Kristus i legemet (Kol 2.6-10)

Jesus Kristus er Herre! Han over over alt og alle, både i denne verden og i den kommende. Han er i ett og alt den fremste. Denne verdens riker har tilfalt Herren og hans salvede, og hans folk priser ham uhemmet og uten skam.
Efeserbrevet sier at han som er hode over alle ting, har Gud gitt til menigheten, som er hans legeme, fylden av han som fyller alt i alle (NASB). Jesus hadde Ånden uten mål, og denne Ånden uten mål har han utløst over sin kropp.
Det er så lett å tenke at hodet er hodet og kroppen er kroppen. Men det nye testamentet viser oss at legemet er Kristus. Paulus omtaler Jesu kropp slik i 1. Kor 12. Og her i kolosserbrevet sier den samme Paulus at når det kommer til guddomsfylde, så står Jesus på ingen måte tilbake for Far. Far har ikke spart på noen ting. Og denne guddomsfylden, har vi fått sier han videre (se NB11). Sparte Jesus på noe når det gjaldt hans legeme? Paulus sier at Gud gav oss alle ting sammen med Kristus. Så når legemet er Kristus, Messias, den Salvede, hva betyr det, og hva betyr det ikke? Dersom en ser at vi er Kristus fordi han er i oss, faller mye på plass. Du kan ikke skille hodet og kropp. De hører sammen. Og likevel har de ulik funksjon. Vi ærer hodet vårt framfor andre deler av kroppen, og beskytter det vel. Så vi tar ikke imot tilbedelse, men peker på Kristus i oss og på hodet som vi ærer.
Utfordringen kommer når vi begynner å tenke at det Kristus gjorde i sitt jordiske liv, kan han ikke gjøre gjennom oss. Eller om vi ikke sier det rett ut, så lever vi som om det var slik. Men Jesus har sagt at vi skal gjøre de undergjerningene som han gjorde fordi han går til Far (og øser sin Ånd utover oss). En tankegang som skiller på hodet og kropp i forhold til fylde og salvelse, er en tankegang som innebærer at vi ikke holder fast på ham som er hodet. Vi har definert en annen standard enn den Kristus som hodet har definert for oss. Jeg har hørt forkynnere (bort) forklare hvorfor vi ser lite under i Vesten med at vi bor i vantroens Nasareth. Det er altså ikke noe galt med oss, men det er bare så mye vantro rundt oss. Dette er et klassisk eksempel på ulovlig bruk av Skriftene. Hvorfor gjorde Jesus få under i Nasareth? For det første gjorde han flere under der enn de fleste såkalte karismatiske kristne opplever. For det andre så hisset folket seg slik opp over undervisningen hans at de ville pushe ham utfor et stup. Så Jesus drog bort derifra. Hvor mange av oss har opplevd det Jesus opplevde? I verste fall har vi opplevd litt uhøflig avvisning. Stakkars oss. Slikt blir det nye sjelesorg av Vi møter mye fordommer som vi som kristenhet i stor grad har skapt selv. I stedet for å synes synd på oss sjøl, burde vi ta inn over oss og forstå hvorfor folk er så likegyldige til det vi står for. Likegyldighet + likegyldighet =?

Kristne er likegyldige til Jesu budskap. Det er det store problemet. Ikke utfordringene vi møter ute i verden. Vi gjesper når Jesus utfordrer oss på å forlate komfortsonen. Tenk om det ikke skjer? Vel, min erfaring er at du fort havner i mer trøbbel viss det faktisk skjer noe. Men tilbake til Vesten som et åndelig Nasareth. Det forholder seg altså slik at
DERSOM DU IKKE MØTER VOLDELIG MOTSTAND SOM GJØR AT DU MÅ FLYKTE, SÅ BOR DU IKKE I ET ÅNDELIG NASARETH!!! Kristne må slutte å bruke lamme unnskyldninger for egen sløvhet og vantro. Verden i Vesten er ikke i nærheten så mye Nasareth som vi er Laodikea, lunkne, uengasjerte og irrelevante.
Dette var harde ord. Hvem kan forstå slikt som dette? Du kan lese dette og få tro, og kjenne at det ikke er et snev av fordømmelse i det, men snarere at troen reiser seg. Jesus fortjener å bli tatt på alvor. Han døde for en hel verden. Ikke bare for en liten forskremt religiøs ghetto. Jeg tror på et legeme med hele Kristi salvelse og hele Kristi guddonsfylde. Jeg tror på tjenestegaver som lever under en åpen himmel og som gjennom forkynnelse og demonstrasjon åpner opp alle blokkeringene vi har mellom ørene, så også vi, hans folk, kan leve under en åpen himmel. Jeg tror på et Gudsfolk som blir overrasket når noen ikke blir helbredet heller enn sjokkert når det skjer. Jeg tror på et Gudsfolk ledet av salvede tjenestegaver som har ett mål: å se legemet reise seg i kraft og herlighet. Håpet om herlighet, Kristus i oss!
Så lenge vi godtar et skille mellom Kristus som hodet og kroppen, og nedgraderer legemet til en kraftløs miniJesus som bruker tiden på å klage i pressen over hvor fælt det nå har blitt å leve som en kristen, så strekker vi oss ikke opp mot han som er hodet, og vi lar ham ikke være Herre. Hvorfor kaller dere meg Herre, men gjør ikke det jeg sier. Helbred syke, rens spedalske, reis opp døde og proklamer: Guds rike er nær. Er det alt han har befalt? Nope. Men dersom vi overser det han i klartekst har befalt, hvordan skal det da gå med resten? Jeg drømmer om et lydig folk. Et folk som ikke definerer seg utfra hva de kan få til, men utfra hva bare Gud kan gjøre. Mennesket er det eneste vesenet på jord som Gud har gitt denne biten av seg selv: ingenting er umulig for den som tror! Skal vi ta hans invitasjon på alvor, eller skal vi vende ham ryggen? Jeg vet hva jeg vil gjøre. If you want to kill giants, stay with giant killers!