Kraften i korset og oppstandelsen

Korset og oppstandelsen er de to store endringsagentene i Guds rike. Bibelen snakker om "kraften i Kristi kors" (1. Kor 1) og den snakker om "den kraft som reiste Jesus opp fra de døde" (Ef 1). Begge er helt grunnleggende for å forstå Gud og dynamikken i Gud. Verken korset eller oppstandelsen var noe Gud fant på, sånn hen av løypen, når alle andre idéer var brukt opp. "Ok, da, vi får ta det steget, da". Nei, Guds kjærlighet i form av å gi seg sjøl for å løfte andre, og Guds rettferdighet, i form av en absolutt renhet og rettferdighet er begge integrert i Guds natur. Det er slik han er. Betyr det at det ikke kostet Gud noen ting? På ingen måte. Den angsten som traff Menneskesønnen når tidspunktet for korfestelsen nærmet seg, var så intens at han svettet blod. Fars følelser når han tømte sin vrede over synd på sin egen sønn var så intense, at hele himlen ble mørk. Det hele er uforståelig. Gud selv tok dødsstraffen. I talen til de eldste i Efesus sier Paulus at de skal vare på den flokken som Gud har vunnet seg ved sitt eget blod (Apg 20). Hvordan kan Gud dø? Dette er langt ut over vår fatteevne. Men vi trenger å forstå at døden for Jesus var den ultimate overgivelse til Far. "Far, i dine hender overgir jeg min ånd." (Luk 23.46). Det er når vi kommer dit at vi sier som disiplene: "Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord" at reisen virkelig begynner. Det er når vi har en bestemmelse og en overgivelse som sier at vi går med Gud samme hva som møter oss, at den indre krigen stilner av; for vi vet at for oss er det bare ikke noen andre alternativer. Det er dette eller ingenting. Så lenge vi har et valg å gå en annen vei, så pågår diskusjonene og krigen for fullt. Ikke at det å gå Guds vei bare er lettvint. På ingen måte. Det kan medføre alt det som det innebærer å være menneske, og en kan rope til Gud i ytterste nød. Men nettopp det. En vender seg til Gud, enten livet er bra eller livet går skeis, er det som preger en overgitt disippel. Bibelen viser oss hvilken kraft død har. Stedfortredende død er innvevd i all bibelsk forståelse av paktsinngåelse, og død er det som kan løse en ut av forpliktelse og gjeld når ikke noe annet nytter. Vi er bundet av kravene i den gamle pakt, så lenge vi lever, sier Paulus. Men den som er død, rår ikke loven over (Rom 7).
Men det er mange tilsynelatende paradokser. Bibelen sier at døden på korset er et uttrykk for Guds kjærlighet til oss, og at Jesus naglet skyldbrevet som gikk oss imot til korset; og til med at Jesus viste seg som seierherre over makter og myndigheter på korset. Og likevel må vi være klar over at oppstandelsen alltid er implisitt i dette bildet når det kommer til nytestamentlig og apostolisk forståelse av forsoningen. For uten oppstandelse hadde ikke forsoning vært komplett. Jesus viste seg som seierherre over makter og myndigheter på korset fordi han hang der i visshet om at han som la ned livet sitt, også var i stand til å ta det opp igjen (Joh 10.17). Det er typisk Gud å framsnakke slik at det som kommer inngår i det som sies og gjøres her og nå. Jesus overga sin ånd i hendene til ham, Pappa Gud, som kom til å reise ham opp igjen. Jesus hadde forutsagt dette. Han visste at slik Far hadde liv i seg selv, så hadde Far gitt også Sønnen å ha liv i seg selv, for slik er det foregår i Gud; raushet til det aller siste. Så Far ærer sin Sønn og sier at alle skal forholde seg til Ham som Herre, og Jesus sitter på kongstolen og samler alt under sine føtter, inntil den siste fienden, døden er gjort kål på. Så gir han dette tilbake til Far (1. Kor 15.28). Ut av dette vil Far ha formet en brud til sin Sønn; Sønnen har bygget en by til sin Far, som de gir til hverandre. Gud er en eneste lang kjærlighetshistorie som handler om å gi alt. Men så langt som døden på korset demonstrerer Guds kjærlighet, så er det Jesu liv som frelser oss, sier bibelen (Rom 5.10), og det er hans oppstandelse som gjør oss rettferdige til liv i Gud (Rom 4). Bibelen gir korset stort fokus, men vi må ikke miste hodet, og glemme å se dette i sammenheng. For ikke så lenge siden var det en fransk politimann som byttet plass med et gissel i et terrorangrep, og politimannen ble drept. Vi kan vel ikke si annet enn at politimannen døde for dette gisselet, eller hva? Paulus slår fast at dette vel kan skje (Rom 5.7). Men Jesus døde ikke bare for oss; han døde for våre synder, ja, hva som mer er; han stop opp igjen for oss, og han lever for å gå i forbønn for oss (Rom 8). Tror du Jesu bønner har kraft? Det tror jeg også. Det er slike bønner som han bad for Peter: "Men jeg har bedt for deg, at din tro ikke skal svikte".

Men snakker vi like mye om oppstandelsen som vi snakker om at Jesus døde for oss? Synger vi like mye om oppstandelsen som om dette vidunderlige offeret på korset? Synger vi om oppstandelseskraften og hvordan Jesus øser denne ut i sitt legeme? Begge er viktig. Begge har kraft i seg; ikke alene, men sammen er de dynamitt. La oss se på et par skriftsteder som tydelig viser at når apostlene snakket om og løftet opp korset som særdeles vitkig, så var oppstandelsen like rundt hjørnet; alltid:

"For Kristus har ikke sendt meg ut for å døpe, men for å forkynne evangeliet, og det ikke med talekunst og visdom, så Kristi kors ikke skal miste sin kraft. Guds og menneskers visdom. For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft." (1. Kor 1.17-18).

Paulus sier her at finnes en måte å forkynne evangeliet på som gjør at Kristi kors ikke mister sin kraft. Altså er det kraft i korset. Det er en forvandlingsagent i Guds rike. Men om vi ser hva Paulus mener med det han selv skriver (jeg tenker at Paulus sin fortsettelse er bedre tolkning av ham selv enn noen annen teolog) så leser vi:

"Da jeg kom til dere, søsken, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds mysterium. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere. Jeg forkynte ikke mitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis. For deres tro skulle ikke bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft."

Vi ser at han holder seg til samme tema, her, ikke talekunst eller visdom, men korset og kraften. Paulus holdt seg slavisk til sentrum av budskapet: Det var Jesus Den Salvede og ham korsfestet - en korsfestet Messias. I motsetning til en del folk som var kritiske til Paulus i Korint, så hadde ikke budskapet sin gjennomslagskraft i at Paulus var veltalende, selv om det var han nok - det er jo bare å lese brevene hans. Men Paulus skjønte at all verdens filosofi får ikke gjort det som kraften i døden på korset og oppstandelsen får. Og det som frontet Paulus sin forkynnelse var en demonstrasjon eller bevisførsel i Ånd og kraft. Hva er det? Jo det er Den Salvede Jesus oppreist ifra det døde, som av sin Far fikk den hellige Ånd som han øser ut over dem som tror. Det er Jesu løfte om at det vi ber og befaler i hans navn, det vil Han gjøre igjennom oss, så Far skal vi æret gjennom Jesus (Joh 14). Når Paulus snakker om at korset ikke skal miste sin kraft, så er oppstandelsen rett rundt hjørnet. Den oppstandne gjør det samme som gjorde før: tegn, under og mirakler; og forandrete liv. Og det er denne demonstrasjonen av oppstandelseskraften, som også gir korset kraft. Om du forkynte på gatene der du bor, og forkynnelsen din var: "Hei, vil du dø med Jesus?" - hvor mange ville ha lyttet til deg og tatt imot ditt budskap? Ikke mange, vel? Det tror ikke jeg, heller. Men om du stod der og forkynte: "Jesus Messias er oppstått ifra de døde! Mannen som gjorde mirakler i Galilea lever idag! Om du syns det er for utrolig, så la oss få be for deg, så skal du få se!" - tror du ikke at det hadde tiltrukket en del flere mennesker? Det er nettopp det som er tingen. Noen vil dog bli skremt. Ikke fordi de ikke tror det kan skje noe. Nei, nei. De som blir skremt blir skremt fordi de nettopp tror det kan skje noe, men de skjønner at det innebærer en forandring de ikke er klare for ennå. Ikke press slike folk unødig. Vis dem godhet og respekt. Spør dem gjerne hva det er som hindrer dem å ta imot et mirakel. Noen vil være åpne med at de er redd for Gud; det vil gi deg innpass til å vise forståelse og bygge en viktig relasjon. Andre vil bare si at de ikke tror nå på det og gjemmer seg bak det. For hvis de var så sikker, hvorfor ikke bare prøve? Men vil dem ikke, så la dem bare gå. Husk at det krever tålmodig såing før du kan høste. Gjør det slik at de kanskje får mot til å takke ja til forbønn neste gang du møter dem. Vi er ikke der for å demonstrere under. Vi er der for å demonstrere Guds kjærlighet - under er en del av denne kjærligheten; det er slik Gud viser sin kjærlighet, for er undrenes Gud. Men han retter ut en hånd og inviterer igjennom oss; han tvinger ingen. Vi møtte en gang ei jente som vi fikk kunnskapsord til og hun hadde opplevd kristne som hadde vært veldig pågående for å få lov til å be for henne. Men hun følte seg meget ubekvem i forhold til å ta imot forbønn i offentlighet mens folk så på. Noen kan ha det slik, og det er ikke vrang vilje, nødvendigvis. Istedet for å gi henne enda en dårlig erfaring med pågående "Guds kjærlighet", så spurte vi henne om vi ikke kunne gi henne vårt mobilnr, og så kunne vi komme hjem til henne og snakke mer om dette og be for henne der. Det var hun straks mer åpen for. Min erfaring med å helbrede de syke i Jesu navn tilsier at der folk slapper av og ikke kjenner situasjonen ubehagelig, gir mye bedre utgangspunkt for folk til å ta imot. Smil til folk og vær ikke nærtagende. Husk at folk bar mye ateistisk baggasje med seg, og de er ikke akkurat bortskjemt med kristne som demonstrerer kraften i Jesu kors og oppstandelse.

Det andre avsnittet jeg hadde lyst til at vi skal se på sammen, er Gal 6:

"Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden. For det som betyr noe, er ikke å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning." (Gal 6.14-15)

Paulus sier at han er stolt av korset, og bare det. Og i neste setning så sier han at det som betyr noe, er kun å være en ny skapning. Hva er det? Hvor kommer den nye skapningen inn i bildet? Jo det er Jesu oppstandelsesliv i oss gjennom den nye fødsel, ikke sant vel? Ingen oppstandelse - ingen ny skapning. Men du skjønner, oppstandelsesliv er også korsliv. Om du tar imot Guds liv, så har det korsets kvalitet i seg; for det er slik Gud er. Du vil finne at den rausheten som er i Gud, den får du del i. Den hvilen som finnes i Guds type tro, er nå er virksom i deg, slik at du tør å gi, fordi du kjenner ham som tilveiebringer. Vi klumholder ikke på det som er vårt, fordi det er ikke vårt, men hans. Det er en forståelse av korset som røver dets kraft, ser du. Og det er korset uten at oppstandelsen og konsekvensen av den er tydelig nok forstått, så vi ender opp med "self digging parties". Om Jesus er oppstått, så før det følger. For det første så er det en godkjennelse av offeret, så forsoningen blir forseglet og satt i funksjon i det Jesus som oppstanden Herre bærer sitt blod inn i en helligdom som ikke er gjort med hender (Hebr 8-10). For det andre så betyr det at Jesus er Herre over oss, og at vi er disipler, læresveiner. Vi bruker ofte ordet kristne, men sjelden disipler. Hvorfor det? I den grad han virkerlig er Herre, så er vi disipler. Ellers er vi bare sympatisører. Å bytte ut ord er ikke nøytralt. Det er forskjell på dåp (som ingen vet hva betyr) og neddykkelse (som alle forstår). Det er forskjell på Den Salvede (som sier noe om Åndens kraft og virke) og Kristus (som bare er gjengivelse av et gresk ord, og ingen oversettelse - kan bety hva som helst). Det er forskjell på ordet kristne som igjen er gjengivelse av et gresk ord, som ikke sier oss nordmenn noenting, og disippel eller læresvein, som forteller i klartekst at det er noe som skal læres, og at vi har et mål om å bli som vår mester. Generelt liker jeg ikke oppkonstruerte ord som nærmest har som funksjon å skjule godbitene og realitetene bak. Det er aberet med teologer som er vokst opp på ikke-apostolisk undervisning. Det er fint at Gud elsker oss slik vi er. Korset sier noe om det. For Gud viste sin kjærlighet mens vi ennå var syndere. Vi måtte ikke forbedre oss før Gud sendte Jesus, og fint var det; for vi hadde ikke hatt nubbesjans. Men oppstandelsen sier noe mer enn at Gud elsker oss slik vi er. Den sier at Gud elsker oss alt for mye til å la oss forbli slik vi er. Derfor er evangeliet et budskap om et liv i omvendelse. Da får korset en annen betydning. For Jesus er ikke bare korsfestet for oss, men vi er korsfestet med ham. Altså slutt på det gamle livet. Og ikke nok med det, men oppstandelsen sier at vi er oppstått sammen med ham, til liv i Gud, et liv i Ånden. Ja, men det kan ikke jeg få til. Nei, nettopp. 10 poeng til deg, der! Full pott! Det er derfor et liv i omvendelse begynner med Gud og ikke oss. Når vi ser det livet Gud har kalt til å leve, så fortsetter det med vår bekjennelse av vår avhengighet av ham, fordi vi vet at han gir raust og uten bebreidelse (Jak 1). Det går an å bekjenne noe annet enn synd, ser du.

Hva tror vi tenker folk på når de hører som kristendommen? Synd, synd, synd; galt, galt, galt; nei, nei, nei; fy, fy, fy; straff; straff; straff? Litt trist, syns du ikke? Særlig når det egentlig innebærer liv, liv, liv, kraft, kraft, kraft til et rett liv ved tro, ja, ja,ja til alle Guds løfter i ham, fred, frimodighet, frimodighet, frimodighet til å gå like inn i Guds helligdom i himmelen; og frifinnelse, frifinnelse, frifinnelse ved dommen på korset! Legg merke til hvordan du og dine troende venner snakker. Legg merke til hvordan forkynnelsen løfter frem budskapet om oppstandelsen eller ikke. Selv har jeg meditert på dette i månedsvis, og Guds Ånd bringer det på banen igjen og igjen hos meg, og jeg kan sitte å meditere og be over det lenge. Jeg kjenner et rop ifra mitt indre: "Gud, hva i all verden ha vi gjort med ditt evanglium?" Jeg tror han har noe han vil si til menigheten. Vi feirer påske med flagget på halv stang. Det vil si jeg håper du ikke gjør det. Kjør det til topps om du har ett, og det på langfredag. En glimrende anledning til å snakke med naboene om den oppstandne Guds Salvede. "Hei, du; hvorfor har du flagget på halv stang, egentlig?"

Det er tid for å slippe til den oppstandne i livene våre. Korset dreier seg om mer enn at Gud elsker oss. Det dreier seg om at han elsker naboen, kollegaen, hun foran oss i matbutikken, de på bussen sammen med oss på vei til skole og jobb. Hans kjærlighet har ingen grenser. Vil vi være den som sier Gud stopp? Herre, må du forbarme deg over oss!

Den trøtte Jesus - muligheter eller unnskyldninger (Joh 4)

Vi har laget oss noen rare idéer om hva det vil si å være et Guds menneske. Bort med bibelsk realisme og nærhet og inn med Hollywoods uovervinnelige helter. Supermann! Det hadde vært tingen det. Vel, sant å si, så er det muligheter gjennom et liv i Ånden som får Supermann til å blekne. Og samtidig er det slik at ikke engang Jesus var like lite sårbar som Supermann. Han var sant menneske. Han kom ikke ifra planeten Krypton, han kom ifra Far, som er i himmlen. Han var ikke usårbar, han kom i det som var identisk med et skrøpelig menneske. Det er så lett å plassere oss selv utenfor noe vi kan identifisere oss med; og iallefall med Gud og hans Sønn; det er jo en helt annen materie. Det er ingen som kjenner oss så svak som oss; ingen som skjønner hvordan vi har det. Jo, Gud skjønner det. For han har prøvd. Hvordan kan vi vite dette? I dette avsnittet av Skriftene, står det noe som jeg tenker er noe av det viktigste vi kan meditere på så lenge vi er her i denne kroppen. Det er noen svært betydningsfulle setninger i NT som har det til felles at det er veldig korte.

• Jesus var sliten etter vandringen (Joh 4)
• Jesus gråt (Joh 11)
• Det er fullbrakt (Joh 19).

Men mediter på dette: Jesus var sliten. Det verket i beina. Kroppen ville ikke mer. Tørsten herjet. Det var klokka 12 - midt på dagen, og sola stakk nådeløst. Vi forstår at Jesus var tørst, for når det kommer en kvinne for å hente opp vann, så ber han, Guds sønn, om å få drikke. Jo, det gjør han jo bare for å få snakke med henne, vel? Ja, tror du det? Ble han bare trøtt og tørst for å få snakke med en kvinne som trengte et møte med den levende Gud? Eller var det snarere slik at han var utslitt, han var tørst; kanskje så sliten at han ikke orket å dra opp vann sjøl, og når det kom en kvinne for å dra opp vann, så ber han om hjelp fordi han, Guds sønn, følte at han trengte det? Er det synd å kjenne at en trenger hjelp? I så fall er bønn synd, og slik jeg leser bibelen er det langt fra tilfelle. Som menneske har vi aldri vært ment å klare oss sjøl; vi er hjelpeløse fordi vi er mennesker, og Gud laget oss slik. Det som er synd, er ikke å spørre om hjelp når vi trenger det, men i stolthet bite tennene sammen, for at vi skal kunne heve oss over de andre som kan innrømme at de trenger hjelp. Jesus brøt sågar sosial koder på den tiden ved å snakke til en kvinne. Han snakket ikke om hennes behov som innledning. Han snakket som sitt eget. I salmene som er sitert som Messiassalmer i NT (eksempelvis salme 16) ser vi hvordan Jesus øser ut sitt hjerte for Gud. Det var ikke fordi Jesus var sjølopptatt og syndig at han satte ord på hvordan det oppleves som menneske å komme til enden av seg sjøl. Nei! Å vende seg til Gud i sin nød, er ikke syndig. Det er tvert imot gudelig. Jesus ropte: Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg. Skjønt, han var der som ingen levende menneske har vært: Heller ikke det var syndig. Tvert imot ledet det fram til seiersropet: Det er fullbrakt! Den største fornedrelsen kan lede til den største seier. Heller ikke å bli fornedret er syndig. 

Du skjønner, kjære venn, at mange av oss er blitt flasket opp på en lære som gjør at vi kjenner en plikt til å be om tilgivelse for ting som egentlig ikke er noe annet enn det å være menneske. Synd er en realitet - det er ikke det. Og når Ånden vitner i vår ånd, så er det bare å ydmyke seg å og be om tilgivelse; og til og med om samvittigheten bærer vitnesbyrd imot oss og det kanskje til og med er utrettmessig. Ikke bær på det. Ta et oppgjør og be om tilgivelse. Det er eneste veien ut når en først er kommet der. Men når vi kommer til Gud i vår nød, så fryder Gud seg, fordi vi gjør bare det som er rett. Kom til meg dere som strever og har tunge bører. For å be om tilgivelse for at det er slik? Nei, ikke uten videre. Vi kommer fordi vi trenger Gud; vi trenger å lesse av våre bører, våre bekymringer, og vår smerte. Det er helt normalt. Det er å være menneske. Gud har gitt oss en bønnebok som heter salmene for at han skulle være sikker på at vi forstår at det er normalt. At vi ikke skal ha dårlig samvittighet for bare å være Guds skapning.

Kvinnen ved brønnen ble helt satt ut av Jesus sitt frimodige behov. Hvordan kan du som er jødisk, snakke en til sameritansk kvinne? Jesus var utslitt. Han var trøtt og tørst. Fysisk tørst. Men samtidig var han så bevisst sitt eget liv med den levende Gud at han kunne snakke om det. Jeg ser for meg at kvinnens spørsmål kommer mens hun gir Jesus drikke. Hun er ikke uhøflig og lar sin nysgjerrighet gå over hans behov. Det hadde vært helt uhørt i den kulturen som var på den tiden. Jesus kjente hvor det herlige friske kildevannet forfrisket hele kroppen, og han tenkte: Og så bra som dette er; det finnes et vann som hun ennå ikke vet om! Far, hva tenker du om dette? Hun er jo sameritan; men hadde det ikke vært litt artig å så din godhet inn i livets hennes? Hva sier du? Pappa Gud sitt smil satte Jesus igang. Mens Jesus deler, så åpenbarer Ånden  denne kvinnens store smerte og skam for ham, og som var grunnen til at hun kom på et slikt ugunstig tidspunkt, mens solen stod på sitt høyeste. Hun hadde ikke fikset det med menn. Hun hadde blitt såret og hadde såret; og usikkerheten gjorde henne så misunnelig på kvinner som var i faste forhold, at hun fant det for godt å prøve å ødelegge også deres kjærlighetsforhold. Nå Jesus åpenbarer hemmeligheten; at han vet hvor hun sitter fast i klisteret. Dette åpner kvinnen sitt hjerte. Det profetiske - en kobling til evigheten - en kobling til Fars kjærlighet, har en tendens til å gjøre akkurat det. Og evangeliet lød med større klarhet og tydelighet enn det hadde lydt i de jødiske områdene. Han snakket åpent om en himmelsk tilbedelse i Ånden, at verken det fysiske fjellet der hun bodde eller det fysiske Sion var stedet med stor S. Han var tydelig når hun kommer inn på Messias. Det er meg; jeg som snakker med deg. Hvor finner det ellers i Jesu forkynnelse i evangeliene? For kvinnen betød dette en enorm frigjøring. Gud visste jo om alt dette; og likevel ble hun ikke avvist. Hvorfor skulle hun da gå med hode bøyd? Hvorfor skulle hun da gjemme seg? Hele byen visste det jo, også, og hun følte seg dømt av alle. Men her står Messias og snakker til henne, en syndig sameritansk kvinne? Hallo?! Dette er jo revolusjonerende! 

Jesus så mulighetene fordi han ikke vandret alene i sin trøtthet og utslitthet. Han snakket med Pappa Gud om det. Pappa Gud svarte: sett deg ned ved brønnen der, så skal jeg vise deg noe. Jeg vet ikke om Jesus, men jeg hadde tenkt: Det er det beste du har sagt så langt idag! Endelig litt hvile; og brønn høres også fint ut. Kristne er ikke asketikere, ikke selvplagere. Vi er villige til å lide, men vi pleier og nærer kroppen (Ef 5) og mishandler den ikke (Kol 2). Hvordan er det når vi er trøtt; fortrekker vi å være trøtte med Gud eller uten. Eller tenker vi i vår "hellige lutherdom" og fromme religiøsitet at Gud forakter oss i vår slitenhet - slik vi fort kan forakte oss sjøl? Er det Guds tanker om oss vi bærer når vi merker at kreftene tar slutt, eller nærer vi opp om forakt for oss sjøl og forakt for alle som ikke ser oss og hjelper oss? Det er dette Jesus vil lære Marta. Hvis du er sliten, Marta, så sett deg ned, her. Da er det dette du trenger; det andre kan vente. Når vi er sliten, så er det et tegn på behov for hvile og oppladning. Det er det perfekte tidspunktet for å løfte våre hjerter opp til Gud, og da trenger vi ikke ubibelsk og menneskelig tankegang som sier at det er noe feil med oss fordi vi opplever vår begrensning. Pappa Gud tar imot oss med glede. Ja, men jeg føler det ikke godt, og da kan jeg ikke takke og prise Gud slik jeg vil. Vel, det er ikke alt i salmene som er lovprisning, heller. Har du lagt merke til det? Gud vil ha deg, ikke ditt skuespill. Han vil høre dine sukk og din klage. Det er du som er lei av deg. Ikke Gud. At du vender deg til Gud, er din tilbedelse. Spørsmålet er: hvem stoler du på? Hvem lener du deg på? Det avgjør hvem du egentlig tilber. Dersom du skal klare deg sjøl og bare komme til Gud når du er fit for "worship", så tilber du din egen styrke og ikke Gud. Det er forskjell på å tilbe "tilbedelse" og å tilbe Gud. Tilbe Gud innebærer alt i livet, også å være utslitt. 

For en forvandling det ble med denne kvinnen! Jeg finner ikke noe sterkere eksempel på å gå ifra bortgjømt synder til effektiv evangelist. Hele byen møtte Gud igjennom henne og hennes vitnesbyrd. Teologien var det så som så med, og vitnesbyrdet var jo en gedigen overdrivelse, sånn formelt sett. Men den ivereren, og hvordan ansiktet skinte. Hvor var det blitt av hun som gjemte seg så godt hun kunne? Nå står hun på torget og vitner om en mann som hun tror er Messias? Ja, det som skal få noe sånt til, må jo være nær Messias. Vi må undersøke - det er sikkert. Selvsagt skuffet ikke Jesus, og også her ble det lagt et grunnlag for det som skulle komme. Få plasser var vekkelsen så moden som her i Samaria. De fleste andre steder ble det ikke en realitet før Jesus hadde stått opp ifra de døde og pinsedag hadde utrustet disiplene med kraft i fra det høye. Men Jesus forsøker å vise dem noe viktig. Det tar tid å så. Det tar tid å høste. Og noen ganger er det andre som høster det andre har arbeidet på. Men begge for lønn. Jesus arbeidet hardt i 3,5 år. Han så ikke noen stor menighet. Det var ikke på mer enn 500. Men allerede på pinsedag hadde den 6 dobles. Et grunnlag var lagt. Det var nok liv som hadde fått en berøring fra Gud og som modnet derifra, at grøden var på vei opp av jorda. Høsten var nær! Jeg har hørt utlegginger om akkurat dette i en rekke taler; for å oppmuntre oss til å tro at folk er klar. Vel, jeg forstår at hensikten er god. Men det er noe med å ta bibelske prinsipper ut av bibelske kontekster. Prinsippet en forfekter er at folk kan være åpne. Det er vel og bra; men det er som er det tydeligste prinsippet her og i resten av NT, er hva som gjør folk åpne - nemlig et naturlig overnaturlig liv, ledet av Ånden. Dersom vi tror at vi kan høste slik Jesus og de første disiplene høstet uten å så det de sådde, så er vi forførte, kjødelige og stolte. For en menneskedyrking! Høsten kan bli klar, og i dette tilfelle var det et kunnskapsord gitt med kjærlighet og anerkjennelse på tvers av sosiale koder som snudde situasjonen på et øyeblikk. Andre ganger er det et såkorn som gir frukt senere, kanskje aldri; men det bibelske prinsippet er at den som sår, vil også se høst. Og det som blir sådd er Guds kjærlighet, og uten at det blir strippet for Guds måte å vise det på. Han vet alt og kan alt; og han er fantastisk god og villig til å vise det også!

Herre, vil du hjelpe oss ut av våre lukne unnskyldninger, og inn i dine muligheter. Herre, la oss ikke trekke oss unna når kreftene tar slutt, men heller øse vår smerte over på deg. Herre, la oss den hvilken kilde du er til forfriskning og styrke; at ikke våre mål for dagen skubber deg bort, så vi går helt tomme og blir kjødelige, sjølmedlidende og aggressive. Herre, vis oss at vi alltid kan vandre med deg, under alle forhold, i alle sinnsstemninger. Du, Gud, som kjenner vårt hjerte, hvorfor skulle vi skjule noe for deg? Rena oss, Herre, fra religiøs selvrettferdighet som holder oss borte ifra deg. Herre, hjelp oss å kaste oss selv på deg med all vår skrøpelighet og tilkortkommenhet. Vis oss du, Herre dine åpne Farsarmer. Herre, for en fantastisk Pappa du er, og hvor gniten og avmålt vi har gjort deg. Herre, salve våre øyne, så vi kan se..... deg! 

Åpenbaringen - åpenbart eller åpenbar forvirring II (Åp 4-5, 11 og 21)

Jeg elsker Åpenbaringsboka. Den er en slik kilde til åpenbaring, tro og håp. Jeg elsker den fordi den åpner døra inn i Guds tronrom; der hvor vi allerede har adgang fordi Jesus har åpnet veien for oss. Og vårt høyeste kall, venner, er å bruke tid der. Om vi befinner oss der hvor Gud har plassert oss i Den Salvede, i de himmelske, så er vi annerledes enn andre; vi oppdager at den Guds Salvede er i oss, håpet om herlighet - for oss og for verden rundt oss. Uten denne dimensjonen forblir vi bare som alle andre mennesker - kjødelige og uten forståelse for hva Gud holder på meg - slik Paulus beskriver de kristne i Korint (1. Kor 3). Men å, for en vidunderlig plass å være - i Guds tronrom! Tenk for en privilegium! Her er myriader av engler. Her er mektige kjeruber. Og her er våre ledere - eldste som står er der i Guds råd og gjennom den fred og enhet de ved sitt styre bringer inn i Guds menighet; bidrar de til at våre bønner er som en velbehagelig duft for Gud. Og ikke minst: Her er Guds trone, hvor Far og Sønn styrer sammen i harmoni og kjærlighet.

Jeg er klar over det. Ikke alle har et slikt fokus når de tenker på Åpenbaringsboka. Det er mer Harmageddon, og Gog og Magog og Ros, som selvsagt er Russland, og jeg vet ikke hva. Antakelig er jeg ikke intelligent nok til å lese ut alle disse spennende sakene. Ellers så er det fordi jeg blir så blendet av denne fantastiske åpenbaringen av Jesus på tronen som vi finner i Åp 4-5, at det andre kommer litt i bakgrunnen. Spekulasjoner har aldri tiltalt meg. Men et enkelt Jesus-liv i overgivelse og lydighet på tross av smerte, tap og motgang som kan møte oss i perioder - det tror jeg er selve kjernen i budskapet i Åpenbaringen. Jeg er ikke så opptatt av hva som skjer når seglene blir åpnet, som hvem som faktisk åpner dem. Ikke alt som skjer i verden er Guds vilje. Ellers hadde vi ikke bedt: "La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så og på jorden." For hvis alt som skjedde var Guds vilje; da var vi jo i mål, eller hva? Så noe av det som skjer når Jesus åpner seglene i boka, er ikke ting Gud dypest sett ønsker skal skje; og likevel: Alt er i hands hånd: Universet, tiden og historien. Åpenbaringen viser oss to dimensjoner som vil prege endetiden: Guds vilje og hans rike går frem midt i krevende oppstendigheter. Var det to ting? Ja, framgang og motgang på en gang. Ellers om du vil: fremgang i motgang. Og dette å forstå at Gud har all makt og likevel lar ting skje som han dypest sett ikke ønsker er vanskelig å skjønne. Men alt renner ut fra et hjerte som er så raust at det har gitt oss en fri vilje, slik at vår vandring med Jesus ikke er robotikk, men et grunnleggende valg; slik Gud også har et slikt valg - han valgte å skape oss slik. Du er mer enn bare materie. Dine valg er ikke et resultat av tilfeldige gener og andres tilfeldige geners og herav handlingers påvirkning på deg. Du har noen reelle valg, og det er derfor du har et moralsk ansvar, og du opplever at å kunne ha dårlig samvittighet for ting du har gjort. Vi snakker om kunstig intelligens. Hvorfor kunstig? Jo fordi den har sin klare begrensning. Det er ikke snakk om en intelligens som kan ta selvstendige, moralske beslutninger. Vi blir ikke å hive roboter i fengsel for deres handlinger? Du skjønner; vitenskapen vil ha det til at vi kommer ifra apene, men ingen aper sitter i fengsel for konkrete forbrytelser, heller. Vi anser dem ikke moralsk ansvarlige. Men med den måten vi har ordnet samfunnet på, bekjenner vi at vi tror at mennesker er noe helt annet enn andre skapninger; og vi vitner om at mennesker har et moralsk ansvar som andre vesener ikke har. Og likevel er det slik at Gud har satt grenser for våre valg. Vi kan si at vi vil velge å fly til månen og begynne å flakse med armene, men det vil ikke fungere. Vi har laget atombomber nok til å ødelegge hele planeten, men Gud vil sørge for at det ikke vil skje; hans nåde og godhet setter grenser for menneskers  ondskap. En tror det kanskje ikke når en ser hva som skjer i verden og leser menneskehetens historie. Realiteten er at uten Gud hadde planeten vært utslettet for lenge siden. Gud balanserer mellom å la nok skje til at mennesket burde skjønne at dette fikser vi ikke så bra sjøl, og det at vi fikser det så dårlig at hele planeten går i luften. Den ateistiske feilkoblingen er at en anklager den Gud man sier man ikke tror på, og samtidig hevder det gode i mennesket. Det er jo bare helt fantastisk dårlig logikk.

Når vi ser alt som kommer ut av boka når seglene brytes, så kan en kanskje undres over hvorfor Johannes gråt når ingen var funnet verdige til å åpne den. Hadde den ikke best bare vært lukket? Vel, det er her igjen vi mister grepet og går oss litt vill i alle de gripende bildene Johannes får å presentere. Uten at boken ble åpnet, blir det ingen fullendelse. For en fortvilelse! For jorda slik den er nå, er ikke et blivende sted. Og samtidig er det vakkert bilde Johannes tegner av sann kristen ledelse. En av de eldste kom bort og trøstet:

"Gråt ikke! For løven av Judas stamme, Davids rotskudd, har seiret og kan åpne boken og de sju seglene."

Boken, og alt innholdet dreier seg om dette - midt i det som er krevende: Jesus har seiret! Det stopper ikke her; og i alt som kan skje i verden, så rokker det ikke ved dette: Alt kommer til å bli slik Gud vil. Regnbuen som stråler over tronen, paktstegnet ifra Noah-pakten garanterer en ting: Jorda kommer ikke til å gå under før fullendelsen. Da blir den gjenfødt gjennom Guds ild; der alt fysisk og forgjengelig materie blir fortært av ild og gjenoppstår som evig, åndelige materie (2. Pet 3).

Mange har lurt på hvem de 24 eldste er. De har kroner på hodet, som de hiver ned for Lammets føtter. Og de deltar i tilbedelsen som skjer i tronrommet - 24x7. Det faktum at de har kroner sier litt, for hvem er det Jesus lover kroner? Jo, det er oss troende. 24 er 2x12, og om du leser Åp 21 nøye, så vil du finne at det nye Jerusalem, som Åpenbaringen selv sier er Jesu brud, har mål på 12 og multiplikasjoner av 12. De 24 eldste representerer her menigheten. At en kan undre seg så mye over at menigheten er repesentert i himmelen, er jo litt rart i lys av resten av NT. Det er jo nettopp her vi hører hjemme. Vi er plassert i det himmelske i den Salvede (Ef 2). Men jeg undret meg over at de eldste hadde gullskåler, fulle av røkelse som er de hellige bønner. Hva gjør de eldste med mine bønner? tenkte jeg. Jeg ber jo i Jesu navn, ikke i de eldste sitt navn, og jeg har jo selv adgang her? Mens jeg mediterte på dette, kjente jeg Ånden viske om 1. Pet 3, hvor Peter ber mannen vandre i visdom med kona si, så bønnene deres ikke skulle bli hindret. "Slik det er i en familie, er det også i Guds familie," visket han. Oi! For en viktig oppgave, tenkte jeg umiddelbart. Paulus sier til menigheten i Kolossæ når han snakker om menigheten og forholdet til lederskapet: Ha fred med hverandre! Et godt styre i en menighet gjør at den har indre fred. Den blir ikke revet opp av indre stridigheter og bråk. Når vi kommer sammen for å lovsynge, be og bygge hverandre opp, så kan vi be sammen i sann enhet. Dette er en særs viktig oppgave. Bønnesvar og gjennombrudd er avhengig av at de eldste lykkes med å samle oss i den Salvede, så vi kan være ett legeme som vokser opp til ham som er hodet. Jeg kjente at jeg fikk en fornyet lyst til å be for dem, for mine bønnesvar er til dels avhengig av at de lykkes. Jeg er ikke en enmannsbedrift, en enmannsprofetbevegelse opp på et lite knaus for meg selv. Jeg er et lem på Den Salvedes kropp. Vi er avhengige av hverandre for å lykkes. Det burde gi noen perspektiver både når vi snakker om hverandre og når vi ber for hverandre.

Senere i Åpenbaringen møter vi 2 profeter (Åp 11). Også her kan vi gå oss vill i Johannes sitt bildespråk og bli rimelig forvirret. Dette er i NT, folkens. Og her i Åp 11 har vi altså to profeter som gjør sånt som apostlene Johannes og Jakob selv fikk refs for av Jesus?! Å kalle ned ild ifra himmelen (Elia) og andre landeplager (Moses) er jo ikke akkurat sånt en nytestamentlig profet holder på med. Når en nytestamentlig profet profeterte om hungersnød, så jublet ikke alle, og mente at dette hadde de nå godt fortjent. Nei, de tenkte ut og planla hvordan de kunne gjøre situasjoner lettere for folk. Så hva i all verden betyr dette, da? Nøkkelen ligger i de to profetene i GT som det hentydes til og den dypere meningen som ligger i dette. At det er Moses og Elia det hentydes til er alle bibelkommentarer jeg har lest enige om. Men få går dypere enn det. Også her er oppstandelsen oppstandelsen nøkkelen. For selv om de to profetene ble overvunnet og drept etter at oppdraget er fullført, så ble de reist opp igjen til alles skrekk og advarsel. Og her er et typisk mønster i bibelen. Oppstandelsen finner vi i starten av Åpenbaringsboka. Jesus erklærer seg som den som var død, men se, jeg lever! Så finner vi oppstandelsen her - midt i Åpenbaringsboka, og så finner vi oppstandelsen i slutten av Åpenbaringsboka. Vi finner et bryllup i starten av bibelen - Adam og Eva - så finner vi Høysangen - midt i bibelen - som en profetisk sang om bryllup og kjærlighet, og så finner vi et bryllup i Åpenbaringsboka, helt til slutt i bibelen. Men hvem representerer disse profetene? Skal Moses og Elia gjenoppstå? Neppe! Moses sin kropp ble aldri funnet, og en konkluderte med at Gud hadde tatt ham til seg, etter at han døde. Elia ble tatt opp til himmelen før han døde. I begge tilfeller representerer disse to profetene oppstandelsen, og de representerer her menigheten som også deler disse to dimensjonene i oppstandelsen (1. Tess 4). Gjennom gjennom vår forkynnelse og demonstrasjon av den oppstandne Guds salvede er vi til plage for en vantro og ond verden. Det er ikke alle som kommer til å like det vi gjør, og det må vi være forberedt på. Og nei: du kommer ikke til å kalle ned ild fra himmelen for å drepe folk. Du kommer til å kalle ned ild fra himmelen for å drepe kjøttet i ditt eget liv, så du lever hellig og overgitt som en disippel under Jesu Herredømme. Hellig liv og tegn under og mirakler er til plage for vantro ateister som ikke vil vende om ifra sin selvdyrkelse. Johannes stikker ikke under en stol at det til tider kunne se ut som verden får makt over Guds folk. Troende blir faktisk drept; forfølgelse er en realitet. Og likevel så forkynner han at uansett hva som skjer med oss, så vil Gud demonstrere nettopp sin oppstandelseskraft som allerede har del i på en slik måte at det vil spre anerkjennelse og gudsfrykt. Johannes hentyder til den lille trofaste rest på Elia sin tid med de 7000 som omkommer i et jordskjelv, men han snur fortegnet. Elia fikk vite som trøst at det var 7000 som ikke hadde bøyd seg for Baal. Her er det "resten" - altså flertallet - som gir ære til Gud. Kirkehistorien dokumenterer til gagns at kristendomsforfølgelse ikke får bukt med levende kristendom, tvert imot. Sammenhengen mellom forfølgelse og radikal vekst har vært så tydelig at det har blitt til dette ordtaket: "Martyrenes blod er menighetens såkorn." (Tertullian). En interessant detalj er at de fullførte oppdraget sitt før de ble drept. Jesus viser oss paradokset: vi kan enkeltvis bli overmannet og drept; men oppdraget blir fullført like fullt. Oppstandelseskraften er ikke noe som er enten bare nå eller bare en gang da. Den virker midt i hard motstand og forfølgelse. Noe av grunnen til av vi sliter med å forstå Åpenbaringsboka er nettopp dette; vi forstår ikke hva mange søsken omkring i verden går igjennom og må ofre for evangeliets skyld. I tillegg er det frodige gammeltestamentlige profetiske språket en smule fremmedgjørende for oss; når fjell og daler forsvinner og alt blir flatt, så betyr ikke det nødvendigvis at dette skjer bokstavellig; det betyr at motstand vil bli overvunnet. Heller ikke er det bokstavelig vitenskapelig utlegging når det står Gud ruller himmelen sammen som en bokrull (Hebr 1). Det betyr at den himmel hvor ondskapens åndehær nå herjer vil bli skiftet ut. Bibelen snakker da om ilden som renser og fornyer, og resten av detaljene rundt dette er skjult i Guds hjerte - det er ikke alt vi trenger å vite nå.

I ordet som brukes om det Jesus gav Johannes å dele (Åp 1) er det en dypere meningen. Ordet betyr bokstavelig å "tegngi". Det er bl.a. brukt om det profetiske I NT:  å vise / demonstrere / gjøre klart. I Åpenbaringen blir dette spilt ut i en rekke GT symboler, hendelser og skikkelser. Vi kunne ha oversatt starten av Åpenbaringen slik: at han skulle vise gjennom symboler / tegn det som snart skal skje. Johannes viser oss at det som rører seg bak scenen når verdenshistorien raser videre og vi kan føle oss liten, maktesløse og ubetydelige. Han viser oss at vi på ingen måte er ubetydelige. Vi har en plass i det himmelske der alt styres ifra og mot en herlig framtid. Den som vil berge livet sitt, skal miste det egentlig livet. Den som vil så det livet Gud vil gi, så få enda mer av det. Tør vi å så i tro? Tør vi å stå i det, slik profetene i Åp 11 gjorde? Ikke alle vil like at vi forkynner og demonstrerer en oppstanden Jesus. Det er en pris å betale, selv om Jesus har betalt for alt. Det er et kors å bære, selv om Jesus bar det korset ingen andre kunne bære. Er vi villige? Eller er det mer behagelig å være fatalistiske og si at det som skjer, det skjer; Gud har kontroll; hans vilje skje. Jeg finner ikke muslimsk fatalisme i bibelen. Her er ingen fatalistisk "hvis Gud vil", men heller la din vilje skje - ut fra en åpenbaring av Guds plan og vilje. Det jeg finner i Åpenbaringen, derimot, er troende som tar del i Guds trone og i historien på en seiersreise mot en herlig fullendelse.

Far, du som er himmelen.
Helliggjør navnet ditt,
La riket ditt komme,
La din vilje skje, som i himmelen, så og på jorden....

Åpenbaringen - åpenbart eller åpenbar forvirring (Åp 1-3, 21)

Det er skrevet mange bøker om det vi har endt opp med å kalle Johannes Åpenbaring. Rar tittel - for Johannes sjøl kaller den noe annet. Boka begynner med "Jesu Kristi åpenbaring". For de som er kjent med bruk av genetiver i koine gresk, så åpner disse opp for flere tolkninger. Det kan være Jesus som åpenbarer seg. Det kan være en åpenbaring om Jesus Kristus. Det kan være en åpenbaring gitt av Jesus Kristus. Så hvilken tolkning skal vi velge? Vel spørsmålet er: Må vi velge? Du kan sette Jesus, Guds salvede i midten og lage ringer rundt. I hver av ringene skriver du Jesus, Guds Salvede. I mellom kan du skrive alle fra, av, ved, om, til. Jesus er sentrum. Og han er alt rundt. I bøker om åpenbaringen, så har man brukt mye energi på å finne ut; hvem er dyret; hva er tallet 666; hvem eller hva er skjøgen, Babylon den store, og ikke minst; med nitidige studier i avisene. Hva er relevant for oss idag. Men allerede i det første verset så gir Jesus oss det som iallefall er relevant for oss idag: Jesus, Guds Salvede. Vi møter han senere i kapittel 1 når Johannes beskriver sitt møte med Jesus som var utgangspunktet for det han skrev:

"en som var lik en menneskesønn, kledd i en fotsid kjortel og med et belte av gull om brystet. Hodet og håret hans var hvitt som hvit ull eller som snø, øynene var som flammende ild, føttene som bronse glødet i en ovn, og røsten var som bruset av veldige vannmasser.  I høyre hånd holdt han sju stjerner, og fra munnen gikk det ut et skarpt, tveegget sverd. Ansiktet var som solen når den skinner i all sin kraft." (Åp 1.13-16).

Jeg har ikke fjernet alle kursivene som er bibelselskapets måte å vise at dette er sitater fra GT. Vi finner i Åpenbaringen igjen mye det språket vi finner i profetene i GT, og veldig mange av det samme bildene. I NT finner vi en veldig tydelig hjelp for oss til å forstå alt dette: det handler om Jesus. Johannes prøver også å gi oss den hjelpen her: Alt er sentrert om Jesus. Vi begynner med ham. Og vær så snill: Ikke mist ham av synet underveis. Jo visst er det kriger og naturkatastrofer og maktkamp, og forfølgelse og store offer. Åpenbaringen dreier seg om det, også. Men i alt dette, så handler Åpenbaringsboka som omtaler seg som en profeti om å forankre våre hjerter og vårt sinn i Jesus, Guds salvede. Profeti i en nytestamentlig forståelse er oppmuntring, formaning og trøst (1. Kor 14). Ordet "skremselspropaganda" står ikke her. En tragedie er at menigheten har vært så åndsfattig og kjedelig at Åpenbaringsboka brukes som en "spenningsroman" - få litt spenning og futt inn i det. Vi har som mennesker en hang til det sensasjonelle; det hemmelige. Som barn lagde vi hemmelige klubber som hadde noe som andre ikke visste. Åpenbaringsboka var aldri tenkt i de baner. At kristne i den vestlige verden som gjemmer seg i bedehus og ellers lever godt kjedelige og forutsigbare, skulle bruke den til å ase opp hvor forferdelig alt kommer til å bli, og det er nok godt at vi gjemmer oss her inne. Når Jesus snakker til de syv menighetene i Asia som alle representerte faser menigheter kan være i - til alle tider; så var det ikke "gjem dere og håp at jeg henter dere hjem i bortrykkelsen før den store trengsel" som var budskapet. Nei; Jesus snakker om at han veier våre gjerninger. Ikke teologien først og fremst. Ikke den "rene" læren som vi fort mener er så meget bedre enn andres. Og allerede i Efesus møter vi Jesus som en god, men også tydelig Herre. Du har forlatt din første kjærlighet. Hvordan kan Jesus vite det? Jo, fordi det er noen gjerninger som er utelatt. Kallet er til å gjøre de gjerninger de gjorde i starten. Hvilke gjerninger er det kristne har en tendens til å droppe først om de blir litt lunkne? Jeg tror vi vet det veldig godt både du og jeg, Det var ikke studier av en bok de færreste hadde. Det som fortest dropper ut når kjærligheten blir lunken er det som koster oss mest; nemlig å være offensive for Guds rike. Menighetsaktiviteter har en tendens til å ese ut, så oppdraget blir skadelidende. Og vi har gode argumenter for det også. Efesus fikk skryt for at de hadde avslørt falske apostler, slike som var onde løgnere, Lære og god livsførsel er ikke uviktig. Men det var noe enda viktigere de hadde utelatt. Viljen til å lide vondt for at om ikke annet noen flere skal få erfare Guds kjærlighet og hans frelse.

I beskrivelsen av Jesus, som helt riktig har mange elementer fra profeten Daniel i seg, så ser vi at Jesus, menneskesønnen, og den gamle av dage, smelter sammen til ett. Jesus sa deg selv: Jeg og Far er ett. Det var en uttalelse som fikk de jødiske lederne til å løfte steinene, klare til å kaste. Hele universet og hele vår skjebne avgjøres av dette éne: Hvem er Jesus? Synet og lyden var så mektig, at Johannes falt kraftløs ned for føttene hans. Slike møter med Gud skjer ennå, selv om mange er skeptiske til slike manifestasjoner når Ånden kommer over oss, slik den kom over Johannes. I det videre beskrives Jesus seg selv slik:

«Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket. Skriv derfor ned det du har sett, det som er nå, og det som skal komme heretter.......» (Åp 1.18-19)

Vi er i begynnelsen av Johannes Åpenbaring. Og likevel fikk Johannes beskjed om å skrive ned det han har sett. Hva var det Johannes hadde sett? Jo, den oppstandne, herliggjorte, Gud Salvede, han som lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket. Men hva med resten? Hva med det som er nå og det som skal komme heretter? Er det ikke oppbygning i selve boka Johannes skal til å skrive dette handler om? Meget mulig. Det aller fleste tolker det slik. Men bli med meg på en liten reise. I den opprinnelige greske teksten finnes ingen ting av verken komma eller punktum. Hva om det Johannes virkelig ville si var mer dette?

"Skriv derfor ned det du har sett: det som er nå, og det som skal komme heretter......."

At åpenbaringen sier noe om framtida er vi enige i. At den sier noe om tilstanden som var i menighetene på det tidspunktet. Absolutt! Men er det hele budskapet her i Åpenbaringen 1? Det tror jeg ikke. For budskapet i Åpenbaringen er at Guds trone, og hans sønn på den tronen er det hele universet, nåtid og framtid dreier seg rundt. Det er ikke dyret; det er ikke dyrets merke; det er ikke dragen eller skjøgen. Det er ikke Anti-Krist, men Kristus, Guds salvede. Det som nå er, og det som skal komme etter dette er styrt av det synet Johannes hadde av den oppstandne. Blir du oppmuntrer av å lese Åpenbaringsboka? Jeg kjenner en hel del som blir skremt og lite offensive. Noen tror at menigheten skal være på defensiven i den siste tid, og så har ikke Jesus noe annet valg enn å ta den ut av elendigheten før elendigheten tar fullstendig over (den STORE trengsel). Tror du det var hensikten til Johannes? Tror du det var Jesus sin hensikt? Kan det være at vi snakker om alt annet enn det Åpenbaringen egentlig handler om, nemlig om en Jesus på offensiven fordi han bygger en menighet som dødsrikets porter ikke kan stå seg imot? Om vi leser vers 19 slik jeg opplevde den hellige Ånd en dag viste meg at det kan leses, så får bokas innhold en annen farge, syns du ikke? Ja, visst er det en åndelig krig som tar seg ut på mange forskjellige måter. Og så visst kan det være tøft å være en kristen. En del steder i verden er det  med det jordiske livet som innsats. Det er derfor vi faktisk må tro ham som sier: "Den som tror på meg, han skal leve om han enn dør." Johannes skilder krigen fargerikt og dynamisk og tar i bruk hele galleriet av gammeltestamentlige bilder og profetiske skildringer. Jeg er sikker på at den ikke oppleves mindre ekstrem for dem som faktisk opplever krig og forfølgelse. Men for meg virker det som om at dem som snakker mest om den fremtidige endetidselendigheten i Åpenbaringsboka er dem som ikke sjøl erfarer så mye av det.

I disse første kapitlene legges mye av grunnlaget for hvordan vi skal forstå resten av boka. Og igjen sier jeg. Det handler om Jesus. Jeg blir ikke trøtt av å poengtere det. Og for å si som Paulus: det er tryggest for alle som leser dette. I to neste kapitler (2-3), hvor han taler til menigheten, presenterer Jesus seg som han som

• holder de sju stjernene i sin høyre hånd, han som går omkring blant de sju lysestakene av gull
• er den første og den siste, han som var død og er blitt levende
• har det skarpe, tveeggede sverd
• har øyne som flammende ild og føtter som bronse
• har de sju Guds ånder og de sju stjerner
• er Den hellige og sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner så ingen kan stenge, og stenger så ingen kan åpne
• er Amen, det trofaste og sannferdige vitnet, opphavet til alt som Gud har skapt

Om du syntes at noe av det som ble sagt om Jesus i kapittel 1 går igjen her i de såkalte "sendebrevene", så har du observert rett. Gud gjentar gjerne det som er viktig. Han sier noe om det han har makt til å gi til dem som seirer, og det han gir forteller noe om hvem han er.

"Den som seirer, vil jeg gjøre til en søyle i min Guds tempel, og aldri mer skal han forlate det. Jeg vil skrive min Guds navn på ham sammen med navnet på min Guds by, det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen, fra min Gud – og også mitt nye navn." (Åp 3.12)

I alt profetisk er det kobling mellom her og nå, og evigheten. Det er det som gjør det profetisk; for evigheten sier noe om Guds evige plan og hensikt, og her og nå forteller om hvordan det som kommer får oss til å velge i tråd med det som kommer. Det som bare er om framtida men ikke har betydning for hvordan du lever nå, er ikke profetisk. Det profetiske er et livsnært budskap; ikke livsfjernt. Og slik vil du finne det i hele bibelen. Derfor vil du finne både en gang da og allerede nå også i verset over. Det at det nye Jerusalem kommer ned fra himmelen fra min Gud, har elementer av begge deler. Og denne retningen; at det nye Jerusalem kommer ned fra Gud sies hele 3 ganger i Åpenbaringen. Her og i Åp 21.2 og 21.10. I Åpenbaringen 21 sies det også at byen er Lammets brud. Menighet er ikke noe som primært rømmer til himmelen, men noe som primært har sin identitet, hjem og plass i himmelen, allerede nå, og som bringer himmelen ned hit til jord. Det Gud har lovt oss er ikke at jorden skal forsvinne, men at den skal bli fornyet; en ny jord under en ny himmel, der rettferdighet bor. Denne retningen finner vi også i bønnen vår Far, du som er i himmelen. "Komme ditt rike", betyr ikke: "ta oss bort herifra". Men det betyr: "La din vilje skje, som i himmelen, så og på jord." Vel, vel, sier du. Om vi skal se dette, DA trenger vi Guds hjelp, ass. Nettopp! Det er det vi gjør, og det er det som kommer til å gjøre oss til noe mer enn praktiske ateister. Og det er det som kommer til å få oss slik i trøbbel at vi får trøst av Åpenbaringen, og ikke blir skremt av den. Da kan vi si som Paulus, at vi trøster våre søsken med den trøst vi sjøl har fått ifra Gud. Paulus drev ikke søndagsskole med glansbilder. Han var dønn ærlig. Han sier rett ut at motstanden til tider var mer enn de kunne bære (2. Kor 1), og at de så døden i hvitøyet. Trøsten ble like rik som utfordringene.

Herre, jeg drømmer om et profetisk folk som forstår seg på tidene og skjønner hva vi har å gjøre. Et folk som skjønner at enden ikke kan komme før evangeliet om riket er forkynt som et vitnesbyrd - med bevis (Matt 24.14). Jeg drømmer om en brud som har gjort seg rede - ikke en verdslig, skjøgeaktig, lunken og selvfokusert himmelrømmende. Herre, må du forme i oss en vilje til å stå, lide og kjempe for evangeliet. Herre, fyll oss sånn med tro og gjennombrudd av vi havner i trøbbel for de rette tingene; at det ikke er vår kjødelighet og umodenhet, men vår ydmyke overgivelse og kjærlighet til dine minste. Herre, la evangeliet om ditt rike bli åpenbart for folket ditt, så vi tar ansvar og står i din befalinger, og ikke lager teologi som unnskylder sløvskap og lunkenhet. Herre, før oss ut av forvirring og inn i åpenbaring. Herre, vis miskunn!

Født av Gud - nye gener - Ånd mot kjøtt - og mer enn naturlig liv (Joh 1)

"Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod (a),
ikke av menneskers vilje (b)
og ikke av manns vilje (c),
men av Gud. (Joh 1.12-13)

Hva er det Johannes prøver å si? Det er mye bra i bibelselskapets oversettelse, men akkurat her roter den det litt til. "Kjøtt og blod" (a) er egentlig blod i flertall på gresk. Han snakker om blodslinjer - gener - naturlig avstamming. Med den nye fødsel har vi fått nye gener - Guds eget arvemateriale. Peter sier at vi er født av uforgjengelig sæd - Guds ord som lever og blir. Vi har fått del i guddommelig natur, det fullkomne i det ufullkomne, det uforgjengelige i det forgjengelige - hvem vinner? Det gir seg sjøl, men det er like fullt vårt valg om vi vil delta i seieren.

Så "menneskers vilje" (b). På gresk er det sarks - kjøtt - det bibelselskapets oversettelse vanligvis oversetter med "kjøtt og blod". Johannes slår fast at dette livet som Guds sønner og døtre er av en annen natur enn menneskelig skrøpelighet. Paulus sier at i siste ende så kan ikke skrøpelige og dødelige mennesker arve Guds rike (1. Kor 15). Vi må forvandles. Det er en gradvis prosess som krones med oppstandelsen. Paulus snakker både om forvandling ved at sinnet fornyes, og om at vi blir overkledd av evig liv og det dødelige blir oppslukt av liv i Gud ved oppstandelsen. Død hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Jesus sier at det som er født på naturlig vis, av kjøtt, er kjøtt - dødelig og skrøpelig. Vi kan ikke som skrøpelige mennesker bare bestemme oss for at slik er det ikke. Vi trenger Guds nåde og inngripen i form av den nye fødsel. Syndefallet er en realitet. Punktum. Vi kan rope "I believe I can fly....," men vi ender opp med en gruslanding av dimensjoner. Det er bare ved Ånden at en kan bli fri kjøttets syndige og selvopptatte krav (Rom 8). Det er et liv i avhengig av Gud; han er den som virker både å ville og å gjøre etter hans gode behag (Fil 2.13). Det er bare han som kan gjøre at vi ikke ender i en Rom 7 fortvilelse, der vi ikke gjør det gode vi egentlig vil, men bare det onde vi egentlig ikke vil. Men å si at det ikke er mulig, er som å si at Gud ikke er istand til å gjøre det Fil 2.13 sier han gjør. Altså er det vårt valg om vi gjør oss slik avhengig av ham at vi slipper ham til.

Manns vilje (c). Denne er jo interessant, er den ikke? For hva er forskjellen mellom mann og sarks - kjøtt? Jo, nemlig at behovet for Guds nåde dypest sett ikke har noe med synd å gjøre(!). For mannen, eller mennesket, om du vil, har aldri vært tiltenkt et liv uten Guds nåde, det vil si Guds vennskap, initiativ og ledelse. Hvis vi tror at Guds nåde er borte når vi en dag står innfor Gud ved fullendelsen, så tar vi grundig feil. Vi vil alltid være avhengig av Gud vår Skaper og underordnet ham. Synd er at vi bryter med nådens Gud og går vår egen vei. En grusomt dårlig idé. Omvendelse er å komme tilbake til nåden. Tilgivelse er nødvendig - vi må bli rett med rettferdighetens Gud. Men veien videre er der vi alltid har vært ment å være: hver dag i avhengighet av Gud, og som gir uten å bebreide fordi han er nådig. Adam trengte Guds nåde før han syndet. Hver dag kom Gud og hadde fellesskap med ham, og veiledet ham (1. Mos 1-3). Det var ikke Adam som leitet og spurte: hvor er du, Gud? Har du lagt merke til det? Det var Gud som spurte etter Adam. Guds lengsel var at Adam skulle spørre ham mer om trærne i hagen, så Gud kunne introdusere ham for "livets tre". Du skjønner Gud gir oss ikke alt i en engang. Vi er ikke konstruerte for det. Derfor sier Skriften at det er en ære for Gud å skjule en sak, men kongens ære å granske en sak. Gud vil vi skal søke ham. Gud vil vi skal være nysgjerrig og spørrende og granske og lete. "Let, så skal du finne," sier Jesus. Å lete er en aktivitet for kongssønner og kongsdøtre. Jesus forteller lignelser om Guds rike der han beskriver folk som finner verdifulle ting på skjulte steder. Når Gud ikke legger alt opp i dagen, så er det ikke fordi han er kjip, men fordi han vil utvikle vår nysgjerrig, vår sult og vår karakter. De late finner ikke noe, for de leter ikke. De finner alle slags unnskyldninger for å la det være. "Det er ikke noe der." (ateisten) "Det er kanskje noe der, men vi aner ikke hva det kan være" (agnostikeren) "Det er sikkert noe flott, men det er ikke for oss" (den religiøse) "Det er fine ting, men det er vanskelig å finne, og vi har det egentlig greit" (den parkerte karismatikeren). Gud vi skal rope med Elisja: Hvor er Herren, Israels Gud? Et rop i desperasjon? Gjerne! Bedre enn ingen rop. Et rop i tro og forventning? Enda bedre. Og innimellom ropene et tillitsfullt spørsmål: Herre, hva tenker du? Tar vi oss tid til å lytte? Stopper vi opp i vår travle hverdag? Gud har oss i sin kalender. Har vi ham i vår? Vi tenker lett at det står dårligere til med oss enn med Adam i Edens hage. Han hadde jo ikke syndet. Vi blir lurt av en luthersk tankegang som sier: vi kan synde, ergo er vi syndere. Vel, med det utgangspunktet så var Adam også en synder før han syndet. For Adam syndet, ergo var han en synder. Ikke noe han ble, hvis vi tenker slik. Men rettferdighetens og nådens budskap er at nåden er større en synden, ikke omvendt (Rom 5). Og saken er den at uten en daglig vandring med Gud, så var Adam og Eva sjanseløse, akkurat som oss.  Gud sier at dersom de eter av treet til godt og vondt, så skal de dø. Men hva betyr det? Jo, at veien til livets tre ble stengt. For hva sier Skriften? Jo, at Gud voktet treet, så de ikke skulle spise av det og leve evig (1. Mos 3). Så om de måtte altså spise av livets tre for å leve evig, hva hadde skjedd om de ikke hadde spist av det? Vi tenker på det tapte paradis, og vi sukker. Men Guds budskap til Adam var at han skulle vokte hagen. Hva skulle han vokte dersom ingenting kunne gå galt og alt bare var herlighet og glede? Han voktet ikke hagen som han skulle Adam; det er sjelden lurt å overlate helt til Gud - det han ber oss om å gjøre, like lite som det er lurt å prøve å fikse på egenhånd det han setter oss til. Slangen snek seg inn i hagen, og muligheten for å velge feil var der. Så om vi må vokte oss for ikke å synde under Guds veiledning, så er vi der Adam var. Vel, men Adam hadde ingen syndig natur, og det har vi, sier du. Greit; det skjedde noe med skaperverket når Adam syndet - vi er enige om det. Men det hjalp ikke stort, gjorde det vel. Adam feilet, og her er vi. Vi kan bruke alle våre ressurser på å snakke om det som ble feil. Men Guds mål for oss er at vi i fellesskap med Gud oppdager ham som gjør ting rett, så vi kan herme etter ham. Det er da vi egentlig gjør ting rett, og vi ender opp med å gi ham æren. Nå har vi et offer for synd som Adam ikke hadde. Vi har Ånden og det evige livet som Adam aldri fikk. Veien til livets tre er ikke lenger voktet og stengt. Spørsmålet er mer om vi går inn der Jesus har åpnet veien; for i kraft av Jesu blod, sier Skriften, så har vi frimodighet.

Det livet vi er kalt til å leve er mer enn det manns vilje kan få til. Det er mer enn det Adam fikk til før han syndet. Det er Johannes budskap når han snakker om blod (gener, identitet), kjøtt (skrøpelighet) og mennesket (naturlig liv). Paulus snakker om Adam som det første menneske, som hadde et naturlig liv. Det andre derimot, Guds Salvede, er en livgivende ånd som bringer åndelig liv. Ikke på noen måte livsfjernt, men på alle måter likevel annerledes. Folket anså ikke Jesus som en livsfjern type. Å forvandle folk sine liv til det bedre er ikke livsfjernt. Det som er livsfjernt er å gjemme oss i bedehus og holde bibelstudier som ikke dreier seg om og bygger opp under et naturlig overnaturlig disippelliv. Og det er også derfor at våre gudshus ikke blir overfylt med nye, nysgjerrige mennesker, slik Jesus kunne ha fylt et hel fotballstadion. Dette brenner slik i meg med en slik lengsel at det holder på å ete meg opp. Derfor ender jeg stort opp her - med evangelienes Jesus. Herre, hvor lenge? Hvor lenge skal vi ligge nede? Hvor lenge skal huset ditt være som en steinrøys. Hvor lenge skal det gå før det er ferskt brød i huset og ryktene går? Hvor lenge skal de gå før vi våkner opp og tar deg på alvor? Så rike vi er, og likevel så åndsfattige. For den fattige er ikke den tørste, men den som ikke skjønner at de burde drikke. Herre, berg oss ut av bevisstløsheten. Løft oss ut av Adam og over i Din Salvede! Gjør oss desperat sultne på din nåde - for mer enn vi sjøl trenger. Kyrie Eleieson!