De siste dagene - det ultimate budskap (Joh 13-17, Apg 1) - del 1

Når du ikke skal være der lenger
Hvis du visste at livet ditt her på jorda snart var til endes; hva ville du si til de nærmeste rundt deg? Du ville antakeligvis ha skrellet bort alt som ikke var vesentlig og virkelig brydd deg om det som til syvende og sist betyr noe. Vi kan henge oss opp i all verdens uvesentlig detaljer i livet, men om vi viste at vi hadde noen og førti dager igjen, så hadde veldig mye av det havnet i bakgrunnen. Om vi hadde levd lenge sammen, så hadde en kanskje brukt noe tid på å mimre - og ledd og grått over de gode minnene. Og samtidig: fokuset hadde vært på hvordan de nærmeste nå skal klare seg sjøl uten deg. Og her finner vi Jesus. Fokusert. Målrettet. Det viktigste øyeblikket i universet, om en ser bort fra når Jesus kommer igjen, er like rundt hjørnet. De mest betydningsfulle menneskene som fantes på den tiden skulle nå få det mest betydningsfulle budskapet. Det vil si ganske mye om oss, om vi ikke tror at dette budskapet er relevant for oss idag. Det er så høyaktuelt - det viser oss det viktigste i Jesu prioriteringer. Han kunne ha gjentatt hele Bergprekenen - det er elementer der som er viktige og relevante, men han bygde heller videre på disse i et forsøk på å få disiplene til å skjønne hva dette disippellivet dypest sett dreier seg om: relasjon og identitet, for uten det gir resten ingen mening. Han lyktes bare delvis, og han er klar over det at de er på en plass hvor de ikke er altfor mottakelige, så han setter av 40 dager etter oppstandelsen for repetisjon og oppsummering. Hva er det egentlig disiplene har vært med på? Hva er det de fortsatt skal være med på, og hva er det grunnleggende mest viktige for dem å forstå og begripe? 

De dypeste brønnene i bibelen

Johannes evangeliet er virkelig dypt. Johannes og Paulus er de to store teologene i det nye testamente. De kunne mer enn andre sette ord på hvor ubegripelig stort og nær sagt uforståelig for en menneskelig hjerne det er det Gud har gjort og gjør gjennom sin Sønn Jesus. Han er Den Salvede, den oppstandne og den herliggjorte, han som i kjærlighet gav seg selv slik som ingen andre. (Vel, ingen vet helt sikkert hvem som skrev Hebreerbrevet, så vi kan ta med også denne personen blant de store nytestamentlige teologene, for den er også åpenbaring i kompakt form). Johannes evangeliet er så fullpakket med åpenbaring at jeg bruker flere uker på å komme igjennom. Jeg bare skjønner at her er det så mye at jeg må bruke tid å bønn og ettertanke (les: kristen meditasjon) for å fordøye det. Jeg fylles av lengsel og nød og kjenner at jeg bare må rope til Gud. Herre, hvor lite jeg har skjønt! Hvor lite jeg har grepet! Hvor mye dette er, og så lite som jeg har evnet å ta del i og leve ut! Fordømmelse? Nei, nei! Det er djevelens sin side av banen; han som vil trekke oss bort fra Gud. Jeg har skjønt så mye at dette er Guds invitasjon til det mest meningsfulle livet det går an å leve. At det er en så dyp og desperat lengsel at det gjør ondt utenfor stortåen betyr ikke at noe er grunnleggende galt; den lengselen er det Herren som gir meg, og den bare øker når jeg søker ham; det er som jeg holder på å sprenges i mitt indre. Tårene renner, og sukk og stønn som jeg ikke klarer å uttale i ord stiger opp til Gud. Bare et vers kan sende en rett på kne, og jeg kan jobbe med det i flere uker. Det vil si: det jobber i meg. For det er Gud som virker i oss til både å ville og gjøre etter hans gode behag. Hvor er grunnlaget for vårt skryt? Det er utelukket, sier Paulus. For dette vi snakker om nå er noe helt annet enn noe menneske på noen måte kan få til eller finne på. Og likevel: Gud vil involvere oss ynkelige, skrøpelig mennesker i det han gjør. Det er et mysterium som nesten er like stort som at selveste det levende Ordet i Guds munn fikk to føtter og armer - en kropp -  og gikk rundt i Judea og Galilea. Det sender vårt menneskelige sinn ned i det som man i dataverden vil kalle “shutdown, kernel panick” eller “blåskjerm” - oversatt til godt norsk: “total kræsj, omstart pågår.” Vårt hjernekapasitet er en del av det bibelen kaller “kjøtt og blod” - og så fantastisk som Gud har gjort den, så forstår den seg ikke stort på det som har med Gud å gjøre - den er i beste fall fryktelig seinlært. Det er bare når Guds Ånd opplyser vårt hjerte, vår ånd, at vi får kapasitet til å skjønne Guds vesen og hans hensikter (2. Kor 2.14). Så vår vi disse underlige situasjonen vårt hodet sier: “What?”, mens hjerte sier: “Å ja, da!”. Når vi velger å følge hjerte, så ender vi opp med at fakta gir hjertet rett og hodet feil. Slike erfaringer av at vår ånd, opplyst av Guds Ånd, har en overtruffen vurderingsevne, er en viktig del av den forvandling vi opplever hvor sinnet blir fornyet (Rom 12.3). Sinnets fornyelse er ikke bare nye tanker og idéer som vi putter inn, for en tanke i seg sjøl har ikke kapasitet til å skape åndelige realiteter. Det som er født av kjøtt og blod, er kjøtt og blod, sier Jesus i møte med teologen Nikodemus (Joh 3). Kilden til å erfare dybdene i Gud i en stadig mer moden vandring med ham, kommer gjennom åpenbaring som begynner i hjertet og kommer ut i handling og ny erfaring. De nye erfaringene må vår begrensete hjerne etter hvert forholde seg til. Og det blir litt enklere når overetasjen ikke går ut i generalstreik hele tiden, men tenker: “Ok. Den der åndelige 'vissheten' fikk jo rett sist, so whatever. Let's go with the flow.” Jo tidligere i livet en begynner å vandre slik med Gud, jo mindre ommøblering og total reprogrammering trengs. “Alt er mulig for den som tror,” er mer naturlig dersom en allerede har erfart at med Gud er det umulige mulig. 

De gangene vi synes bibelen blir litt vel kort
Jeg har undret meg over at det ikke står noe mer om hva Jesus underviste om i 40 dager etter oppstandelsen. Det får meg til å tenke at det som faktisk står, er oppsummeringen av fokuset - det som det i hovedsak handlet om, og at det i bunn og grunn også er en repetisjon og oppsummering av 3 års trening. Jeg tror avslutningstalen som vi finner i Johannes var en sentral del av innholdet, og vi får det bekreftet i oppsummeringen i Apg 1, også. Disiplene var utrygge og sorgtunge like før korsfestelsen, og Jesus sier selv at han har mye mer å si, men som de ikke kan bære nå (Joh 16.12). Vi ser det i Lukas hvor Jesus nå kjører intensiv bibelskole hvor han tidligere har hatt “Jesus School of Supernatural Ministries”:

“Så sa han til dem: «Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene.»  Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.»” (Luk 24.44-49)

Emmausvandrerne fikk en gjennomgang av alle skriftene, og det var nok til dels slik Jesus åpnet opp Skriftene for dem. Han pustet på også dem og sa: Ta imot den hellige Ånd! (Joh 20.22). Uten Ånden - ingen åpenbaring. Før oppstandelsen skjønte disiplene lite av det riket Jesus snakket om, for riket hans er i egenskaper bare Ånden kan skape i oss (Rom 14). Fokuset var derfor naturlig nok også på ta imot den hellige Ånd i det Jesus snakket om i de 40 dagene etter oppstandelsen (Apg 1.4-8). Det var mer for disiplene å ta imot og erfare, og det handlet om kraft, autoritet og frimodighet i oppfyllelsen av et oppdrag som gjaldt hele verden. Jesus snakker mer om den hellige Ånds rolle i oss troende i Joh 14-16 enn noe annet sted i evangeliene. Men når jeg i min undring av den korte oppsummeringen av Jesu undervisning i Apg 1, skulle gå løs på Jesu avslutningstale i Johannes evangeliet, så stoppet den hellige Ånd meg, og sa: “Du må studere Joh 13, også, for det er der denne viktige avskjedstalen begynner. Del med meg hva du ser der!” Ja, ha? Den hellige Ånd vil vite hva jeg ser? Hadde det ikke vært greiere om han delte med meg det han ser? Men jeg vet jo at Gud flere steder spør profetene: Hva ser du? Gud vil vi skal oppdage hans hemmeligheter ved at vi gjør en anstrengelse, ved at vi gransker, reflekterer over og mediterer på ordet, mens vi ber: Gud, hva er det du egentlig sier her? Hva betyr dette for meg idag? Så jeg tok utfordringen og det angrer jeg ikke på, og jeg håper du vil bli med meg på et lite bibelstudie.

Å elske hverandre - en ydmykende affære (Joh 13)
Johannes 13 begynner med å si at Jesus nå visste at han time var kommet da han skulle gå tilbake til sin Far. Han hadde elsket dem Gud hadde gitt ham i verden, og han hadde elsket dem til det siste. Han visste at Far hadde gitt alt i hands hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Så binder han opp om seg og begynner å vaske disiplenes føtter. Han tar den laveste posisjonen og gjør jobben som slaver vanligvis var satt til å gjøre. Vi skjønner at det bryter med forventningene ut fra Peter sin reaksjon: Herre, dette passer seg ikke! Det vi kan lære av dette er at det først er når vi virkelig tror at vi nyter Guds velvilje som sønner og døtre av Gud, at vi kan gi slipp på en selvfølelse som baserer seg på å bli betjent og anerkjent av mennesker, og faktisk tjene kun med utgangspunkt i sann kristen identitet. Vi trenger ikke forsvare oss; vi trenger ikke beskytte vårt selvbilde og rykte; vi kan gå på tvers av vedtatte forventninger i samfunnet når Gud leder oss slik, fordi vi vet at vi er elsket av Gud, og det er den kjærligheten som er motoren i det vi gjør. Da tåler vi også tilbakemeldinger fra andre, fordi vi er jo disipler, og da er livslang læring en verdi, så vi går ikke ned om vi har opptrått klønete, men vi takker både Gud og mennesker for tilbakemelding som gjør oss mer vise og klokere. 

Videre ser vi i ordvekslingen at fotvaskingen har en dypere mening en bare den fysisk vaskingen av skitne og svetter føtter. Når Peter vil nekte Jesus å vaske føttene hans, så svarer Jesus ganske så radikalt: “Om jeg ikke vasker deg, så har du ingen del i meg.” Dreide dette seg om bare en fysisk fotvask? Eller ligger det noe annet bak. Når Peter snur og vil ha Jesus til å vaske hele seg, så svarer Jesus: “Den som er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene, men ikke alle.” Den siste kommentaren knytter seg ikke til at det var en disippel som ikke hadde badet seg i det siste, men til Judas som forrådte ham. Vi er helt rene, men trenger likevel fotvask. Jesus bruker et bilde som disiplene kunne relatere seg til; for på den tiden ble man skitten på føttene når en beveget seg rundt. Derfor var det en gjestfrihetsgest å tilby fotvask for gjester. Men Jesus understreker at den som er badet er helt ren. Det er bare fotvask som er nødvendig. Men Jesus; hvordan kan du si at du er helt ren når en trenger å vaske føttene. Helt eller ikke helt, that's the question. I en åndelig forståelse av dette gir det likevel mening. For vi er erklært rettferdige ved tro på Jesus. Han som ikke visste av synd, ble til synd for oss, for at vi i ham skulle legemliggjøre selveste Guds egen rettferdighet (2.Kor 5.21, The Voice). Og likevel: uten helliggjørelse skal ingen se Herren (Hebr 12.14). Gud elsker oss akkurat som vi er, men han elsker oss alt for mye til å la oss bli som vi er. Han vil at vi skal vokse til modenhet og legge av oss barnslighetene som ødelegger både for oss og for andre. I slutten av Johannes 13 sier Jesus at han gir disiplene et nytt bud: “Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere skal dere elske hverandre.” Hvorfor et nytt bud, Jesus? Kjærlighetsbudet er helt i tråd med måten Jesus oppsummerer loven og profetene: Elske Gud helhjertet og elske nesten sin som seg selv. Men han drar det opp et hakk, for Jesus har demonstrert og kommer til å demonstrere en kjærlighet som går lenger. Kjærligheten viser seg i arbeid, sier Paulus (1. Tess 1.3). Arbeid er her gr. kopos som betyr å gjøre seg umak, legge energi i, arbeide målrettet og hardt, så en blir rett ut sliten. 

Budet om å elske hverandre slik Jesus hadde elsket dem gis i sammenhengen med fotvasken Jesus nettopp har utført, og hvor han utfordrer disiplene til å ta hans forbilde og gjøre dette for hverandre. 

På den tiden var nok en slik fysisk fotvask helt relevant og en måte å vise kjærlighet og tjenerskap på. Her i vår del av verden er det nok andre ting vi kan gjøre for hverandre som oppleves mer nyttig, og kjærlighet gjør kreativ. Men Jesus gir dem altså en nytt bud idet han ser at nå er hans tid her på jorda fysisk tilstede med disiplene til veis ende. Ingen Jesus til fysisk til stede for å holde denne brokete gjengen samlet. Ingen Jesus fysisk til stede til å løse opp i konfliktene disiplene imellom og irettesette selviske og dårlige holdninger. For vi leser fort mellom linjene i evangeliene at det disiplene var forskjellige fra hverandre slik vi opplever forskjelligheter idag med de utfordringer det fører med seg. Vi tenker kanskje at det var så enkelt på Jesu tid; en ble utvalgt av Jesus til å være en disippel, og vipps, så var alle problemene borte, og så vet vi innerst ikke at det var nok ikke slik. Men vi har en tendens til å romantisere evangeliene - det kan være behagelig å overdrive hvor enkelt det må ha vært å være en etterfølger av Jesus når han selv gikk på jord, mens nå; nå er det vanskelig, nå! Det fungerer som en unnskyldning for egen lunkenhet og manglede vilje til å følge Jesu befalinger. Men bibelen er ikke en bok for glansbilder. Den gir et realistisk bilde. Derfor er disiplenes vantro, manglende eve til å forstå det riket Jesus forkynte, deres misforståelser og konflikter tatt med i evangeliene. Bibelen pynter ikke på kaka. Den er tvert imot til tider brutalt ærlig. 

Men tilbake til forholdet mellom å være helt ren på den ene siden og det å ha behov for renselse på den andre. Det virker jo som motsetninger, men det er heller slik at det ene følger det andre. Begge deler er et verk av Gud og er basert på Guds miskunn og nåde. Dersom Gud gjør en rettferdig og ren tvers igjennom, så er en naturlig konsekvens av det at en begynner å leve rettferdig. Johannes advarer, som de andre apostlene mot et evangelium til tilbyr tilgivelse uten et liv i omvendelse og forandring og kaller det en villfarelse (1. Joh 3.7). Peter sier det slik at fordi Gud er hellig, så skal også vi være det (1. Pet 1.16) og snakker om å “vokse til frelse” (1. Pet 2.1-2). Paulus sier det slik at vi skal “arbeide på vår egen frelse med frykt og beven”, og legger til; “For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje” (Fil 2.12-13). Sann nåde fra Gud er alltid mer enn tilgivelse; det er forvandling i samsvar med Guds eget bilde og vesen. Det betyr at forvandlingen er like mye et nådeverk som tilgivelsen. Det gir ingen rom for sjølskryt. Den som skryter, skal skryte av Herren. Å arbeide ut vår frelse, betyr å ta i bruk det den frelsen vi har fått, slik at den blir synlig i livene våre. Det greske ordet for å arbeide ut er kat-ergazomai. Det henger nøye sammen med Gud som er virksom i oss, gr. energeo - disse ordene er beslektet. Gud vil med andre ord at vi skal være aktiv og arbeide ut frelsen sammen med ham, slik at vår response samsvarer (gr. kata) med Guds initiativ og verk i oss. Et hellig liv er preget av Åndens frukter, og det er bare ved Ånden vi reelt kan ta kverken på kjøttets syndige krav (Rom 8.13). Vi snakker ikke om å ta seg sammen, men om å vandre med Gud. Da er det heller ingen tvil hvem som får æren for forandringen.

Men hvor hører å vaske hverandres føtter til i dette? Etter mange års aktivt menighetsarbeid, er jeg overbevist om at fotvask i den overførte betydningen som Jesus introduserer i sin dialog med Peter, handler om å være ansvarlig overfor en bror og en søster i forhold til hvordan vi faktisk lever, og bibelen har en hel del å si om det. 

“Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.” (Jak 5.16)

“All irettesettelse synes nok å være mer til sorg enn til glede mens den står på. Men siden gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den. 

Derfor, styrk de slappe hender
og de vaklende knær!
 La føttene gå rett fram på veien,

så det halte ikke blir vridd ut av ledd, men heller blir helbredet.” (Hebr 12.11-13) 

Det koster å være ærlig med hvordan vi lever. Det er ydmykende. Hensikten er ikke pity party, eller å velte seg i sølen sammen, en slags konkurranse om hvem som er mest syndig og trenger mest nåde. Det handler om å ta imot Guds hjelp til å leve slik vi egentlig ønsker å leve. Det koster å være en bror og en søster som ikke bare er vitne til egne seire og nederlag, men også andres. Det å bøye seg ned og vaske føttene deres er ydmykende; vi ber sammen og snakker om vekst og veien til seier. Det ydmykende ved å vandre sånn sammen, mann til mann, og kvinne til kvinne, er det som setter en i posisjon for å nåde til forandring for “Gud står de stolte imot, men gir den ydmyke nåde.” (Jak 4.6; 1.Pet 5.5). Jeg har gjentatte ganger sett at når søsken finner hverandre i slike relasjoner, så gir det vekst og fremgang. Det blir mer av Jesus og mindre av usunt selvfokus, enten den er av det selvutslettende eller selvfornøyde varianten. Gud refser den han har kjær, sier hebreerbrevets forfatter. Den absolutt beste måten å ta imot Guds refs på er å la seg justere og vandre det ut sammen med søsken. 

“Mine søsken, hvis en av dere blir grepet i et feiltrinn, må dere som lever ved Ånden, hjelpe ham til rette. Men gjør det med et ydmykt sinn og pass deg selv, så ikke du også blir fristet. Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Den Salvedes (gr. Kristi) lov.” (Gal 6.1-2, NO-78/N11)

Paulus beskriver denne søskenrelasjonen hvor vi hjelper hverandre ut av det som vil rive oss ned. “Blir grepet i et feiltrinn” betyr i denne sammenhengen å bli overmannet av. Hebr 12.1 snakker om synden som ringer oss inne (gr. euperistatos) - vi finner ingen vei ut. En forutsetning for å ha slike relasjoner er at vi forstår at vi er avhengig av Ånden for å leve rett. Når vi forstår dette, kan vi hjelpe hverandre til rette. Det greske ordet for å hjelpe til rette, er det samme som Paulus bruker i Ef 4.11ff når han snakker om at tjenestegavene setter de hellige i stand til å tjeneste; det vi si utruster oss. Når vi lever ved Ånden og forstår at det er hans verk i oss som er utgangspunktet for alt, så kan vi gi hverandre håp og utruste hverandre til å leve rett og ta steg i den retningen Gud har kalt oss til. Når Paulus advarer mot egen fristelse i dette, så er det ikke nødvendigvis slik at en faller i det samme feiltrinnet, men like mye fristelsen det kan være å håndtere en bror eller en søster sin svakhet overfladisk og overifra og ned. Vi bærer en byrde sammen, byrden av å være skrøpelige mennesker. Jesu kall til oss er at vi bærer byrden for hverandre trofast, og Paulus kaller dette for Den Salvedes lov - altså et påbud. Et nytt bud gir jeg dere; dere skal elske hverandre. Dere skal vaske hverandres føtter slik jeg nettopp har vasket deres føtter. Dere er ren, men trenger like fullt renselse og helliggjørelse. Om ikke vi vil at Jesus gjennom søsken vasker våre føtter, så er det en vesentlig del av Jesus vi ikke får del i. Og han sier:

“Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.” (Joh 13.35) 

Det finnes en måte å leve disippellivet på. Fotvask i overført betydning, og gjerne fysisk også, er en obligatorisk del av det. Jeg har og har hatt søsken som har vasket mine føtter. Jeg er dem evig takknemlig. Folk vil forstå at vi er Jesu disipler når vi på denne måten oppfyller hans påbud, for vi kommer til å se vekst og vi kommer til å bli mer lik Jesus. Klarer vi det på egen hånd? Nei, jeg tror ikke det, og det er et element av ydmykelse å oppdage det. Jeg trenger en bror til å vaske føttene mine. Det er en vei til frihet og nye gjennombrudd, og det skjer igjennom transparens med en bror eller en søster. Det er noen vi må kunne stole på, og åndelige folk skjønner at sladder er helt ødeleggende for slike disippelfellesskap, og herunder advarselen fra Paulus: Pass på deg sjøl, så ikke du også blir fristet. Vi må leve i dette med trofast kjærlighet.

Jesus sin time var kommet. Han skulle snart forlate disiplene i form av fysisk tilstedeværelse. Han har to svar til dem: Han vil sende dem Ånden, og han ber dem elske hverandre slik han nettopp hadde demonstrert at han elsket dem. Vi er kalt til tjene hverandre i ydmykhet og tro til Gud, som virker i oss. Vil vi ha mer av Jesus i livene våre? Dette er en del av pakken.  

Den hellige Ånd stoppet meg og sa til meg: Avslutningstalen begynner ikke i kapittel 14, men i 13. Nå skjønner jeg mer hvorfor. Jesus gjentar budet om å elske hverandre i avslutningstalen (Joh 15.17). Viktige ting blir repetert. Han var helt sikkert innom det etter at han oppstod, også. Den Ånd som virker mirakler imellom oss, kaller oss også til hellighet og hele liv som tåler ettersyn. Det ene vil åpne døren. Det andre vil holde den åpen.

Å holde regnskap med det Gud gjør (Salme 96)

“Syng til HERREN og pris og velsign hans navn. Gjør offentlig kjent de gode nyhetene om hvordan han frelser oss hver dag; om hans frelse og seier. Fortell nasjonene om hans herlighet; hans manifesterte nærvær. Fortell alle folk om miraklene og de fantastiske gjerningene han gjør.” (Salme 96:2-3, Expanded Bible)

“Syng til HERREN, pris hans navn. Proklamer hver dag de gode nyhetene at han frelser. Gjør offentlig kjent hans gjerninger for nasjonene. Fortell alle om de fantastiske tingene han gjør.” (Salme 96:2-3, New Living Translation)

Skriftene inneholder sånne rikdommer av åpenbaring at vi blir aldri ferdig med å lese, studere og meditere på dem. Josva fikk beskjed av Herren å meditere på Guds ord i den hensikt at han skulle gjøre alt det som stod der. Forholdet vårt til ordet er ikke en ren intellektuell øvelse. Det handler ikke om teologi først og fremst, men om et møte med Gud igjennom ordet. Han er levende og er virkelig og han ønsker å meddele seg til oss og ha fellesskap.

Ofte når jeg leser og studerer ordet, så bruker jeg flere oversettelser, for de gir ofte ulike vinklinger av det samme innholdet. En kan bli glad i en ordlyd som har gitt oss åpenbaring tidligere, og det er lurt å holde fast på slike åpenbaringsord som gir retning, glede og motivasjon til å leve med og tro Gud, og gjerne lære dem utenat. Samtidig kan en lese den samme teksten om og om igjen uten egentlig å skjønne hva som står der og hva det betyr. Da kan en helt annen ordlyd hjelpe oss. Det blir nytt og vi må liksom tygge det skikkelig. Hva var nå det der igjen? Og så går vi gjerne tilbake til den ordlyden vi er vant til, og så tenker vi: “Å, ja. Så det kan det jo også bety.” Guds ord er så dynamisk at det gikk i form av kjøtt og blod på 2 føtter i Judea og Galiliea for over 2000 år siden. Det dreier seg ikke om papir og blekk, men om Ånd og liv. Papir og blekk er et redskap som er nyttig, men Ånden bor ikke i papiret eller blekket i biblene våre, han bor i hjertene våre, og han vil hjelpe oss både å forstå og å leve ut det vi leser. Det er den transformasjonen bibelen peker på når den sier: “Ordet ble kjøtt og blod og tok bolig iblant oss” (Joh 1). Det er det som er Jesusmodus, han som sa at når vi er i ham og hans ord får bli værende i oss, så kan vi be om hva vi vil, og vi skal få det; “For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og viser dere som mine disipler.” (Joh 15.7-8, NET).

I salmen som jeg leste i morges, blir vi oppfordret til å prise og velsigne Yahweh - Den evige Jeg Er gjennom sang. Men det stopper ikke der. For vi oppmuntres videre til å gjøre offentlig kjent daglig gode nyheter om at han frelser. Den hebraiske teksten er akkurat så tvetydig at en kan forstå det både som at vi skal gjøre kjent hver dag at Gud frelser; og også gjøre det kjent at han frelser oss hver dag. Guds frelsesverk er ikke noe statisk; det er noe i lever i hver dag. Hans gode rike er rettferdighet, glede og fred i den Hellige Ånd. Fred, som på hebraisk er shalom, innebærer fred, trygghet, helse, velstand og lykke; det gode liv. Vår utfordring er at når det går oss vel, så kan vi fort glømme velgjøreren. Men hver dag trenger vi en berøring med Guds fred; ikke den fred verden gir. Guds fred begynner ikke med ytre velstand, men med en velstand i hjertet, der kjærligheten mellom oss og Gud dyrkes. Vi elsker ham fordi han elsket oss først. Men den velstanden på plass, kan en takle mye ytre press og likevel ha det bedre enn dem som har overflod, men likevel sliter med en indre tomhet og mangel på mening. Det vi oppmuntres til å kjøre offentlig kjent, er ikke bare gamle historier som det som hendte før, men det som er ferskvare; noe fra det daglige livet med Gud. Frelsesgodene er tilgjengelig for oss hver dag, og hver dag ønsker Gud å berøre nye mennesker med disse godene. Paulus snakker om å gi evangeliet - de gode nyhetene, for også å få del i det (1. Kor 9.23). Frelse fra Gud er ikke noe vi kan holde for oss sjøl; det ville være en “contradicion of terms” - en iboende selvmotsigelse. For selve kjernen i evangeliet er Guds ubegripelig raushet. Han gav alt til dem som ingenting hadde. Har du frelse på innsiden og nyter godene av det, så bare må du gi det videre. Vel, men folk er ikke videre interessert, sier mange. Det rare er at det er ikke min erfaring. Dersom en deler evangeliet som de gjorde det i begynnelsen, og slik Jesus sjøl gjorde det, så er det veldig mange som er interessert. Men Jesus begynte ikke med å forkynne evangeliet som synd og nåde, han begynte med å demonstrere Guds ubegrensete miskunn. Var folk interessert? Om de var! De kom fra fjern og nær. Ryktet gikk og folk kom. At vi har redusert evangeliet til noe som folk ikke forstår at de trenger, er et misjonsstrategisk feilsteg av dimensjoner. Det blir som om vi skulle ha møtt den lamme mannen ved tempelporten og fortalt ham: “Kjøp deg det største teleskopet i verden og se om du får øye på Gud!”. Men Peter og Johannes var seg bevisst på at Gud faktisk bodde på innsiden av dem. De var på vei til bønnemøte, men var allerede full av den hellige Ånd, og de gav den lamme mannen det de hadde tatt imot ifra Gud, og den lamme mannen løp snart rundt dem og priste Gud. På den tiden var nye menneskers frelse en daglig foreteelse (Apg 2.47).

Vi skal gjøre kjent de gjerninger som Gud gjør, sier salmen. Det er mange av Guds undergjerninger i historien. Skaperverket er i seg sjøl en forkynnelse så sterk at Gud kan hold ethvert menneske ansvarlig bare med utgangspunkt i det - det finnes ingen unnskyldning for fordummende ateisme. På den annen side har ikke Gud parkert seg sjøl. Han gjør fremdeles under. Det hebraiske ordet for å fortelle eller gjøre kjent er saphar. Grunnbetydningen av det ordet er å markere poengsum ved å sette et merke - derav oversettes ordet også å telle. Hva betyr dette, og hva har det med å fortelle og proklamere Guds under? Jo, dersom vi ikke legger merke til og noterer oss hva Gud gjør mellom oss, så har vi heller ingen historie å fortelle. Vi må holde rede på Guds poengsum. Verden har et større show når et fotballag scorer mål, enn når Jesus kliner den i vinkelen, om du forstår symbolspråket. For det som det snakkes om her, handler ikke bare om det vi leser om i bibelen, selv om det er det jo nettopp noen som har tegnet ned for oss. Men det dreier seg om å fortsette å gjøre det trofaste mennesker har gjort oppigjennom historien: Å sørge for at historien om det Gud gjør får bein å gå på. Vi skal være litt sånne sladrehanker på Guds vegne; spre ryktene om det Gud gjør. Om vi lar vitnesbyrd om Guds undergjerninger berøre oss, slik at Gud kan gjøre under gjennom livene våre, så kommer vi til å oppdage at andre også sprer ryktene om det Gud gjør. Og her det det rare: de sprer ryktene om Guds godhet lenge før de eventuelt kommer til det punktet at de tar imot Jesus om Herre og selv blir disipler. Vi erfarer det stadig vekk i den gjengen som bortimot ukentlig er ute på “skattejakt”. En dag hadde jeg en “Geir” på skattekartet, og før jeg hadde funnet de andre i gjengen etter at jeg hadde parkert bilen, så fikk jeg en telefon. De hadde funnet Geir og jeg måtte komme straks. Ja, ha? Vel framme stod de og snakket med en mann som satt seg ned på en murkant. Livet hadde fart tøft med ham og han hadde tydeligvis levd et tøft liv også, og han erklærte seg som den største synderen (at den plassen var opptatt var han nok ikke klar over). Bibelen hadde han lest i; det var tydelig. Men vi kunne se at han hadde et konkret fysisk behov, og når det er slik, så er det der vi begynner. Folk han ha hørt og lest, men har de erfart Guds mirakuløse godhet? Han hadde ødelagt den ene foten nede ved ankelen, og jeg hadde ankel på skattekartet selv om beskrivelsen ellers ikke stemte. Jeg praktiserer: Prøv alt og ta vare på det gode; i denne sammenhengen: ta utgangspunkt i det som stemmer og la resten ligge. Vi er ikke redde for å fortelle folk at vi bare er under opplæring av Jesus, men vi trenger ikke dermed legge hindringer i veien, heller. Det handler om å la folk få et møte med Guds godhet. Vår prøving og feiling i å la oss lede av Gud er en del av pakken, men fortsatt kun en del. I det store bildet er vi ikke så viktig om vi får alt rett, for det handler ikke om oss. Det som var viktig denne dagen, var at Geir hadde et behov som Jesus var klar til å møte. Foten var skikkelig hoven rundt ankelen - det var ikke vanskelig å se. Så vi bad for den i to runder og spurte hvordan det kjentes. Vel, det kjentes “rart ut,” svarte han. Vi lurte på om han ville teste og gå, men han var tydeligvis sliten av å gå med store smerter, så vi gav en et visittkort med mobilnummeret. Seks dager seinere ringer telefonen på jobb. Det var Geir. Jeg var i jobb-bobla og skjønte ikke hvem det var - sikkert en selger. Men da han refererte til at vi hadde hatt navnet hans i forbindelse med en sånn greie vi holdt på med, gikk lyset opp. Han fortalte da at hevelsen i foten hadde gått kraftig ned og at han nå kunne gå nesten helt uten smerter; det var jo helt merkelig. Ja, så merkelig var det at han mente han måtte ringe og gi beskjed, så jeg kunne formidle dette til gjengen. Vi fikk en kort prat; jeg var egentlig midt i en jobbsamtale med kollegaer som for øvrig lurte på hva dette var for en samtale. Du ser, historier om hva Gud gjør kan fort bli vanskelig å legge lokk på. Jeg har brukt historien en rekke ganger i møte med andre, når jeg skal forklare hvorfor vi går rundt og ser etter skatter og spør sånne rare spørsmål som om folk har vondt i kroppen ulike steder. For det må jo innrømmes: det er jo et smule snålt. Men dersom en legger til et under som har skjedd like i nærheten i nyere tid, så virker det ikke så dumt, likevel. Noen få rister på hodet og går sin vei, men de fleste hører på med undring. En kan også få lurt inn et vitnesbyrd om Jesu oppstandelse og hans oppstandelseskraft. At han døde på korset for dem, har de fleste hørt. Det gir først mening dersom oppstandelsen er et faktum, også i et bibelsk lys. Derfor er oppstandelsen det springende punktet også for dem vi møter. At noen har ofret livet sitt for at andre skal få leve, er faktisk ikke unikt, om en kan se det fra en ufrelst sitt perspektiv. Men ingen av dem har stått opp igjen fra de døde. Jeg sier til folk: Religion er noe som er startet av mennesker som nå er døde. Dersom Jesus faktisk lever, snakker vi ikke religion - menneskers forestillinger om hvordan alt henger sammen - da snakker vi om realiteter - noe som egentlig er uhørt. Alle de døde religionsstifterne tar iallefall ikke bolig i folk og helbreder syke. Derfor er oppstandelsen er startpunktet og det sentrale i evangeliet - det apostlene og de første kristne vitnet om. For da er det en levende Jesus de står ansikt til ansikt med, særlig dersom denne Jesus, som mange tror er død, men som vi påstår lever, gjør et mirakel i deres eget liv. Synd og nåde hører med. Men om Jesus faktisk lever fordi Gud reiste ham opp fra de døde, så får alt en annen og mer presserende betydning. Han kommer igjen for å dømme levende og døde. Hva skal vi si til ham? Det blir ikke så enkelt å si: Men Gud, hva vet vel du om å være menneske i en syndig verden? For Jesus var nettopp det, og han betalte en pris for hver enkelt av oss.  

Vi lever i en tid hvor nyheter har kort levetid; det vi fikk høre i går er gamle nyheter idag. Ting er rimelig flyktig, og folk beveger seg fort fra det ene til det andre. Det er en utfordring for oss; for skal en bli ordentlig kjent med Gud på dypet, så finnes det ingen quick fix. De psykiske utfordringene vi som mennesker påfører oss når alt så gå så fort og vi skal forholde til så mange ting på en gang de melder seg med stadig større tydelighet. Yoga og østens meditasjonsformer kommer til å bli mer og mer populært. Spørsmålet er hvor er vi som kristne opp i dette? Har vi laget oss en praksis av å roe ned tempo, trekke oss unna alt ståket av sosiale medier og nyheter tilgjengelig til enhvert tid og bruke tid med Gud og søke hans ansikt? Noen går i kirken og kan finne en ro der. Og det gir jo mening. Men vi må i tiden som kommer gjøre Guds vei kjent. Det finnes en mer mediativ måte å leve livet på, også for en kristen enn den moderne løpe-fra-det-ene-til-det-andre kjøret. Vi kan ikke modernisere bort behovet for lukke oss inne i et lønnkammer og stenge ute en verden som holder på å løpe løpsk. En oppjaget generasjon vil komme til å søke svar, og vi har svarene i den grad vi lever dem ut og har erfaring vi kan dele; ellers forbli vi irrelevante og folk vil søke andre steder. Det finnes ingen motsetninger mellom det å søke Gud i stillhet og å demonstrere Jesu oppstandelseskraft på gater og streder; tvert imot. Det henger nøye sammen. Skal en modnes i tjenesten og klare å stå i den over tid, så er en helt avhengig av å dyrke fellesskapet med Herren. Styrke og åpenbaring vi mottar fra Herren kan deles i en søskenflokk, og det er viktig at vi gjør det. Et mirakel er bare en åpen dør inn til helligdommen. Det er Guds invitasjon til folk. Skal invitasjonen ha troverdighet, så må vi ha noe å invitere dem til; et liv som faktisk er reelt annerledes, så det ikke bare blir “og nå har vi han Jesus i tillegg”, hei hvor det går. Derfor trenger vi flere bønnehus. Vi trenger å gjenoppdage hemmeligheten i å tilrettelegge for at folk kan komme og være stille i Guds nærvær. Lovsangstjenesten handler om mer enn kristenkarismatiske møter med “lovsang-innsamling-info-forkynnelse-forbønn/kafé” liturgien. Vi trenger å frigjøre “levitter”- sangere - til å gjøre tjeneste innfor Herren. Ikke på vegne av oss andre, men for å tilrettelegge for de troende og befolkningen. Dagens salme begynner der: Syng for HERREN - Yahweh; pris og velsign hans navn. Vi trenger å krysse av når Gud taler. Vi må skrive ned og legge merke til når Gud gjør sine under. Vi må gjøre regnskap i vår vandring med Herren og spre de gode nyhetene. Vårt liv er ment å være til regnskap for verden. De vil bli holdt ansvarlig for vitnesbyrdet av en levende Jesus. Vi er den Salvedes (gr. Kristi) brev til dem (2. Kor 3), for ordet blir kjøtt og blod, levendegjort i nye mennesker igjen og igjen. Dersom det er måneder og år siden vi kan notere oss en situasjon hvor Gud grep inn, så begynner vår historie å bli arkaisk og uinteressant for folk. Det er nok død religion i verden. Nok av folk som ikke lever lenger og som startet en greie, en livsfilosofi, enten fredelig eller krigersk. Men Gud er ikke religion. Han er skaperen og han lever, og det som mer er: gjennom Jesus, sin Salvede, sin Messias, sin Kristus, har han gjort seg tilgjengelig. The Message sier det slik: “Ordet ble menneske og flyttet inn i nabolaget.”

Bønn
Herre, gi oss å være trofaste medarbeidere som noterer oss og holder regnskap over det du gjør. Som ikke bli kalde og likegyldige, men som er begeistret og lidenskapelig i fyr og flamme for den du er. Herre, gi oss å ha ferske historier om dine undergjerninger; en frelse som ikke stivner og blir et vagt minne, men noe som vi lever i og erfarer hver dag; en frelse som ikke blir værende bare med oss, men som får berøre mennesker der vi går og oppholder oss. Gud, gi oss å formidle evangeliet - de gode nyhetene, på en like relevant måte som Jesus og de første disiplene gjorde. Din goder kjenner ingen grenser; men jammen har vi klart å sette grenser på deg, Gud. Far, vil du rive oss åpen, så du får slippe ut, og rens oss fra den likegyldigheten og vantroen som stenger deg inne. La oss ikke være som han som gravde ned talentet, angivelig fordi du skulle være så streng, i redsel for å gjøre noe feil. Driv oss ut som arbeidere til din høst, og la oss ikke gjøre vår tilkortkommenhet til et problem for deg, som om vi skulle være eklært som mester og ikke disipler. Ja, kom Herre Jesus og gjør din menighet i stand. Kom og herliggjør ditt navn. Vi har ikke gjort oss fortjent til noe som helst, men du, Gud, er nådig og barmhjertig, rikdom på miskunn og sein til vrede. Du har åpenbart din store nåde i din Sønn og derfor ber vi med frimodighet: Kom, Herre Jesus! Ja, kom!