Høydepunkter fra Jesaja - Del 20 - et oppgjør med materialismens falske og tomme "evangelium" (Jes 41)

Hele Jesaja 41 er et langt oppgjør med den fordummende avgudsdyrkelsen. Vi kan jo lett riste på hode når vi leser beskrivelsen:

^❝6 Den ene hjelper den andre,
til hverandre sier de: «Vær sterk!»
⁷ Treskjæreren styrker gullsmeden,
og blikkenslageren styrker smeden ved ambolten.
Han sier om loddingen: «Den er god»,
og styrker den med nagler
så den står fast.” (Jes 41:6-7)

De som lager en gud som må nagles fast for i det hele tatt å bli stående gjør det i respons til faren som truer - kong Kyros den store som la hele den daværende verden under seg. Var det i det hele tatt berging å få fra trusselen? Selvsagt! Men den beskyttelsen lå ikke i en figur som ikke engang kan stå oppreist i egen kraft. Den ligger utelukkende i en omvendelse til han som er Den Evige Jeg Er.

Kong Kyros sin erobring av Babylon innebar utfrielse for Israel, som fikk vende tilbake til Jerusalem og fikk muligheten til å begynne på nytt. Var det bare fordi 70 år var gått, eller var det fordi de hadde ydmyket seg og vendt om fra sitt frafall og sin avgudsdyrkelse. Vi finner svaret på det spørsmål i profeten Daniel og i Nehemia og Esras bok. Det var en oppvåkning og en vekkelse som gikk. Gud reiste opp profetiske og apostoliske ledere som forstod seg på tidene og som hadde skjønt to ting: 1) Du kan ikke leke med Gud; leve akkurat som du vil og tro at du slipper unna med det og 2) om du har syndet og fått smake konsekvensen av det, så er det likevel nåde å få. Disse lederne vendte seg til Gud og bekjente sine og folkets synder. Det finnes dem som mener de er rett med Gud, og som ikke finner det nødvendig å sørge over folkets synder; de sørger knapt nok over sine egne. Men å bruke pekefinger og klage over verdens vantro og opprør finner de ganske enkelt. “Denne folkehopen som ikke kjenner Guds ord er forbannet,” lød budskapet fra fariseerne (Joh 7:49). De var fortvilt over at folket løp etter denne svermeren fra Nasareth som til og med var frekk nok til å utfordre dem - de som hadde den rette form for sannhet og åpenbaring. Selvsagt var de i sin fulle rett til å advare mot både de ene og det andre de fant som fremmedelementer; være seg de som samarbeidet med politiske motstandere; kvinner som livnæret seg av å selge seksuelle tjenester (rart nok ikke de mennene som gav dem inntekt), og ellers alle andre som ikke fant glede i deres tørre og livløse evangelium - “bokstaven som slår ihjel”. Og en svermer som både samlet en gjeng uutdannete fiskere og til og med kvinner i sin disippelskare - tenk at folket kunne finne mer glede i høre på ham! Han gjorde til og med under på en måte som ikke kunne bekreftes i Skriftene - det vil si deres forståelse av Skriftene. Jesus kalte dem blinde veiledere; skjønt de var sikkert sterkt imot både homofili og lesbiskhet. Så sant som det er at Gud holder i trådene på den internasjonale arenaen, så er det mer sant at han gjør sitt verk som svar på sitt folk sine ydmyke bønner. Hvis vi tenker at Israels gjenopprettelse etter bortførelsen fra Babylon var helt uavhengig en dyp omvendelsesbevegelse ledet av menn og kvinner som Gud hadde reist opp, så forstår vi lite av det som er det grunnleggende budskapet i hele bibelen. Det profetiske budskapet er alltid et kall til å leve et liv i omvendelse; et kall til å vandre trofast med Herren, slik Gud sier det gjennom Mika:

❝Han har kunngjort for deg, menneske,
hva godt er.
Og hva krever HERREN av deg?
Bare at du gjør rett,
viser trofast kjærlighet
og vandrer ydmykt med din Gud.” (Mika 6:8)

Det finnes ikke noe skjebnetro hos Gud. Vår tro har ikke noe med fatalisme å gjøre. Vi ber ikke Insjallah - hvis Gud vil - slik muslimene gjør uten så mye som et fnugg av idé om hva Gud pønsker på. Nei! Han har åpenbart sin gode vilje for oss gjennom Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (latin: Jesus Kristus). Jesus kom og sa: “Tiden er kommet, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på de gode seiersnyhetene.” Han sendte ut to og to, først 6x2 (de 12) og så, etter en runde med mangfoldiggjøring av de tjenesteteamene: 6x6x2 (de 72) med en befaling om å søke å finne et fredens hjem: “Helbred de syke der og si: ‘Guds rike er kommet nær til dere!’ ” (Luk 10:9). Men hvordan i all verden kan vi helbrede de syke? Hvordan kan vi vite at Gud vil helbrede dem? Vel, det er nettopp det som er poenget. Når Jesus befaler sine disipler å gjøre dette, så har vi svaret på hva som er Guds vilje. Så når disiplene ikke lyktes med å sette det stakkars barnet til en fortvilet pappa fri fra de onde åndene som plaget ham, så var ikke fasiten: Nei, men da var det ikke Guds vilje å sette dette barnet fri, da. Tvert imot forskrev Jesus en annen diagnose og en annen resept. Diagnosen var ikke feil teologi, men avstand fra teori i hodet til åpenbaring i hjertet. Bibelen kaller det for tro. Du skjønner; avstanden fra hodet til hjertet er så eviglang stor, at det er bare den hellige Ånd som kan overvinne den enorme kløften. Og det første den hellige Ånd gjorde med Jesus, var å føre ham ut i ødemarken i en 40 dager lang faste. Bad Jesus dem gjøre noe han selv ikke hadde gjort, fordi han trengte jo ikke det siden han var Gud sønn? Nei! Hele poenget med livet og tjenesten til Jesus var at det var en modell som disiplene hans skulle etterfølge. Men vi finner nok av folk som mener de har den rette lære, men som fremstille en slik tanke som det verste svermeri. De vil da hevde at vi har tatt deres kjære Jesus ned på en nivå han ikke hører hjemme, og vi gjør oss selv lik ham. Men en del er villfarne fordi de ikke kjenner Skriftene, og heller ikke Guds kraft. Det var Jesus sin diagnose på fariseerne og de skriftlærde (Matt 22:29). “Slik som Den Salvede (latin: Kristus) er, slik er vi i denne verden,” sier apostelen Johannes (1. Joh 4:17). “Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Den Salvede (latin: Kristus)”, sier apostelen Paulus (1. Kor 12:12). Hvem er det Paulus sammenligner med Den Salvede her? Hodet eller kroppen? Er det ikke kroppen? I dette kapittelet beskriver Paulus hvordan det er når kroppen er i tråd med hodet, salvet av ham som er Den Salvede, slik at den viser hvem Den Salvede er. Han beskriver Åndens gaver som Ånden deler ut til enhver slik han vil.

Så Jesus ber oss altså om å gjøre det umulige - å helbrede de syke. Det kommer i forkant av budskapet og er i seg sjøl en sentral del av budskapet. Det vi sier er en forklaring på det uforklarlige som skjer. Du skjønner; Jesus er stått opp ifra de døde. Jeg pleier å si til folk som jeg møter der ute blant folk: Alle religioner som er stiftet er stiftet av noen som nå ligger i en grav. Om Jesus faktisk har stått opp ifra de døde, så snakker vi om noe helt annet. Dersom de i forkant har opplevd effekten av oppstandelseskraften, så vil et slikt budskap ha en dyptpløyende effekt hos en del. For de har opplevd noe de ikke kan forklare. Den helbredelsen som tok plass i kropp eller sjel, varsler det frelsende verk Jesus vil gjøre i deres innerste om de slipper ham til som frelsekonge i livet sitt. Det kan tenne en lengsel - fordi det er ikke bare et fjernt eventyr lenger. Vel, iallefall; det fjerne eventyret kom nå plutselig mye nærmere. Det virker straks mer relevant og livsnært. Evangeliet om Guds rike er i hovedsak en invasjonsplan, ikke en fluktplan, sjøl om det å flykte fra forfølgelse hører med. Han er Herre!

Det er denne enorme forskjellen mellom en mental tro på noe materielt, tomt, dødelig, og en overnaturlig, nådeskapt tro på en levende Gud som skapes når Ånden får belyse vår ånd og gi oss sann åpenbaring; det er denne forskjellen som er Jesaja sitt fokus i kapittel 41. For boy om Gud kan frelse:

^❝8 Men du, Israel, min tjener,
Jakob, som jeg har utvalgt,
ætt av Abraham, min venn,
⁹ som jeg grep tak i ved jordens ender
og kalte fra dens ytterste grense.
Jeg sa til deg: «Du er min tjener,
jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg.»
¹⁰ Frykt ikke, for jeg er med deg,
vær ikke redd, for jeg er din Gud!
Jeg gjør deg sterk og hjelper deg
og holder deg oppe
med min rettferds høyre hånd.
¹¹ Se, til skamme og til spott
blir alle som er harme på deg.
De blir til intet og går til grunne,
de som går i rette med deg.
¹² Du skal lete, men ikke finne
noen som er i strid med deg.
Til intet og ingenting
blir de som er i krig med deg.
¹³ For jeg er HERREN din Gud
som har grepet din høyre hånd
og sier til deg: «Vær ikke redd!
Jeg hjelper deg.»
¹⁴ Vær ikke redd, Jakob, du vesle mark,
og dere, Israels menn!
Jeg hjelper deg,
sier HERREN.
Israels Hellige løser deg ut.
¹⁵ Se, jeg gjør deg til en treskeslede,
skarp og ny, med mange tagger!
Du skal treske fjell til støv
og gjøre hauger til agner.
¹⁶ Du skal kaste dem i været
så vinden tar dem og stormen sprer dem.
Men du, du skal juble i HERREN
og være stolt over Israels Hellige.” (Jes 41:8-16)

Jesus sier at dersom vi har tro som et sennepsfrø, så skal vi kunne si til fjellet: flytt deg herfra og til dit, og det skal flytte seg. Fordi vi er noe veldig spesielt og har noen superkrefter som mennesker? Nei! Fordi han er HERREN vår Gud som har grepet vår høyre hånd og som har løst oss ut. Det er noe som skjer med oss mennesker når Gud virkelig får vår oppmerksomhet og får grepet hjertene våre, slik at hans verden blir åpenbart for oss. Ingenting er umulig med Gud, sier Jesus. Og i hvilken sammenheng sier han dette? I det tilfellet når disiplene mislyktes med å sette den lille gutten fri fra demonen som holdt på å ta livet av ham. Der underviser han om tro som kan flytte fjell, og så legger han til: “Men dette slaget farer ikke ut uten ved bønn og faste.” Hva var utfordringen? Størrelsen på demonen eller størrelsen på vantroen? Vi trenger å skjønne at bønn og faste forandrer oss, slik at Gud kan bruke oss til å forandre verden omkring oss. Det var enklere for Gud å få Israelsfolket ut av Egypt enn Egypt ut av Israelsfolket. Det ene gjorde han i løpet av måneder. Det andre brukte han en hel generasjon på. Den generasjonen som hadde bodd mesteparten av sin tid i Egypt måtte dø ut, mens en ny generasjon som hadde lært seg å vandre med Gud i ørkenen, fikk innta landet. Vi kan kjenne oss små og ynkelige som makker, slik Gud omtaler Jakob her i Jes 41. Vi er skrøpelige som mennesker. Men Guds løfte om berging og frelse gjelder akkurat slike som oss. Spørsmålet er da om vi har mer tro på oss sjøl enn på Gud. Og tro på oss sjøl kan både være tro på egne fortreffelige egenskaper til å rydde opp og så stor tro på egne problemer at ikke engang Gud kan gjøre noe med dem. Felles for disse er at det er oss det handler om oss, ikke om Gud. Sann ydmykhet er ikke å tro mindre om hva Gud kan gjøre i og gjennom oss, men å la det handle nettopp mindre om oss. Det er forskjell på å synes synd på oss i møte med vår egen synd, og sorg som fører til omvendelse hvor vi lar Gud virke i hjertene. Den første er det Paulus kaller sorg som fører til død, for den er av denne verden: “Uff, nå ble livet dårlig her, fordi jeg har gjort noe dumt.” eller “Uff, samvittigheten eller andre anklager meg. Det er synd i meg.” Den andre er en sorg til omvendelse, og det angrer og skader ingen, sier Paulus (2. Kor 7.9-10). Den sier heller: “Herre, det kan virkelig ikke fortsette slik som dette. Nå skader jeg både andre og meg selv, her. Vi må finne ut av dette sammen. Du må forandre meg, Herre, ved din gode nåde!” Vi må skjønne at Gud har omsorg for oss, sjøl om vi er som ynkelige små makker. Og overgitt i hans hånd så er det utrolig hva Gud kan gjøre. Vårt utgangspunkt er ikke det som avgjør hvordan det ender. For dette er Guds løfte til oss:

^❝17 De hjelpeløse og fattige
leter forgjeves etter vann,
tungen tørker ut av tørst.
Jeg er HERREN, jeg skal svare dem,
jeg er Israels Gud, jeg skal ikke forlate dem.
¹⁸ Jeg åpner elver på snaue høyder
og kilder midt i dalene.
Jeg gjør ørken til innsjø
og tørt land til oppkomme.
¹⁹ Jeg planter sedrer i ørkenen,
akasie, myrt og oliventrær.
Jeg setter sypress i ødemarken
sammen med gran og buksbom
²⁰ så de kan se og vite,
legge merke til og sammen forstå
at HERRENS hånd har gjort det,
og at Israels Hellige har skapt det.” (Jes 41:17-20) 

Budskapet her at at Gud gjør det umulige. En ørken blir ikke til en innsjø sånn helt uten videre. Da har det skjedd noe veldig ekstraordinært, noe som vil vekke oppsikt. Når Jesus begynte sin tjeneste, så vekket det oppsikt. 

❝²⁷ Alle ble forferdet; de snakket i munnen på hverandre og sa: «Hva er dette? En ny lære – og med myndighet! Han befaler til og med de urene åndene, og de adlyder ham.»²⁸ Og ryktet om ham kom straks ut overalt i hele Galilea-området.” (Mark 1:27-28)

Hva var det som var nytt? Jo, her var det ikke bare vakre ord og teorier, men Guds kraft var i aksjon. Når Gud får slippe til, så er det slik at ryktet går og mennesker kommer. Jesus sjøl hadde fokus på å trene de 12, og ofte trakk han seg unna folkemengdene - han ble ikke tiltrukket av folkemengder. De bygde ikke et svært stadion for å holde svære vekkelsesmøter. Det var ting som bare skjedde som resultat av den mirakeltjenesten Jesus hadde og som han trente sin disipler til å leve i og videreføre. I Jes 41 så taler profeten om å 1) se og 2) vite, 1) legge merke til og 2) forstå. Det er ikke slik at vi mennesker har en helt enorm kapasitet til uten videre å omsette abstrakt teori til noe håndfast som vi kan sette ut i praksis. Og det er Gud godt klar over. Det er derfor han taler sterkest gjennom det han gjør - ikke gjennom teologiske forelesninger. Ord er ekstremt nyttige til å sette ord på det vi observerer, og ordet “legge merke til” er et ord som betyr å legge sammen; i denne sammenhengen å legge sammen observasjonen og trekke konklusjoner fra dem, slik at det gir oss forståelse. Det kan ikke foregå uten ord. Utfordringen i vestlig kristenhet, er at ordene har overtatt i så stor grad, at det er blitt tomme ord uten den kraften som får folk til å undre seg. Skal du få noen som mener de har skjønt hvordan verden henger sammen til å begynne å tenke annerledes, så må de få et lite sjokk: “Hva i all verden er dette for noe? Dette skal jo ikke være mulig!” Vel, det var kanskje det, likevel, da, og tiden er inne for å utfordre dem på hva de tenker om det, og gi dem vår forståelse av hvordan verden henger sammen. Det finnes ingen som er enklere å forkynne for enn ateister, for det er så enkelt å demonstrere for dem at de tar feil. De avslår ofte initielt forbønn fordi de tror jo ikke på bønn, så hvorfor i all verden prøve. Så vi snur på det og sier: Vel, da kan det vel ikke skade om du prøver, heller, da, for i ditt hode er jo risikoen null. Noen “ateister” er ikke så overbevist om sin ateisme at de er villig til å ta sjansen; innerst inne vet de at de kan faktisk ha tatt feil, men er ikke villig til å møte realitetene ansikt til ansikt. De har Gudsangst. Andre responderer: Jo, det kan jo vel ikke skade, og det er da en sjanse for at de kommer til å bli virkelig overrasket. Noen blir så overrasket at de slipper ut en glose. Jeg er slett ikke glad i bannskap, men akkurat i den settingen er det faktisk et positivt tegn, for vi skjønner at dem vi ber for har opplevd noe som virkelig har satt dem ut, og vi ler litt for oss sjøl; vi har ikke berøringangst i møte med syndere. Vi har jo alle vært der en gang. Om en omvendt rusmisbruker stjeler sin første bibel, så vår det nå så være. Vi får heller gå tilbake til butikken og betale for dem og spandere dem den bibelen, da. Omvendelse er en prosess. En helbredelse er kanskje ikke engang nok, men når de hører eller opplever neste, så kan de begynne å legge sammen bevisene og kommer frem til en erkjennelse: dette er en virkelighet som jeg bare må ta et standpunkt til; de er kommet ut av denne “kjekt for deg”-hengemyren av likegyldighet. Jesus visste at apostlene han trente kom til å høste inn mange som hadde fått initielle berøringer i løpet av de 3 årene Jesus sjøl stod fysisk til stede i denne tjenesten. For det samler seg opp, og til slutt så bryter det igjennom - ikke bare en berøring og en velsignelse - men en dyp erkjennelse og omvendelse. Gud er ikke redd for å bli stilt til ansvar og komme med bevis. På ingen måte. Tvert imot utfordrer han menneskedyrkere og andre avgudsdyrkere å komme med sine bevis:

❝²¹ Kom og legg saken fram! sier HERREN.
Kom med bevisene! sier Jakobs konge.
²² La dem komme og fortelle oss
hva som skal skje.
Fortell oss om de første ting
så vi kan legge merke til dem
og vite hvordan det ender!
Eller la oss få høre hva som skal komme.
²³ Fortell om fremtidstegnene
så vi kan vite at dere er guder!
Gjør bare noe, godt eller ondt,
så vi sammen kan se det og bli redde!
²⁴ Se, dere er mindre enn intet,
og det dere gjør, er mindre enn ingenting.
Avskyelig er det å velge dere.
....

²⁸ Jeg ser etter, men det finnes ingen,
ikke én av dem som kan gi råd
så jeg kunne spørre dem og få svar.
²⁹ Nei, alle er intet,
og det de gjør, er ingenting.
Vind og tomhet
er deres støpte bilder.” (Jes 41:21-24; 28-29)

Gud vil ha oss ut av et modus hvor livene våre består av jag etter vind. Han vil at vi skal bruke den tiden vi har her til å investere for evigheten. Dagens ungdom jages inn i psykisk sykdom gjennom et enormt press på overfladisk vellykkethet. En skal yte maks på alle områder, ikke fordi det i bunn og grunn gjør deg lykkelig, men for at du skal kunne flashe det på sosial medier og dermed sjøl bidra til å opprettholde jakten på den perfekte tomhet. For å få endene til å møtes går det ut over søvn og hvile. Særlig ikke unge hjerner er ikke konstruert for å være påskrudd hele tiden, og når bruken av sovemedisin blant unge går i taket, så er det et varsko om at noe er veldig galt. Helter, enten influensere, artister eller sportsidoler dyrkes, men de er bare mennesker, og ingen av dem kan fylle tomrommet på innsiden eller frelse vår sjeler. Uten et verdi som har sin rot i at vi er skapt i Guds bilde og at det er betalt den høyeste mulige pris for våre liv, så knyttes verdien til ting som ikke betyr noe i det lange løp. Det er når vi vandrer med ham som har skapt oss, at vi finner ut at vi sjøl har potensiale til å bli helter, ikke fordi vi følger med på mobilen kl 01:00 i frykt for å ramle ut av gjengen, men fordi han er så raus at han viser oss sitt rike - som består i kraft ikke i ord (1. Kor 4.20). De unge kommer til å komme, fordi de falske avgudene vil bli avkledd, akkurat slik Jesaja forkynner her. Da er det mitt håp at Gud skal finne voksne disipler som skjønner hva Gud er i ferd med å gjøre og som er klar til å løpe med ham og se Guds plan iverksatt. Det at materialene samles betyr ikke nødvendigvis at huset bygges. Det må disippelgjøring til, og ingenting passer bedre enn brutte liv som Guds nåde har fått reparere og satt i stand. Det blir et valg mellom å sause rundt egne skuffelser over brutte drømmer og svikt hos andre og oss sjøl, og å løfte blikket å se at høsten er moden og la seg innrullere i hæren av arbeidere. Mange har bedt om og proklamert vekkelse over mange år. Det ble ikke helt slik mange hadde håpt utover 2000-tallet. Men Gud kaller og vekker igjen folket sitt. Tidene endrer seg og mørke skyer drar over horisonten. Det er krig og rykter om krig. Og mitt i dette: Disse gode seiersnyhetene om Guds rike skal forkynnes for alle folkeslag med tydelige bevis som står seg i retten (Matt 24:14). Evangeliet er etterprøvbart. De kan se og vite, legge sammen bevisene og forstå. Herre, vis din nåde imot oss og la oss forvalte din nåde på rett måte!

Høydepunkter ifra Jesaja - Del 19 - Gud som er høyt og langt over alle mennesker bryr seg likevel om - mennesker (Jes 40)

Jesaja 40 starter sammen med Jes 35 et lengre budskap om frelse og gjenopprettelse, sammen med sangene om Herrens lidende tjener. Noen av de mest kjente og kjære avsnittene i det gamle testamente finner vi her.

Det er to sannheter som Gud gjennom profeten gjentar i dette kapitlet i Jes 40:

❝⁶ En røst sier: «Rop ut!»
Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?»
«Alle mennesker er gress,
all deres troskap
er som blomsten på marken.
⁷ Gresset tørker bort, blomsten visner
når HERRENS ånde blåser på den.
Sannelig, folket er gress.
⁸ Gresset tørker bort, blomsten visner,
men ordet fra vår Gud står fast for evig.» ” (Jes 40:6-8)

1. Et oppgjør med det humanistisk-ateistiske mennesket
Det humanistisk-ateistiske mennesket har lenge ment å ha sin eksistens uavhengig av Gud. Bortsett fra å være et relativt fantasifullt tankeeksperiment som krever mye mer tro enn å si at det finnes en Skaper, representerer logisk kortslutning med totalt katastrofale konsekvenser. 

Jeg har en oppladbar klokke på armen. Ingen vil hevde at den ble til helt av seg selv - gjennom en rekke eksplosjoner i en teknologibedrift, så bare gjennom tidenes løp, så bare falt brikkene på plass sånn helt av seg sjøl. Men det er altså dette ekstrem-ateistene hevder skjedde i universet og at det står bak alt liv vi ser på jorda idag - og det er helt uten noe som helst form for bevis som egentlig holder mål sånn rent vitenskapelig. Ikke bare har klokka mi en skaper - et menneske som gjennom sin utrolige intelligens har funnet opp en rekke teknologier som er nøye satt sammen i system. Realiteten er også at den er helt avhengig av at jeg lader den. Ellers dør den helt ut, for om noen år vil ikke batteriet kunne lades mer. La oss si at denne klokka hadde en egen vilje. Da kunne den jo bestemme seg for å gi blaffen i å vise meg tiden og slik tjene meg. Virker jo helt uhørt når den egentlig er skapt til å vise meg korrekt tid - det er hele hensikten med dens eksistens. Men om den hadde hatt sin egen vilje og ikke bare var en programmert tidsrobot med noen ekstra funksjoner som viser hjerterytme og søvnfaser, så kunne den jo bare ha bestemt seg for at det giddet den ikke lenger. Egentlig kunne den bestemme seg for at den ikke ville ha noe med meg å gjøre i det hele tatt. Om jeg da hadde sagt til den at den fikk tid til å ombestemme seg, hvis ikke ble det jo umulig for meg å lade den, og den ville da slutt dø? Det er jo bare en naturlig konskevens, men klokka kunne da mene at det var selve beviset på at jeg var en ond herre som ville den ondt, og da ville den ihvertfall ikke ha noe med meg å gjøre. Det er som å bestemme seg for å slutte og spise og så være opprørt over at det til slutt medførte ens sikre død. Ikke spesielt logisk, men det er sånn mennesker holder på. for med en gang det er vi som blir stilt til ansvar for noe som er over oss mennesker, så spretter gnoregubben frem. Det vil en ikke ha noe av. Og så er det humanistisk-ateistiske tankeeksperimentet så gjennomført utenkelig å tro på at en har kommet så langt at en har innrømmet at det nok finnes noe intelligent design bak alt sammen. Det blir litt for utrolig at det bare skal være tilfeldigheter. Det ble litt for mange av disse påståtte “tilfeldighetene” som må skje samtidig eller i en gitt rekkefølge til at sannsynlighetsberegningen skal gå opp, iallefall om den skal være basert på noe vitenskapelig ikke bare ende opp i fantasi og eventyr. Og det er jo en begynnelse om ikke annet. Men selvsagt henger ikke dette intelligente designet da sammen med en personlig Gud som har en moralsk forståelse av noe som er rett eller galt. Igjen kommer vi tilbake til denne angsten for og opprører mot å bli ansvarliggjort av en Skaper. Det ironiske er jo at en hevder menneskeverd og menneskerettigheter som noe som er absolutt. Men en slik absolutthet kan jo ikke finnes om ikke denne intelligente designeren også står bak en moralsk oppfatning og erkjennelse i oss som skapte vesener. For hvis moralsk kompass bare er menneskeskapt, og det ikke står til ansvar overfor noen utover seg selv, så kan jo mennesket redefinere hva som er rett og galt når som helst. Men vi dømmer altså andre mennesker til straff, til eksempelvis fengsel, selv om de vi dømmer kan mene at de ikke har gjort noe galt. Deler av idéen er å beskytte andre mot ugjerninger, og den er grei. Men det er også i dette den iboende idéen om at et menneske som har forbrutt seg, må gjøre opp for seg. Vi mennesker opererer med begreper som oppgjør, tilgivelse og forsoning. Dersom den intelligente designer står bak moralsk oppfatning og erkjennelse, så må det være slik at designeren selv har en idé om moral. Vi kan ikke hevde at moral på noe punkt er noe som har noe absolutt ved seg, og ikke bare er relativt i tilfeldighetenes spill, men noe en uansett hva en selv måtte mene må stå til ansvar ovenfor, uten at det bli selve kronbeviset for en personlig og moralsk Gud. 

At Gud er en intelligent designer skal vi lett bli enige om. Men Gud er så mye mer enn det. Han er kjærlighet. Og fordi han er kjærlighet, så lager han ikke roboter, slik vi mennesker gjør. Fordi en robot kan ikke elske, og Gud skapte noe som har kapasitet til å elske, derfor skapte han en skapning som faktisk har kapasitet til å velge bort Gud. Vi er ikke noen Pinnochio’er. Vi kan velge å elske Gud tilbake og vandre med ham, og la ham vise oss hvem han er, eller vi kan velge å snu ryggen til og gå vår egen vei. Men om det er slik at vi er avhengig av Gud som vår Skaper og herre akkurat som klokka mi er avhengig av meg for opplading og jeg har en bestemmelsesrett over den, fordi klokka er menneskets verk for å tjene oss akkurat som vi er Guds verk, skapt i hans bilde, for å tjene ham, hvordan blir det så? Da må det til slutt få fatale konsekvenser om vi mennesker ikke gir opp vår idé om egenrådighet og uavhengighet av Gud. Universets skaper ombestemmer seg ikke og fratar deg din frie vilje for å berge deg. Han gjør deg ikke om til en robot som blir tvunget av hjerte til å vende seg til ham - fordi en nettopp da ikke har noe levende hjerte, så det blir uansett en selvmotsigelse. Gud skapte oss i sitt bilde, og slik kommer det til å forbli. Det betyr også at det å elske Gud, det å tjene Gud og å adlyde ham, ikke er noe robotaktig, men en vandring der en gjør oppdagelser underveis, og det er en frihet til å vokse å finne ut av ting. Jesus, som bibelen sier levde uten synd som menneske, gjorde nettopp det. Han oppdaget at foreldrene ble engstelige når han ble igjen i templet, mens de var på vei hjem. I hans 12 år gamle hode forstod han ikke at de ikke forstod at han selvsagt måtte være i sin Fars hus. Det var en menneskelig begrensing av erkjennelse, men det var ikke synd eller lovbrudd for det, selv om det i en luthersk-nevrotisk forstand nok hadde blitt fremstilt slik for alle andre enn Jesus, som selve beviset på arvesynden. Fordi du er skapt til å være noe som er stilt bare litt lavere enn Gud sjøl, så betyr denne vandringen med Gud en dialog, ikke en monolog. For den som vil lese bibelen så kan det virke forvirrende når mennesker diskuterer med Gud og når de er i opprør mot Gud, for jommen kan det se ganske så likt ut. Poenget er at hjerteinnstillingen er forskjellig, og Gud ser forbi det ytre. Mennesket er gitt en åndelige kapasitet og en evne til å kommunisere med Gud som bibelen sier er Ånd. Vi er ikke bare materie - vi er også ånd - med en åndelige kapasitet, og fordi Gud er en evig ånd, er det noe i oss som også er evig.

2. Gud har en frelsesplan - og vet du? Han tror på den!
Hvorfor bruke så mye tid på dette? Vel, Gud bruker en hel del tid på dette i Jesaja 40 og utover. Fordi vi mennesker er gått så mye kapasitet, så har vi så lett for å glemme at vi er 100% avhengig av vårt opphav, og at vi bare kommer til å finne den egentlige meningen med vår eksistens i en vandring med ham. Det er i ham vi beveger oss og er til (Apg 17:28). Gud har mulighet til å bøye oss; jo, da. Han bøyer kongers hjerter (Ordpr. 21:1). Det er en frihet, men vi får heldigvis ikke smake hele konsekvensen av den allerede nå. Gud holder nemlig igjen konsekvensene av alle gudshateres og opprøreres spillville galskap. Uten at Gud er nærværende og holdt sin hånd over denne lille kloden, så er det en som gjerne vil overta fullt og helt, en som stjeler, myrder og ødelegger. Om satan får påvirke oss uten en gudgitt begrensning, så vil selvutslettelse bli resultatet, og det tar ikke lang tid. Guds nærværende dom er langt å foretrekke, og David forstod dette når han fikk valg om straff for sin og folkets synd. Det var mye bedre å falle i Guds hender. Der var det tross alt en mulighet for nåde. Men denne begrensningen som er lagt på vårt opprør mot Gud, kaller Bibelen for Guds langmodighet, tålmodighet og godhet. At vi mennesker slår seg på brystet og oss sjøl til inntekt for at har evne til en godhet som er Guds gave til oss; et produkt av hans nåde; er jo et hån. Men Gud tåler det, for han har en frelsesplan. Hans intensjoner med menneskeheten er evig frelse gjennom nærværende dom, ikke evig fortapelse gjennom fordømmelse til hans fravær - hvor Gud stadfester vårt dårlige valg om å velge ham bort. At det er frelse gjennom dom, betyr at mennesket på komme til en erkjennelse av sin avhengig av Gud og vende om. Mens en del leser bibelske profetbøker som om det skulle være Notradamus, for å finne ut hva som kommer til å skje i framtida i den verden som nå er, så handler budskapet i profetene dypest sett om kallet til å vende om. Det er ting Gud velger å styre, men ikke slik at våre personlige valg ikke har noe som helst å si for oss. Det er profetier i bibelen som velsignelse som ikke ble noe av fordi mennesker valgte å gå sine egne veier. Det er profetier i bibelen om dom som ikke ble noe av fordi mennesker valgte å vende om, og profeten Jona er må mange måter det beste eksemplet. Jona var mer opptatt av at profetien skulle slå til enn at mennesker ble berga. Ja, han ble så dritsur at han ville dø, og Gud måtte korrigere ham, for hjerteinnstilligen hans var ikke på linje med Guds. Gud er kjempehappy om alle domsprofetier fra hans munn skulle utebli, for hans intensjon og plan er frelse, en frelse som han har tilveiebrakt gjennom Sin Salvede (lat. Kristus). 

^❝13 Riv hjertet i stykker, ikke klærne!
Vend om til HERREN deres Gud!
For han er nådig og barmhjertig,
sen til vrede og rik på miskunn,
og han kan angre på ulykken.” (Joel 2:13)

Gud få alle til å bøye kne for ham; det gjør han lett på den siste dag, men han kan ikke få alle til å bøye hjertene slik at vi med et villig hjerte vandre med ham. Det er slik en velger Gud i en kjærlighetsrelasjon. Alle kan bøye seg for en overmakt; det kan en jo blir nødt til, men det er ikke det Gud er på jakt etter, og det er ikke det som bringer frelse. Hva som skjer med alle som ikke har fått evangeliet forkynt, har vi ikke helt oversikt over, men det er det Gud har åpenbart, og så er det noe Gud har holdt skjult. Det vi vet er at han har befalt de som tror å forkynne de gode nyhetene, ikke som en tom teori, men med Ånds og kraft som bevis (1. Kor 2). Det vi vet er at det mot bevis er mulig gjøre nakken stiv og nekte å forholde seg til kallet til omvendelse fra egenrådighet til en vandring med Gud, og at Gud dømmer rettferdig ut fra forutsetninger gitt. Det er nettopp derfor det er maktpåliggende for oss kristne å dele de gode nyhetene, fordi vi er mye gitt.

For så langt har Gud vært villig til å gå at han sjøl tok straffen for alle lovbrudd, for alt opprør. Vi får en ny sjanse med blanke ark. Og ikke bare får vi muligheten til å begynne på 0 der Adam og Eva begynte. Nei, nei! Det er dem som parkerer ved 0-punktet. Men det Gud har gjort i Jesus, Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge er så mye mer. Han har åpnet døren inn i det aller helligste (Hebr 19:10). Vi får tilgang til Far gjennom én Ånd (Ef 2:18). Vi har fått del i dette evige livet som er i hans elskede sønn (1. Joh 5:12; Joh 17:2-3). Veien til Livets tre er ikke lenger stengt! Forhenget ble revet i to; og gravene ble åpnet (Matt 27;51-52). Vi tjener Gud i et nytt liv i Ånden (Rom 7:6), hvor Åndens som gir liv løser oss fra syndens og dødens lov (Rom 8:1). Jesaja beskriver dette revolusjonerende på denne måten:

^❝3 En røst roper:
Rydd HERRENS vei i ørkenen,
jevn ut en vei i ødemarken
for vår Gud!
⁴ Hver dal skal heves,
hvert fjell og hver haug
skal senkes.
Bakket land skal bli til slette
og kollene til flat mark.
⁵ HERRENS herlighet
skal åpenbare seg,
alle mennesker skal sammen se det.
For HERRENS munn har talt.” (Jes 40:3-5)

 I Luk 3 hvor dette avsnittet er sitert, oppsummeres vers 5 på denne måten: “Og alle mennesker skal se Guds frelse”. Det er noe vi må forstå med Gud. Han har sin lyst i trofast paktskjærlighet (Mika 7:18). Hans drøm er å få være vår Gud og at vi skal være hans folk, og at han bo imellom oss (Åp 21.3), ikke at han trekker seg unna til vår undergang fordi vi over tid absolutt ikke vil. Når Moses bad Gud om å vise ham hele hans herlighet, så lot Gud ham se hans herlighet på denne måten: “Da steg HERREN ned i en sky, stilte seg hos ham og ropte ut navnet Den Evige Jeg Er. HERREN gikk forbi ham og ropte: «HERREN er Den Evige Jeg Er, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på trofast kjærlighet og sannhet» ” (2. Mos 34:5-6). Guds herlighet viser seg i hans frelse. Paulus sier at hans frelsesverk og frelsesplan virker slik at der blir til lov og pris for hans nådes herlighet (Ef 1:6; 1:14). 

^❝9 Gå opp på et høyt fjell,
du Sions gledesbud!
Løft din røst med kraft,
Jerusalems gledesbud!
Løft din røst, vær ikke redd!
Si til byene i Juda:
«Se, deres Gud!»
¹⁰ Se, Herren GUD
kommer med styrke,
han hersker med sin arm.
Se, hans lønn er med ham,
de han vant, er foran ham.
¹¹ Han gjeter sin flokk
som en gjeter.
Han samler lammene med armen,
løfter dem opp i fanget,
leder søyene.” (Jes 40:9-11) 

Det å gå opp på et høyt fjell og rope ut, er ikke forsøk på å gjemme seg. Jesus gikk opp i fjellet når hans skjønte at folkemengden ville følge ham. Det var det beste alternativet til mikrofon på den tida. Lyden bar langt utover, og man brukte fjellet til talerstol, for å si det sånn. Budskapet som ropes er en Gud som har makt til å berge og som samler og gjeter flokken sin - sørger for den og beskytter den. Pappa Gud har gitt sin sønn makt over alle mennesker, og det er makt til å gi dem evig liv til dem som vil bøye seg og la seg forandre ved hans frelsende kraft (Joh 17.1). Det står at han “vant” noen, og vi kan la ham vinne oss eller vi kan velge å stå imot.

^❝27 Hvorfor tenker du, Jakob,
hvorfor sier du, Israel:
«Min vei er skjult for Den Evige Jeg Er,
min Gud bryr seg ikke om min rett»?
²⁸ Vet du ikke, har du ikke hørt?
HERREN er den evige Gud
som skapte jordens ender.
Han blir ikke trett og ikke sliten,
ingen kan utforske hans forstand.
²⁹ Han gir den trette kraft,
og den som ikke har krefter,
gir han stor styrke.
³⁰ Gutter blir trette og slitne,
unge menn snubler og faller.
³¹ Men de som venter på Den Evige Jeg Er,
får ny kraft,
de løfter vingene som ørnen,
de løper og blir ikke slitne,
de går og blir ikke trette.” (Jes 40:27-31)

Etter et lengre avsnitt, hvor Gud igjen viser til hvor stor forskjell det er på ham og oss mennesker; hvor uendelig mye større han er enn oss, både i kraft og visdom og innsikt, så oppsummerer profeten igjen disse to hovedlinjene i budskapet. Gud er ikke som oss; han er Den Evige Jeg Er (YHWH). Men denne enorme forskjellen betyr ikke at han ikke ser oss eller ikke bryr seg, eller at han dermed er uttilgjengelig. For dette er den andre siden ved det falne mennesket som viser seg igjen og igjen: det religiøse mennesket. Jo, da. Gud finnes nok. Det er bare det at han er nå der oppe, og her nede sliter jeg men mine ting. Hans eksistens har ingen relevans for mitt liv. I hebr 11.6 står det at den som trer fram for Gud må tro at han er til, og at han lønner den som søker ham. Gud vil gjøre seg sjøl tilgjengelig til får fordel. Vi kan få del i hans enorme kraft, i hans innsikt og hans visdom. Det religiøse mennesket har ikke en slik erfaring av Gud, og istedet for at Gud får vise oss hvem han er så lager vi en gud i vårt eget bilde; en avgud. Det religiøse mennesket kan nok hevde at det dyrker Gud, men mennesket blir fremdeles referanserammen, der Gud hadde planlagt fellesskap, og i det fellesskap en voksende åpenbaring av Guds herlighet og godhet. Det er et sted hvor vi kan få ny kraft. Det er et sted hvor en kan forsøke noe verken det humanistisk-ateistiske eller det humanistisk-religiøse mennesket har erfart: å løfte vingene og kjenne at det er en overnaturlig oppdrift av en varm vind av Guds kjærlighet, velvilje og nåde. Dette stedet kaller bibelen nådens trone (Hebr 4.16). Å, hvor et vakkert og fredfullt sted! Ja, for et spennende sted å være - fullt av action! Hvordan kan det henge sammen? Vel, i Guds verden forenes det som for mennesker er uforenlig. Om vi vil bli værende der - værende i ham - i Guds Salvede, og vi kan begynne å høre de ordene som kommer ifra Guds munn - da vil vi kunne be om hva vi vil, og det skal bli gjort for oss (Joh 15:7). Det er en person i nyere vekkelseshistorie som har dette slagordet: “Lower and slower”. Det er så vi mye vi vil ha gjort, og det er så mye som tenker er avhengig av oss. Men Gud venter på dem som vil vente på ham, de som får hjertene sine grepet av Gud, så de søker det som er der oppe, ikke det som er her nede (Kol 3.2), så de søker det som hører Ånden til, og ikke det som bare er avhengig av vårt skrøpelige kjøtt og blod (Rom 8.5). Et under som skjer her på jord, er ikke bare av kortvarig natur, for bakom et mirakel, er det en vandring med en evig Gud. En helbredelse her på jord, gir ikke en dødelig kropp evig liv. Men kilden som brakte helbredelsen, renner fra den livstrømmen som renner ifra Guds eget hjerte - bibelen kaller det evig liv. Og Guds motiv for helbredelsen, er hans evige kjærlighet. Lærer vi ham å kjenne, blir det vår motivasjon, også. For her er to ting: Åndens kraft og Åndens frukt. Om du vil velge kun den ene, så er det ikke Gud du har valgt deg, for han kan ikke deles opp; han er én! Du kan ikke velge Guds kjærlighet uten samtidig å velge Guds egen måte å vise den kjærligheten på; det bare han kan gjøre som svar på våre bønner, og som han alene får æren for. For en Gud vi har!