Herren velsigne deg og bevare deg (4. Mos 6.24)

Dette med velsignelsesbønn er noe som jeg har grunnet mye på i det siste. Å velsigne er mer enn å tale vel om; å la være å kritisere. Det dreier seg mer om en hjerteholdning - at en ønsker folk vel og uttaler det på konkrete måter. For bibelen sier at det å smigre bringer mindre velsignelse, enn ærlig og konstruktiv kritikk (Ordspr.). Jeg observerer at en del troende har en tendens til å oppfatte enhver kritikk som et angrep ifra fienden. Vi har så angsfylt forhold til fordømmelse at det går over i en loviskhet. Men fordømmelse for en kristen er et valg. Det finnes ingen fordømmelse for den som er i Kristus. Men noen har fått det til å bli: det finnes ingen omvendelse for den som er i Kristus. For det er klart at dersom vi lever en livsstil av omvendelse, så må det nødvendigvis innebære korreksjon. Bibelen omtaler det som Guds dom. Og det ikke slik at Guds dom er det samme som fordømmelse. Vi ser det i 1. Kor 11 når Paulus omtaler menighetens grove overtramp og forsømmelse under nattverden. Paulus snakker om at når Gud dømmer oss, så bli vi irettesatt, så vi ikke skal bli fordømt sammen med verden. Det er altså ikke den ubehagelige opplevelsen av å bli irettesatt han kaller fordømmelse; da snakker vi fortapelse og mangel på frelsesvisshet. Det er en fare for at vi i den ensidige fokuset på feel-good, ender opp som det gamle Israel hvor Gud refset profetene for å la være å forkynne omvendelse, og love fred og fremgang, nær sagt uavhengig av hvordan folk levde. Det er ikke å velsigne folk, men å forføre dem.

Fra bibelselskapets ordforklaring: velsignelse

Men samtidig så er det veldig tydelig i bibelen at dette med velsignelse er noe som er veldig virkekraftig og virkelig. I bibelselskapets ordforklaring finner vi beskrevet hvordan velsignelse ble forstått. Det vil si: hvordan velsignelse skal forstås - et virkekraftig utsagn som gir folk del i Guds gode gaver, bl.a. hans nåde, beskyttelse og kraft. Det er ikke uten grunn at en slåss om velsignelsen, jfr. historien om Jakob og Esau. "Men det var jo bare ord". Nei, det var akkurat det som det ikke var. Det er ikke uten grunn at Jesus sin befaling er velsign, og forbann ikke. Det er ikke en god kristen skikk å ønske noen der pepperen gror, verken i tankene eller i det vi sier. Det har vi ikke anledning til. Samtidig har vi i mindre grad grepet den bibelske forståelsen av mulighetene i andre enden: velsignelse. Tenk for en mulighet. I Ordsp. 18,21 sies det at ord har makt over liv og død. Det kommer en frukt av det vi sier. Og hvis du er slik som meg, så tenker vi fort på de gangene vi har mistet litt motet eller mistet besinnelsen og sagt noe som vi umiddelbart angrer på. Ikke det at slike ord ikke har noe kraft i seg, men tilgivelse og forsoning har en større kraft. Men hva med det vi sier når vi er helt i balanse, med viten og vilje og med hensikt? Eller kanskje det vi ikke sier? For det er ikke slik at taushet er nøytral, langt derifra. Taushet sier noe veldig viktig: fravær og likegyldighet. Det er en menighetsleder som jeg setter høyt som har sagt: taushet er vantroens språk. Ifølge Paulus er det slik at tro taler (2.Kor 4.13), og den taler med overbevisning og bevissthet. Vi vet at det vi sier utgjør en forskjell - det skaper det som det nevner, fordi vi er skapt i Guds bilde med skaperevner, ikke bare med tankene og med hendene, men også med det vi sier.
For sju år siden ble jeg syk. I to år var det virkelig tøft. Men jeg lever ennå, og selv om det er noen mil igjen, så er jeg på mitt friskeste siden katastrofen inntraff. I disse sju årene har kona mi sagt denne

velsignelsen over meg hver eneste kveld:

Herren velsigne deg

og bevare deg! 

Herren la sitt ansikt lyse over deg

og være deg nådig!

Herren løfte sitt ansikt mot deg

og gi deg fred! (4. Mos 6.24)

Gud bad prestene si denne velsignelsen og legge Guds navn på Israelittene. Det som gjør at jeg har fått øyene opp for betydningen av det å velsigne på denne måten, er hva det har gjort med meg disse sju årene. Jeg har fått en slik overbevisning om at Gud er for meg, at det gjennomsyrer hele tilværelsen min. Jeg synes rett og slett å ha mistet evnen til å bekymre meg. Frykt har fått en annen betydning. Fra å kjenne på lammende frykt i mange situasjoner, så kan jeg kjenne på spenning, selvsagt, men ikke på frykt som hindrer meg å gjøre det jeg tenker og vet er rett. Hva er det egentlig som kan ramme meg? Hva kan vel mennesker gjøre meg? Hva er vel en liten flause, an awkward moment, klumsete og hjelpeløs kjærlighet? Og når du har vært der i livet at du så døden i hvitøyet, og ingenting berget deg bortsett fra Gud sjøl som brøt inn i mørket med sitt vidunderlige smil; vel, da skjønner en hva Jesus sier at når vi ikke engang kan øke livslengden med all vår bekymring, hvorfor i all verden bry seg med resten? Dersom vi virkelig tror at Kristus er livet og døden er en vinning - hva kan da true oss? Men hvis vi kun er "troende", praktiske kristne ateister, hvor alt er opp til oss sjøl, da blir vi fort fanget av frykt. Hebreerbrevets forfatter sier at fangenskapet bunner i frykt for døden. Om du skal bli fri, må du se ham som har overvunnet akkurat den. Da, og først da, er du død med Kristus ifra selvlivet, og du lever hans oppstandelsesliv. Nøkkelen er ikke å dø ifra seg sjøl, men å ha et møte med den oppstandne Jesus. Hva mener jeg? Jo, nøkkelen til å dø med Kristus er ikke død, men oppstandelse. Det er bare når vi ser den oppstandne at vi får tro til å legge det gamle livet bak. Vi kan se Jesus på korset, og bare det. Men frister det? Ikke akkurat, vel? Men fordi vi har sett mer enn det - vi har sett det som kommer etterpå, så kan vi omfavne korset. Da har vi den tro som gjorde at også Jesus gikk til korset - han så frem til den gleden som ventet ham (Hebr 12). Se ikke engang Jesus gikk til korset uten å se ham som hadde makt til å reise opp de døde. Han la ned livet sitt i den tro at han hadde fått makt til å ta det opp igjen. Tror vi virkelig at vi er bedre enn Jesus, Guds salvede? Er vi mer prektig enn ham? Selvsagt ikke! Men du verden hvor flinke vi er til å gjøre oss selv til offer for den minste ting. Det er når vi har møtt den oppstandne at vi kan gjøre som ham - lide med håp - og se det større bildet - vite med hver eneste fiber i kroppen at dette kun fører til tap for ham som påfører oss slagene, og til desto mer lønn for oss. I perioden jeg var veldig langt nede, slik at det truet hele troen og tryggheten i Gud, hadde jeg en underlig drøm. Jeg drømte at djevelen og jeg var i bokseringen. Djevelen slo meg rett ned og jeg ble liggende. Med stor triumf så han bort på Gud som tydeligvis var dommer. "Der tok jeg ham! Jeg vant!" Gud virker lite interessert og så ned på fingrene sine. "Hallo?!" ropte djevelen. "Han ligger nede for telling, og du må telle til 10!". Gud så fremdeles veldig lite interessert ut. Nå ble djevelen riktig hissig, og tok seg til å ramse opp for Gud hvordan reglene var. Gud så opp og sa oppgitt til djevelen: "Jeg vet hvordan reglene er. Det er jeg som bestemmer dem. Så: 1......" Gud så ned igjen på fingrene. Nå var det djevelens tur til å være oppgitt: "Du kan ikke bare telle 1 og så stoppe. Det er imot reglene, du skal telle til 10, og det fort!". Gud løftet igjen blikket og så på djevelen, ristet oppgitt på hodet og sa: "Hva er fort? Jeg er utenfor tid og rom, og jeg skal nok telle, men jeg kommer til å bruke akkurat så lang tid på det at han som ligger der kommer til å reise seg igjen, og han kommer til å ta deg noe skikkelig!" For meg gav drømmen håp. Jeg kjente det virkelig som om jeg lå nede for telling, og det så virkelig ut som den vonde hadde fått meg. Men det finnes en kraft som overgår nederlag og til og med død: Gud er den Gud som reiser opp de døde. Han reiser opp den som ingen krefter har; den nedbøyde, som er ingenting i seg selv. Nå er jeg på beina igjen, så den profetiske drømmen er i sin oppfyllelse. Og nå er det min tur til å herje med djevelen i min Guds navn. I hele legedomsprosessen har jeg sagt til Gud: Far, det er ikke nok for meg at bare jeg blir frisk. Jeg vil ha tak i det som gjør at jeg kan se andre som lider på denne måten jeg har lidd, friske. Vet du at det er sykdom som fortoner seg som den rene tortur? Ikke bare noen timer, eller dager, men gjennom år pines mennesker i uutholdelig smerte. Men Jesus har stått opp igjen fra de døde og har vunnet en evig forløsning.

Fra kommentaren "New Living Translation Life Application
Study Bible"

Bibelen snakker om å velsigne som å gi noe til mennesker. Det er ikke ønsketenkning, men det er profetisk deklarasjon som skaper det som det nevner. Det er derfor vi skal bruke muligheten til å velsigne grovt og hemningsløst, i frykt for ham som gav oss muligheten. Jeg har begynt å grunne på den velsignelsen som står i 4. Mosebok 6. Det er jo rare ord som står der, syns du ikke? "La sitt åsyn/ansikt lyse over oss". Og "løfte sitt åsyn/ansikt på oss og gi oss fred". Ok. Være deg nådig og gi deg fred, er ting jeg skjønner meg på, men det er nå rare ting Gud gjør med ansiktet sitt for å få det til. Du får ha meg unnskyldt om jeg er litt treig i nøtta, men jeg sitter ofte og funderer på slike ting. Er det noe mer bak disse uttrykkene? Jeg har studert ulike kommentarer og sett på de hebraiske ordene og meditert på dem og kommet frem til denne oversettelsen:

Herren velsigne deg og beskytte deg
 Herren la sitt smil skinne på deg og være deg nådig
Herren tilby sitt aksepterende vennskap med deg, og gi deg fred. 

Tenk å være gjenstand for hans velsignelse og beskyttelse. Når Gud er vårt vern, så sliter fiendene våre skikkelig. Tenkt å være gjenstand for Guds vidunderlige store smil, hans barmhjertige miskunn og nåde. Han bryr seg når vi lider. Han bryr seg når andre lider; det er derfor han vil ha oss i tale, så han kan rekke ut sin hånd gjennom oss. Tenk å være gjenstand for Guds renspikka velvilje og begeistring for oss - at han vil kalle oss for sine egne venner. Vet du; det er utrolig hva Gud gjør for venner! Tenk å kunne vandre i hans fred. Ordet fred, hebr shalom, er mer enn fravær av uro og konflikter. Fred betegner selve frelsestilstanden. Det å ha fred med Gud er så rikt. Det innebærer "samtale med", "vennskap med", "fortrolig fellesskap med". Guds invitasjon står ved lag. Men skal du vandre i hans fred, så må du ta invitasjonen på alvor. Det er mer et spørsmål om vi ønsker Gud som venn eller om han ønsker oss som venner. For hvilken respons gir vi til ham? Han ar deg på sin timeplan. Har du ham på din? En ting er sikkert: Gode venner bruker tid sammen. De foretrekker hverandre. De sier gode ting til hverandre, og de liker å utrette ting sammen. Sånt fellesskap er det Gud lengter etter at vi skal oppdage at han faktisk vil ha med oss, slik at vi kan ta del i ham.

Herre, du kjenner oss, våre drømmer, våre motiver og våre innerste tanker. Du kjenner vår frykt, vår feighet, og hver krok av vår angsfylte vantro. Herre, vi trenger ikke å skjule noe av dette for deg, for du vet det alt sammen. Hjelp oss, Jesus, å komme til det punktet at vi faktisk tror det du sier at vi ingenting kan gjøre uten deg. At et liv uten et intimt, nært fellesskap med deg skal forekomme oss akkurat så meningsløst, så tomt, så verdiløst og råttent som det faktisk er. Herre, møt oss med din oppstandelseskraft, så vi hver dag, hvert minutt kjenner dragningen fra din oppstandelse. At bevisstheten om din oppstandelse er med oss hver time på dagen, så vi ikke lar oss rive med av selvlivets ups and downs, og nærsynte og barnslige patier og antipatier. La oss få nåde til å søke det som er der oppe, der hvor din Salvede sitter ved din høyre hånd. At vi ved din sønn kan ta ut det som er i himmelen, så din vilje også kan skje på jord.  Herre, lær oss å be. Lær oss kraften i det å velsigne hverandre; som ektepar, som familie; som venner, i nabolag, på arbeidsplassen, i skolen, på nærbutikken. Herre, bring taus vantro til en ende, og la oss boble over av gode, velsignende ord. La livene våre være som den vakre historien i Ruts bok - der de gjensidig velsignet hverandre og bar rik frukt. Kom, Herre Jesus! Kom!

Inngang til Guds rike (1.Pet 2)

I næringslivet har en begynt å bruke uttrykket adruption om teknologiutvikling som endrer en hel bransje på kort tid. Eksempler er netthandel og delingsøkonomi. Dem som ikke henger med i utviklingen og posisjonerer seg tidlig faller helt ut av markedet. Det er en sammenheng mellom det som gjøres nå, og det som blir utfallet i framtida. Slik er det også med Guds rike. På den ene siden er Guds rike fullendt ved Jesu gjenkomst en helt ny epoke; ting vil være på en helt annen måte. På den annen side er det bare enda mer av det samme. Det kalles Guds rike, og det riket er allerede tilgjengelig og tilstede, som en innvendig realitet i mennesker som får utvendige konsekvenser. Derfor ber vi allerede nå: la ditt rike komme, ikke med en tanke at alt som har med riket å gjøre vil skje en gang da. Jesus forkynte: Guds rike er nær. Ikke i betydningen nært forestående bare, men i betydningen her. Han sier at dersom det er ved Guds Ånd han driver ut de onde ånder, så er Guds rike kommet til dere (Luk 11.20). Altså er Guds rike en realitet gjennom at Guds Ånd virkeliggjør Guds løfter og sørger for at Guds vilje skjer, enten gjennom et under der og da, eller også gjennom en helliggjørelsesprosess som bringer frem Guds rikes frukter - Åndens frukter. For Guds rike er i Den hellige ånd (Rom 14). Ikke så rart, for Gud er Ånd. Forgjengelig materie er et resultat av syndefallet. Guds rike kommet i all sin fylde betyr at all dødelig materie er oppslukt av livet - livet i Ånden. Så da vil vi ha åndelige kropper, slik englene har, uavhengig av tid og Rom (1.Kor 15).
Men det er ikke slik at denne fullendelsen skjer helt av seg selv, helt uten vår påvirkning. Peter sier at vi kan fremskynde Jesu gjenkomst med måten vi lever på (2.Pet 3). Og nei, han antyder ikke at vi må leve sløvt og falle ifra, tvert imot. Hvordan kan det være? Er det slik at det er vårt ansvar å få Jesus tilbake? I all uenighet som vi kan møte i ulike syn på endetiden, så er dette det kritiske spørsmålet. Hvis Gud vet at vi kommer til å mislykkes totalt, og at han må bruke tusenårsriket som en redningsplan og fullføre misjonsbefalingen i den; hvorfor i det hele tatt prøve? Hvis Laodikea er endetidsmenigheten og det er slik Gud vet at den kommer til å være, da er jo å leve sløvt helt i tråd med det å få fremskynde Jesu gjenkomst. Men det er ikke noe i NT som så mye som antyder dette. Kommer Jesus til å hente en brud som horer i vei med verden og gir blaffen i oppdraget? All lære må testet på hovedlinjene i NT, og dersom det er i konflikt, så er det grunn til å stille spørsmål om vi er på trygg grunn. For det NT derimot antyder er at forskjellen på de som vil leve med Gud og andre bare blir større og større - en økt polarisering og økt konfliktnivå - noe som i seg sjøl er rensende. Om evangeliet ikke går frem, er det mye mindre av forfølgelse og motstand. Det forteller kirkehistorien oss. Om vi gjemmer oss i menighetshusene våre og skjelver i frykt for "den store trengsel", så har vi ikke skjønt mye. Mange troende søsken opplever den store trengsel rundt omkring. Da deg en runde med kristne i den kinesiske undergrunnsmenigheten, som norsk sekulær presse sier er blitt flere enn 150 millioner, og fortell dem skremmebildet av den store trengsel. De vil bare se dumt på deg. For de lever i den. Fortell den kinesiske kvinnelige evangelisten som er blitt voldtatt og torturert i fengsel om alt det fæle som kommer, og som Gud må fri oss ifra. Hun vil lure på hvilken planet du bor på, og dernest om du lever med Gud. For alle som vil leve gudfryktig, skal bli forfulgt, sier Paulus (2.Tim 3.12). Gudfryktighet betyr en ærefrykt for Gud som gir en demonstrasjon av Guds rike som gir vekst for Guds rike, og slik vekst provoserer til motstand.
Tilbake til dagens tekst. Peter snakker i det første kapittelet om en kraft og en guddommelig fullkommenhet som gjennom at vi tror og tar imot Guds løfter, har alt som tjener et gudsliv og en gudsfryktig livsstil. Så ser han på hva som preger en frisk og voksende tro. Han sier når alt dette er hos dere og får vokse, da er vi ikke uvirksomme i vår relasjon til Jesus. Når disiplene ber Jesus: øk vår tro, så snakker Jesus om å tjene. Uvirksom er det motsatte av vekst. Vi må sette oss i situasjoner der troen blir utfordret, og fordi tro bare kan være virksom i kjærlighet, så må vår tro ha en retning som berører og velsigner andre. Hvor mange andre blir velsignet av vår tro og kjærlighet? Det er en god termostat på hvordan livet vårt er med Gud. Men hvis alt som styrer kristenlivet er en kamp for ikke å føle seg fordømt, så mister vi evnen til å se hva som er Guds vilje for oss. Syns du at det er langt igjen? Flott! Da er det store muligheter for fremgang, og lite muligheter for at dette blir kjedelig. Spørsmålet er ikke hva du gjør neste år, men hva du gjør idag. Fordømmelse kryper inn sammen med vantro og håpløshet. "Jeg kommer ikke til å forandre meg. Jeg har prøvd." Det du egentlig sier er at Gud aldri kommer til å forandre deg, og at han har prøvd. Jeg har håp om forandring; derfor fryder jeg meg over avstanden. Hver dag blir et eventyr med Jesus. Hva vil han lære meg idag? "Men blir det ikke nederlag?" spør du? Jo, selvsagt. Men det har Gud regnet med. Det er derfor han kaller meg disippel - en læresvein. Om det er noe jeg skal lære, er må det jo skje en utvikling, og hvor mye har du lært uten å gjøre feil? Ikke alle feil er dermed synd. Gud blir bare opprørt om jeg har så lite tillit til hans kjærlighet at jeg graver talentet ned i frykt for å tabbe meg ut. En leder som har betydd mye for min utvikling når jeg var ung har sagt: "Han elsker deg slik du er, og alt for mye til å la deg bli slik du er." Derfor vil Guds vekst. Vi tenker fort at vekst betyr at ting ikke er slik de burde være. Hvis det var slik, hvordan kunne Jesus vokse? (Luk 2.40). Hele NT snakker om vekst som det normale og som noe positivt. Da må vi legge våre menneskelige og lovisk/religiøse tanker og følelser til side og si "ja" til Guds plan.
Tilbake til dagens tekst, enda en gang. Peter snakker om inngang i Guds Rike. Ikke som noe "en gang da" i motsetning til "nå". Nei! Disse hører sammen. Vi lager fort skiller der bibelsk teologi og lære forkynner en sammenheng. Jo mer inngang i riket vi har nå, jo nærmere er vi Jesu gjenkomst. Jo mer av hans vilje, som allerede skjer i himmelen, som også skjer på jord, jo nærmere er vi fullendelsen. I Åpenbaringsboka er menigheten, Jesu brud, beskrevet som en by som kommer ned ifra himmelen, ifra Gud. Mange lengter etter en himmel og skjønner ikke hvor mye av himmelen som allerede er tilgjengelig. For Peter sier at inngangen, døra, portalen til Guds rike skal stå vidåpen om vi lever i vekst og nærhet til Gud. Vi ber ikke "La ditt rike komme" som et rituale hver søndag. Nei, vi trenger oss inn i Guds rike og river det til oss (Matt 11). Vi er grådige på Guds nåde, ikke i en selvopptatt fråtseparty, men på vegne av dem som ikke allerede har fått oppleve og tatt imot. Løftet om en vidåpen dør er der, men den må tas imot i tro og utholdenhet. Himmelen har vært åpnet fra den dagen Jesus rev den åpen da han ble døpt og gjennom dette åpnet en ny tidsepoke, men det hjelper lite om vi har en lukket himmelen mellom våre to ører hvor vi stenger Kristus i oss, håpet om herlighet (Kol 1), inn i vantro og bedagelighet. For hva er Guds rike, om det ikke ligner på den Jesus vi finner i evangeliene? Bommet Jesus grovt? Ut fra dagens menighetsliv i intellektuelle Vesten, så kan det jo virke at en tenker slik. For enten tok Jesus grunnleggende feil, eller så gjør vi det. Vi må slutte å lure oss selv og teoretisere og privatisere et åndelig liv. Det har ingen plass i bibelen. La oss heller bekjenne vår villfarelse og vende om. La oss be verden om tilgivelse fordi vi har levd så sløvt og likegyldig, heller enn å beskylde en likegyldig verden for å være årsak til vår sløvhet. Bibelen sier at Guds dom begynner med menigheten, ikke med verden, men "pekefinger-kristendommen-i-glass-hus" synes ikke å ha fått det med seg. Hva betyr det? At det blir ille fremover? Nei, på ingen måte. Guds dom for oss som allerede har akseptert den, er det beste som fins. Guds dom er dom over synd, ja, men Guds dom er også vår rettferdiggjørelse i Kristus. Guds dom er den daglige vandringen med Jesus der helliggjørelsen tar plass. Og "uten helliggjørelse skal ingen se Herren" (Hebr 12.14). Bibelen viser oss en holdning til Guds dommer, der vi elsker dem og holder dem høyt. Er det ikke nydelig når Gud har sagt sin mening? Da trenger vi jo ikke lure! Noe av det mest frusterende er når Gud sier til meg: "Ja, det var to gode valg; du gjør det du tenker er best." Argh! Men du ser; Gud vil ikke detaljstyre oss i alt. Han vil la oss vokse opp som modne menn og kvinner som kan kjenne i hjertet hva som er best; og merke at viljen til det gode i hjertet bringer god frukt.

Den generasjonen som bringer Jesus tilbake til jord, er den generasjonen som lever slik med Gud at de ikke kommer til å se døden. Har du tenkt på det? Den første dette skjer med er ifølge bibelen Enok; Guds venn. Det som står om han, er at han vandret med Herren. Så tok Gud ham til seg, så han døde aldri. Dette skjedde også med Elia, som også er en type på Guds menighet, slik også Moses er det. Moses sitt legeme fant de aldri etter at han døde; Elia døde ikke med ble tatt opp til himmelen. Ser du lenken til 1. Tess 4 der Paulus omtaler Jesu gjenkomst? Jeg hørte en forkynnelse en gang der forkynneren så for seg at Enok gikk med Gud inntil Gud sa: "Du nå er du nærmere mitt hjem enn ditt, så nå fortsetter vi bare". Det er kanskje en litt flåsete måte å si det på, men det ligger en dyp sannhet bak. Hva er vårt hjem, egentlig? Bibelen sier at det er i himmelen. Ikke at det skal bli vårt hjem, men at det er vårt hjem. Det betyr vi føler oss hjemme der. Vi er satt i det himmelske sammen med Kristus, men skjønner vi hva det betyr? Jesus sier at han fører over Guds rike til disiplene (Luk 22,29). Ordet betyr å overdra, overføre; er et ord som er et juridisk og teknisk begrep for å overdra arv. Vi kan gjerne slå oss på brystet å kalle oss bibelske og nytestamentlige; men graden av modenhet gjenspeiles demonstrasjon av et rike som består i kraft, ikke i tomme ord, og slett ikke stolt selvforherligelse. Det er den Gud setter sitt stempel på som får ære av Gud, ikke den som ærer seg sjøl. Og når Gud setter et stempel, så ligner det forunderlig mye på han sjøl det som foregår. Både jeg og kona mi har vært livstruende syk, og er blitt berget. Vi har fått en ny sjanse. Vi vil bruke den til å leve et liv som gir rik inngang i Guds rike. Du verden så mye å oppdage og innta! Og vi har iallefall ikke mye tid om vi skal erfare det her vi lever nå. Det er bare her vi har det privilegiet å tro Gud med de forutsetninger vi har nå, å se og profetere stykkevis, og med den smerten det innebærer. Da skal vi forstå fullt ut, uten de begrensninger som en syndig verden underlagt forgjengelighet innebærer. Det er et element av offer, som vi bare kan gjøre nå. Det er derfor det er så verdifullt for Gud, og det er derfor han lønner så godt. Det du kommer til å gjøre i himmelen vil derfor ikke gi samme avkastning, har du tenkt på det? Jesus kommer ikke til en sløv og horaktig brud, full av verdens lyst og skam. Han kommer til en brud som har gjort seg klar. Han kommer ikke til en steinrøys. Han kommer til et tempel i Ånden som er bygd ferdig, hvor han er grunnsteinen, sluttsteinen og alt imellom (Sak 4.7). Ser du for deg Jesus som sluttsteinen på en steinrøys, full av kaos, kjødelighet og rot? Ikke jeg heller. Gud unner Jesus bedre enn det; og vet du? Han kommer til å gi Jesus noe som er bedre, for det er det Far har lovt Sønnen. Tror du han holder det han lover? Ja, det er mer behagelig å tro at Guds rike ikke lenger er det som det var når Jesus overførte det til disiplene og det som han forløste på pinsedag. Vi tar oss nok litt bedre ut. Men jeg frykter ham som kommer til å stille meg til ansvar for det han har gitt. Hva gjorde vi med det? Tok lysten til alle andre ting over. Dro vi på fisketur mens Jesus befalte å rense kreftsyke, reise lamme av rullestolene og legge ned blindeforbundet? Vet du; verden og Vesten i særdeleshet kommer ikke til å bli det samme. Det er lett å være intellektuell og oppføre seg pent så lenge det går bra. Når rettigheter og rikdom blir tatt ifra deg, derimot, så kommer ditt egentlige jeg til syne. Vi ser allerede konturene av det. Vi tror kanskje at nazisme aldri kan skje igjen. Vel, all menneskelig godhet er et resultat av Guds nåde, og når vi selv tar æren for det, så kan du selv tenke deg hva som tar over når Gud sier: "Fint, prøv litt uten en periode, og så får vi se hvordan det går." Vi er redde for at muslimer tar over og innfører Sharia. Vel, om ingen av dem som kommer får se helhjertede kristne som demonstrerer Guds rike, så de vender om og tror på den oppstandne Guds salvede, så kan det, om vi ikke får Sharia, iallefall få omfattende konflikter og mindre trygghet og frihet. Når en prest ble drept i et menighetshus i Frankrike av en islamist, så talte den hellige Ånd til meg og sa; vi kan hjemme oss i menighetshusene og droppe oppdraget fordi vi tenker det er tryggere. Men krig over over oss enten vi velger det eller ikke.
Hvorfor skriver jeg alt dette? Grunnleggende sett for å rydde i eget hode, for år med feillæring har satt sine spor; for å få en klarhet i hva er det jeg tror og hvorfor. Og Gud har bedt meg om å dele det jeg ser; helt uavhengig av politisk korrekthet i forhold til menighetsammenheng, samfunn og popularitet. Du vil ikke få det som klør i øret, her. Jesus, Guds salvede, som åpnet himmelen for meg på en landevei utenfor en campingplass i Örebro etter år med total mørke, angst og ufred; hans vidunderlige smil satte meg fri. Han reddet livet mitt, bokstavelig talt, og gav meg et oppdrag, og det oppdraget forsøker jeg å være tro imot.
Herre, vil du åpenbare ditt rike for oss! Vil du hjelpe oss i en omvendelsesprosess som går så langt at vi ser ditt rike, her og nå. Gi oss å leve slik at inngangen til ditt rike er vidåpent, Jesus! Far, jeg ber om at din Sønn, Jesus, skal få lønn for det offeret han gav; en brud som har gjort seg rede. Herre, la ham få det i oss. Herre, la oss vinne den Salvede. La ham bli betatt av den skjønnhet du, Far, har gitt oss. La oss ikke kaste bort nåden, den vakre hvite kledningen, og all utsmykkingen som du har gitt oss ved den hellige ånd, og heller velte oss i verdens søle av forgjengelige ting. Herre, se i nåde til oss. La oss få nåde til å ydmyke oss, heller enn å bli ydmyket av at vi høster der vi har sådd. Kom, Herre Jesus. Kom!  

Derfor står ordet desto mer fast (2. Pet 1)

Jeg slutter ikke å undre meg over hvordan vi lett kloholder på en oppfatning av bibelen som bibelen ikke har av seg selv. Vi oppfatter det skrevne ordet som viktigere på en annen måte enn det skrevne ordet selv forkynner. For det skrevne ordet peker på og forkynner det levende Ordet (1.Joh 1), det som bor i menneskerhjerter ved tro og kommer ut gjennom munn, armer og bein - det Paulus kaller Kristi brev, blitt til ved Ånden:

Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod (2. Kor 3.3)

Det er ikke bare et enkelt bibelvers som tolkes på spekulative måter, som sier dette. Nei, det er det samlede vitnesbyrdet i NT. Bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levenede (2.Kor 3.6). I begynnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud og Ordet var Gud (Joh 1.1). Hvem er det snakk om? Jo, Jesus. Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. Hvorfor kom Jesus på denne måten? Jo fordi gjennom at Jesus, som er det Levende Ordet, ble kjøtt og blod som vi kunne ta og se på og erfare, kunne vi endelig forstå hvem Gud er. Jesus er Gud forklart, åpenbart og levd ut som menneske. Vi tror at Skriftene er innblåst av Gud, og ikke fremkommer etter menneskelig vilje, og vi tror det fordi det er Skriftenes vitnesbyrd om seg sjøl. Men det er ikke selve bokstavene som er innblåst. Du finner ikke Gud i papiret eller blekket, men i vitnesbyrdet om en Gud som har gjort seg sjøl tilgjengelig gjennom forsoning og som inviterer oss inn til fellesskap med seg sjøl, så vi kan oppdage hans vilje og plan med oss i det vi oppdager hvem han er. Det er først når Ånden tar Ordet du hører, leser eller erfarer demonstrert og skaper tro i hjertet, at det Levende Ordet har fått feste i oss. Det er da vi snakker om Guds ord, som uforgjengelig såkorn, som forblir for alltid, vokser og bærer frukt. Det andre kan være en bokstavreligion som er akkurat like lite livsforvandlende og fjernt som Islam. Vi må ikke glemme hvordan Jesus omtalte fariseernes bokstavreligion, så vi i angsten for det vi oppfatter som svermeri ikke kommer i skade for å omfavne den:

"Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste proselytt, og når dere lykkes, gjør dere ham til en som fortjener helvete dobbelt så mye som dere selv." (Matt 23.15)

Det Jesus kritiserte var folk som silte myggen (bokstaven), men fint svelgte kamelen ved å overse det levende Ordet - Ånden i Ordet - det livet en lever - de verdiene som er i Gud: rettferdighet, barmhjertig og troskap. Som gode, konservative, bibeltro kristne, er vi opplært til å tenke at vi ikke kan bygge på erfaring, men på å tro på Ordet. Og i veldig stor grad er det bra. Tro kommer før erfaring, og bibelen snakker om tro og utholdenhet. Men dersom "tro" aldri fører til erfaring, har vi da en levende tro på et levende ord, eller bare en teoretisk aksept av en lite livgivende filosofi? Noen virker jo å direkte være redd for erfaring, for de er redde for å miste sin rene og uplettede overgivelse til en bibeltro uten erfaring, noe de virker å se på som fromt og hellig. På den ene siden har tro et element av håp i seg, og et håp som er oppfylt, ikke lenger bare er håp, men oppfyllelse. Vi har håp om en ny jord under en ny himmel. Det er ikke nå, men en gang. På den annen side snakker bibelen, og ikke minst Jesus - troens opphavsmann og fullender - om en tro som går ting til å skje, her og nå. Jesus befaler oss å helbrede de syke, reise opp døde, rense kreftsyke (eller spedalske om du finner noen) og forkynne: "Vend om, for Guds rike er nær!". Han snakker om et ord som, når det blir værende i oss, gjør at vi får det vi ber om, og snakket om bønnesvar som motivasjonen for og gleden ved bønn.

Bibelen forteller oss at erfaring gir troen innhold og en får en dypere innsikt i det en er overbevist om. Peter sier her at erfaringen på fjellet der Jesus ble forvandlet, gjør at de profetiske løftene står desto mer fast for ham. Det er ikke en erfaringsløs bokstavtro som bibelen kaller en levende tro. Det er også derfor evangeliet må forkynnes med demonstrasjon, slik at troen kan være basert på Guds kraft og ikke intellektuell tilslutning (1. Kor 2). Og her er vi inne på kjernen. Hvordan ble det evangeliet du tok imot forkynt? Hvilken tradisjon er du opplært i? Dersom den er apostolisk så har du sett Guds kraft i aksjon, og du har blitt trent til å bevege deg i tro på markedsplassen, der folk normalt ferdes. Demonstrasjon og under er ikke unntaket, det er regelen. NT forteller oss at alle apostlene så under. Vi tenker kanskje at det stoppet med dem. Men det kunne ikke forklare evangeliets eksplosive vekst i det første århundre, og det stemmer ikke med vitnesbyrdet i NT, heller. Evangeliet ble spredd gjennom andre enn apostlene; det ser vi i Apostelgjerningene. Helt vanlige troende plantet menigheten i Antiokia (Apg 11). Apostelgjerningene kunne heller ha fått navnet Jesu gjerninger, for det å gjøre Jesu gjerninger er det som Jesus selv har lovt oss troende å gjøre (Joh 14), og i apostelgjerningene er det mer enn apostler som gjør noe, for Jesus fungerer i hele legemet sitt. Vi tenker kanskje at folk var mer åpne og velvillige på den tiden, men heller ikke det stemmer med vitnesbyrdet i NT - som tvert imot understreker sterk motstand mitt i fremgangen. Så vi har altså en situasjon med sterk vekst mot alle odds. Vi kan prøve å lage forklaringer på et kristen- og menighetsliv som er lite fruktbar for Guds rike og tom for bibelske erfaringer, men jeg er langt fra sikker på at Gud er så veldig imponert. De første kristne levde i et samfunn hvor folk trodde på nær sagt alt mulig, og hvor myndighetene ikke akkurat var klar til å bøye kne for en ny konge - tvert imot. De var raske til å bruke vold og utføre overgrep. Keiserdyrkelse, overtro (Apg 14) og massiv umoral var minst like ille den gang. Nå lever vi, iallefall her i Vesten, i et mer ordnet samfunn. Riktignok har den jevne nordmann slår seg på brystet av en liberal etikk, som de mener at vi har sugd fra eget bryst i vår egen suverenitet. Og selvsagt, når man sitter på toppen av kransekaken, kan man alltids være litt greie med hverandre. Men det er når ting virkelig går oss imot at vi ser hva som dukker opp til overflaten, og Europa står overfor en krevende tid. Og dessuten: I all vår velstand og luksus og intellektuell menneskedyrking, så har Gudstroen ikke forsvunnet. Den intellektuelle eliten river av seg håret over at til og med oppgående Arbeiderpartipolitikere kan søke hjelp hos Snåsamannen, og til og med kan fortelle om det på TV, etterpå. Man forsker på helse og behandling, men det er mange sykdommer man ikke rår over. I all vår teknologiske og vitenskapelige fremgang, så klarer man ikke å avskaffe verken fattigdom eller krig. Tvert imot har man laget et system hvor stadig mer økonomiske ressurser og makt havner på færre hender, og miljøkrise kan øke fattigdom. Folkesykdommen ensomhet og relasjonsbrudd har ikke ikke blitt bedre - ensomhet er tvert imot blitt være i vårt moderne samfunn, særlig blant eldre. Hvor vil jeg hen med alt dette? Vel, det skal ikke så veldig mye til å være relevant med et budskap om Guds rike i det samfunnet vi lever i. Det er nok skrikende behov å møte med Guds kjærlighet og Guds godhet på Guds måte. Vel å merke hvis det er Guds rike vi forkynner og demonstrerer. De fleste ateister er nemlig skapateister. Det stikker ikke så dypt. Om de kommer i en krise, så roper mange av dem Gud, og mange vil være åpen for forbønn. Noen få har så sterk Gudsangst at de til og med i slike situasjoner vil avstå for å gi Gud muligheten til å entre banen i livet deres, men jo sterkere demonstrasjon av evangeliets kraft, jo færre blir det igjen av slike, men alltid noen. Som Paulus sier: Troen er ikke alles sak; ikke da, heller ikke nå.

Peter snakker om erfaringen med Jesus på fjellet der Jesus ble "forklart" (egentlig: forvandlet). Han skinte, og Elia og Moses viste seg for dem og snakket med Jesus. Hvorfor disse to? Fordi de er typer på den profetiske tjenesten som menigheten er ment å ha. De som bringer folket ut av slaveri gjennom kraft og demonstrasjon og som gjennom kraft og demonstrasjon bringer et frafallent, avgudsdyrkende folk tilbake til Gud. Menigheten er kalt til å 1) gå fram i Elias Ånd og kraft, og 2) representere åpenbaringsprofeten - den profeten som Moses profeterte om skulle komme - Messias - "den som ikke hører på denne profeten, vil bli ryddet ut av folket." (5.Mos 18.17-19). Disse to profetene - Moses og Elia - går igjen i Åpenbaringen 11, i et mektig budskap om hvordan forfølgelse av Guds menighet kun tjener til å demonstrere oppstandelseskraften og videre vekkelse. Menighetens verste fiende er ikke våre motstandere eller forfølgelse, men at vi blir offer for suksess i form av ro og velstand, slik at vi får anledning til å blir selvtilfredse, selvopptatte og selvfokuserte. Jesus kaller slike menigheter til omvendelse i brevene til "sendemenighetene" i Åp 2 og 3. En menighet som er mer opptatt av "pekefingerleken" for å dekke over sin egen lunkenhet er ikke mye til en brud for Jesus. Når det ikke står noe annet igjen enn å fråtse seg i andres synd, heller enn å vende om fra vår egen, så går vi løs på de homofile og lesbiske, slik at statskirken blir en "løgnkirke" først når den åpner for å "vie" homofile og lesbiske. Det viser det totale og absolutte frafall; en står ved kanten av stupet. Bibelen snakker ikke så mye om homofile og lesbiske som den snakker om å leve etter lystene, så faller de to under dette, også. Men bibelens budskap er at den som lever etter sine lyster, skal dø. Slike lyster har mange uttrykk, og listen over det som gjør at vi ikke skal arve Guds rike inneholder mye mer enn homofili og lesbiskhet (Gal 5.18-19). Men alle disse andre syndene og mangelen på budskapet om omvendelse, gudsfrykt og helliggjørelse, gjør tydeligvis ikke kirken til en løgnkirke. En må gjerne hevde at en står på nytestamentlig grunn, men da kan en kanskje begynne med det som veier tyngre: Guds miskunn på Guds måte. Det var ikke vår idé å la Jesus dø for våre synder og stå opp igjen, for å si det slik. Når Jesus står utenfor og banker på, så er det ikke til ikke-troende han har dette budskapet til, selv om vi liker å bruke skriftavsnittet slik. Nei, det er til sin egen menighet Jesus kjenner seg lempet ut i kulden. Han lurer på om han får lov å komme inn og være med å prege det som skjer imellom alt vårt opplegg med vår liturgi med innledning, lovsang og preken, og prosjektør og lydanlegg og selvsagt: kirkekaffe. Det Peter, klippen (-->Moses), og de to andre, Jakob og Johannes, tordensønnene (-->Elia), fikk se på fjellet var noe helt annet enn fastlåst og bortgjemt liturgi. Det var en Jesus som gjennom sin lidende og forfulgte menighet har tenkt å se folkeslagene disippelgjort. Og den erfaringen, sier Peter gjorde at han opplevde at det profetiske ordet, det skrevne ordet sto desto mer fast. Erfaring bekrefter Ordet og Ordet bekrefter erfaring. Disse er ikke motsetninger, men i en symbiose. En hel del troende som jeg møter, ville ha kalt Peter for en svermer om han hadde levd idag og hevdet det han sier i det skrevne Ordet. For "Skriften alene" er blitt det overgripene prinsippet som overstyrer alt annet. Erfaring er helt annenrangs og anses nesten som forurensning av enkelte biblistiske puritanere. Vi må iallefall prøve alle erfaringer på Ordet, sies det, og med det menes at alle manifestasjoner må være noe og utførlig beskrevet i Skriftene, eller så anses det som falskt. Beklager, Gud, men du må nok tøyle kreativiteten din en god del, for her ses det ikke på de langsiktige fruktene, og de lange linjene i Ordet, slik de gjorde i apostelgjerningene, men på detaljer og ytre staffasje, som granskes nøye om de er etter Skriftene. At Johannes i sitt evangelium slår fast at dersom alt det Jesus gjorde og sa skulle ha vært skrevet ned, så hadde ikke hele verden hatt plass til den boka som da skulle skrives, betyr lite. Når vi har Skriftene trenger vi ikke nye, kreative påfunn ifra Gud. Han får værsågod holde seg strengt innenfor det som i detalj er beskrevet i Skriftene. Punktum. Vi er ikke opphørsteologer. Bare nesten. Nå blir det jo også et problem, da, for mange detaljer om manifestasjoner finner du ikke i Skriftene, for Skriftene er ikke så opptatt av dem, som av resultatet. Helbredelser er ikke beskrevet i detalj, ei heller det som foregikk i interne bønnemøter. Det står ikke noe om musikkanlegg og prosjektør, heller, så det må jo da også være feil, eller? Hva med gardiner? Eller talerstol i tre? Det er rart at den på grensen sin til fariseeristiske skriftpuritanismen bare gjelder åndelige manifestasjoner, ellers er vi fri til å forandre på så mye annet; ikke minst ha nesten helt fravær av åndelige manifestasjoner; noen foretrekker tydeligvis det. Men når Johannes sier at det var så mye mer som kunne ha vært skrevet, så peker han på to ting.

1. Det som er skrevet om det Jesus gjorde i løpet av sine 3 år i tjeneste, er ikke dekkende for alt som faktisk skjedde, men vi vet nok til å dømme om hva som er rett og godt: se etter fruktene er befalingen, prøv alt og ta vare på det gode. Ikke lete etter feil? Nei! Det var ikke befalingen.  
2. Jesus er på langt nær ferdig, han holder på fremdeles. Derfor sier innledning til det vi har kalt Apostlenes gjerninger, at den første boken (Lukas ev.) var skrevet om det Jesus begynte å gjøre og undervise (Apg 1.1, og ja, bibelselskapets oversettelse setter ordet archo senere i setningen, men BGO, NB88, NASB, NKJV, ESV, NET, NIV, NLT, YLT følger alle den greske teksten). Implikasjonen til Lukas er at Jesus har ikke sluttet. Dette døde ikke med apostlene, for Jesus lever, og historien dreier seg ikke om døde apostler, men om den oppstandne Jesus, han som er den apostel og ypperstreprest som vi bekjenner (Hebr. 3). 

Så vi har det rare at Skriftene som vi bekjenner oss til og som vi med rette gransker, forteller oss at erfaring er helt grunnleggende for vår forståelse av Guds rike og hvem Jesus er, og gir det profetiske ordet en mye dypere betydning. Skriftene er ikke ment å detaljregulere alt, men er ment å gi noen hovedlinjer å gå etter. Derfor sier Jesus at kjærligheten til Gud og til mennesker er oppfyllelsen av loven og profetene. Vel, da har du kokt det ned til noe som jeg tror vi kan få alle mennesker til å huske. 1) Jesus døde for våre synder og sto opp igjen den tredje dagen, 2) til vår rettferdiggjørelse og nytt liv i ham, og 3) kjærligheten og takknemligheten til ham og hans kjærlighet til mennesker gjennom oss, slik han utrykker seg igjennom oss, er ledetråden i Guds rike. 4) Når vi har fullført oppdraget, kommer Jesus tilbake og setter kronen på verket. De som fremdeles står imot på tross av mektig demonstrasjon av Guds rike, skal få sin dom. De andre lønn.

Mens vi har angst mot å gi erfaring noe som helst teologisk vekt, så ser vi at den første menighet og de som ledet den har friheten til det. Peter brukte erfaring til å forsvare at han hadde forkynt evangeliet til hedninger og spist sammen med dem (Apg 11), og den erfaringen og andre erfaringer tas inn apostelmøtet (Apg 15). Noe av vår angst har nok sitt utgangspunkt i rare ting som har oppstått i karismatiske menigheter. For eksempel har man sittet i møter og spydd opp "demoner", fordi noen som en anså som kristne hadde opplevd utfrielse på en slik måte. Men vi trenger ikke hive ut babyen med badevannet for å håndtere dette. For det første: det kommer ikke fram noen steder i NT at en hadde møter der en hev ut demoner av alle kristne, ikke en gang i Korint. Om det var noe sted der en hadde hatt behovet, så var det der. Paulus snakker snarere om å vokse opp fra barnslighet og kjødelighet og om omvendelse. Kjødet er ikke en demon, men det faktum at vi er underlagt forgjengelighet og fort tenker på en forgjengelig og rent menneskelig måte. Guds medisin er en kontinuerlig omvendelsesprosess som heter "forvandling ved fornyelse av sinnet". Det er en åndelig prosess i et samarbeid med den hellige ånd. Derfor forvandling, og ikke mental hjernevask, bare. Dessuten, så kunne man fort ha funnet ut etter å ha spydd opp "demoner" i et møte; ble det bedre? Hvis nei, så var det ingen demon involvert. Det vi kan si sikkert ut fra NT er at med utfrielse fra demoner, så er det et før og et etter. Og her finner du også grunnen til at folk ikke sitter i møter og spyr opp "demoner", lenger. Resultatet av fraværende og i beste fall usunt. Men derifra til å tenke at kristne er helt upåvirkelig av den demoniske verden og at det er ingenting som heter utfrielse for en troende er likeledes naivt og ikke bibelsk. Når Paulus sier at vi ikke skal gi djevelen rom (Ef 4), så er jo det en meningsløs uttalelse, hvis så ikke er mulig. Og når han sier djevelen, så tenker han nok på djevelens åndelige medarbeidere mer enn på the bad guy, himself. Djevelen er tross alt bare én skapning og er ikke alle steds nærværende, slik noen synes å tro. Altså snakker vi om demoner. Jeg har personlig hørt kristne vitne og fortelle om deres egen utfrielse, og siden jeg ser at de lever overgitt til Jesus og elsker ham, så finner jeg ingen grunn til å tvile på deres vitnesbyrd. Jeg trenger ikke forkaste noe som har båret god frukt, som noe ubibelsk og feil. Gud er større en min lille teologi. Men i all sunn tilnærming til dette, vil du finne et element av omvendelse. For i den grad den vonde har fått et grep på deg eller en plass, så innebærer det nettopp dette: du har gitt noe rom. Så hva med å stenge døra? Jesus snakker om det. Du må fylle tomrommet med noe. Og i all åndelig utvikling er det hovedbudskapet. Bli fylt, så blir det mindre plass til det andre. Du må gjerne rydde plass. Det er fint. Men uten å bli fylt, blir det jo bare tomt. Men uansett. Mens det at noen har opplevd å bli fri demoniske bånd og lenker, kan være reelt, og helt innenfor, men det betyr jo ikke at kjødet som en utfordring for en kristen forsvinner av den grunn og er blitt til en demon. I alt vi er involvert i, så vil en reaksjon mot noe, ofte bety at vi sitter og roper fra den andre grøfta. 

En annen utfordring er at en del har funnet det for godt å forkynne gaveutrustningen sin som et almenngyldig Guds rike prinsipp, mens det egentlig bare er den måten Gud virker igjennom dem. Det er lett for, og litt behagelig også, for da svinger alle inn etter din pipe. At en får frihet til å fungere slik Gud har formet oss, og det vi har tro for, er bra og fint. Men andre kan ha andre utrustninger og en annen tro som Gud også har skapt. Om det er en trussel for oss, så er vi redd Gud som er større enn oss og vår tjeneste, og vi mangler innsikt i Guds drøm: Jesu legeme. Så hva betyr det? Det betyr: vær romslig og gi hverandre rom. Det betyr ikke at vi skal slutte å gjøre det vi har tro for. På ingen måte. Men andre må få den samme friheten, uten at vi dermed har behov for å rakke ned på dem. For oss kan det oppleves feil å gjøre som dem, men det er dermed ikke feil for Gud. Jeg har en gave og utrustning til å bygge et cellegruppearbeid og se grupper plante nye grupper i flere generasjoner. Jeg vet hva jeg ser etter som vekstfaktorer. Men det kan jo være helt andre måter å gjøre dette på som også gir vekst, og kanskje vinner helt andre typer mennesker. Men det burde det jo være rom for. Bare ikke tving meg inn i det opplegget. Ikke tving meg inn i Saul sin utrustning, for å bruke det bildet, så skal jeg ikke tvinge deg ut av den. Var Saul sin utrustning feil? På ingen måte. Gud brukte ham i den. At han falt hadde ikke noe med utrustningen å gjøre, men karaktersvikt, og er ikke en del av sammenligningen, her. Saul var en Gudsmann som gjorde storverk i Guds navn og under den hellige Ånds salvelse. Poenget her er at ikke alle utrustninger fungerer for alle. Som ledere er det veldig viktig å være klar over dette. Folk tjener ikke din utrustning som leder. Du tjener Gud i din for å hjelpe Guds folk å finne sin, helt uavhengig om den passer perfekt med din, eller ikke. Mange ganger er ulike utrustninger komplimentære ferdigheter og bare positivt, for det skaper bredde og dynamikk og vekst. Andre ganger skaper det bare slitasje og utfordringer; og det kan være lurt å skape ulike arenaer, så en begge før frihet til å bære god frukt og kanskje blir mer åpen for å lære av hverandre gjennom det. Vi har alle et element av at vi profeterer (har tro) og ser stykkevis. Ingen av oss har hele bildet. Det kan være krevende å se verdien av en puslebit du ikke forstår deg på. En porsjon med ydmykhet er ikke dumt å ha med seg. 

Skriftene er så viktig for oss. Men vi må som Paulus sier bruke dem på lovlig vis. Vi kan bruke Skriftene på en slik måte at vi bryter med Ånden i Ordet. Da vanærer vi Ordet istedet for å ære det. Spørmålet er mer hva vi lever enn hva vi lærer. Herre, vil du hjelpe oss, du som er det Levende Ordet, til å forstå hva Skriftene betyr, så vi kan demonstrere din gode vilje i den kraft som du gir. Hjelp oss ut av meningsløse krangler og diskusjoner om detaljer som ikke betyr noe, og til å se etter det du har bedt oss å se etter: det gode, så vi kan ta vare på det. Hjelp oss ikke å definere oss ut fra teologiske ståsteder på områder som ikke er sentrale for evangeliet. Hjelp oss heller å leve ut det sentrale i evangeliet så din sønn kan få det vitnesbyrdet han lengter etter, den legemet han kan uttrykke seg igjennom og en brud så overgitt at han blir vilt forelsket. Herre, kom. Kom, Herre!