Jeg har vært innom tema i flere innlegg, hvordan vi lett blander en dårlig følelse, dom og justering med fordømmelse. Vi må øve evnen til å skille på dette. Hebreerbrevets forfatter sier at den modne har øvd sansene til å skille mellom godt og ondt. Utgangspunktet er budskapet om rettferdighet (Hebr 5). Vi er gjort rettferdige i den Salvede, og den salvelse og utrustning vi får ifra ham gjør oss i stand til å leve på en annen måte. Først: hans salvelse lærer oss å bli i ham (1.Joh 2.27). Der er nemlig i Ham at det ikke er noen fordømmelse. Ikke i oss selv. Derfor dreier hele den åndelige kampen ikke om hva vi gjør, men hvor vi står - om identitet. Ut fra hva gjør vi det vi gjør, er det store spørsmålet. Hva er kilden og hva er motivasjonen. Synd er at de ikke tror på ham (Joh 15). Tror vi at vi er i Guds sønn? Tror vi om oss selv det Jesus tror om oss? Vi blir tilgitt og født på ny når vi tar imot Jesu verk i tro. Men den egentlig forvandlingen skjer når vi forstår hvilken tro han har på sitt verk i oss: den Salvede i oss - håp om herlighet, og ikke bare for oss, men for verden (Kol 1). Tilgivelse er fint - det hadde de i GT også. Ting ble dekket over. Med Jesu forsonende død og oppstandelse er det ganske så annerledes. For her fjernes synd og en ny type rettferdighet tar plass. Tror vi slik han tror? Utfordringene oppstår når vi enten tror det, men forsøker å arbeide det ut sjøl og mislykkes, eller blir så høy på pæra at vi ikke tar tilbakemeldinger, overhodet, fordi vi er rettferdige. Det er fullt mulig å være rettferdig og veldig ydmyk samtidig. Det ligger i begrepet menneske og dernest disippel. Jesus hadde som 12-åring begrenset forståelse for foreldrenes potensielle engstelse. Maria var naturlig nok rimelig opprørt. Hun klandret Jesus: - hvordan kunne du gjøre dette mot oss?! Fikk Jesus kjeft av sin mor? Ja, det gjorde han. Syndet han? Nei, det gjorde han ikke. Han var for umoden til å skjønne bedre - enda han var Guds sønn. Hvordan kan det gå til? Han var en menneskesønn. Det å være menneske innebærer å vokse og og å lære underveis. Det er ikke noe syndig ved ikke å være fortalt hvordan ting henger sammen. Om ikke Adam hadde visst at det var forbudt å ete av treet til kunnskap om god og ond, så hadde det ikke vært et lovbrudd, og ergo ikke synd. Paulus sier at uten lov, er det ingen bevisshet om synd, fordi lovbrudd da ikke kan finne sted (Rom 7.7), men fordi Gud etter syndefallet la hele skaperverket under forgjengelighet, så er vi likevel dødelige og skrøpelig mennesker, og synden lurer rundt hjørnet når vi bare blir gammel nok til å skjønne at noe er rett og galt. For hva var det som gjorde at Adam gjemte seg i hagen for Gud? Det var skam - bevisshet om synd - noe urent - han så at han var naken - og han skammet seg. Hva var feil med å være naken? Ingenting - det var jo slik Gud hadde skapt dem. Men det var helt inntil bevissthet om synd kom inn i bildet. Da begynte behovet for å skjule noe og å dekke til.
Jeg fikk hjelp til å håndtere læring på en annen måte igjennom livets hardeste prøvelser og et møte med Gud når det så som mørkest ut, og en ikke så hvordan ting kunne endres til et noenlunde verdig liv. Et radikalt møte med Guds utrolig vakre og begeistrede smil, forandret måten jeg måler og vurderer tilværelsen. Når den hellige Ånd viser meg til rette, så svarer jeg: "Åh, så bra, Herre! Takk skal du ha!" Så du ber ikke om tilgivelse? Nei, hvorfor det? Den hellige Ånd gav meg bare ny innsikt, og det betyr at den dagen var en spesielt vellykket dag som disippel. Andre ganger går jeg sikkelig i baret og gjør ting jeg vet så inderlig vel ikke er rett. Det har også endret seg etter oppstandelsesmøtet med Gud for 6 år siden. Jeg er blitt mer var og kommer inn i en "salme 51 - omvendelse" - med hud og hår. Jeg legger meg helt flat og kjenner en dyp sorg over synd, og en dypfølt bønn om nåde til forandring. "Herre, hvordan kunne jeg gjøre dette? Gud, du må forandre meg! Jeg kan ikke fortsette å gjøre sånt!" Slike dyper prosesser av omvendelser skaper forandring. Det fører deg nærmere Gud, ikke lenger bort fra ham - jeg blir ikke mismodig, men skjønner like fullt alvoret: Jeg skal møte Gud en dag og svare for livet mitt, og når han smiler så vakkert, hvordan kan jeg da behandle medmennesker som han elsker dårlig?
Motstykket til dette livet i helliggjørelse, er en selvfokusert, perfeksjonistisk og selvmedlidende tilnærming. Alt dreier seg om hva jeg får til og hvor flink jeg er. Når kristne bruker ordet flink så er jeg alltid på vakt. Hva er dette? Jeg trodde det var Gud som var flink. For noen er det mest bare språk; mens andre ganger ligger det noe bak - en måte å orientere seg på. Det er fullt mulig å reagere med nederlag hver gang Gud viser deg noe. "Åh, nei, dette burde jeg jo ha visst. Uff, for en dag; alt går på tryne". Hører du selvmedlidenheten? Det syndige her er ikke at Gud viste deg noe og rettledet deg. Nei! Det syndige er den sutrende og selvmedlidende tonen. At vi ikke var Gud og visste alt og dermed selv kunne gjøre alt perfekt. Men hva som er perfekt er Guds avgjørelse - ikke vår. Det er han som definerer rettferdighet - ikke vi. Perfeksjonisme er en frukt av treet til kunnskap om godt og ondt. Adam var naken. Det ble først feil når treet til kunnskap og godt og ondt kom inn i bildet. Noe ble plutselig feil som før var helt ok. Perfeksjonisme er vårt forsøk på å være Gud, og det er alltid særdeles mislykket. Vi strekker oss mot himmelen; egentlig ikke for å møte Gud; men for å være Gud. Dette var slangens listige fristelse: Da blir dere som Gud og vet forskjellen på godt og ond. Hvordan da? Jo, uten Gud. Allerede var de jo skapt i Guds bilde, og var så lik Gud som en kunne bli; men i fellesskap med ham og under hans ledelse. Perfeksjonisme, loviskhet, er forsøket på å få til det vi tror Gud vil ha, men uten Guds hjelp og rettledning. Det som preger perfeksjonister er behovet for å forsvare seg selv, pynte på fasaden, og samtidig: en stadig anklage mot seg selv og mot andre for ikke å strekke til - med rent menneskelige midler. For hvor er Gud? Han har en lei tendens til ikke å befinne seg i vår selvdyrkende perfeksjonisme, så det er tørt og goldt; og lite av Åndens liv og ledelse. En typisk tendens med perfeksjonister er at de enten er høyt oppe eller lavt nede; og alltid med utgangspunkt i seg sjøl. Når ting går bra er de høyt oppe og en kan kjenne sneken av forakt mot dem som ikke er like vellykket. Når ting ikke går bra, er de langt nede og med en snek av selvmedlidenhet, og forsvar og anklager mot folk som ikke hjelper dem nok i deres liv og deres kall. Det som også er plagsomt med denne arven ifra syndefallet, er at en ikke ser forskjell på tilrettevisning og synd. All læring blir smertefullt istedet for en glede. Det finnes læring som er smertefull, absolutt! Men broparten av læring er bare en glede og begeistring over å få lov til å oppdage noe nytt og få ny innsikt. Når den hellige Ånd visker i hjertet ditt om hvordan kommunikasjonen din opplevdes for den andre parten. "Oi, du verden! Takk skal du ha, Herre!" - Hva betyr det? At du har syndet? Nei, ikke nødvendigvis. All kommunikasjon har to sider og er veldig subjektivt opplevd og erfart. Men en kan være ydmyk og spørre den andre parten: "Hei, hvordan opplevde du det når jeg sa og gjorde det og det". Det faktum at du bryr seg nok til å spørre, vil i mange tilfeller være nok til å ta brodden av de kommunikative utfordringene, og nok ganger er det rett å be om tilgivelse, også. For en nådefylt, ikke-perfeksjonist, er det den enkleste operasjon i livet. Hvorfor ikke bare være ydmyk og sette andre fri fra en dårlig opplevelse? Hvorfor ikke bare skrive en misforståelse på din egen regning. Gud snur den til lønn i himmelen. Rettferdig og urettferdig i det kommunikative rom er å sile myggen; det gir liten mening. Å være stolt og hevde sin rett er å svelge kamelen.
Å være menneske i en fallen verden er en utfordring. Også for en som er rettferdiggjort. Bare det å finne Guds vei, er en utfordring, helt uavhengig av syndefall. Eller hvorfor syndet Adam og Eva "in the first place"? Fordi de var syndere? I Luthersk teologi er jo det logisk. Folk som synder er syndere. Punktum. Å være en synder er det tryggeste i verden for da trenger du Jesus, men ikke tro at du trenger Jesus til noe annet, som f.eks. det å leve rettferdig, for da trenger du plutselig ikke Jesus, lenger. Det som er et godt poeng i det kristne livet, er at det dreier seg hele tiden om overgivelse. Svaret er alltid å gi alt til Gud. Men synd er ikke en forutsetning for å leve i overgivelse. Hvis så, så hadde Adam og Eva egentlig ikke et valg. Da måtte de synde for egentlig å fullføre Guds vilje med livet deres. At Gud visste og hadde en plan for å gjenopprette mennesket inn i sin plan, er noe annet; det betyr ikke at Adam og Eva ikke hadde en reell fri vilje, også til å gjøre det som var rett. Og derfor er det også Gud holder oss ansvarlig. Så synd, eller ikke synd. Vi er skapt for å gi alt til Gud: alle evner, alle svakheter og begrensninger, alle drømmer og ønsker. Det Gud vil ha er ikke vår perfeksjonisme; den stinker og minner ikke minst oss om hvor det hele gikk galt. Det Gud vil ha er hele oss, og han vil at vi skal vandre for hans åsyn - i hans nærvær og søke ham. Men det at Gud hjelper oss på rett vei, betyr ikke at vi trenger ham mindre, tvert imot. Å regne seg som en synder gjør deg ikke mindre til perfeksjonist eller mindre selvmedlidende. "Stakkars meg. Jeg er jo bare en arm synder. Hvordan kan Gud i det hele tatt forvente noe annet av meg?" Vel, han forventer at du skal tro ham når han sier at han tror på sin nåde i deg, at du reiser deg og vandrer videre med ham, og ikke blir liggende i en selvmedlidenhetens syndepøl. Slik han sa det til Josva der han lå langflat: "Reis deg opp! Hvorfor ligger du slik med ansiktet mot jorden!" (Josva 7.10) Er det synd inn i bildet? Da er Guds løsning å kvitte seg med den, slik Josva fikk beskjed om å gjøre - han utryddet det syndige med radikal dom. Guds løsning for synd, er alltid død og oppstandelse. Hans nåde er ikke bare døden på korset, men like mye oppstandelsen, for det er oppstandelsen som gjør oss rettferdige (Rom 4). Hvorfor det? Døde ikke Jesus for vår synd? Jo, det gjorde han, og han gjorde opp for vår synd på det korset. Men å bli gjort rettferdig er ikke bare å dekke over synd - da hadde ikke Jesus trengt å dø. Da kunne vi fortsatt å ha ofret dyr herifra og til evigheten. Men Jesus sitt verk på korset dreier seg ikke om så mye om synder, så mye som det dreier seg synderen. Bibelen sier at vi døde med ham, og også oppstod med ham til et nytt liv i rettferdighet (Rom 6), som bare kan leves avhengig av Gud; et liv i Ånden (Rom 8; se også Galaterbrevet). Hvor idéen om at et livet i Ånden ikke er et sted hvor vi trenger Jesus kommer ifra, er mer enn jeg kan begripe. En nådefylt, ikke perfeksjonist preges av frelsesfryd og ydmyk takknemlighet for Guds nåde i eget og andres liv. Det er folk som ikke ser alle feilene, men som ser nåden. En trenger ikke være profet for å se feil i en fallen, syndig verden. Du vasser i det. Men en trenger åndelige innsikt for å se Guds potensiale ved hans nåde, slik Barnabas gjorde det når han kom til Antiokia (Apg 11). Han gledet seg over å se Guds nåde, selv om det var både ett og hitt som manglet. Det å se potensiale i Guds nåde; se ting slik Gud ser det i lys av hans nåde; det er sann åndelighet; og det gjelder både oss selv og andre.
En utfordring vi har som mennesker er å skille mellom følelser og fakta. Synd er ikke det samme som en dårlig følelse. Jesus følte det ikke godt der han hang på korset, men han syndet ikke dermed. I en fallen verden, som altså Jesus har rikelig erfaring med som menneskesønn, så er det rikelig anledning til å få dårlige følelser, men som ikke sier noe om vår syndige og dårlige karakter. En typisk situasjon for en familie og som foreldre er at ungene "skaper seg galen" som vi sier her på Vestlandet. Hvordan føler du det, da? Du kjenner en dårlig følelse, ikke sant? Det kjenner at temperaturen stiger, og at situasjonen er krevende. Og dersom barna ikke vil høre, så må man kanskje ta dem ut av situasjonen, skrikende og med bein og armer i alle retninger. Vi er nødt til å sette grenser for dem og forklare dem at dette ikke er greitt, og det kan til og med skje at vi blir sint og oppgitt: "Jeg finner meg ikke i at du oppfører deg sånn!" Det kan bety at vi går over grensen, men det kan også bety at grensesetting var helt på sin plass. Bibelen sier: Bli sint, men synd ikke. Det er forskjell på å heve stemmen og si at dette ikke er akseptabelt og fylle ungen med dritt: "Den sablade drittunge; hvorfor fikk jeg deg, egentlig? Jeg skal banke livskiten ut av deg!" Det første er greit og nødvendig, og det andre er et overgrep og syndig. Men følelsen kan være dårlig i begge utgaver. Det er ikke sikkert at det passet så innmari bra at ungen skapte seg galen. Vanligvis ikke. Men behovet for klar, tydelig, og til dels fysisk grensesetting ved at en tar dem fysisk ut av situasjonen og tar en timeout, betyr ikke at vi har syndet. Var jeg for streng? Vel, det spørsmålet kan alltid komme, og jeg ville sendt det videre til Gud, for sånt er det han som har oversikt over; det kalles overgivelse. Visdom er en vekstgreie, ikke en svart-hvitt sak. Men ofte kan vi begynne å anklage oss selv fordi følelsen i slike situasjoner ikke er god. Grunnen til at ungen skapte seg galen er vår dårlige oppdragelse av barna, vi viser dem for lite kjærlighet og oppmerksomhet, vi strekker ikke til, og nå ble vi for streng igjen; åh, stakkars lille meg, for et møkkaliv er i syndens jammerdal. Det er i slike situasjoner Gud at han hadde sagt: "Reis deg! Hvorfor ligger du nede i dette?" - Om vi hadde lyttet til ham. Med andre ord: Slutt å synes synd på deg selv i vantro. Reis deg som troende og stå i utfordringene med den nåden Gud gir, så du kan gi ham ære for resultatet. Han er nemlig for deg. Den perfekte kortslutningen oppstår dersom du etter denne scenen tenker: "Ja, nå orker jeg iallefall ikke å be eller lese bibel; og iallefall ikke gruppesamling, så elendig som jeg er. Hva godt skal jeg kunne si? Alle de andre får dette til. Bare ikke jeg". Kjenner du deg igjen? Rett tenking er: "Nå trenger jeg iallefall litt tid med Herren, for dette tappet meg for krefter og livsmot! Og jeg trenger iallefall å få med meg samlingen ikveld. Kanskje de andre har noe som de kan oppmuntre meg med? Akkurat nå kjenner jeg meg tom, men om jeg får litt oppbyggelse, så vet man jo aldri hva Ånden gjør."
Realiteten er at ordet fordømmelse ikke finnes i den Salvede. Det er bare utenfor det er fordømmelse. Dom derimot finnes det rikelig av, for det er en del av å ha omvendelse som grunnvoll. Men i den sammenheng er dom bare positivt. Gud ønsker vi skal være det lærende menneske omgitt av hans velvilje og nåde, rike på takk og ydmykhet. De stolte, derimot, står Gud imot. Hvordan? Vel, han slipper jo ikke til, gjør han vel? Siden Gud har gitt mennesket en fri vilje, så driver han ikke med innbrudd. Det er det andre som holder på med: Guds og vår fiende; djevelen. Han ikke bare bryter seg inn, men stjeler, myrder og ødelegger. Men Paulus skiller på fordømmelse, gr. "katakrima" og dom, gr. "diakrima" eller bare "krima" som større grad bare betyr å skille (på godt og ondt). Det å øve sansensene, med utgangspunkt i nåden og Guds rettferdighet, til å skille på godt og vondt, er en del av helliggjørelsen. Selv om også det å ta imot Guds dom og utøve dom i eget liv til tider kan gjøre vondt, så er det Guds vilje med oss, og han ber oss om å gjøre det. Det er en blant annet en obligatorisk del av det renselsesmåltidet og paktsmåltidet som nattverden er. Det er en grunn til at nattverden bør gjøres ofte. Beinvask bør ikke utsettes, selv om resten av kroppen er rein. Sånn kan det bli fotsopp av, og det hjelper oss ikke. Vel, sier du. Johannes snakker jo om at hjertet fordømmer oss, gjør han ikke? Jo, slik de norske oversettelsene (og en del engelske) har oversatt dette, så kan det se slik ut. Men ordet som er brukt i 1. Joh 3.20-21 som er ikke katakrima, men kataginosko. Det er i motsetning til katakrima ikke brukt veldig mange steder i NT, men et av stedene er der hvor Paulus tar opp Peter sin vingling i forhold til grunnleggende sannheter og verdier i evangeliet (Gal 2.11). Her bruker ikke de norske oversettelsene fordømt, men "dømt", "avslørt", "klandre". Rart, er det ikke? Det er fint med Åndens åpenbaring, men å ha tilgang til noen oppslagsverk hjelper også. Det er ikke alt teologer har fått rett; vi er alle barn av vår tid, og Gud gjenreiser sin menigheten. Men selv om ikke hjertet vårt fordømmer oss, så er det å klandre og dømme er dermed ikke billig. Men en håndterer det ved å søke inn til Gud og fellesskapet, ikke trekke seg unna. Fordømme, derimot, er noe helt annet. Da er en utenfor den Salvede, og en ser seg ikke i lys av Guds nåde både til tilgivelse eller forandring, men en har begynt å gi seg selv opp og bare aksepterer et vedvarende nederlag og vil fort prøve å gjemme oss litt bort. Det er ikke Guds vilje for oss. Kampen står i dette at vi som disippelflokk alltid strekker oss etter ham som er hodet og at vi stadig vokser i den retningen. Derfor er det så viktig at vi oppmuntrer hverandre, setter mot i hverandre og bygger hverandre opp. Å leve i dom på en sunn måte betyr at det er noe som er nær deg - av det samme kjønn - og som vet hvordan det faktisk står til med deg. Vi kaller det gjerne disippelfelleskap. Jakob sier at vi bekjenner syndene for hverandre. Ikke fordi vi skal ha pity party og velte oss i søla. Nei, nei! Jakob snakker i denne sammenhengen om å bli helbredet - om å bli hel. Det minner oss om hebreerbrevets forfatter som snakker om å ta imot rettledning uten å bli mismodig, men heller trene oss i gudsfrykt og helliggjørelse, "så det halte ikke blir vridd ut av ledd, men heller blir helbredet" (Hebr 12.13). En ting er å erkjenne overfor Gud at dette var gærnt, men skal du ha hjelp til å komme deg ut av dårlige og syndige vaner, så trenger du en bror og en søster. Men er ikke det ydmykende, da? Bingo! 10 poeng! Gud gir den ydmyke nåde! Dersom du står ansvarlig overfor en søster og en bror, så står du ansvarlig overfor Gud, men akkurat slik du ikke kan ha kjærlighet til Gud uten å ha kjærlighet til mennesker, så står du ikke ansvarlig overfor Gud uten at hans legeme er involvert. Da lever du farlig! Det naturlige for en kristen er å leve i vekst. Har du sluttet å vokse i en sunn lengsel etter Gud, så er du enten syk eller døende. Om du kjenner at det kommer et element av dom i det du leser nå, så pass deg at du ikke faller i fristelse for å trekke opp "fordømmelses-kortet". Her er ingen fordømmelse. Bare en gudfryktig og ydmyk hjelp til å leve rett og lykkelig som disippel.
Jeg håper at jeg med dette innlegget har fått være til hjelp med å sette ting litt på rett sted. Det er noe som er i den Salvede, og som skjer der, og noe som skjer utenfor den Salvede. Å leve med konstant dårlig samvittighet er ikke normalt og godt for en kristen. Paulus snakker om en kjærligheten som får renne ut fra et rent hjerte, en god samvittighet og en oppriktig tro. Dersom vi sliter med dårlig samvittighet, så dreper det frimodighet. Johannes legger ikke skjul på at indre klandring og dom hindrer livet vårt med Gud om vi ikke får håndtert det rett. Han sier at dersom hjertet vårt ikke klandrer oss, så kan vi være frimodige overfor Gud, og det vi ber om, får vi av ham. (1. Joh 3.21). Hva er det? Jo, kristen identitet! Det er som den Jesus som sa når han stod foran graven til Lasarus: "Far, jeg takker deg at du alltid hører meg." Å slite med dårlig samvittighet er noe en også kan trenge søsken til å hanskes med og få bukt med. Saken er jo at dersom hjertet klandrer en, så er det en som har gjort opp for alt det. Be om tilgivelse og bli fri. Det Johannes beskriver er en menneskelig svakhet der vi klandrer der Gud har tilgitt, og så henger vi igjen i en ikke-kristen identitet. Vi trenger andre til å gi oss tro og håp, så vi kan be med frimodighet! Dette er dette som er å vaske beina til hverandre og å være trofaste med hverandre som en søskenflokk i troen. Ingen fotsopp her, takk. Ikke noe fordømmelsens støv som gjør at når vi deler hverdagen med hverandre når vi kommer sammen, så oppleves det som et nederlag, og iallefall hvis noen andre har noe godt å dele. For da blir vi mismodige, da! Vi kan kjenne på lengsel; ååå - det har jeg også lyst til å oppleve. Da kjenner du lysten til det gode hjerte. Det er hvis vi snur på flisa og tenker "hvorfor dem og ikke meg," at problemet oppstår. Hvis det blir er et problem at andre lever friskt med Gud for da føler jeg meg fordømt, så da er vi ganske langt ute på åpent hav og roter i en liten jolle som er lekk. Det er nettopp disse som lever friskt med Gud vi trenger. Det er ikke slik at Guds liv fungerer i et åndelig vakuum. Nei! Det er slik at dyp roper på dyp. Det er slik at det profetiske trigger det profetiske. Det er slik at det gode smitter - vitnesbyrd skaper tro. Dersom vi lukker hjertet vårt for denne hjelpen - da er vi virkelig på ville veier.
Herre, jeg ber for meg selv og for folket ditt som du har kjøpt deg med ditt eget dyre blod. La oss ikke kaste vrak på nåden, Gud, men la oss få ta del i paktens nåde, det nye livet, oppstandelseskraften, og kjærlighet som driver frykt for dom ut. Herre, la oss få stråle slik av glede at folk faktisk tror at du døde og stod opp igjen for oss. Herre, fri oss fra hyklerisk perfeksjonisme og egenfokus. Rens hjertene våre fra selvopptatthet og selvmedlidenhet. Herre, hjelp oss å svinge øksa og kutte det av i ditt navn og kjenne at fiendes tentakler løsner av skuldrene og vi kan reise oss i din kraft. La oss holde troens skjold oppe. Ikke benekte våre begrensninger og vår skyld om så er. Men Gud, la oss få være et Guds menneske, men like fullt menneske. Herre, fri oss fra Supermann-syndromet, der vi tror at vi som et enkelt menneske er kalt til å være noe mer enn et menneske i deg. Herre, la oss få se at det er begrensninger som er lagt der fordi vi er kalt til å være et legeme. Herre, fri oss fra den lutherske idéen om at menneske i seg selv er syndig bare ved å eksistere, og at gaven du gir ikke er i nærheten av fallet. Herre, la oss få strekke oss mot deg i den overbevisning, glede og visshet som evangeliet gir. Herre, la oss få se det som en glede å kjenne smerten av vekst; hver anledning til å lære noe nytt og få ny innsikt som en gave ifra deg. Herre, kom. Kom, Herre!
