Når Gud blir virkelig (when Gud becomes real)

When God becomes real er en veldig sjelden perle
av en bok. Håndterer du engelsk, er det bare løp
og kjøp. Den er også tilgjengelig som lydbok.

Savner du en bok som er brutalt ærlig om situasjonen slik den faktisk oppleves, og som samtidig ikke detter ned på et rent menneskelig nivå - der alt håp i praksis er ute? Da er dette boken for deg.
Brutalt ærlig er bare forbokstaven. Dette er det som gjør at det apotolisk/profetiske miljøet i Bethel Church i Redding er noe helt annet enn konvensjonell “name it and claim it”  trosbevegelse. Det gjorde vondt å lese den, og jeg måtte flere ganger legge den ifra meg. Her legges det ikke skjul på hvordan et mentalt sammenbrudd oppleves og hvordan det påvirker familien din. Det legges heller ikke skjul på hvordan hva som kan utløse et slikt sammenbrudd. Det er en blanding av genetiske forhold - svakheter en har bare fordi en er - fordi en eksisterer - og ting i omgivelsene som en ikke kan hjelp for er der. Men det er også tendenser en har og valgt en gjør som trigger svakhetene. Brian legger ikke skjul på noen av delene.
En får en unik innsikt i det å stå i vekkelse og i være en aktiv del av en menighet som blir eksponert på alle mulige måter. Det gir en unik innsikt i en åndelig kamp som har mange fasetter, men hvor åpenhet og sårbarhet i en daglig vandring med Herren og søsken er det som viser seg å være veien ut når alt går fullstendig på trynet. Brian klarer å skille klinten og hveten i dette kompliserte bildet. Det er aspekter av det å stå i en åndelig kamp hvor frykt er en vesentlig del av bildet, hvor det å bruke de åndelige våpnene Gud har gitt en til det ytterste - slik at andre rundt en lurer på om har mistet en skrue eller to. Å synge lovsanger høyt på en flytur for å døye angsten er vel noe de fleste av oss tenker er litt utenfor. Men det er når vi er villig til nettopp det - å gjøre det vi tenker er et godt stykke utenom - at gjennombrudd kan komme, slik det gjorde for Brian i ung alder. Gjennombruddet som gir et før og et etter, kom etter en lengre tid med ufordringer, og hvor vi også får se hvordan en ekte åndelig far er med og bærer byrden og trener en yngre generasjon i krigen. Så er det andre aspekter som har med valg vi tar og gjør at skuffelser, sår og press får lov til å feste seg og bygge seg opp - hvor det er helt klare elementer av omvendelse, legedom, reorientering, justering som heller ikke alltid er gjort på en ettermiddag. Psykatri med vanedannende medisiner og rusproblematikk beskrives også, nakent og ærlig. Det er som med bibelen - en hel masse vi løfter på øyenbrynene av, men det er ekte mennesker og ekte liv som beskrives. Glansbildet hører til i en annen verden - den som er et annet sted enn i en fallen verden.
Det er også bevegende å lese hvordan sår, skuffelser og press, setter vesentlige relasjoner under press - relasjoner som har båret deg og som gjør at du er den du er - og se hvordan en ekte far i møte med en umoden og såret sønn, bøyer seg og ber om tilgivelse i en situasjon hvor det burde ha vært omvendt. Å bevare relasjon er viktigere enn å ha rett. Det er noe vakkert med dette - en far som lever ut realiteten av at det er “fedrene som samler til barna, og ikke omvendt”. Slik sett er boka et must for alle menighetsledere av flere grunner.
Boka finnes forløpig kun på engelsk, men er absolutt en som hadde fortjent en oversettelse til norsk - for slike bøker som dette finnes det ikke for mange av.

Lønnkammerbønn og lønnmottakerbønn (Apg 28, TPT)

Jeg er veldig opptatt av dette med bønn - og har vært det over lengre tid. De siste årene har vært en reise hvor jeg mer og mer har forstått bønn på en ny og mye videre måte. Jeg har begynt å skjønne hvor mye bønn har med Gud og gjøre og hvor lite det har med meg å gjøre. Min bønn er bare en respons til all hans godhet - tenk at han vil bruke tid på et et lite sandkorn i et gigantisk univers. Det er en tanke som er så revolusjonerende at det sprenger alle sikringer.

Vi har alle et forhold til bønn. Stort sett så ser man en litt depressivt drag over ansiktene når en begynner å snakke om bønn. “Å, ja. Den greia der, ja. Det som vi gjørt alt for lite av.” Det er veldig godt mulig at vi gjør alt for lite av det, men hva er årsaken til det? Kan jo være at vi bare er sløve, kjødelige og verdslige. Det skal vi ikke utelukke. Men samtidig så har forbedere ikke hatt en framtoning som fungerer så veldig mye til invitasjon, heller. En kristenleder som har lært å elske bønn, holdt kallet til bønn og ikke minst forbønn på armslengdes avstand, for alle hun så som hadde den tjenesten, såg så miserable og nedtrykt ut. Hvis bønn dreier seg mer om alle verdens behov enn det dreier seg om å nyte fellesskapet med Far, og også ta del i hans byrder etter som han leder, så kan vi forstå at det kan virke nedtrykkende. For ikke bare har du da byrden av all verdens problemer; du har ikke fellesskapet med ham som har løsninger for all verdens problemer. Motivasjonen for bønn kan da også fort bli helt feil, for da dreier det seg om å kjøre pliktløpet: “ok, nå har vi bedt for dette, og dette og dette. Mission completed. Nå kan vi være fornøyd”. Men fornøydhet kan aldri dreie seg om hva vi har gjort, som om noe av dette har med fortjeneste å gjøre på noe som helst tidspunkt. Fornøydhet dreier seg om privilegiet å få bruke tid med Far, Sønn og hellige Ånd og lære å be slik Jesus ber, ikke at vi har berørt alle behov vi kjenner til som om det skulle gjøre en forskjell i seg sjøl. Tror vi virkelig at det er våre bønner som gjør forskjell? Nei, nei, nei! Det er hans bønner i vår munn som gjør forskjell. Ja, ha? Men da blir vi helt hjelpeløse, da? Da kan vi jo ikke be sjøl, engang! Bingo! Det er akkurat slik det er. Religiøse øvelser kan alle gjøre. Det finnes så mye religion i verden at verden nesten ikke klarer å bære byrden av det. Men fellesskap med vår himmelske Pappa er noe helt annet. Da snakker vi med Gud og ikke for Gud. Hva tror du at du skal kunne gjøre for Gud? Han trenger jo ikke at vi hjelper ham med noe som helst. En helt annen sak er at han skapte oss for fellesskap med ham selv, og at dette fellesskapet ikke er et optional extra, men helt mandatory for at liv og samfunn skal fungere. Det er jo bare Guds utrolige raushet og godhet at han ville dele seg selv med sin egen skapning. Og her er det vår utfordring med rett motivasjon kommer inn. Fordi det går så rivandes gale når vi roter på for oss sjøl, så gir det så mye dårlige følelser og erfaringer at vi kan kjenne på det når vi ikke lever med Herren slik han hadde tenkt. Og samtidig er det en læring og utvikling å begynne å leve med Gud etter hans opprinnelige plan. Det er ikke slik at vi fikser det 100% enda; langt derifra. Men hva er det som vil hjelpe oss inn i det Gud har for oss? Det er her evangeliet og forsoningen er så sentral. Det er derfor en alltid må begynne der. En må se for seg den bortkomne sønnen og se Fars elleville glede over at vi gir Gud den rette responsen. Det er ikke en historie for de som tar imot Jesus bare en gang, da. Nei, denne herlige forsoningen er noe vi må leve i hver dag. Alternativet er at vi ender opp som den depressive surpompen som ikke engang kan glede seg over det Gud gjør for andre - den andre bortkomne sønnen i huset, som bare ikke skjønte hvor bortkommen han var. Jeg lever i en prosess hvor jeg stadig nyter Guds nåde. Og så? Er det ikke det Gud har tenkt for meg helt fra starten av? For hvem er det som viser forakt for Guds nåde? Den som i skuffelsen over seg selv ikke vil ta nåden som utgangspunkt, men i realiteten prøver å bygge sin egen rettferdighet, eller den som gleder seg over nåden og lar all svikt og mangel på full modenheten ligge bak? Det virker jo helt klart når jeg sier det på denne måten, ikke sant vel? Men vi blir så fort lurt av vår religiøse og menneskelige tankegang. For religion skaper Gud i menneskers bildet. Evangeliet om Guds rike former mennesker i Guds bilde. Hva er utgangspunktet: En god Gud eller et selvstrevende menneske?

I dagens tekst som omhandler Paulus på øya Malta, gjorde Gud meg oppmerksom på noe som jeg har oversett tidligere:

“The Roman governor of the island, named Publius, had his estate nearby. He graciously welcomed us as his houseguests and showed us hospitality for the three days that we stayed with him.   His father lay sick in bed, suffering from fits of high fever and dysentery. So Paul went into his room, and after praying, placed his hands on him. He was instantly healed.   When the people of the island heard about this miracle, they brought all the sick to Paul, and they were also healed.” (Apg 28:7-9, TPT)

Litt om aorist partisipp i klassisk gresk Den greske teksten har en grammatisk form med tre aorist partisipp i rekkefølge før hovedverbet helbrede. Det gir en indikasjon på at dette skjedde i en rekkefølge og at rekkefølgen ikke uten videre kan endres eller er likegyldig, hvis ikke konteksten direkte krever en slik forståelse. Det som uansett er et ufravikelig fakta ut fra den grammatiske oppbyggingen av setningen, er at alle disse tre tingene, å komme inn i rommet, be, og å legge hendene på, skjedde før Publius ble helbredet, og at helbredelsen var et resultat av de foregående handlingene. Men det er mange eksempler i Lukas sine skrifter og NT for øvrig på at aorist partisipp i rekkefølge i forkant av et hovedverb indikerer en spesifikk rekkefølge i alle handlingene som nevnes og at disse ikke kan reverseres. Det er altså ikke grunnløst å anta at Paulus gikk inn til Publius' far før han begynte å be, og at han bad før han la hendene på ham og helbredet ham. En rekke engelske oversettelser, blant annet den konservative, korkodante English Standard Version (ESV), tolker teksten slik.

Jeg la merke til at oversettelsen sier at Paulus la hendene på Publius' far etter at han hadde bedt. Jeg undersøkte straks andre oversettelser og fant at en rekke kjente og anerkjente engelske oversettelser følger denne forståelsen (ESV, NET, NASB). Men jeg var ikke fornøyd med det. Hva var det som gjorde at de norske ikke var så tydelig? Jeg har jobbet en del med Koine, nytestamentlig gresk, og kjenner til litt av grammatikken. Dersom du er slike plagsomt interessert i sånt som meg, så har jeg lagt mine observasjoner tilgjengelig til høyre her. Tanken at Paulus bad før la hendene på og helbredes Publius' far, er interessant av flere grunner. For det første der det ikke det eneste stedet i det nye testamente en finner et slikt mønster. I historien om Peter som reiste Tabita opp fra de døde leser vi:

“Peter sendte alle ut, falt på kne og ba. Så snudde han seg mot den døde og sa: «Tabita, stå opp!» Hun åpnet øynene, så på Peter og satte seg opp.” (Apg 9.40)

Litt om bindeord og aorist partisipp i klassisk gresk: Det er en bindeord (gr. kai) mellom bønnen og befalingen. I interlinearer (ord-for-ord) oversettes det greske kai vanligvis med og, mens den i nytestamentlig gresk har en rekke andre betydninger. Vi ser eksempelvis at det oversettes med så i Apg 9.40 (bibelselskapets oversettelse, 2011). Ordet angir sammen med det greske de (vanligvis  overstatt men) mye av flyten i de nytestamentlige tekstene. Fordi verken punktum og komma ikke ble benyttet, betegner disse småordene i en rekke tilfeller nettopp slik tegnsetting. I mer moderne norske oversettelser utelates de og kai til fordel for komma og punktum i en del tilfeller, fordi bindeordene ikke alltid ikke gir noen større grad av tydelighet og ikke synes å være meningsbærende; de bidrar kun ved direkte oversettelse til et språk som virker unaturlig på norsk. En er uansett avhengig av kontekst for sikkert å slå fast mest naturlig oversettelse av disse bindeordene. En ord-for-ord tilnærming kan direkte stå i motsetning til den åpenbare flyten og logikken i teksten da kai i noen sammenhenger helt tydelig betyr men og de i noen sammenhenger helt tydelig betyr og, altså motsatt betydning enn det som er det vanlige. I Apg 9.40 binder kai den ene handlingen med den andre. Det at Peter kneler og ber henger sammen med at han vender seg bort og befaler oppstandelse. Men samtidig er det en ny aorist-partisipp + aorist hovedverb konstruksjon, på norsk: "havende vendt seg mot den døde, sa han: Stå opp!" Det antyder at det er en rekkefølge slik det fremgår av den norske oversettelsen: "Så vender han seg mot den døde og sa", mens en del engelske oversettelser kun velger å sette punktum siden partisipp er en konstruksjon som virker naturlig i motsetning til på norsk: "Having turned to the body, he said...."

Peter gjør som Paulus - han er aleine med behovet, og lager seg et lønnkammer. Resultatet av det som nå skal skje vil uansett bli åpenbart for alle, men ingenting kan erstatte lønnkammerbønn - det fellesskapet en har med Far aleine, eller sammen med slike som skjønner hva dette innbærer, som før pinsedag. Og så vender han seg mot den døde og slipper den forløsende befalingen ut av munnen. Lønnkammerbønn ble til lønnmottakerbønn, akkurat slik Jesus lover oss: At det vi gjør med Herren aleine i det skjulte skal få sin lønn i det åpenbare. På den ene siden er det ingenting som sier noe om hvor lenge Peter og Paulus bad. Den greske grammatiske formen aorist som er redegjort for i oversettelseskommentarene til høyre angir bare at det skjedde, og sier ikke noe om at det var pågående over tid. Men på den annen side så ser vi at både Peter og Paulus virker rimelig trygge på at det de foretok seg i det videre ville gi gode resultater, og det poenget. I forhold til å møte behov, så er det frukt i form av bønnesvar som er suksessen. I Peter sitt tilfelle innebar det en sågar befaling om at Guds vilje skulle skje, og flere steder i NT ser vi at også håndspåleggelse og befaling går hånd i hånd. At bønn har verdi langt ut over bønnesvar på konkrete behov, er klart. Men da får bønn også andre former enn bare bønn for konkrete behov. Og det leder oss inn på den andre interessante observasjonen i dette avsnittet, nemlig hvilket ord for bønn som brukes.

Ordstudie: NT ord for bønn Proseuchomai encompasses all the aspects of prayer -- submission, confession, petition, supplication (may concern one's own need), intercession (concerned with the needs of others), praise, and thanksgiving. Vine says that proseuchomai carries with it a notion of worship (but see the Greek word for worship = proskuneo) which is not present in the other words for prayer. Kilde: (https://www.preceptaustin.org/prayer-greek_words_for_prayer)

Det er det generelle proseuchomai . I motsetning til det mer spesifikke aiteo/deomai (å be om) eller erotao (spørre om), angir proseuchomai hele aspektet av å søke Guds ansikt, også lovprisning og tilbedelse. Det er ikke nødvendigvis slik at Peter og Paulus brukte tid på å be om det konkrete behovet som stod foran dem - før håndspåleggelse og befaling forløste mirakelet. Det kan like gjerne være slik det er beskrevet i Apg 16 hvor Paulus og Silas hadde lovsangsmøte i fengselet. Bibelen sier at den som venter på Herren får ny kraft. Hva var det trengte i møte med behovene? Jo: Guds kraft! Dette får også Jesu undervisning om bønn til å henge sammen. På den ene siden snakker Jesus om å være utholdende og pågående i bønn. På den andre siden sier han at han den som sier til dette fjellet: "løft deg og kast deg i havet, og ikke tviler i sitt hjerte at han sier skal skje, for ham skal det skje." (Mark 11). Og en kan lure på når en skal anvende hvilken type tilnærming. Det som virker som motsetninger henger veldig godt sammen. Tro er ikke noe vi får fordi vi nevner et behov innfor Gud 3000 ganger heller enn bare 1 gang. Tro er noe som kommer i et fellesskap der vi fokuserer på hvem Gud er og lærer ham å kjenne. Selvsagt deler vi hva vi har på hjerte - det gjør man i alle slags vennskap og dypere relasjoner og bibelen oppfordrer til deg, også (Fil 4). Men spørsmålet er like fullt hva vi fyller lønnkammerbønn med. Hva brukte Jesus 40 dager og 40 netter i ørkenen på? Å nevne alle behovene han kom til å møte? Eller brukte han dem på å dyrke fellesskap med den Ånd som var kommet over ham og som skulle lede ham steg for steg de 3 neste årene? Når Jesus var på forklarelsens berg, så var det dialog om det som skulle skje - ikke en lang og kjedsommelig monolog. Jesus kom tilbake full av Ånd og kraft; det sier nok mye om hvilken type bønnefellesskap Jesus hadde. Hans lønnkammerbønn ble til en rekke lønnmottakerbønner - der han berørte og befalte - og miraklene skjedde. Jesus underviste om lønnkammerbønn, og han underviste ikke om noe han selv ikke praktiserte; det bryter med hele idéen om en mester som lærer opp sine læresveiner. Jesus sa: lær av meg! Og når disiplene sa: Lær oss å be, så var det fordi de så noe i Jesus som skapte en lengsel. Jesus var tydelig på at mange ord fra vår side ikke er løsningen. Det er ikke våre ord som skaper forandring. Våre ord er vår måte å uttrykke vårt hjerte på - det er en helt naturlig del av et levende bønneliv. Men det er ikke det vesentlige i forhold til verken å lære Gud og kjenne eller å se bønnesvar. For spørsmålet er ikke, når alt kommer til alt, hva vi har på hjerte, men hva Gud har på hjerte, og med dette må vi ta oss tid til å lytte og vente. Her kommer utholdenhet inn i bildet. Tid er noe vi trenger fordi at etter i har øst ut hjertet vårt, så må vi klare å holde igjen brødsaksa og lytte! Derfor: Stillhet er bønn! Å la seg betjene av skriftopplesning, lovsangsmusikk og annet oppbyggelige ting fra gudfryktige mennesker, er også bønn! Ingen type bønn har større potensiale i seg enn den bønn som sier: Tal, Herre. Din tjener lytter. All lønnmottakerbønn kommer ut fra at en har mottatt og hørt ifra Gud. Det avgjør alt.

Interessant også er det i denne sammenhengen å lese refleksjoner dem gjør som i vår tid ser mirakler. Det er en tydelig sammenheng mellom et fokus på Gud heller enn på behovet og problemet, og det å se gjennombrudd og løsning. Når en først i fellesskapet med Herren har mottatt det en trenger å gi videre, så fremstår resten av oppdraget som nesten overfladisk enkelt. En befaling, en håndspåleggelse, og vips et mirakel. Er det så enkelt? I historien om Paulus på Maltas ser vi det at de andre syke på øya også kom og fikk helbredelse. Dette kan også dem som i dag ser mye mirakler bekrefte. Mirakler og tro til mirakler er veldig smittsomt. Et under proklamerer et nytt. Med bibelens ord at "med Gud så er alt mulig", så gir denne tilsynelatende enkelheten mening. Spørsmålet er da om vi er med Gud eller om vi er mer med behovene. Jesus var faktisk borte i ørkenen i 40 dager og 40 netter, og han dro seg stadig unna folkemengden. Han dro seg unna folkemengdens behov for nettopp å kunne møte akkurat disse med Fars kjærlighet og kraft. Både Peter og Paulus var tilstede der behovet var, men svaret på utfordringen lå ikke i den døde eller den syke som lå der; de to apostlene fylte rommet med en annen atmosfære; den atmosfæren som kommer av proseuchomai - pros som betyr å vende seg mot - og i sammenheng med euchomai - alltid mot Gud. Bønn i slik forstand er nødvendig, for vi har ikke i oss selv hva som trengs. Når vi derimot har brukt tid med han som har det som trengs, så kan vi si med Peter: men det jeg har, det gir jeg deg: "Stå opp og gå!" Er det ikke en ganske så frimodig uttatelse? Proseuchomai - å vende hjertene mot Gud, er det som gir oss en posisjon - en plass i Gud som gjør oss i stand til å møte behov på en guddommelig måte. Det vi kan lære av Paulus og Peter er to ting: det er bedre å fokusere på han som gir gaven enn på det gaven skal utrette, for før vi har mottatt fra ham som gir gaven, så har vi ingen løsning og bønn blir da, bare et religiøst rituale. Mange ber for syke istedet for å helbrede dem, slik Jesus befaler, og det illustrerer forskjellen. På den andre siden, må vi bli klar over at gaven er gitt, så vi ikke venter på det som alt er klart til å gis videre. Vi har to grøfter - de som bare vil gå ut - og de som bare vil låse seg inne og søke Herren. Vi kan feile i begge retninger - og det er en læring som skal til å for å operere med presisjon i dette. Vi kan befalte og legge hendene på medmennesker og lite skjer, eller vi kan søke Gud for gjennombrudd når alt vi hadde trengt å gjøre var å befale og legge hendene på fordi svaret allerede ligger klart til å høstes. Termostaten er i realiteten hvor mye bønnesvar vi høster - for om vi aldri befaler eller legger hendene på, finner vi aldri ut i hvilken grad vi lever under en åpen himmel, slik Jesus har lovt oss. Derfor må bønn og evangelisering forenes. Og det er her kommer pågåenhet i bønn inn i bildet. Vi gir ikke opp om vi går på trynet. Nei, nei! Vi fortsetter og søker Herren, og vi tar imot ifra ham og trener på å høre ifra ham, og så sjekker vi termometeret igjen. Vi sår tid med Herren, og høster en kjennskap til ham og et dypt vennskap der han viser oss hvem han er og hvem han har bestemt seg for å være i oss: Den Salvede (gr. Kristus) i oss - håp om herlighet (Kol 1). Da vil vi be lønnmottakerbønner som vår mester: “Far jeg takke deg fordi du alltid hører meg.” En kommer da fort til å oppdage at lønnmottakerbønn har lite med vår dagsform og vår opplevde vellykkethet å gjøre. Det handler ikke om vår forpinte behov for å fremstå vellykket og perfekt. Det handler om å vandre med all nådes Gud. Og idet kan vi inkludere all - uansett hvilket utgangspunkt de måtte ha.

Herre, lær oss å be! Herre, lær oss å forstå hvor privilegerte vi er som for stige rett inn i det aller helligste, inn i ditt tronrom. For en ære! Herre, hjelp å se at det vi trenger mest av alt er å observere hva som skjer der i din himmel, og å la det prege vår tid med deg. Skap i oss en trang til bare å bruke tid med deg, Herre, og rens oss fra tanken om at vi ikke trenger det - fordi vi klarer oss så godt på egenhånd. Herre! Ordet ditt sier at det er fylde av glede for ditt ansikt! Gud, vis oss hva det betyr. La det være vår erfaring - at vi finner glede, fred, oppmuntring, hjelp, åndsfylde og kraft for ditt åsyn. La oss få en erfaring av en nådekongstol, Gud, der vi finner nåde til hjelp i rett tid. La oss derfor lære å høre ifra deg om den rette tida, så vi finner hvile for ditt åsyn. Herre, lær oss å be slik Jesus bad. Lær oss å prioritere tid med deg Pappa, Gud, slik Jesus gjorde det. Og rens oss fra all idéer om at vi må gjøre oss fortjent til å være der du er. For det var du og du alene som åpnet den veien for oss. Ja, kom Herre. Kom, Herre Jesus!

Plaske eller flyte - et profetisk bilde

En kan holde seg våt ved å løpe i strandkanten, men det krever mye energi..

Når min kjære og jeg bruker tid sammen med Herren, hender det at vi spør hverandre hva vi har hørt fra Gud. Det er ikke unaturlig, hvis bønn er toveiskommunikasjon og ikke en kun en pliktskyldig oppramsing av behov på en liste. Min kjære delte med meg forleden et profetisk bilde hun hadde fått mens hun observerte en kar nede på stranden.

Til å begynne med løp han frem og tilbake i strandlinjen, omtrent som han på bildet til høyre, her. Han løp med høy intensitet mens vannet stod til alle kanter. Han ble ganske så våt av aktiviteten, og kanskje var det hans måte å få til litt nedkjøling i starten for å komme seg ut i. Men så vasset han utover og la seg på ryggen og lå lenge bare å fløt rundt i sjøen med veldig rolige bevegelser. Han holdt seg fuktig, da, også, men med en helt annen bruk av energi. Faktisk så det helt fredelig ut, og han rett og slett hvilte i vannet.

Min kjære tenkte på Esekiel 47, om profeten som først bare vasset i vannet, og som etterhvert som han gikk lenger ut, måtte legge på svøm. Jeg grunnet en del på det bildet som delte, og jeg kjente at Ånden visket til meg:

“Det er mye tyngre å leve åndsfylt og ikke som en sprukken og tørr brønn, dersom en ikke er villig til å gi opp kontrollen og overlate den til meg.”

Jeg kjente umiddelbart en respons i mitt indre: “Hør! Hør!” Jeg skjønte bildet. Den som løper langs stranden har beina på bakken og bestemmer retning og fart, sjøl. Men skal han holde seg våt på den måten, så blir det tungt i lengden. Når han derimot legger seg i vannet og lar havstrømmen ta over retningen og fart og stoler på at kroppen flyter og at han ikke går under, så holdes han våt uten å gjøre nær sagt noe som helst annet enn dette ene: overgivelse og tillit!

Men hvordan ser dette ut i praksis? Bilder er jo kjekke, og vi kan nikke og kjenne at det er noe på innsiden som er enig. Men dertil å få dette ut i eget liv, er ofte et stykke arbeid. Hva er nøkkelen til ikke å kave og stresse, men bare flyte med? Det handler om tillit og erfaring. Den som legger seg i vannet vet at det holder, og at dersom det kommer en bølge som slår over, så er det heller ikke verdens undergang - det kan håndteres, og er ikke så ille at det hindrer enn fra å nyte det å flyte i vannet. Det handler om å stole på Guds Ånd i og over oss i hverdagen. For det er ikke evigheten vi snakker om her,  men om livet vi skal leve før den tid. I evigheten har vi ikke begrensninger på å ta imot av alt det Gud gir - det er her og nå utfordringene er og kampen står. Og når det kommer til hverdagene, så er det hvordan vi lar Ånden lede oss - med de løfter, veiledninger og visdom som Skriftene gir, som viser om vi egentlig stoler på ham eller ikke. For det er han som tar løftene og oppfyller dem i og gjennom oss. Det er Skriften som sier at Ånden skal ta av det Levende Ordet, Jesus, og gi til oss. Det er Skriftene som viser oss at Ånden taler spesifikk veiledning i tråd med de hovedlinjene vi ser i Skriftene. Bibelen sier at vi skal ut og gjøre disipler. Generelt. Ånden viser oss hvem vi skal ta kontakt med og hvordan. Spesifikt. Skriften sier ikke hvilken utdanning du skal ta. Men Ånden kan tale til deg om det. Skriften sier ikke hvem du skal gifte deg med, annet enn at det skal være en troende, men Ånden kan gi deg veiledning gjennom fred og ikke-fred. Men en gang ting blir helt spesifikt, så er Ånden vår veileder. Og hva kan egentlig skje i livene våre som ikke er spesifikt? Hvordan kan vi disippelgjøre verden, om ikke det betyr spesifikke mennesker? Og så er det slik at når vi tar et steg i det generelle, så vil Ånden vise oss det spesielle. Det vil si, nå i forhold til det å vinne mennesker: Når vi oppsøker mennesker for å dele de gode nyhetene med dem, så gir Ånden oss spesifikk veiledning. Det skjer ikke dersom du sitter i sofaen og ikke har til hensikt å gjøre noe annet enn å sitte der og surfe hvileløst på nettet eller se fotballkamp. Du får ikke veildning til hvilken utdanning du skal ta, dersom du ikke har til hensikt å søke på noen utdanning. Med en gang så blir dette veldig praktisk - og utfordrende.

For vi liker å ha kontroll, gjør vi ikke? Det er veldig menneskelig. Treet til kunnskap om godt og ondt, handler grunnleggende sett om det. Legg merke til hvordan vi snakker: det handler om utfordringer i hverdagen og hva vi gjør med dem. Det handler veldig fort om at vi manipulerer omstendigheter til vår fordel. Det mennesker liker å fortelle om seg selv, er at en vet hva en skal gjøre med forskjellige situasjoner. Vi kaller det kompetanse, og vi liker å være kompetente mennesker. “Dette skjedde, men da gjorde jeg slik, og så ordnet det seg.” For veldig mange hverdagsutfordringer, så er dette helt greit. Kom til å søle på bordet, og løste det ved å tørke opp. Kjøleskapet var tomt, og jeg gikk på butikken og handlet. En trenger ikke spørre Gud for alt mulig, men en kan ha en åpen holdning for Åndens innspill i alt en gjør. Det betyr: Når en skal på butikken, så kan Ånden viske: “gå på den butikken idag, der er noen der jeg vil at du skal treffe.” Og her kommer utfordring med kontroll inn i bildet. For er vi garantert at vi hører rett? Nei! Ikke engang Paulus som fulltidsarbeider og apostel på misjonstur hørte alltid rett. Så han prøvde ett og annet, men så vokste ufreden i hjertet. “Ok, ikke der heller, altså. Men hvor da, Herre?” Det vi liker er kunnskap at typen: dersom slik, så alltid sånn. Det er derfor jeg liker datamaskiner, det kan jeg bare innrømme tvert. Jeg kan fortelle dem hvordan de skal oppføre seg ut fra entydige scenarier. Mennesker derimot, er mye mer kompliserte, og det er derfor det er utfordrende å lage IT systemer som tar høyde for alle eventualiteter som mennesker kan skape. Vi liker å være på toppen av ting og ha oversikt. Når en lar seg lede av Ånden, derimot, er det Ånden som har oversikt, og Ånden kan finne på å leke puslespill med oss. Hva mener jeg? Jo, han gir oss bare en bit om gangen. Skikkelig irriterende! “Hei! Kan du ikke bare gi meg hele bildet med en gang?” - Nope! Han gjør heller sjelden det, for å være helt ærlig. Og det verste ved det hele? Det er helt bibelsk! Vi ser stykkevis og vi profeterer stykkevis, sier Paulus, og det står til og med i selveste kjærlighetskapittelet (1. Kor 13). Jeg skjønner jo at noen faller for fristelsen til å si at bibelen er det fullkomne og at dersom vi bare lager en “systematisk teologi”, så er vi i mål - da har vi full oversikt. Det er nettopp denne menneskelige tendensen som gjorde at vi falt for fristelsen til å ete av treet til kunnskap og godt og ondt: å lage oss en gud i vårt bilde som vi har full kontroll over. Det djevelen lokket Adam og Eva med var bare luft: “For da blir dere som Gud.” Som om Gud ikke hadde til hensikt å meddele seg sjøl til det mennesket han hadde skapt i sitt bilde. De var allerede “som Gud”. De kunne vandre med Herren og oppdage hva det betydde. Hva mer kunne de be om? Men djevelen sår tvil om Guds intensjoner.... “og kjenne forskjellen på godt og ondt”. Ja, ha? Hadde ikke Gud allerede begynt leksjon “A” på det, da? Treet til kunnskap og godt og ondt - ondt. Gjørde det Gud sier og ta en ting av gangen og være i en læreprosess i fellesskapet med ham - godt. De var en slange i hagens som sa noe annet enn Gud - ondt. Treet til kunnskap om godt og ondt, var ikke eneste veien til kunnskap om godt og ondt - det var bare feil vei, hvor vi bestemmer sjøl hva som er godt og ondt, til vår egen undergang. Men ettersom Gud gir oss innsikt i Guds vilje, så utruster Gud oss med autoritet til å arbeide ut Guds vilje på jord. Det er mange som anklager karismatikere for å ville manipulere Gud fordi de befaler sjukdommer å forlate kropper i Jesu navn. Hvordan kan vi vite hva som er Guds vilje? Vel, Skriftene gir oss innsikt i det, og metoden er Jesus sin egen, så vi er på trygg grunn. Han befaler oss å helbrede de syke, så om vi befaler sykdommer å forsvinne, så er det ikke noe rart i det hele tatt. Men vi erfarer som disiplene at det ikke alltid er slik at demoner eller sykdommer farer ut på vår befaling. Hva var Jesus sin kommentar til dette? At da betyr at gutten bare får beholde demonen og sykdommen, fordi vår erfaring er fasiten på hva Gud vil? Det er helt mulig å ta Skriftene og så snu hele Guds verden på hodet - hvis en i utgangspunktet bruker Skriftene til noe annet enn det Skriftene tar som utgangspunkt. Men den beste måten er å ta utgangspunkt i det Skriftene er der for å formidle: En levende Jesus, og så ta utgangspunkt i at Skrift forklarer Skrift. Jesus forklarer ikke disiplenes svakhet i møte med den syke gutten at det ikke var Guds vilje å helbrede gutten. Han tar heller tak i disiplene og begynner å snakke om bønn og faste. Så hva er da riktig respons til vår tilkortkommenhet? Ikke at vi setter vår svakhet på Guds regning og begynner å snakke ned Gud, men at vi er ydmyke nok til å erkjenne at selv om Gud er god og at hans miskunn er rik nok for alle som påkaller han, så er det noe med å vokse i nåde og kjennskap til ham, og der har vi et godt stykke igjen. Hvordan tror du at folk vil møte en slik holdning? Min erfaring er at de viser den største forståelse og respekt. Så ydmyke og modige folk i kombinasjon er sjelden vare, og folk flest liker det.

Dreier dette seg bare om misjonsbefalingen og det å forkynne de gode nyhetene og be for syke? På ingen måter. Men dersom vi aldri går utenfor komfortsonen regelmessig, så vil vi aldri gjøre de erfaringene som gjør oss trygge på Ånden, heller. For hva gjør du i de virkelige store beslutningene om du ikke engang kan stole på ham i de små? Det å tilby forbønn til fremmede har jo veldig små konsekvenser for oss sjøl i vår del av verden - hvis en skal sammenligne det med en rekke andre ting vi trenger Guds ledelse for: som å finne ektefelle, ta utdanning, skifte jobb, flytte til nytt sted, stifte familie. Hva risikerer vi egentlig? La oss heller snakke om hva vi risikerer hvis vi lar det være. For mens det har svært liten fallhøgde for oss, annet enn at vi kan bli stilt i forlegenhet og bli ydmyka (skulle være den enkleste pris å betale som disippel), så kan det for andre som vi omgir oss med, og som ikke kjenner Jesus, ha enorme konsekvenser. Og fordi det er slik, så har Gud gjort det klart at han også vil stille oss til ansvar. Men om vi vil velge å trene på de enkle tingene, så vil vi lære Guds røst å kjenne slik at vi lettere kan avgjøre de store spørsmålene for våre egne liv. Vi kommer til å høste det vi sår. Det finnes ikke noe sted hvor det er så enkelt å bli fylt av Ånden som når en følger Guds kall til å vinne mennesker, for det er ingen steder hvor Gud er slik på tilbudssiden. Dette er hans hjertesak nr. 1. Det er ikke de friske som trenger lege, men de som lider. Og selv om det er sant at det er kristne som lider, så er det i det større perspektivet dem som har verre utsikter. En dag jeg ba til Gud om større gjennombrudd for helbredelse og hadde kristne søsken i tankene, visket den hellige ånd:

“Det eneste stedet i det nye testamente du ser kristne ber om større gjennombrudd i helbredelser, tegn og under, er der de ber om frimodighet til å forkynne”

Han har rett, har han ikke? Vi finner bønnen i Apg 4.

“and grant that Your bond-servants may speak Your word with all confidence, while You extend Your hand to heal, and sign and wonders take place through the name of Your holy servant Jesus” (Apg 4.29, TPT)

Hva kan vi forstå av bønnen de ber? For det første: Det er rett og be om helbredelser, tegn og under. De første troende, under ledelse av apostler, bad om det. Så hvorfor skulle det være feil? Men det er troende som i fullt alvor mener at det dette ikke er noe for vår tid. For det andre: Sammenhengen de ber denne bønnen i er trusler om forfølgelse. Hva var utgangspunktet for trusselen? Forkynnelse og demonstrasjon av Jesu oppstandelse. Så hva ber de om? Mer av det som førte til trusselen “in the first place”. De ber om frimodighet til å forkynne, og de knytter denne frimodigheten til et gjennombrudd i helbredelser og tegn og under i Jesu navn. Jeg tror vi her finner nøkkelen til hvorfor vi som kristenhet i vesten har så lav profil i forhold til å dele troen vår. Vi er for lik dem vi skal prøve å nå. De vi skal nå har naturlig nok ikke et kristent verdensbilde, men det har vi i stor grad heller ikke - vi har det kun “en teoria”. Jeg skjønner litt mer av drivkraften bak å eksponere mennesker for de gode nyhetene om Guds rike nå som jeg har begynt å handle på Jesu befalinger. Det er jo rett og slett grisegøy å se ansiktene til folk når de erfarer noe som de i sitt verdensbilde mener ikke er mulig. Det blir mer en - “hei, la oss undersøke dette sammen,” enn at: “Du har ikke skjønt en dritt, men jeg har skjønt det. Nå skal jeg forklare.” Ofte så sier jeg til folk: “Hvis jeg hadde lagt hånda på det steder hvor du har den plagen, og bedt en bønn på ca. 10 sekunder, og så hadde plagen umiddelbart forsvunnet eller blitt merkbart bedre, hva hadde du sagt da?” Responsen er forskjellig. Noen mener at da hadde de blitt kristen ASAP, mens andre sier at det tror de ikke noe på. Andre igjen sier: “Da sier jeg takk” Men uansett respons, så sier jeg: “Er du villig til å prøve? Det tar ikke lang tid. Bare en kort bønn, og så ser vi hva som skjer.” Det som er realiteten, er at jo mer vi inviterer mennesker til å erfare den oppstandne Jesus på denne måten, jo flere er det som faktisk gjør det. Og det er jo en bombe! Helt utrolig logikk. Det som også er realiteten, er at jo mer vi inviterer mennesker på denne måten, jo mer gjennombrudd ser vi, og flere og flere får en berøring av en oppstanden og levende Jesus, også prosentvis. Så det er vinn, vinn. En gave styrkes ved bruk. Ikke fordi gaven i seg selv endres, men fordi vi som redskap kommer med på linje med han som gir gaven, så vi samarbeider tettere og bedre. Men tilbake til drivkraften. Det å se mennesker når de oppdager at det er en virkelighet som er ikke-materiell, som ikke forklares vitenskapelig, og du får noen som faktisk lytter aktivt når du deler evangeliet med dem - for en glede! Fordi vi da har fått noe til og så kan vi legge ut skrytestatus på Facebook? Nei, nei! Sånne statuser er bare for å oppmuntre søsken til å se hvilke muligheter de også har til å dele de gode nyhetene. Men for oss som gjør dette regelmessig, er det å se at mennesker for øynene opp for noe ekstrem-ateismen har sagt og bestemt ikke finnes, en stor nok belønning i seg sjøl. Og det er ikke noe av dette vi kan få til som mennesker - der er iallefall vi og ateistene enige om noe. Det som er den rare greia er at en går hjem og så er en fylt, selv om en kan være trøtt i både bein og rygg. Det gir så mye å være på oppdagelsesreise med Pappa Gud og samtidig invitere andre inn i den reisen. Ikke noe stress underveis, heller. Vi kan arbeide ut fra hvile. Om vi ikke er redd for å gjøre feil? Nei. Vi bommer, og til tider ofte, iallefall jeg. Men hva gjør det? Jeg har kalt det for “bom og be”-tjenesten, for selv om kunnskapsordet ikke traff, så kan vi ofte få be for andre ting, og jo mer vi trener, jo mer treffsikre blir vi. Hvis alt må være perfekt før en får lov til å prøve seg, så har en realiteten fjernet begrepet disippel - lærling og satt inn mester istedet.

Mangel på sann overgivelse er kristenhetens, og også den karismatiske delen av den sin store svøpe. Vi kommer sammen i møter og løper langs stranden og prøver fortvilet å pumpe opp litt begeistring såpass at vi klarer oss til neste søndag. Hva med noen vitnesbyrd som mennesker helbredet og frelst siste uka? - hva med å fokusere på Guds godhet? - ikke bare imot mot oss, men imot andre mennesker? Det er noe fantastisk som skjer når vi klarer å løfte blikket. Selvfokus og åndsfylde er så inkompatible som det går an å få det. Med en gang disiplene på pinsedag ble fylt, så var de ute på gaten. Når står det ellers at de ble fylt? Jo! Der de bad om frimodighet til å forkynne med Ånd og kraft som bevis, og det i møte med store utfordringer. Det skal ikke mye til å berge et kristent møte eller en preken. Men vi var ikke kalt til å primært å berge interne kristne opplegg - og det er derfor vi opplever så stor grad av åndsfattigdom.

“Dere ber, men får ikke, fordi dere ber galt. Dere vil sløse det bort i nytelser.” (Jak 4.3)

Det er masse feel good med å være fylt av Ånden. Men dersom feel good blir målet for det vi gjør, så har vi skapt oss en avgud. Det var sikkert mye feel good i bønnemøtet der huset skalv og alle ble fylt av den hellige ånd, men apostlene hadde også feel good når de senere ble pisket på grunn av dette bønnesvaret, selv om det ikke føltes godt. Den hellige ånd hjalp dem til å se lønnskontoen i himmelen - den spratt i været. Den hellige ånd hjalp dem til å holde fokus på oppdraget og kjenne gleden over alle som ble høsten inn for evangeliet. Vi må forstå at det ikke er mulig å opprettholde en sann åndsfylde og en sann hellig ånds feel good dersom vi ikke holder fokuset på oppdraget Gud har gitt oss. Det kan være mye karismatisk gimmick, men til slutt er det bare det som står igjen, og det er egentlig ikke så vanskelig å se forskjellen på et ekte hjertevarmt og gudelig smil, kanskje mellom smertene og tårene, og et påklistret et. Det er ikke noe galt med rare ting Gud gjør i møter, men dersom vi begynner å måle åndsfylde på andre ting enn det Jesus gjør - å være vitner og å se vekst for Guds rike, så er alle våre sterke karismatiske erfaringer forgjeves - eller enda verre: enda mer vi står til ansvar for. For Jakob viser til at dersom vi er kjødelige, så vil bønnesvar opphøre. Det som er verre er at vi får bønnesvar, men ikke skjønner hvorfor. Vi blir som de kristne i Korint. De manglet ikke en eneste nådegave - hvem ville ikke ha ønsket en slik situasjon - men de hadde dessverre ikke et snurr peiling på hva de skulle bruke denne rikdommen på - og Paulus forsøkte å veilede dem.

En menighet som har lært å legge på svøm, og kjenne hvordan vannet bærer, er en menighet som har lært å sette seg sjøl i situasjoner hvor enten vannet bærer, eller så står en litt strippa igjen. Det er en ydmykende prosess, og nettopp derfor er den så bra. Gud gir den ydmyke nåde, men han står den stolte imot. Vi kan gjerne late som om Guds kalkulator er annerledes, men det er en bønn vi ikke kommer til å få positivt svar på, for den går i den kategorien som Jakob kaller “å be ille”. Vi kan herje på og lage plaskedam og peke på oss sjøl og si: “se så åndsfylte vi er”, men sann åndsfylde viser seg først og fremst utenfor menighetslokalene. For meg personlig er dette blitt så alvorlig at jeg er nødt til å gjøre noe med det. “For kjærligheten tvinger oss” (2. Kor 5.14). Hva tvinger den oss til? Paulus snakker om to ting: 1) å leve aktivt i forsoningens tjeneste og 2) og se på seg selv og andre søsken som nye skapninger i Den Salvede og behandle oss og verden deretter. Gud er en forsona Gud. Det får konsekvenser for vår oppførsel om vi skal representere ham.

Herre igjen kommer jeg til deg med min bønn om nåde. Det er så mye som kan fange oppmerksomheten min og kan rope om sin viktighet og behov. Men jeg kjenner dette vitnesbyrdet i mitt indre at det til syvende sist bare er en ting som er så viktig at det ikke kan stå ugjort: å vandre helhjertet for ditt ansikt, Herre. Du har berget med meg, både en og to ganger, og sikkert mange ganger jeg ikke vet om. Skulle jeg da ta det som du har gitt og lage en innadvendt koseklubb ut av det? Hvordan skulle jeg da tørre å møte ditt ansikt en dag og forklare hvordan det gikk til? Herre, derfor roper jeg til deg, for jeg er blitt opplært i en kristen tradisjon hvor misjonsbefalingen er et optional extra - mindre viktig enn deltakelse på kristne møter og konferanser. Men det kan ikke fortsette å være sånn, Pappa, for det holder ikke mål. Derfor ber jeg om nåde for meg sjøl og for ditt folk, at du skal sende arbeidere ut til din høst, så vi ikke skal stå uten frukt. Herre, se i nåde til oss. Ja, kom Jesus! Kom Herre!

Nesten og "hvis-bare" - politikker vs disippel (Apg 26)

Vi har fått løfter ifra Jesus om at vi skal bli ført fram for konger og styresmakter for å vitne om evangeliet. Paulus fikk anledning til å vitne for både guvernører, konger og keisere. I dagens avsnitt vitner han for kong Agrippa. Paulus er på offensiven. Han vet at kongen er godt kjent med både den kristne troen og jødedommen. Om han har profetisk innsikt i kongens forhold til tro og overbevisning, eller bare er offensiv, vet vi ikke helt. Men sjøl om Paulus er høflig i sin omtale av kongen, hindrer det ham ikke å utfordre kongen med å si:

“Tror du på profetene, kong Agrippa? Jeg vet at du tror.” (Apg 26.27)

Responsen som kongen gav, tyder på at Paulus traff rett på. Kongen hadde en indre overbevisning om at den profetiske tradisjonen i jødedommen ikke bare var nonsens. Han hadde hørt om denne Jesus som ble korsfestet og alt det helt uforklarlige som hadde funnet sted i den forbindelse. Og helt sikkert hadde han hørt om en hel del mirakler, også. Det skulle nesten være vanskelig å unngå det. Og i motsetning til vestens demoniske og ateistiske hjernevask, så hadde ikke kongen noen motforestillinger mot å tro at et mirakel er et mirakel. Men i responsen ser vi også politikeren Agrippa. Like før, men likevel ikke i det hele tatt. Politikkens vesen er kompromisser og kamp om posisjoner. I Guds rike finnes det ikke noe sånt, for det som gir posisjon er ting bare Gud kan gjøre. Så om en skal kjempe, så må en kjempe med Gud og ikke mennesker.  I den grad posisjoner er basert på noe annet, så har vi skapt en institusjon eller organisasjon, og det er en karikatur av Jesu kropp og Guds hus. Hva var det som hindret kongen å ta det siste steget? Vi kan jo bare gjette, men vår gjetting vil ikke være helt uten erfaring. For hva er det som hindrer folk i vår tid? Mennesker har ikke endret seg stort. Det handler om anseelse, det handler om penger, og det handler om bindinger til andre mennesker, det være seg kjæreste, foreldre eller andre som har stor innflytelse på oss. Jesus selv påpekte dette med å si at en ikke kan elske verken foreldre, kone, barn eller eget liv høyere enn ham. Det virker brutalt, men i mange land er det kristne som møter disse valgene. De risikerer  at de kan miste både hus, hjem og familie ved å forkynne evangeliet. Det å sette sine kjæreste i fare for evangeliets skyld, er noe en bare gjør dersom en mener en absolutt er nødt til det. Og denne nødt til - er basert på Jesu befaling og overbevisningen om at et liv som disippel krever lydighet. Jeg møter stadig troende som sier: "Jeg går ikke ut på gata." Jeg syns det er en underlig uttalelse, for jammen skal du være god om du helt kan unngå gater. Kanskje om du bor helt ute på landet. Men poenget, som du sikkert, skjønner, er ikke om vi er på gatene, men om vi deler evangeliet med folk. For virker det å være et valg, men for andre så finnes et slikt valg ikke. Det vil være ensbetydende med ikke å være en disippel. Det rare er at en kan møte troende som bruker ordet "disippelgjort", men det innebærer ikke å dele evangeliet på regelmessig basis. Hvordan det kan gå til, er jo en gåte om vi skal ta Jesu ord om det å være en disippel på alvor. Kong Agrippa hadde nok møtt nok nytestamentlige kristne til at han skjønte at det valget han her ble stilt overfor ikke dreide seg om at han kunne velge å ha en lav profil; stikke foten innenfor himmeldøren, sånn såvidt at det rekker. Han var klar over at hans anseelse og posisjon lå på bordet. Kanskje til og med livet hans ville bli utsatt om han tok et så radikalt valg.

I samtalen med guvernøren etterpå, kommer Agrippa med den ufarlige uttalelsen: “Hvis kan ikke hadde anket til keiseren, så kunne han blitt løslatt!” Det er jo veldig enkelt å si det, når Paulus likevel ikke kom til å bli løslatt. Helt ufarlig. Ingen omkostnader. Det er som regjeringer som når de vet at de skal gå av innvilger både det ene og det andre i statsbudsjettet de legger frem. Det skal jo ikke gjennomføres likevel, så da så. Men det er denne språkbruken som skiller en politiker som plages av kompromisser og så mange hensyn og en ekte disippel. Ikke det at en troende er helt uten hensyn som må veies opp mot hverandre. Gud gir ulike befalinger og noen ganger så kan de stå i rake motsetningen til hverandre. Om du under andre verdenskrig gjemte jøder i kjelleren din, og Gestapo hadde banket på og spurt deg ut. Hadde du da sagt at du gjemte jøder i kjelleren? Eller var det andre verdier som stod mye høyere enn å si det strengt tatt er sant? Men det er noen kjerneverdier som er urokkelige. Vi står opp for det vi tror på. Jeg hørte et vitnesbyrd om en som levde et liv i verden med mye festing, fyll og med alt som følger med. Da hun kom til det punktet at hun skjønte at dette ikke var det livet hun drømte om, så ringte hun til en tidligere klassevenninne som hadde reist seg opp i klasserommet og sagt under presentasjonen at hun var en kristen. Hele klasserommet frøs til is, og hun hadde følt seg så dum at hun håpte det fantes en snor hun kunne dra i for å komme seg ut av situasjonen. Mange år senere, fikk hun høste av den prisen hun betalte. Hvorfor var det denne disippelen som mitt nye bekjentskap ringte til? Fordi hun var en sløv og usynlig kristen? Nei! Nettopp fordi hun var villig til å betale prisen for å være tydelig, så var hun øverste kandidat på listen når ønsket om å bli kjent med Jesus kom opp i dagen. Selv ble jeg skjelt ut på videregående fordi jeg - som en sa “trodde jeg kunne komme her å be i tunge og be for de syke.” Når en kompis fra frikirka og jeg begynte med møter i storefri, og jeg hengte opp plakater som sa at “syke var spesielt velkommen,” så reiv rektor dem ned. Han mente at det var for drøyt. Men så forsvant han ut av scenen. Han måtte ha en hofteoperasjon (som han ikke fortalte oss om), og så var han sykemeldt i en lengre periode. Skiltene kom opp igjen, og i ett av møtene var det en ung mann som hadde knekt fingeren som erfarte en spontan helbredelse ved håndspåleggelse og forbønn. Da ryktet gikk på skolen at vi hadde “frelst en finger”, skjedde to ting. De fleste sluttet med latterliggjøringen, og andre ble mer sint. Det var da jeg ble skjelt ut. Et kraftevangelium vil alltid gjøre begge deler: Inngi respekt for noen og true andre. Det er slik det alltid har vært og slik vil det være til Jesus kommer igjen, og innbitte motstandere vil få sin straff. Det vi ikke kan velge, er om vi skal betale prisen eller ikke. Vi kan ikke valget å si: “Dersom det bare hadde vært slik og slik, så skulle vi også har forkynt evangeliet og bedt for syke. Bare jeg ikke hadde vært så redd og så sjenert... ”. Var ikke Paulus redd. Han sier at han var både skjelvende og redd. Men det var ikke noe unnskyldning som ble regnet for å være almenngyldig for en disippel. Dette dreier seg ikke om å trykke noen ned eller å skape fordømmelse og sjelekvaler. Det dreier helt enkelt om hva Jesus presenterer som disippelskap. Dersom dette hadde vært standarden for disippelskap, så hadde ikke en stor andel muslimske innvandrere representert noe problem, for de hadde fått et møte med Jesus. Men slik det er, her i “kristne” vesten, så er det færre muslimer som finner Jesus enn i muslimske land. Det sier ikke rent lite om tilstanden. Vel, skal vi plage folk som ikke vil høre? Nope! Det er ikke nødvendig. En kan høflig forholde seg til all avvisning med et smil. Helvete har de fleste hørt om. Det de ikke har sett, er bevis på at Jesus har stått opp ifra de døde. De fleste har ikke fått et levende bevis på at det er en Gud som er interessert i en relasjon med dem. Når folk får en berøring av Jesus, sier vi ofte at han har introdusert seg sjøl til dem, og spør dem om hva de tenker om at det er en Gud som helt tydelig er interessert i dem. Noen er skremt. Tanken om at Gud eksisterer har vært så fjern at de ikke har kommet seg over sjokket. Mens andre er betatt av den nye oppdagelsen. Hvem er denne Gud den allmektige? Det er det vi skal bruke evigheten til å finne ut av vi som gjør det valget å innlede en relasjon med ham. De som aktivt ikke velger det, vil oppleve en evighet borte fra Herrens ansikt. Hva sier ansikt for noe? Jo, det sier noe om en relasjon - en som en møter ansikt til ansikt. Det er ikke bare allstedsnærværende - et eller annet, men kjennskap. Det er en plass for å advare om kommende dom. Når folk har sett og hørt, men gjør hjertet hardt, så er det vår plikt å advare om følgene. Gud kommer til å ta dem på ordet, og i den grad de ikke synes det ser så farlig ut; realiteten er at hvert menneske nyter Guds godhet, selv i en syndig og brutal verden. Fortapelse er ikke en realitet fordi Gud er kjip, men fordi han respekterer ditt valg som et selvstendig tenkende menneske, med en selvstendig og ukrenkelig rett til å ta et valg. Kirkevekstforskning viser at mennesker i snitt trenger 5 møter med det kristne budskapet forkynt og demonstrert for å ta en beslutning. Det er ikke så ulogisk. Det blir litt: “Å, ja. Så det var ikke en tilfeldighet?” Anklagen de religiøse lederne hadde mot Peter og Johannes var at de hadde fylt byen med denne nye “læren”. Uansett hvor du kom og gikk, så var det en mulighet at du ble eksponert for en oppstanden Guds Salvede. Det var utgangspunktet for veksten. De hadde sett eller iallefall hørt ryktene om Jesus. Og nå stod disse menneskene og sa at han fortsatt levde. Og ikke bare det: Utrolige mirakler skjedde rett foran øyene på dem. Jesus hadde bygd et momentum som apostlene gikk inn i og fortsatte å bygge. Derfor er det Jesus i Joh 4 snakker om at noen har sådd og at andre høster det som de ikke har arbeidet med. Men vi har en tendens til å tolke såarbeidet som at verden ikke er interessert. Hva er det egentlig som gjør at vi tror at vi skal få bedre resultater enn Herren sjøl? Og det som verre er: Hva er det som gjør at vi tror at det finnes bedre måter å vinne mennesker på enn den strategien Herren sjøl har og hadde? Noen har fått det for seg at fordi “det skjer jo ikke,” så har i full frihet til å velge all verdens alternativer. Fraværet av Gud ser ikke ut til å bekymre dem det minste. En “forklarer” at Gud er nær i symboler og ritualer. Til en viss grad gir det mening, for Gud bruker så mange måter å formidle seg på, og både handlinger og kunst er absolutt en del av det, selv om vi karismatikere kan ha en del berøringsangst på sånt. Det er når det som eksplisitt er nevnt i det nye testamente, i stor grad uteblir, så er det en stor grunn til å rope varsko. Men vi har lett for å sette oss på vår høye pidestall og erklærer “at denne hopen som ikke vil ha et kraftløst og irrelevant evangelium er forbannet” fordi folk opplever våre menigheter som irrelevante, og imens hakker vi løs i media på hvor ugudelig samfunnet og politikere er blitt. Ingen steder har jeg sett leserinnlegg hvor vi kristne ber om tilgivelse for at vi har representert Jesus på en så fullstendig ufullstendig måte. Og slik opptrer ikke som ydmyke tjenere, men som en fnysende herskerklasse som blir reaksjonære når vi opplever at våre rettigheter er truet. Ikke at det er forbudt å stå opp for sine borgerrettigheter - Paulus gjorde det ved en del anledning - fordi han var romersk borger. Jeg mener at vi som kristenhet i Europa bør ettergå den lovgivende forsamling i Danmark som helt tydelig har gått etter en manns virke i en samrøre mellom media og politikere som ikke tåler dagens lys. Dette skal stå seg i retten - og vår bror har rett på en rettferdig rettergang, og antakeligvis har han krav på erstatning for økonomisk tap og urett som er begått mot ham. Det er balansen jeg sliter med å finne igjen i det nye testamentet. Paulus hadde ikke noen kampanje gående for å gjøre alle kristne til romerske borgere. Det å lide urett for evangeliets skyld var helt normalt og en akseptert del av pakken. Og idet en står opp for rettigheter, så må det være på vegne av alle mennesker, og ikke bare oss sjøl. Men om vi har en erkjennelse av at vi som kristne har sviktet, så hjelper det ikke å ha en syndsbekjennelse i kirken hver søndag, som fort ikke blir noe annet enn nok et tomt rituale. Omvendelse er så mye mer enn syndsbekjennelse i en kristen kontekst, bare. Vi har som menighet et samfunnsansvar og et oppdrag - vi skylder verden et kraftfullt evangelium, slik Paulus sier det til menigheten i Rom. Omvendelse er således også et offentlige anliggende og et dypt verk av Gud som skaper forandring som gir ringvirkninger, og i samfunnet rundt oss. Det var en gang at de geistlige hadde samfunnsmakt. Men slik makt er det kristenheten oppigjennom har håndtert desidert dårligst. For menneskelig makt uten tjenerskap og uten gudommelig kraft til å sette folket i frihet til i en sann vandring med Herren er det Jesus tar et så kraftig oppgjør med, helt i tråd med profetenes gjentatte refsing av Israelsfolket. Men kristenheten vil ikke refses, vi vil heller være dem som har rett til å refse andre, som vi mener er verre enn oss. Men for den som lever i omvendelse, er sann og gudfryktig refs som salveolje, slik David sier det i Salme 141:5

“La en rettferdig slå meg, det er kjærlighet.La ham refse meg, det er olje på mitt hode,jeg avviser den ikke.Men min bønn står stadig mot deres ondskap.”

eller med ordlyden i The Passion Translation:

“When one of your godly lovers corrects me or one of your faithful ones rebukes me, I will accept it like an honor I cannot refuse. It will be as healing medicine that I swallow without an offended heart. Even if they are mistaken, I will continue to pray.”

Det er en visdom i Paulus sin holdning som han demonstrerer i møte med de umodne kristne i Korint: Jeg er ikke min egen dommer. Altså stiller vi hjertene framfor Gud i åpenhet og mottar korreksjon, også gjennom søsken, til og med om de skulle gjøre urett og ta feil. Vi unnskylder ingen feil, men vi tilgir og velsigner i bønn. Vi gjør alle feil - det er noe med å se hva en sjøl er blitt tilgitt før en lar øksa falle over andre. Om vi lar Gud bruke sin øks, så vet vi at der kjødelighet, synd og sløvhet blir hogget av, så er det frihet og glede som følger. Derfor sier Skriften: “Slik omvendelse angrer ingen” (2. Kor 7.10).

Jeg tror på og drømmer om apostolisk reformasjon. Jeg tror det kommer en generasjon som tar Jesu befalinger på alvor. Som ikke unnskylder fraværet av det Jesus befaler: “Forkynn at himmelriket er nær. Helbred de syke, reis opp de døde, rens de spedalske og driv ut onde ånder” (Matt 10.7-8). Hvis ikke “lær dem å holde alt jeg har befalt” inkluderer dette, når endret Jesus mening? Og hvis ikke dette er obligatorisk for apostolisk kristenliv, så måtte jo de første apostlene ha misforstått fullstendig. Det er ting i det nye testamente som har en viss spenning i seg. For eksempel er det veldig tydelig at en gikk veldig langt i å hjelpe hverandre økomomisk i en situasjon hvor mange av de frelste av tilreisende, og for å kunne huse dem i en tid i Jerusalem for apostolisk trening, så solgte til og med folk eiendommer for å finanisere starten på en apostolisk base, som vi først ser fruktene av etter følgelsen som oppstod. Men ingen steder er eiendomsretten utfordret. Peter sier til Ananias at både var eiendommen deres til fri disposisjon og også pengene etter at eiendommen var solgt. Det var ikke mangel på givervilje som var problemet. Det var ærlighet og viljen til “hellig” skuepill. Paulus slår også fast at en skal gi av det en har, og ikke av det en ikke har. Prinsippet for bibelsk økonomi er at en skal ha mat til å ete og såkorn til å så. Dersom du gir bort det du skal spise har du et problem. Tilsvarende har du et problem om du spiser det du skal så. Det nye testamente har en balansert tilnærming til dette med økonomi. Både ansvar for hverandre og løfte om lønn når en ofrer ligger fast. En kan i et langt perspektiv aldri utgi Gud - han vil alltid lønne mer tilbake. Og likevel her en sett som menighetsleder at folk har gitt seg inn i problemer, fordi det er som skjer bærer preg av loviskhet og tvangstanker og ikke en glad, levende og overgitt tro. Vil de dermed stå uten lønn? På ingen måte! Jeg tror at Gud er så raus at han lønner til og med det. Men i et menighetsfellesskap må et lederskap som har ansvar for å hjelpe de fattige, også se til at folk gir etter hva de har og etter hvilken tro de har. Det er ikke et godt vitnesbyrd for evangeliet dersom kristne står øverst på listen over folk som må ha hjelp av det offentlige, som har forbruks- og andre lån de ikke håndterer. Derfor er en del av det å ha styreansvar i en menighet, å se til egne folk med behov, så vi ikke unødig ligger samfunnet til byrde. Noen veldig få ganger kan det da være på sin plass å gi tydelige råd på gjentatte hodelås praksis i givertjenesten. Veldig få ganger, for det så mye velsignelse i å gi og å ofre, så det er mye rom for å prøve og feile. En side som det ikke synes å være så mye spenning i, er dette med kraft og tegn og under. Det er et vitnesbyrd om dette som en helt selvfølgelig og sentral del igjennom hele NT. Det er en spenning mellom nåde og nåde misbrukt til et utsvevende liv, men det er noe helt annet. Tegn, under og mirakler, er nådebasert, og forteller om en god Gud. Samtidig er det noen som på dette punktet er lydig når de som ikke tror møter Jesus gjennom dem. At lydighet på ett område ikke garanterer for ulydighet på andre områder, er en selvsagt ting. Dersom en begynner å gradere viktigheten av lydighet, så begir en seg inn på ukjent farvann. Vi har det apostoliske brevet til menighetene, og av det som helt klart er relevant for oss som ikke omgir oss med ortodokse jøder, så er seksuell renhet et område som synes obligatorisk.  Betyr det dermed at vi kan gi blaffen i misjonsbefalingen, for øvrig? Neppe. Og listen over “den som gjør dette, skal ikke arve Gud rike,” går lenger enn seksuell synd. Så poenget må være at vi i overgivelse til Gud, vokser til modenthet på mange ulike måter. Jesus har en lignelse om talentene, og den som gravde det ene talentet ned, fordi han var så redd og så “ydmyk”, fikk en hard dom. Er det helt utenkelig at løftene i evangeliet, med Åndens kraft og løftet om å bringe evangeliet til verdens ende, er en del av talentene som omtales? Alt vi har, har vi fått av Gud, så enten det er naturlige gaver eller gaver vi får ved Ånden, så holder Gud neppe dette atskilt. Å være likegyldig til å ta imot og ta i bruk det Gud er villig til å gi, er ingen god kristen skikk. Jeg tenker at Apostlenes gjerninger og brevene taler for seg sjøl, der de første apostlene gjorde rede for sin tjeneste. Er det det du sier eller det du gjør som veier tyngst? Jesus stilte det spørsmålet til fariseerne, og fariseerne svarte helt korrekt sjøl: Det du gjør teller mest, og Jesus holdt med dem i konklusjonen og lot deres egen konklusjon være deres domstol.

Vi har fått en nådeforkynnelse som utelukker dom, refs og omvendelse. Men Herren refser dem han elsker. Han kaller oss til å leve et liv i omvendelse og vekst. Jeg er så glad for at det er slik. Noen har sagt at Gud elsker oss akkurat slik vi er, men alt for mye til å la oss være slik vi er. Det finnes vel knapt noen bedre måte å si det på. Frykt i form av gudsfrykt - en dyp respekt for Gud ut fra en kjærlighetsrelasjon, der vi ikke ønsker å skuffe Gud fordi vi er glad i ham; det er sunt i alle ordets betydninger. Det å ha lønn som motivasjon, snakker bibelen en hel del om, men bare i positiv forstand. Frykt for dom i form av fordømmelse og atskillelse er noe annet. Det er her kjærligheten driver frykten ut. Sammenlign disse to skriftstedene:

“I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først.” (2. Kor 5.11-15)

“Fordi vi kjenner ærefrykt for Herren, prøver vi å overbevise mennesker. Men vårt liv ligger åpent for Gud, og jeg håper at det også ligger åpent for dere, så dere kan kjenne oss. Vi vil ikke enda en gang anbefale oss selv for dere, men vi vil gi dere anledning til å være stolte av oss, så dere kan svare dem som skryter av det de er i det ytre og ikke i hjertet. Har vi vært i ekstase, var det for Gud. Er vi ved sans og samling, er det for dere. For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem.” (1.Joh 4.17-19)

Både i 2.Kor 5.11 og 1.Joh 4.18 er det greske phobos brukt, det vi har ordet "fobi" ifra, men som vi ser har oversetterne i bibelselskapet nyansert dette noe. Og det gir mening, for phobos har ulik betydning. I korinterbrev snakker Paulus om en phobos som samvirker med kjærligheten og er en del av den. I Johannes brev snakker Johannes om en phobos som står i motsetning til kjærligheten, og enten vil phobos drive ut kjærlighet og trygghet eller så vil kjærligheten, agape drive ut phobos. Dette viser oss igjen at det kan ha skriftsteder som tilsynelatende er motsetninger, men som er like sanne begge to. Så mange ganger tar vi en sannhet og slår ihjel en annen sannhet med, men det er ikke en lovlig bruk av Skriftene. Tilsynelatende motsetninger har alltid en årsak og en god forklaring, selv om vi ikke nødvendigvis ser den. Nåde står ikke i motsetning til Den Salvedes lov (Kristi lov). Tvert imot, nåden oppfyller og materialiserer Den Salvedes lov, så vi lever etter troens lov, og derfor gjør troens gjerninger. Hvem kan da få ros? Gud, og ham alene.

Herre, jeg leser Skriftene og hører deg viske til meg ditt ord. Du kaller oss til omvendelse, renselse og frihet. Herre, la meg finne søsken som også hører din røst, så vi kan gå sammen til ditt hus og søke ditt ansikt. Min Herre, og min Gud, jeg er alt blitt nær 50 år. Og ennå har jeg bare så vidt begynt å skjønne og erfare hvordan din verden henger sammen. Jeg har bare noen få tiår igjen. Overgi meg ikke til mismot og bortforklaringer, men la meg få gjøre alvor av å tilhøre, vandre og elske deg. Verden roper, og den roper tidvis veldig høyt. Men din stille visken, Herre, er det jeg vil vente på, for ditt ord gir liv, håp og kraft til handling. Hvor store og tilgjengelig dine under, er Jesus. Du har åpnet himmeldøren for oss, så tronrommet står åpent. Tør vi gå inn? Finner vi det verdt å bruke tiden for dine føtter? Herre, måtte vi ikke få den dom at vi fant verdens mas og tjas mer verdifullt enn å vente på din vind og dine forfriskende bekker. Kom Herre, Jesus. Ja, kom!

Bibelen - en levende bok fra en levende Gud blitt til gjennom levende mennesker for levende mennesker (Apg 16)

Innledning

Jeg har alltid vært preget av en livlig fantasi. Læreren min fra første klasse fortalte at jeg kunne fortelle de mest utrolige historier. Det har jeg fortsatt med som voksen. Forskjellen er bare det at nå er det historier som faktisk har skjedd. Et noe rotete hode og ellers bare en egen evne til havne opp i situasjoner, har ført til mye rart oppigjennom. Jeg pleier å si at jeg er tragisk dårlig på planlegging og grisegod på krisehåndtering, og at det antakeligvis henger sammen. Som en motvekt til “se så vellykket og perfekt jeg er” trenden på vi ser på sosiale medier, har jeg bevisst valgt å dele disse raritetene og det virker å være populært. Vi ler med, og vi ler med fordi vi til en viss grad kjenner oss igjen, og fordi vi ser det for oss.

Dette å se ting for seg, er en gudgitt evne vi har som mennesker, og mye av vår evne til humor, kommer ut av dette. Vi kan spille en episode opp i hodene våre, og le av det igjen og igjen. Vi bruker vår forestillingsevne til å uttrykke oss i ord, bilder og ansiktsuttrykk og fakter. Vi er veldig allsidige og vår fantasi og forestillingsevne er så og si uten grenser.

Hvorfor bibel og hvordan bruke den
Bibelen er også en spennede og veldig allsidig bok. Den består ikke av én sjanger, og dett var dett. Gud har brukt mennesker til å sette ord på livet og på gudsåpenbaring, og hele spekteret av menneskets allsidighet i uttrykksform er tatt i bruk. Her er det semittisk poesi og sang, som kanskje kan virke litt fremmed for oss i Vesten, men som har sin stil, oppbygning og sin skjønnhet. Vi har historier, profetisk forkynnelse, slekstavler, samfunnsjuss, forordninger for gudsdyrking og -tjeneste, og her er profetiske bilder og gåter og mer strukturert utlagt teologisk undervisning. Alt dette peker samme retning og har samme hensikt. Gud ville ikke bibelen fordi han trengte den. Nei, nei! Bibelen er en bok for og av mennesker, men der Gud har satt et avgjørende fottrykk i form av inspirasjon. Alt i bibelen er en invitasjon fra Gud til å leve i en relasjon med ham. Har du liv og rett relasjon, så har du i bunn og grunn kjernen i budskapet i bibelen. Det kan uttrykkes i tro og kjærlighet som to sider av samme mynt. Du kan ikke være i en relasjon med Gud uten å tro at han fins og at han lønne den som søker ham. Og du kan ikke gjennom troen ha en relasjon med ham uten å oppdage og forstå den kjærligheten som driver ham og selv bli preget av hvem han er. Du kan ikke ha en relasjon med Gud uten at du har gudommelig liv, og du kan ikke ha guddommelig liv uten gjennom en relasjon med Gud, for alt liv kommer derifra. Men hvis vi skjønner at bibelen i hovedsak ikke er en bok for hodekunnskap og teori - en greie vi skal sitere for at vi skal vise at vi kan gjenta det, så alle kan se hvor åndelige vi er, så er veldig mye gjort. Den ypperste form for åpenbaring, er Jesus levendegjort og levd ut. Ingen teologisk teori kan på noe tidspunkt måle seg med det. Ja, men trenger vi ikke forklare noe som helst? Jo. Teologi er en ramme vi kan sette erfaringer med Gud inn i, bare vi skjønner at hvis rammen er tilstrekkelig firkantet, så kan Gud utmerket godt befinne seg på utsiden. Og det er himmelvid forskjell på teologisk forklaring og teologisk teori. Teologisk forklaring er det Peter gjør på pinsedag, når han begynner med å si: “Dette er det som står i profeten Joel...”. Ellers når Peter senere, nesten litt ertende, sier: “Hvorfor er dere så forundret over dette miraklet? Dette er Jesus som har stått opp igjen og lever i oss, og det er slik han er og gjør.” Teologisk teori er tomme ord uten liv og kraft, og det er dermed anti-Guds rike, for Guds rike er kraft (1.Kor 4). Noe av utfordringen med en bok som bibelen er at vi kan bli for glad i den på feil grunnlag, det vi si: på et annet grunnlag enn det boka gir seg sjøl. For hva er det som gjør bibelen til den hellige Skrift. Er det innbinden? Er det de forgylte papirkantene? Er det selve utformingen på bokstavene, eller bokstavene i seg sjøl? Enhver åndsfylt og gudfryktig kristen vil ha et kjærlighetsforhold til Guds ord, og det å eie egen bibel eller på et eller annet vis ha tilgang til en, er et privilegium. Det er avsnitt i bibelen som ved åpenbaring er blitt bærebjelker i livene våre. Det er løfter og åpenbaring som har skapt en lengsel som på ingen måte vil slippe oss, og det styrer valg vi tar i hverdagen. Men det er akkurat dette. Hvor er det Ordet gjør sin gjerning i oss? Bibelen omtaler det som et såkorn som bærer frukt. Og det er i hjertet at troen lever. Peter sier at vi er født på ny av uforgjengelig såkorn, ved Guds levende ord (1. Pet 1.23). Men like fullt så finner vi også at bibelen sier at bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende (2. Kor 3). Vi finner altså at bibelen kan være begge deler, både død og liv(!) Det kan bli bokstavene som slår ihjel både oss og andre om vi håndterer den feil. Fariseerne hang Jesus på korset med Skriftene i hånd.  De var overbevist om at de dyrket Gud. Men Skriftene kan også bli Ånden som gjør levende for oss, om vi kommer til Skriftene med en rett forståelse og rett holdning. Grunnleggende er det slik at kunnskap gjør stolt, men kjærligheten bygger opp. Dersom vi kommer til bibelen for å fylle hodet med hodekunnskap, så kan det bli helt ødeleggende for oss og andre vi omgir oss med. Men hvis vi kommer til Skriftene med en lengsel etter å ha et møte med den levende Gud, så vil liv, åpenbaring, nåde, kraft og utrustning bli oss til del. Skriftene er innblåst av Gud, sier bibelen (2.Tim 3). Det er denne innblåsingen som gjør Skriftene til hellige Skrifter, for Den hellige Ånd er iboende. Det er ikke en vind som fysisk blåser over bokstavene, men det er en Ånd som blåser over lengtende hjerter som leser og studerer ordet i den hensikt å møte Gud. Skriftene er ikke laget fordi vi skal ha et utgangspunkt for en kunnskapskonkurranse, men for at vi gjennom dem skal få det levende Ordet plantet i hjertene, så det kan vokse og bære frukt - i form av en moden og informert tro, en tro som flytter fjell - en tro som sier “mulig”, der andre sier “umulig”. Troen, sier Peter til de som undret seg over miraklet som skjedde med den lamme mannen, er en tro som vi får i fellesskapet med Jesus - han som er det levende Ordet en persona. Derfor gir det ingen mening for meg når noen kritiserer en oversettelse til fordel for en annen, en som mer nøyaktig, og da gjerne mer “ordrett” enn den andre. For det er ikke bokstaven som er viktig, men innholdet, som er Jesus. Ikke den teologiske teorien om Jesus, men Jesus Guds Salvede åpenbart i oss og levd ut i livene våre, slik Johannes sier det:

“Den som sier: «Jeg er i ham», må leve slik Jesus levde.”

Vi kan ligge i hver vår teologiske skyttergrav og diskutere detaljer rundt Jesu som menneske og Gud og hva det betyr at han “uttømte seg selv” (gr. kenoō) og tok en tjeners skikkelse (Fil 2), men realiteten er jo at det vet jo ingen av oss helt sikkert, gjør vi vel? Men likevel har vi valg oss friheten til å fordømme hverandre som vranglærere med utgangspunkt i en mikrometerteologi. Det er slik at det som vår bibel har tolket som “gav avkall på seg selv” ordrett betyr “å tømme”. Men hva det i praksis betyr når det levende ordet ut fra Guds munn ble menneske og tok bolig iblant oss (Joh 1) og opptrådte “i syndig kjøtts liknelse” (Rom 8), det er det jo bare Gud sjøl som vet - og det er jo et aldri så lite mysterium, eller hva? De som er veldig opptatt av å vektlegge at Jesu guddom - hvorfor gjør de det? Hva er egentlg motivasjonen og hvilke praktiske implikasjoner får det får livene våre; det er egentlig de spørsmålene som er viktige. Dersom det er for å hevde at Jesus gjorde alle sine mirakler fordi han var Gud i menneskelig skikkelse, og derfor er det ikke meningen at vi som kristne idag skal se mirakler, så er jo det faktisk feil. Jesus trente jo disiplene sine til å gjøre det samme, og de trente igjen andre til å gjøre det samme. Hva gjorde de miraklene som? Som Gud eller som mennesker fylt og ledet av Ånden? Her burde jo svaret være ganske åpenbart, eller hva? Om Jesus gjorde sine mirakler som Gud eller som menneske salvet av Ånden, er på en måte litt likegyldig. For spørsmålet er mer om dette med mirakler er en dimensjon som er tilgjengelig for oss, og som inngår i Jesu befalinger til sine disipler og derfor er å forstå som inkludert i misjonsbefalingen. Og svaret på det må være “ja” med mindre du har tenkt til å rive ut evangeliene og apostelgjerningene og en hel del av brevene fra det nye testamente. 

At Jesus

• ikke gjorde et eneste mirakel før Ånden kom ned over ham; 
• siterte Jesaja 61 - “Herrens Ånd er over meg, og han har salvet meg” (Luk 4) - 
• hadde “Herrens kraft så han kunne helbrede” (Luk 5.17), 
• sier han drev ut de onde ånder ved Guds Ånd (Matt 12.28), 

sier jo i klartekst av Ånden hadde en funksjon i Jesu tjeneste her på jord. Begrepet Messias (hebr. Mashiah, gr. Christós) - Den Salvede - understreker det å være salvet av Ånden, slik Peter også understreker når han sier at Jesus var “salvet med den hellige Ånd og kraft” (Apg 10.38). Det er muslimenes Jesus som gjorde under før Ånden kom over ham, ikke evangelienes Jesus. Men om det betyr at Jesus holdt sin guddom unna alt som hadde med under og mirakler og gjøre og at det har noe med at han gav “avkall på seg sjøl” (Fil 3), er ikke noe det er verdt å bruke så mye tid på å krangle om, for det kan vi ikke vite helt sikkert så lenge vi er i denne verden. Og jeg vil da gi Jesus den friheten å ha noen hemmeligheter. Og hvilken praktisk betydning har det? At Jesu tjeneste, inkludert mirakler, uansett er et forbilde for en Jesu disippel, er klart uansett. For han var et forbilde for dem som var ham nærmest når han gikk her på jord og som Jesus valgte å bruke til å starte det Jesus kaller menighet. Og de gjorde som ham, fordi han hadde befalt dem det. At det er noen som har kommet på idéen at bibelen erstatter en levende Jesus virksom idag (opphørsteologi), er for meg uansett så langt ut på jordet, at da gir det ingen mening å diskutere betydningen av det gr. kenoō i Fil 2, heller. For en forkynner da uansett en annen Jesus enn bibelens Jesus. Og når det kommer til stykket gjør det meg egentlig mer sorg å se at vi som mener vi tror at Jesus Guds Salvede er den samme, i går, idag, ja til evig tid, ser så lite av det i praksis. Da er det ikke rart at enkelte folk kan trekke rare konklusjoner. La oss heller vende oss til Gud i omvendelse og søken heller enn å diskutere uvesentligheter. Når mirakler blir en del av hverdagen vår, så vil de fleste komme på bedre tanker. At noen få velger å forbli gretne og misunnelige fariseere, slik vil det alltid være. Jesus brukte ikke mye tid på dem. Det må bety at det heller ikke er min oppgave å gjøre det, heller.

Men bibelen kan være så mye mer enn en bok vi lager spissfindige krangler ut av. Den er en invitasjon til et fellesskap med en levende Gud, en invitasjon til å oppdage hans verden - Guds rike. Da er det ikke forbudt å bruke fantasien og se historiene for seg, og til og med se seg selv inn i dem - hvordan hadde det vært å være der? Hvordan hadde det føltes? Hvordan var egentlig saker og ting på den tiden? Tvert imot er det slik at det er stor frihet til å leve seg inn i historiene og se ting for seg, slik at det blir noe vi kan relatere oss til. Vi kan gjerne argumentere for puritansk bokstavelighet. Fint. La oss se hvordan det ser ut. Mange av brevene i bibelen er eviglange setninger med masse substantiv som bare henger sammen med genitivsformer, og her er ingen komma eller punktum. Koine var et veldig syngende språk, og opplesning kunne nesten forstås som sang. Ikke så rart, for en husker bedre ved å synge en tekst. Mange kunne ikke lese eller skrive på den tiden, og boktrykkerkunsten var ikke oppfunnet, så det som utgjorde kristen identitet var ikke en bok de bar under armen, men en livsstil i Åndens kraft ut fra et evangelium som kunne summeres opp i noen få setninger (1.Kor 15). Det var slik Gud begynte det hele. Men vi synes å vite bedre. For min del så gleder jeg meg over hver oversettelse som fins, og hvert gudelig menneske som har brukt sin tid og sine krefter til å gjøre Skriftene tilgjengelig. Jeg er dem stor takk skyldig! Denne trangen til å låse Gud inn i en form som vi kan forstå og forklare på alle måter; hvor kommer den ifra? Ikke ifra Herren, sjøl, iallefall. Litt mer åpenhet og undring hadde ikke gjort stor skade.

Et eksempel
I Apostlenes gjerninger leser vi om Paulus og Silas i Filippi. Historien er jo helt rå, men den demonstrer samtidig en ikke lite humoristisk og ironisk tvist. Paulus hadde på godt og vondt en sterk profetisk "edge". Det vil si at han hadde utrolig gjennomslagskraft, men akkurat dette var samtidig en svakhet i den forstand at det fort skapte mye motstand, også. Derfor opererte ikke Paulus alene, men i team. Andre kunne stå lenger på et sted enn det han typisk kunne, fordi de hadde en stil, fremtoning og gaveutrustning som var med undercover enn det Paulus hadde. For Paulus hadde en sånn: “må bare være oppi det” personlighet. Så når det oppstod opprør og oppstandelse, så måtte han overtales til ikke å gå rett inn i mobben og ordne opp (som ved opprøret i Efesus, Apg 19). Jeg hadde ikke trengt å bli overtalt, men Paulus var litt sånn ADHD - “la meg ordne opp i dette”. De som var rundt han ristet på hode. “Nope, Paulus. Det er mye du som oppleves som problemet, så du skal ikke ordne opp!” Flere steder leser vi at Paulus hadde en litt lavere profil, dersom han var aleine, og gjerne jobbet mer for å skaffe finansiering, og så når de andre kom på plass, så gav han seg helt for til forkynnelsen (eks. Apg 18.5). Paulus kunne forlate et arbeid dersom han ble stående aleine, enda det var god vekst for Guds rike (2.Kor 2.12). Han visste at det fort kunne bli bråk, og så måtte han forlate stedet, og han måtte ha noen til følge opp. Uansett hvor sterk gave vi har, så kan vi aldri være hele bildet. Paulus visste at uten andre til å stå på et sted over lengre tid, så var det ikke nok tid til å legge en skikkelig grunnvoll for en forsamling. Paulus var en plogspiss. Den er ekstremt nyttig og vi kan ikke klare oss uten. Men det blir fort litt kaos, og noen må gå bak og rydde litt og samle det som bør samles. Det er litt i lys av dette at jeg prøver å sette meg litt inn i personene Paulus og Silas i historien om nybrottsarbeidet i Filippi. Vi leser om denne jenta som var besatt av en demon, og hun rundt og skrek og ropte at disse var mennesker som kunne fortelle dem veien til frelse. Hvorfor i all verden skulle en demon holde på sånn? Var den interessert å lede mennesker til brødrene så de kunne bli frelst? Det hadde jo vært noe! Men slik uønsket oppmerksomhet som dette var det Paulus helst ville unngå. Det ville fort føre til bråk og at han måtte flykte. Paulus hadde ikke noe behov for at noen skulle annonsere dem, og iallefall ikke en demon. Det er bare instituasjonalisert kristendom som må annonsere vår aktivitet, for det er ikke noen andre tegn til at vi finnes. For Paulus var ikke det en utfordring i det hele tatt. Men en levende Jesus på innsiden, er det ikke vanskelig å introdusere Guds rike. Det er bare å demonstrere Gud rikes kraft og den oppstandne sitt herredømme. Så irritasjonen steg i Paulus dag for dag inntil at han mistet besinnelsen og sendte demonen på dør. Hvorfor tenker jeg slik? Jo, fordi bibelen eksplisitt sier at jenta holdt på slik over flere dager, og at Paulus ble sint. Visste han ikke at jenta var demonbesatt før. Helt sikkert! Men ut fra erfaring hadde han nok noen vanskelige avveininger. Han kunne håpe på at hun gav seg av seg sjøl og at han fikk fred til å jobbe. Men nei. Jenta - drevet av demonen - holdt på. Vi ser det også i evangeliene at demoner prøvde å annonsere Jesus som Messias. Hvorfor hysjet Jesus på dem? Hvem var på hvilket sitt lag, liksom? Men Jesus visste at et allerede sterkt Messias hysteri ville kunne skape totalt kaos. For Jesus var ikke den Messias som jødene ventet på. De ville ha en politisk utfrier, mens Jesus var interessert i hjertene deres.

Dessverre for Paulus og Silas, så gikk det ikke bedre etter at Paulus drev ut demonen. Tvert imot, og det er litt ironien i historien. Paulus sier til korinterne at han hadde bedt Gud om en endring på all dette oppstyret og all forfølgelsen, men at Gud hadde avvist ham. Gud kommer ikke til å ta bort vår svakhet og vår avhengig av andre lemmer på Jesu kropp. Guds fokus er på templet og på kroppen, ikke bare på deg som en levende stein eller lemm. Bildet er alltid større enn oss. Men jeg ser for meg fortvilelsen der de sitter med såre rygger i det innerste fangehullet.

Silas: Måtte du drive ut den demonen av den jenta, Paulus? Jeg bad deg jo innstending om å la henne være i fred? Hun sa jo bare noe som var sant om oss, likevel. Gratisreklame! Hva er problemet?
Paulus: Lett for deg å si, Silas. Men du skjønte vel hva den var ute etter? Skape oppmerksomhet og bråk. Du får tåle at du får din del av dette. Jeg har det slik i omtrent hver eneste by jeg kommer inn i. Opptøyer, bråk og bank. Det er alltid jeg som får den tøffeste trøkken. Jeg må dra og dere kan bli igjen. Er det ikke sånn, da?
Silas: Ja, men unngikk du bråk og problemer, da? Du bør ta det et temperamentskurs, Paulus! De tilbyr sånne i Jerusalem. Jeg skjønner at det sitter langt inne å la henne gå og skrike sånn, og du klarte deg jo noen dager. Men nå sitter vi altså her igjen.
Paulus: Nei, det fungerte dårlig; det skal jeg være den første til å innrømme. Men vi får aldri den andre historien; vi hadde nok havnet i trøbbel likevel - tro meg! Men nå sitter vi her som du sier. La oss heller prise, Herren. Jeg vil heller være åndsfylt med oppbanket og sår rygg enn tørr, sur og kjødelig.

Fantasifullt, ikke sant? Og samtidig: Det kunne jo kanskje ha vært slik? Eller var det slik at Paulus og Silas var slike hellige menn med glorie over hodet som bare sklei bortover sanden? Hvordan hadde det egentlig vært å være Paulus, eller å jobbe med ham? 40 slag på ryggen med tunge stokker. Da er du bra banket opp. Vått, surt og kaldt og med verkende rygg. Ser vi det for oss? Klarer vi å leve oss inn i det? Jeg er redd vi har en slik “hvis bare” tilnærming. Hvis jeg bare hadde vært Paulus, så.... Vel, men det er du ikke, så det blir aldri å skje. Hvis bare hverdagens utfordringer hadde forsvunnet, så kunne jeg ha gitt meg til å tjene Jesus. Hverdagens utfordringer er å tjene Jesus. Evangeliet er ikke en sosial og samfunnssmessig fluktrute. Det er alle hverdagens utfordringer med et annet perspektiv som kommer av vår vandring med ham. Bleieskift forsvinner ikke. Maten på bordet må lages, og huset må ryddes og vedlikeholdes. Ikke alle på jobben er like enkel å samarbeide med, og til og med kona kan være utfordrende å håndtere - for ikke å snakke om oss sjøl. Den er jo alltid verst. Men jeg liker logikken i den paraprasen til Paulus som jeg nettopp har skrevet. Bedre å være åndsfylt i alle utfordringer og problemer enn tørr, sur og kjødelig. Skal jeg bli åndsfylt, må jeg velge å se forbi utfordringene her og nå, og vende det indre blikket oppover. Er barna store nok, så kan en si: “Nå må Pappa gå å bruke tid med Jesus, så han ikke blir for sur og sint.” Veldig ærlig. Veldig jordnært. Og du verden for et eksempel og kilde til åpenbaring. Vi mennesker fungerer ikke under alle omstendigheter. Vi kan ikke svømme under vann uten luft. Det er ikke fordi det er noe galt med deg; det betyr bare at du er et menneske. Vi kan tenke at det Paulus var og det han opplevde ikke har noe med vårt liv å gjøre i det hele tatt. Det virker for ekstremt. Og så er tanken på å prise Gud i vanskeligheter mer kul når en har havnet i dypeste fangefull enn når ungene har skapt seg galen og en har måttet opptre myndig for å gjenopprette en viss ro og orden. Men det er denne frakoblingen fra det vi leser og vår verden som aldri har vært Guds intensjon med bibelen. Gud vil at vi skal leve oss sånn inn i bibelen at den virker nær og relevant for oss, så det som står der flyter ut i livene våre. Saken er jo at utfordringen er den samme for oss som for Paulus. Hvordan takler vi hverdagen? Hvordan takler vi motgang? Lever vi i alt dette med Herren, eller syns vi det er så begredelig at vi tenker han like gjerne kan holde seg litt unna? Så Gud går og roper: hvor er du blitt av, slik han gjorde med Adam? Bibelen er en invitasjon til oss, om å leve med Gud hver dag, slik dagen faktisk ser ut. Derfor er ikke bibelen glansbilder - men en ærlig bok. Den beskrive seire og gjennombrudd slik det var - fargerikt og nøyaktig. Og den beskriver nederlag, nød og elendighet på samme måte. På alle måter en bok for der gummien treffer asfalten. Du skjønner, Gud er ikke redd for å møte oss der vi er. Det er vi som i vår religiøse perfeksjonisme er redd for å møte Gud og holder ham på avstand. Men Gud er ikke en Gud for menneskelig, religiøs perfeksjonisme, for den sier: La oss bygge oss et tårn som når opp til himmelen. Nei, nei! Gud er en Gud for sin egen rettferdighet. Der heter det: “Og det levende Ordet ble menneske og flytta inn i nabolaget” (The Message). Gud kom ned på vårt nivå for å løfte oss opp så vi kan lære å tenke og operere slik som ham. Det vi ender opp med når vi prøver å være Gud er at vi trekker ham ned på vårt nivå. Men Gud er Gud, og vi er og blir sårbare og svake mennesker. Det er kun når vi holder dette for sant, og samtidig holder for sant at Gud vil ha noe med oss å gjøre og forvandle vår situasjon med sitt smil og sin kraft, at vi lever i gudfryktig balanse. Å slippe Gud til innebærer at han må få slippe til i livene våre slik de faktisk er, ikke slik vi skulle ønske at vi kunne presentere det for ham, slik at han skulle bli imponert. Han blir ikke imponert - han vet jo selv hvordan vi er skapt. Det som imponerer Gud er at vi erkjenner hvor vi er, og at vi likevel sier: “velkommen inn i rotet, Gud”.

Bønn
Herre, hvor lett det er å bli nidkjær på vegne av det som ikke veier noe på din vekt. Hvor fort vi kan finne på å krangle om detaljer på områder hvor du har gitt oss begrenset innsikt, og samtidig lar det åpenbare ligge urørt, som om det var irrelevant og uinteressant. Herre, må du tilgi måten vi har håndtert Ordet ditt på. Herre må du tilgi oss at vi  har tatt til oss kunnskap med den motivasjon å innta posisjoner av makt, heller enn å la Ordet skape tro til å løfte opp den svake, de syke og de lidende. Herre - hvordan kunne vi gjøre Ordet til noe annet enn Jesus din Salvede? Men vi har gjort det, og vi står skyldige. Må du rense oss fra hovmod basert på menneskelig kunnskap og kløkt, og hjelp oss å underlegge oss din Salvede med hjertes rop om nåde til å representere Jesus til verden på en rett måte - så verden kan få anledning til å ta stilling til en levende Jesus, og ikke til en fariseeristisk og åndsfattig karikatur. Herre - la alle som leser Ordet ditt komme med en ydmyk bønn om nåde og åpenbaring. Må du svare deres bønner, Gud. Se til oss, og se hvor langt bort vi har rotet oss fra ditt evangelium. De fattige forblir fattige. De syke forblir syke. De som er forvirret, forblir forvirret. De som har sårete hjerter og som og mange ganger tar det ut i en selvdestruktiv livsstil, blir skjøvet bort, heller enn å oppleve din forsonende og legende kraft. Pappa Gud, vi er ment å være en brud for din Sønn, vakker og overgitt, men vi er grepet i hor med verden, og vi skammer oss knapt. Lysten til alle andre ting gjør oss ute av stand til å ta imot og til å navigere livene, så du kan bruke oss til å gi mennesker et møte med deg. Herre, materialismens travelhet har tatt kvelertak på oss, og vi er bundet opp av så mange ting vi opplever som så viktig. Vi er ment å være et hus som du ved din Ånd kan bo i, men vi ligner med en steinrøys. Måtte du rense oss, så du igjen kan føle det så hjemme blant oss at du virkelig slår deg løs, så ryktene om det du gjør, går vidt omkring. Må du se i nåde til oss, Herre, og vende hjertene dine til deg, så vi lever helhjertet og overgitt. Må du mjuke oss hjerter som er blitt harde av skuffelser, kjødelighet og lunkenhet. Form villige hjerter som tar det som en ære å lide for ditt navns skyld. Ja, kom Jesus. Kom, Herre!

1 kilde blir til 4 elver - 4 måter å demonstrere Guds styre på - når Ånden kjører bibelstudie - del 2 (1. Mos 2)

Dette er en del av en større bibelstudie som ble inspirert ut fra en bilde den hellige Ånd gav meg 12.000 meter over havet. Del 1 finner du her. Det handler i stort om den ene kilden 1. Mos som deler seg i 4 elver og betjener hele jorda - som et uttrykk for Guds plan og hensikt. og Guds måte å styre på.

Å være en kilde/livsstrøm betyr også styre - Guds ordning og autoritet uttrykkes i å være livgiver
Det er vane jeg har lagt meg til at jeg undersøker flere oversettelser og gjerne greske og hebraiske ord. (Jeg benytter et bibelverktøy som heter OliveTree, og som jeg anbefaler for dem som liker å studere.) Jeg la merke til at noen oversettelser hadde en fotnote, ordet for grener eller elver, betydde egentlig hode. Det er det hebraiske rosh. Det å være en strøm - det å være en kilde, innebærer også lederskap, det å være hode. Det er noen som i angst mot Guds ordning mellom mann og kvinne absolutt vil skille det å være hode og det å være kilde, og sier at gresk kefale betyr kilde og ikke hodet, men det betyr altså begge deler, og det henger selvsagt sammen. Vi skal ære far og mor. Hvorfor? Fordi de er vårt opphav - vår kilde, og de har oppdratt og forsørget oss. Når de er blitt gamle, er det vår plikt å se etter dem og sørge for dem. Det er Guds ordning. Når det gjelder mann og kvinne, så finner du flere innlegg på denne bloggen om dette, og det jeg skal ikke gå i dybden på det her; bare kort si at jeg tror både mann og kvinne er hode og har sitt domene av styre, på hver sin unike måte som ikke kan erstattes av den andre. Paulus snakker i det ganske så kontroversielle avsnittet om hodedekke i 1. Kor 11 om Guds ordning. Men er veldig tydelig på at Guds ordning innebærer at mann og kvinne i stort ikke kan opptre uavhengig av hverandre (1. Kor 11.11-12). For kilden - det å gi liv - går begge veier. Kvinnen som fra mannen, men en mann kommer også ved en kvinne. Det er derfor snakk om en innbyrdes underordning og ikke bare underordning én vei (Ef 5.21). Noen mener da at det utelukker mann som hovedansvarlig i familien, men etter mitt syn kan en ikke ta en ting å slå ihjel noe annet med, men at vi må leve med at det er spenninger som kan virke som motsetninger. Hvis ikke det er mulig, så vil vi i fall slite med treenigheten, for enten er Gud da én eller så er han tre, men han er altså begge deler.

Hvordan bibelen henger sammen fra begynnelse til slutt
Men hvis vi tenker det å være hode, det å styre, i forhold til de 4 elvene som kilden i Eden fløt igjennom for å fullføre Guds verk på jord: Vi har nevnt Jesus Den Salvede (lat. Kristus fra gr. Christós). Han er det levende Ordet, men også Ånden, for Ånden er kalt Den Salvedes (lat. Kristi) Ånd. Ånden og Order uttrykker Guds styre og herredømme på hver sin måte. Så har vi mennesket, som ble gitt herredømme (1. Mos 1.28; Salme 8) og rotet det bort. Jesus kom på banen som Guds sønn og menneskesønn, hvor Gud og menneske samles i en person. Himmel og jord møtes, og bibelen sier at alt skal samles under den Jesus Den Salvede (Ef 1). Og du har Pappa Gud, vår himmelske Far, som står over alt sammen og fullender alt, ifra denne éne kilden. Det begynner med én kilde og ender opp med at Gud blir alt i alle.

På bibelskolen jeg gikk på lærte vi at de tre første kapitlene i 1. Mos og de tre siste i Åpenbaringen har mange de samme temaene. Det som er antydninger i 1. Mos som vi ser fullført i Åp 21-22. Vi ser altså en kilde som deler seg i strømmer og som berører hele verden i 1. Mos 2. Selv om det ikke står noe om det, ser vi for oss at Eden ligger på en høyde. Senere blir tanken om Guds by med Guds elv som deler seg i bekker.

“Det finnes en elv med bekker som gleder Guds by, den helligste bolig for Den høyeste.” (Sal 46.5)

Jesus snakket også om menighet som en by som ligger på et fjell, og vi ser i GT at Sion er Guds by. Det nye testamente omtaler også Sion, det himmelske Jerusalem som den endelige oppfyllelsen av dette (Hebr 12.22-24). Det er så mange gjennomtenkte bilder i bibelen, og betydningen av dem blir tydeligere og tydeligere etter hvert som en Guds plan og hensikt foldes ut:

“En av de sju englene som hadde de sju skålene, fylt av de sju siste plagene, kom bort til meg og sa: «Kom, jeg skal vise deg bruden, Lammets hustru.» I Ånden førte han meg opp på et stort og høyt fjell og viste meg den hellige byen, Jerusalem. Den kom ned fra himmelen, fra Gud.” (Åp 21.9-10)

I Åp 21 ser vi at byen og Jesu brud er det samme, og at byen, som altså Johannes viser oss er bruden, ligger på eit stort og høyt fjell. Retningen byen beveger seg i, er interessant. Den kommer ned fra himmelen, fra Gud. Jesus lærte oss å be: “La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så og på jorden”. Elmentene som vi finner igjen ifra 1. Mos 2 er Livets elv og Livets tre:

“Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone. Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene.” (Åp 22.1-2)

Det som i 1. Mos 2 er en elv, en kilde som sprer seg greiner, er nå samlet igjen, og vi ser at elven springer ut fra Guds trone. Det antydes i 1. Mos 2 at livets tre og elven med livets vann henger sammen. Åpenbaringsbokens siste kaptitler sies dette nå i klartekst.

Det profetiske - troen på en personlig Gud vs. skjebnetro, spiritisme og religiøsitet
Det jo litt festlig og underlig at når bibelen sier at nå er alt oppfylt, tid og rom ikke lenger eksisterer,  heller ikke sykdom, så beskriver disse versene midt i dette både fullendelse og blader som gir legedom for sykdom. Det er et gjennomgripende trekk ved det profetiske at det beskriver både det som er der fremme og det som er nå i samme åndedrag. Med dette viser Gud oss at det som skjer i dag henger sammen med det som skjer i morgen. Jesus kommer igjen når oppdraget er fullført og bruden har gjort seg klar. Peter sier liketil at vi kan fremskynde Jesu gjenkomst med måten vi lever på (2. Pet 3.12). Det fins ikke så mye som en millimeter med skjebnetro i bibelen, hvor ditt endelige endestopp er bestemt av noen andre. Det fins ikke en millimeter med tanke om fortjeneste i evangeliet, som om du med noe av det du kan gjøre i seg selv kunne utgjøre noen forskjell. Og begge deler er like sant hele tida. Så på den ene siden er Gud helt “self contained” og trenger ingenting ifra oss. Og på den andre siden kan altså et menneske ha slik tilgang til Gud at det forandrer historien. Mennesket er fullt og helt Guds valg, men når han først har valgt det, så står han ved det. Han påvirker viljen vår, men overprøver den aldri, for en fri vilje er hellig for ham. Samtidig står han over alt og sørger for at det i det større bildet blir akkurat slik han vil ha det. Gud har lagt restriksjoner på konsekvenser på menneskets valg ikke å vandre med ham. Det kaller bibelen nåde, ufortjent godhet. Jeg er ikke redd for at verden går opp i røyk i en atomkrig, for Gud har kontroll. Men samtidig kan ikke Gud overse menneskets valg, selv om det innebærer at folk ikke velger å vandre med ham. Det er som foreldre og barn-relasjonen. Barnet kan velge å hate foreldrene sine, selv de bare ønsker det beste for dem. Men det betyr ikke at barnet er helt utenfor foreldrenes innflytelsessfære. Barnet vil bare ikke nyte alle godene av å ha foreldre, men får heller ikke den fulle konsekvensene av sin avvisning av dem, så lenge det er et barn. Når barnet blir voksent, derimot, så må foreldrene på et punkt gi slipp på barnet de hadde i sin forvaring og kan ikke lenger beskytte det mot dårlige valg, for de kan heller ikke lenger pådytte barnet en relasjon til seg sjøl. Da må de ta den fulle konsekvensen av sine valg. Foreldrene slutter ikke å elske barna for det, men de må respektere barnas valg som de voksne menneskene de nå er blitt.

Det profetiske dreier seg om relasjonen til en person, og kan bare ha mening i den konteksten. Det er det som er forskjellen på det bibelsk profetiske og spåkunst eller spiritisme. Onde ånder kan si deg det som er sant - sånn objektivt sett. Vi ser det flere steder i det nye testamente. Men Gud er ikke bare objektiv, han er også subjektiv. Ikke misforstå meg. Han gjør ikke forskjell på folk - slik sett er han mer objektiv enn oss mennesker, men han er ikke en upersonlig skaperkraft - han er en som man kan bygge en relasjon og et vennskap med. Folk er ikke så redd for "det-er-nå-noe-bakom-alt" som de er redd en personlig Gud. For dersom Gud er personlig, hva tenker han egentlig om meg? Vi er redd dette fordi vi er “inherently” moralske vesener - det hører med til at vi er skapt i Guds bilde. Så vi vet at vi kommer til å bli holdt ansvarlig. Alle religioner i verden har en moralsk side ved seg - det vi gjør får konsekvenser, til og med budhismen som regnes for å være en religion uten en spesifikk gud som stiller deg til ansvar. Mennesket kan ikke fri seg fra en moralsk samvittighet, ganske enkelt på grunn av sitt opphav - en personlig og moralsk bevisst Skaper. Hvordan man kan tro på en upersonlig skapergud uten moral som skaper mennesker med moralsk bevissthet? Det er jo ikke annet enn et fortvilt forsøk på å løpe ifra åpenbare fakta.


Guds plan: fullendelse betyr fullførelse av oppdraget i en fallen og forfølgende verden
Vi ser i Åpenbaringen at Guds by kommer ned fra himmelen, en by som gir lys, levende vann og livets trær som gir legedom med stor regelmessighet (gir frukt 12 ganger - hver eneste måned). Samtidig som Jesus viser oss fullendelsen, så viser han oss også hva en moden menighet vil være i en fallen verden. Derfor sier han at “skal folkeslagene vandre i lyset fra byen.” (Åp 21.24). Men her er flere detaljer. I 1. Mos 2 sies det at en av strømmene renner gjennom et område det hvor det er gull, og gullet der er godt. Har du hørt om dårlig gull, kanskje? Merkelig, ikke sant? Det hebr. ordet betyr som er oversatt godt betyr “godt, elskverdig, vakkert, som vekker favør”. I Åpenbaringen er det tale om gull som er renset i ild, rent gull, slik at det er gjennomsiktig som glass (Åp 21.18). Det greske ordet som brukes er katharos, som betyr rent - å være uten forurensing. Gjennomsiktige mennesker får du når de ikke har noe å skjule, fordi de ikke har noe å tape på faktisk å være dem de er. Slikt er “elskverdig, vakkert og det vekker favør,” ikke sant vel? Det minner oss om Jesu budskap til en lunken menigheten.

“Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se.” (Åp 3.18)

Men vi er ikke ferdig der. Der sies i 1. Mos å være beholah-kvae i det samme området. Dette var en del av den hellige salven som prest, profet og konge ble salvet med. Jesus er Den Salvede, den ypperste av alle yppersteprestene, den ypperste av alle profetene og den ypperste av alle kongene - rett oss slett i alle ting den fremste. Og Åpenbaringen begynner med setningen: “Jesu Kristi åpenbaring”. Åpenbaringen handler om Jesus Den Salvede (lat. Kristus, fra gr. Christós). Han er utgangspunktet og sentrum i alt som skjer:

“Herredømmet i verden tilhører nå
vår Herre og hans Salvede (gr. Christós),
og han skal være konge i all evighet.” (Åp 11.15)

“Nå er seieren og makten og riket fra vår Gud kommet,
nå har hans Salvede (gr. Christós) herredømmet.
For anklageren er styrtet,
han som dag og natt anklaget våre søsken
for vår Guds ansikt.
De har seiret over ham ved Lammets blod
og ved det ordet de vitnet,
og de hadde ikke livet så kjært at de ikke ville gå i døden.” (Åp 12.10)

Det er forresten gledelig å se at bibelskapet har fulgt den greske teksten og faktisk oversatt Christos - Salvede. Hadde de bare gjort det alle andre steder, også, så hadde vår forståelse av å være salvet som grunnlag for det kristne livet vårt så mye tydligere. (De engelske oversettelsene The Passion Translation, The Voice og Amplified Classic oversetter gr. Christos med Den Salvede mer konsevkent). Det står om det nye Jerusalem at den hadde Guds herlighet, og den var dekket med edelsteiner, blant annet onyks. Bruden er på alle måter pyntet - ikke med flotte, prangende kirkebygg som inneholder all verdens stas og gull. Men med de gaver som Gud velger å gi, selv om det å leve i disse gavene slik Gud vil, fort kan koste både anseelse, jobb, hjem og til og med eget liv. Det er en brud som villig tar imot gaver som gis, for at vi skal gi dem videre til andre. Det er brud som ikke unnskylder seg med falsk ydmykhet og hykleri og vanærer Guds raushet for å slippe unna risiko, ubehag, tap av anseelse og menneskelig ære, forfølgelse og offer. Den stråler Guds herlighet - midt i all trengsel og forfølgelse. Det er en slik menighet Jesus beskriver i sin åpenbaring. Det er en slik brud han lengter etter. Det er ikke Johannes som har røykt noe han ikke har tålt og så skriver han i en forvillingsrus hvor han ser rare ting. Dette er Jesus som maler et bilde av sin elskede brud og som han lengter etter skal tre frem og fullføre Guds evige plan - siden han er Ordet, så brukes bilder fra bibelhistorie og det profetiske i GT intensivt - og det krever både Åndfylde og god innsikt i GT for å forstå Åpenbaringen som profeti rett. Vi har kalt boka Johannes åpenbaring. Det er en degradering og en skam. Boka har sjøl sitt seg en tittel: Jesus Den Salvedes åpenbaring av seg selv.  Johannes visste hvem boka dreide seg om og dedikerte den til Jesus. Religiøse mennesker uten åpenbaring har dedikert den til Johannes, slik religiøse mennesker alltid gjør: de dyrker mennesker, det menneskelig (gjerne menneskelig tilkortkommenhet og elendighet - bare du ikke putter en levende Gud inn i bildet), og så de lager seg ikoner og forbilder som er og gjør det de skulle ha gjort og vært. Men Jesus sin åpenbaring av seg sjøl - Åpenbaringen - er en slik fantastisk oppmuntrende bok. Og om du ikke tenker slik om den, så har du lest den feil. For om du bommer på starten - hvor hovedtemaet introduseres - så blir det meste annet galt. Når jeg hører og leser om hva folk får ut av Johannes åpenbaring, så er det ikke lenger Jesus Den Salvedes åpenbaring - det er forvirringen om Dyret, dyrets merke, dyrets tall, dragen og skjøgen, og her rotes inn politiske overbevisninger og instituasjoner som EU og FN og enkeltpersoner sauses sammen i en “herlig” røre. Men hvem snakker om Jesus og hans brud? Hvoran et ideelt samfunn bygd på politikk kan se ut før Jesus kommer igjen, er jo en interessant diskusjon, og det berører vår forståelse av Guds rike, for Guds rike og samfunn henger sammen - det dreier seg om hvordan vi lever sammen. Men politikk i seg sjøl er heller ikke mer enn det, bare interessant. Bibelen viser oss en polarisering før Jesus kommer igjen, med økende forfølgelse av de troende. Samtidig viser han oss en menighet som seirer på tross av iherdig motstand. Men bibelen gir ikke noen garanti for at kristne skal styre politisk, og Guds rike er ikke en politisk størrelse primært. Jesus sa: “Mitt rike er ikke av denne verden.” Det som er sant at Guds rike påvirker verden - men da må det være et folk som vandrer med sin Herre og som har skjønt at Guds rike ikke består i tomme ord, slik vi så ofte opplever politikernes løfter, men i rå kraft. For dem som tror på tusenårsriket som noe som er nå, og ikke som bokstavelige 1000 år en gang i framtiden, slik som meg, så innebærer også tusenårsriket motstand og forfølgelse, slik vi også finner det i Åp 20:

“Og jeg så troner, og noen satte seg på dem, og de fikk makt til å holde dom. Og jeg så sjelene til dem som var blitt halshugget på grunn av Jesu vitnesbyrd og Guds ord, de som ikke hadde tilbedt dyret eller dyrets bilde, og ikke tatt imot merket på pannen eller hånden. De ble levende igjen og hersket som konger sammen med Kristus i tusen år.” (Åp 20,4).

Bibelselskapet oversetter ble levende igjen, fordi en tenker på tusenårsriket som en fremtidig oppstandelse. Men det greske ordet som er brukt, betyr bare “å leve”. Johannes sitt budskap er at vi “skal leve om vi enn dør”, slik Jesus har lovt (Joh 11.25), og at vi har autoritet i denne verden til å fullføre oppdraget med å bringe evangeliet til alle folkeslag med ånds og krafts vitnesbyrd/bevis (Matt 24.14), selv om det kan virke som vi ikke har noen makt i det hele tatt; for folk hogger hodet av oss. Men vi har denne trangen til å dette i en eller annen grøft, her. Enten er det herlig og glede og seier, og bare det, ellers så er det bare nederlag og elendighet, og bare det. Jesus sitt budskap om tiden vi lever nå, er ikke slik. Paulus sier:

“Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet:

For din skyld drepes vi dagen lang,
vi regnes som slaktesauer.
Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.” (Rom 8.35.37).

Paulus oppsummerer dette slik: Vi vinner mer enn seier i alt dette. Hva er alt dette? Jo: nød, angst, forfølgelse, nakenhet, fare, sverd. Det er ikke fordi det kristne livet ikke fungerer. Det skjer tvert imot fordi det kristne faktisk livet fungerer. Nøkkelordet er overgivelse, selv om det medfører forfølgelse. Men i behagelige Vesten så liker vi ikke budskapet om forfølgelse, og vi kjenner oss ikke igjen, heller. Fordi vi har hatt såpass suksess med å få politisk gjennomslag for trosfrihet så bruker vi friheten til å gjømme bort troen, fordi det vi syns at den lille motstanden vi får, blir får ille. Stakkars oss! Vi blir jo direkte redd, og det er jo ikke meningen(!) Det skal jo føles godt og herlig, helst hele tiden. Ellers så forfekter vi et tannløst evangelium som forblir irrelevant og lite utfordrende for folk, og så gir vi opp og konkluderer med at folk ikke vil tro. Nei, uten at folk ser mirakler, så tror mange ikke. Det er ikke noe annet enn det Jesus sjøl sa (Joh 4.48). No surprise!

Denne grøftekjøringen mellom “feel good”-forutsetning på den ene ytterligheten, eller vi “får nå bare klare oss så godt vi kan og håpe at det holder til himmelen for vår egen del” i den andre, er ikke bare uheldig. Den er direkte farlig. Vi fornekter kjernen i det Johannes sier vi skal kjenne igjen Guds Ånd på og skille ut fremmende ånder: Jesus Den Salvede, kommet i kjøtt og blod (1. Joh 4). Skal vi ha salvelse og herlighet, eller skrøpelig kjøtt og blod? Rett svar: “Ja!” Vi da kommer tilbake til til dette: Guds kraft manifesterer seg i noe så skrøpelig som et menneske, og Jesus er det beste eksemplet på dette - han som er og alltid har vært Guds plan. Jesus, Guds enbårne sønn, sliten etter en vandring, bad en kvinne om drikke. Fordi han var supermann og egentlig bare latet som om han var sliten? Hvis vi tror det, så er vi på ville veier. Det var akkurat en slik forståelse som de greske gnostikerne forfektet: at all materie i seg sjøl er ond, ubrukelig og lite relevant. Men uten at vi har en fysisk kropp, så har vi ikke noe å uttrykke oss igjennom. Slik er det for Jesus og slik er det for oss. Det var nettopp gjennom en slik skrøpelig menneskekropp Jesus uttrykte seg, og Guds kraft fullendtes i denne svakheten, helt inntil døden på korset. Bibelen sier til og med at Jesus lærte av det han led (Hebr 2). Det er jo rett ut vanskelig å forstå. Hvordan kan Gud lære noe som helst?! Men Jesu menneskelighet var 100% menneskelig, og uten det, så er hele forsoningen en flopp. For det var når det så som svartest ut, at universets største mirakel skjedde: Menneskesønnen stod opp ifra de døde og fikk det navnet som er over alle andre navn. Og denne Jesus lovte oss forfølgelse, ganske enkelt fordi det var hans egen erfaring, og han sa: ingen er over sin mester. Sannheten er at Gud har gitt oss en enorm autoritet i Jesu navn. Nok til å bli høye på pæra, og vi ser at Jesus hadde en jobb å gjøre med disiplene sine på akkurat det. Løsningen er ikke å la være å bruke den autoriteten, men heller gjemme oss i bedehus rundt omkring, for da er vi så veldig “ydmyke”. Slikt er ikke ydmykhet, men trass og opprør. Løsningen er å bruke autoriteten til Guds ære og samtidig tåle at vi har skatten i leirkar; at vi er veldig skrøpelig mennesker i en stor verden som ligger i det onde. Det er fristende å utsette det til en tusenårsrike, der Jesus værsågod for gjøre jobben sjøl; vi syntes det ble for krevende; vi elsker det “ydmyke” (les: behagelige). Men hvis det var det Jesus mente når han gav oss misjonsbefalingen, hvorfor lyktes de første kristne, hvis det liksom er meningen at vi skal mislykkes, så Gud må komme å ordne opp sjøl? Har Gud skiftet mening? Lever vi ikke lenger med den tilgang på Ånd og kraft som de hadde? Det som gjør det enda vanskeligere, er at det finnes kristne på jord som enda opplever både kraften og forfølgelsen. Det finnes en mann som jeg har møtt og som opplevde at myndighetene knuste beina hans og torturerte ham på alle måter. Men Gud helbredet ham og tok ham på mirakuløst vis ut av fengslet, akkurat slik Gud berget Peter ut av fengslet. Myndighetene gav ham kallenavnet “den himmelske mannen”, for ingen kunne forstå hvordan kan kunne komme seg ut av et høyrisikofengsel uten å bli oppdaget, og det med knuste bein(!). Jeg har personlig hørt denne mannen synge de sangene han sang mens han ennå var i fengsel. Det var et øyeblikk hvor dyp ropte på dyp. Jeg så hvordan sangen hans gav resonans i himmelen og alle englende stod i “giv akt” i stor erbødighet. Jeg kjente på et rop ifra mitt indre mens hans sang: “Gud, la meg ikke svikte mitt kall og min utvelgelse fordi jeg elsker livet i denne verden.” Du verden hva Gud kan få ut av svakhet!

Oppsummering og bønn
Det er en tredje strøm som renner ut fra Eden. Det er Jesu ætt. Det er den Elia som skal bringe folk tilbake til Gud i Elias Ånd og kraft. Det er det legemet som er salvet av Den Salvede (gr. Kristus), han som er hode for kroppen sin. Og uten at vi tar rollen som Gud har gitt oss som Den Salvedes kropp, så vil vi ikke bringe det hele til fullendelse. Gud kan la det gå mange generasjoner, ennå. Men alle vi som lever nå, vil få lønn og dom ut fra hvordan vi levde ut kallet i vår generasjon. Vi kommer ikke til å slippe unna med vår unnfallenhet og sløvhet. Han kommer til å spørre oss: Hva gjorde du med evangeliet?

Herre, du vekker min ånd til live. Du taler til mitt indre og du viser meg din store plan. Gud, jeg kan kjenne meg så liten, så liten. Og er jeg liten, men liten i din veldige hånd, Herre. Du lot evangeliet vinne seier mot alle odds i det første århundre og utover, før suksessen ble vendt til forvrengning og maktmisbruk. Men Herre, kallet og oppdraget står uforandret. Jeg ber om at du må reise opp et folk som både ser gjennombrudd, men som også er beredt til å tåle lidelse for ditt navns skyld, som vil se det som en ære å tåle mishandling og urett fordi rettferdighetens Herre skinner i mørke gjennom oss. Herre, vi vet ikke hva fremtiden bringer, men vi vet at alt som ikke er bygd på rettferdighet og overgivelse til deg, vil ikke bli stående, verken diktaturer eller demokratier. Må du forberede oss, Herre, så vi blir stående i alle omveltninger som kan komme. Må du være oss nådig, Herre, og vekke oss opp fra slumringen, så vi ikke blir som 5 uvise brudepiker som står uten olje og uten evne til å komme deg i møte og se riket ditt komme til jord. Kom, Herre Jesus! Ja, kom!