Herrens galninger (2. Kongebok 9)

Midt i forfallet i Israel under konger som ledet folket til frafall, reiste Gud opp profeter som drev sine profetdisippelskoler. Jo mer jeg studerer GT jo tydeligere blir konjunkturene av det som trer tydelig frem i NT. Bibelen sier at GT bare er skyggen av det virkelige, men samtidig er det virkelige der og skaper skyggen. Ikke rart at vi finner likheter på tross av alle forskjellene. 

Svaret på Israels utfordringer under forfallet, lå i de profetiske disippelskolene. Storhetstiden i Israel var under profeten David som brakte profetisk lovsang og tilbedelse inn i gudstjenesten og som ledet folket på Guds veier. Utfordringen for profetene i tider med forfall var å få folket og dets ledere til å bli som dem - et profetisk folk drevet av Ånden har alltid vært Guds lengsel, slik Moses uttrykte det: "Gid alt Herrens folk var profeter - Gid Gud ville legge sin Ånd på dem." 

Avsnittet vi leser er interessant av flere grunner. For det første ser vi at Elisja sender en av profetdisiplene i et viktig oppdrag. Utrustning og myndiggjøring av en ny generasjon er et Guds rike prinsipp. Elisja kunne ha tenkt at oppdraget var av en slik karakter at han burde ha dratt selv. Kanskje risikoen ble lavere av at en ukjent profetdisippel ble sendt? Det var nok ikke grunnen. For her vi ser en annen interessant sak i dette avsnittet. Profetdisippelen ble raskt gjenkjent som noe annet enn bare en unggutt. De som var med Jehu spurte: "Hvorfor kom han til deg, denne galningen?" Denne tittelen var ikke uvanlig for profetene. Et sted i bibelen gjengir Gud folkets nedrakking på hans sendebud: "Vanvittig er Åndens mann." Men samtidig som de latterliggjorde ham, tok de den unge profeten på alvor, for når Jehu prøver å snakke det bort, vil de som fulgte ham absolutt vite hva det var han hadde sagt. Og når de fikk det fortalt, handlet de på det og ropte ut Jehu som konge i Israel. Vi ser noe lignende i det nye testamentet. Ingen av dem utenfor turde å komme på samlingene de kristne holdt ved Salomos buegang, men de kristne var likevel høyt verdsatt og folk ble frelst hver dag. Er det ikke et underlig paradoks? Dersom kristenlivet er begrenset til kristne møter, så er det et ordentlig paradoks, men proklamasjonen av Guds kraft gikk ut til hele byen i hjemmene, på arbeidsplassene og skolene, slik at de religiøse lederne måtte innse: De har fylt hele Jerusalem med sin lære! Var det apostlene som gjorde dette? Ja, de deltok absolutt, men de var på ingen måte alene om oppdraget. Når de kristne bortsett fra apostlene ble drevet på flukt under forfølgelsen i Jerusalem, forkynte de evangeliet der de kom. Var det noe de begynte med da, som et resultat av forfølgelsen? Neppe. De gjorde nok bare det de var vant til å gjøre som en følge av apostlenes opplæring. Det vi kan lære av det er at den moderne tanken om "seeker-friendlyness" er ikke-apostolisk. Vi trenger ikke å pakke inn Gud og hans Ånds ytringer så han skal ta seg litt bedre ut for dem som ikke kjenner ham. Han vet selv best hvordan han skal vinne menneskehjertene. På tross av at folk holdt seg unna samlingene deres, gikk Guds rike fram. Det skal ikke bekymre oss om folk ser på oss som "galninger". Vi er i god tradisjon. Så lenge rykter går om alt det gode Gud gjør mellom oss, og så lenge vi ikke stenger Gud inne på samlingene våre, så vil evangeliet berøre stadig flere.

Men tilbake til vår observasjon. Hva var det som gjorde at en unggutt ble gjenkjent som en av profetene? Stod det "utsending fra profeten Elisja" i pannen hans? Neppe. Hadde profetene en slags felles kode for tullete oppførsel når de var på oppdrag, så alle viste hvem de var? Av det vi leser tyder det ikke noe på det. Det kan virke som om det ikke bare var Elisja som var kjent som en Herrens profet blant folk, men profetdisiplene hans, også. Det viser oss dybden og gjennomslagskraften i profetskolen som profetene ledet. Altså ser vi at vitnesbyrdet i GT og NT samstemmer. Åndens liv og virke er ikke begrenset til noen få personer eller bygg eller samlinger. Det sprer seg til stadig nye steder og tar stadig nye former. Herrens "galninger" lar seg ikke stoppe, men tar stadig nye steg. Apostoliske ledere som ikke overtar når det virkelig gjelder, men myndiggjør en ny generasjon, gir rom for videre vekst. Det apostoliske og profetiske er ment å være nerven i hele det kristne fellesskapet. Dessverre har en hatt en tendens til å bli makelige og fornøyd med vedlikeholdsarbeid. Det er kan være ubehagelig å være Herren galninger. Men det er der i frontlinjen at Gud vil ha oss. Det er ting vi aldri vil lære med bibelundervisning om vi så holder på i hundre år. Ham som Jesus drev en hær av demoner ut av og som Jesus sendte tilbake til en flokk med sambygdinger som i sinne over at hans befrielse hadde drept alle grisene de hadde å leve av, bad Jesus dra bort fra dem - hvor mye bibelundervisning hadde han fått? Hvem hadde han å gå ilag med? Før han vant den første av den skremte og rasende mobben - ingen. Når menigheten tar nyfrelste ut av den sosiale nettverket de er i fordi de - shocking, shocking - ikke holder vår definisjon av disippelgjort, så viser det hvor lite en har skjønt av Guds rike. Dersom vi trekker oss unna verden fordi vi ikke tåler dårlig påvirkning, vil vi forbli marginale og defensive. Det er i mørket lyset er ment å skinne. Guds menighet var ment å være en by på høyden som ikke kunne skjules. Som kristne menigheter har vi gjort alt som har vært i vår makt til å gjemme Gud bort i våre kirkebygg. Gud er holdt fanget i feillærte og vantro troende. Det er på tide å slippe ham løs. Dette er tiden for Herrens galninger.

Guds miskunn og makt (Sal 62.12-13 og Sal 63)

"Gud er ikke bare god, han er streng, også," var det en som sa på et møte jeg var på nylig. Uttalelsen setter fingeren på en spennvidde i Gud som kan være vanskelig å forholde seg til. Uttalelsen som jeg har referert inngir den tanken at Gud ikke er god når han er streng. Men bibelen sier ikke "god eller streng", men "god og streng". Hos Gud er ingen skiftende skygge eller humørsyke. Han er 100% seg selv hele tiden, det er ingen brist i hans karakter.
Jeg har hørt også hørt uttalelser som at bibelen sier at "Gud er kjærlighet" og ikke "Gud er autoritet", og tilsvarende andre veien at utgangspunktet for misjonsbefalingen er Jesu absolutte autoritet, ikke hans absolutte kjærlighet. Når vi holder på slik, kommer vi i skade for å putte noe inn i bibelen som bibelen ikke sier. For bibelen sier ikke at Gud ikke er autoritet, den sier bare at Gud er kjærlighet, og den ber oss om å gjøre folkeslag til disipler med utgangspunkt i Jesu makt. Det å dele opp Guds egenskaper på denne måten gir ingen mening. At Gud er kjærlighet, betyr det at hans makt opphører? Selvsagt ikke! At vi skal gjøre disipler på grunnlag av Jesu allmakt, betyr det at Guds kjærlighet ikke er drivkraften? Det faller på sin egen urimelighet. Jesu døde for oss fordi han elsket oss, og hans forsoning og kjærlighet er drivkraften i alt vi gjør. Tro, håp og kjærlighet vil så igjen, og størst av dem er kjærligheten. Vi kan gjerne heie på vår favoritt, men Gud forandrer seg ikke av den grunn. I salmene som vi leser ser vi at Guds makt og miskunn hører sammen. Det er to ting David hadde hørt fra himmelen. Han har makten, og at all miskunn tilhører ham. Hva betyr det? Jo, at Gud er 100% allmakt og 100% miskunn.
Om det er slik at Gud alltid er like god og streng på samme tid, så er det likevel sider ved Gud i større grad leder oss til ham. Bibelen sier at det er Guds godhet som driver oss til omvendelse. Det var når Peter så Jesus redde den konkurstruede fiskebedriften hans gjennom "Jesus Miraculous Fishing Society" at Peter falt på kne og erkjente sin synd og sin urenhet. Vi leser i neste salme at David blir grepet av Guds makt og herlighet i helligdommen. Men hva var det som ledet ham dit? Hva var det som tillot ham å komme så nær Gud at han ble grepet av Guds storhet? Jo:

For din miskunn er bedre enn livet.
          Mine lepper skal synge din pris.
        
   Slik vil jeg velsigne deg hele livet
          og løfte hendene i ditt navn.

Det var Guds miskunn som drev David inn i Guds nærvær og som åpnet døren for ham inn dit. Det er ikke noen annen vei for mennesker til Gud enn gjennom hans miskunn. Det står om ham som bare fikk en talent at han i frykt for Guds strenghet gravde talenten ned for han var redd for å miste den. Hva var Jesu reaksjon på denne tilnærmingen? Jo, holder du deg unna av redsel for Guds strenghet, så er det nettopp hans strenghet du vil møte. Paulus sier at den som holder seg til Guds godhet, vil få erfare nettopp det: Guds godhet. Vi møter mennesker som ikke vil ha noe med en Gud å gjøre som er rede til å kaste folk i helvete. Det tragiske er at de en dag vil møte akkurat det de ikke vil forholde seg til. De lar Guds strenghet overskygge hans godhet. Vi ser at Israelsfolket ikke ville at Gud skulle tale til dem, men lot Gud tale til dem gjennom Moses. Gud sa at dersom dette var uttrykk for sann Gudsfrykt, så hadde det vært bra. Men historien viser oss jo at det var det slett ikke. Sann gudsfrykt drar deg nærmere til Gud, slik som David som skuer Guds herlighet og makt i tempelet. Det er vanskelig ikke å bli grepet av Gud når han møter oss med sin miskunn og viser sin storhet, og det forandret livene våre. Samtidig er det mulig å ta imot Guds nåde forgjeves. Historien om Lot er et eksempel på det. Gud berget ham, men hans manglende vilje til å gjøre det Guds vilje, gjorde at frukten av livet hans ble Moab og Ammon, fiender av Guds folk gjennom alle tider. Et "bare nåde" evangelium hvor disippelskap, lydighet og dom blir tonet ned, er ikke i tråd med evangeliet. I det nye testamente ser vi tydelig at Guds dom var en del av nytestamentlig menighetsliv. Både historien med Ananias og Safira og brevene til menigheten i Korint viser oss dette.
Igjen møter vi en spennvidde i Gud. Uten Jesus og hans nåde kan vi ikke gjøre noen ting. Paulus sier at ved Guds nåde er han den han er. Samtidig sier han at han har arbeidet hardere enn de alle. Hva mener han med det? At det er fint med Guds nåde, men egentlig er det opp til oss? Både ja og nei. Guds nåde er hans initiativ i livene våre. Spørsmålet er hvordan vi gir respons, det er vårt ansvar. Det Paulus sier er at han hadde en større respons til Guds nåde enn de andre, og det bekreftes også at det han sier i neste setning: "det vil si, ikke jeg, men Guds nåde som er med meg."
Det som også er viktig å legge merke til når vi omtaler Guds allmakt, er at han ikke er en Gud som har ferdigprogrammert alt sammen og så trykket på knappen. Det vi vet, er at Gud vil få sin vei i det store bildet - en ny jord under en ny himmel hvor rettferdighet bor. Men han har samtidig skapt mennesket i sitt eget bilde, med egen fri vilje. Derfor er ikke alt som skjer Guds vilje. Guds vilje er at alle skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Men likevel er ikke "troen alles sak". Det er noen som kommer til å gå fortapt mot Guds vilje. Det at vi er skapt i Guds bilde og har skaperevne og kreativitet slik Gud har det, betyr også at Gud gjerne vil høre oss. Forholdet til Herren er knyttet til lydighet, men ikke blind lydighet. Jesus sier at han ikke kaller dem slaver, men venner. Hva er forskjellen? Slaven gjør bare det som herren hans sier uten å forstå det større bildet. Venner deler hjerte og drømmer med hverandre. Jesus sa: "for jeg har kunngjort dere alt." Abraham nærmet seg Gud og "forhandlet" om å berge Sodoma og Gomorra. David kom opp med idéen om å bygge Herrens hus, og Gud poengterte at han ikke hadde sagt noe om det tidligere. Moses fikk Gud til å omgjøre dommen om å utslette det opprørske Israelsfolket. Alt er uttrykk for Guds drømmer og hjerte, og Gud lar seg ikke presse til noe utenfor hans plan og hans vesen. Men han er likevel opptatt av å høre hva vi mener. Jo mer vi er grepet av ham og hans hjerte, så dypere blir dialogen. Det er utrolig hva Gud er villig til å gjøre for venner.

En profet for nasjonen (2.Kong 5)

Det er mye vi kan lære av denne historien og jeg har opp igjennom hørt flere prekener legge ut som hvordan Naaman måtte ydmyke seg for å ta imot helbredelsen. Og det er jo rett og bra alt sammen. Men historien begynner ikke der. Den begynte med en bortført slave fra Israel som viste noe som delte villig. Det var profeter i Israel, og de helbredet de syke. "Om du bare hadde besøkt profeten i Samaria, så ville han nok fri deg fra hudsykdommen." Hvor kom en slik overbevisning fra? Uten tvil var det grunnet i erfaring med profeten, og ryktene som hadde spredd seg. Det finnes kristne menigheter som besøkes fra hele verden fordi folk har hørt rykter om at de syke blir helbredet. Jeg vet om familie som dro dit fordi gutten hadde så alvorlige problemer med fordøyelsen at han måtte få intravenøs næring. Gutten ble fullstendig helbredet og familien fikk en helt ny hverdag. Leser vi det nye testamente så ser vi at de samme ryktene gikk om den kristne menigheten. Folk kom langsveis fra for å bli helbredet fra sykdommene sine.

Naaman var plaget, og han hørte på en liten ubetydelig slavepike. Folk som sliter med helsen, vil gå langt om det betyr at de blir fri plagene sine. Men han viste lite om hva en profet var for noe, så han besøkte like greit kongen i Israel. Kongen, som var så langt fra profetisk som det gikk an å bli, reagerte med sinne og vantro. Er jeg Gud? Hvordan skal jeg helbrede deg? var responsen. Det sørgelige er at det praksis ikke er så langt unna hvordan vi tenker, selv i karismatiske menigheter. Kan vel vi helbrede de syke? Vi får vel be vår beste bønn og håpe på det beste. Det er Gud som helbreder, ikke vi. Alt vi kan gjøre er å be, tenker vi. Men hvor står det i bibelen om å gi den syke vår beste bønn? Den eneste stedet hvor bønn er nevnt i sammenheng med helbredelse av sykdom er i Jakobs brev og der står det at troens bønn skal reise opp den syke. Jesus foreslår ikke at vi skal helbrede de syke, han befaler det. Men fordi vi definerer kristenlivet og tjenesten innenfor det vi kan få til, så setter vi befalingen til side. Hvor mange tenker på mangel på helbredelse i menighetene vi er en del av som ulydighet mot Jesu befaling? En venn av meg gav uttrykk for at karismatiske menigheter i Norge var i vanry fordi kristne ledere har hatt moralske fall. Moralske fall blant ledere er ikke noe en skal ta lettvint på, og seksuell umoral og økonomisk rot hjelper ikke framgangen for Guds rike. Men for mannen i gata, så tenker de på kristne forsamlinger som helt irrelevante klubber for spesielt interesserte som gjemmer seg i bedehus og menighetslokaler. En av dem som har vært på norsk TV med en positiv undertone, er Svein Magne Pedersen. Hvorfor det? Jo, fordi han har en demonstrasjon av Guds kraft som er relevant for folk. Når ikketroende mennesker oppsøker møtene og blir helbredet, får evangeliet en viktig røst: Gud er god, han er for mennesker - han hjelper dem som er i nød. Klart vi kan stikke en hundrelapp eller fem til noen som trenger det, og si dem at det er Gud. Det vil berøre dem og være et vitnesbyrd for evangeliet. En mann bad for første gang en bønn til Gud om hjelp, og det første han møtte etterpå var en som gav ham $100. For ham var dette svar fra Gud og et vendepunkt i livet. Men i folk sin bevissthet er ikke barmhjertighetsarbeid noe vi kristne er alene om. Mads Gilbert gjør en enestående humanitær innsats, sjøl om det er veldig mye vi som kristne ikke er enig med ham i. Bill Gates bruker også mye av sin formue til humanitært arbeid. Men når vi som kristne ser mirakler bare ved å legge hendene på folk, så er det ikke mange spiller på samme banehalvdel. Når plager som har vært en del av folks bevissthet i årevis forsvinner i et øyeblikk, og vi sier: det er den Jesus som Gud reiste opp fra de døde, så vil mange tro oss. I serien Åndenes makt, hadde dansk TV et eksperiment å ta med en ikke troende Holgeir Danske på et vekkelsesmøte med Ndifon. Han hadde hatt en sykkelulykke og fått revet over en nerve ved øyet som gjorde at han hadde dobbeltsyn. Han hadde ikke noe tro på dette, og sa først "nei" til å bli med. Men han ombestemte seg, ble helbredet og fikk sitt verdensbilde ommøblert i løpet av sekunder. Legene måtte konstatere at her var det skjedd en forandring og prøvde seg på noen "vitenskapelige" forklaringer. Men hvordan forholder Holgeir Danske som hadde hatt null forståelse for åndelige ting seg til dette? Jo, han syns de "vitenskapelige" forklaringene var enda mer uforståelige enn om det var Jesus som skulle ha gjort det. I møte med Guds overnaturlige kraft vil de bekjennende "vitenskapelige" ateistene lyde som fariseerne gjorde på Jesu tid: Denne hopen som ikke kjenner vitenskapen, er forbannet. Men like fullt kommer de til å konkludere som dem: Det nytter ikke - hele verden løper etter denne Jesus.

Vi kjenner resten av historien om Naaman. Han fikk erkjenne at det var en profet i Israel, og at det fins en Gud som rår over skaperverket. Det hele begynte med en liten jente som enten hadde sett eller hørt om at helbredelser fant sted i det åndelige livet i Israel. Så mye at hun var ganske overbevist. "Han vil nok fri fra sykdommen." Med litt dårlig jødisk opplæring var hun profetisk i sin tid, også, for Gud gjør ikke forskjell å folk, men gir villig til alle som vil ta imot. Det er ikke alltid opplæring som fører til en vi og de tankegang er i tråd med Guds rike. 

Jeg tror og jeg drømmer om et profetisk folk som vil føre til at ryktet om det Gud gjør vil spre seg langt av gårde, og også blant "høyere" lag av samfunnet. Det er et ateistisk press i det moderne Vesten. Men de kan bare prøve seg å stå imot et folk som har lært Ånden å kjenne. De "rettroende" ateistene vil måtte rive av seg håret i ergrelse, for folk flest vil vite at Gud bor iblant folket sitt.

Davids nåde, den trofaste (Salme 51.11-14)

David er i syndenød etter sitt fall med Batseba og påfølgende mord på mannen hennes, Urias. Han kjenner på hvordan den menneskelige skrøpeligheten gjennomsyrer hele hans vesen, og han roper til Gud om renselse og hjelp. Ved siden av syndstilgivelse som fridde ham fra dødsdommen han hadde forkynt over seg selv, er det to elementer i det David ber Gud om. Han ber om en villig og stødig ånd, og han ber om at det nærværet og den salvelsen som hadde gjort ham til den han var, ikke skulle forlate ham. For David var dette det viktigste: Å kunne vandre for Guds ansikt i rettferd og med integritet, ledet av den Åndskraft og salvelse som hadde vært over ham fra han var helt ung. Alvoret i det grove overgrepet hadde helt tappet ham for gleden i frelsen. Frelsesfryd er den normale hjerterytmen for en Guds mann og kvinne. Alt vi er og gjør flyter ut fra dette ene: at Gud har vært så god mot oss.
Om en tenker over det, så virker det litt rart at David fikk tilgivelse og nåde, mens Saul som var konge før ham tilsynelatende ikke fikk det. Hva var Saul sin forbrytelse? At han sparte det som var lyst i bann. Hva var David sin forbrytelse? At han lå med en annen manns kone, og at han for å skjule forbrytelsen, sørger for å drepe mannen hennes, for så å ta henne til kone. Hva tenker du er verst? Skal en forstå denne tilsynelatende urimeligheten, er salme 51 et godt sted å begynne. Mens Saul var opptatt av ytre ære når han ble konfrontert med ulydighet og svikt, så var David opptatt av sitt indre og sin relasjon til Gud. Begge hadde de del i en salvelse som forandret dem som personer. For David var dette inngangen til et forhold til Gud som satte kursen for livet hans. For Saul var det inngangen til ytre ære, som forandret ham fra en liten og ydmyk mann, til en stormannsgal despot som lot misunnelsen drive ham til overgrep. For David forandret erfaringen med Ånden hans identitet. Saul ble aldri kvitt den nagende, indre usikkerheten. Davids trygghet i sin identitet ser vi ikke minst når han møter opprør mot hans posisjon i Israel. Det var Gud som hadde innsatt ham som konge, og David hadde ikke mye energi å bruke på å beholde den posisjonen når Absalom ville røve Israels hjerte. Tvert imot forlot ham Jerusalem og overlot Israel og seg selv til Herren. Selvsagt kunne han ha tenkt at han måtte berge Israel fra Absalom, og det med rette. Men for David var det ikke et valg å utsette Guds folk for en ødeleggende konflikt i kongefamilien. Om Absalom ville være et dårlig valg for Israel, så var David viss på at Gud ville stå ham bi, også i dette.
I det nye testamente er David omtalt som en mann etter Guds eget hjerte, som tjente Guds plan i sin generasjon. Ikke er ord om fallet med Batseba. Dette er Davids nåde, den trofaste. Å, for en nåde å få sin synd slettet ut! Løftene til David om en frelserkonge som skal sitte på Guds trone, er ufravikelige på alle måter. Nåden er så gjennomgripende at den forandrer vår identitet om vi vil ta imot den. Bort med sammenligning og usikkerhet. Om vi ser hva Gud har planlagt for oss, vil vi aldri ønske å være noe annet. Det er stort nok til at vi heller å sammenligne oss med andre, tenker: Kjære, Gud! Gi meg nåde! Alt blir så mye mer riktig når målestokken er rett. Et hus med grunnmur ute av vater står ikke trygt.
Herre, la oss gripe mer av din vidunderlige nåde! Herre, la den løfte oss ut av usikkerhet, så vi slipper å kompensere med en tøff maske. La nåden få styrke oss og gi oss tro og kjærlighet, så vi kan møte mennesker med åpenhet og sårbarhet, men også med din kraft og glede. Gud, det er så mye mer av deg å gripe og leve i, og det er en verden som venter. Herre, la ditt folk få være BIG HEARTS og ikke BIG HEADS. Kjærligheten bygger opp. Kunnskapen blåser opp.

Vi tenkte bare på dere (1. Tess 1-2)

Evangeliet går fram gjennom modellering og rollemodeller. I vesten er vi blitt opplært til å tenke på kunnskap som noe teoretisk, noe vi kan gjengi muntlig eller på et papir på en eksamen. Bibelens forståelse av kunnskap og Gud eksamen er ikke slik. For Gud ord er ikke en teoretisk størrelse. Det har liv og kraft bak seg. Evangeliet kommer gjennom forkynnelse, og denne forkynnelsen kommer gjennom ord. Men Paulus er tydelig på at det ikke kom bare ved ord i Tessalonika når han som apostel forkynte evangeliet, men også gjennom demonstrasjon. Denne demonstrasjonen har to sider. På den ene siden har evangeliet en kraft ved Den Hellige Ånd som gir full overbevisning. Evangeliets budskap er at Gud reiste Jesus opp fra de døde, etter at han hadde lidd døden for våre synder. Denne oppstandelsen er garantien for vår frelse. Universets herre bøyde deg ned og gav sitt liv, og han hadde makt til å ta det igjen. Ja, ha! Det høres fantastisk ut. Hvordan kan jeg vite dette med sikkerhet? Jo, Jesus demonstrerte sin makt i tegn, under og mirakler. Han er den samme, idag, igår, ja til evig tid. Det betyr at han som Herre fremdeles gjør det han demonstrerte for sine første disipler. Dersom Jesus hadde ønsket et annen type kristenliv, hvorfor trente han disiplene sine i kraftevangelisering? Hvorfor befalte han disiplene å rense spedalske, helbrede de syke og reise opp de døde, dersom han mente at dette var noe vi ikke skulle gjøre eller få oppleve? Når Jesus ber oss om å gjøre disipler som holder alt han BEFALER, er disse befalingene utenfor, bare fordi det er noe vi ikke kan gjøre i egen kraft? Hvem er det så som er i posisjon til å bestemme hvilke av Jesu befalinger som gjelder og hvilke som ikke gjelder? Går det an å være lydig mot evangeliet uten å fungere i tegn, under og mirakler slik som de første disiplene? Eller er det slik at det er opp til Gud å gjøre under, og så får vi nå bare gjøre som godt vi kan? Dersom det da skulle være opp til Gud å gjøre under, hva er det som gjør at synes å ha skiftet mening om dette? Leser vi bibelen i sin egen kontekst og i sin helhet, og det bør vi gjøre, så er det klart at ulike folk har ulike gaver, men når menighetslivet som helhet i stor grad mangler kraftdimensjonen, kan vi da snakke om at vi er en bibelsk fundert menighet? Jeg tror ikke det, og jeg tror at det vil først være når vi er ydmyke nok til å erkjenne dette, at hungeren etter å få del i denne dimensjonen endrer våre prioriteringer slik at vi inntar det som Jesus har sagt er vårt. Jesus ber oss om å gjøre det umulige. Det gjør oss ydmyke og avhengige av ham fordi vi vil alltid ha noe å strekke oss etter.
Den andre siden ved evangeliets bevisførsel er praktisk og tjenende kjærlighet. Paulus sier det slik: "vi tenkte bare på dere." I kapittel to utdyper han det der han drar fram både mors- og farsrollen for å beskrive sitt apostoliske hjerte. Det er ikke rart, for ordning og styre Guds rike har begge disse sidene. Lederskap og styre i Guds hus fordrer både fedre og mødre. Paulus trekker fram hans inderlige omsorg for dem i Tessalonika. Det er hans brennende kjærlighet til dem som Kristi apostel som preget fellesskapet med dem, selv om de kunne opptre med autoritet som Kristi apostler. Kjærligheten gav seg utslag i hardt arbeid, så de ikke skulle være dem de forkynte for til byrde. Jesus snakket om å tjene de fattige, ikke som et forslag men som en befaling. For apostlene var dette en obligatorisk del av Kristi evangelium, selv om de ofte satte diakoner til å ta seg den praktiske organiseringen av det, så de kunne gi seg til Ordet og bønnens tjeneste. I det nye testamente er det tydelig at vi har et særlig ansvar for å hjelpe kristne søsken, selv om det selvsagt ikke begrenser seg til dette. Paulus sin innsamling gjennom menighetene han hadde ansvar for var for de hellige i Jerusalem, som helt sikkert kanaliserte hjelpen utover sine egne. I kjærligheten til kristne søsken vokser kjærligheten til alle. Det er ingen motsetning mellom den overnaturlige hjelpen vi formidler fra Jesus og den hjelpen vi kan gi med egne midler. Tvert imot underviser både Jesus og Paulus at dem som sår med pengene sine, vil høste i form av penger, men også i form av åndelig velsignelse. Alt kommer fra Herren og vi tjener ham med alt vi er og og har tatt imot. I møte med behov som langt overgår hva vi kan stille opp med, kan vi dessuten forvente Guds overnaturlige forsørgelse. Jesus mettet 5000 med 2 fisker og 5 brød.
Hvordan skal Guds menighet bli gjenreist til bibelsk standard? Uten at vi følger bibelske prinsipper, vil vi motarbeide det Gud vil gjøre. Sjøl om det er slik at det ikke er noe skille mellom åndelig og praktisk tjeneste i Guds rike, er det klart at det er ulike fokus og prioriteringer. Hvorfor sa apostlene i Jerusalem at de ikke var rett for dem å forlate tjenesten med Guds ord og bønn for å tjene ved bordene? Fordi de var late, kjødelige og likte å dra seg til langt på dag? Neppe. De innsatte diakoner for å gjøre denne tjenesten. Vi har en utfordring når vi som Guds folk forventer at at tjenestegaver skal drive menigheten. Det står ingenting i bibelen om det. Tjenestegaver skal utruste, så menigheten gjør jobben og deltar i det apostoliske arbeidet. Eldste og diakoner har også en utrustende funksjon, så sant de er opplært og innsatt av apostler. Når vi tenker på dem som "pastorer" som er våres og skal dekke våre behov primært, så låser vi dem istedet for å frigjøre dem til å utruste menigheten.
Jeg drømmer om tider hvor apostler og andre tjenestegaver setter en himmelsk agenda ved at de tørr å prioritere det Gud har satt dem til: Å demonstrere bibelens Jesus og løfte Guds menighet inn i et nivå av tro der "ingenting er umulig for den som tror". Jeg drømmer om eldste som er tro mot det apostoliske oppdraget og ikke faller i snaren å bli uunnværlige, men i ydmykhet løfter frem nye ledere. Jeg drømmer om diakoner som har lært å tjene med glede og trener andre til å gjøre det, så arbeidet preges av guddommelig administrasjon og ledelse. Jeg drømmer om tider der de som er frigjort for arbeidet ikke gjør tusen ting halvveis, fordi det ikke er noen andre til å gjøre det, men der hvor de tørr å si: "Det er ikke rett for oss å...". Friheten til å tjene i det Gud har kalt en til har to sider. En må ha ryggrad til å stå fast, slik apostlene i Jerusalem gjorde. Menighetene må på sin side ikke gjøre krav på folk og eie dem bare fordi de er med og betaler lønnen deres. Paulus vred seg unna denne problemstillingen ved at at i stor grad forsørget seg sjøl. Tiende og ofringer er i utgangspunktet en god ordning for finansiering av arbeidet i Guds rike. Men det er ikke en god ordning dersom mesteparten av tiende går til å lønne fulltidspastorer og betale menighetsbygg. Tiende og ofringer burde i størst mulig grad gå til å fremme framgang for Guds rike, ikke til vedlikeholdsarbeid. Når det diakonale arbeidet i menigheten dreier seg mer om å vaske på menighetslokalet enn å tjene i samfunn og nabolag, er dreier man ressursene inn mot vedlikeholdsarbeid. La oss heller organisere vask heller huset til naboen eller de eldre! Trenger ikke menighetslokalet vask? Jo, men menighetslokaler som står tom mesteparten av tiden og stort sett kun brukes på søndager, er det en Guds rike ordning? Jeg tror ikke det. Vi trenger diakoner og pionerer som kan gjøre business ut av slike lokaler og sørge for at det drives på et profesjonelt nivå og fører penger inn i Guds rike, og ikke at vi sylter penger i lokaler som står tomme og forfaller. De færreste av næringslivets behov for menighetslokaler er på søndag formiddag.
I den menigheten jeg har vært med å ledet hadde vi noen verdier. En av disse var at vi skulle bruke mer ressurser og penger på å utruste folk enn på bygg og intern kristent vedlikeholdsarbeid. Vi utfordret cellegruppene til å være kreative og bruke menighetens evangeliseringsbudsjett på relasjonsbyggende og Guds rike fremmende aktiviteter. Vi myndiggjorde gruppelederne og gav dem en budsjettramme. Var det noen som brukte det? Nesten ingen. En av de få som gjorde det følte at man måtte ringe "pastoren" for å få godkjennelse til å bruke noen hundrelapper til invitere naboer og venner til en utvidet bursdagsfest. Hadde han ikke råd til det selv? Sikkert. Men vi som var en menighet bestående av mange studenter, ønsket ikke at den måten å bygge vennskap og vinne venner for Jesus skulle være avhengig av en slunken studentøkonomi. Kristne er oppigjennom blitt beskyldt for å bygge egne imperier, og det med rette, dessverre. Etter å ha gått rundt i Peterskirken var jeg nesten kvalm når jeg gikk derifra. Hvor langt fra Jesu budskap, liv og tjeneste er det mulig å komme? Hvem skal vi tjene? Oss selv eller en verden som går fortapt? Når "utrustning" blir en rekke med møter og konferanser som egentlig ikke har forandret en tøddel på hvordan menigheten når ut i samfunnet vi lever i, er det da ikke på tide at vi innser at det vi holder på med er i beste fall vedlikeholdsarbeid og i verste fall intern kristen underholdning? Undervisning er ikke det samme som utrustning, samme hvor god den er. Utrustning skjer når vi tjener sammen og lærer av hverandre. Skal menigheten vinne mennesker betyr utrustning at det i størst mulig grad foregår utenfor menighetslokalet, og ikke på kristne møter. For de fleste ikke-kristne kommer ikke på kristne møter. Kristne møter i bibelen var for det meste "arbeidsuhell". Ryktene om Jesu mirakeltjeneste gjorde det umulig for ham å bevege seg i byene. Risikoen var for stor for kaos, og møtene hans foregikk for det meste i ørkenen. Ikke akkurat vakkert menighetslokale, nei. Peter og Johannes helbredet en mann som hadde vært lam fra fødselen av, og vips, her har vi vel tilløp til et møte, ja. Fram med mikrofon og prosjektor, så er vi sikker på at vi kan kalle det en lovlig kristent møte. Den beste tiden jeg husker fra min involvering i menighetsledelse var når vi IKKE hadde prosjektor, og IKKE brukte mikrofon, og IKKE hadde barnemøter som fortalte bibelhistorie, men vi delte med hverandre hva Gud gjorde i livene våre. Barna var med, og de var de ivrigste til å betjene og be for hverandre. Så ivrige var dem at vi måtte hjelpe dem litt med å holde framdriften vår vi hadde "velsignelsestunnel". Skulle alle komme igjennom tunnelen kunne de ikke be et kvarter for hver enkelt.
Gud, jeg lengter at du skal få menigheten din tilbake til det som du vil bruke den til. Jeg lengter etter å se David'er som forvandler samfunnets misfornøyde og gjeldstyngede til helter som gjør det ingen andre har gjort. Paulus hadde bare vært noen måneder i Tessalonika. Likevel hadde menigheten på den korte tiden blitt et forbilde for de troende i området. De visste hvordan de skulle leve som kristne og fremme Guds rike. Hvordan? De hadde sett Paulus, hvordan han levde og hvordan han tjente, og de hadde møtt den Gud som reiste Jesus opp fra de døde. Han har ikke forandret seg.