Om du vil, skal jeg bygge tre hytter (Matt 17)

Den hellige ånd har delt ting med meg i det siste som jeg har måttet bruke tid på å fordøye. En del ting sitter sånn i ryggmargen etter å ha vært en del av en kultur i mange år, en kultur som har mange flotte sider ved seg, men også noen slagsider. Hvem har ikke det? Vi er jo på vei, alle sammen.

Men akkurat dette; er vi på vei? Er vi i bevegelse? Eller har vi som Peter tenkt: "Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, la meg bygge tre hytter." Og kanskje har vi ikke engang tatt oss tid til å vente på svaret. Kanskje bor vi i en hytte av et eller annet slag. Vi må forstå Peter. Sett deg selv inn i situasjonen. Jesus lyser i hvitt. Ganske heftig, hva? Moses og Elia åpenbarer seg. Ganske utrolig, eller hva? Dette var så langt det ypperste av åpenbaring. Kunne det bli virkelig bli noe bedre? Vi må forstå at det er veldig menneskelig å tenke slik, for hvis ikke tror vi at vi er immune; og da er vi lette å forføre, for immune er vi nemlig ikke!

Løsningen på utfordringen; slutte å gå videre; er å gå Jesu vei: korset og oppstandelsen. Jeg håper du ser ordet oppstandelse, for det er nøkkelen og målet. Korset er metoden, bare veien dit. Vi går med kors som smykke. Men kors er død; Guds vilje er oppstandelsen. Korset er likevel obligatorisk, for det som ikke dør, kan ikke gjenoppstå. Så hva er det vi trenger å korsfeste for å se gjenoppstå i en annen form? Hvilke hytter må vi rive ned, så vi kan være med Jesus ned fra forklarelsens berg, og møte vår tilkortkommenhet i møte med verdens lidelser, slik disiplene gjorde?

Den hellige ånd har delt noen interessante ting og stilt meg spørsmål som jeg ikke var forberedt på. Jeg bruker mobilen som bibel. En som innledet på et møte sa en gang at det ikke var en ekte bibel. Men hva er en "ekte" bibel? Hva er det ektheten består i?

Saken er den at alt som er sant og ekte, vil du finne igjen i evigheten. Ekte kjærlighet forgår ikke. Du vil finne den til evig tid. Ekteskap slik vi kjenner den mellom mann og kvinne vil du ikke finne, men ekteskap er likevel en himmelsk idé. Som kristne er vi Kristi brud og Jesus er vår brudgom. Vi er invitert til å være med i hans bryllup og ikke bare det: Vi er tenkt å ha en hovedrolle. Vilje til å tjene og ofre er ikke noe for denne tiden, bare. Den er knyttet til kjærlighet, og den vil bestå. Du vil tjene i himmelen, men uten begrensninger og savn og tap. Men vil vi ha mobiler i himmelen? Nei, selvsagt ikke. Den er enkel å svare ut. Men svar på dette spørsmålet Herren gav meg: 

- Enn bibelen din i hylla med gullskrift og skinninnbinding, og dine understrekninger og kommentarer? Vil den overleve ilden som fjerner alt forgjengelig i oppstandelsen?

Jeg ble stille. Hva var dette for et spørsmål? Jeg tenkte på alle de stundene med åpenbaring og glede jeg har hatt med papirbibler opp igjennom. Jeg har mange som alle har streker og sirkler. Om de forsvant, ville åpenbaringen og erfaringen med Jesus forsvinne? Nei. Selvsagt ikke. Erfaring med Jesus er ekte. Det ville jeg ha i himmelen. Jeg tok mot til meg og svarte:
- Jeg tror den brenner opp, Herre.
- Du svarte rett. For hvem er Ordet, egentlig?
Nå skjønte jeg litt mer.
- Jesus.
- Ja, og hvem sto igjen på forklarelsens berg når Peter foreslo å slå seg ned med fortiden og ikke gå videre?
- Jesus!
- Men folket mitt har slått seg ned i hytter av papirbibler, bibelstudier og såkalt bibel-"kunnskap." De lengter etter å vise kunnskapen sin, men kunnskap gjør stolt - kjærligheten bygger opp.

Dette var sjokkerende. Jeg elsker bibelen. Men samtidig måtte jeg ransake meg sjøl. Er det bibelkunnskapen min jeg elsker? Er det evnen til å gjengi bibelvers, sette dem i sammenheng, huske hvor ting står hen; er det dette jeg er så glad i? Er vi glad i å brilliere? Er vi glad i å lede bibelstudier, fordi det får oss til å føle oss bra? Fariseerne sa: "Men denne hopen som ikke kjenner loven er forbannet". Jesus sa til dem: "Dere gransker Skriftene fordi dere tror at dere har evig liv i dem, men det er de som vitner om meg." (Joh 5.39). Når Johannes i sitt første brev snakker om "livets ord". Det som de hadde hørt, de som de hadde sett med egne øyne, det som de betraktet og som hendene våre tok på; var det bibler Johannes snakket om? Vi sier at bibelen er Guds ord, at den ikke inneholder Guds ord. Men Guds ord er evig. Er bibelen evig? Og så virker det så mye sannere når vi står med en bok, mens når vi står med en mobiltelefon, så er det liksom litt rart. Guds ord er jo ikke teknologi som går på batteri. Det må du vel skjønne. Jo, det skjønner jeg. Men er Guds ord papir og blekk? Er papiret i en bibel mer hellig enn det jeg bruker på toalettet? Hva med sverten? Er den mer hellig enn det som brukes i Koranen eller et ateistisk skrift? Når Paulus sier at bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende, er det Ånden i Ordet vi fokuserer på eller lever vi fremdeles i en bokstavreligion? Guds ord er levende og virkekraftig. Guds ord er altså en annen størrelse, enn annen substans enn noe forgjengelig som en papirbibel, eller en mobilbibel. Det er bare når Ånden tar det vi hører, leser og observerer med øynene våre og andre sanser, at det blir åpenbaring for oss. Frem til da er det bokstaver, og de kan bare ikke gi liv. Det er Ånden som gir liv. "Mitt ord er Ånd og liv," sier Jesus, når folk tok det han sa bokstavelig og tok anstøt. Hvordan kan vi vite om det er Guds ord vi holder på med, eller bokstavreligion? Jo, det er enkelt. I den grad det er Ånd og liv, så er Guds ord i aksjon; noe annet er bare religiøs teori. Er det ikke ydmykende og edruelig for vestlige intellektualisme og "kunnskaps"-dyrkelse? En apostel jeg har veldig stor respekt for har sagt: "Du kjenner ikke Skriftene før de har forandret livet ditt." Forandret til hva da? Gitt deg liv og kraft, så folk rundt deg forstår at vitnesbyrdet om oppstandelsen ikke bare er fantasifull prat, men at den oppstandne Guds salvede - Messias, lever i og virker gjennom dem som tror. Når bibelen sier at Skriftene er innblåst av Gud, hva betyr det? At det er Ånd i selve papiret eller i trykksverten? Du skjønner Gud bor ikke i det som er gjort med menneskehender. Vi elsker biblene våre - og det med rette. Vi har hatt mange møter med Jesus gjennom dem. Men vi må passe oss, så vi ikke gjør bibelstudier til et mål i seg selv. For om bibelstudier ikke gjør noe med måten vi lever på - at det i seg selv er nok for oss til å føle oss trygge, bare vi har hatt nok bibelstudier og siterer nok bibelvers; så bommer vi grovt på målet. De fleste nytestamentlige kristne hadde ikke sin egen bibel - langt mindre et nytestatmente. En del av oss hadde antakeligvis ansett dem som frafalne svermere om vi hadde møtt dem. Likevel var de med å forandre den daværende verden, som var langt mer fiendtlig enn det vi opplever i den vestlige verden idag. Vi er redde for ateistene; for vi opplever de har så gode argumenter og så gjemmer vi oss bort. Glem argumenter. Tilby forbønn! Spør dem om hva som betyr noe for dem. Du kan vinne en diskusjon, og dermed ødelegge en relasjon. Gud vil ha tak i hjertene deres - det er hjertet han vil prate med, og han er ekspert å passere hodet som barriere. De fleste ateister er bare agnostikere - det har ikke funnet noe bevis for at Gud finnes. Selvsagt bare tull. De står jo der - bevis nok. Om ikke det vil overbevise dem av rent menneskelige ting, hva skal da overbevise dem? Jo, det overmenneskelige - det som de tror ikke er mulig å erfare. Religionen peker opp mot himmelen og sier: Se ikke på oss, men se på Jesus. Radikal vekkelseskristendom sier som Peter og Johannes i møte med det umulig: "Se opp oss! Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har det gir jeg deg: I Jesu Kristi nasareerens navn: Stå opp og gå!" (Apg 3). Woah! Snakk om stolthet! Snakk å om tro at en er noe! Nei. Peter forklarte dem senere i historien: "Hvorfor stirrer dere på oss som det er vår religiøse fromhet som har gjort at denne mannen går?" Levende kristendom gjør det omvendt enn religion. Religion peker opp mot himmelen når de møter noe som krever en levende og oppstanden Jesus. "Kjøp det støste teleskopet du kan få tak i og se om du ser Gud!". Det er ikke mye til hjelp for folk. Men om noen truer oss og peker på svakhetene våre, så skal du se at vi reiser oss i protest og snakker om motstand, og fiendtlige holdninger og "mainstream" media. Se på oss! Vi verken røyker eller drikker - bare baktaler alle dem som gjør det. Og dessuten leser vi bibelen og mener at homofili og lesbiskhet er synd. Ser du holdningen? "Forbannet er denne hopen som ikke kjenner loven". Hvem er den som med Jesu kjærlighet og mektige nærvær ser synderen inn i øynene og sier: "Så fordømmer heller ikke jeg deg. Gå bort og synd ikke mer?" Eller som Jesus sa: "For at dere skal vite at menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder: Stå opp å gå"? Kjære Jesus i himmelen. Må du se i nåde til oss, selvrettferdige, nedlatende og dømmende vi er med bibelen i hånd, mens byrden - å bære Jesu kors, så oppstandelseslivet kan flyte, det tar vi så lett på. Det må jo ikke bli ubehagelig dette, og dessuten folk er jo så veldig negative - tenk om noen avviser oss - oi, da blir vi såret og lei oss, da!

Jeg opplever ved Guds nåde stadig oftere at mennesker får et møte med Jesus som legger ateismen i grus. "Men dette er jo bare ikke mulig!" var det en som sa til meg. Rolig kan en vitne om Jesu oppstandelse. Argumenter og diskusjoner? Nei, du det tørker vekk i løpet av 10 sekunder med en enkel bønn om forandring. Blikk som flakker. Du ser forskrekkelsen i blikket. Men det er jo bare ikke mulig?! Jo, det er det, for du opplevde det nettopp. Jesus lever, og han er interessert i deg - han viste det ved å røre ved deg. Vil du ta bryet med å finne ut mer?

Menighetshus kan være hytter vi gjemmer oss i. Eller vi kan gjemme oss bak bibelstudier. Hvorfor er vi kristne? Fordi vi leser ifra bibelen og går på møter? Det gjorde fariseerne, også. Vi er kristne kun fordi vi har møtt det Levende Ordet, det som Johannes sier er så virkelig at vi kan se, betrakte og ta på. Det er ikke bibelen han snakker om, men Jesus virksom igjennom sin Ånd, så ordet som vi leser i bibelen blir så levende at vi kan se, betrakte og ta på. Ordet er på ny blitt menneske ved at det tar bolig i oss på en slik måte at Guds salvede - Messias - Kristus kan uttrykke seg gjennom oss. Hvilken Messias? Han som vi leser om i evangeliene. Det han gjorde da, det gjør han nå. Det han ville da, vil han nå. Vi må bli med ned fra forklarelsens berg, og møte folk der de er, møte behovene, og gå korsets vei, så oppstandelsen kan ta plass i oss. Ingen tid til hyttebygging - vi har for mye arbeid å gjøre. Det er for mye av Guds nådehav å utforske, til glede for oss, og til frelse for verden. Bibelen kan bli en falsk trygghet; ekte trygghet finnes bare når vi følger etter Jesus der han går; han vil lede oss ut i masse trøbbel og oppstandelse. Men han har sagt: Jeg er med det alle dager. Mange er redde for å be for syke fordi de er redde for hva som skjer om ingenting skjer. Slapp av. Da er du ihvertfall trygg. Hvis det skjer noe derimot, må du være forberedt på å svare på spørsmål. Du kan bli stilt til ansvar for håpet som bor i deg. Hei, hvor har du fått tak i dette? Er du sånn healer, eller? Hvorfor skjer ikke sånt i kirken? Er du sånn annerledes kristen, du? En gang jeg var ute for delte vitnesbyrdet om Jesu oppstandelse og hadde opplevd at Gud brukte meg til å formidle legedom, så såg jeg på guttene som satt der og sa: Er det ikke rart? Dette er jo helt vanlige hender. Ikke noe spesielt. Bare se her! Jeg rakte frem hånden. Den ene gutten trakk seg tilbake og så skremt ut. Hva han tenkte, vet jeg ikke. Kanskje jeg hadde høyspent i hendene? Men han som ble helbredet ropte på vennene og fikk dem over. En annen av vennene hadde også et problem, og så fikk han også forbønn og legedom. Idet de gikk på bussen, sa jeg til dem: Hei! Husk dette gutter: Jesus lever!

Vi lurer på hvordan vi skal få folk til å komme, der vi har gjemt oss i hyttene våre, i "trygge" omgivelser. Men det er slik venner at når ryktene går, så kommer folket. Jesus brukte ikke en krone på møtereklame. Men han brukte dertil veldig mye på fluktplaner for å unngå store møter.

Vi tenker på Guds ord som noe vi kan høre, derfor legger vi slik vekt på forkynnelse. Men Johannes sier at det som de forkynte var noe man kunne høre og se, betrakte og ta på: Livets ord - det som engelen bad apostlene forkynne (Apg 4). Så forkynnelse som bare er ord, er ikke forkynnelse slik nytestamente definerer det. Uten demonstrasjon av Jesu oppstandelse og herredømme er ikke evangeliet om Guds rike forkynt, for kongen har ikke sluppet til for å demonstrere sin makt. Apostlene sa at de ikke kunne la være å snakke om de det hadde sett og hørt. Jesus sa at salig er de øyne som har sett det deres øyne har sett. Forkynnelse - det levende ordet treffer øyet like mye som det treffer ørene. Men vi har gjort dette til prat - ord, ord, ord. Guds ord er ikke bare ord, men kraft. Det er nok av ordgytere i verden - tomme ord - ord som er bare det. Guds ord derimot forandrer - skaper det som det nevner, og skaper et skille: Du kan ta imot eller du kan kan avvise. Vi har en bok som sier at bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende. Og likevel er vi mer glade i tørre bibelstudier og forkynnelse søndag etter søndag, enn å se dette Ordet forandre mennesker rundt oss. Er det ikke et paradoks? Det vil komme en reformasjon. Bibelen vil være viktig i den. Men vi kommer til å forstå ordet slik bibelen forstår selv det. Bibellesning og bibelstudier, så bra som det er, er bare ikke nok. Vi må sette det ut i praksis og søke Gud for å ta imot den Ånd som har innblåst det Ordet som papir og blekk formidler, eller en PC, eller en mobiltelefon eller nettbrett.

Jeg håper du har mange bibler. Og her er mitt råd: les dem nå. I himmelen kommer du ikke til å ha dem, så skal du lese dem, så er det nå det gjelder. Og når du leser, så ta av deg de religiøse brillene - dette har du lest hundre ganger. La deg rive med. Sett deg sjøl inn i historien. Du er Peter, eller Johannes, eller Paulus. Drøm deg bort i Guds verden. Les apostlenes gjerninger kapittel 5 og forestill deg dette i din kommune. Hvordan ville det ha tatt seg ut? Hvordan ville samlingene våre ha blitt? La historien om Guds storverk i vår lille verden får fylle tankene dine, følelsene dine, drømmene dine, hjertet ditt, så du kjenner at du blir varm om hjertet og du kjenner at det brenner, og du ber: "Herre, gjør det med meg. Gode hellige ånd, kom å gjør dette gjennom oss. Gud, la verden få se, betrakte og ta på Jesus igjennom oss kristne. La oss bli Kristi brev til verden, blitt til ikke ved papir og blekk, men ved din hellige Ånd." Når bibelen snakker om bønnens og Ordets tjeneste, så indikerer den at bønn er obligatorisk i møte med bibelen. Ikke la bibelen bli en tørr teoribok for "big heads". Det er døden i gryta og anti-kristelig. Kristus betyr Den Salvede. Kristus betyr Liv og Kraft og Forvandling og Oppstandelse og Gjenopprettelse og Oppstyr og Forfølgelse og Vekkelse. "De som oppvigler hele verden er nå kommet hit." Det er litt av en attest å få, eller hva? Jeg drømmer om menighet som noe annet enn en irrelevant, forskremt liten religiøs klubb for spesielt interesserte; hvor vi holder bibelstudier om endetiden og håper Jesus henter oss før det blir for ille, mens Jesus heller vil sende oss som sauer mellom ulver. Fin evangeliseringspreken, eller hva? Jesus la ikke skjul på at det kommer vanskeligheter. Ikke fordi det ikke skjer noe, men nettopp fordi det skjer noe. Gud har ingen fluktplan, der vi stikker av når det blir tøft, men en invasjonsplan. Les åpenbaringsboken og se. Det er oss - Guds folk det er skrevet til og om, og Gud fullfører sin plan - gjennom oss! Bibelen er absolutt en del av planen, men som Paulus sier: den må brukes å rette måten - ellers kan den bli et hinder, fordi vi har erstattet det levende ordet med en forgjengelig bok som går opp i røyk om vi tenner fyr på den. Er du med i en bibelgruppe? Jeg ber deg: Forandre navnet på gruppen, og gjør det idag! Kall det heller en livsforvandlingsgruppe. Noen kaller det for cellegrupper fordi de tenker at det er liv der, og at gruppe skal vokse og reprodusere seg, så det blir flere grupper. Det er også en god tanke. Navn er ikke uten betydning. Du blir det du identifiserer deg med. Om det du kaller gruppen ikke indikerer forandring og vekst, så har du valgt deg et navn som sementerer det som er vondt, syndig og galt, og veldig lite kristelig. Vi må slutte å tenke på som normalt, det bibelen sier er sykt og unormalt. Jesus snakker om fikentreet som ikke bærer frukt. Det er en nådetid, men om han kommer igjen neste år, og alt er like livløst og dødt, så hogger han det ned. Jesus sier til fariseerne at han vil ta fra dem Guds rike og gi det til et folk som skal bære dets frukt. Ser du vekst? Paulus utfordrer dem i Korint - kjenner dere ikke at Kristus bor i dere? Det er på tide med omvendelse for menigheten her i vesten. Om vi ikke tar det på alvor, så vil vi få forfølgelse og bli tøffet opp uansett. Like greit å få trøbbel på grunn av at en har gjort det rette. Kristne roper og skriker fordi muslimer kommer til landet vårt, og er redd de skal overta. Ja, om vi lever så sløvt som vi gjør nå, kan det fort bli realiteten. Men om vi lever brennende, så vil vi se frelse og sende mange misjonærer til muslimske land. Sharia eller Jesus? Det er vi som bestemmer. Muhammed er død. Jesus lever. Han er det levende Ordet.  

Lovprisning og takknemlighet som livsstil (Salme 146)

"Halleluja!
          Lovsyng Herren, min sjel!
          
      Jeg vil lovsynge Herren hele mitt liv,
          synge og spille for min Gud så lenge jeg er til."

Evig eies kun det tapte, er det noen som har sagt. Det er selvsagt ikke sant i et Guds rike perspektiv, men har likevel et snev av sannhet i seg. Det er når vi mister noe, at vi virkelig ser verdien av det. Og: det er mye vi tenker at vi har trygt eierskap til, som kan mistes. Personlig har jeg erfart at det umistelige kunne mistes, eller for ikke å si for mye: trues og overskygges: Fred med Gud, det fortrolige fellesskap med Jesus, glede, evne til å sortere tankene og derved gi retning for tanker og følelser; ja, til og med frelsesvissheten var grundig truet. Det som før var bærebjelken, tryggheten og gleden ble plutselig min fiende: det verste i livet - det som trigget tungsinn, kvalmefølelse, angst og uro. Før jeg selv erfarte det, trodde jeg ikke i min villeste fantasi at dette kunne hende meg. Det var først da at jeg virkelig forstod at jeg var i godt selskap: David hadde det slik i perioder. Ja, du leste riktig. Troshelten David. Han som slo ned og drepte Goliat. Han som hadde livvakter som gjorde storverk som krigere med overnaturlig karakter - slikt vi ellers bare ser i Hollywood filmer. Og slik fant jeg trøst og håp. Når David hadde det slik og kom igjennom det, da er det håp for meg, også. David nevner noe i salmene som jeg også har bitt meg merke i. Han snakker om det løfter han gav når han var i nød. Jeg også endte opp med å gi Gud løfter. Jeg glemte dem, men Gud glemmer ikke og han har minnet meg på dem.

"Gud, om du vil gi meg tilbake evnen til å styre tanker og følelser, så skal jeg gi dem til å prise og tilbe deg."

Det var en fin, bønn, var den ikke? Rart at de fineste av bønner skjer i verst tenkelig situasjoner. Når Jesus ber: "Herre, jeg takker deg at du alltid hører meg," så lå Lasarus i graven og råtnet, og vi finner det ene gangen der følelsene hos Jesus tar overhånd og han gråter (som bibelen forteller oss iallefall). Jeg glemte bønnen min. Men Gud glemte den ikke, og han minnet meg på det. Husker du hva du bad? Det kan jo gå kaldt nedover ryggen når vi innser hva vi har lovt Gud. Men for meg ble dette en bekreftelse på et livskall. Gud, du møtte meg og berget meg. Sannelig fortjener du lovprisning. "Alt som i meg er, skal lovprise ditt hellige navn." Meningen her er ikke å presentere et glansbilde av hva dette betyr i praksis, for glansbilder har ingenting med praksis å gjøre. For hvordan ser dette ut når en ennå er i en prosess hvor legedom og gjenopprettelse er på vei; du er ennå merket av det du har vært igjennom? Det som jeg gjerne vil dele med deg,  er den hjelpen den hellige Ånd har gitt meg i disse utfordringene.

Hva gjør jeg når gode ting skjer rundt meg, men jeg ennå har store utfordringer i eget liv?
"Ingenting godt som skjer i og gjennom Guds rike kan noensinne være et problem for deg. Det er bare fordeler" (den hellige Ånd). Dette er sant, og det er også sant når noen vitner om legedom og du fremdeles er kronisk og alvorlig syk. Jeg har tatt det som Ånden delte meg med, og sagt til meg selv. Det er mye bedre for deg å være et sted der det renner over med gode vitnesbyrd om helbredelse og andre mirakler enn at du var et sted der det gikk 50 år imellom hver gang det skjedde. For nå du er i et miljø der dette er vanlig, så er det jo en mye større sjanse at du også blir berørt. Det som Gud også ved sin Ånd har oppmuntret meg til, det er å være den mest høyrøstede i responsen når folk deler slike vitnesbyrd. Virkelig å slippe seg løs i begeistring over det Gud gjør. Ved å vise oppriktig glede over det Gud gjør i andre, så inviterer du nåden til å virke i ditt eget. Misunnelse er anti-Guds rike, for Gud er rik nok for alle, så hvorfor furte? Vel, jeg er nå ennå her i min elendighet. Ja, skal du furte i tillegg, så blir det ikke lettere å bære. Og bare den gleden jeg kjenner over i det hele tatt å være i stand til å ta et valg. At jeg kan velge å rope av begeistring. Er det ikke fantastisk? .- Så mener du at du på et punkt i livet ikke hadde det valget? Ja, det mener jeg. Du kan komme et sted i livet hvor du er så bundet i tanker og følelser at du reellt ikke har noe valg. Tror du virkelig at den gudfryktige Job valgte å si at det han lirte av seg i over 30 kaptitler? Så mitt budskap til deg er: dersom du også har dette valget, så velg det gode. Gud elsker når vi jubler over det han gjør; og han får sorg når vi er likegyldige, så kan du selv gjøre matematikken på hvor du tror det er størst sjanse for at Gud gjør det igjen - det bare han kan gjøre.

Du må finne marsj-sangene i livet ditt - sanger som bærer deg igjennom trøttende hverdager
Afrikanere har noe som fascinerer meg. De synger mens de jobber på markene. Det er ikke alltid at det som trengs å gjøres, er så veldig lystbetont i utgangspunktet. Men visste du at du kan gjøre det "kjedelige" sammen med den hellige Ånd, og at han har en tendens til å lyse opp tilværelsen? Sang er et verktøy til akkurat det. Jeg har sanger og strofer som jeg synger til meg selv.

"Jeg har en Pappa i det høye som Pappa-omsorg for meg bær; som Pappa-omsorg for meg bær."

En veldig enkel strofe fra en Lindell-salme, men du verden hvor en forskjell den gjør når jeg haster opp bakken på vei til nok et "jeg-vet-ikke-hva-dette-vil-føre-til" møte. Kjedelig. Ja, til tider veldig. Men med den hellige Ånd kan det som er grått og hverdagslig på en ny valør. Hva med å spørre Ham om ting i livene til de som sitter der, og tenke ut hvordan en skal spørre dem ut om det stemmer? Andre møter er kjempe-engasjerende og en får tatt beslutninger og skapt grunnlag for god utvikling. Og også her gir Gud visdom. En annen kjedelig greie er å holde kroppen i form. Det bare må gjøres. Noen er trenings-"idioter" (beklager språket) og for dem går dette av seg selv, men for meg er det bare en nødvendighet. Så hva gjør man? Har med favorittlovsangene, og samarbeider med den hellige Ånd for å oversette dem til norsk. Man ser på klokka og tenker: Hva?! Har jeg holdt på så lenge? Du skjønner, Jesus er ikke kjedelig. Fellesskapet med ham lyser opp. Hjemme hos oss vet jeg når fruen gjør husarbeid - for da ljomer lovsangen i hele huset. Hvorfor gjør det alene når du kan gjøre det sammen med Herren? Noen har manuelle jobber med mye repitisjon og lite kommunikasjon med andre rundt dem. Da har man god anledning. Andre har tenkejobber, men klarer å kombinere dette med å lytte til ting (jeg er ikke så heldig). Nok en god anledning. Hva er marsj-sangen din? Hvilke sanger er det som bærer deg i hverdagen? Det kan være noe annet enn en sang, også. Det kan være et skriftord, et løfte, en formaning eller oppmuntring. Men livet er en pilgrimsreise, og vi skal vi marsjere i takt med Ånden slik Paulus sier i Galaterbrevet at vi skal, så må vi ha noe å marsjere til. En viktig del av marsjen for min der er kvelden når jeg må finne nåde til å roe ned og faktisk sitte litt å kjede meg, selv om det er tusen ting jeg har lyst til å gjøre. Jeg setter meg av og til på piaonet og synger denne:

In the glory
Of Your presence
I find rest
For my soul
In the depths
Of Your love
I find peace
Makes me whole

I love, I love
I love Your presence
I love, I love
I love Your presence
I love, I love
I love You Jesus
I love, I love
I love Your presence

Men dette er noen av mine sanger. Du må finne dine. De er en del av deg. De er en del av din historie med Gud, din vandring med Jesus.

Det er ikke så farlig at det humper i veien, bare det humper fremover
Dette har vært et livsmotto som den hellige Ånd har gitt meg, og som jeg har delt flittig med andre. Det var ikke så artig å bruke det når det stod på som verst i mitt eget, men det er ikke mindre sant for det. Trofaste venner som kan vise deg at det faktisk på tross av dagens "setback" har gått fremover, er gull verdt. Noen ganger tar det etter vår oppfatning alt for lang tid med legedom og gjenopprettelse, og noen ganger er det faktisk på overtid, også. Det er en del av det å være ufullkommen menighet på vei, og i forhold til helbredelse, så er menigheten er i Vesten i stor grad dysfunksjonell; vi tror mer på leger og sykehus enn på Jesus og rister samtidig på hodet av ateister. Paradoks, sier du? Helt enig! Men uansett hvor vi er i vandringen og hva som er årsaken til at ting er som de er, så har de aller fleste av oss uansett noen valg å gjøre. Røveren på korset hadde ikke mange valg, og de hadde relativt kortvarig karakter. Er du døende eller helt lammet av sykdom, så dekker Guds nåde deg da også - du ikke har evne til å gjøre så mye, og din respons til nåden er dermed begrenset. Av den som er meget gitt, skal meget kreves. Du ser at Gud er både praktisk og rettferdig. For røveren var det 1) Det å be Jesus tenke på ham 2) Dø. Ikke veldig mye. Men om du har 40 år igjen å leve og tross alt evne til å tenke klart, så har du noen valg. David hadde tatt et slikt avgjørende valg. Han sa at så lenge det er pust i meg, så skal jeg bruke den pusten til å prise deg. Det er jo Gud som har pustet liv i deg, er det ikke? Bruk tankene, pusten og munnen til å takke Gud for nåden. Har du evne til å velge hva du vil tenke? Pris Gud for det. Det er ikke en selvfølge. Kjenner du på Guds fred? Oi! Bare det er grunn til lovprisning hele dagen. Har du frelsesvisshet og er på vei til himmelen? Ai, ai! Partytime! Bibelen sier: "Glem ikke alle hans velgjerninger!" Hvorfor sier den det? Jo, fordi vi har en veldig menneskelig tendens til å ta ting som er verdifulle som en selvfølge bare vi har nytet det lenge nok. Og derfor er det at "evig eies kun det tapte" har noen sannheter ved seg. Sørg for at du ikke må miste noe før du faktisk verdsetter det. Si til deg selv: Hvordan skulle jeg ha klart meg uten dette? Kjenn litt på hvordan det ville være uten fred og frelsesvisshet. Det er god medisin mot likegyldighet og nærsynhet.

Det er godt å tenke fremover å ha mål og drømmer; og det er godt når vi ser at det går i den retningen. Men noen ganger er det slik at akkurat etter at du har fått en ny profeti over livet ditt som bekrefter drømmen, så virker det som om hele helvete våkner til liv. Det er da det er viktig å 1) ikke miste synet av drømmen 2) være veldig bevisst på hva som kommer til å ta deg i riktig retning, for retning bestemmes nemlig av hvordan du håndterer det du allerede har fått. Den som sår han skal høste. Det er slik Guds rike fungerer. En kjent coach som har vært rådgiver for en rekke toppidrettsutøvere og som har vært på TV, sier at det som skiller dem som er midt på treet og de som virkelig får det til, er små valg man gjør hver dag. Det er ikke først og fremst at man har et veldig mye bedre utgangspunkt, for det er dem som virkelig får det til, som har et dårligere utgangspunkt enn de fleste. De som klarer å holde motivasjonen mot et mål er dem som gjør noen valg hver dag og som feirer de små fremgangene. Når templet i Jerusalem ble bygget opp igjen etter bortførelsen til Babylon, så gråt de som hadde sett det første templet når grunnvollen til det nye ble bygd. Gud ber dem om å feire, og sier at det siste huset skal bli mye herligere enn det første (og da tenkte han selvsagt på Messias, Guds salvede - det vi kaller Kristus). Feirer vi de små fremgangene? Er vi de som roper høyt når noen kommer med et vitnesbyrd eller ser dem inn i øyenene dersom det er på en gruppesamling, og sier: "Vet du, det der var helt fantastisk å høre; for en oppmuntring! Jeg blir så glad på dine og våre vegne!"? Eller sitter vi smådepressive bort i en krok og syns nå at det ikke var mye til vitnesbyrd. Jeg elsker historier om hvordan folk lever med Jesus i hverdagen. Jeg elsker når folk deler noen tanker fra sin daglige bibellesning. Jeg elsker når folk tar tatt et nytt steg, og skjelvende og klossete som de var, gjorde noe de ikke hadde gjort før. Jeg elsker når en nyfrelst har oppdaget noe i bibelen for første gang, eller ber høyt i en samling for første gang. Jeg elsker når folk blir så trygge at de byr på seg selv og blir personlige og gjerner deler med tårer på kinn om gleder og utfordringer. Det er sååååå hææærlig! De store tingene kommer ofte ut av de veldig små. Hvordan kan en liten bønn på 10 sekunder bli til en helbredelse? Hvordan kan et lite ord fra Gud gjøre at folk ikke glemmer det så lenge de lever? Hvordan kan våre enkle liv føre til at mennesker finner Jesus og blir forelsket i ham? Det er jo underlig, er det ikke? Men vi ber mye og lenge, og forventer lite (derfor erstattet vi resultatet - bønnesvaret - med mange ord, enda Jesus har lært oss at sånn er det bare hedningene som holder på.). Jeg har sett bønnesvar i det siste som har undret meg. En gang jeg var ute på gaten og vitnet virket det som om alt vi bad om skjedde. Det var helt sprøtt! Eller er det det? Eller er jeg bare veldig feillært? Selvfølgelig svarer Gud på bønn. "Dersom mine ord blir i dere, så be om hva dere vil og dere skal få det." (Jesus, Guds Salvede). Vi lever i stor grad som om Jesus ikke mente det han sa, eller at det er utilgjengelig. Men det er tilgjengelig. Vi trenger bare å snakke om den gangen vi fikk bønnesvar, heller om alle de gangene vi ikke fikk det. For det er i bønnesvaret vi finner oppmuntring til å tro Gud og ikke la bønn degenere til noe trøttende religiøse øvelser i et forpint forsøk på å virke mer prektig enn vi egentlig er. Bruk 50% av bønnetida di på å lytte til Gud og minne deg selv på bønnesvar du har fått. Jeg kan garantere deg at antall bønnesvar kommer til å øke. Blir det skuffelser? Absolutt! Men det er ikke farlig om det humper i veien, bare det humper fremover. Ta det mottoet fra en som har vært i dødsskyggens dal. Jeg sier ikke at alt er enkelt; jeg har bare funnet ut at det er mulig. Og der ikke rent lite bare det.

Herre, vil du hjelpe oss til å leve i en livsstil av takknemlighet, oppmuntring og lovprisning. Herre, la samlingene vi har være preget av oppbyggelse og trøst; hvor vi fokuserer på vår historie med deg sammen og alt det gode som du gjør. Herre, la oss tåle at vi sier ting opp igjen; helt til vi har så mange historier om din godhet å fortelle at vi ikke vet verken hvor vi skal begynne og slutte. Herre, la oss bringe håp til dem som lider og har det vondt, og la oss være slike som river til oss ditt rike med makt - at iveren etter å oppdage nye sider av ditt nådehav driver oss. Frels oss fra kalde og vantro hjerter som gripes av ateistisk kynisme og selvkloksskap. La oss få ha myke og bankende hjerter som troens såkorn kan vokse i og bringe rik frukt der vi ferdes. Herre, se i nåde til oss, og hjelp oss i vår svakhet og nød. Det er en verden der ute som trenger et folk som kjenner deg i sannhet og ikke bare har deg som et søndagsopplegg.

La din gode Ånd lede meg på jevn grunn (Sal 143)

David er langt nede i denne salmen. Han opplever motstand og en fiende som kjennes for sterk, og det slår ham med panikk.

"Livsånden sluknet i meg, hjertet ble lammet av skrekk." (v.4)

Jeg har hørt mange prekener på David og Goliat, men ikke mange prekener på dette verset. Vi snakker ikke mye om frykt og angst i våre sirkler.  Kanskje er det litt skambelagt. Vi er redde, men tør ikke helt vedkjenne oss det, for det er jo ikke meningen at vi skal være redde, langt mindre få panikk og miste kontrollen. Men tenk litt sammen med meg. Når bibelen så mange ganger sier: "Frykt ikke!" - så er det vel fordi Gud kjenner oss godt, eller hva? En ting er frykt i mer vanlig forstand. Den kan håndteres - og det er viktig at vi som kristne snakker ærlig sammen om hvordan vi gjør akkurat det. For når bibelen sier: "Frykt ikke!" - så sier den egentlig: "Du kan kjenne frykt, men det betyr ikke at du skal følge den." Og spørsmålet er hvordan vi da håndterer fryktfølelsene og ikke lar oss styre av dem på en slik måte at vi hindres i å tjene Gud slik han vil. Angst kan også håndteres, og i psykiatrien er man kommet stadig lengre i dette. For dem som tror at psykiatrien fremdeles sitter i en Freudiansk "stakkars deg, falt du ut av vogga når du var liten, du da?" tankegang, så kan den myten herved avlyses. Man må møte angsten for å håndtere den - flykter du, får angsten større og større overtak. Her er ingen kjære mor. Forskjellen i forhold til hvordan man håndterte dette tidligere, er at man i større og større grad er med pasienten i selve situasjonene som trigger angsten og veileder der og da - coaching on-spot, mer enn bare terapi på et kontor. Og da ligner det straks mye mer på noe som vi kaller disippelgjøring. Det å kjenne på frykt og angst er vondt. Enda vondere blir det dersom man er aleine i situasjonen. Da kan en oppleve som David at "livsånden slukner". Min erfaring er at vi nok har en vei å gå i forhold til å være søsken og hverandres lemmer, også når livet går skikkelig på trynet. Kanskje er vi for opptatt av oss selv. Eller så tenker vi at vi ikke har noe å gi. Men for den som lider, betyr det uendelig mye at det i det hele tatt er noen der - og for all del: Ikke prøv å gi noen quick fix uten innhold. Har Gud gitt deg å formidle legedom, så for all del bring det. Men enkle løsninger uten demonstrert medfølelse gir sjelden frukt i slike situasjoner.

Det er interessant å se hva David gjør i situasjonen når han er langt nede og angsten overtar, så han kjenner at den direkte lammer ham. Han sier:

"Jeg minnes gamle dager, jeg tenker på hele ditt verk, grunn på det dine hender har gjort." (v.5).

Når panikken overtar, så har du ikke kapasitet til å tenke i lange teologiske og logiske tankerekker. Det eneste du leter etter er 1) En vei ut 2) Håp. Og hva er det som gir deg håp? Alle løftene i bibelen? Jo, forsåvidt, men det er krevende å ha håp på grunnlag av det alene. David peker på det han har opplevd - det han har sett at Guds hender har gjort. Jeg kjenner meg igjen i dette. Når alt var svart og alt håp syntes å være ute, så var det de erfaringene som jeg hadde gjort med Gud som holdt meg oppe, tross alt. Var Gud der? Fantes han? Jo, det måtte han gjøre. Hvem ellers hadde gjort alle de underne i livet mitt? Hadde han glemt meg eller gitt meg opp? Hmm. Den var tøffere. Men hvorfor gjøre alt dette, for så å gi meg opp? Nei, det virker lite logisk. Og så fant jeg stor trøst i at David er så ærlig, der mange av oss har vært så overfladiske. Jeg bodde i salmene og bekjente min nød med en god bror som jeg ser fram til å møte en dag. Også dette gav håp. Det er lov å kjenne på overveldende og vonde følelser. Og det er lov å ventilere dem ut, også. Først da klarner det litt, så en kan være med på de andre bekjennelsene en finner i salmene: "Men du Gud....", og be bønner om hjelp:

"Jeg rekker hendene ut mot deg, lengter etter deg som tørstende jord. (Stopp og tenk litt på det). Skynd deg å svare, Herre, min ånd går til grunne. Skjul ikke ansiktet for meg, ellers blir jeg lik dem som går i graven."

For David var dødsangsten reell. Livet hans stod i fare mange ganger i løpet av livet. Men om ikke det faktisk står om livet, så er opplevelse av angst like reell. Og opplevelsen av den er så ubehagelig at en fort flykter - inn i et fengsel av begrensninger. Angsten kan i seg selv bli fienden.

"Fienden har jaget meg, slått meg til jorden. Han satt meg i stummende mørke, lik dem som er døde for lenge siden."

 Skal en vinne over frykt, er venner et must. David sin erfaring her, er at han opplevde å være glemt, lik dem som er døde for lenge siden. Det opplevdes som ingen husket på ham. En sliter med problemene alene, og kjenner på et stummende mørke. Jeg drømmer om en fellesskap der vi hjelper hverandre ut av fengslene fordi vi har gode, varme og nære disippelgjørende relasjoner med hverandre - som handler om livet, der gummien treffes asfalten. Det er fint med "eia var jeg der," men kristenlivet handler om hvordan vi implementerer mer og mer av himmelen her, gjennom tro og kjærlighet i Kristus. Om vi sitter i hvert vårt "stummende mørke", enten det nå er ekteskapsproblemer, ensomhet, angst eller veldig stram økonomi uten at vi reelt støtter og hjelper hverandre, så fungerer vi ikke hverandres lemmer. Og det er begrenset hvor mange du kan ha et veldig nært forhold til, men problemet til de fleste jeg kjenner er ikke at de har for mange, men at de i realiteten ikke har noen de har alt åpent med. Når Gud sier til Adam at "Det er ikke godt for Adam å være alene," så har dette implikasjoner langt utover ekteskap. Vi er ikke skapt til å være aleine, uavhengig om hva vi er kalt til å ekteskaptsfronten. Jesus sendte ut to og to, og Paulus forlot en vekkelse fordi han var aleine - det sier noe.

"La meg høre om din miskunn om morgenen, jeg setter min lit til deg! Lær meg den veien jeg skal gå, for jeg løfter min sjel til deg. 

Fri meg fra mine fiender, Herre! Hos deg søker jeg ly. Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! La din gode Ånd lede meg på jevn grunn" (v. 8-10)

Å være en disippel er å lære hver dag. Den dagen du slutter å være, så er du ikke en ekte disippel. Enten har du parkert i din utvikling som disippel, eller så har du reist hjem til Jesus. David viser i disse versene en ekte disippelholdning: "Herre, lær meg.". Dette er en daglig bønn, ikke noe en bare ber når en har det vanskelig. David gir oss også et annen godt tips i vandringen med Herren. Begynn dagen med å minne deg om Guds miskunn. Når David ber om å få høre om Guds miskunn om morgenen, så er det fordi dagen begynner da, og fordi alt i vandringen med Jesus begynner med miskunn. Begynner du feil, så ender du feil. Begynn rett. Fokuser på, snakk om, bekjenn Guds miskunn når du står opp. Det vil sette retning for dagen og fylle den med håp, glede og tro. "La meg få høre om din miskunn," sier David. Er det tid i bibelen? Absolutt! Er det tid til å takke Gud? Bra tenkt! Men det er mer enn dette. Guds miskunn er konkret - det handler om vitnesbyrd om det Gud har gjort med sine hender. Det er fint at en minner seg selv om det Gud har gjort i tidligere tider, tidligere i livet. Men det som egner seg enda mer for å tenne tro og håp, er vitnesbyrd om det Gud gjorde i går, i denne uka, denne måneden; og jo nærmere jo bedre. Det er en rar ting med oss mennesker. Det som skjer i nærheten av oss påvirker oss mer enn det som skjer langt borte. Vi kan høre om terror og krig langt borte, men skjer det i nærheten av oss, så har det en helt annen virkning. Slik er det også med vitnesbyrd på den positive siden; og erfarer vi det selv blir det veldig nært. Men fordi vitnesbyrd er slik verdifull valuta i Guds rike, så må vi trene oss selv og hverandre til å være rause med å gi vitnesbyrd. Og det fine med vitnesbyrd, som er helt annerledes enn med penger. Om du bruker det, så mister det ikke sin verdi. Penger kan ikke brukes to ganger, heter det. Godt prinsipp i sunn økonomiforvaltning, men i vitnesbyrd fungerer ikke slik. Vitnesbyrd kan fortelles om igjen og om igjen og om igjen, og hver gang skaper det håp og tro. Jeg har hørt om Guds menn og kvinner som lever i et gjennombrudd på et område ved å fortelle vitnesbyrd om det. Det vil si at vitnesbyrdet gjenskaper gjennombruddet på ny og på ny. For en fantastisk valuta, eller hva? Hvis pengene jeg brukte på Rema 1000 var slik, da hadde vi hadde festmåltid hver dag. Og Gud ber oss om akkurat det. La oss feste rundt Guds bord, men alt det Gud gjør. Gud bli ikke lei av at vi gleder oss og undrer seg over det han gjør. Nei, han gleder seg sammen med oss, og så gjør han det igjen bare for å understreke.

Har du holdt ut med meg helt hit, så kommer vi nå til den siste godbiten i denne salmen og som Gud stoppet meg ved. "La din Ånd lede meg på jevn grunn." Det er ikke akkurat Guds Ånd vi forbinder med jevn grunn. Vi er lært opp til at den rollen er det bibelen som har. For uten bibelen aner vi ikke hva som er Guds Ånd eller ikke. Og dette er ikke en drøfting av "hva er viktigst?", for svaret på det er "ja, takk, begge deler". Dilemmaet med en vestlig, intellektuell og mental oppdragelse er at vi tror vi kjenner det vi har lest og kan gjenta. Men i Guds rike er det ikke slik. Der kjenner vi det vi lever i. Punktum. Og dersom Skriftene skal bli liv, så er vi helt avhengige av Guds Ånd. Det er slik at Guds Ånd vil lede oss til Skriftene, og Skriftene vil lede oss til Guds Ånd. For at Ånden skal minne oss om det Jesus har sagt, så må vi få det inn. Men for at vi skal skjønne at Skriftene er Jesus i person, så må vi fylles av Kristi Ånd, eller så lager vi oss en Kristus som er noe annet enn Guds salvede og evangeliene blir livsfjern underholdning som vi forteller om på barnemøter, men som ellers ikke har noe med livene våre å gjøre. Om vi ikke slipper til Guds Ånd for å levendegjøre Jesus imellom oss, så er vi på ville veier med bibelen i hånd, og ikke på jevn grunn. Jeg er ikke for anti-intellektualisme. En skal fornye sinnet, ikke fjerne det. Men dersom vi begrenser Guds rike til det vi med våre hodet i utgangspunktet skjønner, så er det svært mye i ikke kommer til å erfare. For der heter det: "Ved tro forstår vi..." (Hebr. 11.3). Avhengigheten av Guds Ånd er det som materialiserer Jesus sitt ord: "Uten meg kan dere ingenting gjøre" og "Salige er de fattige i ånden". Dersom vi tror at vi klarer oss selv bare vi har bibler nok og leser dem flittig og planlegger dyktig, så er vi svermeriske, stolte og villfarne. Dersom ropet til Gud om nåde, berøring, veiledning og ledelse, inngripen og under stopper opp, så må vi på kne og vende om. Guds rike er slik Jesus uttrykket det, og det som ikke ligner på Jesus er ikke Guds rike. Det er hans rike og ikke vårt, og det er hans menighet, ikke vår. Spørsmålet er mer om han trives enn om vi gjør det. Det er min drøm: at Gud skal trives slik i mitt liv at jeg en dag får høre: Vel gjort, du gode og trofaste tjener. "Herre, la din Ånd lede meg på jevn grunn, der du er Herre og ikke jeg, der du ser helheten og ikke jeg, hvor jeg tar neste steg i trappen, selv om hele trappen ikke er synlig for meg, hvor jeg er klar til nye erfaringer med deg, nye eventyr, nye mennesker, nye måter å fungere på, og hvor jeg ser etter fruktene og hjertet enn det ytre. Herre, ha din vei i livene våre. Frels oss fra å parkere som 'know-it-alls', hvor vi egentlig er 'know-nothings'. Gjør oss sultne på mer, Herre, og oss vilje til å fokusere og ofre for å få tak i det skjulte i ditt rike. Det du har gjort klar for oss, for at vi skulle grave og finne, ta til oss og velsigne, så verden kan se hvem du er."

Lederstiler i det nye testamente - en refleksjon

Familiesaker på kammerset
Det har vært mye skriverier i det siste om brente barn og lederstiler. Søsken har gått ut i media og fortalt historier om hvordan en har opplevd å være en del av menigheter og kristne organisasjoner. Nå er det slik at opplevd er opplevd, og så subjektivt som det er, så har en alltid plass til å lytte, for uansett hvor "feil" framstilt en opplever at det er, så er det også en subjektiv opplevelse, og dessuten: Det er alltid noe man kan lære. Og det er akkurat dette - denne lærevilligheten, der man også er villig til å lære at det som oppleves feil, som preger en sann og ydmyk disippel. Gjennomgangstonen er: Hei, får jeg lære noe idag, også?! Jippi!
Som en som har opplevd å skikkelig møte veggen i min vandring med Jesus og søsken, så kunne jeg også ha vist mitt etter hvert runde og pene ansikt i pressen. Jeg har ikke valgt å gjøre det. For min del så dreier dette som først og fremst om min vandring med Jesus, og dernest med søsken. Dersom du ikke ville tatt opp interne familieproblemer i pressen - slik enkelte kjendiser har for vane å gjøre - så er det vel heller ikke god skikk i Guds familie, heller. Slik tenker jeg om det. Man når man er såret, så har man en tendens til ikke å tenke klart. Det gjør så sabla vondt - kanskje ikke minst i sin egen samvittighet, og det fører til at man leter etter syndebukker.  Fordi en sjøl har det vondt nok, så blir syndebukkene typisk andre rundt deg. Dette er en menneskelig tendens som vi alle har, og som vi fort kan innse når stormen har lagt seg.

I møte med dem som er såret
Når folk er såret, er det en kunst å håndtere dem på en måte som gjør at verkebyllen kan bli tatt hull på og det vonde får renne ut, uten at den som har verkebyllen får en skjennepreken i tillegg: "Hvorfor de har stelt seg så ille at de har fått en verkebyll?" Slike refleksjoner - hvorfor skjedde dette? - er det greit å ta når verkebyllen er skikkelig legt og den som har hatt det ondt har refleksjoner som dreier seg om noe annet enn panikkartet orientering i håp om bedring. Det er ikke alltid vi tenker klart, folkens, heller ikke om vi er åndsfylte disipler. Jeg har selv blitt møtt med bebreidelse når alt var kaos - det hjalp ikke stort. Det er vel det viktigste å si om den saken. Når en selv har fått det bedre så er det tross alt enklere å erkjenne at det kanskje ikke var så enkelt for den andre parten, heller. Det er krevende å møte den som er såret og skadet på rette måten; det betyr derimot ikke at det er umulig.

Målet: ut av tunnelen i forsoning og uten stengte hjerter
Opp i alt som jeg selv har vært igjennom, så er jeg glad for å kunne si at Jesus møtte meg. På en landevei - på roller blades - et såkorn av tro var sådd inn, og jeg handlet i tro for første gang på mange måneder. For å gjøre en lang historie kort; han møtte meg å satte meg fri, og han gav meg et oppdrag. Jeg vet hvorfor jeg lever her. Det er en mening med at jeg er til; en mening med livet, og det er så herlig. Det at jeg skriver her, er en del av dette oppdraget. En annen viktig del av oppdraget han gav meg var å sørge for at jeg ikke stengte hjertet mitt for noen søsken. Det har til dels vært en krevende øvelse - man kan se veldig ulikt på ting; og en opplever det som skjer forskjellig, for vi er grunnleggende subjektive, ellers hadde vi jo ikke vært et menneske. Men ved Guds nåde kan jeg med hånden på hjertet si: Jeg er ikke bitter på noen. Og om jeg skulle vært bitter, så er det jo først og fremst Gud som har ansvaret for meg; er det ikke slik? Og det å være bitter på Gud er et ganske håpløst prosjekt. Det vil si: Jeg har delt ærlig og åpent med Pappa Gud om det jeg har vært igjennom. Om skuffelser. Om bitre og såre følelser. Det tåler han mye bedre enn vi skulle tro, og vi har hele bøker i bibelen som skulle hjelpe osss å lufte ut overfor Gud, om det trengs. Men det å lufte ut og det å stenge noen ute, og de såre følelsene inne - det er to forskjellige ting. Jeg forstod oppdraget Gud gav meg, og jeg forstod hvorfor han pekte akkurat på dette.

Når ledere og menighet skuffer
Vi har en tendens, spesielt i forhold til ledere, å avvise dem fordi de ikke er perfekte - de har ikke alt vi skulle ønske. Men hvis en har åpenbaring om Jesu legeme, så priser man Gud for at de ikke har alt - hvilken nytte skulle da vi andre ha i dette? Når jeg lytter til folk som har frustrasjoner over ledere og Guds menighet, så pleier jeg å si: "Jeg går ikke på McDonalds når jeg skal ha biff." Folk ser ofte på meg i undring over hva i all verden jeg mener med det - og det kan jeg egentlig godt forstå. Men det jeg mener er: Dersom leder eller menigheter ikke har det du lengter etter; hvorfor forvente å få dem av dem? Og hvorfor skulle du avvise det de faktisk kan gi deg, og som også er verdifullt? Vi havner fort i en slik "hive ut babyen med badevannet" tenking. Fordi han ikke er pastor så vil jeg ikke ha ham som profet. Ok? Når det kommer til tjenestegaver, så har vi nok forskjellige idéer og tanker om det; og det er greit; men hovedsaken er her at ingen har alt. Det som blir en utfordring i menighetslivet er hvis det er noe ingen har - da lider menigheten av en mangelsykdom, og her er vi inne på kjernen av utfordringene i menighetene her i vesten. Vi får problemer av de feile grunnene; selvfokus og selvopprettholdelse.

Hvilken kilde har vi for bibelsk lederstil?
Prøv å sette deg inn i hvordan det var å være en av Jesu 12 disipler. Hvordan var Jesu lederstil? Har du reflektert over det? Jeg er redd vi har en tendens til å putte på ganske mye rosa skyer på når vi tenker på evangeliene og apostelgjerningene. Jo visst har det herlig å være en del av Jesu innerste krets. Men jommen var det utfordrende også, og jommen var det mye en slet med å forstå. Og kjeft fikk man også. "Vik bak meg, Satan!" Den er ganske stiv, altså. Eller: "Hvor lenge skal jeg holde ut med dere?" Eller: "Hvor lite tro dere har." Eller kanskje vi skal ta en annen favoritt; når Jesus spør Peter 3 ganger om han elsker Jesus. Kanskje den øverste på listen er når Jesus sender disiplene ut og sier: Nå sender jeg dere til ulvene, og dere er sauer. Ha, ha! Den tar jo kaka. Snakk om å skape forventning om herlig og trøbbelfri tjeneste, der alt bare flyter av gårde! Om Jesu lederstil skal være et eksempel for oss, så må vi måle det på rette måten. Jesus hadde ikke terapitime med Peter etter den skarpe irettesettelsen - fra åpenbaring til bare menneskelig på 3 sekunder - hvor forvirret er man ikke da? Det var ting disiplene ikke turte å spørre Jesus om. Til dels fordi de var redde for svaret; og like mye fordi det var ting med Jesus de ikke forstod. Er det slik at vi forstår alt - og derfor er den Gud har utpekt til å sette oss i dommerstolen? En sunn gudsfrykt og sunn selverkjennelse vil fortelle oss at den stolen er satt av til noen andre som er så stor at dersom vi befinner oss der, så blir vi ganske flate. Jeg forsvarer ikke dumskap, umodenhet, tomme unnskyldninger for kjødelighet og lite følsom og vis kommunikasjon. Men la den som er uten skyld i dette kaste den første steinen. Det vil hjelpe om vi ikke svarer kjøtt med kjøtt. Det finnes måter å omgås på der vi ikke utfordrer hverandre på en kjødelig måte og likevel er ærlig med hverandre og renser luften, så vi kan gå videre uten å bli skadet. Og det er faser i livet der vi trenger terapi, også. Ikke fordi vi nødvendigvis er så veldig kjødelige, men fordi vi er sårbare og skrøpelige mennesker. Men fremfor alt og i alt vi er igjennom: Vi trenger stadig å ha gjennomgripende møter med Gud; for han er den som løser opp selv den vanskeligste knute.

Det rette mål for god lederstil
Hvis jeg skulle måle Jesu lederstil, så ville jeg måle følgende: I hvilken grad hadde Jesus reelt utrustet disiplene til å leve i det Jesus hadde demonstrert, slik at de kunne fullføre oppdraget. Jeg er ikke så opptatt av snill og forståelsesfull lederstil vs autoritær lederstil som dette: utrustende og myndiggjørende ledersstil. Dersom man blir utrustet og myndiggjort, så har man egentlig ikke så mye fokus på lederstilen til de som har vært med å utruste deg, for det faktum at du er blitt utrustet fører deg luks inn i så mye problemer, utfordringer og trengsel at det andre er som peanuts å regne. Det er slik, mine venner, at du får feil svar dersom du stiller feil spørsmål. Dersom en skal utruste noen til tjeneste i Guds rike, så er det slik at vi til dels må tøffes litt opp - ikke minst her i Vesten hvor vi er vant til en ganske beskyttet tilværelse. Det som vi regner for katatrofer her, er bare hverdagsmat andre steder. Når Jesus sendte disiplene sine ut - første de 12 og så de 72, så var det ikke på forslag fra Jesus - misjonsbefalingen var ikke noe som oppstod etter at Jesus hadde stått opp ifra de døde - det var noe disiplene allerede hadde erfaring med når Jesus samlet dem på Oljeberget til "After the Resurrection Party. Så disiplene ble tøffet opp. Tomas med sin pessimistiske legning slo fast - når Jesus igjen dro til Judea - "Kom igjen gutter; la oss dra med så vi kan dø sammen med ham". Du kan tenke at det var en dårlig spøk på en dårlig dag, men for disiplene på den tida var dette en realitet de måtte stå ansikt til ansikt med hver dag. Og slik er det mange av våre søsken i troen rundtom i verden. 

Lederstil, Guds rike vekst og forfølgelse

En del diskusjoner vi har i menighetene her i Vesten er der bare fordi ikke står i de daglige utfordringene gjennomgripende vekst for Guds rike medfører. Hvis du lurer på hva jeg mener, så dra opp på det nærmeste sykehuset og rensk ut kreftavdelingen og likhuset. Du kommer garantert til å få en reaksjon, og den blir ikke bare positiv. Eller her er et annet forslag: Bland deg i Pride-toget og helbred syke og profeter over folk. Verken LHBT eller konservative, rettroende kristne kommer til å være spesielt glade i deg etter den økten. Problemer og trengsel kan komme fra det mest uventede hold. Når Hans Nielsen Hauge endte opp med å råtne i fengsel, så var det statskirken og embetsverket som fant sammen i udåden. Vanlige bønder begynte jo å tro at de kunne starte bedrifter, og slik kunne jo ikke tillates, ei heller forkynnelse utenfor kirken. Fysj!

Jeg er veldig opptatt av lederskap og lederstil. Men jeg må erkjenne at jeg kanskje ser etter andre egenskaper enn det som er kommet frem i kjølvannet av "brente-barn" debatten. Det perfekte, det som alltid føles godt, finnes ikke på denne siden av tilværelsen, og Jesus har ikke lovt oss det heller, kanskje tvert imot - Alle som vil leve gudfryktig skal bli forfulgt, sier Paulus, og Jesus lover også forfølgelse. Og en side av gudsfrykt er at vi tror Gud når han sier at vi skal forkynne evangeliet med tegn, under og mirakler. Dersom dette mangler, er det en vesentlig del av nytestamentlig gudsfrykt som mangler - det er noen vesentlig sider ved Gud du ikke har lært ham å kjenne på. Han er underfull - full av under. Under skaper undring; men også negative reaksjoner. Hvorfor var det alltid Paulus som kom i trøbbel, mens andre i teamet slapp unna? Jo, to ting. Han klarte alltid å oppholde seg på offentlig sted, og han hadde et gjennombrudd i tegn, under og mirakler som skapte oppsikt. En fint ting, og et problem - for oppmerksomhet har en side ved seg som vi ikke alltid ønsker velkommen. Paulus var ganske oppgitt over denne kombinasjonen, så han bad Gud om å få slippe denne negative siden, men vet du? Gud hadde ikke tenkt å gi ham bønnesvar på dette. Han sa: "Min nåde er den nok," og "min kraft fullendes i svakhet". Så Paulus slo seg til ro med det. Så lenge jeg er her, så er dette noe jeg og til dels teamet jeg leder må leve med. Han sier om Barnabas og seg selv, at de på tidspunkt tenkte at dette er slutten på livet - vi overlever ikke. 

Utrustende og mynddiggjørende lederskap ala Jesus: ønsker vi egentlig det?

Det triste med flere av de brente barna vi har vært vitne til i pressen, er at de har overlevd fysisk, men ikke åndelig. Det hadde vært bedre for dem at det hadde vært omvendt - men det kan man jo nesten ikke si høyt, for da hadde man ihvertfall kommet i avisen. Det jeg savner i forhold til lederskap og som jeg ber til Gud om, er ledere som faktisk vil utruste Guds folk; og da tenker jeg ikke på det de gjør på plattformen, fordi plattformen er liksom ikke helt der vi lever vårt daglige liv. Jeg tenker på en demonstrasjon og en trening i et enkelt, nytestamentlig kristenliv der vi blir trent til å vinne mennesker og samle dem i hjemmene våre. Ooops! Da er vi plutselig ledere, så får vi se hvor enkelt det egentlig er. Men det jeg er vitne til er at ledere synes å være så opptatt av å samle kristne til møter og konferanser. Mye av dette er vel og bra, men enkel, hverdagslig, men langt fra mindre kraftfull disippelgjøring blir i alt for stor grad ugjort. Dette er ikke-apostolisk, uprofetisk og anti-evangelistisk. Det er simpelt hen ikke Guds rike, og tjener ikke Guds rikes fremgang. Jeg vil ha ledere som ikke behandler meg med silke. Jeg vil ha ledere som tar meg med når de selv er ute på oppdrag, og gjerne farlige sådanne, også. Jeg vil ha ledere som, etter at jeg har sett hva de gjør, sier: Nå er det din tur. Hva hører du Pappa Gud sier? Ok, flott! Du må handle på det. Jeg er her og støtter deg. Om vi ser slike disippelfellesskap vokse frem i landet vårt, så kan vi vokse dynamisk og organisk. Vi venter ikke på at ledere skal gi oss mat på søndag formiddag, men vi spiser igjennom hele uka, og vi mater andre. Det er ikke normalt å mate voksne mennesker, skjønner du (med mindre de er blitt veldig gamle, da) - da er det noe grunnleggende galt. Det normale er å trene barna til å spise sjøl. Og det er normalt at barna tar del i middagslagingen, slik at de etter hvert håndterer dette selv, så middagen blir laget selv om du jobber overtid. 

Når barna i Herren blir voksne: fra foreldreskap til likestilt vennskap

Det er helt normalt, også, at når barna vokser til, så vil de utfordre deg på de verdiene du selv har gitt dem; det betyr bare at du har lyktes. "Pappa, du har lært meg at slik skal vi tenke og gjøre; men det du gjør der, hvordan henger det sammen med det?" Vi kan bli provosert av å bli pirket i, men om vi er villig til å bøye oss og lytte,er det som avgjør om relasjonen skal vokse eller avta. Om du lytter med respekt, er sjansen større for at de vil komme med en holdning av respekt. Enkelt? Nei, det er krevende, men like fullt nødvendig. Det er ikke alltid at barna oppfører seg slik vi voksne skulle ønske, og dersom du vil ta et studie på hvordan det tar seg ut i Guds rikes sammenheng, så er 1. og 2. korinterbrev et glimrende sted å begynne. Her blir Paulus som far prøvd å alle tenkelig måter, og litt til. Hva er det egentlig denne menigheten ikke har klart å misforstå og rote til? Fint lite. Men Paulus er både bestemt og myk, samtidig. Han er tydelig på hva han ser av Guds nåde i dem, og han begynner der, men samtidig tydelig på hva som ikke holder mål, og hvorfor. Og ikke minst. Når han snakker til dem, så er han en del av dem. Det er ikke et "jeg" og "dem", men et "vi". Når han f.eks. snakker til dem om Guds dom virksom i nattverden, så sier at han når Gud dømmer oss, så er det for at vi skal bli justert, så vi ikke skal bli fordømt sammen med dem som ikke tror. Han er altså sammen med dem i det som er vanskelig og utfordrende. Og samtidig er han veldig tydelig på målet: "Gid dere var konger, så vi kunne regjere sammen med dere." Han ser frem til at de blir så moden at de tar del i oppdraget og arbeidet, så de sammen kan nå lengre enn Korint. Han vil se dem vokse opp, så de i større grad er i stand til å ta vare på seg sjøl og andre. Lever du og er frisk, så er det en naturlig forventning. Derfor er Paulus også tydelig på at de som ikke vil vende om og leve rett i et gudsfryktig liv i vekst, vil måtte møte en Paulus og ikke er bare snill og forståelsesfull. Det er ikke Kardemommeby vi holder på med, og menigheten må holdes rein for ugress, så den kan vokse og bli moden.

Når ledere ikke klarer å være ydmyke og samarbeide

Det er ikke alltid ledere oppfører seg slik vi skulle ønske, heller. Vi vil finne at ledere har utfordringer med å finne veien sammen med andre ledere, enten det er teologisk eller i praktisk utførelse. Det kan gjøre at vi føler oss utrygge og lurer på hvordan det skal gå  med oss. Så lenge vi er her, og så lenge vi er subjektive mennesker, som ser og profeterer stykkevis, så vil det alltid være utfordringer i å finne sammen. Men Gud har regnet med dette, og har en vei for oss i det. Det er to grøfter vi kan gå i. Den ene er at vi gir blaffen og at det å gå sin egen vei alltid blir førstevalget, uten noen refleksjoner eller forsøk på å bygge bro. Den andre er at kravet om enighet og enhet blir en klam hånd som hindrer mangfold og frihet til å leve ut det vi kjenner Gud har lagt på innsiden. Vi finner eksempler på skjæringspunkt i NT. Paulus og Barnabas hadde problemer med å finne veien sammen etter apostelmøtet i Jerusalem. Og det var akkurat lederstil som var det brennbare tema. Barnabas ville ha med seg søskenbarnet sitt, fordi han så et potensiale i ham, mens Paulus mente at folk som svikter når det gjelder, får heller holde seg hjemme og få litt mer opplæring får de drar ut på farefulle tokt. Hjemlengsel er ikke noe for misjonærer i det første århundre. Barnabas fant det vanskelig å forstå Paulus. Kanskje var han ikke helt habil, heller, siden det var en slektning av ham det gjaldt. Men de brukte ikke år på å finne en løsning. Å kunne gå i tro og ren samvittighet er en så viktig verdi i Guds rike at dette aldri er til salgs. Når Gud sier at her gjelder bare tro virksom i kjærlighet, så kan du ikke torpedere andres tro, uansett hvor overbevist du er. Paulus kunne ha vært skuffet over Barnabas, og snakket om mangel på forståelse av autoritet, pakt, lojalitet og det viktige arbeidet. Men vi finner ikke noe av dette hos Paulus slik vi finner det i det nye testamente. Han fant seg en annen reisekamerat. Guds rike er større enn bare en relasjon mellom to Guds tjenere. Og vi finner også at Paulus senere anerkjente det arbeidet Barnabas gjorde med Johannes Markus. Det var ikke det at Barnabas tok feil; og Paulus hadde rett. Nei, begge kan ha rett; det er bare det at det ikke passer sammen her og nå, og da må vi søke å finne løsninger som alle kan leve med. Det er så mange fasetter av Guds rike og så mange måter en kan se vekst på - at vi må ikke se oss blind på det Gud har involvert oss i. Noen sliter når ledere ikke finner veien sammen på det vi tenker på som sentrale spørsmål. Lederstil er først og fremst et sentralt spørsmål i forhold til oppdraget: å respektere og elske hverandre som søsken og å se Guds rike gå frem. Men kjærlighet og respekt strekker seg lenger enn enighet. Guds menighet er ikke et meningsfellesskap, men en familie. Vi opphører ikke å være familie selv om vi ikke klarer å bli enige om hvilket smør vi skal ha på bordet, eller hvilket spill vi skal spille (den er vanskelig hos oss - nå vet du det), eller hva vi skal ha til middag, eller hvor vi skal reise på ferie. Noen ganger er det faktisk bedre om far og datter drar ett sted og mor og sønn drar et annet sted (eller var det omvendt). Enheten er like mye at en gir hverandre frihet, også dette er respekt og kjærlighet, eller hva?

Guds svar er alltid vekst

Jeg har ikke vanskelig med å forstå at folk kan ha bli såret, og at ledere kan har et ansvar i dette. Paulus var mer en villig til å skrive Korintermenighetens umodenhet på egen regning. Og samtidig var han tydelig på en ting: Åpne hjerte deres imot oss, slik vårt hjerte er åpent mot dere. Da er det mulig å snakke sammen og komme til forsoning, slik søsken skal løse uenigheter og konflikter. Det kan fremdeles være ting man er uenige om, men det kan komme forsoning ut av uenigheter, også. Vi velger på tross av uenigheter å tale vel om, velsigne og respektere hverandre. Uenigheten forsvinner ikke nødvendigvis, men konfliktområdet blir ikke styrende og ødeleggende, slik at vi er klar til vekst. Vekst er Guds svar på nær sagt alt. Det er når vi vokser og modnes at ny erkjennelse kommer til oss. Det er når vi selv står i utfordringer og lederskap at vi ser at det kanskje ikke var så enkelt, dette; og kanskje de andre hadde et poeng. Spørsmålet er mest om vi lever med og går med ham som er så mye større enn oss og ser så mye lenger; Herren Jesus, Guds salvede.

En bønn
Herre, fremfor alt så ber jeg om en ledelsesstil og -filosofi som gir vekst, modemhet og fremgang for Guds rike. Herre, jeg ber at du bringer oss ut av mangelsykdommer, og at sann disippelgjøring skal bli modellert. Herre, la tjenestegavene vokse frem, og la oss ta imot dem på rett måte; ikke som underholdende gjestetalere, men som mødre og fedre som er der for å trene oss til å bli Jesu soldater og ambassadører. Herre, rens oss fra vestlig bedagelighetstenkning, fra Mammon, så vi i sannhet kan tjene deg, og bare deg. Herre, rens oss ifra en pekende og kritisk ånd, der vi kritiserer andre for ting vi gjør dobbelt så mye selv. Herre, fri oss ifra å sette oss i dommerstolen, men la oss i ydmykhet og nåde overlate den jobben til deg. Herre, gi oss å snakke sammen med kjærlighet og respekt og om faktisk atferd og subjektive opplevelser, og la de skjulte motiver og hensikter bli igjen til deg som ser i det skjulte. Herre, se i nåde til oss, ditt folk. Herre, se i nåde til den verden som trenger en moden menigheten som vokser opp til ham som er hodet, Jesus, Guds salvede.