Raising Giant-killers - releasing your child's divine destiny through intentional parenting (Bill & Beni Johnson)

Dette er en bok som jeg har utsatt å lese, for jeg fryktet vel at den til dels ville avsløre mine egne tilkortkommenheter og feiltrinn opp igjennom årene som far og menighetsleder. På sett og vis fikk jeg mine antakelser bekreftet, og jeg hadde på mange måter ønsket at jeg hadde en slik bok tilgjengelig for 25 år siden. Men ingen får mulighet til å skrive historien om det som har vært på nytt. En er til dels barn av sin egen tid og oppvekst, og til syvende sist er vi avhengige av en nåde som gjør det ingen av oss kan få til. Det er den nåden som gjør at en kan tenke fremover. For gjorde en noe feil før eller det var noe en ikke gjorde, som hadde vært lurt å gjøre, så trenger en kanskje ikke å gjenta feilene?

Det var mye min motivasjon for å lese boka til Bill og Beni Johnson. Det er ennå framtid og håp. Disippellivet er en livslang læring for den som ennå er hungrig og sulten etter dypere innsikt.

Veldig mange av verdiene som forfatterne gir uttrykk for i boka, er velkjente fra det som jeg har fått del i fra jeg som 17-åring ble en kristen, og som 19-åring ble en del av Kristent Fellesskap i Bergen. Og likevel: Bill og Beni er mye mer konkrete enn noe av det jeg personlig har fått undervisning om når det kommer til barneoppdragelse. Det formidles i en åpen og sårbar stil, som er utfordrende, men samtidig ikke bærer preg av pekefinger.

Å demonstrere disippelliv, omvendelse og ydmykhet
Det som kommer igjennom og som en bare må erkjenne er tvers igjennom hel ved og en overgitt, gudelig livsstil, er kombinasjonen av å være både tydelig og ydmyk. Disippellivet blir på en veldig sterk måte demonstrert når hele familien tar del i din egen omvendelse som far - de gangene en har gått i baret. Bill skriver at han bad alltid familien om forbønn når dette skjedde. Ikke bare tok han seg tid til å be over alle barna, en og en, når var i seng som små, og tidlig om morgenen når de ble eldre og var lengre oppe, men barna tok del i bønn for pappa, når sinne og frustrasjon hadde fått tatt overhånd. Ingen av oss er supermenn, og vi er avhengig av Gud for en gudelig livsførsel. Men jeg må erkjenne at Bill tar det et stykke videre enn det jeg sjøl på noen måte har klart uttrykke mens barna vokste opp. Det er ikke vanskelig å se at det får betydning for legitimitet når en ønsker å formidle viktigheten av å bøye seg for Gud i lydighet. Det står ikke i motsetning til å skape en forståelse og forventning om at barna skal være lydig imot oss som foreldre - tvert imot.

Familie er byggesteiner i Guds rike og i samfunnet ellers

“If it ain't family, it ain't the Kingdom of God”

At familie er sentralt og viktig, er ikke noe nytt, men en blir prøvd på verdiene når slaget står om alle prioriteringer. Hvis barna er viktig for en, så må det komme til uttrykk, også når en står opptatt i en viktig samtale. Bill gir eksempler fra eget liv som er til etterfølgelse. Det tar ofte bare noen minutter å imøtekomme barnets behov for oppmerksomhet, om en kan ta avbrytelsen og gjøre gi det helhjertet. Samtalen om en kunne ha fått til det samme uten en ble avbrutt tar en siden, og uten uttrykk for frustrasjon som ofte blir resultatet om en tar det der og da.

Positiv eksponering

“There is no such thing as a junior Holy Spirit”

Det er ikke alle som i like stor grad vil ha muligheter til å la barna bli eksponert for ulike sider av Guds rike, men en god del kommer an på hvordan vi lever og uttrykker menighet:

• Fellesskap i smågrupper og større samlinger (hvor barna deltar aktivt som bidragsytere og ikke bare tilhørere).
• Aktiv involvering i hjelpearbeid, både gjennom hjemmet, i menighet og hjelpeorganisasjoner.
• Gudsnærvær med tegn, under og mirakler
• Profetiske tjenester som betjener og gir ord som bekrefter og former.
• Relasjon til bibelen som Guds ord, som autoritativ, retningsgivende, oppmuntrende, åpenbarer, full av liv og løfter.

Åpent hjem preget av fred

Hvis foreldre i stor grad blir opptatt med å løse egne konflikter, er det mye som går under radaren. Å skape en atmosfære av harmoni og fred, er et veldig viktig oppdrag for mann og kone, og det er interessant å lese hvordan Bill ser Beni sin rolle i dette. Et åpent hjem med en atmosfære at harmoni, fred og gudsfrykt åpner opp for mange muligheter til å berøre mennesker med Guds rike.

Bønn og lovsang
Bønn går som en rød tråd gjennom boka. Ikke bare som et rituale, men med en lyttende innstilling - informert bønn, så en kan forstå barnet og det som skjer i lys av en evig, usynlig verden. Skulle jeg har gjort noe annerledes igjennom år med barneoppdragelse, så hadde det vært å snakke mindre og be mer. En kan analysere en person og situasjoner i stykker. Men det er en som hører bønn. Jeg utfordres også av den måten bibelen får sin tydelige plass i bønnelivet til Bill og Beni. De bruker løftene i Ordet og kjemper ikke i løse luften. Noen løfter ber en for alle. Andre er mer spesifikke, og profetiske ord kan være med å gi retning for bønnestriden en står i. Bill beskriver også lovsangens plass i et fungerende bønneliv, og forteller åpent og sårbart om utfordringer med barna, hvor de har måttet gå en vei sammen med dem i reelle åndelige kamper, og lære dem konkret opp til å bruke redskapene Gud har gitt. Ikke alt løser seg på en ettermiddag, men resultatet blir en erfaring og en styrke.

Vurdering - styrker og begrensninger
Bill og Beni skriver til dels ut fra et amerikansk perspektiv - det må nesten bli slik når en tar eget liv som utgangspunkt. De er oppdratt av kristne foreldre og har en arv med seg derifra, og de står i en sammenheng som driver en kristen skole. Det kan være lett å lese boka og tenke at de har helt andre forutsetninger enn det vi har, her. Men boka er likevel full av enkle grep, valg og prioriteringer som kan gjennomføres og nær sagt hvem som helst. Det som er en velsignelse med boka, er at de er så åpen og ærlige. En legger ikke skjul på at de har hatt påvirkning og muligheter som kanskje ikke alle har. Samtidig: de har valgt å benytte seg av de mulighetene som var der, og det er iallefall det jeg sitter igjen med. Mine barn er nå voksne. En hel del ting får jeg ikke gjort om på. Men spørsmålet er mer: Hva velger jeg å gjøre idag. 

Boka er absolutt sterkt å anbefale for alle som er i en oppgragerrolle i forhold til egne barn, men ikke bare for dem. Den formidler mye viktig og bra i forhold til å leve et overgitt kristenliv, og en gudelig og bibelsk forståelse av Guds rike og menighetsliv. Den formidler kanskje et i overkant negativt bilde av samfunnets rolle i forhold til familie - den amerikanske grunnforståelsen av forholdet mellom stat og enkeltpersoner, kan nok forklare noe av det. Men Bill bruker ikke mye tid på det. Hans hovedpoeng er at dersom vi abdiserer vårt ansvar for foreldre, så er det nok av røster og påvirkning som står klar til å ta over.

 

Fra misforståelse til åpenbaring - og velsignelse i begge ender (5. Mos 28)

På en litt lengre gåtur på en grå dag, både værmessig og ellers, opplevde jeg at den hellige Ånd visket i hjertet mitt: “deg, og nå deg”. Jeg kjente igjen frasen at jeg hadde lest den i bibelen mange ganger, men akkurat hvor kunne jeg ikke erindre. Så når jeg kom hjem, så begynte jeg å søke i alle bibelverktøyene som jeg har, og oppdaget til min forundring at det ikke fantes en slik frase i bibelen. Det var noe jeg hadde lest som egentlig stod annerledes:

“Hvis du nå vil adlyde HERREN din Guds røst og trofast følge alle hans bud som jeg gir deg i dag, da skal HERREN din Gud sette deg høyt over alle folkeslag på jorden, ² og alle disse velsignelsene skal komme over deg og nå deg, så sant du er lydig mot HERREN din Gud:
³ Velsignet er du i byen
og velsignet ute på marken!
⁴ Velsignet er frukten av ditt morsliv,
frukten av din åkerjord
og frukten av din buskap,
avkommet av ditt storfe
og tilveksten til ditt småfe!
⁵ Velsignet er din kurv og ditt bakstetrau!
⁶ Velsignet er du når du går inn,
og velsignet er du når du går ut!” (5. Mos 28.1-7)

Jeg hadde altså lest disse versene om Guds overstrømmende velsignelse som “deg, og nå deg” i årevis 😂😂. I mot hode var den som en understreking av at Gud faktisk mente: Ja, nettopp: Du! Ikke at det på noen måte er feil. Gud forholder jo seg til oss på et personlig plan, men hvorfor skulle den hellige Ånd minne meg på dette midt i en dag som var trist og full av tårer? Jeg ble jo oppmuntrer av det, også, der jeg gikk og prøvde å se hvor jeg plasserte føttene mens tårene rant. Jo, sannelig så skulle Gud velsigne nettopp meg, selv om jeg syntes at livet akkurat nå ikke var noe stas. Men så oppdager man at en har altså misforstått hele greia. I de engelske biblene så jeg jo at ordet var oversatt “overtake”, altså i betydning nå igjen. Noen har valgt “accompany”, altså i betydningen slå følge, og andre igjen tar forsterkningen som “abundance” - i betydningen overflod. Men den mest interessant tolkningen fant jeg i The Message:

“All these blessings will come down on you and spread out beyond you because you have responded to the Voice of GOD, your God: ...”  (5. Mos 28:2)

Det er veldig vanlig i bibelen at Gud setter opp to egentlig litt like uttrykk for å forsterke og understreke det som blir sagt. Jeg hadde opptil veldig nylig lest en noe annen nyanse i denne forsterkningen enn det jeg nå helt tydelig kunne se var forfatterens intensjon. Men det er også en liten nyanse mellom disse ordene. Det er ikke bare en gjentakelse av det samme. For “overtake” kan også bety noe som går videre enn bare deg, noe som sprer seg utover deg, nærmest som i kjøre forbi. Men konteksten peker tydelig på at det ikke er å kjøre forbi i den forstand at du blir utelatt. Nei, nei. Snarere tvert imot - du er gjenstand for velsignelse på en slik måte du ikke klarer å romme den - den overtar deg og gjennomsyrer deg gjør deg til noe mer enn det du var på en slik måte det ubønnhørlig må berøre dem rundt deg. The Message får dette frem på en nydelig måte, og den er etter mine begreper en god tolkningen av den hebraiske grunnteksten. Det kommer ned over deg - det treffer deg - men så sprer det seg utover deg.

For meg ble dette en velsignelse for jeg har bodd i disse versene i det siste:

“HERRE, jeg roper til deg.
Jeg sier: Du er min tilflukt,
min del i de levendes land.
⁷ Hør når jeg roper,
for jeg er fattig og hjelpeløs!
Fri meg fra dem som jager meg,
de er for sterke.
⁸ Før meg ut av fengselet
så jeg kan prise ditt navn!
De rettferdige skal samle seg om meg,
for du gjør godt mot meg.” (Salme 142:6-8) 

Noen ganger kjenner vi oss svake og fengslet i situasjoner vi ikke ser helt veien ut av, fordi det har vart så lenge. Det kan være sviktende helse, dårlig økonomi, arbeidsliv som ikke fungerer for oss, relasjoner som er skadet eller ødelagt, gudgitte drømmer som ennå ikke er gått i oppfyllelse, eller kanskje summen av dem alle. Men også når vår ånd er svak, så kjenner Gud vår sti (Sal 142.4), og salmen avsluttes med en proklamasjon av et vakkert håp: De rettferdige skal samle seg om meg, for du gjør godt mot meg. Det er et løfte om at Gud skal gjøre oss til en oase av velsignelse som mennesker med en lengsel skal komme og få del i. Det er mer enn bare et fjernt framtidshåp - en vakker dag - men det kan prege livet her og nå. For dersom en forstår at Gud vil bruke oss til å velsigne andre, så trenger en ikke vente til å det renner over med velsignelse, så alle kommer løpende. For veien inn i velsignelse er nettopp å velsigne - i tro til Gud at han skal gi enda mer å velsigne med. Også i de videre versene om Guds rike velsignelse for lydighet taler Gud om hvordan dette påvirker verden rundt:

^“7 Når fiender angriper deg, skal HERREN gjøre det slik at du beseirer dem. Om de kommer mot deg på én vei, skal de flykte for deg på sju.
⁸ HERREN skal befale velsignelse over deg, over din matbod og i alt ditt arbeid. Ja, HERREN din Gud skal velsigne deg i det landet som han gir deg.
⁹ Dersom du holder budene fra HERREN din Gud og går på hans veier, vil HERREN gjøre deg til sitt hellige folk, slik han med ed har lovet deg. ¹⁰ Da skal alle folk på jorden få se at HERRENS navn er ropt ut over deg, og de skal frykte deg.
¹¹ HERREN skal gi deg rikelig av det som godt er, både frukt av ditt morsliv og frukt av din buskap og frukt av din åkerjord, på den jorden HERREN med ed lovet dine fedre at han ville gi deg. ¹² HERREN skal åpne sitt velfylte forrådskammer, himmelen, for deg. Han skal gi landet regn i rett tid og velsigne alt dine hender gjør. Du skal låne ut til mange folkeslag, men selv trenger du ikke å låne. ¹³ HERREN vil gjøre deg til hode og ikke til hale. Du skal alltid komme høyere, aldri lavere, så sant du lyder budene fra HERREN din Gud som jeg gir deg i dag, så du holder dem og gjør etter dem. ¹⁴ Du skal ikke vike av fra noen av de budene jeg gir deg i dag, verken til høyre eller venstre, ikke følge andre guder og ikke dyrke dem.” (5. Mos 28.2-14)

Det er to erkjennelser som et slikt liv i velsignelse vil gi mennesker vi møter. Det ene er at velsignelsen vi erfarer har med vår relasjon til Gud å gjøre. Og den andre er en dyp respekt både for oss og for den Gud vi tjener. Josef og Moses fikk respekt i Egypt. Daniel og vennene hans fikk respekt i Babylon. Elia og Elisja fikk respekt både i Israel og utenfor Israel (Luk 4.25.-27). Dersom vi i ydmykhet og frimodighet gir av det vi har tatt imot ifra Gud, så inngir det respekt. Vi møter det ute blant folk når vi går på skattejakt. Til og med når vi helt åpenbart ikke har hørt rett, men regelrett bommer, så kan vi få gode samtaler med folk. For vi blir ikke brydd. Vi er ikke noe mer enn disipler som er i lære hos Jesus, og når vi forklarer folk det, så tenker folk: “Ok, men det må da være lov”. Jeg pleier å si til folk: “Det hadde jo vært dumt om jeg tenkte: ‘Det er sikkert bare noe jeg fant på sjøl’, og så var det faktisk slik at dette var dem og de hadde akkurat det behovet, og så fikk de aldri muligheten til å oppleve en velsignelse ifra Gud bare fordi jeg var så forutinntatt.” Og vet du hva: Folk er enige! Jo, de synes at det hadde vært dumt. Noen tror vi er sånne synske, men vi avkrefter alltid det, og sier at vi forstår stykkevis og profeterer stykkevis (1. Kor 13). Det betyr at Gud gir oss en pusslebit, og så må vi velge å tro Gud. Ofte vil Gud gi en ny pusslebit, og vi skjønner ikke engang at den nye biten henger sammen med resten av bildet, så fremdeles må vi gå i tro. Men det såpass mange ganger at jeg har sett tårene renne nedover kinnene til folk, fordi Gud ved sin Ånd taler igjennom oss, og de opplever et møte med en Gud som faktisk kjenner dem, at det er mer enn verdt det å gå på trynet noen ganger, også. Det som er så rart, er at folk tenker at det de kan gjøre i egen regi - det trenger ikke være perfekt - for at det skal være noe Gud har behag i, men når det er noe vi ikke får til i egen regi - der vi virkelig går i tro - ja, da skal det være perfekt, da. Så vi kan dra bort til naboen og tilby å vaske huset, og det er ikke så farlig om vi ikke fikk det 100% til. Da kan vi snakke varmt om Guds kjærlighet i praksis. Men om vi går bort til naboen og spør som de tilfeldigvis har vondt i en skulder; da skal det liksom være en katastrofe om det ikke var tilfelle. Jeg mener - Gud skulle da ha en viss tålmodighet med oss når vi beveger oss inn på et område som er helt ukjent for oss, eller hva? Og mange av dem som virkelig ser gjennombrudd i å være overnaturlig naturlig, er sånne som har bommet mye, men som aldri gav opp for det. For det som er viktig, er å gjøre det Gud har befalt oss, ikke hvordan vi tar oss ut. For sentrum i det Gud har kalt oss til, er ham selv, Gud, og ikke oss. Vi kan ikke holde Gud ansvarlig og som gissel for vår manglende modenhet og vår vaklende tro. Det ansvaret må vi ta sjøl - i møte med mennesker. Ikke at vi i utgangspunktet trenger å ta forventningene ned. Jeg pleier tvert imot å fortelle et vitnesbyrd om det Gud har gjort, og gjerne så nylig som mulig. For jeg vet at med forventning kommer nye gjennombrudd. Men om noen jeg ber for skulle forsøke å ta “skylden” for manglende forandring, så er jeg kjapp til å løfte det av dem. Det var tross alt jeg som foreslo forbønn og var frimodig, så den regningen tar jeg. Slik blir det balanse og sunnhet. Jeg har trampet inn på en personlig sfære i folk sitt liv og gitt dem håp om bedring - og med rette, for vi ser at Gud griper inn og helbreder regelmessig. Men da må jeg vise folk takknemlighet for tilliten folk har vist meg og være ydmyk i møte med manglende gjennombrudd. Det gode med en slik tilnærming er at en bygger relasjon og tillit og en vinner respekt. Da er de aller fleste er takknemlige tilbake. 

Jeg drømmer om gjennomgripende gjennombrudd i det å leve i Guds velsignelse på en slik måte at verden ser og får dyp respekt, og Guds ord - evangeliet om Guds rike - får stor innflytelse. Men det begynner med lydighet til Jesu befalinger. Moses som skrev 5. Mosebok - den annen lov, en repetisjon av loven, profeterte at en profet som ham selv skulle stå frem. Og den som ikke hørte på denne profeten, skulle utryddes av folket. Hører vi på Jesus, eller blir Jesu undervisning og Jesu disippelskole i overkant for radikal? Jeg drømmer om en generasjon kristne som tar Jesu befalinger på alvor:

“Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave.” (Matt 10.8)

Apostolisk kristendom har ikke bare en lære om Gud, men den kjenner Gud og demonstrerer Gud. Det er en slik reformasjon vi trenger. Da skal vi forkynne ordet med frimodighet (Apg 4), fordi de da ikke bare er menneskelige ord, men Guds ord i kraft, som skaper det som det nevner (1. Tess 1.5). Jeg drømmer om å se kristenheten gjenreist og ledet av apostler og profeter som leder Guds folk inn i en erfaring av Den Salvede. Du verden så mye trøbbel vi kommer til å få. For evangeliet handler om omvendelse til et rett liv, og sånt blir du ikke populær av. Så lenge vi er tannløse og åndsfattige, så kan folk bare gi blaffen. Men ikke når budskapet bekreftes av mirakler. Da tvinges folk til å ta stilling. Mange vil vende om. Men dem som ikke gjør det, lar det ikke gå stille for seg. Slik har dette foregått i snart 2000 år, og det er slik Jesus sier at det skal være. 

Herre, du som talte til meg en dag jeg var langt nede og pekte på at nettopp jeg har et kall til å være en velsignelse: Måtte du få din vei i mitt liv og mine søsken sitt liv. Måtte din sønn få en brud som virkelig er tiltrekkende og vakker; som har fullført oppdraget og betalt prisen for lydighet. Gud, må dette revolusjonerende budskapet som evangeliet er, slik gripe hjertene våre, at vi ikke lenger har noe valg - vi bare må ta nye steg i tro, bare må vokse i nåde og kjennskap til deg, bare må dele deg med andre rundt oss. Jeg skjønner ikke hvordan vi har klart å rote oss så langt bort ifra det som dette dypest sett handler om. Herre, fri oss fra avgudene, fra materialismens og ateismens grusomme herre, og vi oss å leve for noe som varer evig. Ja, kom, Herre Jesus, og rens din menighet. Ja, kom!