I dagens bibeltekst handler om å drikke. Det er helt naturlig å bli tørst. Dersom du slutter å bli tørst, er det et sikkert tegn på sykdom. Som Guds folk er vi kalt til å være bekker av levende vann, fordi vi selv lever ved kilden og drikker rikelig. Da er det viktig at vi ikke har et drikkeproblem, som gjør at vi er tørre og lite tørste og ikke vet hvordan vi skal drikke. Bibelen snakker om ord fra Gud som mat å ete, og Ånden som vann og å drikke. Paulus snakker om å drikke stadig av Ånden ved å synge i tunger åndelige viser og leke og spille for Herren. Kjente lovsanger og salmer hører også med, men Ånden er kreativ og lager stadig nye vers og nye måter å synge sanger på.
Vi må lære å drikke, for Paulus formidler Guds befaling: å stadig være full av Ånden (Ef 5.17-19). Jesus sier at det bare er én ting som er nødvendig når alt kommer til alt, og det er dette byggende fellesskapet med ham i Ånden - nærvær og Ordet (Luk 10.44ff). Tørre kristne sliter mer med reaksjoner humørsvinginger i de daglige utfordringene, og blir nedstemt i møte med sin egen svikt og kjødelighet. Men det de erfarer er ikke noe annet enn det bibelen har forutsagt. Vi er ikke designet til å leve uavhengig av Gud som kilden til alt liv. Uten Åndens fylde, er det bare menneskenaturen igjen, og her er det ikke mye oppmuntrende å finne (Rom 7.18). Løsningen istedet for å gå ned og kjøre fullt gjørmebad og strafferunde, er å erkjenne sitt behov for Gud-tid. Vi må få føttene vasket med guddommelig rent vann, så vi forblir rene. Vi snakker om tiende av penger og diskuterer brutto og netto, men snakker lite om tiende av tid. Hvor mange jobber deltid for å få tid med Gud? Tidsklemma er det moderne samfunnets svøpe, og det store spørsmålet er om tid er noe som tjener deg, eller om du er slave av "for dårlig tid". I Guds rike har vi overflod av tid til å gjøre alt det Gud vil vi skal gjøre. Det er umulig å rote bort tid, med mindre vi velger å gjøre det. Det er ikke bilkøen eller det forsinkete flyet som gjør at tiden blir stjelt fra oss; den tiden kan brukes i tjeneste for Gud, om vi velger det. Det bibelen oppfordrer oss til, er å kjøpe den Gud-bestemte tiden fri (Ef 5.15-16). Vi har hans kredittkort forseglet med hans eget blod. Vi ble kjøpt av ham med en ytterst høy pris, og med oss fulgte all tiden vi disponerer. Gud har oss i sin kalender. Har vi Gud i vår?
I historien om Gideon, som er dagens tekst, er Gud først og fremst opptatt av å få ned antallet krigere. Han vil demonstrere deres avhengighet av ham i lys av hans evne til å gjøre det umulige. Han vil svare på Gidoens utfordring: Hei, hvor blir alle underne av som de gamle snakker om? Å slå en stor hær med 300 krigere er en umulig oppgave. Men med Gud er det umulige mulig. Det er ikke vanskelig for Gud å skille ut. Gud vil ha de som var tørst, ja, men også de årvåkne. Han vil ha de som kan drikke av kilden og samtidig ha andre for øyne. De som ikke bare drikker for sin egen del og bare ser sitt eget speilbilde og er fornøyd med det. Hva er det menighetslivet vårt handler om? Er det at vi skal bli mettet med god undervisning fra Ordet, kjenne på nærværet, synge lovsanger som bygger opp troen, og oppleve gleden av å se hverandre? Alt dette er godt og rett, og særlig om alle er med og deltar i oppbyggelsestjenesten (1.Kor 14,26). Men slik tro staves R I S I K O, så staves kjærligheten "D E A N D R E" (1.Kor 14.1ff). For mye av kristen virksomhet. blir de få som gir de mange mat, og slike som etter hvert burde evne både å føde seg selv og gi andre mat. Dersom menighetslivet i stor grad dreier seg om selvopprettholdelse, så er vi som de som ligger på knær og drikker. Vi ser oss selv, og der stopper det. Jesus snakker om de som hører hyrdens røst og går ut og inn gjennom livsporten. De finner føde i fellesskapet med Jesus, og er etter hvert ikke avhengige av at andre gir dem mat, men tar selv med friskt brød. De kan ta til seg fast føde, og ikke bare melk. Fast føde betyr at vi forstår budskapet om rettferdighet og forstår at Åndens liv er det som gir oss evne til å leve rett. Fast føde betyr at vi forstår at vi har et oppdrag. Menighet betyr den sterke har bundet fienden som har fanget mennesker, så vi kan plyndre ham og se fangene fri. Hva betyr det? At vi har forutsetninger for å gjøre jobben, men at jobben fremdeles må gjøres. Også her sier han: kjøp fri den Gud-bestemte tiden (Kol 4.5). Vi kan ikke be Gud om å gjøre det han har bedt oss om å gjøre. Det gir lite bønnesvar, og fører oss inn i en deadlock av skuffelser, nederlag og destruktivt selvfokus. Den som intet våger, intet vinner. Jesus gir oss ingen illusjoner om at dette livet er lettvint og uten farer og risiko. Han sier tvert imot at han sender oss som sauer mellom ulver. Forvent motstand, med andre ord. De vestlige kristnes nivå av motstand er stort sett at folk ikke er interessert, eller at vi havner i en diskusjon som vi rent intellektuelt ikke vinner. Gud uansett har bedt oss om å ligge unna slike diskusjoner (2. Tim 2.23). Om folk ikke er interessert eller vil krangle, så forlat dem og gå videre, er Guds befaling. For Gud er interessert i å føre deg inn i det som skaper skikkelig forfølgelse og motstand: mirakler og vekkelse. Og det er her kristenlivet fungerer optimalt. Det er her vi ber våre mest desperate bønner og som berører andre enn bare oss selv. Det er her vi kjenner på absolutt avhengig av ham som har sagt: Helbred de syke og si: Guds rike er kommet nær (Luk 10.1ff).
Det oppdraget Gud har gitt den nytestamentlige menighet er så stor at det er plass til flere enn 300. Han vi ha alle lemmene i Jesu kropp i funksjon. Og her er det like stor variasjon i måte å fungere på som det finnes lemmer i kroppen. Oppdraget er disippelgjøring, og da trengs det alt fra frimodighet ute blant folk til koselige og fredelige hjem og god mat på bordet, og ikke minst folk som tør å vise seg sårbare. Alt vi gjør i dagliglivet og alt vi har, kan vi tjene Gud med. Det er spørsmål om å ha plass til nye mennesker. Det fungerer aller best når vi drikker godt av Guds bekk, og når vi samtidig løfter blikket og ser utover. Herre, ha din vei med ditt folk! Herre, lær oss å drikke rikelig, og lær oss å se mennesker slik du ser dem.
søndag 27. mars 2016
søndag 20. mars 2016
Mirakler og vekkelse (Apg 8.32-43)
Alle som er født på ny og fylt av Ånden har en iboende drøm om vekkelse - at Guds rike skal gå fram og mengder av mennesker skal komme til tro på Jesus og bli disippelgjort. Men likevel kan vi har forskjellige bilder av hva vekkelse er og hva som fører til vekkelse. Vi har god dokumentasjon på vekkelse gjennom menighetens historie. Det hele begynner med Jesus. Mange tenker nok at menighetens begynnelse var på pinsedag, men apostelgjerningene avviser en slik tanke. Der heter det at aposttelgjerningene var en videreføring av det Jesus "begynte å gjøre og lære" (Apg 1.1, NB-88, BGO, NKJV, NLT, NIV, YLT, AMP, NET, NASB, HCSB; bibelselskapets oversettelse er et sjeldent unntak fra lesemåten til et overveldende flertall av oversettelser). Jesus sitt sentrale tema var Guds rike, i demonstrasjon og undervisning. Vekkelse er riktignok en del av dettte, og bibelen bruker det å bli vekt eller å våkne flere steder (1. Tess 5.6, 2. Tim 2.26). Det er likevel viktig at vi holder fast ved det som Jesus holdt som det sentrale, og at vi holder fast ved Jesus sin forståelse av Guds rike - han er tross alt kongen i riket. Vi må altså forstå vekkelse i en Guds rike sammenheng.
Når Jesus underviser om Guds rike, så er han tydelig på Guds rikes potensiale - både at det ser smått og uvesentlig ut i begynnelsen, men at det har potensiale til å gjennomsyre omgivelsene. For Jesus var Guds rike og vekst synonymer. Han underviste om motstand og forfølgelse, men hans forståelse av menighet var at den skulle innta dødsrikets porter (Matt 16). Som konge i riket befaler Jesus sine disipler å gjøre ting som de av egen menneskelige ressurser ikke kan gjøre - å rense spedalske (les: helbrede kreft), få de blinde til å se, og å få rike mennesker til å overgi seg til Jesus og følge ham uansett pris. Han snakker om den gode jord som bærer frukt, og Jesu forklaring på mangel på vekst, er at jordsmonnet ikke holder mål (Matt 13). Han snakker verken om slemme myndigheter som vedtar ugudelige lover eller presse som er mot de kristne, eller om et ateistisk og sekularisert samfunn. Jesu fokus er på to ting: kvalitet i såkorn og kvalitet i jordsmonn. Er dette på plass, så vil det gi vekst - lite til å begynne med, nesten usynlig - men så - eksplosiv vekst som virkelig utfordrer.
Menigheten i sin første tid var tro mot kongen - hans syn på Guds rike og forholdet mellom å gjøre og å undervise. Rekkefølgen er jo interessant, for i apostelgjerningene så er mønsteret i stor grad 1) forkynn gjennom å demonstrere 2) forkynn gjennom å forklare og utfordre til omvendelse. På pinsedag gjorde Gud noe som samlet folk og skapte undring og spørsmål. Peter forkynte og forklarte (Apg 2). Når Peter og Johannes reiser og en som har vært lam fra fødselen av og det fører til at folk samler seg, så forklarer og forkynner Peter (Apg 3). Dette er i tråd med Jesu befaling (Luk 10.9).
Vi har en tendens til å tilpasse vår forståelse av skriftene vil våre egne erfaringer. Men når det gjelder kjernen i evangeliet om Guds rike, så er det skriftene som gir åpenbaring, og erfaringene følger etter. Vi lager forklaringer, eller rettere sagt unnskyldninger for at Guds rike ikke fungerer slik Jesus lover oss. Vi sier at vi bor i Nasaret og at folks vantro hindrer oss. Vel om folk blir voldelige i sin motstand og truer med å hive oss ut fra klippen slik folk i Nasaret gjorde med Jesus, så kan vi bli nødt til å flykte, og da har vi et poeng. Men det vi kaller for kristendomsforfølgelse i Vesten er at presse skriver noe slemt om oss, eller at folk virker like likegyldige overfor Jesus som de gjorde når Peter, Johannes og Pauus holdt på. Vi peker på at vi så noen helbredet og de vendte ikke om likevel, og så overser vi at Jesus helbredet tusenvis og satt igjen med en kjerne av disipler på 12, som vokste til 72 og på pinsedag var blitt 120. Vi overser også at det gjennom 3 års virksomhet var bygd et momentum for vekkelse som eksploderte fra pinsedag og ut. 120 ble til 3000, ble til 5000 foruten kvinner og barn (man gav opp å telle enkeltmennesker, men gikk over til å telle familier). Samaria tok imot budskapet der Jesus allerede hadde vært (Apg 8; Joh 4). I vårt avsnitt er Peter på ferde. Han ser først en lam helbredet og skriftene - jeg understreker skriftene - sier:
Når det gjelder hva som fører til vekkelse, så kan det synes som om vi har to leirer imellom Guds folk - "øvresalen" og "etter øvresalen"-tilhengere. Den første vil vi skal stenge oss inne og be inntil pinsedag manifesterer seg, og den andre vil at vi skal bruke hver anledning ute blant folk og forkynne. Vel, det var vel satt litt på spissen. Finnes det ikke noe imellom her? Jo, heldigvis gjør det det. Noe av utfordringen er å forstå Åndens dåp og Åndens kraft etter pinsedag, for vi er vel alle enig om at pinsedag sånn historisk har funnet sted. Mennesker opplever fremdeles Åndens dåp, og de taler i tunger, profeterer og ser mennesker helbredet ved håndspåleggelse. Samtidig ser vi at menigheten, spesielt i Vesten, ikke har det nivå av gjennombrudd og mirakler som vi ser de første apostlene hadde. De 120 ble ikke bare døpt i Ånden på pinsedag. En del av dem hadde brukt ca 3 år på JSSM (Jesus' School of Supernatural Ministry). Det gjorde noe med nivået av tro. En ting som kjennetegner apostler er at de opptrer med himmelens autoritet og bringer himmelens realiteter ned på jord. Ifølge evangeliene så viser det seg helt konkret i under og mirakler (Matt 10.1-2). En apostolisk-profetisk kultur bærer altså med seg et gjennombrudd for mirakler, så resultatet av disippelgjøring blir det samme resultatet som Jesus selv hadde etter 3 års trening med disiplene. Hva ellers skulle vel disiplene forstå med å lære alt det Jesus hadde befalt, om det ikke skulle inkludere de befalingene de selv hadde fått gjennom sin egen trening? Vi trenger altså tjenestegaver som bærer dette gjennombruddet og som har sett hvordan en kan trene andre i det samme. Men er ikke dette bare gaver? Jo, slik som alt annet i Guds rike, så er det et produkt av nåde. Men hvor godt kjenner vi Jesus om vi ikke engang kan ta imot å forvalte de gavene som vi selv mener er "billigst" å få tak i? Er vi godt trent i JSSM, da, eller har vi laget oss en teologi hvor vi unnskylder fraværet av vekkelse med egen fortreffelighet i søken etter Åndens frukter og de vanskelige forholdene vi står i? Det er en stor utfordring å pionere Åndens liv og kraft der hvor det ikke allerede er etablert et gjennombrudd. Det krever stort mot og utholdenhet. De som mener det er lettvint og "billig" å reise opp de døde, hvorfor gjør det de ikke bare? Mens religiøse kristne er redde for å trekke oppmerksomhet til seg selv, sier Peter og Johannes til den lamme ved fagerporten: "Se på oss!" (Apg 3.4). Hvordan i all verden skal man unngå i tiltrekke oppmerksomhet dersom Jesus bor i oss med sin kraft, og vi er kalt til å være en by på toppen av et fjell med et lys som står i staken og ikke under bøtta? Hvis en først bruker andre referanserammer for liv og tjeneste enn Jesus selv, så er det ikke måte på hvor mye religiøst vås en kan ende opp med.
Tilbake til de to leriene. Jesus gav en befaling til disiplene om å holde seg i byen til de hadde blitt ikledd kraft fra det høye. Noen vil ha oss til å be inntil det skjer, og noen vil ha oss ut med det vi har. Så hvem skal vi høre på? Skal vi be og vente på pinsedag? Min egen erfaring er at bønn og evangelisering ikke er motsetninger, men snarere noe som gjensidig forsterker hverandre. Bønn fører til en lengsel etter å berøre mennesker med det himmelske nærværet, og når en er ute blant folk og forkynner og demonstrerer, så stiger ropet: Takk, Herre! Gi mer, Gud! Pinsedag har allerede vært. Men at vekkelse har med bønn i gjøre, er hevet over enhver tvil. Det er bare å se på vekkelseshistorien. Samtidig er det slik at vi, mange av oss, allerede har mottatt Åndens dåp. Det er bare at treningen i det overnaturlige mangler - vi vet ikke hvordan vi skal forvalte det. Skal vi få trening, så kan vi knytte til oss mennesker som har gått foran, og vi kan pionere - det vil si gå i tro. Jeg er veldig klar over at jeg er en disippel når jeg er ute blant folk. Om noen vil la meg prøve med håndspåleggelse og det ikke skjer noe umiddelbart, så ser jeg at det er en god ting å se på folk og si: Takk for at jeg fikk prøve! De aller fleste uttrykker en takknemlighet tilbake. Legedom er en god ting, men den står ikke over respekt for menneskers integritet og egenverd. Vi har ulike kall og noen kjenner kallet til å be mye. Flott! Så lenge en lever i det kallet er det gull verdt i Guds rike! Noen vil kjenne kallet til å evangelisere mye. Flott det også! Vi trenger dem som vil pionere i dette området. Vi må bare gi hverandre frihet og ikke få det til å se ut som den andre delen ikke har skjønt det, men heller samarbeide for Guds rieks sak. For min del er jeg delt på midten. Jeg elsker Guds nærvær og tilbedelse og fornemme hva Gud gjør i tronrommet, og jeg elsker å være ute blant for å oppdage hva Gud har på agendaen der. Åh, hvor meningsfylt det er! Jeg har så mye å lære, men tenkt at jeg får være med, likevel. For en nåde!
Så hva er konklusjonen på dette? 1) Det er en klar sammenheng mellom mirakler og framgang for Guds rike. 2) Den sammenhengen innebærer likevel tålmodighet og at det bygges et momentum over tid. 3) Dette dreier seg ikke om mirakler som en evangeliseringsteknikk. Lukas snakker om det Jesus begynte å gjøre og å undervise. Derfor dreier dette seg om bare om forholdet til Jesus, og ikke noe om teknikk eller metode. Det er Jesu kjærlighet til verden som får oss til å søke Gud for mirakler og får oss til å gå ut av komfortsonen og ta risiko for å dumme oss ut. Det er forskjellen på menneskelig sympati og guddommelig medfølelse. Gud ikke bare føler for deg i din synd og din nød. Han handler og frir deg ut. Men det kostet ham livet. Så mirakler dreier seg ikke om kirkevekst på en teknokratisk måte. Det dreier seg om Jesu tro og kjærlighet i aksjon - kirkevekst er resultatet i et lengre perspektiv. 4) Den misforståtte motsetningen mellom forbedere og evangelister hjelper oss ikke. Jeg elsker forbedere og jeg elsker Ef 4 evangelister - dvs. evangelister som konkret trener disipler til å vinne mennesker. Gud må hjelpe oss ut av den barnslige måten å se ting på der vi tolker alt ut fra egen erfaring, gave og utrustning. Gud er altså større, mer mangfoldig og mer rik på gaver og utrustning enn noen av oss har oversikten over. Problemet er aldri at folk lever i gaven sin, heller tvert imot. Utfordringen er mangel på apostolisk-profetisk lederskap som knytter det alt sammen mot ham som er hodet - Kristus. Vekkelse og vekst er en sunnhet mellom Guds folk. Vi får hjelp til å vende blikket bort fra oss sjøl og våre småproblemer og se Guds verk. Samtidig gir det voksesmerter og store utfordringer når vi oppdager at folk flest faktisk vil ha denne Jesus fra Nasaret - det var bare flanellograf-Jesus de ikke brydde seg om. Kom, Herre Jesus! Kom i all din kraft, herlighet og styrke! Gjør din brud rede gjennom å fullføre oppdraget du har gitt!
Når Jesus underviser om Guds rike, så er han tydelig på Guds rikes potensiale - både at det ser smått og uvesentlig ut i begynnelsen, men at det har potensiale til å gjennomsyre omgivelsene. For Jesus var Guds rike og vekst synonymer. Han underviste om motstand og forfølgelse, men hans forståelse av menighet var at den skulle innta dødsrikets porter (Matt 16). Som konge i riket befaler Jesus sine disipler å gjøre ting som de av egen menneskelige ressurser ikke kan gjøre - å rense spedalske (les: helbrede kreft), få de blinde til å se, og å få rike mennesker til å overgi seg til Jesus og følge ham uansett pris. Han snakker om den gode jord som bærer frukt, og Jesu forklaring på mangel på vekst, er at jordsmonnet ikke holder mål (Matt 13). Han snakker verken om slemme myndigheter som vedtar ugudelige lover eller presse som er mot de kristne, eller om et ateistisk og sekularisert samfunn. Jesu fokus er på to ting: kvalitet i såkorn og kvalitet i jordsmonn. Er dette på plass, så vil det gi vekst - lite til å begynne med, nesten usynlig - men så - eksplosiv vekst som virkelig utfordrer.
Menigheten i sin første tid var tro mot kongen - hans syn på Guds rike og forholdet mellom å gjøre og å undervise. Rekkefølgen er jo interessant, for i apostelgjerningene så er mønsteret i stor grad 1) forkynn gjennom å demonstrere 2) forkynn gjennom å forklare og utfordre til omvendelse. På pinsedag gjorde Gud noe som samlet folk og skapte undring og spørsmål. Peter forkynte og forklarte (Apg 2). Når Peter og Johannes reiser og en som har vært lam fra fødselen av og det fører til at folk samler seg, så forklarer og forkynner Peter (Apg 3). Dette er i tråd med Jesu befaling (Luk 10.9).
Vi har en tendens til å tilpasse vår forståelse av skriftene vil våre egne erfaringer. Men når det gjelder kjernen i evangeliet om Guds rike, så er det skriftene som gir åpenbaring, og erfaringene følger etter. Vi lager forklaringer, eller rettere sagt unnskyldninger for at Guds rike ikke fungerer slik Jesus lover oss. Vi sier at vi bor i Nasaret og at folks vantro hindrer oss. Vel om folk blir voldelige i sin motstand og truer med å hive oss ut fra klippen slik folk i Nasaret gjorde med Jesus, så kan vi bli nødt til å flykte, og da har vi et poeng. Men det vi kaller for kristendomsforfølgelse i Vesten er at presse skriver noe slemt om oss, eller at folk virker like likegyldige overfor Jesus som de gjorde når Peter, Johannes og Pauus holdt på. Vi peker på at vi så noen helbredet og de vendte ikke om likevel, og så overser vi at Jesus helbredet tusenvis og satt igjen med en kjerne av disipler på 12, som vokste til 72 og på pinsedag var blitt 120. Vi overser også at det gjennom 3 års virksomhet var bygd et momentum for vekkelse som eksploderte fra pinsedag og ut. 120 ble til 3000, ble til 5000 foruten kvinner og barn (man gav opp å telle enkeltmennesker, men gikk over til å telle familier). Samaria tok imot budskapet der Jesus allerede hadde vært (Apg 8; Joh 4). I vårt avsnitt er Peter på ferde. Han ser først en lam helbredet og skriftene - jeg understreker skriftene - sier:
"Alle som bodde i Lod og på Saron-sletten, så ham, og de vendte om til Herren" (Apg 9.35)Vi har lært at tro og omvendelse kommer gjennom det vi hører, og det er riktig. Bibelen sier det (Rom 10.17). Men bibelen sier ikke bare det. Det er en dimensjon av å se med øyene. Både i evangeliene og i apostelgjerningene finner vi dette som et mønster. Så når Lukas sier at de som så Æneas, vendte om til Herren, så skjønner vi, når vi tenker helhetlig ut fra bibelen, at det også må ha vært forkynnelse og forklaring underveis. Samtidig så slår det ikke under det faktum at det at de så Æneas gå at som var trigger-punktet som førte til omvendelsen. Om det var slik at det var null sammenheng mellom mirakler og folk sin omvendelse, så hadde det egentlig hatt null å si. Hvorfor? Fordi Jesus befaler oss å gjøre mirakler uansett og sier at det er noe som følger troen (Mark 16.15-16). Men det er Jesus som sier at dersom "dere ikke ser tegn og under, så vil dere slett ikke tro" (Joh 4.48), og resten av det nye testamente understreker det og bekrefter sammenhengen, slik også dagens tekst gjør. Peter reiser opp Tabita fra de døde, og bare ryktene om det førte til at folk undersøkte saken nærmere, og det førte til mange kom til tro. Det vi trenger å forstå er at det ikke bare er snakk om et enkeltstående under eller rykte om sådan. Kirkevekstforskning sier at det gjennomsnittlig tar rundt 5 berøringer med evangeliet for en avgjørelse om å følge Jesus skjer. Tror vi at det var grunnleggende annerledes på de først kristnes sin tid, at alt var så mye enklere da? Jeg tror vi lurer oss selv grundig om vi tenker sånn og vi skyver ansvaret som Gud har gitt oss over på dem Gud har sagt at vi skal tjene med evangeliet. Det er en veldig alvorlig ting å gjøre.
Når det gjelder hva som fører til vekkelse, så kan det synes som om vi har to leirer imellom Guds folk - "øvresalen" og "etter øvresalen"-tilhengere. Den første vil vi skal stenge oss inne og be inntil pinsedag manifesterer seg, og den andre vil at vi skal bruke hver anledning ute blant folk og forkynne. Vel, det var vel satt litt på spissen. Finnes det ikke noe imellom her? Jo, heldigvis gjør det det. Noe av utfordringen er å forstå Åndens dåp og Åndens kraft etter pinsedag, for vi er vel alle enig om at pinsedag sånn historisk har funnet sted. Mennesker opplever fremdeles Åndens dåp, og de taler i tunger, profeterer og ser mennesker helbredet ved håndspåleggelse. Samtidig ser vi at menigheten, spesielt i Vesten, ikke har det nivå av gjennombrudd og mirakler som vi ser de første apostlene hadde. De 120 ble ikke bare døpt i Ånden på pinsedag. En del av dem hadde brukt ca 3 år på JSSM (Jesus' School of Supernatural Ministry). Det gjorde noe med nivået av tro. En ting som kjennetegner apostler er at de opptrer med himmelens autoritet og bringer himmelens realiteter ned på jord. Ifølge evangeliene så viser det seg helt konkret i under og mirakler (Matt 10.1-2). En apostolisk-profetisk kultur bærer altså med seg et gjennombrudd for mirakler, så resultatet av disippelgjøring blir det samme resultatet som Jesus selv hadde etter 3 års trening med disiplene. Hva ellers skulle vel disiplene forstå med å lære alt det Jesus hadde befalt, om det ikke skulle inkludere de befalingene de selv hadde fått gjennom sin egen trening? Vi trenger altså tjenestegaver som bærer dette gjennombruddet og som har sett hvordan en kan trene andre i det samme. Men er ikke dette bare gaver? Jo, slik som alt annet i Guds rike, så er det et produkt av nåde. Men hvor godt kjenner vi Jesus om vi ikke engang kan ta imot å forvalte de gavene som vi selv mener er "billigst" å få tak i? Er vi godt trent i JSSM, da, eller har vi laget oss en teologi hvor vi unnskylder fraværet av vekkelse med egen fortreffelighet i søken etter Åndens frukter og de vanskelige forholdene vi står i? Det er en stor utfordring å pionere Åndens liv og kraft der hvor det ikke allerede er etablert et gjennombrudd. Det krever stort mot og utholdenhet. De som mener det er lettvint og "billig" å reise opp de døde, hvorfor gjør det de ikke bare? Mens religiøse kristne er redde for å trekke oppmerksomhet til seg selv, sier Peter og Johannes til den lamme ved fagerporten: "Se på oss!" (Apg 3.4). Hvordan i all verden skal man unngå i tiltrekke oppmerksomhet dersom Jesus bor i oss med sin kraft, og vi er kalt til å være en by på toppen av et fjell med et lys som står i staken og ikke under bøtta? Hvis en først bruker andre referanserammer for liv og tjeneste enn Jesus selv, så er det ikke måte på hvor mye religiøst vås en kan ende opp med.
Tilbake til de to leriene. Jesus gav en befaling til disiplene om å holde seg i byen til de hadde blitt ikledd kraft fra det høye. Noen vil ha oss til å be inntil det skjer, og noen vil ha oss ut med det vi har. Så hvem skal vi høre på? Skal vi be og vente på pinsedag? Min egen erfaring er at bønn og evangelisering ikke er motsetninger, men snarere noe som gjensidig forsterker hverandre. Bønn fører til en lengsel etter å berøre mennesker med det himmelske nærværet, og når en er ute blant folk og forkynner og demonstrerer, så stiger ropet: Takk, Herre! Gi mer, Gud! Pinsedag har allerede vært. Men at vekkelse har med bønn i gjøre, er hevet over enhver tvil. Det er bare å se på vekkelseshistorien. Samtidig er det slik at vi, mange av oss, allerede har mottatt Åndens dåp. Det er bare at treningen i det overnaturlige mangler - vi vet ikke hvordan vi skal forvalte det. Skal vi få trening, så kan vi knytte til oss mennesker som har gått foran, og vi kan pionere - det vil si gå i tro. Jeg er veldig klar over at jeg er en disippel når jeg er ute blant folk. Om noen vil la meg prøve med håndspåleggelse og det ikke skjer noe umiddelbart, så ser jeg at det er en god ting å se på folk og si: Takk for at jeg fikk prøve! De aller fleste uttrykker en takknemlighet tilbake. Legedom er en god ting, men den står ikke over respekt for menneskers integritet og egenverd. Vi har ulike kall og noen kjenner kallet til å be mye. Flott! Så lenge en lever i det kallet er det gull verdt i Guds rike! Noen vil kjenne kallet til å evangelisere mye. Flott det også! Vi trenger dem som vil pionere i dette området. Vi må bare gi hverandre frihet og ikke få det til å se ut som den andre delen ikke har skjønt det, men heller samarbeide for Guds rieks sak. For min del er jeg delt på midten. Jeg elsker Guds nærvær og tilbedelse og fornemme hva Gud gjør i tronrommet, og jeg elsker å være ute blant for å oppdage hva Gud har på agendaen der. Åh, hvor meningsfylt det er! Jeg har så mye å lære, men tenkt at jeg får være med, likevel. For en nåde!
Så hva er konklusjonen på dette? 1) Det er en klar sammenheng mellom mirakler og framgang for Guds rike. 2) Den sammenhengen innebærer likevel tålmodighet og at det bygges et momentum over tid. 3) Dette dreier seg ikke om mirakler som en evangeliseringsteknikk. Lukas snakker om det Jesus begynte å gjøre og å undervise. Derfor dreier dette seg om bare om forholdet til Jesus, og ikke noe om teknikk eller metode. Det er Jesu kjærlighet til verden som får oss til å søke Gud for mirakler og får oss til å gå ut av komfortsonen og ta risiko for å dumme oss ut. Det er forskjellen på menneskelig sympati og guddommelig medfølelse. Gud ikke bare føler for deg i din synd og din nød. Han handler og frir deg ut. Men det kostet ham livet. Så mirakler dreier seg ikke om kirkevekst på en teknokratisk måte. Det dreier seg om Jesu tro og kjærlighet i aksjon - kirkevekst er resultatet i et lengre perspektiv. 4) Den misforståtte motsetningen mellom forbedere og evangelister hjelper oss ikke. Jeg elsker forbedere og jeg elsker Ef 4 evangelister - dvs. evangelister som konkret trener disipler til å vinne mennesker. Gud må hjelpe oss ut av den barnslige måten å se ting på der vi tolker alt ut fra egen erfaring, gave og utrustning. Gud er altså større, mer mangfoldig og mer rik på gaver og utrustning enn noen av oss har oversikten over. Problemet er aldri at folk lever i gaven sin, heller tvert imot. Utfordringen er mangel på apostolisk-profetisk lederskap som knytter det alt sammen mot ham som er hodet - Kristus. Vekkelse og vekst er en sunnhet mellom Guds folk. Vi får hjelp til å vende blikket bort fra oss sjøl og våre småproblemer og se Guds verk. Samtidig gir det voksesmerter og store utfordringer når vi oppdager at folk flest faktisk vil ha denne Jesus fra Nasaret - det var bare flanellograf-Jesus de ikke brydde seg om. Kom, Herre Jesus! Kom i all din kraft, herlighet og styrke! Gjør din brud rede gjennom å fullføre oppdraget du har gitt!
tirsdag 15. mars 2016
Filip i Samaria - bak scenen i den greske teksten (Apg 8.5-12)
Det er alltid interessant å se hvilke veivalg oversettere gjør. There is no such thing as a free lunch, er det noe som heter. There is no such thing as a nonbiased Bible translation, er mindre kjent, men ikke mindre sant. En tar med seg sitt teologiske perspektiv når man oversetter. Da den nye norske oversettelsen ble laget, ble det utgitt bøker med oversetternes kommentarer. Slike verk er til veldig god hjelp. Både fordi de diskuterer sine veivalg og viser bredden i den originale teksten som uansett er vanskelig å få frem i en og samme oversettelse. Les for eksempel ordforklaringen på å velsigne bak i den nye norske oversettelsen fra bibelselskapet. Den er helt spekket med trosfylt åpenbaring! Bibler med oversettelseskommentarer burde derfor bli mer vanlig, også på norsk. I kommentarene vil også grunnsynet til oversetterne komme frem.
I dagens tekst ser vi noen tydelige veivalg, hvor den norske oversettelsen er anderledes enn mange av de engelske (NASB, NKJV, YLT, NET). La oss se på en interlinear - en ord for ord oversettelse med gresk og engelsk:
Ser du forskjellen? Bibelen har en del bisarre betraktninger som virker rart på et vestlig sinn. Går det an å høre mirakler, ikke bare se dem? De fleste tolkingsoversettelsene velger å se å høre i sammenheng med Filip sin tale, for det virker mest naturlig, men det er ikke det den greske teksten sier. Forklaringen får vi til dels i neste vers - derfor begynner verset med det forklarende ordet for. Demonene lot seg høre når de ble kastet ut, og alle helbredelsene ble akkompagnert med gledesutbrudd. Dypere sett så er det slik at mirakler også er et budskap i seg selv. Se og høre er begge obligatoriske sanser når Kristus - Messias - Den Salvede - skal forkynnes. Se og høre glir i hverandre og forsterkes innbyrdes. Det en ser preger tankene, og en får bilder i hodet det for seg når ryktene om umulige ting som skjer. Når det umulige skjer, så forkynner det den oppstandne Kristus. Jesus sier: "når jeg taler til dere om det som skjer på jorden og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro om jeg taler til dere om som skjer i himmelen?" (Joh 3.12). Sammenhengen han sier det i, er den nye fødsel. Akkurat som andre umulige ting i evangeliet, forener den nye fødsel himmel og jord. Mirakler er selve nerven i evangeliet - uten en tydelig overnaturlig dimensjon sitter vi igjen med et tomt skall. Vi kan sitte i menighetshusene våre og samles om vår flotte teologi, men Gud bor ikke i slike hus - han har forlatt det konseptet (skyggen), og bor nå i menneskehjerter ved sin Ånd (legemet). Men hvordan kan vi tro på et evangelium uten mirakler? Hvordan kan vi tro at vi skal innta verden med det? I Jesus sitt hode er det utenkelig. Kjernen i tro er at det ser inn i det himmelske, og i himmelen er mirakler normalen, ikke unntaket.
En sammenheng som blir svakere i bibelselskapets oversettelse av dagens tekst, er akkurat dette. De hørte nøye på Filip, alle som en, fordi de hørte og så de tegn som Filip gjorde. De to alternative norske oversettelsene NB88 og Bibelen Guds ord er mer tro mot den greske teksten. Mirakler er en del av evangeliets budskap. Evangeliet betyr gode nyheter. Guds barmhjertighet i forhold til et følt behov uttrykt i gjennom et mirakel, er det som ofte vekker folks behov for nåde for sin syndige tilstand. Jesus berga det konkurstruede fiskefirmaet til Peter, og Peters svar var: "Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann." (Luk 5,8) Når vi proklamerer: "Jesus er Herre. Han har overvunnet døden og har makt til å tilgi og frelse fra synd." Hvordan kan folk vite det? Jesus svarer: "for at dere skal vite at menneskesønnen har makt til å tilgi synd, jeg sier deg: stå opp, ta sengen din å gå." Jesus spør: hva er lettest? Å vise overnaturlig kjærlighet eller bare prate om det. Guds kjærlighet er ikke det samme som humanetisk forbund. Guds kjærlighet er mer enn sympati. Dersom utfordringen er lammelse, så sier Guds kjærlighet: stå opp å gå!
Filip forkynte de gode nyhetene om Guds rike og Jesus, Den Salvedes navn. De gode nyhetene var håndpåtakelig. Filip stod ikke med en bibel og leste opp under som Jesus hadde gjort. Om du vil se nøye på den greske teksten som er gjengitt ovenfor, så finner du noen små ord som ikke er oversatt i gresk-engelske interlinearen. Det er slike småord som vi bruker i dagligtale og når vi skriver muntlige tekster. Et av dem er autous, som på norsk ville blitt noe sånt som sjøl (engelsk themselves). Lukas understreker at de så og hørte sjøl. Ryktene gikk nok, slik det gjorde rundt Jesus. Men folk kom og fikk se og høre mirakler sjøl. Hva medførte det? At de lytter nøye. Lytter folk nøye når vi forkynner? Hvis ikke finner vi en nøkkel i dette avsnittet. Og forkynner vi i det hele tatt? I Apg 4 finner vi at de ber: "gi dine tjenere å forkynne Guds ord med frimodighet, idet du rekker ut dine hender og gjør tegn, under og helbredelser i din hellige tjener Jesu navn" (også her har bibelselskapets oversettere tonet ned sammenhengen) . Står det dårlig til med frimodigheten? Da finner du muligens noe av forklaringen her, og vi trenger bønnemøter som de hadde. Syns du miljøet rundt deg er likegyldig og fiendtlig? Du er ikke i nærheten av nytestamentlig tid. Mens åndsfattigdommen leter etter unnskyldninger på utsiden, så bygger vekkelseskristendommen identitet og Åndskraft på innsiden. Om løsningen var forståelsesfulle myndigheter og snill presse, så hadde kristendommen aldri overlevd. Mens Islam erobret gjennom militær makt, gikk kristendommen fra Jerusalem til Rom gjennom Åndens kraft og kjærlighet. Der evangeliet går fram idag, er det på samme måten. Når gode nyheter blir demonstrert foran øynene dine, lytter folk på en annen måte. Profetiske ord som røper hemmeligheter i folk sine hjerter og åpenbarer en kjærlig Gud som ser og bryr seg, åpner hjerter (1.Kor 14.24-25).
Det ble vekkelse i Samaria. Jesus hadde vært der og beredt grunnen (Joh 4). Momentum for vekkelse bygges over tid, også med tegn og under. Det er en erkjennelse vi kan lese ut av Jesu eget liv. Han gjorde under for tusenvis, men disippelgjorde 12, og som på pinsedag var blitt til 120. En elendig statistikk for den som ser etter quick fix og easy going. Den vekkelsen vi ser i apostelgjerningene var et resultat av det momentum Jesus sjøl hadde bygd over 3 år. Han sier til disiplene at de skal få høste der andre har sådd (Joh 4). Han inkluderte først 12 og så 70 i såarbeidet. Vi ser en sakte vekst som på et punkt eksploderer. Det er lignelsen om såkornet i praksis. Er DNAet riktig, vil veksten akselerere. Røttene og kvaliteten på såkorn og jordsmonn er avgjørende. Den som fokuserer på det skjulte livet i Gud, vil høste i det synlige. Det betyr ikke at en gjemmer seg bort, men at det som kommer til syne er født i Gud. Apostlene viet seg til bønnens og ordets tjeneste. Begge har både en skjult og synlig dimensjon. Når tjenestegaver er tro mot kallet, får også andre viktige funksjoner sin riktige og rettmessige plass. Er du praktisk i din gaveutrustning? Er du god på organisering? Heng med vekkelseskristne, så vil du aldri gå tom for nye utfordringer. Din funksjon betyr forskjellen på organisert kaos og katastrofe, og den er helt uvurderlig. Du er ikke bare kalt til å organisere for status quo. Du er kalt til noe større enn som så. Så stort at du vil rope til Gud om visdom og utvidelse, akkurat som alle andre i Jesu legeme. Glad og desperat. Det er slik Gud vil ha oss. Våken og helhjertet, og med et mangfold av gaver og tjenester.
Filip kom ned til hovedstaden i Samaria, og der forkynte han Kristus. Og alle som en fulgte oppmerksomt med når de hørte Filip tale og så de tegnene han gjorde. For mange hadde urene ånder som fór ut av dem med høye skrik, og mange lamme og halte ble helbredet. Det ble stor glede der i byen. (Apg 8.5-8, NO2011).
I dagens tekst ser vi noen tydelige veivalg, hvor den norske oversettelsen er anderledes enn mange av de engelske (NASB, NKJV, YLT, NET). La oss se på en interlinear - en ord for ord oversettelse med gresk og engelsk:
Ser du forskjellen? Bibelen har en del bisarre betraktninger som virker rart på et vestlig sinn. Går det an å høre mirakler, ikke bare se dem? De fleste tolkingsoversettelsene velger å se å høre i sammenheng med Filip sin tale, for det virker mest naturlig, men det er ikke det den greske teksten sier. Forklaringen får vi til dels i neste vers - derfor begynner verset med det forklarende ordet for. Demonene lot seg høre når de ble kastet ut, og alle helbredelsene ble akkompagnert med gledesutbrudd. Dypere sett så er det slik at mirakler også er et budskap i seg selv. Se og høre er begge obligatoriske sanser når Kristus - Messias - Den Salvede - skal forkynnes. Se og høre glir i hverandre og forsterkes innbyrdes. Det en ser preger tankene, og en får bilder i hodet det for seg når ryktene om umulige ting som skjer. Når det umulige skjer, så forkynner det den oppstandne Kristus. Jesus sier: "når jeg taler til dere om det som skjer på jorden og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro om jeg taler til dere om som skjer i himmelen?" (Joh 3.12). Sammenhengen han sier det i, er den nye fødsel. Akkurat som andre umulige ting i evangeliet, forener den nye fødsel himmel og jord. Mirakler er selve nerven i evangeliet - uten en tydelig overnaturlig dimensjon sitter vi igjen med et tomt skall. Vi kan sitte i menighetshusene våre og samles om vår flotte teologi, men Gud bor ikke i slike hus - han har forlatt det konseptet (skyggen), og bor nå i menneskehjerter ved sin Ånd (legemet). Men hvordan kan vi tro på et evangelium uten mirakler? Hvordan kan vi tro at vi skal innta verden med det? I Jesus sitt hode er det utenkelig. Kjernen i tro er at det ser inn i det himmelske, og i himmelen er mirakler normalen, ikke unntaket.
En sammenheng som blir svakere i bibelselskapets oversettelse av dagens tekst, er akkurat dette. De hørte nøye på Filip, alle som en, fordi de hørte og så de tegn som Filip gjorde. De to alternative norske oversettelsene NB88 og Bibelen Guds ord er mer tro mot den greske teksten. Mirakler er en del av evangeliets budskap. Evangeliet betyr gode nyheter. Guds barmhjertighet i forhold til et følt behov uttrykt i gjennom et mirakel, er det som ofte vekker folks behov for nåde for sin syndige tilstand. Jesus berga det konkurstruede fiskefirmaet til Peter, og Peters svar var: "Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann." (Luk 5,8) Når vi proklamerer: "Jesus er Herre. Han har overvunnet døden og har makt til å tilgi og frelse fra synd." Hvordan kan folk vite det? Jesus svarer: "for at dere skal vite at menneskesønnen har makt til å tilgi synd, jeg sier deg: stå opp, ta sengen din å gå." Jesus spør: hva er lettest? Å vise overnaturlig kjærlighet eller bare prate om det. Guds kjærlighet er ikke det samme som humanetisk forbund. Guds kjærlighet er mer enn sympati. Dersom utfordringen er lammelse, så sier Guds kjærlighet: stå opp å gå!
Filip forkynte de gode nyhetene om Guds rike og Jesus, Den Salvedes navn. De gode nyhetene var håndpåtakelig. Filip stod ikke med en bibel og leste opp under som Jesus hadde gjort. Om du vil se nøye på den greske teksten som er gjengitt ovenfor, så finner du noen små ord som ikke er oversatt i gresk-engelske interlinearen. Det er slike småord som vi bruker i dagligtale og når vi skriver muntlige tekster. Et av dem er autous, som på norsk ville blitt noe sånt som sjøl (engelsk themselves). Lukas understreker at de så og hørte sjøl. Ryktene gikk nok, slik det gjorde rundt Jesus. Men folk kom og fikk se og høre mirakler sjøl. Hva medførte det? At de lytter nøye. Lytter folk nøye når vi forkynner? Hvis ikke finner vi en nøkkel i dette avsnittet. Og forkynner vi i det hele tatt? I Apg 4 finner vi at de ber: "gi dine tjenere å forkynne Guds ord med frimodighet, idet du rekker ut dine hender og gjør tegn, under og helbredelser i din hellige tjener Jesu navn" (også her har bibelselskapets oversettere tonet ned sammenhengen) . Står det dårlig til med frimodigheten? Da finner du muligens noe av forklaringen her, og vi trenger bønnemøter som de hadde. Syns du miljøet rundt deg er likegyldig og fiendtlig? Du er ikke i nærheten av nytestamentlig tid. Mens åndsfattigdommen leter etter unnskyldninger på utsiden, så bygger vekkelseskristendommen identitet og Åndskraft på innsiden. Om løsningen var forståelsesfulle myndigheter og snill presse, så hadde kristendommen aldri overlevd. Mens Islam erobret gjennom militær makt, gikk kristendommen fra Jerusalem til Rom gjennom Åndens kraft og kjærlighet. Der evangeliet går fram idag, er det på samme måten. Når gode nyheter blir demonstrert foran øynene dine, lytter folk på en annen måte. Profetiske ord som røper hemmeligheter i folk sine hjerter og åpenbarer en kjærlig Gud som ser og bryr seg, åpner hjerter (1.Kor 14.24-25).
Det ble vekkelse i Samaria. Jesus hadde vært der og beredt grunnen (Joh 4). Momentum for vekkelse bygges over tid, også med tegn og under. Det er en erkjennelse vi kan lese ut av Jesu eget liv. Han gjorde under for tusenvis, men disippelgjorde 12, og som på pinsedag var blitt til 120. En elendig statistikk for den som ser etter quick fix og easy going. Den vekkelsen vi ser i apostelgjerningene var et resultat av det momentum Jesus sjøl hadde bygd over 3 år. Han sier til disiplene at de skal få høste der andre har sådd (Joh 4). Han inkluderte først 12 og så 70 i såarbeidet. Vi ser en sakte vekst som på et punkt eksploderer. Det er lignelsen om såkornet i praksis. Er DNAet riktig, vil veksten akselerere. Røttene og kvaliteten på såkorn og jordsmonn er avgjørende. Den som fokuserer på det skjulte livet i Gud, vil høste i det synlige. Det betyr ikke at en gjemmer seg bort, men at det som kommer til syne er født i Gud. Apostlene viet seg til bønnens og ordets tjeneste. Begge har både en skjult og synlig dimensjon. Når tjenestegaver er tro mot kallet, får også andre viktige funksjoner sin riktige og rettmessige plass. Er du praktisk i din gaveutrustning? Er du god på organisering? Heng med vekkelseskristne, så vil du aldri gå tom for nye utfordringer. Din funksjon betyr forskjellen på organisert kaos og katastrofe, og den er helt uvurderlig. Du er ikke bare kalt til å organisere for status quo. Du er kalt til noe større enn som så. Så stort at du vil rope til Gud om visdom og utvidelse, akkurat som alle andre i Jesu legeme. Glad og desperat. Det er slik Gud vil ha oss. Våken og helhjertet, og med et mangfold av gaver og tjenester.
mandag 7. mars 2016
Å være bolig for Guds nærvær (Bill Johnson)
søndag 6. mars 2016
Mann og kvinne - revisited
Det er vanskelig å gi dette temaet en rettferdig behandling bare i et blogg innlegg. Derfor har jeg skrevet et studie over litt tid. Det er en bibelstudie, men jeg har også noen historier som illustrerer hvordan vi som ektepar har anvendt vår forståelse av Guds ordning i ulike utfordringer.
Du finner det her: Mann og kvinne
Du finner det her: Mann og kvinne
Abonner på:
Innlegg (Atom)