Enhet og enighet (Fil 4.2; Joh 17)

Bibelen snakker om enhet i Kristus. Jesus ber om enhet mellom sine (Joh 17), og enhet er en demonstrasjon som vil gi evangeliet vitnesbyrd (bevis) for sin autentisitet. Dette er ekte vare - og ikke noe skuespill.

Men hva er denne enheten Jesus lengter etter og ber sin Far om? Hvordan ser den ut? Jeg tenker vi må begynne med ham som ba om enhet - Jesus Den Salvede, vår Herre. Han ba om at vi som hans folk skulle ha og eie hans herlighet, så vi kunne være ett (Joh 17.20-24). Jesu idé og forståelse av enhet er med andre ord herlighetsteologi - for å bruke et veldig misforstått uttrykk som til alt overmål er blitt et skjellsord for noen. Vi kan tolke Jesus dit hen at fordi vi her i livet ikke eier Guds herlighet, så snakker Jesus om hvordan vi får enhet når vi er kommet til himmelen. Men da rimer det dårlig at Jesus i dett avsnittet der han ber om enhet snakker om at herligheten som leder til enhet, får mennesker til å komme til tro. Det er umoralsk, uetisk og dårlig teologi å dytte alt det Jesus er og som han ønsker å yttrykke gjennom sin kropp inn i tusensårsrike eller evighet.

Hva da? Trenger vi Guds herlighet? Ja, herlighet! Om det er noe vi trenger, så er det nettopp det! Det som skjer når hans herlighet ikke fører oss inn i smertefull vekst med forfølgelse og press på alle kanter, det er at vi ender opp med å sirkler rundt oss sjøl, og ikke hans herlighet. Mangel på herlighet, vekst of forfølgelse derav er en grusom miks. Herlighet hvor mye elendighet vi da sitter igjen med! Da blir vi opptatt av stil, av ytre ting, hvor mye vi får si på samlingene, så alle kan skjønne hvor modne kristne vi er, om de synger den sangen jeg liker, om vi er enige om fargene på gardinene og arbeidsmetoder, og jeg vet ikke hva. Vi blir innadvendt og verdslige og lager selvforfølgelse i form av barnsligheter, kjødelighet, der vi gnager på hverandre i stedet for å bygge hverandre opp, slik Guds kjærlighet ville fått oss til å gjøre (1.Kor 8.1). Paulus snakker om dette i brevet til Galaterne der flokken var i ferd med å slukke herlighetens Ånd i sin iver etter å være korrekt etter loven. Om dere biter og gnager på hverandre, så pass på at dere ikke spiser hverandre opp, advarer han (Gal 5). For når fokuset er andre steder enn på herlighetens nåde, herlighetens Ånd og den herliggjorte Guds Salvede (gr. Kristus, hebr. Mashiah, Messias), så er veien kort til selvdestruktivitet. For det er herlighetens Ånd som gir vekst (Apg 9.31). Jeg elsker bibelen. Jeg elsker Guds ord. Men det er nettopp dette ordet som sier: bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende (2.Kor 3). Bibelen består av ark og trykksverte - dødt materiale. Den forteller meg viktige ting om Gud; Ånden i Ordet, det som gjør at bibelen sier er av Skriftene er innblåst av Gud, derimot, formidler Gud, slik at jeg erfarer og møter Gud og lærer ham å kjenne (Ef 1.17ff). Vi kan si at bibelen er Guds ord, men vi trenger å forstå at det ikke blir Guds ord for oss uten Åndens kraft og åpenbaring. For det finnes ord uten Åndens åpenbaring og virke - da er det bare bokstav for bokstav - en filosofi - en historie - en god moral uten kraft til å sette den ut i live. Det finnes ord uten Ånd og kraft, men ifølge bibelen gjør sånt oss stolte over vår egen intelligens og kunnskap, mens Guds ord i sin reneste og ypperste form, ladet med Åndens kraft, som egentlig ikke er en ting, men en person, Jesus Guds Salvede, er levende og virkekraftig. Ved Ånden så skaper Ordet hva det nevner. Gud har skapt alt ved Ordet. Jesus var der når det skjedde, for han er det Levende Ordet. Du kan ha doktorgrad i teologi og lest bibelen på gresk og hebraisk, men ha null åpenbaring og gudserfaring og være totalt åndelig blind. De som skaper splittelse og hindrer enhet, sier Judas i sitt brev, slike som ikke lever etter Ånden.

Hva så? Les bibelen hver dag og bruk gjerne mange ulike oversettelser og oppslagsverk som nå er blitt så tilgjengelige, og rop til Gud om åpenbaring, om radikale møter med Gud, om Åndens kraft. Be de bønnene du finner i bibelen, særlig de du finner i NT, som er sentrert rundt Kristus - den Salvede. Den Salvede uten salvelse fra Ånden er en selvmotsigelse, for han sa om seg selv:

“Herrens Ånd er over meg og han har salvet meg...” (Lukas 4).

Vi trenger Guds herlighet, og vi trenger Ordet, som når Ånden får opplyse oss, gir oss oppmuntring, håp, tro, og refs og rettledning. Da vokser vi, og vi ser vekst for Guds rike. Vekst er nøkkel for enhet, og Guds herlighet er nøkkel for vekst. Det er når Gud virker vekst til og med gjennom våre tabber og umodenheter, at vi skjønner hvor stor del av hans verk som er hans verk. Og da stilner debatten om metoder av. Den erstattes av en veldig god, gammel metodikk når vi ikke aner hvordan vi skal håndtere verken vekst eller forfølgelse: “Hjelp oss, Herre!”. Gudsfrykt, Gudsavhengighet og gjensidig underordning under hverandre, er god metodikk. Gjerne en frisk diskusjon. Det tåler vi. Men det er når vi hører fra Herren sammen, at vi finner løsninger i en felles tro som ikke avhenger av like gaver eller metoder. Det er dette Paulus understreker her i Filipperbrevet. Ha det samme sinn, ha den samme holdning, i Herren. Ikke lag konflikt. Opp igjennom årene har jeg funnet at grupper og menigheter enten har lagt konflikter ut av forskjelligheten, eller så har de hentet ut gevinsten av dem. Paulus tar opp dette i kap 12 i korinterbrevet, der han prøver å hjelpe en menighet som nettopp hadde problemer med enhet. De er to holdninger som skaper utfordringer. Den ene sier: “fordi jeg ikke er som andre, hører jeg ikke til.” Jo, nettopp derfor hører du til. Vi trenger nettopp deg. Den andre sier: “fordi du ikke er som meg, trenger jeg deg ikke.” Jo, nettopp derfor trenger akkurat du denne personen i Herren. Guds type enhet er mangfoldighet. Det er derfor hvert menneske er unikt. Det er derfor han har satt mann og kvinne sammen som team, og akkurat den er det mange som har klødd seg i hodet over. Men Gud hater ensretting og elsker mangfold. Bibelen snakker om Guds mangfoldige nåde. Så derfor: bibelsk enhet fordrer romslighet og begeistring for annerledeshet. Jeg kjenner kristne ektepar som er diamentralt motsatt av meg og min kjære. Det er helt fascinerende. Vi snakker om det og ler. Begge deler gir utfordringer som er unike, men du verden for et mangfold! Det “ikke normale” er ikke dermed galt. Guds ordning gir rom for diversitet og likevel enhet. Vi underordnet oss under hverandre i ærefrykt for Guds Salvede (gr. Kristus), og lærer av hverandre, heller enn å lage konflikter. Det betyr ikke at du legger bort din tro, din overbevisning, din nåde, din personlighet. Nei! Enhet som krever slikt er ikke Guds type enhet. Når ulik tro og gaver skaper skjæringspunkter, må en søke å finne løsninger der en spiller hverandre god og bygger hverandre opp, så langt som mulig. Å gi hverandre rom kan også bety at man ikke jobber veldig tett med hverandre, men gir hverandre frihet til å virke i den tro og overbevisning hver enkelt har. For bibelen er tro en verdi som er kritisk. Uten å bevege seg i tro, er veien kort til kjødelighet, opprør og destruktivitet. Her gjelder bare tro virksom i kjærlighet (Gal 5.6). Kjærlighet er ikke å legge bort tro og overbevisning. Nei! Kjærlighet kan bare fungere når tro, samvittighet og overbevisning får utfolde seg og er på plass. Vi ble rettferdige ved tro, og vi lever som rettferdige ved tro. Gudsrelasjonen begynte med tro og kan bare leves ut i tro. Derfor: Respekten for andres tro og overbevisning er ukrenkelig. Det er det som gjør dette utfordrende å håndtere rett. Det betyr ikke at vi må være i samme arbeidslag, nødvendigvis. Dersom min tro skaper problemer for andre, så må vi finne ut hvordan vi ikke sparker bein for hverandre. Dersom det er enkle ting som har med mat og drikke å gjøre, så er det jo enkelt å tilpasse seg (Rom 14). Men dersom det har med hele grunnlaget for ens virke for Herren, så er det ikke bare å legge det bort. Det blir en kortslutning. En skal ikke tvinge andre å følge den tilnærmingen som en sjøl har tro for, for en må aldri glemme at Gud er større en det vi er involvert i og har tro for. Da forstår vi at Gud er større enn vår tro, og vi kan møte andre med respekt for deres overbevisning, som fint også kan rommes i Gud. Disiplene ville stoppe noen som fungerte uten for deres arbeidslag. Jesus bad dem slutte å tenke sånn. Vi har en lei tendens til å ville ha kontroll på det Gud gjør og få mennesker til å passe inn i vårt bilde og sånn vi tenker at Gud virker, for det er slik han virker gjennom oss. Det er en gjennomført latterlig tanke. For Gud er så mye større.

Det er viktig at vi forstår at vi snakker ikke her om direkte umoral og synd, men om arbeidsmåter og de spenninger ulike gaver og personligheter utgjør. Det dreier eksempelvis om at Guds kraft virker på ulike måte i oss, og at vi kan oppfatte åndelighet ut fra den personligheten vi sjøl er. Men vi må vokte oss for å dømme folk sine motiver. Paulus ber oss vente med det, og la Jesus ta den jobben (1.Kor 4.). Jeg var i gruppe med en som ikke likte godlynt humor og tøys, og syntes åndelige gaver og humor var en dårlig kombinasjon. Vi prøvde å arbeide det ut. Jeg hadde over tid sett hvordan lett tone og humor i kombinasjon med Guds nærvær og åndelige gaver i funksjon hadde gjort det mulig å bruke husgruppesamlinger til å vinne mennesker. Også i denne gruppen undersøkte jeg hvordan nye reagerte på dette, og fant at nettopp dette fascinerte dem positivt. Min venn som reagerte på de nyes vegne spurte dem ikke, men kritiserte meg for min tilnærming og mente at det ikke var gudelig. Men min erfaring har vært at humor og glimt i øyet gjør at garden går ned hos folk og de som ikke er vant med åndelige gaver og er skeptiske, aksepterer lettere å bli betjent i en slikt miljø. Det var og er min tro og overbevisning. Min bror, derimot hadde ikke tro til å ta med sine venner til en slik useriøs og flåsete gruppe. Og det er ikke noe bra, for da fungerer ikke gruppen som noe som forløser hans tro. Det vil si: min bror hadde en form for selvironi som han syntes var greit, men en form jeg opplevde rev ned og ikke bygde opp; “nå må vi gå videre i programmet...”. Kanskje uskyldig nok, men det blir ikke mindre fast program av at en påpeker det på den måten i samling etter samling. Å ha en ærlig samtale om behovet for variasjon som er bra både for oss og dem vi skal nå på bakrommet, er derimot noe helt annet.

Men hva gjør vi da når vi opplever manglende frihet? Motarbeide hverandre i årevis og sørge for at ingen av oss bærer frukt? Det er ikke nødvendigvis vond vilje. Bare forskjellig overbevisning. Etter noen år med slitasje i relasjonen konkluderte jeg med at vi best gav hverandre frihet i hver vår gruppe. Kjødelighet? Splittelse? Ikke nødvendigvis. Det kan like gjerne være Guds visdom. Paulus og Barnabas hadde en konflikt og de løste den fort og effektivt. De gav hverandre frihet, og lagde ikke oppstyr, så menigheten skulle bli skadelidende. Vi er ikke så viktig som ledere at det er verdt det. Jesus bad oss ha salt i oss selv og holde fred. Han bygger sin menighet. Vi er nyttige, men ikke nødvendige på alle områder. Litt ydmyk innstilling kan hjelpe. Hvorfor skulle jeg presse min bror inn i mitt opplegg? Kunne ikke han få vinne sine seriøse og dypt reflekterende venner som heller ikke liker lett hverdagshumor? Dersom min bror tenker og føler slik, så finnes det vel andre der ute som gjør det samme, eller? Jeg har ikke endret min overbevisning. Hans tro er ikke min. Jeg kan ikke fungere i hans overbevisning. Men det kan bety, også, at han ikke kan fungere i min. Jeg hadde mitt ansvar i konflikten og å finne en guddommelig løsning.

Dette fører oss til neste punkt i dagens bibeltekst. Paulus ansvarliggjør begge i konflikten. Den greske teksten gjentar jeg formaner deg til begge personene som var involvert (Fil 4.2). Det skal to til å lage en konflikt. Aldri bare en. Jeg har med sorg observert søsken og ledere som jeg setter høyt bekjenne akkurat dette, og så se dem ende opp med den oppfatning at det bare var den andre parten som var skyld i en konflikt. Det er ikke etter Guds ord. Jeg er overbevist om at begge hadde og har 100% skyld på sin ende. Det er trist når fastlåste konflikter dras over flere år og ødelegger menigheter, og hindrer vekst. Det er ikke Guds ordning. En må finne en løsning i Herren. Om det krever full stans i egne aktiviteter og faste og bønn, så får det så være. Egen tjeneste er ikke viktigere enn Guds menighet. Jesus har klare advarsler mot å føre folk til fall gjennom konflikter om roller og metoder. Det gjelder ledere og det gjelder alle. Har du en fastlåst konflikt med kona eller mannen din? Finn en løsning, i Herren! Slutt med barnslighetene!

I ekteskap og menighet er ikke nødvendigvis enhet og enighet samme ting. Det går an å være uenig og fremdeles ha enhet. Kona mi og jeg hadde to forskjellige typer smør en periode. Vi fant en løsning. Veldig enkelt. Men trenger ikke lage konflikter av alt. Andre ting er viktige: Hvordan man snakker til hverandre, hvordan man oppdrar barna, osv. Bønn er en nøkkel til enhet, og enhet i bønn er en nøkkel til bønnesvar. Vandrer en i gudsfrykt, så opplever man både bønn i enhet og enhet som bringer bønnesvar. Velger man å være kjødelig, så hindrer man begge.

I menighet er friheten til å finne løsninger enda større. Det er rom for flere arbeidslag. Man er ikke gift med hverandre. Pakt betyr at vi behandler hverandre som søsken i troen, i ærefrykt for Guds Salvede, men vi bor ikke nødvendigvis ilag og jobber ikke nødvendigvis tett med hverandre, og det en kan lettere finne løsninger som gjør at en ikke hindrer og blokkerer for hverandre. Din tro og overbevisning kan ikke innebære at andre ikke får leve ut sin. Da synder vi mot hverandre og imot Jesus som gir tro og virker i oss. “Her gjelder bare tro, virksom i kjærlighet,” sier Paulus. Hvordan vil du få det til om du må legge bort det du har tro for og brenner for? Vi tjener hverandre i det samme legemet, men vi tjener Jesus når vi gjør det. Vi er ikke mennesketjenere, vi ønsker å være til behag for Herren. Noen ganger er vi litt for engstelig for at folk skal gjøre feil. Det er normalt å gjøre feil. Det betyr at du er en disippel og at du ikke er ferdig utlært. Vi skal liksom beskytte folk mot alt mulig. Men det er normalt å gå litt på trynet. Da lærer vi både å takle motgang og skuffelse, og samtidig reise oss og gå videre og finne mestring. Vi er ofte så opptatt av å fortelle folk hva vi tenker og hva vi “vet”. Hva om å spørre folk om hva de tenker - inspirere til noen refleksjoner. Det er slikt som gir sann vekst, også når vi ikke er til stede.

Jeg drømmer om enhet som kommer ut fra Guds herlighet, og ikke bare en økumenisk enhet. Jeg drømmer om Kristussentrert enhet, og siden Kristus betyr Den Salvede, så er det en salvet enhet. Da er vi mer opptatt av å vokse opp til ham som er hode, enn å krangle om hvem som er kommet lengst, eller om hvorfor det står så elendig til. Herre, hjelp oss! Ta oss ut av selvsentrert barnslighet og la oss se at Guds Salvede i oss er håp om herlighet for verden. La dyp og sann omvendelse bli oss til del, hvor bønnerop erstatter kjødelige diskusjoner og furting. La oss få høre ifra deg sammen og finne veien sammen som ditt folk, i ekteskapet, i vennskap, i grupper og andre uttrykk for menighetsfellesskap, og i forhold til samfunnet rundt oss. Vi mener så mye, Herre, men forstår så lite av hvem du er og hva som er i ditt hjerte. Vi tenker og snakker så mye, men er så lite-troende. La renselse, omvendelse og ydmykhet atter bli det som preger ditt folk. Ikke en overfladisk, kald og falsk hellighet, men en kjærlig og varm hellighet, som for folk til å undres. Kyrie eleison. Herre, ha miskunn med oss!

Den evige ætten (Salme 89.12)

Det er over 2000 år siden Jesus gikk omkring i Galilea og Judea - siden hans død og oppstandelse definerte et tidsskille. Starten på den Messianske tidsalder - hvor Gud demonstreres med kraft og kjærlighet igjennom mennesker som tror på Jesus Messias - den Salvede.
Når en ser på kirkehistorien og vekkelseshistorien, så blir det veldig tydelig hva kristenheten har taklet best og dårligst. Og svaret kan få oss til å undres, eller hva? Det vi har taklet best er forfølgelse, motgang og undertrykkelse. Under slike forhold går Guds rike fram, mot alle odds. Et moderne eksempel er undergrunnsmenigheten i Kina. Selv kinesiske myndigheter innrømmer nå at de kristne i Kina teller mer enn 100 millioner. Og vet du? De kristne i Kina bruker ikke tid og krefter på å klage på myndighetene selv imellom og på manglende rettigheter. De bruker tid og krefter på spre evangeliet. Det er derfor Guds rike går fram. Så. Hva er det kristenheten har taklet dårligst? Jo, velstand, privilegier og politisk og militær makt, som den som regel har endt opp med å misbruke, til skam for Guds navn. Er det ikke et paradoks? Og her er enda et paradoks. Vekkelse fører til velstand - i utgangspunktet en velsignelse hvis vi klarer å håndtere det riktig. Et moderne eksempel er både Kina og Sør Korea, begge land har opplevd en kraftig økning i velstand. Utfordringen er om det leder oss inn i sløvhet og bedagelighet, på grensen til praktisk ateisme.
Om en ser dette i lys av bibelhistorien, så har vi hatt samme runddansen som Israel hadde. Gud advarte dem mot å få gale ideer når de kom inn i landet og nøt velstanden der- at dette hadde noe primært med dem å gjøre - at det var dem og deres innsats alene som stod for velstanden. Når en ikke lever i tro, og det er relasjoonen til Gud som er kilden til alt - også velstand, så står grådighet og avgudsdyrkelse rett rundt hjørne. I vårt samfunn dyrker vi ikke Molok og Baal, men vi dyrker Mammon - en iboende ateistisk, humanistisk Gud, der mennesket er i sentrum og Gud blir ganske perifer. Der det å vitne om Guds godhet blir litt fjernt, for mye av det vi har tar vi som en selvsfølge, og et overnaturlig liv med en Gud som vi føler vi knapt nok trenger, blir femte hjulet på vognen - hva skal *vi* med det? Derfor ender en opp med i liten grad å berøre dem rundt seg med evangeliets godhet og sannhet. En har blitt avvist noen ganger, og anser det for kristendomsforfølgelse nok til å avskrive seg selv som evangelist  - det får noen få utvalgte ta seg av. Vi har nok med hus, hjem, bil, hytte, båt, venner som vi liker å være sammen med, og et par hobbyer. Og forresten: Ferien - den må jo planlegges.

Og før du tenker at her fordømmes hele den vestlige sivilasjon for sins velstand og at dette er fattigdomsforherligelse, så skal jeg være rask å si at hus, bil, hytte, båt og ferie er gode ting i seg selv. Spørsmålet er hvordan du tjener Gud med dem. Er det plass til andre, nye mennesker i hjemmet ditt og i hytta di? Inngår alle disse tingene som Guds rike redskaper. Når du drar til syden i ferien, hva er da modus - å leve sløvt, eller å søke Gud sammen hver dag, nå som en har bedre tid og bygge inn litt gode vaner og snakke om hvordan en skal videreføre dette når en kommer hjem? Spørsmål for ikke så mye hva, som hvilken hensikt det vi gjør og det vi eier tjener. Har du et hjem, har du et menighetshus, et sted for ikke-troende å komme inn å oppleve Guds fred, Guds vevillige nærvær, legedom og frelse. Barna er med på laget og er trent til å ta del: forbønn, ord fra Gud, knipe gjestene på nesen (hvis de der små nok). Folk som kommer ser: Guds rike = familie. Det er plass til alle.

Verset i Salmen som er utgangspunktet for mine tanker og betratninger, sier at den Davidiske ætten, Jesu ætt vil aldri forgå. Det vil alltid finnes et vekkelsesfolk, et folk som ber og som gjør Jesu gjerninger. Hvilke utfordringer i negativ forstand som er rundt, er ikke det som avgjør, tvert imot. Jeg undres når kristne bruker tid og oppmerksomhet på islamisme som en fare for det "kristne" Europa. Det kan være en fare for det ateistiske Europa - for det kristne Europa finnes ikke, like lite som Julenissen. Vekkelseskristne, derimot går inn i kjernen av utfordringen med radikalisering og Jihad: Farløse hjerter som lengter etter Pappa. En kan alltids bruke tid på å fremstille folk som onde dyr, men en glemmer da at dette er onde dyr som Jesus gav sitt liv for. Og de kan være nærmere Guds rike enn den likegyldige naboen som helst vil sende dem ditt peppern gror. Det vil si: om den likegyldige naboen blir sikkelig rystet av dem nå skjer, så kan også her bli rom for gode samtaler: Hva er tryggheten din basert på egentlig?

Jeg er ikke redd for krig - jeg er bare redd for at kristne i for stor grad bare ser den ytre krigen, og ikke den indre, vi som er kalt til å be om forsoning og fred. At de ser farene, men ikke ansiktet til den Usynlige evige Gud, som har lovt oss seier, samme hva. Gud vil reise opp en ætt som skal fullføre oppdraget. Lettvint er ikke et ord som passer inn, men midt i all byrden, har Jesus sagt: Kom til meg, alle som strever. Det er et sted å legge av byrden og kjenne at Gud bærer med når vi legger av alle våre bekymringer, og tar på oss dem Gud vil gi oss. Da blir faktisk byrden lettere å bære. For Pappa Gud fortviler ikke i angst; han føler med oss, men vet også hvor dette ender til slutt. Dersom blandes hans smil med våre tårer, og vi smiler med. 

Ikke kamp mot kjøtt og blod (Esek 39)

Krigen mot Gog, Magog, Mejsek og Tubal har interessert bibellesere igjennom alle tider. Det finnes ulike tilnærminger til dette, men mange karismatiske kristne knytter dette til den fysiske nasjonalstaten Israel og har en del tanker om hvem denne trioen eller quatroen av fiender er.
Det er de som hevder at de profetiske i GT disse i Esek 39 skal tolkes bokstavelig, eller så fornekter vi bibelen. Det de egentlig sier er at hvis en ikke er enig med deres dispensjonalistiske endetidssyn, så er man bibelfornekter. Det er en tilnærming som ikke akkurat er egnet til å samle Guds folk i spørsmål hvor Gud nok har flere hemmeligheter på lur. Vi profeterer stykkevis og forstår stykkevis, men når det gjelder endetid, så har vi visst nok stålpeiling. Jeg savner av og til en litt mer ydmyk innstilling.
Men siden dette avsnittet da skal forståes bokstavelig, så må det vel også bety at når det refereres til "rundskjol, langskjold, buer og piler, klubber og spyd," så er det slike våpen en fiende vil stille opp med mot nasjonen Israel? Ok, ikke så bokstavelig, nei.
Personlig velger jeg å ha en litt mer overordnet forståelse av det profetisk budskapet i GT. Alle, sier NT, dreier seg om Jesus. Ingen Jesus, ingen Guds rike, og hvem kan ha et rike uten kongen i riket? Det som også er en hovedlinje i det profetiske budskapet er et oppgjør med frafall og synd, med straff og fremmedgjøring, og deretter et budskap om omvendelse og gjenopprettelse. Dette mønsteret finner vi igjen i Jes, Jer, Esek og mange av småprofetene. Hva betyr budskapet? Det er umulig å forstå rekkevidden av gjenopprettelse uten å se dette i lys av evangeliet om Jesus Messias, lidende på et kors, død og oppstått på den tredje dagen. Jeremia snakker om en ny pakt i sitt gjenopprettelsesbudskap. Samtidig er det tydelig at Gud også snakker om en samling av Israel. I ytterste konsekvens er det en samling om Jesus, men det ingenting i veien for at også kan se en samling som nasjon i dette. Midtøsten er en religiøs sprengbombe og midt i den gjennomfører Gud sin plan og fører både muslimer og jøder til tro på Jesus Messias, slik det er forutsagt i Jes 19. Begge virker rimelig umulig, men ingenting er umulig med Gud.
Vi kan ha ulike grunnsyn i forhold til Guds rike og endetida. Jeg har nevnt dispensjonalisme med bortrykkelsen, den store trengsel, bygging av et fysisk tempel i Jerusalem, tusenårsriket, , og alt det som følger med. Personlig er jeg både amennialist - jeg tror ikke at tusenårsriket er bokstavelig tusen år - og jeg er til dels postmennialist - jeg tror menigheten til fullføre oppdraget sitt før Jesus kommer igjen. Jesu gjenkomst er én gang. Vi rykkes opp i sky for å komme Jesus i møte hvor han tar oss med og holder dom. Men istedet for å hamre løs på hvorfor og hvorfor ikke, så vil jeg si litt om hvordan et slikt syn faller ut i forhold til det jødiske folket og Israel. Det betyr blant annet at flertallet av jøder ikke måte vente til bortrykkelsen, og lide seg igjennom den store trengsel før de kan bli frelst. Jeg tror dette vil skje før Jesus kommer igjen, og trengsel kan vi oppleve enhver - bare spør de kristne i Kina og Nord Korea. Jeg tror at når flertallet av jøder vender om som følge av at de muslimske nabolandene gjør det, så vil dette bety en forløsning av vekkelse og velsignelse som blir kronet med Jesu gjenkomst. Har nasjonalstaten Israel en plass i dette? Selvsagt. For det er når de bor opp i de muslimske nabostatene, at de kan bli gjort misunnelige, slik Paulus snakker om i Rom 11. Derfor holder Gud i sin visdom sin hånd over nasjonen Israel. Jeg har møtt kristne som stempler meg som antisemittist fordi jeg ikke deler deres dispensjonalistiske syn. Men kan man la andres stempling av ens overbevisning være styrende for hva en tror og hva en ikke tror? Da kan man jo bli manipulert til å tro nær sagt hva som helst. Jeg kan ikke forstå annet at det må være mer jødevennlig å tenke og tro at jødene skal komme til tro tidligere i historien, heller enn seinere og ikke entydig dømmes til "den store trengsel", men jeg vil ikke stemples andres syn som jødefiendtlig for det.
Det som betyr noe er om vi tror på Guds rikes fremgang i vår tidsalder - at vi ikke bruker et fremtidig tusenårsrike som unnskyldning for åndelig latsksap og tenker at Jesus får nå ordne opp sjøl når kan kommer og oppretter tusenårsriket. Et slikt syn er ikke langt fra et muslimsk ståsted - et fakta som overraske enhver. For muslimer tror faktisk at Jesus er i himmelen og at han kommer igjen og opprette sitt rike. Men en oppstanden Jesus som bor med kraft og herlighet i hjertene til dem som tror er utenfor muslimsk forståelse og åpenbaring. Likevel er det dette som skal overbevise både muslimer og jøder om evangeliets sannhet.
I det siste avsnittet i Esek 39 står det noe som jeg tenker oppsummerer hele kapittelet - det hinter om dets egentlige betydning.

Jeg vil ikke lenger skjule ansiktet for dem, for jeg øser ut min Ånd over Israels hus, sier Herren Gud.

Hvordan gir Gud oss hevn over våre fiender? Det er når vi forstår hvem våre fiender er, at vi også fullt ut kan forstå dette. Muslimer eller jøder eller ateistiske styringsmakter er ikke våre fiender. Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod. Mennesker er ikke våre fiender, de er vår misjonsmark. Det er folk vi holder oss unna, for troen er ikke alles sak, men Jesu ordre i møte med forfølgelse og farer forbundet med det er: "flykt", ikke "skyt". Det er en viss forskjell. Vi har Åndens sverd - GT maler åndelige bilder på en fysisk måte. Bare fordi det Gud involverer oss i er iboende åndelig, så betyr det ikke at det ser ryddig og pent ut, og åndelig krig får også fysisk uttrykk. Når fienden vil myrde, plyndre og ødelegge, så skjønner vi at det får fysiske utslag. Når Paulus sier at vi ikke har kamp mot kjøtt og blod, så sier han noe om hvordan vi skal stoppe fiendene våre. Han sier at våre våpen er åndelige, ladet med Guds kraft. Å ty til kjødelige, forteller bare hvor lite vi stoler på Gud. Tror vi på hans metoder eller på vår egne?

Guds løfte og Guds fremste våpen er hans nærvær. Han fortsetter i Esekiel å snakke om Guds hus og hvordan hans herlighet kommer tilbake til Guds folk, og hvordan dobbeltbekken gir liv og legedom til alt rundt seg. Ser du det for deg? Vil det gi effekt. Vil skap-ateister agnostikere få noe å tenke over? Vil ekstrem-ateistene få noe å rive av seg håret for?

Gud vil ikke skjule sitt ansikt, sier profeten. Hvordan tar det seg ut? Han øser ut sin Ånd. Ok. Hva betyr det? Vel, pinsedag er en godt sted å se etter, for her gjør Gud akkurat det: Øse ut sin Ånd, og allerede i apostelgjerningene 10 ser vi at det inkluderer hedninger. Muslimer? Dem også. Enten vi tror det eller ikke. I Europa er det kristne som tydeligvis opplever muslimer som en trussel. Vi er redd de skal overta og innføre Sharia. Ja, tenk om vi her i Vesten måtte lide for vår tro som så mange andre søsken. Det hadde jo vært helt forferdelig. Det kunne først til at vi ble renset fra bedagelighet og sløvhet og ble helhjertede etterfølgere av Jesus! Sånt må ikke tillates! Jeg bruker sarkasme, og det er kanskje ufint, men hva er det som gjør at vi ikke vinner flere muslimer her i frie, kristne Vesten? Fordi den type frihet kanskje aldri har vært utgangspunktet for misjon eller ikke-misjon? De som kommer er ofte traumatisert og desillusjonerte. Islamistisk vold har rystet dem. Og likevel, Vestens kristendom tiltrekker dem lite. Der synes å være flere muslimer som vender om i ufrie, udemokratiske, muslimske land enn her. Er det ikke et paradoks? Jeg leser om en jente i et muslimsk, krigsherjet land som får et møte med Jesus igjennom åndsfylte kristne kamuflert som en kampsportgreie. Mange muslimske familier sendte faktisk døtrene sine dit, for så utrygt som landet var blitt, var det ikke dumt med noe selvforsvar. Man møter et følt behov, og gjennom Guds kraft og nærvær så åpenbares løsningen på et annet behov - behovet for frelse og fred med Gud. Hvor mange muslimer har vi vunnet i Norge? Kjenner vi i det hele tatt noen familier med muslimsk bakgrunn, eller lar vi fremmedgjøring ta styringen? Eller bedagelighet, for sant å si, så vinner vi ikke noen andre, heller. Jeg har en sånn ubehagelig følelse av at vi hadde vunnet flere muslimer om vi hadde dratt til Iran og bodd, der. Det er jo en tøff påstand. Men når det blir slik som de amerikanske misjonærene som vant jenta som skrev boka "ansikt til ansikt" med Jesus, at du må leve nært Gud hver dag i fiendtlige omgivelser. Den kristne aktiviteten du er med på, må gjøres i det skjulte, og en lever i konstant fare for å bli avslørt - - lever en mer helhjertet i et miljø der forfølgelse er noe annet enn likegyldighet og latterliggjøring? Er det slik at vi må oppleve tøffere tider i Europa før vi ser vekkelse, eller våkner vi før? Kanskje har vi bruk for noen muslimer her som gjør livet litt tøffere for oss, eller er vi dem som roper på tiltak og våpen og en tøff linje - for å beskytte stakkars ynkelige kristne oss? Blir du ikke litt vel negativ, nå? tenker du kanskje. Men jeg stiller meg selv disse spørsmålene. Jeg leser bibelen daglig, og jeg plages med dette spørsmålet: Hva i all verden har vi gjort med evangeliet her i frie Vesten? Er friheten vi har friheten fra kristne forpliktelser - fra å leve i tro? Det er jo ubehagelig å stille seg slike spørsmål, men jeg vil heller stille dem nå, enn etter dommens dag - det er litt seint, da.

Hvorfor snakker jeg om muslimer og ikke jøder? Godt spørsmål. For min del kjenner jeg ingen restriksjoner i forhold til å dele Jesus med jøder. Og samtidig så tror jeg den store vekkelsen blant jøder skjer når "fylden av hedningene er kommet inn" - det vil si at det er en generasjon kristne som demonstrerer Guds rike på en slik måte at jødene kan komme til å bli misunnelige av det. Og en ting vet jeg: det skjer ikke gjennom sløve sofakristne som bare elsker det elskelige. Det vil skje gjennom et folk som har vendt om fra sitt jødehat, ja hat mot mennesker i sin anminnelighet og har lært Guds kjærlighet å kjenne. Gud er ikke lenger skjult for dem, etter profetens ord, men Guds kjærlighet er blitt utøst i hjertene ved Ånden. For en dag! For en vekkelse! For en forvandling! Min bønn er at jeg skal være våken nok til ikke å gå glipp av det. At jeg ikke skal sitte her oppe på berget og sutre over alle de fæle muslimene som kommer og ødelegger landet mitt og tar over - der jeg har abdisert fra det oppdraget Gud har gitt meg - å legge alt under Jesu føtter - til hans ære. Herre, miskunne deg over ditt folk! Skjul ikke ditt ansikt for oss selv om vi har behandlet det hellige i ditt hus med vanære. Vekk oss opp, Herre, og la oss få være med på det du gjør!

Hvordan venner snakker (Salme 89)

Salmene er blitt en slik rikdom i vandringen min med Gud. Det gir et sant bilde av en gudsrelasjon mitt i denne verden. Ingen firkant. Ikke glansbilde. Det er håp, drømmer, nederlag, omvendelse, fortvilelse, angst, frustrasjon og anklage. Alt i en herlig suppe. For det er slik livet vårt er, ikke sant?
Så hva da? Et liv uten mål og mening, men med Gud? Nei, nei. På ingen måte. Davids liv var ikke uten mål og mening, Jobs liv var ikke uten mål og mening. I vandringen med Gud utvikles vår modenhet og forståelse. Det betyr mer håp, tro, innsikt, tålmodighet, kjærlighet og lovprisning. Samtidig forsvinner ikke utfordringer, skuffelser, frykt, nederlag og spørsmål. Vi kan lage et bilde av et gudsliv som er perfekt. Ikke gjør det. Du roter med identiteten din. Du er en disippel. Arbeid pågår. Det betyr utvikling. Det betyr feil og mangler (hvis ikke - hvor blir da av vekst og utvikling?). Jeg snakker ikke bare om synd. Men om utvikling som menneske. Jesus lærte og utviklet seg. Som menneske. Han lærte lydighet sier bibelen. Syndet han? Nei! Men som menneske så viste han et eksempel, en naturlig vekst og utvikling. Ting ble lagt til. Det var der ikke før, men det innebar ikke synd, bare naturlig mangel som gav rom for vekst. Hvis vi tror at det å være fullkommen ikke innebærer mulighet for ny innsikt, kommer himmelen til å være et kjedelig sted. Men Gud er så stor og universet så stort at hver dag i evigheten vil lære deg noe nytt. Så venn deg til det. Læring er kommet for å bli. Nå er vi ufulkomne. Det betyr at vi  kan være tunglærte. Vi mister budskapet, og vi må trene på å høre og å lyde. Så mislykkes vi og vi får nye runder. Vi fortviles over oss selv og over andre. Midt opp i dette smiler Gud, for han vet at hans nåde er nok.
Jeg satt i bilen på vei ut til evangeliseringsgruppa. Skattejakt. Jeg liker det. Liker å gi Gud muligheten til å berøre mennesker. Samtidig kjenner en seg hjelpeløs og sårbar. "Lenge siden jeg har sett momentan helbredelse, nå. Å, Herre. Grip inn for ditt navns skyld. La ikke lille meg stå i veien for ditt verk. Nåde, nåde, nåde, Gud. Det var en periode det skjedde så mye, og nå synes det står stille. La det fortsette å øke. Jeg ber deg, Gud." Jeg følte plutselig Guds smil og stille visken: "Tigger du?" Jeg kvapp litt. Ja, kanskje gjør jeg det, men jeg ønsker ikke å tigge som en farløs, jeg ønsker å hvile i den identiteten du har gitt meg, Gud. Du vil jo dette mer enn meg, så hvorfor tigge? "Identitet er noe som vokser i en relasjon. Skuespill er ikke utgangspunktet for vekst. Du kan kjenne nød og utålmodighet og frustrasjon. Du kan dele den med meg. Trygghet og fred er det jeg gir tilbake." Nei, du har rett, tenkte jeg. Er jeg der at jeg er utålmodig og tigger og ber, så er jeg der. Gud smiler og er for meg, og vi snakker sammen om denne trosvandringen. Takk, skal du ha Pappa. Jeg trenger ikke stresse med identitet og hvile, slik at det blir et skuespill foran deg. Så tåpelig. Du kjenner jo hjertet mitt uansett. 

Senere på dagen leste jeg Salme 89. Hele salmen er om pakten og løftene, og Guds trofasthet, men så helt på slutten snur fokuset. Da renner det over med frustrasjon. Hvor blir alt dette av, Gud? Jeg smilte litt, og kjente meg igjen. "Er det vantro?" spurte Ånden meg. Nja, jeg var neimen ikke helt sikker. Vi er blitt så foret med ideen om rett bekjennelse, så det er mye i bibelen en kan få et litt anstrengt forhold til. Det er kanskje mer et rop i nød over situasjonen som var alt annet enn det Gud hadde lovt. Når Elisja ropte: "Hvor er HERREN, Elias Gud?" så var det ikke i et rop i vantro, men et rop i tro. Til og med Jesus ropte på korset: "Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?" Var det vantro? Selvsagt ikke! Å løfte hjertet sitt til Gud i nødens stund er ikke vantro - det er et yttrykk for tro. Gud ber oss komme og øse ut det som er oss på hjertet. Jesus fant tro i nøden: "Det er fullbrakt", og: "Far, i din hånd overgir jeg min ånd", og hans løfte til oss er at hans fred skal bevare hjertene og tankene våre. Paulus sier et sted at han innfor Gud var helt ute av seg, men i møte med korinterne ved sans og samling. Vi har en tendens til å være høflig med Gud, men går ut av vårt gode skinn i møte med utfordringene. Vennskap er ikke alltid bare høflig. Venner deler fra dypet av hjertet - det er slik vi berører hverandre. Mens jeg reflekterte over spørsmålet om salmisten var opprørsk og vantroende, sa ikke Gud så mye, men jeg kunne merket hans smil i mitt indre. Vi har puttet både Gud, og troen - relasjonen til ham - i en liten, trang boks. Slik ser det ut. Men livet er ikke i en boks, og derfor er ikke levende tro det heller.

Gud gjorde meg oppmerksom på at jeg var utålmodig i bønnene. Ikke fordi han ville stoppe meg eller ta meg for noe, men bare for å gjøre meg oppmerksom på at det også er en del av et naturlig bønneliv - for noen ganger er vi der. Det som er viktig er at vi ikke bare ber og snakker selv, men at vi lytter. "Pappa Gud, hva tenker du om dette?" Det er nøkkelen til et rikt bønneliv, hvor vi lærer ham å kjenne. Om tankene flyr, kan vi be i tunger. Finn deg et rom hvor du er trygg på at ingen hører deg, eller sett på høy lovsangsmusikk, og be i tunger. Høyt! Lenge! Vet du hva som skjer? Sinnet har ingen frukt av det (1.Kor 14). Det gir ikke næring til tankene, men til ånden i ditt indre, så du stiller inn kanalen, og du kan kjenne fred og se Guds perspektiv. Gamle pinsevenner snakket om å be seg igjennom. Det er en øvelse som ikke er så vanlig å høre om lenger. Du kjenner at ånden faller til ro i Guds nærvær. En tanke eller et skriftsted kommer til deg, din situasjon her på jorden kobles til Guds evige hensikt, og du har profetisk innsikt som gir hvile. Jeg har funnet ut at det nytter ikke å legge seg på sofaen å hvile hvis ånden er opprørt. Du er like sliten i ditt indre. Det blir som å ligge våken hele natten. Kroppen ligger der, men du blir ikke fornyet og resatt. Din ånd trenger et møte med den levende Gud for å fylles opp og bli resatt. Å ha en bønnepartner som en kan snakke om livet med Gud i fortrolighet med, og dele erfaringer, er en veldig styrke - egentlig helt nødvendig. For hverdagene kan innta oss og gjøre oss åndelig sløve, slitne og mer under i situasjonen enn over den. Vi må leve som vise og ikke som uvise og kjøpe fri den tiden Gud har satt av i sin kalender - til oss (Ef 5.15-16), og en bønnepartner i et fortrolig disippelfellesskap vil stille deg spørsmålet. Hvordan er livet ditt med Gud? Ubehagelig? Jo, da, men heller litt ubehag nå, og så få gode vaner som lønn seinere. Tenk, jeg har venner som ber for meg, som jeg snakker regelmessig med, og hvor vi spør de kritiske spørsmålene. Vi avtaler: Hva skal vi spørre hverandre om. Vi avtaler: Hva skal vi be for i forhold til bønnepartneren til neste gang. Og så deler vi: Hvordan er utviklingen? Disippelvenner har dialog, akkurat slik Guds venner har det med Herren. Du verden for en hjelp det var vært. Du verden så takknemlig jeg er for slike venner. Jeg var langt nede, men venner gav meg nytt håp. Det er kjærlighet i praksis! Har du en slik venn? Eller: Er du en slik venn? Det er egentlig så enkelt at enhver kan gjøre det. En må snakke om det som er og det som skjer - bort med skuespillet. Det tar tid å se god utvikling, og det tar tid å bli fortrolig. Ikke forvent revolusjon den første måneden. Gi det ett år, og se det så tilbake. Du vil se vekst!

Gud delte med meg i bilen om salme 89. Han viste meg at løfter og visjon kan skape et indre press som kan uttrykke seg i fortvilelse og nødskrik: Gud hvor er det blitt av alle løftene. Hvor er dine gjerninger blitt av? Hva er det blitt av folket ditt som du har utvalgt deg for å gjøre ditt navn stort? Gud, hvor lenge skal dette være slik? Ikke fordi en har mistet troen og håpet, men fordi løftene har formet en bilde i vårt indre, og vi lengter sånn etter å se det fullført, og vi sukker med sukk som ikke kan rommes i ord. Det er normalt. Og så er det normalt å stille seg på post og se hva Herren vil svare. For spørsmålet er ikke hvor langt det er til målet, men hva som er neste steg og om vi er villig til å ta det. Hvordan spiser man en elefant? En bit av gangen. Jeg spurte Herren: Hva er neste steg for meg? Han svarte: "Du har tatt mange steg. Ting du ikke gjorde før, gjør du nå. Det du ikke fungerte i, har du begynt å fungere i." Å, jo, det var sant. Jeg hadde jo faktisk det. Når dagen var omme, hadde jeg tatt enda et lite steg jeg ikke hadde gjort tidligere. Folk vi snakket med som ikke var syke. Hva med å høre ifra Gud og gi dem en oppmuntring, en hilsen ifra himmelen som kunne berøre hjertene, som viste at Gud vet om dem. Hvorfor hinke på en fot når en kan gå å begge beina. Alle har skjulte ting i livet sitt, men alle er ikke syke. Paulus sier at vi alle kan profetere, og når vi gjør det, så vil folk erkjenne at Gud bor imellom oss. Det er ikke begrenset til kristne møter. Det fungerer utmerket ute blant folk. Jeg tok et lite steg. Men uten nye steg, blir det ingen vekst. En dag skal jeg svare for hva jeg gjorde med all nåden Gud gav meg. Jeg skal svare for hva jeg gjorde med evangeliet. Kan jeg være likegyldig og la gavene ligge og holde dette for meg selv? Nei. Jeg sier som Paulus: Fordi jeg kjenner frykten for Herren, søker jeg å vinne mennesker.