Jesus School of Supernatural Ministry (3 årig)

Jeg våknet tidlig idag og reflekterte over en samtale jeg hadde hatt dagen i forveien om cellegruppa vi er en del av. Det var en god og konstruktiv samtale som berørte mange viktige områder. Folk er forskjellige og har ulike behov og samme hvordan man snur på det, så er det snart umulig å møte alle disse på det verktøyet som er gruppesamling - det er derfor en cellegruppe som har som mål å vokse og multiplisere seg alltid må dreie seg om mer enn én samling i uka.

I det jeg reflekterte over samtalen, så opplevde jeg Ånden viske:

“Hvor mye bibellesning og -studier hadde du fått med 3 år sammen med Jesus? Han var Ordet i menneskelig skikkelse. Hvert minutt var en åpenbaring av Skriftenes egentlige betydning.”

Vi har bibelen, og den er en slik velsignelse. Det er når vi leser det nye testamente at vi kan undersøke om det jeg opplevde jeg fikk, faktisk stemmer. Og det bør vi gjøre.

“Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte.” (Apg 17.11)

Bibelen gir jødene i Berøa et skussmål. Det ene var at de var åpen for Ordet som ble forkynt - selv om det innebar en del nye tanker. Og så undersøkte de skriftene. Stemmer dette? Hvis vi tar denne øvelsen, og ser hva evangeliene sier, så vil vi finne at Jesus hadde en veldig praktisk tilnærming i forhold til sine disipler. Det han lærte dem opp i, var en livsstil. De så han helbrede de syke og forkynne de gode nyhetene om Guds rike, ofte i lignelser. De så han diskutere med de skriftlærde og det var det nærmeste et bibelstudie displene kom - før Jesus hadde stått opp ifra de døde. Men de skjønte iallefall at skriftene var et holdepunkt, også for Jesus, og at en kunne avgjøre rett og galt ut ifra det. Og selv om de var ulærde menn, så hadde de hatt sin jødiske oppdragelse, og kjente til en del, og deres bakgrunn gjorde at de av og til slet litt med å henge med. For de skjønte fort at Jesus hadde et ganske så annet perspektiv på en del vesentlig ting i forhold til hvordan en skal forstå Skriftene enn fariseerne og de skriftlærde hadde. Han så til hjerte og ikke det utvortes. Men også det prinsippet finner vi i Skriftene, som når Samuel skulle salve en konge etter Sauls fall (1. Sam 16). Så vi har denne realiteten, som vi finner i Skriftene, at Skriftene kan bli bokstaven som slår ihjel, men det kan også bli Ånd og liv for oss.

Etter oppstandelsen, ser vi at Jesus girer opp fokuset på Skriftene for å gi de apostlene han hadde utvalgt en utrustning til å møte den motstanden han selv hadde møtt, men også å gi dem et fast holdepunkt for liv og tjeneste. Vi ser at Peter siterer Skriftene på pinsedag. Vi ser at menigheten siterer Skriftene når de holder bønnemøte. Vi ser i apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15), at Jakob feller en dom og henter backing også i Skriftene. Han sier i praksis: “Vi har nå to bevis: Det Gud ved sin hellige Ånd faktisk har gjort, og at Skriftene bekrefter at folkeslagene er inkludert i Guds plan. Så i all hovedsak så stemmer dette med Skriftene, selv om noen av oss er litt rystet.” Resten av Jakob sin dom, var en avveining av ulike hensyn; ikke å legge unødige byrder på de ikke-jødiske troende; og ikke å la dem være unødig til anstøt for jødiske medtroende. Hva er det? Jo, kjærlighet i praksis, hvor man legger stivbeinte teologiske standpunkter til side og finner gode og pragmatiske løsninger. Ikke alt veier like tungt i loven, sier Jesus: barmhjertighet og rettferdig veier tyngre enn andre forhold og går foran. Altså var prinsippet Jakob brukte i sine avveininger godt i tråd med overordnete prinsipp i Skriftene. I Luk 24 ser vi at Jesus hadde et bibelstudie med de to emmausvandrerne, og senere i samme kapittel finner vi at Jesus åpner displenes sinn, så de kunne forstå Skriftene. Nå var ikke bare Ånden over dem til å utføre under, slik vi også finner i GT, men Ånden var flyttet på innsiden, så åpenbaring kunne flyte i hjertene deres. Og likevel finner vi dette mønsteret, som Jesus selv hadde anvendt, igjen i flere steder i Apostelgjerningene, f.eks. på pinsedag: Demonstrere først, forklare etterpå.

Det viktigste perspektivet vi kan lese ut fra Jesus sine prioriteringer i forhold til sine disipler, er at Skriftene ikke kan veie tyngre eller ha et annet mål, enn Jesus Guds Salvede levendegjort og synliggjort. Så når vi kommer til Skriftene, så må vi prøve våre motiver. Hvorfor gjør vi dette? Er det for å lese, for det gjør alle ordentlige kristne, og da er vi iallefall på den trygge siden? Er det for å lette vår dårlige samvittighet som kommer om vi ikke leser? Så mye bibelen er en velsignelse for oss, så kan den bli en erstatning for ham som boka egentlig handler om - en erstatning for Jesus i levd liv, åpenbart i Ånd og kraft. Vi kan komme i skade for innføre fariseerisme i nytestamentlig drakt. Så når vi kommer til Skriftene, må hensikten og motivet være å la den gi næring til en tro som uttrykker seg i gjerning; det vil si: vi gjør det som står der. Det er først når vi blir ordets gjørere, at det blir det Levende Ordet - at Jesus kommer til syne i livene våre. Så om et vitnesbyrd om Ordet i levd liv gir oss mindre velsignelse enn et bibelstudie, så er det en indikasjon på at vi har mistet litt hele hensikten med den bibelen vi så gjerne vil studere. Noen vil tenke at Skriftene representerer det objektive i forhold til alt dette subjektive - som vitnesbyrd. Men Gud er ikke et objekt. Han er subjekt. Han er en person vi kan bli kjent med, ikke en ting eller en greie. Det er derfor Gud har brukt mennesker til å skrive boka hans - veldig mye i bibelen handler om personer og deres liv, på godt og vondt, og mye i salmene er kommet ut av et levd liv, i en vandring med Herren. Bibelen er ikke en opplisting av objektive sannheter. Sannheten er Jesus Gud Salvede. Det er Guds personlige og subjektive oppfatning at hans Sønn i egen person er det ypperste uttrykket for sannheten - det vil si nåde og sannhet. Fordi han står over alle, så gjør vi vel i lytte til det han vil formidle i ord og gjerning, slik at vi tar imot og lar det virke i oss; han vil oss vel. Og det som er godt for oss å vite, er at Gud ikke gjør forskjell på folk, han dømmer rettferdig, og i den forstand er han det vi kaller objektiv. Men: et fellesskap består heller ikke av bare objektivitet. Vi er subjektive, er vi ikke? Og Gud tåler godt vår subjektivitet - og bibelen er et godt bevis på det. Vi deler hjertene våre med Gud - våre følelser og tanker, han inviterer oss til det (Fil 4.6), og han deler sine med oss (1. Kor 2.9-12). Det er sannheter han deler med meg som han ikke deler med deg på samme måte. Hvorfor det? Jo, fordi relasjonen preges av de personene som er i et fellesskap, og selv om Gud ikke gjør forskjell på folk, så håndterer han oss nettopp derfor forskjellig. Det er derfor det er ulike gaver, ulike kall, og ulikt mål av nåde og tro.

Hva så? Hvilken plass har bibelen i fellesskapet? Den har en helt avgjørende plass. For det er i bibelen vi finner budskapet om Jesus Guds Salvede. Det er her vi skjønner at Skriftene uten Åndens åpenbaring og viljen til å handle på Ordet, er helt verdiløst. Det blir da kun tom teori og teologi. Det er derfor vi må legge vekt på bønn om åpenbaring i vår omgang med bibelen, og vi må forstå at når Jesus befaler noe, så er det faktisk det han gjør. Det betyr f.eks. at vi ikke har noe valg når han befaler oss at vi skal helbrede de syke og proklamere: “Guds rike er nær!” Noen sier til meg, at det ikke føles naturlig for dem. Noen ganger er det fristende å svare: “Åh, var ikke klar over at vi hadde noe valg.” Det som er både sant og trist er at det er en katastrofal mangelvare på sann apostolisk trening, utrustning og livsstil. Vi har beveget oss bort ifra begrepet lydighet, det vil si: Vi har lagd oss et subsett av det Jesus befaler og så kaller vi det for “disippelgjort” det som Jesus ville ha kalt frafall og lunkenhet. Det er veldig behagelig og veldig lite utfordrende for samfunnet rundt oss. Det latterlige er at vi kan føle at vi betaler en så stor pris, for vi har den store stygge sekularismen og ateismen rundt oss på alle kanter. Men det er jo mye lettere å erklære at Gud er død, når kristenheten lever som om han var det. Ikke misforstå. Ateismen har sine logiske brister der den brisker seg med et menneskesyn som egentlig bare blir absolutt når noen over oss mennesker setter en verdi på oss og holder oss ansvarlige for hvordan vi behandler hverandre. Men hvor mye denne tomme og meningsløse filosofien skal få plass, er det i stor grad vi kristne som avgjør. Om vi hadde hatt det som er referert i Apg 5.12-16 i dagens Norge hadde skapt rystelser i det ateistiske miljøet, tror du ikke? Se bare reaksjonene i kommentarfeltene når en Arbeiderpartistatsråd innrømmer at han har både søkt og fått hjelp av Snåsamannen. Skikkelig hylekor! Ja, la dem bare hyle seg hes. For vår Gud lever og han gjør mektige under!

Hva så? Jo, bibelen kan både være essensiell og nyttig og en avsporing og helt irrelevant. Om vi kke tror begge deler er mulig, så fornekter vi det faktum av de skriftlærde og fariseerne var svært så ivrige bibelfolk, mens Jesus sin dom over dem var både knusende og rettferdig. Altså kommer an på oss som håndterer bibelen hvilken funksjon den skal ha i livene våre. Paulus snakker om å håndtere loven rett. Alt kan misbrukes og bli et blindspor. Det er dem som tror at bare vi bruker samlingene våre på å lese og snakke om bibelen, så er det i seg sjøl løsningen på alt. Men etter 30 år som kristen, så må jeg bare erkjenne at det alene ikke gir de riktige resultatene. Den vestlige gnostiske dualismen, hvor teori og praksis kan leve atskilt i tro ulike verdener, må utfordres. Og det er ikke nok med skriftlesning og samtaler. Det må omvendelsesforkynnelse og -bønner til, og omvendelsen vil vise seg både i lederskap og flokkene ellers. En helt ny vilje til ansvarliggjøring i forhold til hvordan vi lever livene våre i hverdagen må til. Ikke i store grupper, men med veldig små, med 2 og høyst 3 av samme kjønn. Har vi formidlet de gode nyhetene om Guds rike til noen de siste 14 dagene? Og ikke de 14 dagene før det, heller? La oss be om tilgivelse og vende om fra vår syndige lunkenhet og kalle en spade for en spade. 

Jeg tror på apostolisk/profetisk reformasjon. De som er på full tid bruker da tid på bønn og faste og reell utrustning av de troende mer enn å klø oss andre på ryggen. En åpen himmel med et trøkk av bevis på Den Salvedes oppstandelse er prioritering nr. 1. Praktisk trening av nye disipler inn i en livsstil som ligner deres egen er prioritering nr. 2. Organisering av fellesskap kommer som en konsekvens og skjer dynamisk etter muligheter og behov. En undergrunnsbevegelse av frelse og frihet ingen kristendomshatende regjering kan stanse, reiser seg. Boka “Levende vann” av broder Yun, mest kjent som den himmelske mannen, gir et godt innblikk i hva det innebærer (finnes på engelsk, men dessverre utsolgt på norsk). Lydighet og vilje til å betale en pris for vekst er sentrale tema i boka. Han tør utfordre og stille spørsmål som jeg ikke har hørt på noen talerstol i Norge noen gang.

Herre, hvordan har vi med bibelen i hånd, klart å rote oss så langt bort ifra det du demonstrerte i liv og tjeneste, og som apostlene bekreftet var autentisk kristendom? Jesus, la oss å kjenne på den sorg du kjenner over tilstanden mellom ditt folk. Og samtidig, Herre: La oss få kjenne på din tro og ditt håp, fordi din nåde er mer en rikelig. Himmelske Far, vil du lede oss i en omvendelsesprosess som er så dyp at vi begynner å se ditt rike og begynner å tenke og handle etter ditt rikes logikk. Hvorfor skal ateistene få si: Vel, hvor er så deres Gud? Hvorfor skal humanistene få slå seg på brystet og briske seg og tenke at de har fasiten på kjærlighet? Herre, vi er små og ynkelige, men vi vet at din nåde er stor og at du makter å herliggjøre deg gjennom slike som oss. Derfor appellerer vi til din store nåde og ber at du har din vei med oss. La oss få se vår rette tilstand at vi er elendige og ynkelige, fattige, blinde og nakne. Herre, hjelp oss å gjøre alvor i vår relasjon til deg, Herre, og ikke bare ha det i munnen på et søndagsmøte, men virkelig vandre med deg. Ja, kom Herre Jesus. Kom, Herre!

Vi som sier at vi ser (en inspirasjon fra livet til Heidi Baker)

Jeg leser en andaktsbok av Heidi Baker. Heidi har et modent, åndelig og bibelsk perspektiv på livet. Det er ikke mange steder en finner Åndens frukt og Åndens kraft i så skjønn forening som i det hun lever og det hun uttrykker. Derfor er det utfordrende lesning, også. Hun tar alle våre visjoner og alt pratet ned til praktisk nivå. Det handler om å stoppe for den ene. Kjærlighet viser seg i handling, sier bibelen. En tro uten gjerninger er død, sier den også. Så tro virksom i kjærlighet har et uttrykk. Det må bli noe mer enn ord. Johannes snakker som å elske i sannhet og han kobler det til ordet gjerning (1.Joh 3.18).

Hva skal til for å stoppe opp for den ene? Det kommer helt an på hva vi ser og hva vi ser etter, er det ikke? Eller på den andre siden: hva vi overser. Vi kan ikke stoppe opp for alle. Så hvem skal vi stoppe opp for. Hvem er denne ene. Vi kunne ha valgt ut helt tilfeldig, og det hadde vært mye bedre enn om vi ikke stoppet opp for noen. Jeg var en gang med noen på gaten og skulle forkynne evangeliet om Jesu oppstandelse og demonstrere effekten av oppstandelsen ved å legge hendene på de syke og helbrede dem. De som jeg gikk med, gikk bare rundt og spurte helt tilfeldige folk om de hadde behov som vi kunne be for. Jeg ble litt sjokkert, for å være ærlig. Går dette an? Jo, det gikk veldig godt an. Folk reagerer forunderlig positivt på at noen bryr seg om deres behov, selv om de kanskje ikke hadde noen der og da. Så for meg ble det en ny erfaring. Om en ikke kjenner seg ledet til noen spesielle: Velg noen helt tilfeldig. Ha som mål å stoppe for en i uken. Det er bare en ting vi ikke kan gjøre. Det er å bare leve de travle livene våre og ikke ha noe plass til noen fremmede - noen som trenger det vi har å gi.

Og her berører vi den andre "hvor hunden ligger begravet". Tenker vi at vi har noe å gi som er av verdi? Eller forer vi oss sjøl med alle de gangene vi har blitt avvist og lurer oss til å tro at det var så mye bedre for Jesus og apostlene? Det spiller jo ingen rolle om vi blir avvist. Gud spør ikke om vi ble avvist eller ikke. Han spør om vi er villig til å stoppe for den ene. Selvsagt kan graden av avvisning ha noe med hvordan vi går frem. Det finnes mange måter å presentere evangeliet på. Det er dem som står med store plakater og varsler om den kommende fortapelse og står og roper med sinte stemmer mot all synd og elendighet. Alle må vi gjøre det vi har tro for og det vi opplever Gud kaller oss til - å advare mot fortapelse er også en del av evangeliet - dersom det ikke var noe å bli frelst ifra - så er evangeliet mer irrelevant enn gode nyheter. Det jeg ser i evangeliene og apostelgjerningene er gode nyheter demonstrert ved Guds kraft kombinert med et klart kall til omvendelse. Så dermed er ikke sinte ansikter og plakater som varsler fortapelse alene nok. Og det er ikke sikkert det er der vi skal begynne om det er dette folk allerede er blitt presentert. Men spørsmålet står der like fullt: Hva er det vi har å gi mennesker som er av verdi? Tenker vi på det som verdifullt. Er det for oss en kilde til liv, glede og framtidshåp? Min erfaring er at folk generelt er mer åpen for et “jeg” budskap. “Hei, dette har jeg opplevd i livet mitt, og dette er verdifullt for meg. Hva tenker du om det?” eller: “Hei, jeg gikk forbi deg og fikk en fornemmelse av at du har et behov som en jeg kjenner god gjerne vil gjøre noe med.” eller: “Hei, jeg er på skattejakt, og da leter vi etter mennesker som vi tror er skatter. Så bruker vi sånne skattekart hvor vi har fått noen kjennetegn, og du matchet så bra på skattekartet mitt, at jeg bare måtte sjekke ut med deg om du kunne være skatten jeg og bestekompisen min er på jakt etter. Du har ikke tilfeldigvis .........” Noen sier “ja” og er forundret over at noen bare kan vite sånt. Mens andre sier “nei, jeg er nok ikke den skatten du ser etter”. Uansett svar forklarer vi hvorfor vi gjør dette. Så får vi sagt noe om Jesu oppstandelse og delt noen vitnesbyrd om helbredelser som har skjedd nylig. Jeg pleier ofte å si: “Men jeg tenkte at dersom du hadde hatt denne plagen og jeg, i redsel for å ta feil, ikke tok sjansen på å spørre deg, og så skulle det bare en kort liten bønn til å gjøre en forandring på det - da hadde jeg vært ganske kjip, ikke sant?” Og vet du? Det er forunderlig mange som er enig med meg. Det er jo bare helt god logikk, og det peker på hva som egentlig er motivasjonen bak vårt initiativ: Det er Guds kjærlige ønske om å velsigne folk og gjøre folk klar over at han finnes, han vet og han bryr seg.

Et avsnitt i boka til Heidi Baker har jeg hatt vondt for å glemme. Hun forteller om de første gangene hun så blinde øyne åpnet. Vi tenker på det som et mirakel ut over det vanlige, men det er helt sentralt i Jesu tjeneste. Han åpnet de blindes øyne - både fysisk og åndelig. Det spesielle i Heidis erfaring var at alle de tre første som fikk synet tilbake utbrøt - på typisk afrikansk vis: “Mamma Heidi ser”. Alle gifte kvinner med barn omtales som “mamma” i mange afrikanske land. Det er en hedersbetegnelse. Først trodde Heidi at de hun hadde bedt for het Heidi akkurat som henne. Men så skjønte hun at det ikke kunne være tilfelle. Det var jo ikke akkurat et vanlig navn i Mozambik. Så noe forvirra gikk hun til Herren og spurte:  “Hva er det som skjer? Hva er meningen med dette?” Og Herren svarte henne: “Du har vært blind, Heidi”. Dette gjorde hnne ikke mindre forvirra. Hun blind? Hun var jo seende både på den ene og andre måten. Eller...? Bibelen sier at bare den som er født på ny, “kan se Guds rike.” (Joh 3). Ikke skal se, men kan se. Ikke bare en gang da, men nå - å se Guds rike her og nå. For Jesu forkynnelse var: Guds rike er kommet nær. Han sier:

“Men hvis Jeg driver ut demonene ved Guds Ånd, sannelig, da er Guds rike kommet til dere.” (Matt 12.28, BGO)

Jesus snakket ikke om Guds rike som bare noe fremtidig, men som en realitet her og nå, og han knyttet det til kraftige gjerninger, som å drive ut onde ånder. Ser vi Guds rike på denne måten? Forstår vi verden slik bibelen forstår den? Eller er vi blitt så lurt av medisinske termer, ateistisk tankegods og demoner med dress og slipps at vi egentlig ikke skjønner hvor sykdom har sin opprinnelse og forklarer alt ut fra kun diagnoser, piller og operasjoner? Bibelens verdensbilde er at det fysiske og åndelige henger sammen, så at legevitenskap som gjør fremskritt kan påvirke det fysiske er ikke noen bibelen på noe punkt fornekter. Men uansett hva den kommer opp med, så kan den ikke påvirke det åndelige som ligger bak. Å se inn i den åndelige verden og å se at Gud står over alt fiendens velde, gjør at legedom kan ta plass uten piller og operasjoner som ofte kan ha sine bivirkninger. Det er noe som heter kreftfri, men ikke frisk. Det var denne blindheten Gud gjorde Heidi oppmerksom på - ved at han på overnaturlig vis talte gjennom de som ble helbredet fra nettopp blindhet. Vi er blitt blinde for åndelige realiteter som er en sentral del av Guds rike: tilgivelse og legedom for sjel og kropp henger sammen. En frisk ånd trives i en frisk kropp med en frisk sjel. Så er det en realitet at alderdom og død fremdeles vil møte oss, så lenge vi er her, så vi snakker ikke om fullendelse - kun om invasjon som likevel er så tydelig at verden sukker: “De som oppvigler hele verden er nå kommet hit”. Jo, vi til å sette verden på hodet. Det vil si på rett kjøl. Men ser vi? Vi tenker på oss selv som seende, ikke sant? Vi som har den rette teologien og formen for lære. Vi som kan rettvise alle de villfarne og peke ut retninger for enhver synder. Men vi som vil lære andre å bli seende, er vil selv blinde? Vi som vil lære andre, praktiserer vi ikke? For hva er kristen tjeneste - en salvet praksis i tjeneste for Den Salvede, om ikke det er å være salvet av Ånd og kraft og helbrede alle som er underkuet av djevelen, slik som vår mester? Hvor blir det av Guds håndsutrekning til de lidende? Vi forkynner at Jesus er Guds sønn. Men dersom det er redusert til et sett leveregler og en såkalt kristen filosofi, hva er da forskjellen på kristentroen og f.eks. buddhisme? Selvsagt er det læremessige forskjeller, men egenstrev og i praksis en død Gud, kan like fullt være erfaringen. Men det vi er kalt til å forkynne og demonstrere er en oppstanden og levende Jesus. Da forsvinner selvskrytet og en ydmyk takknemlighet skinner frem. Ikke bare takknemlighet for tilgivelse, selv om det starter der og forblir der, også. Men også takknemlighet for kraft til forandring, fra innsiden ut. Bibelens løfte om en fred som overgår all fornuft går mye lenger enn noen buddhistisk balanse og higen etter å frigjøre seg fra smerte kan nå, for gjør at vi kan velsigne dem som påfører oss smerte fordi Jesu kjærlighet tvinger oss.

Jeg grunner ennå på Heidis erfaring og Guds tiltale til henne. Og jeg kan erkjenne som henne. Jeg er blind. Det første steget mot frihet, er så se at en er bunden. Det er først når vi forstår at vi ikke ser at vi ber: Herre, fri meg fra min blindhet. Salv øynene mine, så jeg kan se (Åp 3.18). Så det er blitt min bønn. Jeg vil ikke late som at jeg er noe jeg ikke er innfor Herren. Og jeg kan erkjenne min svakhet, også overfor dem som ennå ikke tror. Jeg er bare en disippel som etter fattigslig evne forsøker å følge etter min Herre og lære av ham. Og jeg erfarer at jeg, på tross for min blindhet og skrøpelige evne til å se hva Gud er i stand til å gjøre, at folk har dyp respekt for både viljen til å gå i tro og viljen til å erkjenne hvor kort en er kommet. Skuespill og pekefingerleken derimot, er det folk forakter, selv om de godt kan ta del i den. De er jo ikke verre en naboen sin.

Herre, hjelp meg i en omvendelse som er så dyp og gjennomgripende at jeg ser ditt rike. Gjør meg til dem som du snakket om: som trenger meg inn i riket og river det til meg. Herre, la meg få se det som er min og vår arv, og lær meg å hente ut den delen av arven som er tilgjengelig nå. Herre, hjelp meg ikke å utsette til å morgen det du ber meg om å gjøre idag. Jesus, hjelp meg til å stoppe for den ene - den som du peker ut, denne av dine minste som du ønsker at jeg skal stoppe opp for og møte med din kjærlighet. Må du være oss nådig, Herre Jesus. Ja, kom, Jesus. Kom, Herre!

Å meditere på Guds vesen og gjerninger (Sal 145, Passion Translation)

“Your magnificent splendor and the miracles of your majesty
are my constant meditation.
Your awe-inspiring acts of power have everyone talking!
I’m telling people everywhere about your excellent greatness!” (Sal 145:5-6, TPT)

Vi var på skattejakten her forleden. Å jakte på mennesker som Jesus har gitt sitt liv for, gir på alle måter mening. Jesus sa at han oppsøkte og leitet etter det som var fortapt for å frelse det (Luk 19.10). Å snakke om Guds kjærlighet til mennesker i form av en lignelse som virker ny og ukjent, kan være lurt når folk tror de vet hva dette handler om: Jesus sender mennesker ut på skattejakt og har utrustet oss med skattekart: både originalt og ureligiøst. En får mange samtaler med folk hvor en ellers hadde blitt avvist, og folk føler seg sjelden lurt. Å ha utgangspunkt i folk sine følte behov, oppleves heller ikke feil. Denne kvelden hadde vi fylt ut skattekart og jeg fant en av skattene mine nesten med en gang. Det var oppmuntrende, for de gangene før hadde jeg ikke funnet noen av dem - men bedt mer på avstand i forhold til andre mennesker som de andre på teamet hadde blitt ledet til. Å være bønnestøtte er jo også veldig meningsfylt, men nå var det altså min tur til å finne og ta kontakt. Den unge gutten hadde slatters og demonstrerte hvilke bevegelser han fikk ondt i knærne av. Vi fortalte hva skattejakt gikk ut på og at Gud antakelig var på jakt etter å få hans oppmerksomhet, og spurte om en 10 sekunders bønn med håndspåleggelse var greit for ham. Han var åpen for det, og etter forbønn gjorde han noen nye forsøk. Undringen spredte seg i ansiktet og et "wow!" slapp ut av munnen. Gud hadde absolutt fått hans oppmerksomhet, og vi fikk dele evangeliet om Guds kjærlighet og Jesu oppstandelse. Det finnes healere som mener de har en gave; vi vet hvor gode gaver kommer ifra. Vi våknet ikke bare en morgen, og så var den bare der. Vi har fått det vi har fordi Jesus Guds Salvede ikke bare døde for oss og vår synd, men han stod opp igjen, og han har flyttet på innsiden av oss fordi vi sa “ja” til hans invitasjon, og han lever sitt liv gjennom oss. Og fordi Gud gir gratis, så gir vi videre gratis. Så raus er Gud! Det var det vi nådde før han måtte slenge seg på bussen.

Resten av kvelden var det underet referansepunktet. Når folk er usikker på om de ønsker forbønn, er ofte et fersk vitnesbyrd det som skal til. Vitnesbyrd - sladder om Jesu kraft og godhet - skaper nysgjerrighet, undering og tro. Når folk får høre om det Gud har gjort nettopp, så oppleves det så nært og håndpåtakelig. Gud er jo tilgjengelig - hei, hva er dette?! De befaler smertene å forsvinne, og smertene lyder dem?!

David - den største kilden til det boka som heter salmene - gjorde det til en vane å meditere på Guds storhet og Guds undergjerninger. David var en mann som helt fra han var ung opplevde at Guds ånd kommer over ham, så han drepte både løve og bjørn med bare nevene. Når Saul var skeptisk til at han - en unggutt uten noen form for rustning eller våpentrening - skulle ta seg av Goliat, så var det disse historiene David fortalte, og det var disse vitnesbyrdene som fikk Saul til å ombestemme seg. David hadde grunnet mye på disse erfaringene. Hva forteller dette om Gud? Hva forteller det om meg om min relasjon til Herren? Ifølge Septuaginta, den greske oversettelsen av GT, så er hele Sal 144 skrevet i forbindelse med Davids møte med Goliat:

“There is only one strong, safe, and secure place for me;
it’s in God alone and I love him!
He’s the one who gives me strength and skill for the battle.
He’s my shelter of love and my fortress of faith,
who wraps himself around me as a secure shield.
I hide myself in this one who subdues enemies before me....

...My God, I will sing you a brand-new song!
The harp inside my heart will make music to you!
I will sing of you, the one who gives victory to kings—
the one who rescues David, your loving servant,
from the fatal sword. ” (Sal 144:1-2; 9-10 TPT)

Hører du David snakke og synge til seg sjøl og Herren? Der David først opplevde under var som gjeter - i den jobben som ble ansett for ikke å være noe. Det er i hverdagen vi kan bygge et forhold til Gud som gjør forskjell når vi virkelig blir satt på prøve. Det er små valg vi gjør hver dag som bygger en åndelig karakter som består prøven. David sier:

“Your magnificent splendor and the miracles of your majesty
are my constant meditation.”

Vi kan i stor grad velge hva vi vil fylle hodene våres med. Å gi Gud oppmerksomheten betyr ikke å bli livsfjern. David så etter sauene; han fastet ikke i håp om at englene skulle ta seg av det. Det var fordi han hadde fokus på jobben, at han berget sauene fra løve og bjørn. En kan ha fellesskap med Herren mens en er på jobb. Jeg tar meg av og til en liten pause på jobb for å gi Gud min oppmerksomhet. Det er ikke å skusle bort arbeidstid. Andre går ut for å røyke; jeg tenner røkelse i overført betydning. Enhver arbeidsgiver har store fordeler av en åndsfylt mann eller kvinne på jobb. Vi blir mer kreative, mer positive og miljøskapende og mindre reaktive. Tar du bussen til jobb, slik jeg gjør, er det verdifull tid som en kan bruke til bibellesning, bønn og meditasjon. Jeg mediterer ofte på hvor stor forskjell det gjorde når Gud møtte med på en landevei utenfor en campingplass i Sverige. Om du er mer fast leser på denne bloggen, så tror du meg, for dette har jeg nevnt ofte her. Når Gud tok seg bryet med å møte med å gi meg muligheten til å få kontroll over livet og helsen igjen; hva skal jeg da bruke resten av livet til? 

Utfordringen vi har som mennesker er at vi glemmer så fort. Det er derfor det å skrive er en viktig funksjon i det profetiske fellesskapet. Særlig glemmer vi det Gud har gjort i og gjennom oss. Enkelte bibelvers kan sitte fordi vi har meditert på dem, og akkurat derfor. Men hvor mange har meditert på sin egen frelseshistorie eller på andre storverk Gud har gjort for oss? Hva vi velger å gi oppmerksomhet avslører hvordan vi forstår Gud og hvordan vi forstår Guds ord. For mange er Guds ord redusert til et framtidshåp basert på tilgivelse for synd og en del etiske leveregler som typisk passer i forhold til egen livsstil. En snakker om å leve etter Guds ord og ubehaget ved å si nei til noe som samfunnet ikke bare sier “ja” til, men som det direkte promoterer aktivt. Og det er absolutt en del av det å leve etter Guds ord. Men bildet er så mye større enn det.

“Den som sier: «Jeg er i ham», må leve slik Jesus levde.” (1. Joh 2.6, N11BM)

Jeg er klar over at bibelen sier at det er forskjellige gaver og at Ånden deler ut gavene i Jesu kropp. Men det fratar oss ikke et ansvar for et kristent fellesskap for å uttrykke Jesus slik bibelen faktisk beskriver ham. Det fratar oss ikke ansvaret for å søke gavene med brennene iver, som bibelen sier vi skal (1. Kor 14.1). Og fordi det Gud gjør med og gjennom oss levendegjør og virkeliggjør Jesus, gir det mening å bruke mer tid på meditere på vitnesbyrd. For disse historiene - der Jesus - han som er det Levende Ordet - har fått plass i oss og gjort noe gjennom oss, viser oss at bibelen nettopp ikke er gammel støvete bok som har gått ut på dato. Den er aktuell idag. De fantastiske historiene vi leser om leder oss til en akkurat så fantatisk Gud. Han har ikke forandret seg.

- Jo, men det er jo bare Guds godhet, og sier ikke noe om vår karakter, sier du. Vel, la oss si at det er riktig. Betyr det at det som bare er Guds godhet ikke har noe å si? Hele evangeliet er jo historien om at Gud velger å gå i døden for oss for å kjøpe oss tilbake til seg sjøl. Ingenting vi kunne gjøre ville få Gud til å akseptere oss. Alt hviler på nåde. Og det at Gud virker mirakler gjennom oss, er hans måte å si at han har gjort seg tilgjengelig for oss - det forteller og demonstrer denne enormen godheten ifra Gud. Er det dermed uvesentlig? Jeg skulle ikke tro det. Jesus knytter mirakler som demonstrerer godhet og tilgivelse fra synd sammen mange steder. Han sier: “for at dere skal vite at menneskesønnen har makt til å tilgi synder. Nå vender han seg til den lamme - jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!” (Mark 2.10, N11BM). Dessuten: Er en god karakter vår fortjeneste, eller et produkt av Guds nåde det, også? Så da er vi vel like langt, eller hva? Det er jo bare Guds godhet. Men igjen: verken tegn, under og mirakler eller en gudelig karakter er bare. Det er et fantastisk verk av Gud. Der mirakler kan åpne en dør, vil en gudelig karakter kunne holde den åpen. Derfor er begge nødvendig - og hjelp oss Gud!

“Your awe-inspiring acts of power have everyone talking!
I’m telling people everywhere about your excellent greatness!” 

I høstferien hadde jeg en erfaring som overrasket meg. Siden vi var i Spania, hadde jeg ikke sett for meg så mange muligheter til å be for folk. Engelsk er fremdeles mangelvare, og det å begi seg ut på en samtale med tusen muligheter til misforståelser, var ikke særlig fristene. Men vi bruker tid i bønn til Gud når vi har ferie. Det hjelper på alt - vi får bedre dager, bedre samarbeid og bedre samliv. Bønn som ektepar er skikkelig undervurdert. Så skulle jeg en formiddag på nærbutikken. Fordi jeg er trent til å legge merke til slikt, så la jeg merke til at damen i kassen knødde skuldrene sine - det virket som hun hadde ondt. Før jeg hadde fått tenkt meg om, så hadde jeg spurt om hun hadde smerter. Hun nikket forlegen. “Flott!” tenkte jeg. “Nå har du rotet deg godt ut på”. Jeg spurte en gang til, og hun nikket igjen. “Er du lege?” spurte mannen i den andre kassen på et engelsk av sjelden god kvalitet. Jeg benektet noe medisinsk kompetanse og sa at jeg var en enkel kristen, men at jeg bad for syke og så helbredelser regelmessig. Jeg kunne se forakten i øynene hans nå han henvendte seg til damen og sa at jeg var en kristen (så mye spansk skjønner jeg). Men når jeg først hadde startet ballet, så måtte jeg jo fullføre, så jeg spurte henne om hun ville akseptere forbønn. Igjen så hun forlegen ut. Jeg så på mannen i den andre kassen og signalerte med øynene om han kunne oversette. Men før han kom så langt, så hørte jeg damen sa: “Afraid!”- Ah, akkurat. Hun skjønte hva jeg sa. Så bra! Så jeg spurte henne: “Hva er du redd for? Hva er det verste som kan skje? At smerten forsvinner?” Hun tenkte seg litt om, og så snudde hun den vonde skulderen mot meg. Jeg bad en kort bønn som jeg pleier og spurte hvordan det kjentes. Hun testet litt ut og sa noe på spansk med et etter hvert kjent forundret blikk. Jeg vendte meg mot mannen i den andre kassen og spurte. Hva sier hun? Er smerten borte eller er den der fremdeles. Han svarte at det ikke var noen forandring. Men også nå forstod damen hva som ble sagt, for hun protesterte tydeligvis. Nå fulgte en litt under seanse hvor han spurte om igjen og om igjen, og hun svarte med mer og mer bastant stemme. Siden alt foregikk på spansk skjønte jeg bare at det var en serie spørsmål og svar (?). Mannen i kassen så ganske så forvirra ut. Så for å få greie på hva dette gikk i, så spurte: Så - hva sier hun? Er det bedre eller det samme? Han svarte: “Hun sier at smertene er helt borte”. Jeg forsøkte å forklare kort kjernen i evangeliet, men da var det andre kunder som kom og skulle betale, så damen i kassen fikk det ikke med seg. Så jeg så på mannen og sa: “Can you please translate?” Han så ganske brydd ut, men damen så strengt på ham og sa: “Yes, you must translate!”. Jeg gikk så inn i butikken og fikk tak i de få varene som jeg trengte og oppdaget (selvsagt) at jeg hadde glemt lommeboka. Så jeg unnskyldte meg og bad om å få sette varene ifra meg og hente lommeboka. Det var ikke noe problem. Så jeg løp hjem og kom tilbake med lommaboka. Når jeg nærmet meg butikken stod dame i kassa, mannen i kassa og en annen ansatt i en samtale som døde fort når jeg kom anstesende. Jeg betalte og skulle til å gå, når den tredje butikkansatte, også en dame, stoppet meg og pekte på hoften sin. “Akkurat! Her har ryktene gått, ja” tenkte jeg. Så jeg spurte: “Pain?” Hun nikket. Uten for mye om om men tok jeg hånda hennes og la på hofte, og la min hånd over og bad en kort bønn. Så bad jeg henne teste. Hun rørte litt på seg og nikket og sa noe jeg ikke skjønte. Jeg så på min kamerat, tolken (mannen i den andre kassen, altså) og signaliserte at jeg trengte oversettelse. Han spurte og hun svarte. Så sa han - med den samme undringen i blikket: “HUN sier at hun ikke har ondt, lenger” Jeg bare smilte. Skjønner at en er skeptisk - og ingen av oss hadde noe annet enn dama sitt eget ord på det - rett skal være rett. Jeg sa noe om at Jesus alltid var i godt humør. Jeg kunne være sur og tverr av til. Men ikke Jesus. Og så gikk jeg med blikket til mannen i kassen følgende med meg ut. Dersom vi tør å ta steg i tro der folk beveger seg, så vil ikke bare disipler av Jesus fortelle vitnesbyrd - ryktene om det Jesus gjør vil få fart gjennom mennesker som ikke nødvendigvis har kommet til en frelsende tro. Vi ser det i evangeliene. Vi ser det i apostelgjerningene. Og dersom vi vil ta Guds ord på alvor - så vil vi se det i vår tid, også.

Jeg er bare en enkel disippel. Ikke har jeg kommet noe særlig langt i disse tingene, og jeg har absolutt mine skavanker. Men Jesus synes ikke å bry seg noe særlig om det i den forstand at det gjør meg ikke diskvalifisert. Han synes å være mer opptatt av hvordan jeg vil gi respons til ham idag. Han lokker meg med på eventyr. Og lengselen etter en levende, ekte Jesus er blitt så sterk at jeg ikke kan motstå kallet ifra ham lenger. Jeg kan ikke leve med meg selv om jeg ikke gir respons. Og når jeg tenker på hva det koster i lys av hva pris andre søsken rundt om i verden betaler, så er det for ingenting å regne! Hva er det vi sutrer etter her oppe på berget? Våre problemer og utfordringer kan til dels skyldes vår egen kjødelighet. For dem som virkelig lider, enten troende eller ikke, så er velstanden vi nyter en fattig trøst, og jeg vil på ingen måte underslå at de finnes også i vår del av verden. Men nettopp derfor er det de trenger levende kristne og overgitte disipler til å gi dem håp. Håp kan også bli mangelvare for en troende om livet behandler en røft nok. Dersom livet synes å være en lang, lang historie av torturaktige smerter, så virker himmelen så langt, langt borte. At Gud handler også her og nå, kan være et hårstrå av håp som gjør at en klarer en dag til med det uutholdelige. Så hva med oss som ikke lider med slike plager? Hva bruker vi mulighetene, overskuddet og helsen til? Har vi empati til å skjønne hva andre mennesker går igjennom? Det er så lett å ta for gitt alle mulighetene en har, inntil den dagen en sjøl står foran et fjell av en utfordring som ikke synes å ville flytte seg. Det en da har sådd, er det en vil høste. For muskler vokser ikke ut av inaktivitet.

Herre, vil du trene oss til å delta i sin kjærlighetshær? Herre, vil du dele ut dine kjærlighetsbomber som vi kan detonere over sykdommer og plager og demoniske krefter som holder mennesker nede i fangenskap? Herre, jeg ber om at du skal finne oss villige på den dagen da du vil demonstrere ditt herrevelde. Gud, frels oss fra den demoniske avguden som heter penger og materialisme. Herre, utfri vårt tankesett fra ateismens tomme løfter om kontroll og egen fortreffelighet. Gud, må det bli alvor i livene våre at vi faktisk stoler på deg, og bare deg. La det komme til uttrykk ved at vi strekker oss i tro og tillit i forhold til andres utfordringer, slik din kjærlighet befaler. Fri oss ifra navlebeskuende selvfokus og la oss se det som den kardinalsynden det faktisk er. Jesus, vil du ha nåde med oss. Kom og rens oss, Herre. Ja, kom, Herre Jesus!

Den kristne og miljøsaken

Kristne kan ha svært ulike politiske ståsteder og likevel lese den samme bibelen, ha den samme tro på Jesus som frelser og Herre og også på mange måter være i den samme skalaen rent teologisk. Det kan på en måte forundre oss, men det er altså slik at det samfunnet en vokser opp i vil påvirke hvordan en ser på godene og ondene med ulike samfunnsordninger. Og bibelen gir heller ikke absolutte svar på alt. Den proklamerer ikke demokratiet som den suverene måten å organisere samfunnet på, men Jesus advarer like fullt mot den maktkonsolidering som han også viser til i sin samtid som modell for den kristne menighet og kristent arbeid. Det er også slik at demokratiet synes å ha lyktes best med å fremme grunnleggende menneskeretter og fred, som alle er bibelske verdier. Vi blir i 1. Tim 2 bedt om å be for styresmakter nettopp i den hensikt å be om fred. Der hvor det hersker orden, går evangeliet lettere frem. Under kaotiske omstendigheter er det bare én som vinner - en som alltid har spilt splitt og hersk. Så er det ikke slik at det er noen forutsetning at myndigheter som holder orden - liker de kristene; underlig nok synes det nesten å være omvendt. Det er flere muslimer som blir kristne i land hvor det er Islam som holder ro og orden, enn det er i demokratiske Norge hvor alle kan hevde sin rett og sin mening.

Det er store politiske spørsmål som er på dagsordenen. Miljø er den ene. Globalisering vs. den suverene nasjonalstaten er en annen. Vi kan ha ulike ståsteder og overbevisninger, men det er med politikk som det er med teologiske spørsmål: En kan gjerne ha en mening og en oppfatning; men det er også bra om en kan velsigne og ikke forbanne, slik Jesus har befalt oss. Dersom en snakker direkte nedsettende om navngitte mennesker, også politikere, så har jeg litt ufordringer med å se at det er det bibelen ber oss om å gjøre. Vi skal fremme fred, så langt det står til oss, sier Paulus i Rom 12. Hva innebærer det? Et veldig godt eksempel på dette er profeten Daniel. Han var i stand vil ikke å gå på kompromiss med absolutte verdier, men var likevel høflig og i ærefrykt, til og med i møte med noen en tidenes verste herskere. Han leitet ikke etter noe han kunne kritisere eller lage bråk om. Han søkte fred så langt det var mulig. Og når han ble prøvd på de absolutte verdiene, som å bøye seg for andre guder enn Israels Gud, så bøyde han ikke av, men også da med en fredelig holdning.

Det er med sorg jeg observerer at kristne ledere som er eksponert i media fremstår som ufine kritikere av både media og til og med barn. Mennesker diagnoser, som de har valgt å være åpne med i en sårbarhet som mange kristne kunne misunne, er blitt brukt imot dem på en måte som er vanskelige å oppfatte som noe annet enn nedverdigende. Og alt sammen fordi en har et engasjement og et mot som jeg ikke kan skjønne at kristne ikke skulle applaudere henne for. En kan tro at global oppvarming skjer, og en kan tro at dette bare er forbigående. En kan tro at jo, da, det blir varmere, men det er ikke menneskeskapt, eller så kan en tro at vi mennesker står bak endringene. Det finnes ulike røster, og som troende forstår vi at vitenskapen har sin begrensning. Samtidig blir det jo rart å hevde at vitenskap som har vært med å fremme den materielle velstanden en selv nyter, og blant annet teknologi en yttrykker seg igjennom - har en eller annen ondsinnet ideologiske bias; like rart som å hevde at teknologi og fremgang er selve årsaken til undergangen; uten den hadde vi jo ikke hatt i nærheten kunnskap om hva som rører seg i atmosfæren.

Det var to mennesker som ble satt i en hage. De fikk et oppdrag som var å dyrke og passe på hagen. Tanken om at vi som kristne ikke har noe som helst forvalterskap av moder jord virker litt fjernt. Du skjønner, var det en kristenleder som uttalte seg: “Jesus kommer tilbake. Så reis med fly og spis biff!” Bak uttalelsen ligger det en forståelse om at dette vi nå ser uansett ikke har evig verdi. Og sånn i et veldig langt perspektiv, er jo det forsåvidt helt riktig. Det er bare det at det ikke er noen av oss som har helt greie på når han kommer. Hvis vi ikke passer oss, så blir vi som Jehovas vitner, som har spådd Jesu gjenkomst opptil flere ganger, og tatt feil hver gang. Men hvis det er slik at vi kan gi blaffen i hvordan det går med moder jord; maler vi huset vi bor i? Jesus kommer jo igjen. Eller sender vi bilen til service? Jesus kommer jo igjen! “So who cares?” Hvorfor betale på pensjonen? Er det ikke et lite paradoks at vi kan forholde oss til verden og gjøre planmessige ting som vil sikre morgendagen, og samtidig så argumenterer vi med at vi ikke trenger å bry oss om et forvalteroppdrag vi har fått ifra Gud?

“Hedningfolkene ble harme,
men nå er din vredesdag kommet.
Nå er tiden da de døde skal dømmes,
nå skal du lønne dine tjenere profetene,
de hellige og dem som frykter ditt navn,
små og store,
og ødelegge dem som ødelegger jorden.” (Åp 11.18)

Jeg har ingen guddommelig åpenbaring om hverken miljø eller global oppvarming. Jeg har ikke noen guddommelig åpenbaring om hvilken maling jeg bør ha på huset, heller, men forholder meg til fagfolk som med mange års erfaring sier at det er lurt å vedlikeholde huset ved å male det, og tar gjerne imot råd om hva som kan fungere bra. Folk som uttalelser så skråsikkert om miljøsaken at de kan snakke nedsettende og navngitte personer - de har kanskje fått slik åpenbaring. Men selv da burde en holde seg for god til slike karakteristikker som at “du ser at hun ikke er helt god”. Men dersom vår oppfatning mer en basert på vår menneskelige motstand mot å bli møtt med kravet til endring, eller andre politiske biaser, så tar en på seg et ganske stort ansvar ved å latterliggjøre menneskers oppriktige engasjement for vår felles klode.

En søster lenket meg til en artikkel i Dagen som slo fast at skaperverket var i opprør og led under syndefallet, og at det vi nå ser, er konsekvensen av det. Og det er mye god teologi i en slik innfallsvinkel. Hele universet er preget av menneskets opprør og synd, og vår synd påvirker uten tvil den kloden vi bor på. Paulus sier også i Rom 8 at skaperverket venter på vår forløsing som da også skal bli skaperverket til del. Så hvordan vi kristne tar ansvar, har absolutt noe å si hvordan tilstanden på moder jord befinner seg. Men betyr det at vi bare skal gi blaffen og dytter alt inn i et eller annet Tusenårsrike? Det er faktisk dokumentert under vekkelsene i Sør Amerika på 90 og 2000 tallet at selve jordsmonnet opplevde helbredelse og bar bedre frukt fordi folk hadde vendt om ifra synd. Altså er det slik at vår livsstil påvirker helsen til moder jord. Og det er vel ikke noe å undre seg over? Kan vi som kristne argumentere for at vi kan dure frem uten ettertanke i en livsstil som ikke er bærekraftig om alle i verden skulle leve slik som oss? Grådighet er faktisk en av syndene som Paulus lister opp som en synd som fører oss i fortapelse (1. Kor 6.9; Gal 5.19-21). Er det en god kristen dyd å snakke ned ei ung jente som maner til omvendelse fra en ekstravagant livsstil? Og samtidig klager vi over hvor lite mennesker rundt oss er villig til å vende om fra deres synd? Og samtidig som at der er slik at vi lever i det samfunnet vi lever i og ikke har noen marsjordre fra Herren om å melde oss ut av det, så er det vel heller ikke forbudt å tenke litt over det vi gjør og er med på? Dersom det er slik at Adam og Eva sin synd førte til en skaperverk i opprør, og det er slik at vi med vår omvendelse og bønn til Gud kan redusere denne effekten, akkurat slik som omvendelse fra fyll, seksuelle utskeielser, egoisme, korrupsjon og latskap gir gode effekter i form av fremgang og velstand; hva da? Skal vi bare fortsette å ture fram, så det gode kan komme ut av det? Eller er det bare slik at vi ber til Gud og så herjer vi på i en syndig livsstil som før? Får ikke omvendelse til Gud noen konsekvenser for livsstilen vår, også? Er det å ha et engasjement for god luftkvalitet i byer, mikroplast i havet og konsekvenser av en evt. global oppvarming en motsetning til dette? Driter vi kristne i å kildesortere, for det betyr liksom ingenting, for Jesus kommer igjen?

La oss prøve oss med et tankeeksperiment - det trenger ikke å være mer enn det. La oss si at global oppvarming skjer, og at denne er menneskeskapt, så kan vi som troende være enig om at vi ikke har hele fasiten her - verken den ene eller den andre veien. Viser ikke vår manglende evne og vilje til å endre atferd med denne trusselen hengende over oss, hvor lite vi mennesker evner å endre oss selv om dommedag står foran oss? Vi forkynner to utganger av livet. Det er ganske alvorlig, er det ikke? Og det er slik at Jesus tok vår synd på seg, og røveren som ikke hadde mange timene igjen, ble lovd inngang i Guds rike sammen med Jesus. Men er det slik at vi kan leve slik vi vil og likevel ha billett til himmelen? Det krever en endring av livsstil, ikke sant? Ellers kan en vel ikke kalle det omvendelse? For både Jesus og Paulus snakker om å gjøre gjerninger som er omvendelsen verdig (Matt 3.8; Apg 26.20). Men istedet for å bruke anledningen til å peke på denne ubotferdige vestlige verden med all sin ateisme, humanisme og tanker om egen fortreffelighet og si: “ikke engang når deres egne profeter - forskerne - snakker om dommedag, vil dere vende om. Ikke så rart at dere ikke vil høre på oss, heller,” så bruker vi ikke anledningen. Nei, nei! Vi skal altså, om vi skal tro en viss form for amerikanisert fremgangsteologi, at vi bare skal fortsette i samme stilen; undergang eller ei. Det står altså ei ung jente og holder verdens ledere ansvarlige og peker på konsekvenser av en hodeløs grådighet, som også bibelen fordømmer, og så klarer en altså som kristne å skulle sette henne i forlegenhet? For vi har jo skjønt det, kan du skjønne. Jenta har jo fått i seg noen helt forskrullede idéer. Det at negative konsekvenser av dårlig atferd kan få mennesker på andre tanker, er det en årsak til at vi skal fremme slik atferd? Vi ser jo av historien og også av åpenbaringsboka at den harde kjerne av dem som ikke vil vende om, ikke bryr seg om konsekvensene blir aldri så tøffe, men står løpet ut og anklager Gud. Det er dette bibelen kaller forherdelse.

Dette er ikke et forsvarskrift mot verken den ene eller den andre politiske retningen eller for eller imot miljøbevegelse. Det er et forsøk på å sette det jeg ser i verden i et bibelsk og evangelisk perspektiv. Selv er jeg ganske pragmatisk i forhold til samfunn, teknologi og forskning. Om det er slik at det bare er en viss sjanse for at forskere som slår alarm har rett; hvor galt kan det gå om vi snur litt på oss og lar ressurser, forskning og utvikling gå i retning av fornybar energi? Vil det bety verdens undergang? Vil det bety at evangeliet vil gå mindre frem? Store omveltninger i miljøet vil kunne skape store politiske omveltninger og krig. Er det det bibelen ber oss om å be om? Og samtidig: En større omlegging i form av revolusjon betyr også fort ustabilitet og krig, så det er neimen ikke lett. Men om de mest pessimistiske forskerne har rett, så er det iallefall tid for bønn og faste, eller hva? Det er noe med denne “jeg forstår meg på alt så ikke kom å fortell meg noe”-tilnærmingen som ikke kler oss kristne sånn plagsomt godt. Vi klager på at media ikke behandler oss rett og forstår seg på oss, aller minst oss karismatiske kristne, men likevel uttalelser seg så skråsikkert. Men gjør vi oss skyld i samme synd?

Herre, måtte vi komme dit hen, at vi bruker mer tid på kne for mennesker, enn vi gjør på å rakke ned på dem i offentlighet. Herre, mennesker som sliter med angst med tanke på framtiden. Skulle vi ikke rope til deg om fred i hjerte og sinn for dem? Og skulle vi ikke stå med mennesker i budskapet om behovet for enn radikal omlegging av vår vestlige livsstil? Herre, så mange ganger vi har endt opp med å forbanne mennesker som du lot sin sønn dø for og som du har befalt oss å velsigne. Vil du tilgi oss, Herre? Hjelp oss til sann omvendelse! Jeg oss å tenke på konsekvenser av våre handlinger. Hjelp oss ut av hodeløs shopping fordi vi kjeder oss og heller bruker tid og penger på noe som har evighetsverdi og havner som plast i havet eller som søppel på en stinkende søppelplass. Hjelp i sannhet ikke å ha det sinnelag som verden har; bruk og kast; det jeg har lyst på idag; betal i morgen; andre får rydde opp. Herre, det kan virke så overveldende alt som skjer, men vi vet at vi kan komme til deg, og at du vil veilede et ydmykt og botferdig hjerte. Ja, kom og vis oss Jesus! Gode, nådige, Herre: Kom!