Herrens galninger (2. Kongebok 9)

Midt i forfallet i Israel under konger som ledet folket til frafall, reiste Gud opp profeter som drev sine profetdisippelskoler. Jo mer jeg studerer GT jo tydeligere blir konjunkturene av det som trer tydelig frem i NT. Bibelen sier at GT bare er skyggen av det virkelige, men samtidig er det virkelige der og skaper skyggen. Ikke rart at vi finner likheter på tross av alle forskjellene. 

Svaret på Israels utfordringer under forfallet, lå i de profetiske disippelskolene. Storhetstiden i Israel var under profeten David som brakte profetisk lovsang og tilbedelse inn i gudstjenesten og som ledet folket på Guds veier. Utfordringen for profetene i tider med forfall var å få folket og dets ledere til å bli som dem - et profetisk folk drevet av Ånden har alltid vært Guds lengsel, slik Moses uttrykte det: "Gid alt Herrens folk var profeter - Gid Gud ville legge sin Ånd på dem." 

Avsnittet vi leser er interessant av flere grunner. For det første ser vi at Elisja sender en av profetdisiplene i et viktig oppdrag. Utrustning og myndiggjøring av en ny generasjon er et Guds rike prinsipp. Elisja kunne ha tenkt at oppdraget var av en slik karakter at han burde ha dratt selv. Kanskje risikoen ble lavere av at en ukjent profetdisippel ble sendt? Det var nok ikke grunnen. For her vi ser en annen interessant sak i dette avsnittet. Profetdisippelen ble raskt gjenkjent som noe annet enn bare en unggutt. De som var med Jehu spurte: "Hvorfor kom han til deg, denne galningen?" Denne tittelen var ikke uvanlig for profetene. Et sted i bibelen gjengir Gud folkets nedrakking på hans sendebud: "Vanvittig er Åndens mann." Men samtidig som de latterliggjorde ham, tok de den unge profeten på alvor, for når Jehu prøver å snakke det bort, vil de som fulgte ham absolutt vite hva det var han hadde sagt. Og når de fikk det fortalt, handlet de på det og ropte ut Jehu som konge i Israel. Vi ser noe lignende i det nye testamentet. Ingen av dem utenfor turde å komme på samlingene de kristne holdt ved Salomos buegang, men de kristne var likevel høyt verdsatt og folk ble frelst hver dag. Er det ikke et underlig paradoks? Dersom kristenlivet er begrenset til kristne møter, så er det et ordentlig paradoks, men proklamasjonen av Guds kraft gikk ut til hele byen i hjemmene, på arbeidsplassene og skolene, slik at de religiøse lederne måtte innse: De har fylt hele Jerusalem med sin lære! Var det apostlene som gjorde dette? Ja, de deltok absolutt, men de var på ingen måte alene om oppdraget. Når de kristne bortsett fra apostlene ble drevet på flukt under forfølgelsen i Jerusalem, forkynte de evangeliet der de kom. Var det noe de begynte med da, som et resultat av forfølgelsen? Neppe. De gjorde nok bare det de var vant til å gjøre som en følge av apostlenes opplæring. Det vi kan lære av det er at den moderne tanken om "seeker-friendlyness" er ikke-apostolisk. Vi trenger ikke å pakke inn Gud og hans Ånds ytringer så han skal ta seg litt bedre ut for dem som ikke kjenner ham. Han vet selv best hvordan han skal vinne menneskehjertene. På tross av at folk holdt seg unna samlingene deres, gikk Guds rike fram. Det skal ikke bekymre oss om folk ser på oss som "galninger". Vi er i god tradisjon. Så lenge rykter går om alt det gode Gud gjør mellom oss, og så lenge vi ikke stenger Gud inne på samlingene våre, så vil evangeliet berøre stadig flere.

Men tilbake til vår observasjon. Hva var det som gjorde at en unggutt ble gjenkjent som en av profetene? Stod det "utsending fra profeten Elisja" i pannen hans? Neppe. Hadde profetene en slags felles kode for tullete oppførsel når de var på oppdrag, så alle viste hvem de var? Av det vi leser tyder det ikke noe på det. Det kan virke som om det ikke bare var Elisja som var kjent som en Herrens profet blant folk, men profetdisiplene hans, også. Det viser oss dybden og gjennomslagskraften i profetskolen som profetene ledet. Altså ser vi at vitnesbyrdet i GT og NT samstemmer. Åndens liv og virke er ikke begrenset til noen få personer eller bygg eller samlinger. Det sprer seg til stadig nye steder og tar stadig nye former. Herrens "galninger" lar seg ikke stoppe, men tar stadig nye steg. Apostoliske ledere som ikke overtar når det virkelig gjelder, men myndiggjør en ny generasjon, gir rom for videre vekst. Det apostoliske og profetiske er ment å være nerven i hele det kristne fellesskapet. Dessverre har en hatt en tendens til å bli makelige og fornøyd med vedlikeholdsarbeid. Det er kan være ubehagelig å være Herren galninger. Men det er der i frontlinjen at Gud vil ha oss. Det er ting vi aldri vil lære med bibelundervisning om vi så holder på i hundre år. Ham som Jesus drev en hær av demoner ut av og som Jesus sendte tilbake til en flokk med sambygdinger som i sinne over at hans befrielse hadde drept alle grisene de hadde å leve av, bad Jesus dra bort fra dem - hvor mye bibelundervisning hadde han fått? Hvem hadde han å gå ilag med? Før han vant den første av den skremte og rasende mobben - ingen. Når menigheten tar nyfrelste ut av den sosiale nettverket de er i fordi de - shocking, shocking - ikke holder vår definisjon av disippelgjort, så viser det hvor lite en har skjønt av Guds rike. Dersom vi trekker oss unna verden fordi vi ikke tåler dårlig påvirkning, vil vi forbli marginale og defensive. Det er i mørket lyset er ment å skinne. Guds menighet var ment å være en by på høyden som ikke kunne skjules. Som kristne menigheter har vi gjort alt som har vært i vår makt til å gjemme Gud bort i våre kirkebygg. Gud er holdt fanget i feillærte og vantro troende. Det er på tide å slippe ham løs. Dette er tiden for Herrens galninger.

Guds miskunn og makt (Sal 62.12-13 og Sal 63)

"Gud er ikke bare god, han er streng, også," var det en som sa på et møte jeg var på nylig. Uttalelsen setter fingeren på en spennvidde i Gud som kan være vanskelig å forholde seg til. Uttalelsen som jeg har referert inngir den tanken at Gud ikke er god når han er streng. Men bibelen sier ikke "god eller streng", men "god og streng". Hos Gud er ingen skiftende skygge eller humørsyke. Han er 100% seg selv hele tiden, det er ingen brist i hans karakter.
Jeg har hørt også hørt uttalelser som at bibelen sier at "Gud er kjærlighet" og ikke "Gud er autoritet", og tilsvarende andre veien at utgangspunktet for misjonsbefalingen er Jesu absolutte autoritet, ikke hans absolutte kjærlighet. Når vi holder på slik, kommer vi i skade for å putte noe inn i bibelen som bibelen ikke sier. For bibelen sier ikke at Gud ikke er autoritet, den sier bare at Gud er kjærlighet, og den ber oss om å gjøre folkeslag til disipler med utgangspunkt i Jesu makt. Det å dele opp Guds egenskaper på denne måten gir ingen mening. At Gud er kjærlighet, betyr det at hans makt opphører? Selvsagt ikke! At vi skal gjøre disipler på grunnlag av Jesu allmakt, betyr det at Guds kjærlighet ikke er drivkraften? Det faller på sin egen urimelighet. Jesu døde for oss fordi han elsket oss, og hans forsoning og kjærlighet er drivkraften i alt vi gjør. Tro, håp og kjærlighet vil så igjen, og størst av dem er kjærligheten. Vi kan gjerne heie på vår favoritt, men Gud forandrer seg ikke av den grunn. I salmene som vi leser ser vi at Guds makt og miskunn hører sammen. Det er to ting David hadde hørt fra himmelen. Han har makten, og at all miskunn tilhører ham. Hva betyr det? Jo, at Gud er 100% allmakt og 100% miskunn.
Om det er slik at Gud alltid er like god og streng på samme tid, så er det likevel sider ved Gud i større grad leder oss til ham. Bibelen sier at det er Guds godhet som driver oss til omvendelse. Det var når Peter så Jesus redde den konkurstruede fiskebedriften hans gjennom "Jesus Miraculous Fishing Society" at Peter falt på kne og erkjente sin synd og sin urenhet. Vi leser i neste salme at David blir grepet av Guds makt og herlighet i helligdommen. Men hva var det som ledet ham dit? Hva var det som tillot ham å komme så nær Gud at han ble grepet av Guds storhet? Jo:

For din miskunn er bedre enn livet.
          Mine lepper skal synge din pris.
        
   Slik vil jeg velsigne deg hele livet
          og løfte hendene i ditt navn.

Det var Guds miskunn som drev David inn i Guds nærvær og som åpnet døren for ham inn dit. Det er ikke noen annen vei for mennesker til Gud enn gjennom hans miskunn. Det står om ham som bare fikk en talent at han i frykt for Guds strenghet gravde talenten ned for han var redd for å miste den. Hva var Jesu reaksjon på denne tilnærmingen? Jo, holder du deg unna av redsel for Guds strenghet, så er det nettopp hans strenghet du vil møte. Paulus sier at den som holder seg til Guds godhet, vil få erfare nettopp det: Guds godhet. Vi møter mennesker som ikke vil ha noe med en Gud å gjøre som er rede til å kaste folk i helvete. Det tragiske er at de en dag vil møte akkurat det de ikke vil forholde seg til. De lar Guds strenghet overskygge hans godhet. Vi ser at Israelsfolket ikke ville at Gud skulle tale til dem, men lot Gud tale til dem gjennom Moses. Gud sa at dersom dette var uttrykk for sann Gudsfrykt, så hadde det vært bra. Men historien viser oss jo at det var det slett ikke. Sann gudsfrykt drar deg nærmere til Gud, slik som David som skuer Guds herlighet og makt i tempelet. Det er vanskelig ikke å bli grepet av Gud når han møter oss med sin miskunn og viser sin storhet, og det forandret livene våre. Samtidig er det mulig å ta imot Guds nåde forgjeves. Historien om Lot er et eksempel på det. Gud berget ham, men hans manglende vilje til å gjøre det Guds vilje, gjorde at frukten av livet hans ble Moab og Ammon, fiender av Guds folk gjennom alle tider. Et "bare nåde" evangelium hvor disippelskap, lydighet og dom blir tonet ned, er ikke i tråd med evangeliet. I det nye testamente ser vi tydelig at Guds dom var en del av nytestamentlig menighetsliv. Både historien med Ananias og Safira og brevene til menigheten i Korint viser oss dette.
Igjen møter vi en spennvidde i Gud. Uten Jesus og hans nåde kan vi ikke gjøre noen ting. Paulus sier at ved Guds nåde er han den han er. Samtidig sier han at han har arbeidet hardere enn de alle. Hva mener han med det? At det er fint med Guds nåde, men egentlig er det opp til oss? Både ja og nei. Guds nåde er hans initiativ i livene våre. Spørsmålet er hvordan vi gir respons, det er vårt ansvar. Det Paulus sier er at han hadde en større respons til Guds nåde enn de andre, og det bekreftes også at det han sier i neste setning: "det vil si, ikke jeg, men Guds nåde som er med meg."
Det som også er viktig å legge merke til når vi omtaler Guds allmakt, er at han ikke er en Gud som har ferdigprogrammert alt sammen og så trykket på knappen. Det vi vet, er at Gud vil få sin vei i det store bildet - en ny jord under en ny himmel hvor rettferdighet bor. Men han har samtidig skapt mennesket i sitt eget bilde, med egen fri vilje. Derfor er ikke alt som skjer Guds vilje. Guds vilje er at alle skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Men likevel er ikke "troen alles sak". Det er noen som kommer til å gå fortapt mot Guds vilje. Det at vi er skapt i Guds bilde og har skaperevne og kreativitet slik Gud har det, betyr også at Gud gjerne vil høre oss. Forholdet til Herren er knyttet til lydighet, men ikke blind lydighet. Jesus sier at han ikke kaller dem slaver, men venner. Hva er forskjellen? Slaven gjør bare det som herren hans sier uten å forstå det større bildet. Venner deler hjerte og drømmer med hverandre. Jesus sa: "for jeg har kunngjort dere alt." Abraham nærmet seg Gud og "forhandlet" om å berge Sodoma og Gomorra. David kom opp med idéen om å bygge Herrens hus, og Gud poengterte at han ikke hadde sagt noe om det tidligere. Moses fikk Gud til å omgjøre dommen om å utslette det opprørske Israelsfolket. Alt er uttrykk for Guds drømmer og hjerte, og Gud lar seg ikke presse til noe utenfor hans plan og hans vesen. Men han er likevel opptatt av å høre hva vi mener. Jo mer vi er grepet av ham og hans hjerte, så dypere blir dialogen. Det er utrolig hva Gud er villig til å gjøre for venner.

En profet for nasjonen (2.Kong 5)

Det er mye vi kan lære av denne historien og jeg har opp igjennom hørt flere prekener legge ut som hvordan Naaman måtte ydmyke seg for å ta imot helbredelsen. Og det er jo rett og bra alt sammen. Men historien begynner ikke der. Den begynte med en bortført slave fra Israel som viste noe som delte villig. Det var profeter i Israel, og de helbredet de syke. "Om du bare hadde besøkt profeten i Samaria, så ville han nok fri deg fra hudsykdommen." Hvor kom en slik overbevisning fra? Uten tvil var det grunnet i erfaring med profeten, og ryktene som hadde spredd seg. Det finnes kristne menigheter som besøkes fra hele verden fordi folk har hørt rykter om at de syke blir helbredet. Jeg vet om familie som dro dit fordi gutten hadde så alvorlige problemer med fordøyelsen at han måtte få intravenøs næring. Gutten ble fullstendig helbredet og familien fikk en helt ny hverdag. Leser vi det nye testamente så ser vi at de samme ryktene gikk om den kristne menigheten. Folk kom langsveis fra for å bli helbredet fra sykdommene sine.

Naaman var plaget, og han hørte på en liten ubetydelig slavepike. Folk som sliter med helsen, vil gå langt om det betyr at de blir fri plagene sine. Men han viste lite om hva en profet var for noe, så han besøkte like greit kongen i Israel. Kongen, som var så langt fra profetisk som det gikk an å bli, reagerte med sinne og vantro. Er jeg Gud? Hvordan skal jeg helbrede deg? var responsen. Det sørgelige er at det praksis ikke er så langt unna hvordan vi tenker, selv i karismatiske menigheter. Kan vel vi helbrede de syke? Vi får vel be vår beste bønn og håpe på det beste. Det er Gud som helbreder, ikke vi. Alt vi kan gjøre er å be, tenker vi. Men hvor står det i bibelen om å gi den syke vår beste bønn? Den eneste stedet hvor bønn er nevnt i sammenheng med helbredelse av sykdom er i Jakobs brev og der står det at troens bønn skal reise opp den syke. Jesus foreslår ikke at vi skal helbrede de syke, han befaler det. Men fordi vi definerer kristenlivet og tjenesten innenfor det vi kan få til, så setter vi befalingen til side. Hvor mange tenker på mangel på helbredelse i menighetene vi er en del av som ulydighet mot Jesu befaling? En venn av meg gav uttrykk for at karismatiske menigheter i Norge var i vanry fordi kristne ledere har hatt moralske fall. Moralske fall blant ledere er ikke noe en skal ta lettvint på, og seksuell umoral og økonomisk rot hjelper ikke framgangen for Guds rike. Men for mannen i gata, så tenker de på kristne forsamlinger som helt irrelevante klubber for spesielt interesserte som gjemmer seg i bedehus og menighetslokaler. En av dem som har vært på norsk TV med en positiv undertone, er Svein Magne Pedersen. Hvorfor det? Jo, fordi han har en demonstrasjon av Guds kraft som er relevant for folk. Når ikketroende mennesker oppsøker møtene og blir helbredet, får evangeliet en viktig røst: Gud er god, han er for mennesker - han hjelper dem som er i nød. Klart vi kan stikke en hundrelapp eller fem til noen som trenger det, og si dem at det er Gud. Det vil berøre dem og være et vitnesbyrd for evangeliet. En mann bad for første gang en bønn til Gud om hjelp, og det første han møtte etterpå var en som gav ham $100. For ham var dette svar fra Gud og et vendepunkt i livet. Men i folk sin bevissthet er ikke barmhjertighetsarbeid noe vi kristne er alene om. Mads Gilbert gjør en enestående humanitær innsats, sjøl om det er veldig mye vi som kristne ikke er enig med ham i. Bill Gates bruker også mye av sin formue til humanitært arbeid. Men når vi som kristne ser mirakler bare ved å legge hendene på folk, så er det ikke mange spiller på samme banehalvdel. Når plager som har vært en del av folks bevissthet i årevis forsvinner i et øyeblikk, og vi sier: det er den Jesus som Gud reiste opp fra de døde, så vil mange tro oss. I serien Åndenes makt, hadde dansk TV et eksperiment å ta med en ikke troende Holgeir Danske på et vekkelsesmøte med Ndifon. Han hadde hatt en sykkelulykke og fått revet over en nerve ved øyet som gjorde at han hadde dobbeltsyn. Han hadde ikke noe tro på dette, og sa først "nei" til å bli med. Men han ombestemte seg, ble helbredet og fikk sitt verdensbilde ommøblert i løpet av sekunder. Legene måtte konstatere at her var det skjedd en forandring og prøvde seg på noen "vitenskapelige" forklaringer. Men hvordan forholder Holgeir Danske som hadde hatt null forståelse for åndelige ting seg til dette? Jo, han syns de "vitenskapelige" forklaringene var enda mer uforståelige enn om det var Jesus som skulle ha gjort det. I møte med Guds overnaturlige kraft vil de bekjennende "vitenskapelige" ateistene lyde som fariseerne gjorde på Jesu tid: Denne hopen som ikke kjenner vitenskapen, er forbannet. Men like fullt kommer de til å konkludere som dem: Det nytter ikke - hele verden løper etter denne Jesus.

Vi kjenner resten av historien om Naaman. Han fikk erkjenne at det var en profet i Israel, og at det fins en Gud som rår over skaperverket. Det hele begynte med en liten jente som enten hadde sett eller hørt om at helbredelser fant sted i det åndelige livet i Israel. Så mye at hun var ganske overbevist. "Han vil nok fri fra sykdommen." Med litt dårlig jødisk opplæring var hun profetisk i sin tid, også, for Gud gjør ikke forskjell å folk, men gir villig til alle som vil ta imot. Det er ikke alltid opplæring som fører til en vi og de tankegang er i tråd med Guds rike. 

Jeg tror og jeg drømmer om et profetisk folk som vil føre til at ryktet om det Gud gjør vil spre seg langt av gårde, og også blant "høyere" lag av samfunnet. Det er et ateistisk press i det moderne Vesten. Men de kan bare prøve seg å stå imot et folk som har lært Ånden å kjenne. De "rettroende" ateistene vil måtte rive av seg håret i ergrelse, for folk flest vil vite at Gud bor iblant folket sitt.

Davids nåde, den trofaste (Salme 51.11-14)

David er i syndenød etter sitt fall med Batseba og påfølgende mord på mannen hennes, Urias. Han kjenner på hvordan den menneskelige skrøpeligheten gjennomsyrer hele hans vesen, og han roper til Gud om renselse og hjelp. Ved siden av syndstilgivelse som fridde ham fra dødsdommen han hadde forkynt over seg selv, er det to elementer i det David ber Gud om. Han ber om en villig og stødig ånd, og han ber om at det nærværet og den salvelsen som hadde gjort ham til den han var, ikke skulle forlate ham. For David var dette det viktigste: Å kunne vandre for Guds ansikt i rettferd og med integritet, ledet av den Åndskraft og salvelse som hadde vært over ham fra han var helt ung. Alvoret i det grove overgrepet hadde helt tappet ham for gleden i frelsen. Frelsesfryd er den normale hjerterytmen for en Guds mann og kvinne. Alt vi er og gjør flyter ut fra dette ene: at Gud har vært så god mot oss.
Om en tenker over det, så virker det litt rart at David fikk tilgivelse og nåde, mens Saul som var konge før ham tilsynelatende ikke fikk det. Hva var Saul sin forbrytelse? At han sparte det som var lyst i bann. Hva var David sin forbrytelse? At han lå med en annen manns kone, og at han for å skjule forbrytelsen, sørger for å drepe mannen hennes, for så å ta henne til kone. Hva tenker du er verst? Skal en forstå denne tilsynelatende urimeligheten, er salme 51 et godt sted å begynne. Mens Saul var opptatt av ytre ære når han ble konfrontert med ulydighet og svikt, så var David opptatt av sitt indre og sin relasjon til Gud. Begge hadde de del i en salvelse som forandret dem som personer. For David var dette inngangen til et forhold til Gud som satte kursen for livet hans. For Saul var det inngangen til ytre ære, som forandret ham fra en liten og ydmyk mann, til en stormannsgal despot som lot misunnelsen drive ham til overgrep. For David forandret erfaringen med Ånden hans identitet. Saul ble aldri kvitt den nagende, indre usikkerheten. Davids trygghet i sin identitet ser vi ikke minst når han møter opprør mot hans posisjon i Israel. Det var Gud som hadde innsatt ham som konge, og David hadde ikke mye energi å bruke på å beholde den posisjonen når Absalom ville røve Israels hjerte. Tvert imot forlot ham Jerusalem og overlot Israel og seg selv til Herren. Selvsagt kunne han ha tenkt at han måtte berge Israel fra Absalom, og det med rette. Men for David var det ikke et valg å utsette Guds folk for en ødeleggende konflikt i kongefamilien. Om Absalom ville være et dårlig valg for Israel, så var David viss på at Gud ville stå ham bi, også i dette.
I det nye testamente er David omtalt som en mann etter Guds eget hjerte, som tjente Guds plan i sin generasjon. Ikke er ord om fallet med Batseba. Dette er Davids nåde, den trofaste. Å, for en nåde å få sin synd slettet ut! Løftene til David om en frelserkonge som skal sitte på Guds trone, er ufravikelige på alle måter. Nåden er så gjennomgripende at den forandrer vår identitet om vi vil ta imot den. Bort med sammenligning og usikkerhet. Om vi ser hva Gud har planlagt for oss, vil vi aldri ønske å være noe annet. Det er stort nok til at vi heller å sammenligne oss med andre, tenker: Kjære, Gud! Gi meg nåde! Alt blir så mye mer riktig når målestokken er rett. Et hus med grunnmur ute av vater står ikke trygt.
Herre, la oss gripe mer av din vidunderlige nåde! Herre, la den løfte oss ut av usikkerhet, så vi slipper å kompensere med en tøff maske. La nåden få styrke oss og gi oss tro og kjærlighet, så vi kan møte mennesker med åpenhet og sårbarhet, men også med din kraft og glede. Gud, det er så mye mer av deg å gripe og leve i, og det er en verden som venter. Herre, la ditt folk få være BIG HEARTS og ikke BIG HEADS. Kjærligheten bygger opp. Kunnskapen blåser opp.

Vi tenkte bare på dere (1. Tess 1-2)

Evangeliet går fram gjennom modellering og rollemodeller. I vesten er vi blitt opplært til å tenke på kunnskap som noe teoretisk, noe vi kan gjengi muntlig eller på et papir på en eksamen. Bibelens forståelse av kunnskap og Gud eksamen er ikke slik. For Gud ord er ikke en teoretisk størrelse. Det har liv og kraft bak seg. Evangeliet kommer gjennom forkynnelse, og denne forkynnelsen kommer gjennom ord. Men Paulus er tydelig på at det ikke kom bare ved ord i Tessalonika når han som apostel forkynte evangeliet, men også gjennom demonstrasjon. Denne demonstrasjonen har to sider. På den ene siden har evangeliet en kraft ved Den Hellige Ånd som gir full overbevisning. Evangeliets budskap er at Gud reiste Jesus opp fra de døde, etter at han hadde lidd døden for våre synder. Denne oppstandelsen er garantien for vår frelse. Universets herre bøyde deg ned og gav sitt liv, og han hadde makt til å ta det igjen. Ja, ha! Det høres fantastisk ut. Hvordan kan jeg vite dette med sikkerhet? Jo, Jesus demonstrerte sin makt i tegn, under og mirakler. Han er den samme, idag, igår, ja til evig tid. Det betyr at han som Herre fremdeles gjør det han demonstrerte for sine første disipler. Dersom Jesus hadde ønsket et annen type kristenliv, hvorfor trente han disiplene sine i kraftevangelisering? Hvorfor befalte han disiplene å rense spedalske, helbrede de syke og reise opp de døde, dersom han mente at dette var noe vi ikke skulle gjøre eller få oppleve? Når Jesus ber oss om å gjøre disipler som holder alt han BEFALER, er disse befalingene utenfor, bare fordi det er noe vi ikke kan gjøre i egen kraft? Hvem er det så som er i posisjon til å bestemme hvilke av Jesu befalinger som gjelder og hvilke som ikke gjelder? Går det an å være lydig mot evangeliet uten å fungere i tegn, under og mirakler slik som de første disiplene? Eller er det slik at det er opp til Gud å gjøre under, og så får vi nå bare gjøre som godt vi kan? Dersom det da skulle være opp til Gud å gjøre under, hva er det som gjør at synes å ha skiftet mening om dette? Leser vi bibelen i sin egen kontekst og i sin helhet, og det bør vi gjøre, så er det klart at ulike folk har ulike gaver, men når menighetslivet som helhet i stor grad mangler kraftdimensjonen, kan vi da snakke om at vi er en bibelsk fundert menighet? Jeg tror ikke det, og jeg tror at det vil først være når vi er ydmyke nok til å erkjenne dette, at hungeren etter å få del i denne dimensjonen endrer våre prioriteringer slik at vi inntar det som Jesus har sagt er vårt. Jesus ber oss om å gjøre det umulige. Det gjør oss ydmyke og avhengige av ham fordi vi vil alltid ha noe å strekke oss etter.
Den andre siden ved evangeliets bevisførsel er praktisk og tjenende kjærlighet. Paulus sier det slik: "vi tenkte bare på dere." I kapittel to utdyper han det der han drar fram både mors- og farsrollen for å beskrive sitt apostoliske hjerte. Det er ikke rart, for ordning og styre Guds rike har begge disse sidene. Lederskap og styre i Guds hus fordrer både fedre og mødre. Paulus trekker fram hans inderlige omsorg for dem i Tessalonika. Det er hans brennende kjærlighet til dem som Kristi apostel som preget fellesskapet med dem, selv om de kunne opptre med autoritet som Kristi apostler. Kjærligheten gav seg utslag i hardt arbeid, så de ikke skulle være dem de forkynte for til byrde. Jesus snakket om å tjene de fattige, ikke som et forslag men som en befaling. For apostlene var dette en obligatorisk del av Kristi evangelium, selv om de ofte satte diakoner til å ta seg den praktiske organiseringen av det, så de kunne gi seg til Ordet og bønnens tjeneste. I det nye testamente er det tydelig at vi har et særlig ansvar for å hjelpe kristne søsken, selv om det selvsagt ikke begrenser seg til dette. Paulus sin innsamling gjennom menighetene han hadde ansvar for var for de hellige i Jerusalem, som helt sikkert kanaliserte hjelpen utover sine egne. I kjærligheten til kristne søsken vokser kjærligheten til alle. Det er ingen motsetning mellom den overnaturlige hjelpen vi formidler fra Jesus og den hjelpen vi kan gi med egne midler. Tvert imot underviser både Jesus og Paulus at dem som sår med pengene sine, vil høste i form av penger, men også i form av åndelig velsignelse. Alt kommer fra Herren og vi tjener ham med alt vi er og og har tatt imot. I møte med behov som langt overgår hva vi kan stille opp med, kan vi dessuten forvente Guds overnaturlige forsørgelse. Jesus mettet 5000 med 2 fisker og 5 brød.
Hvordan skal Guds menighet bli gjenreist til bibelsk standard? Uten at vi følger bibelske prinsipper, vil vi motarbeide det Gud vil gjøre. Sjøl om det er slik at det ikke er noe skille mellom åndelig og praktisk tjeneste i Guds rike, er det klart at det er ulike fokus og prioriteringer. Hvorfor sa apostlene i Jerusalem at de ikke var rett for dem å forlate tjenesten med Guds ord og bønn for å tjene ved bordene? Fordi de var late, kjødelige og likte å dra seg til langt på dag? Neppe. De innsatte diakoner for å gjøre denne tjenesten. Vi har en utfordring når vi som Guds folk forventer at at tjenestegaver skal drive menigheten. Det står ingenting i bibelen om det. Tjenestegaver skal utruste, så menigheten gjør jobben og deltar i det apostoliske arbeidet. Eldste og diakoner har også en utrustende funksjon, så sant de er opplært og innsatt av apostler. Når vi tenker på dem som "pastorer" som er våres og skal dekke våre behov primært, så låser vi dem istedet for å frigjøre dem til å utruste menigheten.
Jeg drømmer om tider hvor apostler og andre tjenestegaver setter en himmelsk agenda ved at de tørr å prioritere det Gud har satt dem til: Å demonstrere bibelens Jesus og løfte Guds menighet inn i et nivå av tro der "ingenting er umulig for den som tror". Jeg drømmer om eldste som er tro mot det apostoliske oppdraget og ikke faller i snaren å bli uunnværlige, men i ydmykhet løfter frem nye ledere. Jeg drømmer om diakoner som har lært å tjene med glede og trener andre til å gjøre det, så arbeidet preges av guddommelig administrasjon og ledelse. Jeg drømmer om tider der de som er frigjort for arbeidet ikke gjør tusen ting halvveis, fordi det ikke er noen andre til å gjøre det, men der hvor de tørr å si: "Det er ikke rett for oss å...". Friheten til å tjene i det Gud har kalt en til har to sider. En må ha ryggrad til å stå fast, slik apostlene i Jerusalem gjorde. Menighetene må på sin side ikke gjøre krav på folk og eie dem bare fordi de er med og betaler lønnen deres. Paulus vred seg unna denne problemstillingen ved at at i stor grad forsørget seg sjøl. Tiende og ofringer er i utgangspunktet en god ordning for finansiering av arbeidet i Guds rike. Men det er ikke en god ordning dersom mesteparten av tiende går til å lønne fulltidspastorer og betale menighetsbygg. Tiende og ofringer burde i størst mulig grad gå til å fremme framgang for Guds rike, ikke til vedlikeholdsarbeid. Når det diakonale arbeidet i menigheten dreier seg mer om å vaske på menighetslokalet enn å tjene i samfunn og nabolag, er dreier man ressursene inn mot vedlikeholdsarbeid. La oss heller organisere vask heller huset til naboen eller de eldre! Trenger ikke menighetslokalet vask? Jo, men menighetslokaler som står tom mesteparten av tiden og stort sett kun brukes på søndager, er det en Guds rike ordning? Jeg tror ikke det. Vi trenger diakoner og pionerer som kan gjøre business ut av slike lokaler og sørge for at det drives på et profesjonelt nivå og fører penger inn i Guds rike, og ikke at vi sylter penger i lokaler som står tomme og forfaller. De færreste av næringslivets behov for menighetslokaler er på søndag formiddag.
I den menigheten jeg har vært med å ledet hadde vi noen verdier. En av disse var at vi skulle bruke mer ressurser og penger på å utruste folk enn på bygg og intern kristent vedlikeholdsarbeid. Vi utfordret cellegruppene til å være kreative og bruke menighetens evangeliseringsbudsjett på relasjonsbyggende og Guds rike fremmende aktiviteter. Vi myndiggjorde gruppelederne og gav dem en budsjettramme. Var det noen som brukte det? Nesten ingen. En av de få som gjorde det følte at man måtte ringe "pastoren" for å få godkjennelse til å bruke noen hundrelapper til invitere naboer og venner til en utvidet bursdagsfest. Hadde han ikke råd til det selv? Sikkert. Men vi som var en menighet bestående av mange studenter, ønsket ikke at den måten å bygge vennskap og vinne venner for Jesus skulle være avhengig av en slunken studentøkonomi. Kristne er oppigjennom blitt beskyldt for å bygge egne imperier, og det med rette, dessverre. Etter å ha gått rundt i Peterskirken var jeg nesten kvalm når jeg gikk derifra. Hvor langt fra Jesu budskap, liv og tjeneste er det mulig å komme? Hvem skal vi tjene? Oss selv eller en verden som går fortapt? Når "utrustning" blir en rekke med møter og konferanser som egentlig ikke har forandret en tøddel på hvordan menigheten når ut i samfunnet vi lever i, er det da ikke på tide at vi innser at det vi holder på med er i beste fall vedlikeholdsarbeid og i verste fall intern kristen underholdning? Undervisning er ikke det samme som utrustning, samme hvor god den er. Utrustning skjer når vi tjener sammen og lærer av hverandre. Skal menigheten vinne mennesker betyr utrustning at det i størst mulig grad foregår utenfor menighetslokalet, og ikke på kristne møter. For de fleste ikke-kristne kommer ikke på kristne møter. Kristne møter i bibelen var for det meste "arbeidsuhell". Ryktene om Jesu mirakeltjeneste gjorde det umulig for ham å bevege seg i byene. Risikoen var for stor for kaos, og møtene hans foregikk for det meste i ørkenen. Ikke akkurat vakkert menighetslokale, nei. Peter og Johannes helbredet en mann som hadde vært lam fra fødselen av, og vips, her har vi vel tilløp til et møte, ja. Fram med mikrofon og prosjektor, så er vi sikker på at vi kan kalle det en lovlig kristent møte. Den beste tiden jeg husker fra min involvering i menighetsledelse var når vi IKKE hadde prosjektor, og IKKE brukte mikrofon, og IKKE hadde barnemøter som fortalte bibelhistorie, men vi delte med hverandre hva Gud gjorde i livene våre. Barna var med, og de var de ivrigste til å betjene og be for hverandre. Så ivrige var dem at vi måtte hjelpe dem litt med å holde framdriften vår vi hadde "velsignelsestunnel". Skulle alle komme igjennom tunnelen kunne de ikke be et kvarter for hver enkelt.
Gud, jeg lengter at du skal få menigheten din tilbake til det som du vil bruke den til. Jeg lengter etter å se David'er som forvandler samfunnets misfornøyde og gjeldstyngede til helter som gjør det ingen andre har gjort. Paulus hadde bare vært noen måneder i Tessalonika. Likevel hadde menigheten på den korte tiden blitt et forbilde for de troende i området. De visste hvordan de skulle leve som kristne og fremme Guds rike. Hvordan? De hadde sett Paulus, hvordan han levde og hvordan han tjente, og de hadde møtt den Gud som reiste Jesus opp fra de døde. Han har ikke forandret seg.

Profeter for nasjoner (Daniel 2)

Gud lengter etter et profetisk folk - et folk som ikke bare har Ånden, men som Ånden har fått. Det er forskjellig nivåer. Det er godt å ha Ånden. Det er godt å være fylt av ham. Men det er likevel ikke Det samme som at Ånden har fått oss, at vi har lært å gi oss til ham på en måte som gjør at han er frigjort i oss. Ånden er en kilde som velger fram og gir evig liv. Men Ånden er også en elv av levende vann som renner fra vårt indre. Gud ønsker at folk flest skal vite at den finnes en profetisk røst i nasjonen. Profetene kan gjerne leve skjulte liv, enten fordi de søker Herren på øde steder, eller også fordi de var utsatt forfølgelse. Men likevel visste folk og styresmakter at det var en profet i Israel. Tjenesten som fløy fra det skjulte livet, kunne ikke skjules. Vi ser fra Daniels liv at kongen fikk lære Gud å kjenne gjennom profeten. Daniel hadde et nivå i Ånden som ingen av de demoniserte åndemanerne i Babylon kunne måle seg med. Om vi er avhengig av å høre frisk og presist fra Herren for å oppheve dødsdommen over livet vårt, så ville jo det ikke være vanskelig å ydmyke seg og be med desperasjon. Ironisk nok så berget Daniel livet til en haug av falske profeter gjennom sitt bønnesvar, folk som senere prøvde å ta livet av ham, fordi de var misunnelige. Ingen av dem kunne operere i overnaturlig kunnskap og innsikt som Herrens profet.
Gud vil reise opp profeter som Daniel i vår tid, folk som har respekt i samfunnet pga måten de hører fra Herren. Profeter som forutser finanskriser, naturkatastrofer og får guddommelige løsninger, slik som Josef gjorde i Egypt. Agabus profeterte om hungersnød, så menigheten var forberedt. Gud vil reise opp profetiske folk som ser inn i livet til folk og deler deres hjertes hemmeligheter. Det er flott å profetere og oppmuntre hverandre på kristne samlinger, men det profetiske stopper ikke der. Det er nye nivåer å innta.
Jeg har selv erfart å møte mennesker som aldri har møtt meg før og som syntes å vite det meste om meg, med detaljer så nøyaktig at det gikk kaldt nedover ryggen. Jeg har jo lest om slikt i bibelen, men det er noe helt annet å erfare det.
Hvordan vil Gud reise opp er profetisk folk som vil inngi respekt både blant folk flest og styresmaktene? Jeg tror det vil være folk som blir eksponert og trent veldig tidlig. Det fins ingen mini Hellig Ånd. Utfordringen er at de barna som vokser opp i menighetene våre ikke blir trent ut over "Jesus elsker alle barna" nivået. Jeg hørte noen vitnet om en misjonstur til Filippinene. De besøkte folk som bor på søppeldynga, og skulle ha samling med barna. De hadde blant annet barnesangen: "hvem er jungelens konge?" Men etter å ha sett barna gi seg over i lovsangen med løfte de hender og et sterkt nærvær fra Gud, la de sangen bort. De erkjente at disse barna opererte på et annet nivå. Hvorfor opererer ikke våre barn på 4-5 år på dette nivået? Fordi vi ikke gir dem del i det. Vi gir dem enkle barnesanger og snakker om at Gud passer på oss. Vi hadde det privilegium å besøke en menighet som trener barna å fungere i Åndens gaver fra de var helt små. Min yngste datter var på barnesamlingene, og jeg fulgte henne fordi språket var ikke var morsmålet og vi var på andre siden av kloden. Undervisningen var ypperlig og jeg hadde ingen følelse av å gå glipp av noe fordi jeg var på barnesamling. Tvert imot. Her ble barna utfordret på en konkret måte å ta nye steg. Etter at vi kom hjem, tok jeg dattera mi ut på kafé for å ha en pappasamtale. Jeg spurte henne om hva hun opplevde med de barnesamlingene hun hadde vært med på. Hun utfordret meg tilbake og var tydelig på at undervisningen som vi pleide å ha på barnesamlingene våre trengte en skikkelig "makeover". Dere må jo gi oss skikkelig undervisning! sa hun.
I den menigheten vi besøkte setter de barna til å profetere over folk på pastorseminar. De tar barna på alvor. Bibelen sier at vi skal trene barna i den veien de skal gå, så vil de ikke forlate den når de blir eldre. Gud kan revolusjonere oss voksne. Og han vil gjøre det. Men barna er enda lettere materie for Gud å forme. Jeg kjenner at om jeg fikk gi barna én ting, så ville det være å ta dem med i en mirakelkultur, bo og være der så lenge at det er blitt en del av oss. Ikke først og fremst en arv i penger og sekulær utdanning, men i Guds kraft.
Gud har en plan, og framtid og håp, ikke bare for oss, men for verden. Kristus i oss - håp om herlighet. Jeg vil bli en del av svaret, ikke være en del av problemet. Jeg erkjenner at jeg trenger reprogramming. Jeg er feillært og har lært andre feil. Om ikke i teologi, så iallefall i mangel på demonstrasjon og praktisk trening. Likevel er det håp om forandring. Måtte Gud gi oss det hjertet lengter etter, og åpne dørene for oss!

Gjør det igjen, Herre! (Salme 40)

David minner seg sjøl på hvordan Gud har grepet inn i livet hans, tidligere. Nå som livet er tøft og motstand står ham tett inn på livet, gjør han det han kan for å mate sitt indre med håp. Han har vært i hardt vær før og sett døden i hvitøyet en rekke ganger. Men Gud har berget ham, dratt ham opp av gjørmen og gjort livet hans stødig og trygt. David vet hvor hans rettferd kommer ifra. Den er ikke hans egen fortjeneste. Det er Gud som har virket i ham og hjulpet ham til å ta rette valg. Men han minner Gud om at han i lys av denne hjelpen, har valgt å se Guds vei og hans vilje som den ypperste form for glede. Lovsangen i hjertet har fått fritt utløp. Han har spredd de gode nyhetene om Guds underverk og hans inngripen midt på markedsplassen, midt i den store forsamlingen. Guds under er blitt forkynt. Hans godhet blitt løftet fram. David vet effekten av et levende vitnesbyrd. Han vet hvordan de nedbøyde, gjeldstyngde og misfornøyde kom til ham i ørkenen, og hvordan han delte med dem hvordan Gud gjør under for dem som er helt med ham. Der ute i ørkenen ble en gjeng misfornøyde tapere forvandlet til den mest tapre og fryktinngytende hær verden har sett gjennom en manns salvede hjerte og munn. Dem som var med Saul, var en gjeng med pyser. De som var med David var en gjeng med helter. Hvorfor? If you want to kill giants, stay with giant killers. David trener hjerte og sinn til å holde fast på håpet. Han har vært en del av en mirakelkultur hvor de har feiret det Gud gjør. Han har skrevet og sunget mange salmer. Salvesen som hviler over ham har lært ham å sette sin lit til Gud som gjør storverk. Den har lært ham å si ting akkurat slik det er og fri hjertet for byrden. I salmene finner vi utløp for alle mulige sinnsstemninger, men midt i alt dette, er de gjennomsyret av håp til Gud. Dette har flere sider. På den ene siden er det godt å trene seg til å se Guds godhet i de små ting. Et takknemlig hjerte vil stå seg mye bedre i motgang og skuffelse. På den andre siden ønsker Gud virkelig å gi oss noe å snakke om. David hadde virkelig opplevd det han gav vitnesbyrd om. Gud liker en kultur hvor de gode nyhetene om det han gjør går på ryktebørsen. En kultur som høylytt feirer det han gjør og sprer det overalt - på arbeidsplass og på dagligvarehandelen, på skoler og universiteter. Vitnesbyrdet har en evne til å reprodusere - det profeterer gjentakelse. Vitnesbyrdet om det Jesus gjør er Ånden i profetordet. Bibelen er historien om Guds storverk. Vi leser ordet fordi det gir oss tro og håp. Det gir forventninger. David er i nød. Han kjenner seg fattig, svak og liten. Han vet hva Gud har gjort og hans bønn er: Herre, gjør det igjen! Jeg kjenner meg igjen i Davids bønn og lengsel, både på det personlige plan, men også på vegne av Guds menighet i Vesten. Det er langt fra det vi lever og erfarer til det vi ser i bibelen. Kristne menigheter er uinteressante, irrelevante og ufarlige for de fleste i samfunnet. Min bønn er at Gud skal reise opp folk som David. Som gjennom liv og vitnesbyrd kan vende en gjeng med tapere til helter for Guds rike. Jeg drømmer om nytestamentlig kristendom, slik vi ser det i evangeliene og apostelgjerningene. Ikke bare nytestamentlig i teologi og lære, men i erfaring av kraft og gjennombrudd. Herre, du har gjort det før. Gjør det igjen, Herre.

Ser du det menneske? (Esekiel 47.1-12)

Dette avsnittet viser oss hvordan Gud arbeider med oss og fremmer vekst. Det var først etter at profeten kom tilbake etter å ha svømt i dobbeltbekken at det var trær på elvekanten. Trærne som skal være til mat og legedom for verden rundt oss var der ikke i utgangspunktet. De vokser fram i en kultur som prioriterer Åndens nærvær, ledelse og kraft. Det er ikke så mye snakk om at vi har Ånden som at Ånden har oss. Det er når vi mister fotfeste i det vi i menneskelig forstand kan få til og lar oss drive at sted i Åndens dobbeltbekk at overnaturlig liv får flyte fritt gjennom oss. Dette er en prioritering nummer én for apostler og profeter. Gavene er Åndens gaver. Kjærligheten er Åndens frukt. Menneskelig strev gjør ingen forskjell, her gjelder bare tro virksom i kjærlighet. Det betyr ikke at vi bare flyter på en rosa sky. Også Jesus ble trøtt, og det er åndelig å arbeide mye. Men det er en prioritering og forståelse av hva som er arbeid. Hvorfor var det feil for apostlene å tjene ved bordene? Hvorfor var det rett for dem å gi fra seg det og gi seg til bønnens og ordets tjeneste? Er det galt for kristne å tjene praktisk? På ingen måte. Det er mye åndelig som ikke skjer om det praktiske ikke fungerer. Derfor var det de beste og mest åndelige som ble satt til oppgaven. Men apostler og profeter har en streng prioritering. De kan ikke bare snakke om Jesus. De må demonstrere Jesus Kristus, og det er ikke mulig å demonstrere den Jesus som vi leser om i evangeliene uten å få del i hans salvelse og nærvær. Evangelienes Jesus utfordret den samfunnsmessige og religiøse eliten og samlet tusenvis av mennesker pga av sin undervisning og sine mirakler. I Jesus ser vi en perfekt kombinasjon av kjærlighet og kraft. Han stod ikke bare utenfor graven til Lasarus og gråt. Han reiste ham opp fra de døde. Han ble ikke bare grepet av medfølelse for den spedalske. Han berørte ham og helbredet ham fra spedalskheten. Guddommelig medfølelse kobler på himmelens ressurser, og henter ut himmelens svar. Menneskelig medfølelse er også fint, men det blir noe annet. Uten kraft blir det bare med medfølelsen og kan gå over i det sentimentale. Faktisk kan slik medfølelse være i veien for guddommelig løsning fordi den er knyttet til problemet: jeg syns så synd i deg fordi du har det sånn. Guddommelig medfølelse beveges av Gud, av muligheten til å gjøre noe med problemet. Kjærlighet uten kraft er som å stå i en humanitær katastrofe uten mat, medisiner og penger. Folk er nok glad for din medfølelse, men den er ikke så relevant for det de opplever. Da løpet de heller etter en som kan hjelpe dem. Bibelsk kjærlighet er praktisk - kjærligheten viser seg i arbeid. Humanitært arbeid er viktige uttrykk for Guds rike, og apostler vil sørge for at det skjer. Apostlene i Jerusalem avlyste ikke utdelingen ved bordene, selv om det ikke var rett for dem å prioritere selve arbeidet. De delegerte det til trofaste mennesker. Samtidig kommer vi ikke rundt at for dem var det å svikte deres kall og deres arbeid for Guds rike å bruke mye av tiden sin på dette. Deres kall er å føre menigheten inn i en dimensjon som gjør at de kan si: ser du, menneske? Ser du at det er mat i Guds hus? Ser du at det er legedom? Ser du effekten av dobbeltbekken? Det er vår Gud - den Gud som reiste Jesus opp fra de døde bor i og mellom sitt folk! Dette er det jeg drømmer om. Dette er det som jager meg dag etter dag. Jeg har et håp om at jeg skal få oppleve det - at Norge og Europa også skal få se det: en brud som er blitt som sin Mester.

Profetisk arv (1. Kong 18)

Elia hadde drevet profetskole som hadde trent tilsammen 100 profeter. Når Jesabel gikk i gang med sin utrydding av Herrens profeter, ble de skjult av den gudfryktige Obadja. Hvordan kunne Jesabel vite hvem som var Herrens profeter? Gikk de i spesielle klær eller hadde et PROFET stempel på jakken? Profeterte dem i interne samlinger hvor ingen andre kunne se dem, og Jesabel måtte ha spesielle gaver som gjorde at hun luktet profetblod? Neppe. De gjorde nok som Elia - de profeterte på markedsplassen og demonstrerte Guds kraft akkurat som Elia. Det var ikke uten grunn at Jesabel ville bli kvitt dem. De var en sann plage for henne og avgudsprofetene hennes. Hun var lei av å gå på tap i møte med proklamasjon som verken hun eller profetene hennes kunne rå med. Elia hadde hørt om Jesabels utryddingskampanje og fryktet det verste. Han var overbevist om at han var aleine tilbake mot dronningheksa. Men den profetiske arven ble ivaretatt. Når Elia kommer dit at han er klar til å dra hjem til Herren, så har han både en arvtaker og en flokk disipler som Elisja overtar lederskapet for. Det er flott om vi øver på å fungere profetisk i kristne samlinger. Men det profetiske kan aldri begrenses til en slik arena - det er i strid med det profetiske vesen. Sanne profeter vil selv fungere og trene andre til å fungere på markedsplassen. En har sagt at om evangeliet ikke fungerer ute blant folk, så fungerer det ikke i det hele tatt. Mye av karismatisk kristenkultur har det meste av sitt fokus på kristne møter. Vi trenger slike samlinger, de er vesentlige. Utfordringen oppstår når slike samlinger blir et mål i seg selv. Vi stopper og er fornøyde når vi fungerer profetisk på kristne samlinger, og det er en katastrofe, helt på siden av Guds plan. Jeg drømmer om en profetisk kultur som er så sterk og provoserende overfor nasjon og myndigheter at de må søke tilflukt pga voldelig motstand. En profetisk generasjon som kan snu folket tilbake til Herren gjennom tydelig demonstrasjon av Guds kraft og allmakt. Herre, la meg få se det i min generasjon!

Den ypperste lykke (Salme 32)

David beskriver i denne salmen lykken over å ha funnet rettferdighet ved tro. Ellevilt lykkelig er den som Herren ikke tilregner skyld og feiltrinn. Det finnes ikke noen kraft i universet som er mer frigjørende for et menneske enn å oppleve at Gud stryker ut den tyngende listen over feiltrinn og synd, og møter deg med et bredt smil og et kjærlig blikk. Bibelen sier at den som er tynget av skyld går krokete veier, men den som har god samvittighet, går rett frem. Det fortvilende med uoppgjort synd er at den har en evne til å gjenta seg og gjøre det hele bare verre. Veien til frihet er å bekjenne og ta imot tilgivelse. Tilgivelsen er veien til sunn gudsfrykt. David sier i en salme at "hos deg er tilgivelsen, så vi skal frykte deg." Hva er sunn gudsfrykt? Jo, sunn gudsfrykt har i seg respekt,ærefrykt, kjærlighet og takknemlighet. Tenk deg at et menneske har reddet livet ditt og satt sitt eget liv på spill for å gjøre det. Hvordan vil du forholde deg til denne personen? Vil det være lett for deg å overse følelsene deres og såre dem? Neppe. Vil du føle behov for å vise dem ære og takknemlighet? Absolutt! Guds forløsende tilgivelse er nettopp slik livredding, og det produserer i oss en livslinje til Gud som vi setter vår ære i å beskytte. Ikke fordi vi er så prektige i oss selv, men fordi vi har skjønt at vi er så avhengige av hans nåde. Vi vet at i oss selv er det ikke verken evne eller vilje til å gjøre det som er rett. Det er Gud som virker i oss både til å ville og gjøre etter hans gode behag. Dette er sant både for dem som tror og dem som ikke tror, men vi som tror har innsett at det er slik og inviterer Gud inn og gir ham ære for det. Hans verk i oss tar derfor en helt ny dimensjon, og han lover å fullføre sitt verk i oss og føre oss til full forløsning og utfrielse.

En utfordring for oss som var vært troende en stund, er at vi kan miste "renselsen av våre tidligere synder" av syne, og bli nærsynt. Peter advarer mot dette og sier at det vil være en effektiv stopper for enn sunn og god vekst i kristenlivet. Gleden over å være tilgitt er livslinjen til Gud, og du vil aldri bli så moden kristen at forholdet til Gud vil endre seg på dette området. Faktisk er det slik at vi kommer til å feire at vi er frikjøpt gjennom Jesu blod i all evighet - det er en obligatorisk del av himmelens lovsang. Bibelen sier at det er to ting som driver oss til omvendelse: Guds godhet og vår misunnelse. Vi må aldri komme dit at vi tror at vi var smarte som valgte Gud. Saken er den at Gud hadde ikke noe bedre drivkraft å vekke i oss for å drive oss til ham enn vår lite helliggjorte misunnelse. Vi så Guds godhet, glede, frihet og kjærlighet i andre mennesker, og det skapte en lengsel. Hvorfor kan ikke jeg også oppleve dette? Gud fanget vår oppmerksomhet og dro oss til korset. Trangen etter å få del i frelsesgodene overgikk frykten for hva konsekvensene ville være. Og når vi først hadde fått del i Kristus, så skjønte vi etter hvert at her var en pris å betale, men da var det for seint. Hvem vil gi fra seg gleden og friheten i Kristus? Det virker bare å være en umulig vei å gå, og vi ender opp med samme konklusjon som de første disiplene: "Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord!" Det finnes ikke noe sterkere motivasjon til å leve et overgitt liv i lydighet mot Jesus, enn gleden over at han tilgav og frelste oss, så vi kunne vandre med ham. Når Paulus oppfordrer oss til å stille kroppen vår frem som et levende offer, så gjør han det på bakgrunn av Guds miskunn mot oss. Hva da? Skal vi minne oss på alt vi har gjort galt? Nei, på ingen måte. Det er renselsen fra våre tidligere synder Peter ber oss om å holde høyt, ikke syndene. Det er en fare at vi kan begynne å ta det livet vi har med Gud for en selvfølge, og det er dette Peter advarer oss mot. Livsnerven i forholdet til Gud og hans liv i oss er takknemlighet. Hvorfor er vi villige til å ofre et selvfokusert liv innenfor komfortsonen? Jo, hans godhet i livene våre driver oss. Hvorfor ydmyker vi oss i møte med søsken og tar villig imot tilbakemeldinger fra dem med en lærevillig innstilling? Jo, fordi Gud er så god. Hvorfor skulle ikke han få det beste ut av oss? Gleden over Guds godhet er en vei til å leve fylt av ham. Bibelen ber oss om å øse av frelsens kilder med glede. Ta det største trauet du kan få tak i og øs over deg selv med Guds velvilje. Drikk inn av hans kjærlighet mot deg. Ta en skikkelig "sup" av Guds gledeskilder, og kjenn at en fred og tilfredshet som overgår all forstand fyller hvert hjørne av deg. Det er hans kjærlighet i livet ditt som vil forandre deg og gi deg vekst. Hans kjærlighet vil ikke gi rom for stolthet over deg selv, men vil fylle deg med stolthet over hvem Gud er og det han har gjort til det punktet at du ikke klarer å ti stille om det. Gud omgir deg med frelsesjubel.

Jeg har lagt merke til en ting etter mange år som menighetsleder. Skal du forløse Guds nærvær når vi kommer sammen, så kommer du ikke rundt kjernen i evangeliet. Vi må feire at Gud er så god mot oss. Enten så kommer det frem i vitnesbyrd om Guds godhet i starten av samlingen, eller så er det lurt å få et fokus på det enten gjennom et liten pep-talk eller i sangvalget når vi priser Gud sammen. Sanger som forteller oss hva Gud har gjort og hva hans verk betyr i livene våre forløser gleden og takknemligheten, og når vi kommer fram for Gud med ekte glede, så forløses Guds nærvær mellom oss. Det verste en kan gjøre er å velge sanger som sier at vi er så glade, men ikke noe om hvorfor. Det gir bare stive smil og tomme blikk. Det er ham vi feirer: det rene, uskyldige, verdige, dyrebare Guds lam, som var så full av kjærlighet at han gav alt for å kjøpe oss tilbake til seg. Om du studerer gamle vekkelsessanger, så vil du finne at dette fokuset går igjen.
Om vi skal skjønne Guds godhet i det han tilgir oss, så må vi også forstå hva tilgivelsen gir oss del i. Idet vi blir renset, så åpner Gud himmelen for oss - og ikke bare som et fremtidig håp, men her og nå. Gud slipper oss så tett innpå seg at han kan gi oss råd med sitt blikk, slik David sier i denne salmen: "jeg vil la mitt øye hvile på deg og gi deg råd". Gud har gitt oss tilgang på deler av seg selv som han ikke har gitt noen andre skapninger på jorden del i - sitt nærvær og sin mirakuløse kraft. Ingen andre har han gitt del i det umulige: "ingenting er umulig for den som tror." En ting som skremmer meg, er å se hvor avmålt kristne kan være i responsen til det Gud gjør. Noen gjemmer seg bak sin "stille personlighet", men du har en utfordring om du har større frihet til å uttrykke uhemmet glede når hjemmelaget ditt scorer mål, enn når Gud serverer enn innertier. En del gjemmer seg bak religiøse forestillinger om andektig oppførsel i Guds hus. Men hvordan høres det ut når "vi jubler i Herren og bryter ut i fryderop"? Jeg skal røpe en hemmelighet. Det er verken stille eller ser særlig andektig ut. Det er Gud som bestemmer hva som er andektig, og i hans himmel så er det så mye lyd og "spetakkel" og når det var stille i himmelen i halvtime, så var det så spesielt at Johannes måtte skrive det ned. Gud legger merke til hvordan vi gir respons til det han gjør, og når vi uttrykker spontan glede og begeistring, så setter vi oss i posisjon til å ta imot mer av hans undergjerninger. Gud liker når vi feirer det han gjør og slipper gleden løs. Han liker å bli tiljublet. Avmålthet er derfor ikke atmosfæren for under. Derfor trenger vi å hjelpe hverandre når vi kommer sammen. Har Gud vært god mot oss siste uken? Om vi ikke kan komme på noe, så har vi enten stengt Gud ute, eller så mangler vi bevisstheten til å se han godhet imot oss og har begynt å ta det for gitt. Gir du respons når andre deler om Guds godhet? Andres gjennombrudd kan bli ditt om du har evnen til å glede deg på andres vegne og gi Gud ære.

Ellevilt lykkelig er den som Gud ikke tilregner synd og feiltrinn. Det er mer et valg enn en tilstand. Livet har nok av utfordringer som vil ta gleden fra oss om vi gir dem lov. Å glede seg i Herren er ikke livsfjern "aia var jeg der på himmelens strand" tankegang. Å glede seg i Herren åpner himmelen her og nå og hjelper deg til å møte utfordringene med en annen visdom og styrke enn du ellers ville ha gjort. Gud har gitt oss del i den ypperste lykke. Bibelen kaller det salig. Han omgir deg med frelsesfryd. Ta et valg og slipp ham til!

Kristus i legemet (Kol 2.6-10)

Jesus Kristus er Herre! Han over over alt og alle, både i denne verden og i den kommende. Han er i ett og alt den fremste. Denne verdens riker har tilfalt Herren og hans salvede, og hans folk priser ham uhemmet og uten skam.
Efeserbrevet sier at han som er hode over alle ting, har Gud gitt til menigheten, som er hans legeme, fylden av han som fyller alt i alle (NASB). Jesus hadde Ånden uten mål, og denne Ånden uten mål har han utløst over sin kropp.
Det er så lett å tenke at hodet er hodet og kroppen er kroppen. Men det nye testamentet viser oss at legemet er Kristus. Paulus omtaler Jesu kropp slik i 1. Kor 12. Og her i kolosserbrevet sier den samme Paulus at når det kommer til guddomsfylde, så står Jesus på ingen måte tilbake for Far. Far har ikke spart på noen ting. Og denne guddomsfylden, har vi fått sier han videre (se NB11). Sparte Jesus på noe når det gjaldt hans legeme? Paulus sier at Gud gav oss alle ting sammen med Kristus. Så når legemet er Kristus, Messias, den Salvede, hva betyr det, og hva betyr det ikke? Dersom en ser at vi er Kristus fordi han er i oss, faller mye på plass. Du kan ikke skille hodet og kropp. De hører sammen. Og likevel har de ulik funksjon. Vi ærer hodet vårt framfor andre deler av kroppen, og beskytter det vel. Så vi tar ikke imot tilbedelse, men peker på Kristus i oss og på hodet som vi ærer.
Utfordringen kommer når vi begynner å tenke at det Kristus gjorde i sitt jordiske liv, kan han ikke gjøre gjennom oss. Eller om vi ikke sier det rett ut, så lever vi som om det var slik. Men Jesus har sagt at vi skal gjøre de undergjerningene som han gjorde fordi han går til Far (og øser sin Ånd utover oss). En tankegang som skiller på hodet og kropp i forhold til fylde og salvelse, er en tankegang som innebærer at vi ikke holder fast på ham som er hodet. Vi har definert en annen standard enn den Kristus som hodet har definert for oss. Jeg har hørt forkynnere (bort) forklare hvorfor vi ser lite under i Vesten med at vi bor i vantroens Nasareth. Det er altså ikke noe galt med oss, men det er bare så mye vantro rundt oss. Dette er et klassisk eksempel på ulovlig bruk av Skriftene. Hvorfor gjorde Jesus få under i Nasareth? For det første gjorde han flere under der enn de fleste såkalte karismatiske kristne opplever. For det andre så hisset folket seg slik opp over undervisningen hans at de ville pushe ham utfor et stup. Så Jesus drog bort derifra. Hvor mange av oss har opplevd det Jesus opplevde? I verste fall har vi opplevd litt uhøflig avvisning. Stakkars oss. Slikt blir det nye sjelesorg av Vi møter mye fordommer som vi som kristenhet i stor grad har skapt selv. I stedet for å synes synd på oss sjøl, burde vi ta inn over oss og forstå hvorfor folk er så likegyldige til det vi står for. Likegyldighet + likegyldighet =?

Kristne er likegyldige til Jesu budskap. Det er det store problemet. Ikke utfordringene vi møter ute i verden. Vi gjesper når Jesus utfordrer oss på å forlate komfortsonen. Tenk om det ikke skjer? Vel, min erfaring er at du fort havner i mer trøbbel viss det faktisk skjer noe. Men tilbake til Vesten som et åndelig Nasareth. Det forholder seg altså slik at
DERSOM DU IKKE MØTER VOLDELIG MOTSTAND SOM GJØR AT DU MÅ FLYKTE, SÅ BOR DU IKKE I ET ÅNDELIG NASARETH!!! Kristne må slutte å bruke lamme unnskyldninger for egen sløvhet og vantro. Verden i Vesten er ikke i nærheten så mye Nasareth som vi er Laodikea, lunkne, uengasjerte og irrelevante.
Dette var harde ord. Hvem kan forstå slikt som dette? Du kan lese dette og få tro, og kjenne at det ikke er et snev av fordømmelse i det, men snarere at troen reiser seg. Jesus fortjener å bli tatt på alvor. Han døde for en hel verden. Ikke bare for en liten forskremt religiøs ghetto. Jeg tror på et legeme med hele Kristi salvelse og hele Kristi guddonsfylde. Jeg tror på tjenestegaver som lever under en åpen himmel og som gjennom forkynnelse og demonstrasjon åpner opp alle blokkeringene vi har mellom ørene, så også vi, hans folk, kan leve under en åpen himmel. Jeg tror på et Gudsfolk som blir overrasket når noen ikke blir helbredet heller enn sjokkert når det skjer. Jeg tror på et Gudsfolk ledet av salvede tjenestegaver som har ett mål: å se legemet reise seg i kraft og herlighet. Håpet om herlighet, Kristus i oss!
Så lenge vi godtar et skille mellom Kristus som hodet og kroppen, og nedgraderer legemet til en kraftløs miniJesus som bruker tiden på å klage i pressen over hvor fælt det nå har blitt å leve som en kristen, så strekker vi oss ikke opp mot han som er hodet, og vi lar ham ikke være Herre. Hvorfor kaller dere meg Herre, men gjør ikke det jeg sier. Helbred syke, rens spedalske, reis opp døde og proklamer: Guds rike er nær. Er det alt han har befalt? Nope. Men dersom vi overser det han i klartekst har befalt, hvordan skal det da gå med resten? Jeg drømmer om et lydig folk. Et folk som ikke definerer seg utfra hva de kan få til, men utfra hva bare Gud kan gjøre. Mennesket er det eneste vesenet på jord som Gud har gitt denne biten av seg selv: ingenting er umulig for den som tror! Skal vi ta hans invitasjon på alvor, eller skal vi vende ham ryggen? Jeg vet hva jeg vil gjøre. If you want to kill giants, stay with giant killers!

Den apostoliske lære (Fil 4.8-9)

Hvordan formidles apostolisk lære og åpenbaring? Hvilken Kristusforståelse er det som ligger til grunn? Bibelen sier at summen av Guds ord er sannhet. Vi må derfor velge å holde for sant hele bibelen og hele det nye testamentet. Jesu liv og lære er obligatorisk. Vi kan ikke velge enten apostelgjerningene eller brevene. Nei, begge viser oss hvordan apostler formidler Kristus. De viser oss hvordan de forstår misjonsbefalingen og lydighet mot evangeliet. Evangeliene inneholder flere av Jesu befalinger, og vi kan ikke utelukke dem bare fordi de rent menneskelig talt er umulige: reis opp de døde, rens spedalske, åpne de blindes øyne. Uten Ånds og krafts bevis har vi ikke et apostolisk evangelium, men et irrelevant og tannløse budskap som folk bare kan flire av. Folk flirte i liten grad av evangeliet som ble formidlet i menighetens første tid. De som var imot, ble presset til voldelig forfølgelse fordi bevisførselen for evangeliet var så sterkt. Paulus ber menigheten i Filippi om å gjøre ALT det de hadde sett og hørt av Paulus. Ikke bare deler av det. Ikke bare å komme på alle møtene og sitte fint i radene og høre på undervisning og bringe tienden. Alt det er rett og godt, men det er bare en brøkdel av det bibelen definerer som lydighet mot evangeliet. Likevel er vi villige til å definere det som for samfunnet er kjedelig, irrelevant og tannløst kristenliv som menighet. Og vi er klar til å krangle om detaljer i undervisning og arbeidsmåter og la det definere hvem vi er. Den menigheten som Jesus sa at han skulle bygge, skulle innta fiendeportene. Menighet som ikke ser mennesker berørt med evangeliets overnaturlige kraft regelmessig, er ute av Guds plan, samme hva annet godt den måtte ha av god teologi og "rett lære". Hva var det de i Filippi hadde sett Paulus gjøre som Paulus befaler dem gjøre likeså? Jo, det samme mønsteret som fulgte Paulus over alt, og som var en torn i kjøttet for ham. Han gjorde under som sendte ham luks inn i det innerste fangehullet etter å ha blitt pisket til blods. Der demonstrerte han på overnaturlig vis at Gud ikke lar seg fange. Hva er det Paulus ber menigheten i Filippi om å gjøre? Leve ett kjedelig og tannløst menighetsliv uten kraft og mektige gjerninger? Neppe. Apostolisk kristendom utfordrer samfunnet gjennom et evangelium formidlet med kraft og kjærlighet. De møtte trusler som kom fordi evangeliet ble formidlet på denne måten med bønn om mer av samme slaget: tegn, under og mirakler (Apg 4,29-30). De som ble fordrevet etter forfølgelsen i Jerusalem, forkynte Den Salvede (gr. Kristus) i det samme mønsteret. Gud begynner ikke på en måte og avslutter på en annen. Paulus hadde bibelskole i Efesus som trente medarbeidere som tok evangeliet til hele Asia. Et apostolisk evangelium begrenser seg ikke til god bibelundervisning. Det er en praktisk trening i et erobrende kristenliv - der Jesu undergjerninger er en befaling, ikke et håpløst og utopisk forslag som bare avvises med: “men det skjer jo ikke,” eller: “vi må gjøre det vi kan gjøre, så må Gud gjøre det bare han kan gjøre.” Paulus sier: det jeg har undervist og demonstrert igjennom eget liv, gjør ALT det. Hadde de hørt det før? Selvsagt! Det hører med til praktisk disippeltrening å minne dem på det. Paulus ville unngå at de mistet gløden og kraften, så de endte opp som en teoretisk teologisk klubb for spesielt interesserte. 

Jeg drømmer om apostolisk lære, om sann apostolisk og profetisk trening. Jeg drømmer om en grunnvoll for menighetslivet som er Den Salvede og ikke bare om Den Salvede (gr. Kristus), og der Jesus liv og lære er beviset for at grunnvollen er lagt. Den Salvede har en salvet kropp, så sant kroppen er koblet til hodet. Jeg drømmer om tjenestegaver som er overgitt til å trene og utruste Guds forsamling mer enn å bare fungere i gavene selv, som ser egen overflødiggjørelse som et mål. Herre, la meg få erfare det mens jeg ennå lever her. En disippeltreningsskole som den Jesus og apostlene hadde. Hjelp meg å holde drømmen levende og ta steg for å se drømmen virkeliggjort.

Herren er nær (Fil 4.5)

Hvordan skal folk merke at Herren er nærværende i livene våre? Paulus peker på en egenskap i sammenheng med Guds nærvær og det er mildhet og vennlighet i mellommenneskelige relasjoner. La alle mennesker få merke deres vennlighet. Hva betyr det? Jo, åndelig krigføring som skjer utenfor lønnkammeret ter seg helt anderledes enn ute blant folk. Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men en åndelig kamp mot djevelens åndehær. Vi er krigerske mot urett, fattigdom, sykdom og død. I lønnkammeret kan vi kjenne på Guds harme og sorg og proklamere Guds seier over fienden. Ute blant folk er åndelig krigføring å vinne mennesker med vennlighet og kjærlig tilnærming, også overfor mennesker som står for det som er galt. Når Paulus så all avgudsdyrkelsen i Athen, kjente han på sinne og at han var opprørt. Men i samtale med folk omtalte han avgudsdyrkelsen som noe positivt. Hvordan er det mulig? Jo, han ville møte dem der de var med respekt og en positiv vinkling. Dere ønsker å møte Gud, og det er bra: her er veien for dere!
Den respekten som det norske rettsvesenet og politisk ledelse viste etter 22. juli viser kraften i vennlighet. Den krigerske høyreekstremisten ble avkledd i møte med fred. Han hadde som mål å dø som 'martyr', men det norske samfunnet tok den muligheten fra ham. Men han ble dømt, og det var uttrykk for rettferdighet. Vi er ikke uten ryggrad i møte med urett og synd. Men det er kjærlighet og respekt som styrer vår omgang med mennesker. Paulus sier til sin medarbeider: "De må ikke snakke stygt om andre eller yppe til strid, men være forsonlige og vise ydmykhet mot alle mennesker." Hva betyr alle mennesker? Jo, alle mennesker, også dem vi er uenige med eller som behandler oss urettferdig.
Det er lett å gjemme seg bak det å stå for rettferdighet når vi ikke klarer å styre temperamentet vårt. Men det er aldri en unnskyldning for å la sinnet overta. Sinnet gir ikke gode frukter. Det som preger Gud er hans evne til å kontrollere temperament og sinne. Det står om ham at han er god, langmodig og sein til vrede. Gud blir med andre ord ikke lett sint. Og når han blir sint, så demper han vreden. De som har med Gud å gjøre og har en gudelig karakter, vil være som ham: ikke lett å terge. Om Guds nærvær får prege oss, vil folk merke kjærlighet og vennlighet.
Personlig har dette med temperament vært en utfordring hele livet. Utålmodighet som bunner i en mangel på vilje til å tåle andres tilkortkommenheter og irritasjon over alt som oppleves å gå ut over meg. Det er dårlig drivstoff og skaper ikke god frukt. I perioder har det vært lettere og med Guds hjelp har det blitt bedre med årene, men om det er noe områder jeg trenger å vokse karaktermessig, så er det dette. I alt fra barneoppdragelse til arbeidsliv, har temperamentet ført til unødvendig slitasje og dumme situasjoner. Mange ganger har jeg tenkt: Herre, når skal jeg lære? Heldigvis er jeg gift med en som ikke takler å krangle med meg. Ingen har lært meg mer om saktmodighet og respekt enn henne. Tårene har fortalt meg at nå har jeg tråkket over, men hun har aldri tatt igjen og gnidd det inn. Rolig og respektfullt, om enn gjennom tårer, har hun fortalt meg hva som opprørte henne. Det har lært meg å lytte når folk faktisk tar belastningen med å gi en ærlig tilbakemelding og det har berget mang en situasjon.
Herre, jeg lengter etter ditt hode nærvær. Jeg lengter etter at ditt gode lynne skal få prege meg. Herre, viljen til å sette til side egne behov og reaksjoner for å vinne kampen, ikke tape den. Herre, evnen til å se lenger enn bare her og nå. Se hvordan respekt og kjærlighet kan vinne menneskers gehør for det håpet du har lagt ned i meg. Herre, hjelp meg ikke å gi opp og bli likegyldig. Lær meg å lytte og å forstå mennesker i deres situasjon. La alle mennesker få oppleve at din mildhet har gjort meg stor nok til å ta imot dem med et smil. La dem få erfare din vennlighet og ditt fredfulle nærvær. Ha din vei, Gud.

Det rette mål (Esekiel 40-41)

Gud viser profeten et nytt tempel. En kan undres over hvor opptatt Gud er av mål. Tempelet måles i alle bauer og kanter, bredde, lengde, dybde og høyde. Hva er det han prøver å si? For det første er det vesentlig at vi skjønner at de fysiske tingene i GT er bilder på åndelige ting i NT. Gud bor ikke i templer bygget av menneskehender, men i overgitte hjerter som Gud har forvandlet til sitt bosted. Det er mange bilder i GT, og de blir brukt og oppsummert i den siste boka i bibelen. Det som er ledetråder og puslebiter i GT, blir full åpenbaring og et helt bilde i NT. Her i Esekiel finner vi en slik ledetråd. Når Esekiel ser templet sier at han den ser ut som en by (40.2). I åpenbaringsbokas siste kapitler ser vi bruden, Guds by som kommer ned ifra himmlen. Også denne måles i alle retninger. Byen og templet er blitt ett. Det er ikke noe tempel i byen, for det er Gud sjøl som er templet, sies det. Hva betyr det? Jo, at Åndens tempel er ferdigbygget og Gud er blitt alt i alle. Hebreerbrevet snakker om den himmelske helligdommen som må renses ved et bedre offer. Hvilke himmelske ting? Er ikke alt perfekt i himmelen? Jo, det var derfor vi måtte renses før vi kunne bli bygget sammen til det himmelske templet, til bruden, Guds by.

Jesus er hjørnesteinen og toppsteinen i denne fantastiske bygningen. Han er begynnelsen og enden (og alt imellom). Jesus er det rette mål, akkurat som han er den rette representasjonen av Guds vesen. Disipler ble kalt kristne fordi de lignet på Kristus. Det var Jesu selvoppofrende kjærlighet og hans kraft som preget dem og fellesskapet i Guds rike. All kirkesamfunnsmentalitet med sin "vi har det" tankegang har sin rot i et annet mål enn Kristus. Vi krangler om hvem som er mest bibelske, men det er bare ett mål for hva som er bibelsk, og det er Kristus. Han er Ordet blitt menneske, Ordet levd ut i hele sin fylde. Ordet er ikke penn og blekk på et papir, eller teologi, uansett hvor godt den er formulert. Slike ting kan formidle Ordet når vi leser eller hører det og gir det rom i hjertene, men Guds ord er levende. Penn og papir eller teoretisk kunnskap om Ordet står i motsetning til Ordets natur, for bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende. Kunnskap gjør stolt, mens kjærligheten bygger opp. Vi er flinke til å lage teologiske skillelinjer, men er vi like ivrige etter å strekke oss etter Kristus? Det er mye som gir seg ut for å være Kristusåpenbaring, men det er bare ett gyldig mål for det, og det er i hvilken grad det ligner på Jesus Kristus, hans liv og hans tjeneste. Om kristne hadde tatt dette målet på alvor, ville vi brukt veldig lite energi på å sammenligne oss med hverandre, enten det fører til hovmod eller underlegenhet. Vi hadde brukt all energi på ved Guds nåde å strekke oss etter ham som er hodet. Sammenligning på et menneskelig plan, gir ingen nåde, for det har ikke sin rot i Gud. Det er når vi bruker den rette målesnoren, at nåde kommer inn i bildet. Vi kan erkjenne vår tilkortkommenhet både personlig og som fellesskap uten at det er så mye som et snev av fordømmelse i det. Tvert imot så er det en dyp og inderlig glede over det vi har lært og tatt imot, samtidig som det er en tilsvarende dyp lengsel etter å gripe og evne å leve ut mer av ham. For en glede det er at vi ennå har mye å vokse inn i, at det er mer å innta. Det er stor forskjell på selvtilfredshet og tilfredshet i Gud. Det er stor forskjell på menneskelig misnøye og utålmodighet og guddommelig lengsel og desperasjon. Den som har den rette målesnoren, jubler hemningsløst over det Gud gjør og har gjort, og roper samtidig høyt i desperasjon etter mer.

Bibelen snakker om personlige mål, som mål av nåde og mål av tro. Det er slik at vi på et personlig plan uttrykker deler av Kristi fylde. Det er først når vi står sammen med søsken at bildet blir fylt ut. Vi er lemmer på et legeme. Samtidig er det slik at lemmene påvirker og betjener hverandre. Et gjennombrudd for meg, betyr et gjennombrudd for hele legemet. Både fordi vi står sammen, men også fordi at mange andre blir insipirert til å innta det samme. Kraften i et levende vitnesbyrd, Ordet blitt levende ved Guds ånd og kraft, er mektig. Du kan høre andre fortelle om hvordan du fikk tro og gjennombrudd, og gjennom det får du tro og gjennombrudd. Blir vi alle helt like? Nei, men det er heller ikke tette skott i legemet. Det som er et mål av nåde idag trenger ikke å være det om 5 år. Troens natur betyr vekst, og så er det slik at vi vokser ulikt på ulike områder og i ulike gaver. Jeg drømmer om et fellesskap av feirende og lengtende mennesker som ledes av mennesker som kan si som Paulus: "Når jeg kommer til dere, vil jeg komme med en rikdom av Kristi velsignelse." og: "Jeg lengter etter å se dere, for å kunne gi dere del i en Åndens gave for å styrke dere." Mennesker som gjennom sin Kristuslikhet gir rikelig anledning til å rope om mer nåde for sitt eget liv og tjeneste.

Ansikt til ansikt (Esekiel 39.29)

Guds ansikt er en vidunderlig ting - det representerer Gud velvilje og nærvær over livene våre. Israelsfolket hadde opplevd at Gud hadde skjult sitt ansikt for dem. Det manglet ikke på invitasjoner og åpenbaring om Guds vei, for Gud sendte profeter til dem både sent og tidlig. Men de ville ikke, og til slutt lot Gud dem få det som de ville. De ville leve uten Guds beskyttende hånd. Greit, la dem få prøve det i en syndig og brutal verden. Også når Gud skjulte sitt ansikt, var i det håp om at de skulle komme på andre tanker og søke ham igjen. Slik sett var folket som avgjorde tilgangen til hans ansikt. De kunne velge å søke ham, men de gjorde det ikke. Selv i tider med opprør var det profeter og profetskoler hvor folk lærte å fungere under Åndens ledelse. Moses sin drøm om at alt folket skulle være profeter og at Gud skulle legge sin Ånd på dem, var aldri helt borte. Likevel er det først med Jesus og den nye pakt at løftet om et helt folk badet i Guds mektige nærvær ble en realitet. Vi ser av Esekiel at Guds ansikt - hans velvilje og nærvær - er knyttet til dette at hans Ånd ble utøst over folket. Vi vet at hans Ånd ble utøst på pinsedag, og det innledet en ny tidsepoke, hvor tjenesten er en Åndens tjeneste. Paulus underviser flere steder om Jesu legeme som et salvet legeme, hvor Ånden gir seg til kjenne hos hver enkelt, og hvor alle kan profetere. Det viktigste kjennetegnet på Guds folk er guddommelig nærvær og guddommelig kjærlighet. Disse to i skjønn forening er evangeliets bevisførsel, som med overbevisning leder folk til tro og lydighet.
Mennesker er underlige. Selv om det fantes profetskoler i den gamle pakt som under Elias og Elisja, så valgte store deler av folket å leve på sin egen måte. Likeså har kirkehistorien vist oss at menneskers behov for å sette Gud under administrasjon og kontroll nesten er uten ende. Vi lager systematisk teologi, selv om Gud er mye større enn all teologi, og fint bryter våre teologiske skillelinjer når det måtte passe ham. Vi lager møteformer og liturgier, hvor Gud pent må innordne seg etter våre tidsplaner og opplegg. Vi har laget flotte utsmykkede kirkebygg, enda Gud har sagt at han ikke bor i hus som er laget av mennesker. Vi snakker om å dra ned til menigheten, og mener i sammenhengen et bygg som er laget av dødt materiale som ikke kan arve evig liv. Vi ansetter folk og kaller dem pastor med stor "P" og tenker at de skal ta seg av menigheten, enda hele hensikten med tjenestegaver enten det er pastorer, apostler, profeter, evangelister, eller lærere (alt i flertall) er at de utruster de hellige til å gjøre jobben slik at tjenestegavene selv blir overflødige og må finne seg nye områder å tjene på. Vi vil at de skal servere oss mat i form av god undervisning, enda Jesu modell for disippelgjøring og tilsyn er at folk selv skal lære å spise. Hvor effektiv undervisning alene er for disippelgjøring viste seg i hvem som fulgte Jesus etter tre års tjeneste. Han mettet 5000 menn foruten kvinner og barn, som alle hørte undervisningen hans. De hadde 120 disipler som var trofaste i bønn på øvresalen av 500 disipler som hadde sett ham levende etter oppstandelsen (ting har ikke forandret seg så mye). 120 trofaste forbedere er en 10 dobling av de 12 som Jesus selv trente. 500 disipler som Jesus viste seg for, er likevel en brøkdel av dem som hørte ham undervise. På pinsedag ble 3000 lagt til og rullet inn i daglig trening for et overnaturlig kristenliv. Hver av de 500 hadde 6 stykker å ta seg av. Apostlene underviste i tempelet, men storparten av fellesskapet tok plass i hvert hjem som var tilgjengelig. Ikke lenger etter sørget forfølgelse for at mesteparten av de kristne i Jerusalem var uten apostler å jobbe tett med. Hva gjorde de? De gjorde det som de ellers var vant til å gjøre: spre evangeliet om Guds rike med kraftdemonstrasjon og overbevisning. Den nye apostoliske basen i Antiokia ble ikke startet av apostler. Den ble startet av folk med apostolisk trening. I flokken der vokste det fram nye apostler, slik det fungerer når mennesker ikke har hånden på rattet, men folk sitt hjerte er å trene og frigjøre folk til tjeneste, selv om det betyr at vi selv kanskje ikke får gleden av frukten av arbeidet. Antiokia sendte Paulus og Barnabas, men frukten av arbeidet kom de fattige i Jerusalem til gode. Apostelen Paulus trente folk som startet Guds rike forsamlinger som Paulus selv aldri fikk møte. Det er godt å nyte frukten av arbeidet, men det kan aldri bli et krav.
Behovet for å kontrollere har dessverre kvelt mang en vekkelse og bevegelse. Det å kunne håndtere vekstsmerter og uenigheter på en guddommelig måte krever en guddommelig visjon, hvor vi og vår fantastike tjeneste egentlig er underordnet når det kommer til stykke. Jeg er glad for at Paulus og Barnabas ikke hadde en teologi som gjorde at de laget en 5 år lang konflikt som hadde ført til at de hadde slitt fra hverandre den basen de hadde bygget opp sammen i Antiokia. Istedet gav de hverandre armslag og det gav framgang for Guds rike og også legedom dem imellom.
Drømmen om Jesu legeme som reiser seg i kraft lever i hjertet mitt. Det er fordi det er en så sentral del av det profetiske løftet om en ny pakt. Sjøl om vi har rotet det grundig til, så står Guds løfte fast. Det betyr at menneskelige systemer står for fall. Vekkelse betyr masse arbeid og masse kaos. Det Gud gjør lar seg ikke kontrollere. Vi kan gjøre så godt vi kan å gi respons til hans overveldende nåde. Mødre og fedre vil ta seg av, trene og sende dem med det oppdraget å gjøre det samme. Nye relasjoner, nye tjenestegaver, nye team, nye menigheter og nye nasjoner. Jesu oppdrag skal fullføres. Hans ansikt lyser over oss og gir oss nåde. Midt i vekkelse, forfølgelse og kaos skal hans ansikt løfte seg på oss og gi oss fred. Jeg drømmer om apostolisk kristen- og menighetsliv. Det er langt fra det aller meste av de vi ser i Vesten idag, men det kommer.

Hans kraft i dødsskyggens dal (Salme 23)

Salmene gir oss mange av Davids egne vannhull - rike kilder fra hans vandring med Gud. Det som er så berikende med salmene er at de er så livsnære. Bibelen er ikke en lærebok i prinsipper. Bibelen handler om levd liv. Visst finnes gode prinsipper å lese mellom linjene. Men livet er mye mer enn det - vi er ikke programmerbare prinsipproboter, men mennesker med våre tendenser og ønsker, våre drømmer og håp, og våre skuffelser og nederlag. Bibelen legger ikke skjul på noe av dette, og i salmene kommer det veldig tydelig til uttrykk.

Salme 23 er en vakker og malende salme. Vi kan se for oss den forfriskende strømmen av vann mellom frodig grønt gress som forfrisker oss og gir oss nytt liv og kraft. Det levende vannet fra Ordet og Ånden gir oss hvilepuls - grunntonen i en kristen sitt liv - den dype freden som ikke kan forklares i omstendigheter, men i Guds verk. Når vi erfarer at han virker i oss et rettferdig liv, så gir det oss hvile, fordi vi vet at det ikke er vår egen fortjeneste, men et resultat av daglig overgivelse til Gud og den nåden han gir. Det er et vidunderlig sted å være, for det er så kjemisk fritt for "skulle, måtte, burde, skal ikke, må ikke, klarer ikke". Det handler ikke om oss. Våre ambisjoner og egenrettferdige strev legges til side, og så tar vi imot ifra ham. Det er Marta versus Maria. "Marta, Marta. Du gjør deg strev og uro med så mange ting. Men én ting er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas ifra henne." Når vi gir denne ene nødvendige delen den rette plass, så blir de mange ting som ellers uroer og stresser oss, så veldig mye færre. Når hvilepulsen slår inn, klarer vi å skille, og vi klarer mye lettere å avgjøre hva som er viktig. Forvirring blir til klarsyn. Stress og misnøye blir til visdom og sindighet. Det er et vidunderlig liv når vi lar Gud være vår hyrde og lar ham ta seg av oss. Vi som har smakt av dette vet så vel at det ikke finnes noen bedre måte å leve på. Og likevel roter vi oss så fort bort. Vi inntar Marta rollen og begynner å rote og herje med alt for "mange ting". Salme 23 inviterer oss tilbake til de grønner enger og vannet fra Guds trone. Det er hvile å finne for Guds folk.

Livet behandler oss ikke alltid like silkemykt. Noen ganger står utfordringene i kø. Ikke mindre viktig er det da å leve i den nære overgivelsen til Jesus. David snakker om hvordan Gud dekker bord for oss like for øynene på fienden. Problemene er der - dødsskyggens dal kan være en realitet i det vi erfarer og går igjennom - men midt i dette kommer Gud  med sin invitasjon. Om vi tar imot og lar oss mette av hans trøst og kjærlige omsorg, så vil vi kjenne at på tross av motgangen og problemene, så vil vårt beger flyte over. David snakker ikke om en livsfjern metafor. Han snakker av erfaring. Vi tenker kanskje ikke så mye over det, men hvem av oss ville egentlig være leder for Davids lille menighet som bestod av misfornøyde, gjeldsslaver og andre problembarn? For det var slike som kom til ham når han var på flukt fra Saul. Hva var det som gjorde at David forvandlet denne hopen av sosialklienter til den råeste hæren Israel hadde hatt? Hans beger fløt over - midt i motgangen. Det var en salvelse og en djervhet over David som smittet på dem som var sammen med ham. Det var en frimodighet i Gud som utrustet Davids menn til strid. Det var et håp om Guds miskunn og godhet og en lengsel etter Guds hus. Gud vil ikke glemme oss her ute i ødemarken, men han vil jakte etter oss med sin godhet og ta oss med inn i sitt hellige nærvær. Det kan være situasjoner i livet hvor det daglige presset eller sykdom gjør at vi ikke erfarer Gud på samme måte som før. Lengselen vil være der, og hjertesukkene likeså. Men den som venter på Herren får ny styrke. Midt i smerte og motgang kan vi kjenne at vårt beger flyter over - vi vet at dette vil ta en ende, og at Gud har makt til å vende alt til det gode for oss.

Ha god jakt, Herre! Get me good!

Min lovprisning kommer fra deg (Salme 22.26)

Det er viktig å forstå kildene vi lever ut fra. Til og med i min nød og motgang priser jeg Herren. Men hvorfor? Fordi hans Ånd bor i meg. Lovprisningen er ikke min egen, men hans. Jeg gir bare tilbake det han gir til meg. Det er hans liv i mitt indre.
Jesus sier at den som tilber skal tilbe i Ånd og sannhet. Hans Ånd over meg er en lovprisningsdrakt som setter meg i stand til å takke ham. Sannheten er en kilde til takknemlighet over hans godhet. Jeg er takknemlig for hans frelse i mitt liv. Hans sannhet er det som setter meg fri. Gud er min kilde til alt godt - hans rettferdighet, hans glede, hans fred, hans kjærlighet, hans hellighet og nidkjærhet er blitt min. Derfor holder jeg meg til ham, men igjen: trofastheten er hans verk i livet mitt. 

David var en mann som levde et liv i lovprisning og tilbedelse. Det gjorde ham til den mannen han var. Han hadde sine kilder i Herren. David hadde mange tøffe år, men det formet hans avhengighet av Gud. Mange av salmene viser oss Davids gudsliv. David visste hvor lovprisningen kom fra. Det var salvelsen over livet hans og som han gav seg til. Den Hellige Ånd vil lede deg til lovprisning og tilbedelse. Han vil føre deg på kne framfor Gud. Han vil tilskynde overgivelse til Pappa Gud. Salvesen vil lede oss til et liv i ham. 

Vet du hvordan du kan aktivere den lovprisningsgaven han har gitt deg? Han har gitt deg en  lovprisningsdrakt. Vet du hvordan du tar den på? Gi respons til ham, og bygg et alter for Gud i livet ditt. La ikke overfladiskhet og likegyldighet få prege deg. Han vil gjøre et dypt verk i deg, og føre deg på eventyrsferd inn i sitt rike. Det er så mye mer å oppdage i Gud. Hans storhet rekker lenger enn våre små hoder kan fatte. Hans miskunn når lenger enn vi kan forestille oss. Hans kjærlighet rekker til skyene. Herre, min lovprisning kommer ifra deg!
Lovprisningen i vårt liv kommer ifra himmelen. Den kommer ifra Guds tronsal. Den er det stedet hvor himmel og jord møtes. Vi kan bruke våre jordiske kropper til å uttrykke lovprisning og samtidig være oss bevisst at det vi deltar i er himmelsk. Vi er satt i det himmelske sammen med Kristus. Vi har adgang inn i det aller helligste, inn i tronsalen. Over våre liv er en åpen himmel. I den grad det er stengt, er det mellom ørene våre, i verdslige sinn.Vi er kalt til å be "la din vilje skje på jorden som i himmelen". Lovprisningen i livet vårt tar den atmosfæren som er der oppe og inn i vår verden. Det forandrer oss, og det har potensial til å forandre verden omkring oss. Vi overskygger verden med det som overskygger oss. Himmelsk nærvær gir himmelske løsninger på verdens problemer og utfordringer: Visdom, sannhet, legedom og frelse. Enda himmelen er en naturlig sfære for oss, er det lite av himmelen som preger livene våre og menighetene vi går i. Det er himmelen som er framtida - himmel på jord. Det nye Jerusalem - menigheten - er beskrevet som å komme ned ifra himmelen. Ser du retningen? Hele hensikten med menigheten er bringe himmel på jord. Vår framtid er himmelen, en gang da, ja, men også her og nå. Vi trenger å la være sinn være preget av det som er der oppe, og ha en himmelsk tankegang. Det er ikke en livsfjern flyktende filosofi. Å ha en himmelsk tankegang gir deg adgang til himmelens svar på de utfordringer vi møter. Det var himmelens tankegang som gjorde at Johannes og Peter sa til den lamme: Se på oss! Sølv eller gull har vi ikke, men det vi har fått fra himmelen gir vi deg: I Jesu Kristi nasareerens navn, stå opp og gå!

Vær alltid rede til å forsvare det håpet som bor i dere (1. Pet 3,15)

Den yngste i huset kom til meg forleden og viste meg en utklipp fra en artikkel om hvor grusom den jødisk-kristne guden var som beordret dødsdom over dem som var utro, bannet far og mor, ble voldtatt og ikke ropte om hjelp, eller bare var homofil, eller ikke hørte til Israelsfolket. Hvordan kan vi forsvare sånn som dette, var spørsmålet. Gud er jo alltid den samme, uansett, er han ikke? Bibelen sier at vi alltid skal være rede til å forsvare det håpet som bor i oss. Trosforsvar er utfordrende, for det rører ved de mest grunnleggende spørsmålene i livet.

Dersom en velger seg et rent menneskelig perspektiv, er det alltid mulig å fremstille bibelens Gud som urettferdig, nådeløs og hard. Det ondes problem er vanskelig å håndtere, så vanskelig at humanistiske ateister fortvilet prøver å forklare ondskap som uheldige omstendigheter - eller i beste fall dårlige gener. Men bibelens budskap er at ondskap finnes, og at den er under Guds kontroll selv om Gud ikke er kilden til ondskapen. Ondskapens kilde er det frie valg. Spørsmålet blir da hvorfor Gud valgte å gi både engler og mennesker frie valg. Fordi han er kjærlighet. Kjærlighet er ikke noe som kan fungere der hvor det finnes roboter som styres under tvang. Kjærlighet er noe som må velges - ellers er det ikke kjærlighet. Far, Sønn og Hellig Ånd har valgt å elske hverandre og være ett. Engler og mennesker fikk valget om å elske Gud og gjøre hans vilje. Kjærlighet er ikke først og fremst en menneskelig størrelse, den er guddommelig, ifølge bibelen. Derfor kan ikke kjærlighet defineres utfra en rent menneskelig ramme. Kjærlighet for mennesker er uløselig knyttet til Guds plan og vilje for menneskeheten, og således også hans bud. Ut fra en rent menneskelig forståelse av kjærlighet kan en si at to voksne menn eller to voksne kvinner i et forpliktende seksuelt forhold, er kjærlighet. Bibelen kaller det lyster, og lyster kan styres av menneskelige valg. Dersom det ikke kan det, er ethvert forhold mellom mann og kvinne også dømt til ikke å være bare for de to, for de har ville da ha en "seksuell legning" som innebærer utroskap. For en humanist er dette vanskelig å forstå. Klart man må få lov å skille seg "for hvilken som helst grunn" - der heter det at vi er tro til kjærligheten tar slutt, eller tar en annen vei. I bibelen tar ikke kjærligheten slutt, for Gud er kjærlighet og han stikker ikke bare av fordi han møter vår avvisning og opprørske oppførsel.

Ondskap finnes ikke i Gud - det er noe som kun finnes utenfor Gud. Derfor kan ondskap defineres som fravær av Gud (se http://jesusfusionnorsk.wordpress.com/2011/08/21/ateistisk-professor-og-kristen-student-gud-er-ond/). Bibelen sier at dersom mennesker over tid vender ham ryggen og ikke vil ha noe med ham å gjøre, så vil han til slutt gi dem det de vil ha, og overgir dem til deres egen manglende dømmekraft, så de ender opp med å ødelegge seg sjøl. Ondskapens natur er nemlig selvødeleggende - den kan ikke opprettholde seg sjøl, så tvers igjennom råtten og ødeleggende er den. Gud forholder seg til ondskapen på flere måter. Han holder den i sjakk, så den ikke slippes løs i all sin grusomhet. Det er Guds godhet og nåde at verden ikke har gått under. En kan tilskrive menneskelig kløkt og diplomati at verden ikke har gått i oppløsning i atomkrig, men det er Guds vernende hånd som er årsaken. En annen måte Gud forholder seg til ondskap,er at han skiller det som er uforenlig med hans vesen og natur fra seg selv. Som universets herre har han suveren definisjonsrett på hva som er godt og rett og hva som er ondt og dårlig.

Selv om ikke ondskapen finnes i Gud, har Gud altså kontroll over ondskapen, og holder den i sjakk. Men det er også slik at han i sin suverenitet kan bruke ondskap til å tjene sin plan og hensikt. Vi ser det flere steder i bibelen hvor Israelsfolket blir straffet for sin synd ved at Gud tar bort sin beskyttende hånd mot aggressive og gudløse angripere. Og det er også slik at Gud kan velge det minst ille. Det kan høres underlig ut når han er allmektig, men en må huske at ondskapens kilde er valgfrihet. I Kanaan bodde det folk som dyrker avguder og levde svært umoralske liv. Gud valgte å bruke Israelsfolket til å bringe dom over disse folkeslagene. Var de blitt advart? Absolutt! Hadde de valgt å lytte? Absolutt ikke! Gud kommer altså også i situasjoner der han gjør moralske valg hvor han velger det som er minst ille. Guds plan var å bruke Israelsfolket til å bringe et nytt nivå av rett og rettferdighet til verden. En kan si mye om Moseloven, men sammenlignet med gudsdyrkelse hvor en ofret barna til avgudene, så var det mye med Moseloven som nyvinnende. Moseloven lover som beskyttet kvinner mot seksuelle overgrep og den beskyttet de fattige og landjorda mot utarming. Ser vi Moseloven i lys av hele bibelen og spesielt det nye testamente har den helt klart sine svakheter - bibelen legger ikke skjul på det, og det må en være klar over. Men for å etablere det som i den tid var den nye mønsternasjonen, var det viktig at den ikke ble infiltrert av den ødeleggende avgudsdyrkelsen som folkeslagene rundt dem representerte. Gud valgte å dømme folkeslagene og rense landet for ugjerningene deres.

For en humanist dreier alt seg om livet her og nå. For en gudstroende er livet her og nå bare første kapittel, men likevel avgjørende kapittel for fortsettelsen av Guds evige plan og hensikt. Et kort og smertefullt liv her på jorden betyr lite mot evig herlighet og glede. For en ateistisk humanist er dette å regnes som livsflukt og fornektelse av tap, men de samme godtar at en idrettsutøver piner seg time etter time, dag etter dag for å oppnå gode prestasjoner. Bibelen beskriver dette første kapittelet som livet her på jorden representerer med slike ord og bilder. Ikke all smerte er noe vi velger selv. Idrettsutøveren må overkomme skader og overtrening. Livet han by på smerte og ubehag vi ikke hadde regnet med. Det å ha et evighetsperspektiv på livet vil hjelpe mennesker å forholde seg til smerte og lidelse, akkurat som gode prestasjoner på idrettsbanen gir atleten evne til å presse seg og tåle smerte og motgang. Lidelse og død, enten den er uforskyldt eller selvpåført, er ikke det som avgjør resultatet for evigheten. Mens en humanistisk og ateistisk filosofi vil fremheve det katastrofale ved uforskyldt lidelse og død, vil gudstroende ha et videre perspektiv. Uskyldige barn som dør og som Gud tar imot i sitt rike, er derfor ikke en katastrofe. Vi har et helsevesen som bruker hundretusener av kroner på livsforlengende behandling, fordi døden oppleves for vanskelig å møte. For en kristen er døden oppgradering, og selv om det er smertefullt å miste sine nærmeste har en et håp om å se hverandre igjen. Sorgen får derfor en annen dimensjon.

Som nevnt sier bibelen noe om Moseloven sine svakheter. Loven kom med Moses, mens nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus (Joh 1,17). I tidligere tider har Gud på mange måter talt til oss gjennom profetene. I disse siste tider han han talt til oss gjennom Sønnen (Hebr 1.1-2). Så loven var ikke sannheten? Vel, like mye som skyggen er en person var loven sannheten. Det var en avskygning av sannheten. Gud har opp igjennom historien valgt å vise deler av seg sjøl - i det gamle testamente kunne en ane skyggen av hjem Gud var. Selve personen, hvem Gud er i hele sin fylde ser vi bare gjennom Jesus Kristus. I teologien sier at bibelen har en progressiv åpenbaring av Guds vesen og hans vilje. Jesus drepte ingen, men Han døde for vår synd. Dette var forutsagt i det gamle testamente, men ble synlig i det nye. Jesus gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen og trente etterfølgere til å gjøre det samme. Det som var en fysisk krig mot ondskap i det gamle testamente, blir en åndelig krig mot ondskap i det nye. Bibelen sier at kristne ikke har kamp mot kjøtt og blod (mennesker), men mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Så med Jesus er krigen er rettet mot urett, fattigdom, sykdom og for tidlig død.

Israel var fra Guds side ment å være en mønsternasjon, og den kristne menigheten likeså. Slik Israel sviktet sitt oppdrag og ble forurenset av de omliggende folkeslagene sine ugudelige skikker og arroganse, har også kirken sviktet sitt oppdrag. Istedet for å være den åndelige bygningen bestående av mennesker som lever sammen i kjærlighet til hverandre og til verden omkring, ble man opptatt av fysiske bygg og av menneskelige maktstrukturer. Menigheten i den første tid var veldig lite hierarkisk og var veldig lite opptatt av å bygge store bygg for å samles. Man brukte hjemmene og andre bygg som allerede var tilgjengelige. Dersom en drar til Roma og går inn i Peterskirken, ser man et grelt eksempel hvor galt det egentlig gikk. Her er mye pomp og prakt og flere statuer av paver enn av Jesus. Gjennom hele kirkens historie har det vært etterfølgere av Jesus som har holdt fast på Jesu og apostlenes lære, og har vært tro mot oppdraget å bringe rett der urett rår, hjelp og velstandsbygging hvor fattigdom rår, helbredelse for sykdom, kjærlighet for hat, enkelhet for pomp og prakt. Og opp gjennom kirkehistorien har den institusjonaliserte kirken med dens paver, kardinaler og prester, dens flotte bygg og maktbegjær forfulgt slike kristne. Helt fra reformasjonen som kom gjennom Luther og til idag, har glemte sannheter i bibelen blitt fornyet mellom kristne. Og det er idag flere kristne som lever etter Jesu forbilde enn det noensinne har vært tidligere i historien. Det største unntaket finner vi i vestlige land hvor ironisk nok humanismen har sin høyborg. Hvorfor er det slik? Fordi humanismens selvdyrking og selvfokusering, med all dens selvrealisering, tar noe av hele kjernen av de gode nyhetene om Guds rike bort. I Guds rike er det et privilegium å tjene Gud og sin neste. Det er fokus på å realisere Guds plan heller enn å realisere sin egen. Mening med livet blir å utbre Guds rike og hans rettferdighet i menighet og i samfunnet, hvor menighetens måte å leve på blir modeller for god og klok samfunnsbygging. Ulike vekkelser opp igjennom kirkehistorien hvor tusenvis har blitt kristne på kort tid, har vist hvordan Guds rike har en samfunnsforvandlende kraft. Samfunn preget av alkoholmisbruk, seksuelt misbruk av kvinner og barn og stor sosial nød, har blitt forvandlet så tilgivelse, gjenforening av familier, rettferdig næringsliv og velstand har funnet sted.

Loven kom ved Moses. Nåden og sannheten gjennom Jesus Kristus, Gud sønn. Jesus gjorde opp for all verdens synd, og Gud rekker ut en hånd og sier til verden: Jeg har gjort det mulig: ta imot min tilgivelse og bli forvandlet av min kraft. Bli en del av min forvandlingsplan, og gjør verden til et bedre sted å leve. Har Gud helt holdt opp med å være sint og straffe synden? Både ja og nei. Gud har gjort klar en vei til å få tilgivelse og fred med Gud, og om vi tar imot det kan kan vi nyte hans velvilje og kjærlighet hver dag. Men Guds verden er fremdeles laget slik at synden har en iboende konsekvens. Dersom jeg skyter deg så du dør, så dør du, og jeg får et liv på samvittigheten. Om jeg ikke kommer til Gud og får samvittigheten renset og blir forvandlet ved hans godhet, vil den ene ugjerningen ta den andre. Det nye testamentet legger frem to sider ved Gud som fremdeles er der: Hans godhet og hans strenghet. Godhet for dem som vil holde fast på hans godhet. Strenghet mot dem som i trass ikke vil verken se eller ta imot hans godhet. Så dem som vil fremstille Gud som den jødisk-kristne krigerguden som forpester verden, de vil få nettopp det de forfekter - en streng Gud som dømmer dem til det som er verre enn fysisk død. Men dem som ser nåden i Jesus Kristus og tar imot av hans kjærlighet, vil få det de tror på og har gitt seg til. Er Gud urettferdig fordi han lar mennesker velge selv? Selvsagt ikke! Det fins ikke kjærlighet i roboter som styres under tvang. Men hos dem som velger å ha tillit til Gud og elske selv om det er ting vi ser og opplever som vi ikke helt forstår, vil kjærligheten blomstre.

Skaperverket vitner om en intelligent Skaper. Livet er mer enn bare materie og celler. Mennesker har en åndelig dimensjon med moral og samvittighet. Er det bare tilfeldig sammensatte celler? Styres vi bare av instinkt? Om det ikke var en Skaper - hvor kommer moral og samvittighet fra? Men om vi er skapt i Guds bilde, gir det mening. Alle folkegrupper har en gudstro, bortsett fra der hvor vestlig ateistist filosofi har hjernevasket folk til å tro noe annet. Og det er nettopp det. Bibelen kaller det vantro. En kan tro at relativistisk humanisme uten en Gud som en står til ansvar for, skal skape en bedre verden. Et samfunn som vil sortere bort det vi ikke liker gjennom å oppmuntre til fosterdrap, har bare tatt det første steget i retning et samfunn som ikke er veldig ulikt det tredje riket fra andre verdenskrig. Et samfunn som over tid fornekter Gud og hans planer, vil til slutt bli overgitt til egen manglende dømmekraft. Det er fort gjort å rive ned det som det tar år å bygge opp. Menigheten har et viktig oppdrag: å stille oss i gapet og tørre å være annerledes. Det koster. Men syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Jesus Kristus, vår Herre.