Svaret på Israels utfordringer under forfallet, lå i de profetiske disippelskolene. Storhetstiden i Israel var under profeten David som brakte profetisk lovsang og tilbedelse inn i gudstjenesten og som ledet folket på Guds veier. Utfordringen for profetene i tider med forfall var å få folket og dets ledere til å bli som dem - et profetisk folk drevet av Ånden har alltid vært Guds lengsel, slik Moses uttrykte det: "Gid alt Herrens folk var profeter - Gid Gud ville legge sin Ånd på dem."
Avsnittet vi leser er interessant av flere grunner. For det første ser vi at Elisja sender en av profetdisiplene i et viktig oppdrag. Utrustning og myndiggjøring av en ny generasjon er et Guds rike prinsipp. Elisja kunne ha tenkt at oppdraget var av en slik karakter at han burde ha dratt selv. Kanskje risikoen ble lavere av at en ukjent profetdisippel ble sendt? Det var nok ikke grunnen. For her vi ser en annen interessant sak i dette avsnittet. Profetdisippelen ble raskt gjenkjent som noe annet enn bare en unggutt. De som var med Jehu spurte: "Hvorfor kom han til deg, denne galningen?" Denne tittelen var ikke uvanlig for profetene. Et sted i bibelen gjengir Gud folkets nedrakking på hans sendebud: "Vanvittig er Åndens mann." Men samtidig som de latterliggjorde ham, tok de den unge profeten på alvor, for når Jehu prøver å snakke det bort, vil de som fulgte ham absolutt vite hva det var han hadde sagt. Og når de fikk det fortalt, handlet de på det og ropte ut Jehu som konge i Israel. Vi ser noe lignende i det nye testamentet. Ingen av dem utenfor turde å komme på samlingene de kristne holdt ved Salomos buegang, men de kristne var likevel høyt verdsatt og folk ble frelst hver dag. Er det ikke et underlig paradoks? Dersom kristenlivet er begrenset til kristne møter, så er det et ordentlig paradoks, men proklamasjonen av Guds kraft gikk ut til hele byen i hjemmene, på arbeidsplassene og skolene, slik at de religiøse lederne måtte innse: De har fylt hele Jerusalem med sin lære! Var det apostlene som gjorde dette? Ja, de deltok absolutt, men de var på ingen måte alene om oppdraget. Når de kristne bortsett fra apostlene ble drevet på flukt under forfølgelsen i Jerusalem, forkynte de evangeliet der de kom. Var det noe de begynte med da, som et resultat av forfølgelsen? Neppe. De gjorde nok bare det de var vant til å gjøre som en følge av apostlenes opplæring. Det vi kan lære av det er at den moderne tanken om "seeker-friendlyness" er ikke-apostolisk. Vi trenger ikke å pakke inn Gud og hans Ånds ytringer så han skal ta seg litt bedre ut for dem som ikke kjenner ham. Han vet selv best hvordan han skal vinne menneskehjertene. På tross av at folk holdt seg unna samlingene deres, gikk Guds rike fram. Det skal ikke bekymre oss om folk ser på oss som "galninger". Vi er i god tradisjon. Så lenge rykter går om alt det gode Gud gjør mellom oss, og så lenge vi ikke stenger Gud inne på samlingene våre, så vil evangeliet berøre stadig flere.
Men tilbake til vår observasjon. Hva var det som gjorde at en unggutt ble gjenkjent som en av profetene? Stod det "utsending fra profeten Elisja" i pannen hans? Neppe. Hadde profetene en slags felles kode for tullete oppførsel når de var på oppdrag, så alle viste hvem de var? Av det vi leser tyder det ikke noe på det. Det kan virke som om det ikke bare var Elisja som var kjent som en Herrens profet blant folk, men profetdisiplene hans, også. Det viser oss dybden og gjennomslagskraften i profetskolen som profetene ledet. Altså ser vi at vitnesbyrdet i GT og NT samstemmer. Åndens liv og virke er ikke begrenset til noen få personer eller bygg eller samlinger. Det sprer seg til stadig nye steder og tar stadig nye former. Herrens "galninger" lar seg ikke stoppe, men tar stadig nye steg. Apostoliske ledere som ikke overtar når det virkelig gjelder, men myndiggjør en ny generasjon, gir rom for videre vekst. Det apostoliske og profetiske er ment å være nerven i hele det kristne fellesskapet. Dessverre har en hatt en tendens til å bli makelige og fornøyd med vedlikeholdsarbeid. Det er kan være ubehagelig å være Herren galninger. Men det er der i frontlinjen at Gud vil ha oss. Det er ting vi aldri vil lære med bibelundervisning om vi så holder på i hundre år. Ham som Jesus drev en hær av demoner ut av og som Jesus sendte tilbake til en flokk med sambygdinger som i sinne over at hans befrielse hadde drept alle grisene de hadde å leve av, bad Jesus dra bort fra dem - hvor mye bibelundervisning hadde han fått? Hvem hadde han å gå ilag med? Før han vant den første av den skremte og rasende mobben - ingen. Når menigheten tar nyfrelste ut av den sosiale nettverket de er i fordi de - shocking, shocking - ikke holder vår definisjon av disippelgjort, så viser det hvor lite en har skjønt av Guds rike. Dersom vi trekker oss unna verden fordi vi ikke tåler dårlig påvirkning, vil vi forbli marginale og defensive. Det er i mørket lyset er ment å skinne. Guds menighet var ment å være en by på høyden som ikke kunne skjules. Som kristne menigheter har vi gjort alt som har vært i vår makt til å gjemme Gud bort i våre kirkebygg. Gud er holdt fanget i feillærte og vantro troende. Det er på tide å slippe ham løs. Dette er tiden for Herrens galninger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar