Oppstandelsen og et levende håp (1.Pet 1)

Når Gud først begynner å tale om viktige ting, så oppdager man at det som er viktig, gjentas ofte. Det som er mindre viktig gjentas sjelden. Ta å vei ut Jesu oppstandelse og hans oppstandelseskraft demonstrert slik du ser det i evangeliene og apostelgjerningene sammenlignet f.eks. hodedekke (nevnt 1 gang), syn på tusenårsriket (nevnt 1 gang), så ser du hva som er viktig for Gud. Det første dreier seg om ytre uttrykk for indre holdning, og det siste om spekulasjoner om hva Jesus kommer til å gjøre når han kommer igjen. Så langt jeg har forsket saken tror jeg at jeg konkluderer med at Jesus sannsynligvis kommer til å bestemme det helt sjøl, og er nok ikke veldig åpen for teologisk irettesettelse av verken deg eller meg. Enig? Flott. Da sjekker vi ut den saken. Men evangeliet forkynt som gode nyheter med kraftdemonstrasjon av Jesu oppstandelse og maktdemonstrasjon av hans kjærlighet - vel det er jo dette som gjennomsyrer NT, er det ikke? Vi krangler om metoder, om det skal være 10 eller 16 i husgruppene. Om vi skal møtes hver søndag eller annenhver søndag. Om vi skal ha lovsang først og så forkynnelse eller omvendt; hvor mye og hvordan nådegaver skal fungere i møter (rart at det ikke krangles nevneverdig like mye om hvordan de anvendes ute blant folk, eller hva?) - om musikkstil og sangvalg; om lederstiler og alt vi blir støtt av. Om vi skal ha barna inne under lovsangen (møte dette også, ja, da). Det som er felles for vår krangling er at det er meninger om interne forhold, mens det ene menighetshuset etter det andre blir lagt ut for salg. Jeg kan ta deg en runde i Nord Norge og vise deg et titalls menighetshus som står helt tomme. Så det som er fokus og som diskuteres har det felles at det er revnende likegyldig i forhold til vekst, for ingen vokser nevneverdig, eller hva? Men det som virkelig gjør forskjellen - det hopper vi bukk over, for det blir ubehagelig. Da snakker vi nemlig om oss sjøl - om vårt kristenliv om vår overgivelse eller mangel på sådan. Men det er her - på det første punktet i den kristne grunnvoll, omvendelse, at vekst skapes. En apostel jeg kjenner og som jeg har dyp respekt for har sagt: "de fleste vestlige kristne har vendt om nok til å få tilgivelse for synd, men ikke nok til å se Guds rike." Det triste er at det resulterer i at få finner veien hjem til Gud, fordi vår umodenhet står i veien. Det verste av alt er at vi er stolte og brisker oss av å ha den rette læren og teologien, mens NT sier: vis meg livet ditt, så skal jeg fortelle deg hvilken lære du har. Øksa ligger ved rota. Hver gren som ikke bærer frukt hogger han av. Gud tok riket fra et folk som elsket bokstav- og bokreligion mer enn den levende Gud for å gi det til et folk som bærer rikets frukt. Gjør vi det? Som Paulus sier: kjenner vi at Kristus er i oss? (2.Kor 13).
I dagens tekst står det noe om et levende håp. Dette levende håpet er knyttet til Jesu oppstandelse fra de døde; det er derfor håpet er levende fordi vi ha funnet nytt liv gjennom en ny fødsel i ham som lever. Det var mye om liv her. Ja. Flott at du la merke til det. Det er nemlig liv og gudsliv som er Guds ønske. Han renser og tar bort alt livsfiendtlig. Her kommer oppgjør, omvendelse og kors inn i bildet. Alle modne kristne elsker sånt. Innvielse, faste, søke Gud, vente på Herren. Å forstå at når Gud rar initiativ så skjer det mer gjennom våre klumsete uhell enn det ellers skjer noe gjennom vår nitidige planlegging og perfeksjonering. Å forstå at troen i oss er Guds eget språk og som gir gjenklang i Guds hjerte slik det gir gjenklang i et gjenfødt hjerte når troens ord blir forkynt og demonstrert. For han er troens opphavsmann og fullender. Tro er en del av Guds vesen og personlighet. Han talte og det stod der, og når han skapte mennesket, så skapte han det i sitt bilde med en kapasitet til å operere i tro og slik kjenne ham som gav denne evnen. Gud gav sin sønn til å dø på et kors for å demonstrere hvor langt han er villig til å gå. Han reiste ham opp fra de døde og gjorde slik livet i Ånden tilgjengelig - evig liv. Du trenger et nytt liv! Å, ja. Hva slags liv er det, da? Vel, se her! Når folk ser effekten av troskapasitet som vokser i fellesskapet med Pappa Gud, så blir de fascinert. Hvordan er det mulig, da? Nytt liv, ser du? Er ikke det spennende? Jo, det er jo det. Men hva må jeg gjøre...? Ikke alle er klar til å ta steget. Ikke la det bekymre deg. Et frø er sådd. Noen vokser og blir fullmodent, andre ikke. Men ikke engang Jesus hadde tusenvis av følgere like etter oppstandelsen. Men potensiale og momentum var bygd for vekst. Venter vi bedre resultater enn Jesus? Jesus snakket om at de som bar mye frukt, gjorde det fordi de var utholdenhende (Luk 8.15). Det er alltid et element av utholdenhet i det å bære frukt. Men vi har altså et levende håp i himmelen. Og håpet er knyttet til Jesus og hans oppstandelse. Vi vet at han lever; han ber for oss og han har øst ut over oss sin gode Ånd. Det er et levende håp. Pantet på arven, Åndens liv og kraft, gjør at vi forstår at det vi har fått tak i, vil forandre verden. Det blir en ny verdensorden som heter Guds rike - rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Her var mye Ånd, her. Ja. Flott at du la merke til det, også. Ifølge Paulus er livet i Ånden selve målet, oppfyllelsen av løftet om evig liv (Gal 3). Vi ærer en bok, og i vår iver vanærer vi det levende Ordet, Jesus og hans Ånd. Vi prioriterer bibelundervisning fremfor vitnesbyrd. Vi må jo lese fra bibelen, ellers er det jo ikke et ordentlig kristent møte, eller hva? Men det levende ordet; ordet blitt virkeliggjort - det Gud gjør imellom oss; det vitnesbyrdet som profeterer om ny oppfyllelse og økning i kraft og gjennombrudd; det som faktisk er Guds ord, fordi det demonstrerer den iboende kraften; det oppfatter vi som litt mindreverdig og lettvekts. Presentasjonen kan jo til og med være direkte amatørmessig og klør oss ikke slik i øret. Dessuten kan jo vitnesbyrd virke fordømmende, for hva med alle dem som ikke opplever slike ting? Ja, hva med dem? De må jo ha mye mer håp dersom de lever i en konstant strøm av vitnesbyrd. Jeg har vært syk. Ordentlig syk. Og etter den verste perioden var over, så trente Guds Ånd meg. Han sa: ikke en eneste god ting som skjer i Guds rike kan på noe tidspunkt være en ulempe for deg. Det gir deg bare fordeler. Det gir håp, det gir tro, og det gir perspektiv. Om jeg kan glede meg når andre opplever under selv når jeg har det vondt, så setter jeg meg midt i strømmen. Vi tenker så lett at Gud har glemt oss. Det er noe galt med oss siden det ikke skjer med oss. Her trenger vi å hjelpe hverandre. Jeg gikk i to år, og hadde ikke mye håp. Men vitnesbyrdene jeg hørte og egne erfaringer holdt liv i håpet. Gud bad meg finne mine 12 steiner og "sette dem i elva", slik Josva fikk beskjed om. Jeg skrev ned milepæler i min vandring med Herren. Det styrket håpet. Dette kunne jo ikke være siste kapittel. Det gav jo bare ikke mening. Jeg kunne si som Job: "Jeg vet at min gjenløser lever", midt i fornedrelse, dyp smerte og fortvilelse. Vi må dyrke og ære det levende ordet. Teologi er greit og til dels fint - noen rammer å forstå ting innenfor. Men Gud er så mye større enn det vi kan forstå og fatte. Akkurat når vi tror at vi har skjønt det, så kommer Gud og ødelegger rammeverket - systematisk teologi. Sett en ramme rundt Gud og du vil finne ham utenfor. Våre menighetshus og møter blir fort slike rammer. Før vi kommer oss ut og utforsker hvor Gud oppsøker mennesker for å frelse dem, så er det vesentlige dimensjoner i kristenlivet vi aldri får smake på. For Gud er der ute - i stadig søken etter menneskehjerter han kan berøre. Spørsmålet er mer: hvor er vi - folket hans. Jeg har et levende håp og et evig liv. Det er her og nå, og en gang da. Jo mer her og nå, jo mer forstår jeg hva som kommer. Jesus kommer for å hente en brud som har gjort seg klar, strålende i all sin skjønnhet. Ikke en oppbrukt hore som har levd på verdens vis og håpt på at det holder, likevel. Han kommer som toppsteinen på et ferdig bygg, et hus herligere enn det første (Haggai 2), ikke en rønne eller en steinrøys. Jeg vet hva jeg vil være en del av. Herre, miskunne deg!

Korset og oppstandelsen

Korset er blitt det store symbolet for kristendommen. Smak på ordene: kors, død, dom. Tenker du at dette er gode nyheter? Gir det gode ilinger, vakre assosiasjoner og umiddelbar glede? Smak så på ordene: oppstandelse, rettferdighet, liv. Gir en litt annen opplevelse, eller hva? Men implisitt i oppstandelse, så har du alt det andre. Men implisitt i kors, død og dom, så har du ikke nødvendigvis en oppstandelse. Det er mange som er blitt korsfestet som aldri stod opp igjen. Vi er kalt til å forkynne gode nyheter, og så har vi valgt det fenomale ordet kristendommen. Hvorfor ikke kristenfrifinnelsen, eller kristenlivet. I det nye testamentet så kalt man troen for Veien, det leder tross alt noen steder hen, og refererer til en livsstil, en måte å leve på. Jo, da jeg vet det. Kristendom har ikke noe med dom å gjøre, like lite som ungdom har med dom å gjøre, men dersom folk sine assosiasjoner med kristen forkynnelse og virke er slik at det er pekefingrer og dom som er i førersetet, så kan for ordet kristendom få en uheldig klang. Bare ordet kristen er en avsporing fordi der er en lite meningsbærende transkripsjon av det greske Christos, som for en som forstår gresk innebærer å være salvet. Vi tenker på det som en tittel på Jesus og en tittel på en tilhenger av Jesus. Men det har et mye dypere innhold enn det.

Hva er poenget med alt dette, spør du? Vel, jeg er redd vi klart det mesterstykket at vi med bibel i hånd er på grensen til å forkynne et annet evangelium enn det de første kristne forkynte.

“Mens de ennå talte til folket, ble de overrasket av prestene, sjefen for tempelvakten og saddukeerne, som var opprørt over at de underviste folket og forkynte oppstandelsen fra de døde ved Jesus.”

“Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet (gr. matyrion) om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle.” (Apg 4)

Fra New International Dictonary of New Testament Theology 

I all forkynnelse som du finner i apostlenes gjerninger, så var oppstandelsen i fokus. Det er uten tvil det som definerer kristen tro mer enn noe annet. Vi kunne hatt en tom krav som smykke rundt halsen, men vi pryder altså alle vårer kirker med et kors, og det ikke alltid korste er tomt en gang. Ikke det at korset er usentralt; på ingen måte; men det må være lov å spørre seg om summen av vår forkynnelse og demonstrasjon (eller mangel på sådan) er bibelsk. For når det står at apostlene at de var fram vitnesbyrdet med stor kraft; hva betyr det? At de hadde spesielt kraftig stemme? Vel, neppe. Nøkkelen ligger i den egentlige betydningen av gr. matyrion, nemlig bevisføring, bevis. Nå var det slik at de hadde vært vitne til Jesu oppstandelse med egne øyene. Men Gud hadde ikke tenkt å la det bli med det. Dersom egensyn hadde vært "end of story" så hadde egentlig vitnetjenesten dødd ut med disse tilsammen 500 som hadde sett Jesus i live med egne øyne (1.Kor 15). Men Gud har ikke endt sin vitnetjeneste, nemlig at Jesu Ånd vitner igjennom oss med bevis for at Jesus er stått opp ifra de døde og at han lever i oss med sin kraft, etter hans eget løfte (Joh 14-16).  Er det ikke rart, tenker du, at når et teologisk oppslagsverk oppgir disse tre oversettelsene av gr. matyrion: vitnesbyrd, bevisførsel, bevis, så er det ingen oversettelser som benytter noe annet begrep enn det første? Ifølge Jesus skal evangeliet forkynnes som et vitnesbyrd (bevis) for alle folkeslag (Matt 24.14). Leser man Evangeliene og Apg i sammenheng, så er det ikke tvil om hva det refereres til, vel og merke hvis man lar bibelen tolke bibelen, slik alle konservative bibeltroende bør gjøre. Det er langt bedre enn å putte inn alt mulig annet ut fra egen erfaring og “likes and dislikes.”  “Den som tror på meg skal gjøre de gjerninger jeg gjør, for jeg går til min Far,” sier Jesus (Joh 14). Kjernen i disse versene er det hebraisk Messias som betyr det samme som det greske Kristus, som på norsk altså er den som er salvet. Kristus Jesus betyr altså den salvede Jesus. “Åh,” sier du. Jeg trodde Kristus var en tittel. Vel, for noen så er det nesten som et etternavn, omtrent som Hansen eller Pedersen. Men mer enn en tittel så er Kristus - den som er salvet - en realitet av Guds rikes frammarsj på jord.

“Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham.” (Apg 10.38, N11BM)

For de som møtte Jesus i evangeliene, så var det ikke tittelen som skapte folkemengdene, selv om viskingen og Messiasryktene gikk. Det var realiteten av at Jesus faktisk var salvet av Gud - det som var the outcome: Folk ble fri sine plager. Gud var med Jesus, og selve beviset på Guds velvilje over Jesus som ble talt over Jesus idet han ble døpt og den hellige ånd kom ned over ham som en due, var akkurat dette: Han forkynte og demonstrerte gode nyheter. Det er ikke en fjern eller mindre sentral del av Jesus - det er selve kjernen i hvem han er. Når Jesus sier at den som tror på ham skal gjøre de gjerninger han gjør (ikke gjorde eller har gjort), ja enda til større enn disse, for han går til Far; hva mener ham med det? Var er det denne greia med Far som skulle gjøre noen forskjell?

“Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om. Han ble opphøyd til Guds høyre hånd og mottok fra sin Far Den hellige ånd som var lovet oss, og den har han nå øst ut, slik dere ser og hører. For David fór ikke opp til himmelen, han sier jo selv:
Herren sa til min herre:
Sett deg ved min høyre hånd
til jeg får lagt dine fiender
som skammel for dine føtter.” (Apg 2,32 - 35, N11BM)

Det som skjedde på pinsedag og som Peter forklarer er at pinsedag var gjentakelse av Jesu dåpsdag. Han døpte dem i den samme Ånd som han selv ble døpt med. Det var Jesus sin måte å si det over sine disipler det Far sa over ham på dåpsdagen. Det er en velsignelse som ikke bare er tomme ord. Himmelen er revet åpen og i den grad den oppleves lukket, så er det på grunn av vantro hjerter og sinn hos dem som kaller seg troende og som fort skyldes på alle andre rundt dem for deres egen kraftløshet. Disiplene ble ikledd kraft ifra det høye (Luk 24). Dere skal få kraft idet den hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner (les: bevisførere). For dersom Jesus lever i oss, og han er den samme, slik bibelen sier han er (Hebr 13.8), så skulle det vel ikke undre oss om han gjør det samme gjennom oss som det vi finner i evangeliene? Og dersom han gjør det, forekommer det oss at det kanskje er gode nyheter for dem rundt oss? Bra! For da nærmer vi oss betydningen av evangelium, som betyr nettopp gode nyheter.

“Men kjære deg,” sier du. Da er vi jo helt hjelpesløse? Ja, nemlig! Er det ikke herlig? Helt i tråd med det Jesus sier at uten ham kan vi ingenting gjøre (Joh 15). Jeg møter troende som mener de kan gjøre en hel del, og at de egentlig ikke trenger å gjøre Jesu undergjerninger, men kun det de kan få til på linje med hvilket som helst menneske på kloden. Og det uroer meg. Snakk om stolthet og forførelse! Hvordan tør vi rote til Guds eget evangelium?

Korset er så sentralt for oss fordi gjennom det får vi tilgivelse for syndene; tror vi. Men ikke engang det er bibelsk. For ifølge Paulus hadde vi ennå vært døde i våre synder, om det ikke var for at Jesus stod opp ifra de døde (1.Kor 15). Og det faktum at han påpeker at vi hadde vært døde i våre synder, peker på at tilgivelse for syndene ikke er målet, men middelet. Målet er liv i Gud. Død i synd er det motsatte av liv i Gud. Derfor sier Paulus i galaterbrevet at "dersom det var gitt en lov som kunne gi liv, ville vi virkelig vinne rettferdighet ved loven." (Gal 3.21). Du skjønner, beviset for rettferdighet, er liv. Og det er slik at det ikke er døden på korset som er beviset for vår rettferdighet ved tro, men det er oppstandelsen.

"han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige." (Rom 4.25).

Er du en god lutheraner, så vil du slite litt med "to get your head around this". For de nydelige menneske som jeg har møtt og som har vokst opp under luthersk forkynnelse, har dessverre slitt litt med å gripe hva det innebærer å bli rettferdig og det nye livet generelt - det er jo stort sett bare en trussel. Tilgivelse for synd synes å virke slik det gjorde i det gamle testamentet - en dekker bare over synd. Men i den nye pakt, som er grunnlagt på bedre løfter, og et bedre offer, så blir synder tatt bort. Det gir helt andre muligheter, fordi det gir liv i Gud, og det er faktisk slik at livet i Gud vinner over menneskenaturen - Gud er ikke på taperlaget, med mindre vi da velger å la være å gi oss til det livet Gud har gitt å leve ut. Men det gir vel strengt tatt ikke mye mening å la være å ta i bruk det Gud har gitt i angst for å bli stolt? Ifølge Jesus var det den som i frykt gravde med talentet som havnet i trøbbel.

Korset har med død og dom over synd å gjøre. Det kan vi på ingen måte hoppe over, for uten dom, er det heller ingen frelse. På andre siden av skalaen har vi dem som har angst for dom og som bare vil snakke om nåde. Vel, nåde får du når du aksepterer dommen. Du må bøye deg, for Gud står de stolte imot, men har gir de ydmyke nåde. Og ja, det står i det nye testamente. Folk roter egen fordømmelse med Guds dom sammen, og så blir Guds dom negativt. Fordømmelse er menneskelig. Guds dom er guddommelig. Egen fordømmelse har ikke tro i seg, men der har Guds dom. Selvsagt inkluderer det syndserkjennelse. "Ja, dette var fryktelig dumt! Tilgi meg!" Men det innebærer mer, fordi oppstandelseskraften HÅP OM FORANDRING!! Ser du forskjellen? Du skjønner, det finnes mye frelse i en sunn respekt for ting som ødelegger oss, og Peter ber oss ikke bli nærsynte så vi glemmer at vi er blitt renset og at det har kostet en pris. Det, sier han, skal gi oss motivasjon til å leve slik med Gud, at vi ikke gjør det som ødelegger oss og andre flere ganger. Det er ikke slik at korsets verdi stiger for hver gang vi synder. Tenker vi slik har vi mistet målet av syne, og Paulus avviser totalt en slik tilnærming til nåden (Rom 6). Korsets verdi stiger jo mer vi får del i oppstandelsen, livet, kraften og rettferdigheten, for det er dette Jesus så frem til som belønning; ikke at vi skulle kaste oss ut i søla igjen ved første anlending, fordi vi nekter å tro på evangeliets kraft - oppstandelsen. Vi har, ifølge Paulus, den Ånd boende i oss, som reiste Jesus opp ifra de døde, og det er ved denne Ånd at vi kan drepe den menneskelige skrøpeligheten og hang til å være selvfokusert, selvmedlidende og egoistisk.

Dersom vi forkynner et korsevangelium uten oppstandelsen og oppstandelseskraften, så har vi kommet i skade for å lage en vag, kraft- og tannløs versjon av det som Gud har planlagt skal disippelgjøre folkeslagene. Så det nytter ikke å si bare at “Jesus elsker deg fordi han døde for deg”. Paulus innrømmer jo at en kunne ha valgt å gå i døden for en vi oppfatter som er god (Rom 5), men hele greia er at det er oppstandelsen som gir evangeliet noe som helst form for validitet. Uten oppstandelsen er det som en falsk pengeseddel:

"Det er evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt, ved hellighets Ånd stadfestet som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde." (Rom 1).

Så hva er beviset for at Jesus har stått opp ifra de døde? Jo, det er hans Ånds vitnesbyrd (bevisføring) gjennom deg og meg. Peter sier på pinsedag at Jesus ble pekt ut av Gud gjennom de undergjerninger han gjorde - deriblant vekket han de døde (Apg 2). Og det er slik at når vi tillater Jesus å gjøre under gjennom oss, så lar vi Gud holde vitnemøte (Hebr 2), og lar ham føre bevis for at han har reist sinn Sønn opp fra de døde. Da, og først da, gir korset mening. Noen døde for deg. Ja, vel. Det var hyggelig. Vel, men han lever og vil ha en relasjon med deg, en levende relasjon, ikke en teoretisk, livsfjern relasjon. Du kommer til å få livet ditt forandret, og han vil demonstrere det for deg her og nå og gi deg en smakebit, hva tenker du om det? Jesus hadde et kunnskapsord til kvinnen ved brønnen og resultatet var at en hel landsby ble overbevist om at han var Messias.

Men hva er det som gjør at folk sier “fint for deg“ når vi deler om Jesus? Vel, det er fordi at de tenker at vi kan nå ha den fine teorien våres for oss sjøl - de trenger den ikke. Ved bibelsk bevisføring, forholder det seg litt annerledes. De kan fremdeles være imot. Jeg møtte på en mann her forleden sammen med min kone langs en strandpromenade i Spania. Jeg lyttet aktivt og når jeg forstod at han snakket engelsk og stod der med krykkene sine, så var det en gylden anledning. Jeg tok kontakt og viste interesse. Det plager folk sjelden - de forteller gjerne. Men da han skjønte at jeg var i den intensjonen å se en forandring på situasjonen hans ble hans skremt langt i sin angstfylte, ateistiske sjel. Han hadde skikkelig Gudsangst, og hadde det meget travelt med å komme seg derifra. Jeg kan ikke fri meg fra den tanken at dersom han hadde fått evangeliet demonstrert litt tidligere i livet, så hadde han kanskje hatt en annen innstilling. Men jeg ropte en velsignelse etter ham, og gikk videre. Vi er kalt til fred - jeg er ikke kalt til å trykke evangeliet ned over hodet på folk, selv ikke når det betyr at de kan kaste krykkene.

For meg personlig er ikke tegn, under og mirakler en greie. Det er Jesus. Vel, miraklenes tid er nok forbi, sier noen. Vel, jeg tilber ikke en tid, jeg tilber Jesus, Guds salvede; jeg tilber miraklenes Gud. Tilber du en gud som ikke gjør mirakler? Synd, for du har laget deg en ubibelsk avgud! Mirakler rører ved noe av hele kjernen i evangeliet - gode nyheter fordi Jesus har stått opp og lever og fortsetter å gjøre det han kom for å gjøre - frelse mennesker og sette dem fri. Hvordan kan vi tørre å forandre på evangeliet? Hvordan våger vi? Avviser vi ham som taler ifra himmelen og som lærte oss å be: Komme ditt rike, la din vilje skje på jorden som i himmelen? Har vi et vondt og vantro hjerte som ikke gir rom for Jesus til å gjøre sine gjerninger igjennom oss? Eller har vi det så greit og ikke bryr oss om alle som lider? Dette var da tøffe, spørsmål, broder! Ja, det er det. Men jeg vil helle stille de tøffe spørsmålene nå, enn å få noen tøffe spørsmål en gang når jeg står fram for Herren og skal gjøre rede for hva jeg gjorde med det han gav meg. For spørsmålet jeg tvinger meg selv til å stå ansikt til ansikt med er: Hva i all verdens rike har vi gjort med evangeliet? Vi går rundt med et kors som signaliserer død, men om det ikke er så mye i livene våre som indikerer noe annet, så mangler evangeliet et vitnesbyrd - en forkynnelse - et bevis. Hvis evangeliets kraft begrenser seg til at vi ikke røyker og drikker alkohol, iallefall ikke mye, og går på bedehuset; så er det altså fullt mulig å finne millioner som også kan vise til dette, men som ikke tror på Jesus. Hvor blir hans kjærlighet av når vi har rappet fra ham muligheten til å vise det på hans egen måte? Fortell meg hvor mye korset er virksom i livet ditt ved at du bærer et kors, så vil jeg fortelle deg hvor mye korset er virksomt i livet mitt ved at oppstandelseskraften er synlig, så mange kan se og undre seg. Regnskapet er veldig enkelt. Det er bare i den grad en kan merke oppstandelsen i livene våre, at korset er virksomt. Ellers blir det jo bare oss. Paulus sier at han er korsfestet med Kristus. Men han stopper ikke der. Han sier i fortsettelsen at han ikke lenger lever selv, men at Kristus lever i ham. Det er oppstandelsen. Vi elsker korset fordi vi elsker det som kommer etterpå - oppstandelse og liv. Hvis ikke har vi utenombibelsk korsteologi. I hvilken lever vi for og elsker den oppstandne Jesus, og gir ham plass og rom i livene våre til det som er hans største lengsel: å oppsøke og frelse det som er fortapt, og samle og bygge sammen noe som stråler hans herlighet? Vel, det er i den grad at vi elsker korset, for det er dette Jesus hang på det korset for. Det var det som gjorde at han tålte smerten og skammen (Hebr 12).
Kjære søsken. Vi må vokte oss for å tilpasse læren til egen erfaring og lage en annet evangeliet som dreier seg mer om middelet enn målet. Om vi ikke erfarer hans oppstandelse, så er det rom for omvendelse og nye erfaringer. For han er trofast som kalte oss. Han vil la oss lide for hans navn, men han vil også la oss få kjenne glede,  kraft, oppstandelse, nåde og fred. Han er nidkjær etter den ånd han lot bo i oss. Han vil ha hjertene våre, helt og holdent. “Men desto større er hans nåde” (Jak 4). Min bønn til Gud er at hans nåde ikke skal bli inaktiv og forgjeves for noen av oss.