Den som er moden har lengsel etter mer (Fil 3.7-16, TPT)

“Yet all of the accomplishments that I once took credit for, I’ve now forsaken them and I regard it all as nothing compared to the delight of experiencing Jesus Christ as my Lord! To truly know him meant letting go of everything from my past and throwing all my boasting on the garbage heap. It’s all like a pile of manure to me now, so that I may be enriched in the reality of knowing Jesus Christ and embrace him as Lord in all of his greatness.

My passion is to be consumed with him and not clinging to my own “righteousness” based in keeping the written Law. My righteousness will be his, based on the faithfulness of Jesus Christ—the very righteousness that comes from God. And I continually long to know the wonders of Jesus more fully and to experience the overflowing power of his resurrection working in me. I will be one with him in his sufferings and I will be one with him in his death. Only then will I be able to experience complete oneness with him in his resurrection from the realm of death.

I admit that I haven’t yet acquired the absolute fullness that I’m pursuing, but I run with passion into his abundance so that I may reach the purpose that Jesus Christ has called me to fulfill and wants me to discover. I don’t depend on my own strength to accomplish this; however I do have one compelling focus: I forget all of the past as I fasten my heart to the future instead. I run straight for the divine invitation of reaching the heavenly goal and gaining the victory-prize through the anointing of Jesus. So let all who are fully mature have this same passion, and if anyone is not yet gripped by these desires, God will reveal it to them. And let us all advance together to reach this victory-prize, following one path with one passion.” (Fil 3.7-16. TPT)

Paulus drømmer om vekst i sin vanding med Jesus Guds salvede. Han jager etter å nå fram til grunnen til at Guds salvede grep ham. Vi tenker fort på oppstandelsen og fullendelsen, og det er absolutt en del av det. Men dersom dette endemålet var noe Paulus jaget frem imot, er det da ikke dermed slik at dette store endemålet og Paulus sine valg; måten han levde på, hang sammen? Paulus synes iallefall å tenke slik, og Peter synes også å tenke slik. For han sier at vi kan fremskynde Jesu gjenkomst med livene våre (2.Pet 3). Da blir det veldig rart at en hel del protestantiske kristne, karismatiske også, holder seg til et endetidssyn som ikke er særlig optimistisk med tanke på overgitt kristenliv, slik vi ser Paulus og Peter oppfordrer sine lesere til. De oppfordrer de til det, ikke uten håp, men de tenker på et overgitt liv som å jage imot og fremskynde denne store og herlige og herlige fullendelsen. For hva er det Paulus jager imot? Er det frafallet? Er det Laodikeanske tilstander med sløvhet og blindhet han snakker om? For det er  jo dette dispensjonalistiske kristne mener er endetidsmenigheten, er det ikke? Og hadde Paulus altså så lite åpenbaring at han ikke engang skjønte dette? Ei heller Peter? Og er det slik at vi derfor må omskrive deres åpenbaring, som vi altså kaller for Guds ord? Jeg kan ikke få det til å rime. Jeg tenker at jeg må dele Paulus og Peter sin holdning, og tenke at min overgivelse til Jesus og hans befalinger, er det som til slutt kan få vår himmelske Far til å trykke på knappen: Nå er tiden inne!

Vi ser tydelig hvordan Paulus snakker om sin lengsel etter mer av Jesus. Er det ikke både gripende og samtidig veldig utfordrende? Tenk at denne store apostelen lengtet etter mer av Jesus. Om vi hadde levd et kristenliv som Paulus, da hadde vi vel tenkt at vi nesten hadde levd disippel livet over evne, eller hva? Men uansett hvor vi er hen i vår vandring med Herren, så dreier det seg ikke så mye om hvor langt vi har kommet som om hvilken drivkraften vi har for vekst idag: å lengte etter å oppdage, leve i og leve ut mer av Jesus.

For dersom lengselen etter å bli fullendt var noe som fikk Paulus til å jage etter dette; at hans daglige valg var et uttrykk for at denne herlige fullendelse var innen rekkevidde, så gir det også mening at oppstandelse dreier seg om mer enn fullendelsen der fremme. Det dreier seg om liv i hans oppstandelse her og nå som får vokse frem til vår endelige oppstandelse ved hans gjenkomst. Slik sett gir The Passion Translation sin gjengivelse full mening i lys av avsnittet som helhet. Det å leve profetisk innebærer å leve idag i henhold til det som kommer i morgen. Jeg ser Guds rike komme i fullendelse, derfor lever jeg ut fra den visjonen idag, og trenger med inn i Guds rike og river det til meg (Matt 11:12). Det er dette som er apostolisk og nytestamentlig kristendom. Den tar misjonsbefalingen på alvor. Så alvorlig at livet her på jord ikke regnes som et rov, men noe vi frivillig kan legge ned for hans føtter. Vi eier ikke oss selv, men vi er dyrt kjøpte. Å demonstrere og forkynne evangeliet er ikke et valg en kan gjøre som en disippel - det er helt og holdent obligatorisk. Om vi gir blaffen i selve BEFALINGEN som summerer opp Jesu befalinger til sine etterfølgere, hvordan kan vi da snakke om lydighet? Det er en pris å betale selv om prisen er betalt. Det er et kors å bære selv om korset er blitt båret. Det er en død å omfavne selv om universets mest frigjørende død allerede har funnet sted. For det er i den grad vi omfavner hans livsstil av å bære den forakten som Jesus selv møtte, den lidelsen og forfølgelsen han selv møtte, at vi også får kjenne kraften av hans oppstandelse. Og her finner vi selve nerven til den åndsfattige, selvfokuserte og navlebeskuende kristenheten her i Vesten. Vi sutrer fordi vi kjenner ubehaget av å dele evangeliet. Det er så hardt. Det er så vanskelig. Folk er så negative. Kanskje vi kunne tatt en tur til et muslimsk land og sett hvordan det fungerte der. Jeg har hørt forkynnere som har gjort det, og endt opp med en pistolmunning i tinningen. Det kan fort bety forskjellen mellom død og liv å følge Jesus. Og uten at vi faktisk tror han som sier: “Den som tror på meg skal leve, om han enn dør,” så gir det overhodet ingen mening å utsette seg for slik. Men de Jesus står med 100% er dem som “ikke hadde sine liv kjært inntil døden” (Åp 12.11).

Paulus levde for selve hensikten Jesus hadde med å gripe ham. De fleste engelske oversettelser har denne ordlyden i Fil 3.12:

“but I press on so that I may lay hold of that for which also I was laid hold of by Christ Jesus” (Fil 3.12, NASB, NKJV, NET, YLT, NIV, MEV, Wuest, TLV)

En annen parafraseoversettelse sier det slik:

“I’m not there yet, nor have I become perfect; but I am charging on to gain anything and everything the Anointed One, Jesus, has in store for me—and nothing will stand in my way because He has grabbed me and won’t let me go.” (Fil 3.12, The Voice Bible)

Altså, ikke helt ulikt The Passion Translation. En moden kristen er en som jager etter det Gud har tenkt for en gjennom sin Sønn, Jesus den Salvede. Paulus snakker om å jage etter kjærligheten, og i samme åndedrag oppfordrer han til å søke de åndelige gaver med stor iver (1. Kor 14.1). Det er ikke da snakk om to helt forskjellige ting, som om det skulle være motsetninger, men det dreier seg om å søke de åndelige gaver med stor iver og med rette motiver, slik at det bygger opp Guds menighet og vinner nye disipler. Men fordi Paulus snakker om dette i samme setning, så er det å være likegyldig til de åndelige gavene iallefall ikke et tegn på kjærlighet. For når Paulus snakker om det som bygger opp, så snakker han om det den hellige Ånd gjør gjennom oss. De åndelige gavene har alltid en annen adresselapp enn oss sjøl. Den som ikke skjønner det, lever ikke i en åpenbaring av Guds kjærlighet, men er selvfokusert og umoden. Men den som vil nekte nettopp andre å få del i den gaven Gud ville bruke oss til å gi dem, fordi de tenker at de gavene ikke er så nødvendige, lever disse i en større åpenbaring av Guds kjærlighet? Selvsagt ikke! Det som følger oppstandelsen er at Far gir Jesus den hellige Ånd som han øste ut over sin menighet, det som Peter på pinsedag sier: “slik dere nå både ser og hører” (Apg 2). Ånden og oppstandelsen hører sammen. Det var ved Åndens veldige kraft at den Salvede (gr. Kristus) ble reist opp ifra de døde. Og den var denne veldige oppstandelseskraften den Salvede øste over oss, for at vi skulle ha et liv og en tjeneste som ligner på Jesus. Det er dette som er nytestamentlig og apostolisk kristendom. Hvis du noen gang kommer til å møte en apostel, så det to ting du garantert kommer til å oppleve gjennom dem: de er kommer et godt stykke lenger enn de aller fleste i å uttrykke evangelienes Jesus i praksis og i demonstrasjon, og du kommer likevel til å få høre: “Det er mer å innta. Det er mer å erfare. Det er mer å leve ut. Og dette mer har et navn. Han heter Jesus Guds Salvede. Glem skuffelser i fra fortiden og tenk heller på det som driver deg til å ta neste steg i tro.”

Herre, jeg drømmer om apotolisk reformasjon. Jeg drømmer om en kristenhet som ikke vil være så rask til å frikjenne seg sjøl og unnskylde alle de radikale manglene av Jesus og tilsvarende så raske til å dømme andres syndige livsstil. Herre, jeg drømmer om en dyptpløyvende bevegelse av ydmykhet og omvendelse - i positiv forstand. Alt en kan vende seg til, da blir det til slutt ikke så mye igjen av det andre. Jeg drømmer om en bønne- og fastebevegelse, en godhetsrevolusjon som flyter ut fra et intimt fellesskap med deg, Jesus, der vi lærer deg å kjenne gjennom Ordet og Ånden, og der vi lærer å sette ut i praksis det enkle disippellivet, der vi daglig vitner om din oppstandelse, i demonstrasjon og vitnesbyrd om det vi har sett og hørt. Kom Jesus, ja, kom Herre!

Loven og Ånden (Gal 2 og 3, TPT)

“Although we’re Jews by birth and not non-Jewish ‘sinners,’ we know full well that we don’t receive God’s perfect righteousness as a reward for keeping the law, but by the faith of Jesus, the Messiah! His faithfulness, not ours, has saved us, and we have received God’s perfect righteousness. Now we know that God accepts no one by the keeping of religious laws!”
“If we are those who desire to be saved from our sins through our union with the Anointed One, does that mean our Messiah promotes our sins if we still acknowledge that we are sinners? How absurd! For if I start over and reconstruct the old religious system that I have torn down with the message of grace, I will appear to be one who turns his back on the truth.”
“But because the Messiah lives in me, I’ve now died to the law’s dominion over me so that I can live for God.”
“My old identity has been co-crucified with Messiah and no longer lives; for the nails of his cross crucified me with him. And now the essence of this new life is no longer mine, for the Anointed One lives his life through me—we live in union as one! My new life is empowered by the faith of the Son of God who loves me so much that he gave himself for me, and dispenses his life into mine!”
“So that is why I don’t view God’s grace as something minor or peripheral. For if keeping the law could release God’s righteousness to us, the Anointed One would have died for nothing.” (Gal 2.15ff, TPT)

Ofte tenker vi at loven og nåden er motsetninger, og det er helt riktig. Bibelen snakker om det, ikke minst her i Galaterbrevet. Lovens vei til rettferdighet er for evig stengt, sier Paulus. Den er ikke farbar, og en kommer aldri frem om en begir seg ut på den.

Men motsetningene mellom den nye og den gamle pakt stopper ikke med rettferdig, himmelen verdig, en gang da. For det første viser bibelen oss at veien til himmelen allerede er åpen. Vi kan tre inn, sier Hebreerbrevet, og i Efeserbrevet sier Paulus attpåtil at vi er plassert i det himmelske i Guds Salvede (gr. Kristus). Når Paulus sier at han er korsfestet med Den Salvede, Guds Messias, og at han ikke lenger lever selv, men at Den Salvede lever i ham, så er det nettopp identitet det er snakk om. Slik sett treffer The Passion Translation blink med sin oversettelse. At Den Salvede lever sitt liv i oss setter alle ting i en nytt perspektiv. Ingenting er som før. Det vil si: om vi forstår og har erfart at dette betyr i praksis. Det er dette som er å være grunnfestet i Den Salvede; den grunnvollen som er bygd på en apostolisk-profetisk erfaring og dermed åpenbaringsformidling av Guds Salvede, som er hjørnesteinen i denne grunnvollen, slik at hele grunnvollen blir den Salvedes liv, vesen og natur (Ef 2.20). Vi snakker nemlig ikke om en intellektuell eller konseptuell formidling av Den Salvede, en slags Kristus som ikke innebærer død og oppstandelse til et helt nytt og annerledes liv. Det vi snakker om er en formidling av Kristus hvor det er umulig å kjenne Den Salvede uten å kjenne hans salvelse og kraft som forandrer - ikke bare en sjøl, men også dem rundt en. Død og oppstandelse innebærer at en ikke er eid av seg selv lenger. Så derfor er det ikke en spørsmål om misjonsbefalingen er noe som passer meg; det valget forsvant idet jeg sa ja til Jesus som Herre og Frelser. Og denne misjonsbefalingen må nesten få et konkret uttrykk fordi han sa: Gå derfor ut. En kan ikke forbi at Jesus snakket om å oppsøke og berge det som er fortapt (Luk 10). Om en ikke oppsøker de fortapte som en bevisst handling, enten det er en aktivitet på bestemte tider for å trene seg, eller det er en del av hverdagen, så kan en ikke si at en følger Jesus på dette punktet. Dette har ingenting med loviskhet å gjøre, men har alt med nytestamentlig forståelse av begrepet tro og lydighet mot evangeliet. For Paulus var det ikke nok å føre folk til en tankemessig og teoretisk tro, han vil se lydighet. Siden Jesus har betalt for hele oss, så er Jesus sitt mål full lydighet. Og det var Paulus sitt mål for de disipler han vant, også (2. Kor 10). Er ikke dette litt radikalt? Jo, det er det. Men hvem har sagt at Jesus ikke er radikal? Du kan ikke ha lest evangeliene eller tatt det Jesus gjør og sier på alvor om en mener at Jesus er en snill og lite utfordrende filosof. Hans kjærlighet er radikal og evig langtrekkende. Det fordrer en radikal og evig langtrekkende respons i overgivelse.

“What has happened to you Galatians to be acting so foolishly? You must have been under some evil spell! Didn’t God open your eyes to see the meaning of Jesus’ crucifixion? Wasn’t he revealed to you as the crucified one?
So answer me this: Did the Holy Spirit come to you as a reward for keeping all the Jewish laws? No, you received him as a gift because you believed in the Messiah. Your new life in the Anointed One began with the Holy Spirit giving you a new birth. Why then would you so foolishly turn from living in the Spirit by trying to finish by your own works?
Have you endured all these trials and persecutions for nothing?
Let me ask you again: What does the lavish supply of the Holy Spirit in your life, and the miracles of God’s tremendous power, have to do with you keeping religious laws? The Holy Spirit is poured out upon us through the revelation and power of faith, not by keeping the law!
Abraham, our father of faith, led the way as our pioneering example. He believed God and the substance of his faith released God’s righteousness to him. So those who are the true children of Abraham will have the same faith as their father!” (Gal 3.1-7, TPT)

Det som er en motsetning til nåden, er ikke radikal overgivelse og lydighet mot Jesus, men en avkobling i forhold til Jesu eget livsprinsipp: Et liv i avhengighet av Fars befalinger og Åndens utrustning til å utføre det Far befaler. Det er det som er Den Salvede. Hele GT er en forberedelse, et vagt bilde, men dog bilde, på denne profetisk-apostoliske bevegelsen av en kropp til Guds sønn, en brud, et byggverk som var salvet av Den Salvede, salvet fra en salvet hode. Tjenestegavene (Ef 4.11) representerer ulike sider av denne salvelsen og denne Kristus-åpenbaringen, og de er der for å føre Jesu kropp inn i en erfaring av å leve i den salvelsen tjenestegavene selv fungerer i. Det er dette som er å utruste til å gjøre tjeneste (Ef 4.12). Alternativet, sier Paulus, er at vi ikke vokser opp til modenhet i Den Salvede og når opp til hans fylde (Ef 4.13). Da forblir vi umodne og umyndige småbarn som kastet hit og dit ved en minste vindpust av såkalt kristen tradisjoner og trender og vi blir bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep (Ef 4.14). Hvis en ikke forstår at dette med modenhet har med Guds salvelse å gjøre, slik vi ser det fungerer med evangelienes Jesus, så er det fordi vi har omdefinert Kristus til å være noe annet en Den Salvede, slik ordet unektelig betyr. Hvis ikke det er en forfalskning, så er det ingenting annet som er verdt å bevne med slike ord, for en har laget seg sin egen Messias, og ikke den Messias som Gud Fader ville sende til oss. Jødene ville ha en Messias som utfridde dem fra den romerske undertrykkelsen. Den Messias Gud sendte døde ved akkurat disse romernes undertrykkernes hender. For jødene var dette den ultimate skuffelse. Men Jesus oppgav i relatiteten livet sitt i Gud Fars hender. Og hans død ble etterfulgt av en oppstandelse som er universets største game changer.

I Passion Translation sin språkdrakt spør Paulus: Hva i all verden har den overstrømmende tilgangen på den hellige Ånd i livene deres og miraklene som skjer ved Guds veldige kraft å gjøre med at dere overholder religiøse lover? Hvordan begynte alt dette fantastiske? spør Paulus. For slik det begynte, slik må dere fortsette. Så begynte det ved at en trodde evangeliet om Jesu død og oppstandelse, så fortsetter det slik. Hvis en fikk Guds rettferdighet ved tro, så er det ved tro at en lever ut Guds rettferdighet.

“This gospel unveils a continual revelation of God’s righteousness—a perfect righteousness given to us when we believe. And it moves us from receiving life through faith, to the power of living by faith. This is what the Scripture means when it says:

‘We are right with God through life-giving faith!’ ” (Rom 1.17)

Den rettferdige skal leve ved tro, sier Bibelen, og den er bevisst tvetydig, slik at det inneholder både: “Den rettferdige av tro, skal leve” (BGO) og “Den rettferdige skal leve ved tro” (N11BM). I sum sier bibelen: “Den som er rettferdiggjort ved tro, skal også leve et liv i tro”. Trosdimensjonen er umulig uten Åndens sitt liv og virke, for det var Kristi Ånd som gav oss en tro i hjerte som har samme DNA som Jesu egen tro. Når Paulus sier at han lever livet sitt, slik det er i denne kroppen, i Guds sønns tro (Gal 2.20), så sier det oss at her dreier det som ikke bare om intellektuelt å være enig med noen forestillinger. Det dreier seg om at Den Salvede flytter på innsiden av oss og bor i hjertene våre ved en tro som han selv har skapt ved sitt Ord og sin Ånd (Ef 3.17ff). Vi blir frelst og berget idet vi tror at han døde og ble oppreist for oss, til vår rettferdiggjørelse. Men vi blir forvandlet når vi skjønner, ved den tro han har lagt ned i oss, at han, Guds mektige sønn, tror på det livet han har lagt ned i oss. For det er her vi mottar vår sanne identitet. Det gamle er borte, se alt er blitt nytt (2. Kor 5.17). Hodet forstår det ikke, for kroppen er den samme, og mange av tankemønstrene og handlingsmønstrene likeså. Men det er slik at det vi gir oppmerksomhet og gir plass, det vokser. Dette å gi Guds sannhet oppmerksomhet og plass er en viktig del av fornyelsen av sinnet, som gir en forvandling, der vi blir mer og mer lik den Gud i utgangspunktet skapte oss til å være. Vi tror, og derfor handler vi, og vi erfarer. Vi erfarer, og derfor får vi bekreftet at nå er ting annerledes, og en ny identitet får forfeste i oss - Den Salvede vinner skikkelse i oss, så han blir mer og mer synlig.

Loven og nåden er motsetninger - to ulike tilnærminger og to ulike ordninger. Men Nådens forvandlingsagent heter Ånden, og det er også derfor han kalles nådens Ånd (Hebr 10.29).

“Even though I am the least significant of all his holy believers, this grace-gift was imparted when the manifestation of his power came upon me. Grace alone empowers me so that I can boldly preach this wonderful message to non-Jewish people, sharing with them the unfading, inexhaustible riches of Christ, which are beyond comprehension.” (Ef 3.7-8, TPT)

Paulus forstår nåden også som Åndens kraft og åpenbaring manifestert. At vi har kommet til det bunnpunktet at vi forstår nåden på en grunnleggende annerledes måte, er en katastrofe for Guds folk. Men hva skal vi da gjøre om vi mangler dette? Må vi rope til Gud inntil han kommer og vi får del i dette? Bingo! 12 poeng! Om Guds folk ville vende seg til Gud, så kanskje resten av verden også ville vurdere det? Men om kristenheten lever som om Gud var død, hvorfor skulle resten av verden bry seg? Det finnes et intellektuelt grunnlag for å tro på Gud. Evangeliet kan legges frem med gode forklaringer som kan gi mening. Men det er noe dette intellektuelle ikke kan gjøre: Det kan ikke føde folk på ny. Til det så må budskapet være båret med Ånd og kraft. En kan gjerne argumentere og prøve å overbevise; det er ikke noe galt i dette. Det en vil se er at Guds argumenter stort sett overbeviser og skaper større og mer varige endringer enn våre. For til syvende og sist dreier dette seg om ham og ikke om vår fortreffelige evne til å argumentere på menneskelig vis. Gradvis vil derfor vår intellektuelle kapasitet renses for mer menneskelige argumenter og hans guddommelige vil overta. Den intellektuelle kapasiteten vil ikke forsvinne, men den vil hvile i møte med menneskelige motargumenter - for den vet av erfaring - at selv om Gud ikke kan forklares for den som vil redusere Gud til noe som passer inn i en liten menneskelig hjerne, så har den hellige Ånd innsikt i ethvert menneskes hjerte. Han kommer nok opp med noe som får den mest hardbarka humanisten til å få noe å tygge på. Noen vil vende om, mens andre vil fylles med et intenst hat i møte med en kristenhet og en menighet som stråler Guds Salvede, den herliggjorte og oppstandne. De er tom for argumenter; deres argumenter går derfor over i vold og overgrep. Er dette helt meningsløse, ville og skruppelløse påfunn fra min side? Eller er det godt dokumentert i både eldre og nyere vekkelseshistorie? Vi ser at verdenshistorien gjentar seg, og vekkelseshistorien er ikke noe unntak.

Herre! Verden og dens skikkelse forgår, men ditt ord lever og blir til evig tid! Herre, hjelp oss både å se og holde fast i det som er evig, slik at vi kan la det som er forbigående slippe taket i oss. Gud, vi rives og slites av motsetninger vi har konstruert og laget, men som ikke er noen motsetninger hos deg. Vi kjemper med lovviskhet, men vil ikke betale prisen for det som setter oss fri, fordi det blir ubehagelig for oss. Derfor blir vi sløve og likegyldige og strever med å få ordet ditt til å passe med vårt verdensbilde. Herre, kom å berg oss ut av denne villfarelsen, så vi igjen tåler å lide ondt for ditt navns skyld; Herre slik at vi kan omfavne korset, så også oppstandelseskraften kan begynne å ta plass i oss. Herre, hvem er vel som du, og hvem gjør storverk slik du gjør? Kom å se i nåde til oss, den usle lille flokk som du har utvalgt. Men Gud, du som gjorde alle nedslåtte, mislykkete og utilpassete som kom til kong David i ørkenen til mektige helter, skal ikke du også kunne reise oss opp? Ja, kom og vis din storhet gjennom oss, og gjør oss til troens helter som ikke har vårt eget liv kjært i tjeneste og overgivelse til deg. Ja, kom Herre, Jesus! Kom!

Å ta imot nåde hver dag (2.Kor 6.1-2, Passion Translation)

“Now, since we are God’s coworkers, we beg you not to take God’s marvelous grace for granted, allowing it to have no effect on your lives. For he says,
I listened to you at the time of my favor.
And the day when you needed salvation,
I came to your aid.
So can’t you see? Now is the time to respond to his favor! Now is the day of salvation!” (2. Kor 6.1-2, TPT)

Vi liker å snakke om nåde, og det er bra. Nåde er en slik integrert del av Guds vesen og den vakreste perlen i hans skjønnhet og storhet. Uten hans nåde, så hadde vi forholdt oss på avstand fra Gud i angst og hatt en blanding av hat og frykt. Guds nåde gjør at vi kan ha en helt annen blanding i livene våre: kjærlighet og dyp respekt. Vi vil for alt i verden ikke såre ham, for han er det beste som har hendt oss. Bibelen kaller det gudsfrykt. Gudsfrykt og kjærlighet er ikke ulike størrelser i vårt forhold til Gud. Tvert imot er det to sider av samme mynt.

Peter sier i sitt brev at vi skal vokse i nåde og kjennskap til Gud. Dette ordet kjennskap er ikke hodekunnskap, men er vennskap bygget på intimt fellesskap. Vi deler hjertene med hverandre. Gud er ikke interessert i skuespill fra vår side; han vet likevel hva som bor i hjertene våre. Han elsker ærlighet fremfor alt. “Gud, slik føler jeg det nå. Jeg skjønner ikke helt meg sjøl. Har du noen gode innspill?” Vi er nær oss sjøl og vi er nær Gud, og vi legger livene våre, slik det er, i hands hender og overgir oss til ham. Det er dette som bibelen kaller å vandre med Herren. Men uten nåde ingen kjennskap. Den man er redd for i negativ forstand, holder man seg unna. Den som en føler seg elsket av, liker en å henge rundt, for å bruke et “moderne” uttrykk. Og så er det slik at når en åpner livet sitt for Gud og spør Gud om han har noen innspill, så svarer han oss. Han elsker oss akkurat slik som vi er, men alt for mye til å la bli værende slik vi er. Det er dette som ligger i begrepet å vokse.

Det vi ikke liker så mye å snakke om, er at det er en mulighet å rote bort denne effekten av nåden, slik at vi ikke vokser i nåde og kjennskap til Gud. Og The Passion Translation treffer spikeren på hodet, når den setter likegyldighet og ubrukt eller forgjeves nåde i sammenheng. Vi kan bli så vant til Guds velvilje at vi tar den for gitt. Men det som har kostet mye å gi oss, bør koste oss mye å ta imot. Det bør være en ærbørdighet og en ærefrykt, hvor vi ikke tenker at “selvfølgelig viser Gud oss nåde, det er jo slik han er,” og egentlig mener “selvfølgelig viser Gud nåde, hvordan kan han ikke elske meg!” Paulus oppfordrer oss til å la Guds enorme miskunn produsere en gudsfrykt, takknemlighet og iver i oss. Bibelen advarer igjen og igjen mot sløvhet og likegyldighet. Hvis det er slik at det er en fortapelse Gud har frelst oss ifra, så har vi god grunn til å være både takknemlige og ivrige. Men det kan være lett når vi nå vandrer i Guds forgårder, i hans nærhet, at vi glemmer hvordan ting var før. Peter snakker om at den som ikke vokser og utvikler en gudelig og kristen karakter er nærsynt og umoden og har glemt renselsen fra sine tidligere synder (2.Pet 1.8-9) Det er bare mulig å forstå dybden i Guds kjærlighet dersom vi forstår dybden i fraværet av hans kjærlighet, det vil si: hans kjærlighet avvist uten mulighet til å velge på nytt. Vi kan fort komme i skade for å føle oss overlegne og tenke at vi var smart som valgte Gud. Men bibelen er tydelig: Det var han som valgte oss. Vi kan aldri skryte på oss noe annet enn Guds gode nåde. Det at han overbeviste oss i sin store nåde, vil forbli et mysterium gjennom evigheten som vil være en evig kilde til takknemlighet og lovprisning. Vel, er det ikke et fritt valg vi må stå til ansvar for? Jo, det er også sant. Men heller ikke i det valget kan vi snakke om fortjeneste som om Gud skyldte oss noe. At han gir oss lønn for den nåden han lar virke i oss, det er nåde over nåde; han skylder oss absolutt ingenting. Vi skylder ham derimot alt, for han har betalt den gigantiske regningen vi aldri hadde blitt ferdig med.

Dersom vi tenker at den nåden som er tilgjengelig for oss idag er så dyrebar, så dyrebar; ja, den største skatten vi noengang kommer til å ta imot; hvordan vil vi forholde oss til den nåden, da? Vi hadde tatt vare på anledningen, hadde vi ikke? Og nettopp derfor sier han: Skjønner du ikke? Nå er tidspunktet til å gi repons til hans velvilje og favør. Idag er dagen hvor han frelser og setter fri. For en dag dette er! Det er en Herrens dag, så la oss glede oss og fryde oss på den. En nåde så stor og dyrebar, er noe lang ut over det vi trenger for vårt eget liv. Derfor kan vi med glede og begeistring dele den med andre. Noen vil ikke skjønne hva vi snakker om, og vi kan bli avvist. Men i lyset fra en overstrømmende glede som har sine kilder i Gud, så lar vi oss ikke affektere. Vi deler videre med andre. “Hei, Gud har reist Jesus opp ifra de døde etter at han døde for vår synd og opprør. Vil du høre hva han har gjort for meg? Det er sånn han er! Har du noen behov som han kan få møte?” Det er så fort gjort at hverdagens slit og mas gjør at vi mister nåden og gleden av syne. Vi blir som den andre bortkomne sønnen som bor hjemme og kan nyte alle privilegier som arving, men vi skjønner ikke hva det betyr og blir sur og utrygge når vi hører andre forteller vitnesbyrdet om hva Gud gjør. Vi sitter i en krok og mostrer for oss sjøl: “Hvorfor skjer ikke sånt med meg?” Bare spørsmålet vitner om en syk, bitter og misunnelig ånd. Paulus sier at vi skal glede oss når det går godt med de andre lemmene i kroppen vi er en del av (1. Kor 12). Hvorfor? Fordi det er den beste posisjonen til å la det gode Gud gjør smitte over på oss. “Tenk, for en nåde det er imellom oss! Det er jo fantastisk!” Hvor er fokuset, da? Jo, på nåden, ikke sant? Det er der Gud vil at du skal feste blikket. Ikke med en likegyldig mine på avstand, som om den ikke har noe betydning for ditt liv. Men med en åpen, granskende, undrende, takknemlig og sulten holdning. Da kan en vandre hver dag og tenke. “Hm, hva lurt har du tenkt å finne på idag, Herre? Hvordan ser nåden ut i livet mitt den neste timen?” Det er slik barnslig nysgjerrighet og forventning som gjør at vi vokser med ham, slik at nåden ikke er uten effekt, men at den er virksom i oss på en slik måte at alle legger merke til framgangen, og vi blir som en by på et fjell som ikke kan skjules.

Herre, hvor lett vi har for å ta din store nåde for gitt; som om vi fortjente frelse; som om rettferdighet, glede og fred i den Hellige Ånd og en åpen himmel inn i det aller helligste er en allmen menneskerett. Menneskeverdi er noe annet, og den prisen du har satt på et menneskes liv kan ikke overgås av noen. Herre, må du fylle hjertene våre med takknemlighet ærbødighet, så vi er klare til å utføre dine befalinger med iver. Gode Far, må du fri oss ifra en sløv og likegyldig ånd, en holdning hvor vi tenker på eget velbefinnende og bedagelighet først og fremst. Hjelp oss gode Herre å kjøpe fri de guddommelige øyeblikkene du legger i vår vei. Åpne våre øyne så vi ser hvor dyp og vid din nåde er, hvor mye du kan utføre i og gjennom stakkars små skapninger som oss. Herre, la oss søke ditt ansikt med iver og med iver søke hemmelighetene i ditt hjerte - det som er skjult i deg, men som Ånden vil åpenbare for oss. Åpne våre åndelige øyne til å se åndelige og himmelske realiteter så tydelig at vi lar oss styre av det og ikke det rent menneskelige. Ja, kom, Herre Jesus. Kom!