Et budskap til cellegruppa: “Vekst eller ikke vekst - det er spørsmålet”

Jul og romjul er tid for ettertanke for mange. Et år nærmer seg slutten, og et nytt år nærmer seg. Det vil være noe vi er fornøyde med og andre ting vi ikke ser på med samme glede og entusiasme. Noe av det dreier seg om egne valg, mens andre ting er omstendigheter som en sjøl ikke velger. Året som vi går imot slutten på vil bli husket for en omstendighet som snudde opp-ned på mye og som har satt samfunnet vårt og verdenssamfunnet på en ordentlig prøve, og de fleste av oss har fått merket det på kroppen på ett eller annet vis. Som kristen menighet har vi måtte forholde oss til begrensninger som er hverdagsmat mange steder i verden. Vi har ikke hatt den forsamlingsfriheten som vi er vant til. Det har gitt oss nye utfordringer til å være fleksible og tenke kreativt og ureligiøst. Det har frigitt mer tid for noen av oss, og det er alltid et spørsmål om vi da evner å fylle det med gudsliv og meningsfylt innhold eller om det blir mer vakuum og passivitet. Dersom livet og gudslivet er avhengig av spesielle uttrykk, former og aktiviteter, så kan vi fort bli sårbare. Jesus var i ørkenen i 40 dager og 40 netter uten mat. Det var helt klart en begrensende faktor. En kan glatt se for seg at det var litt ensformig og lite aktiviserende. Men for Jesus var dette et sted i livet hvor han la grunnlaget for 3 års tjeneste som kulminerte i korsfestelse, død og oppstandelse, og starten på en helt ny epoke i verdenshistorien og i Guds plan. Bibelen forteller at han vendte tilbake til Galilea i Åndens kraft og at ryktet om han spredte seg over hele området (Luk 4.14). Jesus brukte mer penger og energi på å komme seg bort fra møter enn å samle til dem. Det siste gikk helt av seg sjøl.

Livet byr på et mangfold av utfordringer, og de færreste av oss har vært helt aleine i denne perioden uten andre praktiske forpliktelser enn oss sjøl. Vi har skole, jobb og familie som krever vår oppmerksomhet og mye av dette har krevd tilpasninger. Og likevel: Gud er tilgjengelig i ordet, i bønnene, i lovsangen, i samtalene, og i alle våre daglige gjøremål. Spørsmålet er om vi har en bevissthet av hvor involvert Gud ønsker å være i livene våre. Han har adoptert oss inn i sin egen kjernefamilie som sønner og døtre, og vi har frihet til å løfte hjertene våre like inn for nådekongstolen, enten vi nå vasker opp, lytter til lovsang, studerer bibelen, ber eller legger ungene. Det er slike små valg vi kan gjøre i hverdagen som på sikt gjør stor forskjell. En mentaltrener som har trengt mange toppidrettsutøvere sier at forskjellen på merkbar fremgang og usynlig middelmådighet ikke er at noen bare har så innmari bedre gener enn andre. Det er snarere slik at de hver dag gjør litt ekstra ut av det de har fått tildelt. Jeg tror det er veldig mye sant i det, og jeg tror det er veldig sant på det åndelige området også. Momentum bygges ikke på en ettermiddag. Det kan tas ut plutselig - gjennom en spesifikk hendelse som kan snu opp-ned på mye og innlede en ny epoke. Men det ramler ikke i hodet på oss. Jesus bygde et momentum for vekkelse gjennom 3 år med mirakler og undervisning. Først på pinsedag ble antallet faktiske disipler større enn 1000. Han hadde etter oppstandelsen ca. 500 (1.Kor 15.6), og bare 120 av dem gadd å gå på bønnemøter. Store møter og ekte disippelskap er ikke nødvendigvis samme greien. Sanne disippelskap bygges i mindre grupper med ansvarliggjøring som utgangspunkt for vekst. Jesus hadde først de 12, som så fikk i oppgave å disippelgjøre flere. Og siden han sendte 2 og 2, så ble 6 team som ble femdoblet til 70/72. De vokste igjen til ca. 500. Poenget er ikke stramme matematiske regler for vekst. Guds rike er mer dynamisk enn som så, og modeller kan variere ut fra situasjon og omstendigheter, men bibelen snakker like fullt om veksten i Guds rike som multiplikasjon (2. Tim 2.2; Matt 13.23).

En kan ikke lese evangeliene uten å få med deg at Jesus forventer frukt av sine disipler, både i form av kristen livsførsel og karakter, men også i form av innhøstning, og med innhøstning så mener Jesus mennesker. Mens vi på den ene siden ikke kan diktere jordsmonnet - andre menneskers frie hjertevalg, så kan vi velge i hvor stor grad vi lar budskapet ta plass hos oss, og i hvor stor grad vi sprer det vi sjøl har fått del i. En disippel lærer å gjøre alt det Jesus har befalt (Matt 28.18-20), og det som er utfordrende med dette, er at Jesus befaler en hel del ting mennesker ikke er istand til å gjøre i egen regi og egen kraft (Matt 10.8; Luk 10.9). Det er et element av tro og R I S I K O som en bare må leve med som disippel. Og som disiplene den gang, som fikk både gleden og belastningen med være med på “Jesus School of Supernatural Minstry” for over 2000 år siden, så vil også vi oppleve at vi feiler. Og det er ikke sikkert vi blir så begeistret for det svaret Jesus gir når vi spør: “Hvorfor fungerte ikke dette for oss? Hvorfor kunne ikke vi drive ut X?” Det er ikke til å legge skjul på at vi er blitt oppdratt i en form for kristendom som har beveget seg et aldri så lite stykke bort fra originalen, og det er mye land som skal inntas på nytt. Men det er egentlig to ting som forundrer meg når det gjelder dette. 1) Hvor stor barriere det er for mange troende å ta et steg i tro i det offentlige rom for å møte menneskers behov og 2) Hvor fint ikke-troende behandler oss når vi faktisk gjør det, og helt uavhengig av resultat. Det er utrolig hva som går bra dersom en er høflig, ydmyk og grunnleggende sett bare vil formidle Guds kjærlighet til mennesker. I en liten cellegruppe går det egentlig helt fint om det bare ikke er slik at ingen gjør dette, som sørgelig nok er tilfelle mange steder. Vi har ulike gaver og utrustning, og det som utruster oss på områder vi ikke er helt trygge, er å se andre fungere og komme med vitnesbyrd om det Gud gjør. Det er ikke så farlig om lovsang ikke er det du fikser best. Det er dem som har dette som gave, og når vi henger oss på, så får vi erfare verdien av å løfte hjertene til Gud i takk, og vi får erfaring av hvordan Ånden hjelper oss i dette. Til slutt er det ikke så farlig om du får utfordringen å plukke ut noen sanger som betyr noe for deg, for du har nok erfaring til å skjønne at det som berører ditt hjerte og blitt en del av ditt liv med Gud, det kan velsigne andre. Om du ikke skjønte det før du heiv deg ut i det, så skjønte du det iallefall etterpå når du opplevde responsen fra de andre. Til syvende og sist er det Guds nåde virksom i livene våre som bygger opp og oppmuntrer de andre.

Om du er blant dem som har opplevd dette året som krevende, så er det på mange måter forståelig. Jeg har personlig opplevd det krevende. Stadige nedstengninger av treningsstudio og hertil mangel på fysisk aktivitet har gått ut over søvnkvaliteten. Hjemmekontor og et hav av mer eller mindre sammenhengende elektroniske møter gjør at både effektivitet og trivsel på jobb er på nedadstigende. I sum oppleves det som at en går litt i sirup - en var godt i gjenge, og så ble liksom alt bare litt tyngre. Vi er ikke skrudd sammen slik at noen faktorer i livet ikke påvirker de andre. Når det blir slik over tid, så er det lett at tungsinn og mismot prøver å snike seg inn. Med en solid kræsjlanding for 10 år siden, så har jeg lært meg å observere meg sjøl - uten å legge for mye følelser og pekefinger i det. En tar et steg til side og ser på seg sjøl, og spør med et åpent sinn: “Hva er det som skjer nå?” Jeg snakker med Gud om det: “Herre, hva kan jeg gjøre med dette? Hjelp meg, Gud!” Og jeg snakker med dem jeg har disippelfellesskap med om det. Det er viktig at det er noen søsken som vet, og som ber, og som spør hvordan det går. Det kan være ydmykende, men Gud gir den ydmyke nåde (Jak 4.6).

Kropp, sjel og ånd henger sammen. Personlig må jeg ha en viss porsjon med fysisk trening for å fungere optiamlt; det har bare blitt viktigere og viktigere med årene. Et fast program på treningsstudio med lovsangsmusikk på ørene, kombinert med turgåing fungerer perfekt. En burde kanskje kunne få til å tilpasse når treningsstudioet stenger ned, men jeg har ikke fått til tilstrekkelig treningsmengde og det har gått ut over overskudd og trivsel. Treningen har for meg vært et sted hvor jeg har hatt fellesskap med Gud og ofte har jeg opplevd at Gud har talt til meg mens jeg holder på. Herren har flere ganger talt til meg om å holde kroppen i form, så for meg er dette ikke bare kroppslig øving, en uttrykk for gudfrykt; som er nyttig til alt. Heldigvis har treningstudioene vært nedstengt i kortere perioder, og senest idag hadde jeg meg en økt. Idet jeg kom inn døra oppdaget jeg at jeg hadde glømt headsettet. Det kunne vanligvis ha stresset meg opp en del, men jeg kjente med en gang at den hellige ånd pushet: “Ikke styr med det. Du trenger uansett treningen. Du kan ta en stund sammen med Marit seinere idag. Get going!” Jeg spurte tilbake: “Du blir med meg på treningen, da? Jeg trenger å ha deg med!” Det er så lett at vi blir opphengt i metode og form, og vi blir fort usikre når ting ikke blir som vi har tenkt og planlagt. Jeg fikk ikke noe svar, men jeg har utviklet en måte å høre Gud de senere årene - jeg får en inuitiv opplevelse av Guds ansikt. Og akkurat nå så smilte Gud, men med en litt formanende mine, som om han sa: “Sønn, slutt å være barnslig. Selvfølgelig er jeg med!” Mens jeg trente, tenkte jeg på gjengen vi er i cellegruppa, og med alle våre behov og begrensninger, inklusive mine egne: “Hvordan skal vi møte behovene der ute når vi har så mange sjøl og så mange ting som krever oss? Til slutt må det på et vis bli minus i regnskapet, Gud. Hvem skal møte alle behovene til slutt?” Den hellige ånd minte meg på kong David når han var i ørkenen på flukt fra kong Saul, og alle de som var misfornøyde, gjeldtyngede og mislykkede kom til ham. Gud forvandlet den gjengen til den mest crazy og effektive hæren verden har sett. Davids helter gjorde ting som var helt uhørt. Den hellige ånd fortsatte: “David er et bilde på Jesus, på Messias, Den Salvede. Det spiller ingen rolle hvor mange behov det er og hvordan utgangspunktet er. Det kan bli en hær av det som inntar fiendens rekker, uansett.” Jeg har ofte meditert på og undret meg over akkurat den forvandlingen som skjedde med dem som kom til kong David. Det var en salvelse over kong David, og den smittet på dem som fulgte ham. Vi trenger å bli smittet av den salvelse som hviler over Kongenes Konge og Herrenes Herre. Noen utfordringer i livet kommer nok fremdeles til å være der, men Gud kan bruke dem som stiller seg disponibel. Å være en cellegruppe og et fellesskap innebærer at vi hjelper hverandre til vekst, både personlig vekst, og vekst i antall. Og det hører sammen. Det var en ting til jeg og Herren snakket om på treningen. Vi drømmer alle om en dag å høre: “Vel gjort, du trofaste tjener.” Gjør vi ikke? Jeg så det for meg i mitt indre at jeg stod foran Herren på dommens dag. Og det som vellet frem i hjertet mitt var: “Vel, om det er noe å skryte av, her, så må det være ditt eget verk, Herre..” Og Gud protesterte ikke akkurat, men nikket anerkjennende med et lurt smil: “Godt poeng! Det stemmer nok!” Kristenlivet fungerer absolutt best når takknemligheten for Guds nåde overgår vårt ønske om å “få det til”. Da er motivasjonen rett, og med en vellukt av takknemlighet, så er vi trivelige å være ilag med. Synderne og tollerne elsket å være ilag med Jesus, men de holdt seg unna fariseerne og de skriftlærde. 

Flere av oss har hatt gleden av å lese Filipperne sammen men en del andre i gruppa like før jul. Det er mye godt og spennende der. Vi leser blant annet hva Paulus oppfatter er en moden holdning:

“¹² Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. ¹³ Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, ¹⁴ og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. ¹⁵ La oss tenke slik, alle vi som har nådd fram til modenhet. Og om dere ser annerledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det. ¹⁶ La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor!” (Fil 3:12-16, N11BM) 

Mange ting er ikke blitt slik vi har drømt om og ønsket. Det var nok slik for Josef, der han satt i fengsel, også. Det var jo ikke dette han hadde drømt, akkurat. Men uansett hvor vi er i vandringen, så vil våre valg, vår respons til Gud i hverdagen kunne bygge et momentum for gjennombrudd. Vi håper og ber om at 2021 kan bli et år med normalisering. Men uansett hvordan det blir, så er verken Guds plan, hans vilje eller hans kraft til forandring forandret på noe vis. Det er aldri slik at cellegruppe ikke passer. Vi velger bare en form som passer. Cellegruppe er et liv du lever, ikke en ukentlig aktivitet. Å være en cellegruppeleder er et liv du lever, ikke en oppgave du får. De av oss som ble foreldre, fikk ikke tildelt oppgaven av noen med myndighet til det. Babyen kom når den selv ville, og fra da av gjorde en det som var nødvendig. Her er frihet til å ta initiativ og ta ansvar - det er frihet til å samtale og drøfte ulike spørsmål, og når vi kommer sammen som fellesskap, så er det Guds ord som styrer hva vi fokuserer på:

“²⁶ Hva mener jeg da, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp.” (1. Kor 14:26, N11BM)

Mitt håp og forventing til 2021 er at vi som cellegruppe skal lære å be sammen, så vi kan glede oss sammen over stadig nye bønnesvar. Mitt håp og min forventning er at vi skal lære å stå sammen og samarbeide om et felles oppdrag, som ikke betyr at alle gjør det samme eller på samme måte, men at vi ser at vårt bidrag passer inn, nettopp derfor. I Filipperne leste vi før jul:

“​¹ If you find any comfort from being in the Anointed, if His love brings you some encouragement, if you experience true companionship with the Spirit, if His tenderness and mercy fill your heart; then, brothers and sisters, ² here is one thing that would complete my joy—come together as one in mind and spirit and purpose, sharing in the same love. ³ Don’t let selfishness and prideful agendas take over. Embrace true humility, and lift your heads to extend love to others. ⁴ Get beyond yourselves and protecting your own interests; be sincere, and secure your neighbors’ interests first.⁵ In other words, adopt the mind-set of Jesus the Anointed. Live with His attitude in your hearts.” (Fil 2:1-5a, VOICE)

Det som kjennetegner en moden kristen, er evnen til å glede seg over den nåden som Gud uttrykker på en sterkere måte i andre enn i deg; uten å gå i forsvar; uten å reagere med misunnelse og kritikk. Men heller tenke: “Så bra at det er noen som har noe som jeg ikke har, og som jeg kan lære av og bli smittet av!” Når jeg var på et absolutt bunnivå for 10 år siden, talte Gud til meg: “Det er ikke noe godt som skjer i Guds rike som på noe tidspunkt og under noen omstendighet kan bli til skade for deg. Tvert imot: det er bare en fordel for deg!” La oss fortsette å be for hverandre og å holde kontakten med hverandre på alle de måter som fremdeles er mulig med de begrensningene som fortsatt gjelder. Jesus er på tronen i 2020, og han vil være det i 2021. Om vi kobler på ham sammen, så kommer vi til å se vekst i det nye året. For en mulighet og en glede!

Katolisisme, de evangelikale og Guds rike (en erfaring fra gaten)

I helgen var jeg med på å betjene de mindre heldig stilte i byen med gavepakker - et nett med mat og en del nødvendige remedier som en fort ikke tenker på mye på når rus og dop har overtatt førersetet. Jeg skal være ærlig; dette er ikke det jeg personlig finner lettest å gjøre, og jeg er veldig glad for at jeg kan gå sammen med folk som har lengre erfaring med å møte rusmisbrukere. Jeg syns faktisk det er lettere å søke Gud for kunnskapsord og så gå på trynet en hel del ganger; smile fint og tenke at så lenge jeg er en disippel, så kommer jeg til å ta feil. Men det som uansett preger en disppel av Jesus, er villigheten til å strekke seg utenfor komfortsonen og gjøre ting en ikke føler for. Det var behov for å bære nettene bort til der disse kjære menneskene som Jesus døde for, og det klarer jeg vel å gjøre? Det gjør veldig inntrykk å møte mennesker som fienden har herjet så mye med. Og jeg har snakket med såpass mange rusmisbrukere, at jeg vet at det er mange veier ut i elendigheten. Det er en ikke bare en historie om de som var litt i overkant eventyrlystne og ikke lyttet til advarsler. Noen har strevd med store smerter og har ikke opplevd å få hjelp i helsevesenet. Andre har slitt psykisk, og bruker rusen for å få seg litt “fri”. At det blir verre etterpå, det kan de fortelle mer om enn noen av oss som er så heldig stilt at vi ikke sliter mer rus. Men dersom livet er et sammenhengende torturkammer, så er fri likevel fri. De av oss som aldri har mentale utfordringer utover de vanlige ups and downs har vanskelig for å forestille seg et slikt liv. Det som er 2 ganger tragisk er dem som har fått psykiske utfordringer av rusmisbruk - og de historiene møter en også.

Helt uavhengig av hvordan en har havnet i uføret, så gjenstår det noen grunnleggende spørsmål. Når Jesus møtte en som hadde ligget syk i 38 år, og stilte ham det som kan oppfattes som et latterlig og provoserende spørsmål: “Vil du bli frisk?” (Joh 5.6). Men det kan i en hel del tilfeller være et avgjørende spørsmål, faktisk. For noen så er sykdommen eller rusen blitt slik en del av identiteten at de ikke kan se for seg ut liv uten. Hvis en ikke være NAVer eller tigge, hva skal en da ta seg til med? Kanskje et helt utenkelig ressonnement for oss som ikke har vært der, men usikkerhet rundt det ukjente og trøst i det kjente, er en sterkere faktor i folk sine liv enn det vi ofte tror, og en kan få seg en overraskelske eller to. I forhold til rusmisbruk, så er dette et veldig viktig spørsmål. Noen er der i forhold til rusen at de negative sidene ennå ikke har meldt seg i så stor grad at svaret på spørsmålet om de vil bli fri, langt fra er selvsagt. For noen er det faktisk ennå “gøy”. Vi møtte en når vi har ute på lørdag. Det var ikke jeg som sparket igang samtalen. Jeg stod egentlig der og følte meg litt som fisken på vann, og observerte hva de andre gjorde og tenkte: “her får du stå å lytte og lære”. Jeg hadde med meg en venn som jeg nærmest er blitt litt reservepappa for. Vi måtte han og de muslimske vennene hans på skattejakt for snart 2 år siden. Vi gav ham et visittkort og etter noen måneder tok han kontakt. Etter det har han vært regelmessig på middag hjemme hos oss, og han har vært innom en del samlinger i cellegruppa. Han fikk det for seg at han skulle spørre en av dem om han så på fotball. Etter litt kamp, lot han det stå til; det kunne jo ikke skade. Det viste seg at dette var er en samtaleåpner. For det var nettopp på det punktet det hadde skjært seg for denne unge rusmisbrukeren. Han hadde vært en lovende fotballspiller, og så hadde han skadet kneet såpass at han måtte gi opp karrieren. Ikke bare det, men han slet også med en god del smerter. Jeg stod og lyttet, men var ikke klar over at min venn på 17 nettopp hadde erfart et kunnskapsord. At jeg ikke hadde tenkt tanken at kunnskapsord like gjerne kunne fungere her som ellers, forteller jo litt om hvor problematiserende en fort kan bli når en ikke føler seg trygg i situasjonen. Men når samtalen først var åpnet, så var jeg på. Med en gang det er snakk om konkrete plager, så ser jeg en mulighet for å la Gud vise sin kraft og godhet. Det skal jeg ha. Men mens jeg stod og lyttet, kom tema innom tro, og vår venn rusmisbrukeren fortalte at han hadde blitt oppdratt katolikk, og at han så for seg en solid runde igjennom skjærsilden og så var det opp til himmelen neste. Jeg har jo trodd at dette er noe som de drev med i middelalderen, men her tar jeg grundig feil (http://www.katolsk.no/tro/faq#hva-i-all-verden). Om den katolske kirken lærer at en kan leve som en vil og likevel komme til himmelen, er vel å dra det litt langt, kanskje, men vår venn rusmisbrukeren hadde ihvertfall en slik oppfatning. Han hadde vært en veldig vilter problemgutt og så egentlig ut som han var bra fornøyd med det. Han skulle “rett ned i skjærsilden” som han sa med et stort glis.

På dette punktet i samtalen opplevde jeg at Gud talte til meg, og gav meg et par perspektiver å tilføre samtalen: “Hva om Gud egentlig tilbyr deg et ny start, her og nå i livet, da? Vil du da takke nei? Vi er flere her som har erfart at Gud har gjort det for oss.” Men han trodde ikke på noen tilgivelse. Hvis det var så enkelt, hvorfor var det da så mye ondskap i verden? Og han hadde nok gjort seg fortjent til en skikkelig runde i skjærsilden, ja. Jeg utfordret ham på hvilket lag han egentlig spilte på. Vi kan klage over all elendigheten, men hva bidrar vi egentlig med sjøl? Flere hev av oss seg på med konkrete vitnesbyrd om hva Gud hadde gjort for dem. Så spurte jeg han: “Hva tenker du om det du hører?” Vel, han hadde jo hørt flere slike historier, og det hadde skremt ham at slikt kunne gå an. Men skremt eller ikke skremt. Spørsmålet er mer enn om det her var noe han ønsket. “Nei, det ble nok en runde en skjærsilden før det ble noen himmel på ham,” mumlet han for seg sjøl igjen. “Be ham sitere Fader vår,” hvisket den hellige Ånd til meg. Så jeg gjorde, og han siterte Fader Vår så presist som selveste presten, og med en veldig stolt mine. “Så du trodde ikke at jeg kunne den, hva?” Jeg ristet på hodet. “Jeg visste godt at du kunne den,” svarte jeg, “men jeg er usikker på om du forstår hva du ber.” For du tenker at du skal til en himmel en gang, men Gud er opptatt av å få deg til å skjønne at han vil inkludere deg i en prosess hvor han får himlen ned hit. Så gjentok jeg de 4 første setningene i Fader Vår.

- Fader vår, du som er i himmelen.
- La din ditt navn holdes hellig.
- La ditt rike komme (og ikke: “la oss komme til ditt rike”).
- La din vilje skje - hvor? - jo: “på jorden, slik den skjer i himmelen.”

“Hvilken retning finner du her?” spurte jeg ham. “Hvor er det forandring skjer, og hva er forandringen?” Jeg lot spørsmålet henge for å se om han var klar til å svare før jeg fortsatte: “Jo, at Guds vilje begynner å skje her på jorden som den allerede gjør det i himmelen. Spørsmålet er om du ønsker Gud vilje for deg her og nå. Jeg overhørte at du hadde skadet kneet ditt. Jesus helbredet de syke, fordi han gjorde sin Fars vilje her på jord. Hva om vi får legge hendene på kneet ditt og se det helbredet.”

Nå ble han mer alvorlig i ansiktet: “Måtte du bringe opp igjen det der?” Jeg ble litt spørrende, men han fortsatte og forklarte reaksjonen: “Jeg har allerede fått forbønn for det kneet, og jeg har ikke vondt i det, lenger.” Han kunne til og med navnet på han som hadde bedt for ham. Jeg kjente nå at jeg ble litt provosert. Her hadde han altså ikke bare hørt om hva Gud kunne gjøre, men han hadde erfart det også. Og likevel ville han leve et syndig liv og regnet med at Gud ville ta han inn “perleporten” med en god porsjon renselse i skjærsilden. For hans del håper jeg jo at han har rett, men jeg finner ingen støtte for dette i Skriftene at en kan leve som en vil og satse på at en renselse etter døden gjør opp for det gale en har gjort; spesielt ikke når en grunnleggende sett bare gir blaffen. Når Jesus snakker i lignelser om at havner i fengsel inntil siste øre er betalt for å illustrere Guds dom, så er jo hele poenget: En har ikke noe å betale for sin sjel. Den er det grunnleggende bare Gud selv om har gitt en betaling for, og veien er tilgivelse, gjenopprettelse og forandring. Så jeg utfordret ham: “Hva tenker du om det, da? Du har jo fått et direkte bevis på at himlen kan berøre deg her og nå!” Jo, det skremte ham noe innmari. At jeg kunne finne på å minne ham på det der. Men det er forskjell på å bli skremt å ha gudsfrykt. Så jeg utfordret ham igjen, litt med utgangspunkt i hans egen greie om skjærsilden: Du ser ikke for deg at du kan vende om og gjøre den skjærsildgreia di litt kortere, da? “Næh,” svarte han. Det var allerede alt for seint. Nei, da. Han kom til å gå rett ned, sa han og flirte. Det kom nok til å bli godt og varmt, ja. Jeg ble igjen provosert. Jeg skjønte at han hadde grepet til håpet om at skjærsilden kunne gjøre det godt igjen, men det virket ikke som det bekymra han så veldig. Så jeg så på vennene mine og sa at vi kunne nå skaffe en stor plate som en lager lefser på og fyre den godt opp, så han fikk sette seg på den og se hvor lenge han holdt ut. Realiteten er egentlig ennå verre, for en ting er å gå ned i en skjærsild, men bibelen snakker om en evig fortapelse borte fra Herrens nærvær. Det er en plass for å forkynne dom, og det er når folk opplever Guds godhet og kraft, og så gir dem bare blaffen. Jesus sa at dersom de ikke hadde hørt det han sa og sett det han gjorde, så hadde dem vært uten skyld. Men nå hadde de sett begge deler, og likevel trodde de ikke, men la Jesus som fortalte dem sannheten for hat. Derfor var de uten unnskyldning (Joh 15.22-24). Og Jesus forkynte dom over de byene som hadde sett undergjerningene han gjorde og likevel ikke vendte om (Matt 11.20-24). Vår gode venn rusmisbrukeren trakk seg nå ut av samtalen. Det ble litt for hett bokstavelig talt.

På veien hjem reklekterte min 17 årige venn, som hadde startet hele samtalen, over det han hadde vært med på og hørt. Han var rystet over at denne rusmisbrukeren ikke hadde tatt tegningen når Gud mirakuløst hadde helbredet kneet hans. I den grad smerte i kneet var årsaken til at han begynte med rus, så var årsaken nå borte. Men om ikke Guds godhet og en reell gudsfrykt driver deg til omvendelse, så kan det være gøy å ruse seg - for en stund. Det å skulle ta fatt på en liv hvor en skulle leve ansvarlig og bidra i samfunnet, kan virke uoverstigelig. Jeg kan forstå det. Men Gud er den som gjør det umulige mulig. Ikke at det er lettvint. Men jammen er det ikke lettvint å være rusmisbruker heller, for før eller siden så melder senskadene seg, og utgangen på det blir en tidlig og lite verdig død. For ikke å snakke om en reell fare for “den annen død”.

Mine refleksjoner etter samtalen er hvordan vi så lett, i fravær av Gudsrealiteter, lager oss religiøse forestillinger og tradisjoner som hindrer folk i å finne veien inn i Guds rike. Grunnleggende sett er ikke vårt evangeliet et evangelium om Guds rike, men heller et evangelium om synd og nåde. Evangeliet om Guds rike inkluderer synd og nåde, men evangeliet om synd og nåde, eksluderer erfaring av Guds rike her og nå som bibelen helt klart forkynner. Vi erfarer det ikke, og så tilpasser vi bibelens budskap til vår erfaring. Slik lager vi et større skille mellom det som er nå og det som kommer enn det vi finner belegg for i bibelen. Sentrum i bibelens budskap er Guds rike, som noe vi kan komme inn i og erfare her og nå. Det er derfor Jesus forkynte: “Guds rike er nær” og han befalte apostlene som han trente opp til å forkynne det samme. Selvsagt er Guds rike også noe som kommer, og som vil komme i hele sin fylde. Men bibelen snakker om å smake den kommende verdens krefter (Hebr 6). For noen er Guds rike ikke noe å erfare her i det hele tatt, alt er dyttet inn i framtida. For noen er det snakk om tilgivelse for synd, fred og “frelsesvisshet”, og så er det full stopp. Men vi vet av vekkelseshistorien at det er mye mer å hente. Gud kan forvandle hele samfunn med sin kraft. Guds rike her og nå er at vi kan erfare hans mektige nærvær og alt som følger med det. Det er en som har sagt:

“De som er fornøyd med bare prinsipper uten nærvær og kraft, i realiteten er fornøyd med et rike uten en konge.” 

Det er kong Jesus vi tross alt snakker om her. Han er Kongenes Konge og Herrenes Herre. Og han har lovt å være tilsteder med sin Ånd. Vil vi slippe ham til, eller er det mer behagelig å holde ham på avstand med vår vantro? Er vårt evangelium begrenset til at folk en vakker dag kan erfare himmelen, eller er evangeliet om Guds rike at Gud planlegger å bringe himmelen ned hit, slik at himmel og jord blir forenet, med Jesu gjenkomst som kronen på verket? Om jeg tror på en overføring av himmelen ned hit, slik vi faktisk ber om i Fader vår, så vil det få konsekvenser for det livet jeg lever, gjør det ikke? Et omvendelsesløst evangelium, enten det nå er med skjærsild, eller barnedåp og julegudstjeneste og deretter fråtsing; hvor i all verden finner vi dette i bibelen? Men her er bibelens evanglium som både Johannes døperen og Jesus forkynte, og senere apostlene: “Vend om, for Guds rike er nær!” Også apostlene forkynte omvendelse. Peter forkynte: “Vend om, og la hver og en av dere døpe i Jesu Kristi navn, så skal dere få tilgivelse for syndene, og dere skal få den hellige Ånds gave” (Apg 2.38).

Vår kjære venn rusmisbrukeren sa han hadde lest bibelen mange ganger. Men det er lett for at vi fargelegger bibelen med menneskelige tradisjoner. Jeg kjente at jeg var lei meg og opprørt på vei hjem. En velger til syvende og sist sjøl hva en vil tro, og hva en velger å holde fast i, kan avsløre hjertene våre. Men jeg håper vår venn tar til vett før rus har herjet og ødelagt for mye, og jeg håper jeg en dag skal få anledning til å treffe denne karen igjen, og få en time over en kopp kaffe eller te og samtale mer om hva bibelen sier om ting. At han hadde bibelkunnskaper var det ingen tvil om. Erfaring av Guds kraft hadde han også. 

Far, min lengsel er å se at sannheten i evangeliet får stråle fram ifra et folk som ikke tenker om seg sjøl at de har grepet det, men som jager imot det som gjorde av Den Salvede, den herliggjorte, den oppstandne grep dem. Vi kan så lett redusere troen til rette oppfatninger og meninger, og være fornøyde med vår “eminente” forståelse og rettskaffenhet. Men Gud - det rekker ikke. Vi kan ikke fullføre det oppdraget du har gitt oss med det. Tvert imot - det kan stå i veien - og gjøre oss til en fariseergjeng. Herre, jeg vet at om det ikke hadde vært for din uendelige godhet, så kunne jeg også ha vært en som havnet i rus fordi livet ble for uutholdelig. Han fikk en skikkelig på trynet i livet, og det har jeg også fått, men du berget meg Herre, og satte føttene mine på fast grunn igjen. Gud, gi meg et hjerte for dem som har fått livet ødelagt, og gi meg tro på at du kan bruke også meg. La vår venn finne veien til en ny start uten rus. Herre, gi ham håp om at det kan gå an. Hosianna! Herre, frels! Ja, kom, Herre Jesus! 

Raising Giant-killers - releasing your child's divine destiny through intentional parenting (Bill & Beni Johnson)

Dette er en bok som jeg har utsatt å lese, for jeg fryktet vel at den til dels ville avsløre mine egne tilkortkommenheter og feiltrinn opp igjennom årene som far og menighetsleder. På sett og vis fikk jeg mine antakelser bekreftet, og jeg hadde på mange måter ønsket at jeg hadde en slik bok tilgjengelig for 25 år siden. Men ingen får mulighet til å skrive historien om det som har vært på nytt. En er til dels barn av sin egen tid og oppvekst, og til syvende sist er vi avhengige av en nåde som gjør det ingen av oss kan få til. Det er den nåden som gjør at en kan tenke fremover. For gjorde en noe feil før eller det var noe en ikke gjorde, som hadde vært lurt å gjøre, så trenger en kanskje ikke å gjenta feilene?

Det var mye min motivasjon for å lese boka til Bill og Beni Johnson. Det er ennå framtid og håp. Disippellivet er en livslang læring for den som ennå er hungrig og sulten etter dypere innsikt.

Veldig mange av verdiene som forfatterne gir uttrykk for i boka, er velkjente fra det som jeg har fått del i fra jeg som 17-åring ble en kristen, og som 19-åring ble en del av Kristent Fellesskap i Bergen. Og likevel: Bill og Beni er mye mer konkrete enn noe av det jeg personlig har fått undervisning om når det kommer til barneoppdragelse. Det formidles i en åpen og sårbar stil, som er utfordrende, men samtidig ikke bærer preg av pekefinger.

Å demonstrere disippelliv, omvendelse og ydmykhet
Det som kommer igjennom og som en bare må erkjenne er tvers igjennom hel ved og en overgitt, gudelig livsstil, er kombinasjonen av å være både tydelig og ydmyk. Disippellivet blir på en veldig sterk måte demonstrert når hele familien tar del i din egen omvendelse som far - de gangene en har gått i baret. Bill skriver at han bad alltid familien om forbønn når dette skjedde. Ikke bare tok han seg tid til å be over alle barna, en og en, når var i seng som små, og tidlig om morgenen når de ble eldre og var lengre oppe, men barna tok del i bønn for pappa, når sinne og frustrasjon hadde fått tatt overhånd. Ingen av oss er supermenn, og vi er avhengig av Gud for en gudelig livsførsel. Men jeg må erkjenne at Bill tar det et stykke videre enn det jeg sjøl på noen måte har klart uttrykke mens barna vokste opp. Det er ikke vanskelig å se at det får betydning for legitimitet når en ønsker å formidle viktigheten av å bøye seg for Gud i lydighet. Det står ikke i motsetning til å skape en forståelse og forventning om at barna skal være lydig imot oss som foreldre - tvert imot.

Familie er byggesteiner i Guds rike og i samfunnet ellers

“If it ain't family, it ain't the Kingdom of God”

At familie er sentralt og viktig, er ikke noe nytt, men en blir prøvd på verdiene når slaget står om alle prioriteringer. Hvis barna er viktig for en, så må det komme til uttrykk, også når en står opptatt i en viktig samtale. Bill gir eksempler fra eget liv som er til etterfølgelse. Det tar ofte bare noen minutter å imøtekomme barnets behov for oppmerksomhet, om en kan ta avbrytelsen og gjøre gi det helhjertet. Samtalen om en kunne ha fått til det samme uten en ble avbrutt tar en siden, og uten uttrykk for frustrasjon som ofte blir resultatet om en tar det der og da.

Positiv eksponering

“There is no such thing as a junior Holy Spirit”

Det er ikke alle som i like stor grad vil ha muligheter til å la barna bli eksponert for ulike sider av Guds rike, men en god del kommer an på hvordan vi lever og uttrykker menighet:

• Fellesskap i smågrupper og større samlinger (hvor barna deltar aktivt som bidragsytere og ikke bare tilhørere).
• Aktiv involvering i hjelpearbeid, både gjennom hjemmet, i menighet og hjelpeorganisasjoner.
• Gudsnærvær med tegn, under og mirakler
• Profetiske tjenester som betjener og gir ord som bekrefter og former.
• Relasjon til bibelen som Guds ord, som autoritativ, retningsgivende, oppmuntrende, åpenbarer, full av liv og løfter.

Åpent hjem preget av fred

Hvis foreldre i stor grad blir opptatt med å løse egne konflikter, er det mye som går under radaren. Å skape en atmosfære av harmoni og fred, er et veldig viktig oppdrag for mann og kone, og det er interessant å lese hvordan Bill ser Beni sin rolle i dette. Et åpent hjem med en atmosfære at harmoni, fred og gudsfrykt åpner opp for mange muligheter til å berøre mennesker med Guds rike.

Bønn og lovsang
Bønn går som en rød tråd gjennom boka. Ikke bare som et rituale, men med en lyttende innstilling - informert bønn, så en kan forstå barnet og det som skjer i lys av en evig, usynlig verden. Skulle jeg har gjort noe annerledes igjennom år med barneoppdragelse, så hadde det vært å snakke mindre og be mer. En kan analysere en person og situasjoner i stykker. Men det er en som hører bønn. Jeg utfordres også av den måten bibelen får sin tydelige plass i bønnelivet til Bill og Beni. De bruker løftene i Ordet og kjemper ikke i løse luften. Noen løfter ber en for alle. Andre er mer spesifikke, og profetiske ord kan være med å gi retning for bønnestriden en står i. Bill beskriver også lovsangens plass i et fungerende bønneliv, og forteller åpent og sårbart om utfordringer med barna, hvor de har måttet gå en vei sammen med dem i reelle åndelige kamper, og lære dem konkret opp til å bruke redskapene Gud har gitt. Ikke alt løser seg på en ettermiddag, men resultatet blir en erfaring og en styrke.

Vurdering - styrker og begrensninger
Bill og Beni skriver til dels ut fra et amerikansk perspektiv - det må nesten bli slik når en tar eget liv som utgangspunkt. De er oppdratt av kristne foreldre og har en arv med seg derifra, og de står i en sammenheng som driver en kristen skole. Det kan være lett å lese boka og tenke at de har helt andre forutsetninger enn det vi har, her. Men boka er likevel full av enkle grep, valg og prioriteringer som kan gjennomføres og nær sagt hvem som helst. Det som er en velsignelse med boka, er at de er så åpen og ærlige. En legger ikke skjul på at de har hatt påvirkning og muligheter som kanskje ikke alle har. Samtidig: de har valgt å benytte seg av de mulighetene som var der, og det er iallefall det jeg sitter igjen med. Mine barn er nå voksne. En hel del ting får jeg ikke gjort om på. Men spørsmålet er mer: Hva velger jeg å gjøre idag. 

Boka er absolutt sterkt å anbefale for alle som er i en oppgragerrolle i forhold til egne barn, men ikke bare for dem. Den formidler mye viktig og bra i forhold til å leve et overgitt kristenliv, og en gudelig og bibelsk forståelse av Guds rike og menighetsliv. Den formidler kanskje et i overkant negativt bilde av samfunnets rolle i forhold til familie - den amerikanske grunnforståelsen av forholdet mellom stat og enkeltpersoner, kan nok forklare noe av det. Men Bill bruker ikke mye tid på det. Hans hovedpoeng er at dersom vi abdiserer vårt ansvar for foreldre, så er det nok av røster og påvirkning som står klar til å ta over.

 

Fra misforståelse til åpenbaring - og velsignelse i begge ender (5. Mos 28)

På en litt lengre gåtur på en grå dag, både værmessig og ellers, opplevde jeg at den hellige Ånd visket i hjertet mitt: “deg, og nå deg”. Jeg kjente igjen frasen at jeg hadde lest den i bibelen mange ganger, men akkurat hvor kunne jeg ikke erindre. Så når jeg kom hjem, så begynte jeg å søke i alle bibelverktøyene som jeg har, og oppdaget til min forundring at det ikke fantes en slik frase i bibelen. Det var noe jeg hadde lest som egentlig stod annerledes:

“Hvis du nå vil adlyde HERREN din Guds røst og trofast følge alle hans bud som jeg gir deg i dag, da skal HERREN din Gud sette deg høyt over alle folkeslag på jorden, ² og alle disse velsignelsene skal komme over deg og nå deg, så sant du er lydig mot HERREN din Gud:
³ Velsignet er du i byen
og velsignet ute på marken!
⁴ Velsignet er frukten av ditt morsliv,
frukten av din åkerjord
og frukten av din buskap,
avkommet av ditt storfe
og tilveksten til ditt småfe!
⁵ Velsignet er din kurv og ditt bakstetrau!
⁶ Velsignet er du når du går inn,
og velsignet er du når du går ut!” (5. Mos 28.1-7)

Jeg hadde altså lest disse versene om Guds overstrømmende velsignelse som “deg, og nå deg” i årevis 😂😂. I mot hode var den som en understreking av at Gud faktisk mente: Ja, nettopp: Du! Ikke at det på noen måte er feil. Gud forholder jo seg til oss på et personlig plan, men hvorfor skulle den hellige Ånd minne meg på dette midt i en dag som var trist og full av tårer? Jeg ble jo oppmuntrer av det, også, der jeg gikk og prøvde å se hvor jeg plasserte føttene mens tårene rant. Jo, sannelig så skulle Gud velsigne nettopp meg, selv om jeg syntes at livet akkurat nå ikke var noe stas. Men så oppdager man at en har altså misforstått hele greia. I de engelske biblene så jeg jo at ordet var oversatt “overtake”, altså i betydning nå igjen. Noen har valgt “accompany”, altså i betydningen slå følge, og andre igjen tar forsterkningen som “abundance” - i betydningen overflod. Men den mest interessant tolkningen fant jeg i The Message:

“All these blessings will come down on you and spread out beyond you because you have responded to the Voice of GOD, your God: ...”  (5. Mos 28:2)

Det er veldig vanlig i bibelen at Gud setter opp to egentlig litt like uttrykk for å forsterke og understreke det som blir sagt. Jeg hadde opptil veldig nylig lest en noe annen nyanse i denne forsterkningen enn det jeg nå helt tydelig kunne se var forfatterens intensjon. Men det er også en liten nyanse mellom disse ordene. Det er ikke bare en gjentakelse av det samme. For “overtake” kan også bety noe som går videre enn bare deg, noe som sprer seg utover deg, nærmest som i kjøre forbi. Men konteksten peker tydelig på at det ikke er å kjøre forbi i den forstand at du blir utelatt. Nei, nei. Snarere tvert imot - du er gjenstand for velsignelse på en slik måte du ikke klarer å romme den - den overtar deg og gjennomsyrer deg gjør deg til noe mer enn det du var på en slik måte det ubønnhørlig må berøre dem rundt deg. The Message får dette frem på en nydelig måte, og den er etter mine begreper en god tolkningen av den hebraiske grunnteksten. Det kommer ned over deg - det treffer deg - men så sprer det seg utover deg.

For meg ble dette en velsignelse for jeg har bodd i disse versene i det siste:

“HERRE, jeg roper til deg.
Jeg sier: Du er min tilflukt,
min del i de levendes land.
⁷ Hør når jeg roper,
for jeg er fattig og hjelpeløs!
Fri meg fra dem som jager meg,
de er for sterke.
⁸ Før meg ut av fengselet
så jeg kan prise ditt navn!
De rettferdige skal samle seg om meg,
for du gjør godt mot meg.” (Salme 142:6-8) 

Noen ganger kjenner vi oss svake og fengslet i situasjoner vi ikke ser helt veien ut av, fordi det har vart så lenge. Det kan være sviktende helse, dårlig økonomi, arbeidsliv som ikke fungerer for oss, relasjoner som er skadet eller ødelagt, gudgitte drømmer som ennå ikke er gått i oppfyllelse, eller kanskje summen av dem alle. Men også når vår ånd er svak, så kjenner Gud vår sti (Sal 142.4), og salmen avsluttes med en proklamasjon av et vakkert håp: De rettferdige skal samle seg om meg, for du gjør godt mot meg. Det er et løfte om at Gud skal gjøre oss til en oase av velsignelse som mennesker med en lengsel skal komme og få del i. Det er mer enn bare et fjernt framtidshåp - en vakker dag - men det kan prege livet her og nå. For dersom en forstår at Gud vil bruke oss til å velsigne andre, så trenger en ikke vente til å det renner over med velsignelse, så alle kommer løpende. For veien inn i velsignelse er nettopp å velsigne - i tro til Gud at han skal gi enda mer å velsigne med. Også i de videre versene om Guds rike velsignelse for lydighet taler Gud om hvordan dette påvirker verden rundt:

^“7 Når fiender angriper deg, skal HERREN gjøre det slik at du beseirer dem. Om de kommer mot deg på én vei, skal de flykte for deg på sju.
⁸ HERREN skal befale velsignelse over deg, over din matbod og i alt ditt arbeid. Ja, HERREN din Gud skal velsigne deg i det landet som han gir deg.
⁹ Dersom du holder budene fra HERREN din Gud og går på hans veier, vil HERREN gjøre deg til sitt hellige folk, slik han med ed har lovet deg. ¹⁰ Da skal alle folk på jorden få se at HERRENS navn er ropt ut over deg, og de skal frykte deg.
¹¹ HERREN skal gi deg rikelig av det som godt er, både frukt av ditt morsliv og frukt av din buskap og frukt av din åkerjord, på den jorden HERREN med ed lovet dine fedre at han ville gi deg. ¹² HERREN skal åpne sitt velfylte forrådskammer, himmelen, for deg. Han skal gi landet regn i rett tid og velsigne alt dine hender gjør. Du skal låne ut til mange folkeslag, men selv trenger du ikke å låne. ¹³ HERREN vil gjøre deg til hode og ikke til hale. Du skal alltid komme høyere, aldri lavere, så sant du lyder budene fra HERREN din Gud som jeg gir deg i dag, så du holder dem og gjør etter dem. ¹⁴ Du skal ikke vike av fra noen av de budene jeg gir deg i dag, verken til høyre eller venstre, ikke følge andre guder og ikke dyrke dem.” (5. Mos 28.2-14)

Det er to erkjennelser som et slikt liv i velsignelse vil gi mennesker vi møter. Det ene er at velsignelsen vi erfarer har med vår relasjon til Gud å gjøre. Og den andre er en dyp respekt både for oss og for den Gud vi tjener. Josef og Moses fikk respekt i Egypt. Daniel og vennene hans fikk respekt i Babylon. Elia og Elisja fikk respekt både i Israel og utenfor Israel (Luk 4.25.-27). Dersom vi i ydmykhet og frimodighet gir av det vi har tatt imot ifra Gud, så inngir det respekt. Vi møter det ute blant folk når vi går på skattejakt. Til og med når vi helt åpenbart ikke har hørt rett, men regelrett bommer, så kan vi få gode samtaler med folk. For vi blir ikke brydd. Vi er ikke noe mer enn disipler som er i lære hos Jesus, og når vi forklarer folk det, så tenker folk: “Ok, men det må da være lov”. Jeg pleier å si til folk: “Det hadde jo vært dumt om jeg tenkte: ‘Det er sikkert bare noe jeg fant på sjøl’, og så var det faktisk slik at dette var dem og de hadde akkurat det behovet, og så fikk de aldri muligheten til å oppleve en velsignelse ifra Gud bare fordi jeg var så forutinntatt.” Og vet du hva: Folk er enige! Jo, de synes at det hadde vært dumt. Noen tror vi er sånne synske, men vi avkrefter alltid det, og sier at vi forstår stykkevis og profeterer stykkevis (1. Kor 13). Det betyr at Gud gir oss en pusslebit, og så må vi velge å tro Gud. Ofte vil Gud gi en ny pusslebit, og vi skjønner ikke engang at den nye biten henger sammen med resten av bildet, så fremdeles må vi gå i tro. Men det såpass mange ganger at jeg har sett tårene renne nedover kinnene til folk, fordi Gud ved sin Ånd taler igjennom oss, og de opplever et møte med en Gud som faktisk kjenner dem, at det er mer enn verdt det å gå på trynet noen ganger, også. Det som er så rart, er at folk tenker at det de kan gjøre i egen regi - det trenger ikke være perfekt - for at det skal være noe Gud har behag i, men når det er noe vi ikke får til i egen regi - der vi virkelig går i tro - ja, da skal det være perfekt, da. Så vi kan dra bort til naboen og tilby å vaske huset, og det er ikke så farlig om vi ikke fikk det 100% til. Da kan vi snakke varmt om Guds kjærlighet i praksis. Men om vi går bort til naboen og spør som de tilfeldigvis har vondt i en skulder; da skal det liksom være en katastrofe om det ikke var tilfelle. Jeg mener - Gud skulle da ha en viss tålmodighet med oss når vi beveger oss inn på et område som er helt ukjent for oss, eller hva? Og mange av dem som virkelig ser gjennombrudd i å være overnaturlig naturlig, er sånne som har bommet mye, men som aldri gav opp for det. For det som er viktig, er å gjøre det Gud har befalt oss, ikke hvordan vi tar oss ut. For sentrum i det Gud har kalt oss til, er ham selv, Gud, og ikke oss. Vi kan ikke holde Gud ansvarlig og som gissel for vår manglende modenhet og vår vaklende tro. Det ansvaret må vi ta sjøl - i møte med mennesker. Ikke at vi i utgangspunktet trenger å ta forventningene ned. Jeg pleier tvert imot å fortelle et vitnesbyrd om det Gud har gjort, og gjerne så nylig som mulig. For jeg vet at med forventning kommer nye gjennombrudd. Men om noen jeg ber for skulle forsøke å ta “skylden” for manglende forandring, så er jeg kjapp til å løfte det av dem. Det var tross alt jeg som foreslo forbønn og var frimodig, så den regningen tar jeg. Slik blir det balanse og sunnhet. Jeg har trampet inn på en personlig sfære i folk sitt liv og gitt dem håp om bedring - og med rette, for vi ser at Gud griper inn og helbreder regelmessig. Men da må jeg vise folk takknemlighet for tilliten folk har vist meg og være ydmyk i møte med manglende gjennombrudd. Det gode med en slik tilnærming er at en bygger relasjon og tillit og en vinner respekt. Da er de aller fleste er takknemlige tilbake. 

Jeg drømmer om gjennomgripende gjennombrudd i det å leve i Guds velsignelse på en slik måte at verden ser og får dyp respekt, og Guds ord - evangeliet om Guds rike - får stor innflytelse. Men det begynner med lydighet til Jesu befalinger. Moses som skrev 5. Mosebok - den annen lov, en repetisjon av loven, profeterte at en profet som ham selv skulle stå frem. Og den som ikke hørte på denne profeten, skulle utryddes av folket. Hører vi på Jesus, eller blir Jesu undervisning og Jesu disippelskole i overkant for radikal? Jeg drømmer om en generasjon kristne som tar Jesu befalinger på alvor:

“Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave.” (Matt 10.8)

Apostolisk kristendom har ikke bare en lære om Gud, men den kjenner Gud og demonstrerer Gud. Det er en slik reformasjon vi trenger. Da skal vi forkynne ordet med frimodighet (Apg 4), fordi de da ikke bare er menneskelige ord, men Guds ord i kraft, som skaper det som det nevner (1. Tess 1.5). Jeg drømmer om å se kristenheten gjenreist og ledet av apostler og profeter som leder Guds folk inn i en erfaring av Den Salvede. Du verden så mye trøbbel vi kommer til å få. For evangeliet handler om omvendelse til et rett liv, og sånt blir du ikke populær av. Så lenge vi er tannløse og åndsfattige, så kan folk bare gi blaffen. Men ikke når budskapet bekreftes av mirakler. Da tvinges folk til å ta stilling. Mange vil vende om. Men dem som ikke gjør det, lar det ikke gå stille for seg. Slik har dette foregått i snart 2000 år, og det er slik Jesus sier at det skal være. 

Herre, du som talte til meg en dag jeg var langt nede og pekte på at nettopp jeg har et kall til å være en velsignelse: Måtte du få din vei i mitt liv og mine søsken sitt liv. Måtte din sønn få en brud som virkelig er tiltrekkende og vakker; som har fullført oppdraget og betalt prisen for lydighet. Gud, må dette revolusjonerende budskapet som evangeliet er, slik gripe hjertene våre, at vi ikke lenger har noe valg - vi bare må ta nye steg i tro, bare må vokse i nåde og kjennskap til deg, bare må dele deg med andre rundt oss. Jeg skjønner ikke hvordan vi har klart å rote oss så langt bort ifra det som dette dypest sett handler om. Herre, fri oss fra avgudene, fra materialismens og ateismens grusomme herre, og vi oss å leve for noe som varer evig. Ja, kom, Herre Jesus, og rens din menighet. Ja, kom!

Frukt, vekst og oppdrag (Joh 15, VOICE)

^“1 Jesus: I am the true vine, and My Father is the keeper of the vineyard. ² My Father examines every branch in Me and cuts away those who do not bear fruit. He leaves those bearing fruit and carefully prunes them so that they will bear more fruit; ³ already you are clean because you have heard My voice. ⁴ Abide in Me, and I will abide in you. A branch cannot bear fruit if it is disconnected from the vine, and neither will you if you are not connected to Me.
⁵ I am the vine, and you are the branches. If you abide in Me and I in you, you will bear great fruit. Without Me, you will accomplish nothing. ⁶ If anyone does not abide in Me, he is like a branch that is tossed out and shrivels up and is later gathered to be tossed into the fire to burn. ⁷ If you abide in Me and My voice abides in you, anything you ask will come to pass for you. ⁸ Your abundant growth and your faithfulness as My followers will bring glory to the Father.
Jesus: ⁹ I have loved you as the Father has loved Me. Abide in My love. ¹⁰ Follow My example in obeying the Father’s commandments and receiving His love. If you obey My commandments, you will stay in My love. ¹¹ I want you to know the delight I experience, to find ultimate satisfaction, which is why I am telling you all of this.

¹² My commandment to you is this: love others as I have loved you. ¹³ There is no greater way to love than to give your life for your friends. ¹⁴ You celebrate our friendship if you obey this command. ¹⁵ I don’t call you servants any longer; servants don’t know what the master is doing, but I have told you everything the Father has said to Me. I call you friends. ¹⁶ You did not choose Me. I chose you, and I orchestrated all of this so that you would be sent out and bear great and perpetual fruit. As you do this, anything you ask the Father in My name will be done. ¹⁷ This is My command to you: love one another.” (Joh 15:1-17, THE VOICE)

 På en gruppesamling nylig kom dette avsnittet til meg, igjen. Jeg har meditert på disse versene en hel del. Jesus snakker om å bære frukt, og mye frukt og frukt som varer. Han snakker om å gi vår himmelske Far ære, om å være hans disipler og hans venner. Og likevel er det på sett og vis ikke sentrum og startpunkt for det Jesus vil formidle. Skal vi bære Gudsrikets frukt, så må vi ha en dyp og inderlig relasjon til Gudsrikets konge. Det er en som har sagt:

“De som vil ha prinsipper uten nærvær, vil i realiteten ha et rike uten en konge” (Bill Johnson)

Alt begynner og slutter med Jesus. Og sjøl om det ikke er slik at det er likegyldig hva vi foretar oss, så er det slik at det som har verdi i Guds rike, handler ikke om oss, og hva vi kan få til. Det handler om hvilken relasjon vi har verdsatt, pleid og investert i. Det handler om vårt forhold til Jesus og det han får frihet til å gjøre i og gjennom oss. 

“Uten meg kan dere ingenting gjøre” (Joh 15.5)

Det Jesus vil formidle, er den absolutte og ultimate avhengigheten av ham. Har vi reflektert over hvor mye ingenting er? Det er forferdelig lite. Utfordringen vi har, og spesielt her i vår vestlige verden, er at det er så veldig mye vi kan få til, men det veldig mye er av en annen karakter enn det Jesus snakker om. I et annet avsnitt om det å bære frukt - lignelsen om såmannen, så tar Jesus opp utfordringen med lysten til alle andre ting (Mark 4.18). Ordet lyst, er det greske epithymia, som stort sett brukes om kjødets krav og gjerning i negativ forstand. Paulus slår fast at kjødet ikke har noe krav på oss, fordi Åndens lov som gir liv gir oss mulighet til å leve et oppstandelsesliv (Rom 8.1ff). Vi kan fort redusere kjødets krav og gjerninger til seksuelle utskeielser, fyll og kriminalitet som den kristne kulturen har gjort til definerte synder. Men lysten til alle andre ting peker direkte på det Jesus sier at annet sted: “Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere så alt det andre i tillegg.” (Matt 6.33) Det er når alt det andre kommer før Guds rike og hans rettferdighet; når prioriteringene blir snudd på hodet, at såkornet, livet fra Gud, blir kvalt og derfor ikke bærer frukt, sier Jesus. Og når Jesus snakker om frukt, så bruker han begrepet fold eller ganger. Han sier at det ble 30, 60 og 100 ganger det som ble sådd når vi tar imot det på rett måte. Og det er jo interessant at Jesus bruker en målbar størrelse når han snakker om frukt, er det ikke? For Jesus snakker om multiplikasjon. Når et såkorn bare er et korn som ikke sås i jorden og dør, så blir det bare det ene såkornet. Men når det blir sådd, så mangfoldiggjør det seg, bærer rik frukt (Joh 12.24). Jesus snakker om Guds rike i form av organisk vekst, multiplikasjonsvekst. Såkornet brukes både om ordet om riket og rikets barn (Matt 13.24), og Jesus bruker seg selv som eksempel på såkornets evne til mangfoldiggjøring (Joh 12.24). Paulus sier til de kristne i Korint at de er Den Salvedes brev som er blitt til ved en apostolisk tjeneste i Åndens kraft (1./2. Kor 3), så det Gud har gjort i dem i form av forandret liv og et vitnesbyrd om Guds godhet, er en vesentlig del av budskapet til verden. 

Men er det mulig å definere nye mennesker inn i Guds rike å være utenfor det Jesus snakker om når han snakker om bære mye frukt i Joh 15? Er det mulig å definere det Jesus snakker om som Åndens frukt kun? Eller inkluderer det også Åndens gaver og demonstrasjon av evangeliet i kraft og innhøstning av mennesker? Paulus kaller mennesker som er kommet inn i Guds rike som førstefrukt flere steder (Rom 16.5; 1. Kor 16.15)

“...so that I may have some fruit even among you, just as I already have among the rest of the Gentiles. ¹⁴ I am a debtor both to the Greeks and to the barbarians, both to the wise and to the foolish. ¹⁵ Thus I am eager also to preach the gospel to you who are in Rome.” (Rom 1:13-15, NET)

Når Paulus snakker om frukt i Romerbrevet, knytter han det til seg og sin tjeneste, og i samme renn så sier han at han opplever å stå i gjeld til alle. Han skylder alle mennesker evangeliet. Hvis dette ikke innebærer å vinne nye mennesker for Guds rike, så må en altså tolke Paulus i en retning som er stikk i strid med det vi ellers leser om ham og av ham.

^“12 My commandment to you is this: love others as I have loved you. ¹³ There is no greater way to love than to give your life for your friends. ¹⁴ You celebrate our friendship if you obey this command.” (Joh 15.12-14, VOICE).

VOICE oversettelsen utvidet fokuset for Jesu kjærlighet i Joh 15, og det er innenfor, både hvordan det er mulig å forstå den greske teksten, men også ut fra prinsippet “summen av Guds ord er sannhet”. For i søskenkjærligheten finnes også kjærligheten til alle (2. Pet 1.7). Det dreier seg mer om at vi skal elske hverandre (selv om det selvsagt betyr det også). For Jesus setter dette i kontekst av å gå ut og bære frukt (Joh 15.16). Hvor andre steder har vi begrepet gå ut? Jo, i misjonsbefalingen. Jesus sier at vi er hans venner, om vi gjør det han befaler oss. I kjernen av alle Jesu befalinger ligger det Guds kjærlighet til oss og til alle mennesker. Han sier: Slik jeg har elsket dere, skal dere elske andre mennesker. Det må og skal være motivasjonen i alle sammenhenger, og det flyter ut fra en intim relasjon med Jesus: Vi må bli i ham.

“¹⁶ You did not choose Me. I chose you, and I orchestrated all of this so that you would be sent out and bear great and perpetual fruit. As you do this, anything you ask the Father in My name will be done.” (Joh 15.16, VOICE)

Jesus knytter det å bære rik frukt til en slik adgang innfor tronen, at vi vil få alt vi ber om. Han sier: Dersom vi er i ham, og hans ord får leve i oss, da skal vi kunne be om hva vi vil, og vi skal få det (Joh 15.7). Det er en ganske revolusjonerende uttalelse, og i det store og hele har vi en form for kristenhet i vår vestlige kultur som oppfører seg som om Jesus ikke mente det han sa. Det er nærmest umulig å tolke Jesus i noen annen retning her enn tegn under og mirakler. 

“¹² Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far. ¹³ Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. ¹⁴ Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.” (Joh 14:12-14)

Jesus sier at vi skal gjøre hans gjerninger, og han knytter det til bønn, og ordlyden er ganske likelydende som i Joh 15. Det er altså en side ved det å bære frukt som har med det å gå i tro og se evangeliet forkynt og stadfestet ved tegn, under og mirakler. Jesus sier at dersom vi gjør det han befaler oss, så blir vi i hans kjærlighet, slik han gjorde det Far befalte ham, og ble i Fars kjærlighet. Det er altså umulig å dyrke et kjærlighetsrelasjon med Jesus, der vi bli i ham, i hans kjærlighet, og der hans ord virkelig få slå rot i oss, uten at vi dermed blir en del av hans oppdrag, og blir trent opp til å gjøre hans gjerninger, slik han gjorde sin Fars gjerninger. Hvis en begynner å lese det nye testamente om en lar helheten tale for seg, heller enn å redusere det til en erfaring og en “Kristusforståelse” som passer oss, så får begynner det å sige inn en erkjennelse av hvor langt bort vi som kristenhet har rotet oss i forhold til det som Jesus startet ut med. 

“Bær da frukt som svarer til omvendelsen!” (Matt 3:8)

^“19 Derfor, kong Agrippa, har jeg ikke vært ulydig mot det himmelske synet. ²⁰ Nei, jeg har forkynt, først i Damaskus og Jerusalem, så i hele Judea og for hedningfolkene, at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen.” (Apg 26:19-20)

Det er tydelig at frukt i det nye testamente er noe som har med gjerninger å gjøre. 

“⁹ Fra den dag vi fikk høre dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere. Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. ¹⁰ Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud. (Kol 1:9-10)

Og kunnskap i en bibelsk kontekst er aldri bare mental eller teoretisk. Det er noe som kommer ut i levd liv og ferdigheter. The Passion Translation har denne versjonen av det kjente verset om Åndens frukt: 

“But the fruit produced by the Holy Spirit within you is divine love in all its varied expressions:
joy that overflows,
peace that subdues,
patience that endures,
kindness in action,
a life full of virtue,
faith that prevails,
gentleness of heart, and
strength of spirit.” (Gal 5:22, TPT)

Det er viktig at vi forstår at Åndens frukt er av akkurat like mye overnaturlig karakter som tegn, under og mirakler. Det er like mye et nådeprodukt, og det er medaljeutdeling til Jesus, og ikke til oss. Det er disse to - kjærlighet og kraftdemonstrasjon - som er det tofoldige vitnesbyrdet som følger evangeliet. Tegn, under og mirakler kan åpne dører som ikke kan åpnes på andre måter. Åndens frukt - en kristen karakter - vil kunne også kunne åpne dører, men også holde de åpne som er åpnet ved et mirakel. Men om vi fjerner den overnaturlige dimensjonen - den totale avhengigheten av Jesus ifra kristenlivet vårt - så er det lett å falle i den fellen at Åndens frukt, som preges av glede og takknemlighet til Jesus, får et mer anstrengt og selvrettferdig preg. Det er hele forskjellen mellom sann helliggjørelse og lovisk fariseerisme. Om selvfokus og selvrettferdighet får overta, ender vi opp med å synes at vi gjør veldig mye for Gud og at vi betaler visst nok en veldig høy pris. Realiteten er at vi i vår vestlige verden ikke betaler i nærheten samme pris som våre trossøsken rundt om ellers i verden. Vi får videre et behov for å forklare vår manglende gjennomslagskraft og irrelevans med hvor onde og vantro folk rundt oss er. Det blir samfunnets skyld at vi ikke ser mer fremgang for evangeliet. Men sannheten er at det var ikke vi som valgte Gud. Det var Gud som valgte oss, og han valgte oss med en hensikt: å demonstrere sitt herlige evangelium gjennom oss. Vi er på ingen måte mer smart enn de andre, men vi er en førstefrukt Gud har valgt ut for å få jobben gjort med å høste inn det som er hans grøde, hans bortkomne sønner og døtre. 

Du kan ikke snakke om Åndens frukt uten å snakke om tro og kjærlighet (tro, gr. pistos, oversettes oftest med trofasthet i Gal 5.22, men troens Ånd gir oss tro). Tro og kjærlighet var det Paulus så etter i alle menighetene han pionerte og hadde med å gjøre. Innledningene til mange av brevene hans understreker dette. Det er disse to - tro og kjærlighet - som er kjernen i Guds nådes verk i oss og gjennom oss (1. Tim 1.14). Tro og kjærlighet i Jesus, Guds Salvede to lever i en symbiose der ingen av dem kan klare seg uten den andre. Kjærlighet viser seg i arbeid. Tro viser seg i gjerning (1. Tess 1.3). Og de henger uløselig sammen: “Her gjelder bare tro virksom i kjærlighet.” (Gal 5.6).

Det som er blitt mitt livs meditasjon - det jeg grunner på - er dette: Hvordan kan jeg bli i ham og hans for få sånn plass i meg, at jeg kan be om hva jeg vil, og få det, slik at evangeliet bærer frukt gjennom meg. For det er ikke jeg som er i fokus i forhold til å “bære frukt”. Det er Jesus. Det er evangeliet. Jeg kan ikke knipe ut noe Åndens frukt like lite som jeg kan knipe ut et mirakel. Det kommer ikke ved å ta oss sammen, men ved å gi Gud respons. Når jeg gir respons til ham, da er det Gud som er initiativtaker og ansvarlig, og jeg kan senke skuldrene. Da får fred og glede plass midt opp i at jeg tar nye steg i tro og gjør ting som egentlig er umulig for meg. Jeg smiler til folk når de sier at de ikke kjenner noe forskjell etter at jeg har bedt for dem. Ikke så mye som en anstrengt mine i ansiktet brer seg. Jeg kan rose folk fordi de er ærlige med meg og takke dem for at jeg fikk be for dem. For det handler ikke om hvor bra jeg tar meg ut. Det handler om at jeg gir Far en respons når han vil sende arbeidere ut til sin høst, og at han skal få en munn, en hånd, noen ben som går til dem som i utgangspunktet aldri vil gå på et kristent møte. Jeg undres over at han kan bruke ynkelige, lille meg. Sjøl om vi ser og har sett mirakler, så er det langt igjen før vi ser bønnesvar hver gang. Og samtidig er det noe som vitner i min ånd: det er en side ved å bli i ham, og la hans ord bli i meg, som aldri får vokse slik han vil, uten at jeg er villig til å se ut som en tåpe, og villig til å tåle at jeg er en disippel på vei.

Herre, jeg kjenner meg så liten i forhold til dine enorme løfter. Du verden, Herre, hvor mye land vi har å innta! Vil du åpne hjertene våre, Jesus, så vi forstår hva det vil si å være i deg, og bli i din kjærlighet. Gud, vil du hjelpe oss, så vi ikke ender opp med å gi blaffen i det som er din hjertesak: det du har befalt. At vi lar din kjærlighet få slik tak i oss at den tvinger oss. La det bli slik med oss, Herre, at vi bare kjenner at vi ikke har noe valg. Driv oss ut til din høst, Gud! Grip hjertene våre med ditt hjerte for dem som ikke kjenner deg. Jesus, la oss forstå ved din Ånd hva du i din nåde har gitt oss, så vi kan opptre med den autoritet som du har gitt oss i ditt navn. Det koster å pionere det som egentlig er vår arv og vår identitet, men la visjonen være så klar og sterk, at vi er mer en villig til å betale prisen - å gi ditt ord respons, slik det fortjener. Herre, la ateistene bare håne, flire og true med forbud mot å utøve tro på offentlig sted. Hold du øye med dem, vi kan konsentrere oss om det du har befalt. Ja, rekk ut dine hender til helbredelser, tegn under og mirakler i din hellige tjener Jesu navn, og la dine tjenere tale ditt ord med frimodighet. Herre, vi er kommet så til kort, så til kort. Ikke fordi vi på noen måte har fortjent det Herre, men for ditt store navns skyld: Ha medynk med oss! Ha medynk med landet vårt, og la ditt folk reise seg i kraft og din herlighet, og la ditt evangelium bli forkynt og demonstrert. Ja, kom, Herre Jesus! Kom!

Nytestamentlige lover (Salme 119)

Jeg leser i salmene for tiden, og har det som vanlig med å undersøke mange forskjellige oversettelser, og for tiden undersøker en ny engelsk oversettelse som har mye godt med seg (the VOICE). Uavhengig av oversettelser så formidler Salme 119 en grunnleggende holdning til Guds ord: beundring, lengsel, ivrig meditasjon (i norske bibler: å grunne på), lydighet, gudsfrykt, overgivelse. Det er mange ulike ord som brukes om Gud ord i Salme 119: vitnesbyrd, forskrifter, bud, lovbud, lov, osv. Midt i dette kom jeg til å fundere på: hvilke lovbud finner vi i det nye testamente? Vi er ikke under loven, men under nåden. Men lovløse er vi åpenbart ikke. Så hva da?

Både Jesus og apostlene oppsummerer Moselovens bud i kjærlighet til Gud og kjærlighet til vår neste (Matt 22.37; Rom 13.8-10; Gal 5.14; 1. Joh 4.16-21). 

“Og vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham.
I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.” 1 John 4:16-21, (N11BM)

Både hos Paulus og hos Johannes knyttes erfaringen å elske Gud, til det å tro Gud. 

“Uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.” (Hebr 11:6)

Det å elske Gud og det å være til glede for ham, er to sider av samme sak. Du kan ikke elske Gud uten å tro at han er til og at han lønner den som søker ham (Hebr. 11.6). Johannes gjør det klart at kjærlighet til Gud, ikke begynner i oss, men det begynner i Gud: Han elsket oss først. Det er heller ikke slik at kjærlighet til vår neste har sin opprinnelige i oss, for det heter: “elske nesten vår som oss selv”.  Det er bare en erfaring av Guds kjærlighet til oss som vil gjøre at vi kan elske oss selv på en rett måte, og slik glemme oss sjøl for å formidle denne kjærligheten videre. Det hele begynner med et møte med Gud og hans kjærlighet som skaper tro og kjærlighet i Guds Salvede (gr. Kristus). Vi ser altså at Moseloven i en apostolisk og nytestamentlig åpenbaring forstås på denne måten:

“For i Kristus (norsk: Den Salvede) Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet” (Gal 5:6, N11BM)

I Messias (hebr), i Guds Salvede: den frigjørende Frelserkongen (norsk), i Kristus (gresk), er det bare en ting som gjelder: og det tro virksom i kjærlighet. Det de samme to ingrediensene som følger med det nye livet i Guds nåde:

“Og vår Herres nåde har vært overstrømmende rik og har gitt meg tro og kjærlighet i Kristus (norsk: Den Salvede) Jesus. (1 Tim 1:14-15, N11BM)

En interessant observasjon av de 10 bud er at Gud innleder med dette:

“Jeg er HERREN din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.” (2.Mos 20:2)

Hvis du ikke har hatt et møte med Guds nåde og kjærlighet som forandrer din identitet som en slave til å være sønn og datter i huset og arving, så kan du aldri forstå noen andre bud Gud gir deg på rett måte. For da skjønner du ikke Guds frelsende intensjoner. Noen århundrer tidligere hadde Gud talt til Abraham: “Jeg er HERREN, som førte deg ut fra Ur i Kaldea for å gi deg dette landet i arv.” (1. Mos 15.7). For å gi Abraham full sikkerhet, så skar Gud pakt den dagen, og garanterte med sitt eget liv at han skulle oppfylle løftet. Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Gud vil ta oss ut av noe som han beskriver som fortid og som et slavehus, og han vil ta oss inn i noe, som han beskriver som framtid og som frihet. Spørsmålet er om vi tror Guds kjærlighet på en slik måte at vi er klar til å vandre i en kjærlighetsrelasjon med ham i retning av det han vil ta oss inn i. Det begynner ikke “eia var jeg der på himlens strand en vakker dag”. Det er allerede begynt, og han sier: “Idag, når du hører hans, røst, så forherd ikke ditt hjerte” (Hebr 3.7).

“Men i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han kjenner den rettferdig som tror på Jesus. Hva har vi da å være stolte av? Ingenting! Hvilken lov sier det? Gjerningenes lov? Nei, troens lov.” (Rom 3:26-27)

Paulus bruker begrepet troens lov i sin utlegning av den nye pakts ordning i Romerbrevet. Den som er blitt rettferdige av tro, skal leve ved tro. Derav: “av tro til tro” (Rom 1.17). Og Paulus hevder videre at vi ikke opphever loven, men tvert imot stadfester den. Han bruker nettopp historien om Abraham som bevis for at loven faktisk forkynte rettferdighet ved tro. Det var der skjult - denne muligheten til å ha en trosvandringen med Gud der en ved tro ble regnet som rettferdig. Men det som før var skjult, sier Paulus er kommet for dagen at ved Jesu død og oppstandelse (Rom 16.25). Det har egentlig aldri vært noen annen vei enn nådens vei, synd eller ikke synd. For den eneste måten å leve rettferdig på, er i tro som skapes ved Guds nåde. Sånn var det for Adam og Eva og sånn er for oss. Jeg vet at våre lutherske venner har et farlig slit med å få hodene sine rundt dette. Men Gud er for evig en nådig Gud. Han trengte ikke synd for å bli nådig. Da måtte synd oppstå for at Gud skulle få en av hans ypperste egenskaper, men Gud forandrer seg aldri. Det er en side ved Guds nåde som kom til anvendelse når mennesket falt, og som har med tilgivelse og oppgjør å gjøre, men det er bare én side ved nåden. Målet er ikke tilgivelse for synd - det er en del av prosessen for oss mennesker til å forstå dybden i Guds kjærlighet, og Gud har valgt å ta oss igjennom den alle som én. Men målet er Guds liv og herlighet, og i hans liv finnes ikke synd (1. Joh 3.6). Å erkjenne muligheten til å leve rettferdig ved Guds nåde og hjelp, har ingenting med stolthet eller uavhengig av Jesus å gjøre - tvert imot. Vi er aldri så avhengige av Gud som når vi gjør det som er rett fordi han bor i oss.

“Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus (norsk: Den Salvede) Jesus. For Åndens lov som gir liv, har i Kristus (norsk: Den Salvede) Jesus gjort deg fri fra syndens og dødens lov. Det som var umulig for loven, siden den sto maktesløs fordi vi er av kjøtt og blod, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn som syndoffer, i samme slags kjøtt og blod som syndige mennesker har, og holdt dom over synden i oss. Slik ble lovens krav oppfylt i oss som ikke lever slik kjøttet vil, men slik Ånden vil.” Rom 8:1-4

Det er en annen lov som det nye testamente snakker om, og som er helt i tråd med det vi har sagt så langt: Åndens lov som gir liv. Paulus slår fast i Gal 3.21 at dersom det var gitt en lov som kunne gi liv, så var kunne vi virkelig vinne rettferdighet ved loven. Hva er det han sier? At Guds liv er selve beviset på rettferdighet. Det er Guds liv som er målet. Alle de andre egenskapene vi streber etter ligger i dette livet: rettferdig, glede og fred. Som vi finner hvor? I den hellige Ånd (Rom 14.17). Utfordringen med loven var at en så fort endte opp med bokstaven istedetfor Ånden. En forstod ikke det hjerte som lå bak. En så bare regler, bud og krav. En skjønte ikke at det hele begynte med: Jeg er HERREN din Gud, som førte deg opp fra Egypt, ut av slavehuset. Bare der er det jo en invitasjon til en trosreise med så mange mirakler at en kunne bruke mesteparte av tiden på å undre seg, så da var det ikke så mye tid til å finne på fanteskap og gjøre opprør. Vår Gud er et studie verdt! Og alt som er noe verdt begynner i og ved og med ham. Jesus snakker om de gjerninger som er gjort i Gud (Joh 3.21). Det er Ånden som forstår seg på Guds hjerte, for ingen annen vet hva som bor i Gud (1. Kor 2.11). Derfor trenger vi Guds Ånd til å forstå hva han i sin nåde har gitt oss (1. Kor 2.12). Hvordan henger det sammen? Jo, i Guds hjerte finner vi den største, den videste, den dypeste og villeste nåde vi kan forestille oss. Gud er så på tilbudssiden i forhold til å meddele seg selv med oss, at vi forstår det bare ikke. Det er utenfor rekkevidde av vår hjernekapasitet. Vi trenger å bli født på ny ved Ånden og fylt av Ånden, så vi kan se Gud, og hans rike. Der er det hans lover som gjelder, og de lovene fungerer i Gud sjøl: hans tro, hans kjærlighet, hans herlighet.

Det er et par steder til i det nye testamente vi finner noe om lover:

“For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men er bundet av Kristi (norsk: Den Salvedes) lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, så jeg selv kan få del i det.” (1 Kor 9:21-23)

Paulus snakker om den Salvedes lov. Du legger merke til at jeg konsekvent oversetter gresk Christos, det en dessverre har valgt å forkludre i det aller fleste bibler ved å translitterere istedet for å oversette, som om Kristus var Jesu etternavn - og betydningen derfor ikke er så viktig. Det er en dårlig arv en har tatt med seg ifra katolisismen. For: kan det tenkes at den Salvedes lov har noe med salvelse å gjøre? Vi har nettopp sett på Åndens lov som gir liv. Johannes snakker i sitt første brev om den salvelse som vi har fått ifra Jesus blir værende i oss, og at vi må bli i Jesus, slik hans salvelse har lært oss (1. Joh 2.27, BGO). Hva er det han mener? Det er en erfaring med et liv i Ånden, der Gud Ånd tar av det som er Jesus sitt og gir til oss. Slik vil han herliggjøre Jesus (Joh 16.14). Å leve i den hellige Ånds salvelse, er derfor en vesentlig del av “å bli i ham”. Bibelselskapets oversettelse har salve for det greske chrisma, mens Bibelen Guds ord og Norsk Bibel (NB-88/07) sier begge salvelse. Bortimot samtlige engelske oversettelser har tilsvarende anointing. Interessant nok har New Living Translation følgende oversettelse:

“But you have received the Holy Spirit (greek: anointing from him), and he lives within you, so you don't need aynone to teach you what is true. For the Spirit (greek: the anointing) teaches you everything you need to know, and what he teaches is true - it is not a lie. So as he has taught you, remain in fellowship with Christ.”  (1. Joh 2.27, NLT)

Gresk chrisma som altså betyr salvelse er nært beslektet med chrio som betyr å salve. Det er bare her i Johannes brev at chrisma er brukt; alle andre steder i NT er det en aktiv handling - å salve. Det er som er en rød tråd i Skriften, er at salvelse er noe har med den hellige Ånds gjerning å gjøre, slik Jesus selv proklamerer i Nasaret:

“Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.” (Luk 4.18-19)

Slik sett har oversettelsen i New Living Translation noe for seg, som oversetter chrisma med Ånden. Men en kunne da fordel ha sagt: “you have received the anointing of the Holy Spirit”. Da hadde en lagt til en forklaring som det er god dekning for i forhold til et viktig prinsipp for god bibeltolkning: “Summen av ditt ord er sannhet” (Sal 119.160). For hele forståelsen av hvem Jesus er i en bibelsk kontekst hviler på dette: Han ble uvalgt og innsatt til tjeneste gjennom å bli salvet av Ånden. Messias, Guds sønn, var en slik salvet person. Særlig i GT, men også NT brukes det å salve med salveolje som et tegn på den hellige Ånds salvelse, og konge, prest og profet ble salvet ved innsettelse. Den hellige Ånd kom over David etter at Samuel hadde helt salveoljen over og profetert over ham (1. Sam 16.13). Vi kan ikke påstå at vi har en bibelsk forståelse av Jesus og samtidig redusere ham til en gresk-gnotisk filosofi, en slags Kristus-mystikk, der vi pakker selveste Guds sønn inn i en åndsfattig intellektualisme, det Gud vil ha pakket ut i kraft og herlighet. Det Johannes i sitt brev er så tydelig på, er at vi er så avhengige av Åndens virke og kraft for å forstå Skriftene rett. Ånden vil lede oss til Skriftene, men ikke bare det: Han vil åpenbare og virkeliggjøre Skriftene for oss, så vi forstår at de handler om en levende og oppstanden Jesus, som ikke bare er i himmelen, men som lever og virker i oss med sin kraft. Jesus sier til sadukeerne at de for vill, fordi de ikke kjente Skriftene, og heller ikke Guds kraft (Matt 22.29, BGO/NB-88/07). Det som forundrer meg, er at det finnes så mange kraftløse kristne som ikke er en tomme engstelig for å fare vill. Men om noen opererer i Guds kraft i all den umodenheten som oppstår av manglende disippelgjøring i dette, så spretter de opp og advarer i hytt og dynevær. Men Johannes siVi må bli i Jesus på en slik måte bare salvelsen fra den hellige Ånd kan lære oss. Bare da kan hans ord bli i oss på en slik måte at vi kan be om hva vi vil, og vi skal få det (Joh 15). Jesus er Den Salvede, og det er Den Salvede som har salvet oss (2. Kor 1.21) og slik utrustet oss til å fungere i en ny pakt basert på Ånd, ikke bokstav (2. Kor 3.6). Det er en del ting som blir veldig sammenhengende og logisk hvis en bare tar utgangspunkt i det originale og ikke dårlige oversettelser.

Men i avsnittet hvor Paulus sier at han er bundet av Den Salvedes lov, er det er interessant hvilken sammenheng Paulus snakker om at han dette. Han sier i dette avsnittet at han gjør alt for evangeliets skyld, så han selv kan få del i det. Iboende i dette nye livet som vi har fått ifra Gud, så er Guds både Guds kraft og hans kjærlighet innvevd. Det betyr: Du kan ikke få del i det du ikke er villig til å gi ifra deg. For det er når du gir, at du får. Det er slik det er i Guds rike. Paulus illustrerer prinsippet når han snakker om hvordan han blir alt for alle for å vinne iallefall noen. Ikke mye på barikadene for å rope om kristnes rettigheter, her, nei. Hvis du ser og erfarer åndsfattigdom, så er det fordi Guds kjærlighet ikke har fått slått rot. Det er helt umulig å forbli fylt av Ånden uten at det innebærer at du blir involvert i Jesus sitt oppdrag: å lete opp og frelse det som er fortapt. Ikke at vi kan frelse noen, men han vil like fullt drive oss ut til høsten og han vil bruke oss til å vinne mennesker. Vi får del i evangeliet i den grad vi er villig til å gjøre alt for at andre skal få del i det. Vi trenger ikke mye kraft for å gjemme oss på menighetslokaler og dyrke egne selvopprettholdende aktiviteter. Er det noe du drømmer og og vil ha del i? Begynn å gi det bort. Er du syk og sliter med helsa? Begynn å be for syke. Mange kristne sliter med helsa. Hvor er det blitt av løftet om helbredelse? Vel, Guds menighet trenger å betjene dem som ennå ikke tror med helbredelse, så vil helbredelse komme Guds menighet til gode, også. Du får bare del i det du demonstrativt er villig til å gi bort. Den som gir, han får. Den som sår, han høster. Men hvordan kan en gi noe en ikke har fått del i sjøl? Vel, jeg har sett søsken med krykker styrte bort til noen med krykker for å be for dem og den ikke-troende med krykker ble helbreda. Nå går ingen av dem med krykker. Vi tenker så ofte på hvor lite vi har, og skjønner ikke at det dreier seg overhodet ikke om oss. Har du en hånd du kan løfte og legge på noen? Klarer du å si en bønn? Good! Da er du godt kvalifisert. Salvelsen aktiveres når du går i oppdraget. Han som har salvet oss, gav løftet om kraft idet den hellige Ånd kommer over oss: for å være vitner der ute blant folk, ikke for å ha menighetsoppvisning i hvem som er mest åndelig av oss. 

“Mine søsken, hvis en av dere blir grepet i et feiltrinn, må dere som har Ånden, hjelpe ham til rette. Men gjør det med et ydmykt sinn og pass deg selv, så ikke du også blir fristet. Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi (norsk: Den Salvedes) lov” (Gal 6:2)

Et siste avsnitt om Den Salvedes lov finner vi Galaterbrevet. Konteksten i Galaterbrevet er nåden versus loven, og Ånden versus skrøpelig menneskenatur (kjøttet). Paulus avslutter forrige kapittel med å si: “Har vi liv ved Ånden, så la oss vandre i Ånden” (Gal 5.25). Når vi marsjerer i takt med Ånden og lever i hans liv og salvelse, så får Åndens frukt og hans gaver plass i livene våre. Og er det noen som snubler, så er det mennesker som er full av Ånden som har utrustning til å hjelpe. Hvorfor det? Jo, for det første, er det slik at når vi har lært å leve ved Ånden, så vet vi at i oss, slik vi er i oss selv, bor det ikke noe godt. Vi vet at det er Guds verk i oss, at vi nå lever annerledes enn før; det er ikke noe som er utgangspunkt for selvskryt. Derfor vil vi lede mennesker til den hjelpen vi selv har mottatt. Paulus sier: “Men gjør det med et ydmykt sinn”. Det er nettopp slik ydmykhet som preger mennesker som er fylt av Ånden. Det er ikke en ydmykhet som forstår folk ihjel. For Paulus sier at vi skal hjelpe folk til rette, eller som engelske oversettelser sier: restore. Det greske ordet betyr å reparere, sette istand igjen. Dette dreier seg om mer enn tilgivelse, for det er fort gjort. Det som krever større innsats og utholdenhet er å bli reparert slik at en ikke bare fortsetter å falle. Paulus understreker dette når han sier: “og pass deg selv, så ikke du også blir fristet”. Dette er ikke noe “luthersk” pityparty ala “arme, syndige menneske som krenker deg i tanker, ord og gjerning”. Det er ydmykende å bekjenne syndene for hverandre, men det er i en slik forpliktede ansvarliggjøring i et åndsfylt fellesskap at disippelgjøring og helliggjørelse blir realisert, slik at ordet blir oppfylt: “så dere kan bli legt” (Jak 5.16; Hebr. 12.13). Vi vasker føttene til hverandre og oppfyller på den måten Den Salvedes lov. Paulus sier at vi skal bære hverandre byrder, og det greske ordet er baros, som betyr trykk/press. Det handler om det daglige presset vi opplever som disipler, og det handler om forfølgelse vi kan bli utsatt for. I et kristent fellesskap skal det være en reell opplevelse av å stå sammen, en kjærlighet som leves ut i praksis. Stolthet vil holde fasaden og gjemmer på synd og svakheter. Ydmykhet betyr at en er villig til å ha livet åpent med noen. Og: Gud står de stolte imot, men han gir de ydmyke nåde. 

De nytestamentlige lover kan oppsummeres i: tro, kjærlighet og Åndens liv og kraft, formidlet gjennom nåden i Jesus Guds Salvede. I sum utgjør dette Den Salvedes lov. Når vi ikke er under loven, men under nåden, så betyr det at nåden er et styrende prinsipp som vi lever etter. Vi forstår og behandler verken oss selv eller andre som bare mennesker, men som nye skapninger i Den Salvede (2. Kor 5.16-17). Som nye skapninger, gjelder bare tro virksom i kjærlighet. Vi har en troens lov sier: Alt er mulig med Gud. Vi har en kjærlighetens lov som utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Herre, din visdom er fantastisk, og din raushet, om mulig enda mer fantastisk. Du har gitt oss del i din guddommelige natur, ditt eget vesen, ditt eget liv, Herre. Det er så stort at vi kjenner at sikringene i de små hodene våres går helt varme. Du tror faktisk at du kan forandre verden gjennom slike skrøpelige skapninger som oss. Det har skjedd, og det kan skje igjen. Vi ser en verden som er i oppløsning, og hvor spørsmålene og utfordringene er langt flere enn svarene. Men du, Herre, er ikke bekymra, for du vet at alle dine fiender skal bli til en fotskammel for dine føtter. Herre, jeg ber for folket ditt, for vi er skrøpelige og ynkelige, Gud. Må du ser i nåde til oss, vekke oss opp, og utruste oss til all god gjerning. Herre, deg tilkommer æren for det alt sammen. Herre, vil du hjelpe oss å tåle urett og lidelse, slik du har gitt oss til forbilde. La oss lenger, frem mot lønnen, så vi holder ut og ikke blir motløse og likegyldige. Ja, kom, Herre Jesus! Kom!

Guds vei - å meditere på hans undergjerninger (Sal 119.27)

“Compel me to grasp the way of your statutes, so I will fix my mind on Your wonderful works” (Sal 119.27, VOICE)

“La meg forstå den veien dine påbud viser! Jeg vil grunne på dine under” (Sal 119.27, N11BM)

“Help me understand your orders. Then I will think about your miracles” (Sal 119, 27, Expanded Bible)

“Open up my understanding to the ways of your wisdom and I will meditate on your splendor and and your wonders." (Sal 119, 27, TPT)

Salmene er hebraisk diktning. Det betyr at her finner vi ikke rim, slik vi vant til i vår norske diktning. Vi finner derimot akroisme, som i Salme 119, hvor salmen er bygd opp av 8 setninger som begynner på hver bokstav i det hebraiske alfabetet. Vi finner parallellisme, som enten sier to setninger som bygger opp under og utfyller hverandre, som er vanlig i salmene, eller som står som motsetninger til hverandre, som vi finner mer av i ordspråkene. Det hjelper oss å vite litt om den boka vi leser. Det hjelper oss å vite litt om den kulturen og samfunnet bibelen ble til i, og det som Gud samhandlet med. Da kan ting som virker merkelig på oss i det 21. århundre gi mer mening. Det som kan virke som arkaisk og utdatert, vil plutselig fremstå som en fremskritt, for det er ting i loven som var et stort fremskritt i forhold til kvinners rettsikkerhet den gang som virker rart på oss idag. Prinsippet var og er: kvinner skal ha rettsikkerhet. Akkurat hvordan en setter det ut i livet kan se annerledes ut avhengig av kultur og sammenheng.

Men altså parallellisme. To setninger som bygger opp under hverandre og som viser en sammeheng. Bibelen er ikke en teoribok, en idébok for intellektuelle. Bibelen åpner opp hjertene våre for hvem Gud er. Det vi leser om i bibelen er hva som faktisk skjedde, det Gud faktisk gjorde. Gjennom å lese om hva Gud gjør, vil vi få et bilde av hvem han er. Noen har sagt at dersom du ser Guds hånd i aksjon er det bare å løfte blikket, så ser du Guds ansikt. Hans hånd og hans ansikt er aldri langt ifra hverandre. Du vil finne i bibelen at Guds menn og kvinner grunnet på, og mediterte på Guds gjerninger. Leser vi bibelen fordi vi har sett Gud gjøre under, eller legger vi merke til Guds under fordi vi har lest bibelen? Svaret er: Ja! For noen begynner reisen med at de opplever et under, blir nysgjerrig og finner ut at bibelen gir svar. Jeg er en slik en. For andre begynner reisen med at de begynner å lese bibelen og finner i bibelen et møte med Gud som gjør at de skjønner at Gud virkelig fins og at han ikke bare gjorde, men gjør under. For den som reisen begynte med et under, vil bibelen gi en dypere innsikt i Guds gjerningner, vesen og veier. Jeg begynte å lese bibelen fordi jeg skjønte at dette måtte jeg finne ut av. Når jeg fant ut av det mer av det, så begynte jeg å forvente flere under. Hvorfor? Fordi jeg hadde lest bibelen. Om du har lest bibelen og ikke forventer å se mirakler, så har du ikke skjønt hvilken bok du har hatt mellom hendene. Men dersom du har hatt et møte med Gud og kjenner Guds veier, så vil du meditere på Guds undergjerninger, for du skjønner at Gud er underfull - ja, full av under. Det er mulig å se skaperverket og komme til den konklusjon at det ikke finnes noen Gud. Da er du dum, sier bibelen, men det er mulig. Det som ikke er mulig, er å tro at Gud har skapt alt, og ikke dermed skjønne at Gud gjør under. Det er en integrert del av hans natur. Han kan ikke slutte å gjøre det. Der hvor Gud åpenbarer seg, så gjør han under. Å snakke om gudsåpenbaring uten å ha med under, er “a contradiction of terms” (en undergravelse av selve begrepet). Det er stikk i strid med Guds person og hans vesen. Tenk på universet, så enormt som det er! Tenk på kroppene våre, hvor intrikate og komplekse de er satt sammen, hvor avansert samspillet er for at vi skal kunne fungere. Vi kan tenke: selvfølgelig er vi. Det ser vi jo! Men det er ingen selvfølge. Det er Guds skaperunder! Vi må meditere på Guds gjerninger. Jo mer vi gjør det, jo mer er overgivelse til underets Gud det mest naturlige og logiske vi kan gjøre. Han har jo en oversikt som langt overgår vår. Han kjenner oss ut og inn. Han kjenner våre behov bedre enn oss sjøl. Derfor er det han sier: det er bare ett behov som til syvende og sist ikke kan stå umøtt. Og det er å dyrke kjærlighetsforholdet med ham. Å sitte ved hans føtter og høre levende ord som gir håp, trøst, oppmuntring, retning og liv. Livet her på jord er kort og uforutsigbart. Det som er sikkert er at evighetens Gud har gode og langsiktige planer med oss. Livet her på jord, inntil djevelen har fått sin endelige dom, har ført oss inn i en krigssone. Det begynte før syndefallet(!), for det var ikke uten grunn at Gud bad Adam om å vokte hagen. Etter syndefallet havnet vi på feil side av banen, og det er dette nåden i Den Salvede (gr. Kristus) retter opp i. Men krig kan like fullt se kaotisk og meningsløst ut. Vi lurer på hvorfor ting skjer. Vi trenger å forstå at det er en fiende som har et mål for øye, og det er å ødelegge en menneskehet som Gud har gitt hans plass. Han raser imot oss med et intenst hat. Det er bare en ting i universet som er sterkere enn djevelens intense hat, og det er Guds kjærlighet. Det er derfor vi er på vinnerlaget. Paulus sier det slik: 

“Men i alt dette, så vinner vi mer enn seier gjennom ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.” (Rom 8.38-39)

Å meditere på Guds undergjerninger skaper tro. Vi forstår ved tro at det som er blitt til, er blitt til ved Guds skapende ord. Vi skjønner at vi er en del av en større sammenheng. Det gir hvile å vite at en står over alt og at hans navn er Nådig, Barmhjertig og Allmektig. Om vi lider og dør her, så er ikke siste kapittel krevet, for det er en som står over lidelse og død. Han skal betale tilbake.

Å meditere på Guds undergjerninger skaper tro. Hvis Gud har gjort under, så vil han gjøre det igjen. Han forandrer seg ikke. Det er våre tanker om og våre forventninger til Gud som forandrer seg. Det er slik at Gud gjennom evangeliet har invitert oss inn i hans rike, hans kongedømme som består i rettferdighet, fred og glede i den hellige Ånd, et rike som består i kraft og ikke i tomme ord. Han vil gi oss innsikt i hans hjerte, hans autoritet og kraft. Når vi ser hvem Gud er, forstår vi samtidig hvem han tenker å være i oss. Mange har begynt å skjønne hvem vi er i Den Salvede. At vi er rettferdige, at vi nyter Guds velvilje, at vi har en evig himmel i vente. Det Gud venter på at vi skal begynne å oppdage er hvem Gud er i oss: Den Salvede i oss, håp om herlighet. Vi blir frelst når vi tror på Jesus. Vi blir forvandlet når vi oppdager at Jesus tror på sitt liv og sitt verk i oss. Sann kristen identitet betyr at vi vet og vi erfarer at under er tilgjengelig for oss. Ingen kan snakke om å kjenne Gud uten denne dimensjonen. Derfor vil jeg gjøre som salmisten: Jeg vil kjenne Guds veier så dypt at et mirakel virker som det mest logiske. Herre, så underfulle dine gjerninger er! Det vi har hørt om deg, Herre. Gjør det igjen i vår tid, så verden kan se og lære: Gud bor i huset sitt, og han trives så godt at han slår seg helt løs!