En sunn givertjeneste (2. Kor 8 og 9)

Paulus trekker her opp linjene for en sunn givertjeneste. For det første har han et prinsipp om å gi i en Guds rike sammenheng. Målet med innsamlingen var å støtte fattige søsken med det mål å hjelpe dem til å stå på egne ben. Det å kunne brødfø seg gjennom eget arbeid, er et Guds rike prinsipp, og kilde til velsignelse og vekst. Givertjenesten knyttes til forkynnelsen av evangeliet og rettferdig fordeling imellom kristne. Det utelukker nok ikke hjelp til ikke-kristne, sjøl om Paulus slår fast at ansvaret for søsken står høyere. Å legge midlene til disposisjon for et arbeid ledet av apostler synes også å være et prinsipp, skjønt det ikke nødvendigvis betyr at apostler er personlig involvert i selve utdelingen. Slik vi ser det i apostelgjerningene blir dette arbeidet delegert til diakoner, eller menighetstjenere.
Et annet prinsipp er at du skal vite hva du har når du gir. For du skal gi av det du har, og ikke av det du ikke har. Altså slår Paulus fast et bibelsk prinsipp om å føre regnskap. Dette er viktig. I en del sammenhenger blir tiende og ofringer forkynt og undervist , men ikke prinsippet om å føre regnskap. Det kan være at Gud utfordrer deg til å gi over evne, men da trenger du å vite hva du skal tro Gud for. Jeg har møtt familier hvor en har praktisert "vi gir tiende og ofringer og da ordner Gud resten" tjeneste. Det forløser ikke velsignelse, men økonomisk kaos. Det ærer ikke Gud når du må refinansiere forbrukslån til stadighet. Paulus snakker og å legge til side ukentlig, det vil si å planlegge givertjenesten. Å planlegge er ikke feil, men tvert imot bibelsk. Her ligger det velsignelse og fremgang. Du kan gi, bruke eller spare penger. Investeringer er noe annet enn forbruk. Du har forpliktelser, det du trenger og det du ønsker deg. Klarer du å skille på disse og planlegge økonomien, vil det å bringe inn tienden og så inn i Guds rike gi rikelig gevinst.
Økonomi er et område hvor tro og gudsfrykt blir prøvd. Vi kan så med tro og glede, og Guds velvilje hviler over det. Sår vi med uvilje og under tvang, derimot, vil høsten utebli, både der og da og senere. Vi kan trene oss til å ta steg i tro, og Gud vil se til at du blir velsignet. Paulus bruker eksempler for å oppmuntre menigheten i Korint. Kjærligheten deres blir testet, og Paulus er sikker på at de skal bestå prøven, til glede for dem selv og dem som ta imot gaven. Det er mange gevinster når kristne gir. Takken til Gud forløser nye under, og velsignelsesspiralen er i gang. Gud elsker en glad giver, men også en takknemlig mottaker. Den som sår, skal også høste, og det rikelig, både åndelig og materielt. Du kan så mange forskjellige ting: vennskap, tid, ordet, åndelige gaver, penger, vennlighet. I korinterbrev er det penger det er snakk om, og mens en kan så ukritisk av smil og kjærlighet og gode ord, så krever penger styring om vi skal leve på Guds måte.

Lederskap vs. eierskap (2. Sam 15)

David blir omtalt i bibelen som en mann etter Guds eget hjerte - "en mann som vil utføre alt det jeg vil". Det betyr ikke at David var perfekt, for det var han aldeles ikke. Men vi finner hos David en del grunnleggende holdninger. En av disse holdningene var at han ikke kjente eierskap til det som hadde med  Guds rike å gjøre, selv når det involverte ham personlig. Vi ser i dette avsnittet hvordan David heller flykter fra byen barnbeint enn å stå opp for seg sjøl og forsvare sin posisjon og sin tjeneste som konge. Han kunne hatt tusen begrunnelser for ikke å gjøre dette. Han visste ingenting om hvilken tjeneste Absalom ville ha som konge, men han kunne jo bare forestille seg. Guds rike ville på ingen måte ha framgang under en leder som såret av Davids urettferdige behandling, gjorde opprør mot sin egen far. Så hvorfor forlot David sin post? Fordi han så at en langvarig konflikt mellom ham og Absalom, ikke bare ville føre til ulykke for ham selv, men for Guds folk. Guds folks ve og vel var viktigere for David enn egen posisjon og tjeneste. Han var dessuten overbevist om at Gud ville være i stand til å gjeninnsette ham som konge. Jesus understreker en lignende holdning overfor sine disipler. Hans respons på disiplenes konflikter seg imellom var: "Ha salt i dere selv og hold fred med hverandre!" og "om dere leder en av disse mine minste på avveier, ville det vært bedre for dere om dere fikk en kvernstein rundt halsen". Jesus advarer oss altså om å la konflikter mellom ledere få gjøre skade for Guds folk. Om en opplever at et opprør har utgangspunkt i en "åndelig sønn", uansett årsak, så vil det være bedre å tre til side enn å holde en konflikt ved like. Alle instinkter vil si at du må beskytte Guds folk mot et et opprør som du vet ikke vil gi gode frukter. Men nettopp ved å legge dette i Guds hånd vil fruktene fort bli synlig. Dersom Guds folk har fått så dårlig opplæring ved din ledelse at de ikke vil gjenkjenne en sann hyrderøst, så er det uansett ille, og din inngripen vil ikke gjøre noen forskjell i positiv forstand. Og dersom der er en sann hyrderøst, den er bare ikke din, så vil Gud alltids gi deg mennesker å stå sammen med - det vil si: om din røst er enn sann hyrdes. Er det bra med splittelse og indre opprør? Slett ikke! Men bibelen viser oss hvordan vi kan håndtere det best mulig, så det ikke blir det til verre. David brukte ikke lang tid på å bestemme seg. Han prøvde ikke i det skjulte å "forandle" seg til til en løsning, så folk ikke skulle se hvor ille dette var. Nei! Han samlet folk han visste var lojale og så gikk han offentlig ut. Var han lykkelig? Selvsagt ikke! Han var dypt ulykklig og gråt høylytt. Så ille var det, og så tydelig kom det til uttrykk. Her var ingen forsøk på å pynte på det. Dette var veldig sårt for ham, og hele folket kunne like gjerne se at det var slik det var. David prøvde ikke å heve seg over situasjonen og fremstå som en "helgen". David har hel og tydelig i hjerte og i kommunikasjon, og til syvende og sist var det dette som vant folkets hjerter tilbake til ham. Når far-sønn forhold blir prøvd på denne måten, er det alltid to sider ved saken. Det er bare Pappa Gud som er perfekt far, og det er bare Sønn Jesus som er perfekt sønn. En kan oppleve at sønner utfordrer fedrene deres, og det er kanskje ikke gjort på verdens mest modne måte. Da er det viktig at en som Paulus slår fast en ikke er sin egen dommer, men kan overlate dommen til ham som eier alt sammen. Når lederskap blir eierskap blant Guds folk, får vi en utfordring. Det er bare en som har eierskap, og det er Gud. Autoritet delegeres til det ytterste mellom Guds folk. Koordinering i Jesu legeme er bra. Kontroll og begrensninger hvor en må stå i noe en ikke har tro for, eller også må spørre om lov til å leve ut troen, er det ikke.

Apostolisk oppdragelse (2. Kor 7)

Apostelen Paulus håndtering av den svært så umodne menigheten i Korint, er en høydare i NT. Der kontrastene er store kommer hjertelaget desto mer til syne. Paulus må håndtere umodne småbarn i Kristus. Det gir ham smerte, særlig når han ser seg nødt til å refse og korrigere dem. Relasjonen mellom dem er så viktig for Paulus, for de er enda ikke i stand til å klare seg selv. Han går derfor forsiktig fram og sender Titus for å hjelpe dem å rydde opp i rotet. I alt som trenger å komme på plass, velger de å hjelpe på plass en bror som lever seksuelt med sin fars kone. Til og med i det seksuelt utsvevende Korint er dette en skam. Styring ut fra åpenbaring er den største utfordringen i Korint, og Paulus begynner med det helt åpenbare - det som de aller fleste i Korint skjønner er galt. Nå roser ham dem for hvordan de har tatt imot Titus. Det er mye god pedagogikk, her. Istedetfor å snakke om alt det andre, roser han dem for fremgang. Hva med splittelse og menneskedyrking? Hva med kaosmøter som kvinnene i fravær av anna styring prøver å rydde opp i? Hva med rettssakene de hadde mot hverandre? Hva med nattverden som ble fyllemøter og dårlig eksponering av de fattige imellom dem? Jo, alt dette er viktig, men for Paulus var det viktigere å ha god relasjon enn å pirke på alt en gang til. Rett relasjon gir rett liv. Derfor prøver Paulus gjennom eksempel hvordan de skal vokse. Jeg skryter av dere og gleder meg over dere. Gjør som meg! Skryt av meg og gled dere over meg. Paulus vet at de vil trenge ham til å rettlede dem og hjelpe dem til modenhet. Om deres hjerter er knyttet til ham og teamet han leder, vil veksten fortsette. Da vil de kanskje også se at de kan tjene Gud sammen, og ære hverandre slik som modne kristne gjør, en ekte og utrustende æreskultur. Men legg merke til at Paulus er rask å ære dem, en menighet de færreste av oss hadde ønsket å være en del av. Ære kommer ovenfra ikke underfra. Det er fedrene som samler til barna og ikke omvendt. Paulus gleder seg over hvordan de står sammen med ham. Det vil glede et farshjerte å få tjene sammen med sønner og døtre. Det gir fremgang for Guds rike, og det uttrykker fellesskapet i Gud. Paulus ser fram til at de sammen skulle nå ut videre enn Korint. Når vi ser apostelen uttrykker seg slik, er det viktig å være klar over at vi hører sammen, men vi eier ikke hverandre. Gud er eieren, og også hvordan relasjoner utvikler seg må vi overgi til ham. Paulus og Barnabas hørte også sammen, men de måtte gi slipp på å reise sammen. Hvem vi står tettest sammen med i praktisk disippelliv kan forandre seg over tid, men som søsken  hører vi ikke mindre sammen om veiene skilles for en tid. Paulus er åpen for andre apostler sin påvirkning på Korint. For hans hjerte er at alt hører dem til.

Ubehandlete karaktersvakheter hindrer rett styre (2. Samuel 14)

Vi leser i dette kapittelet opptakten til Absaloms opprør mot David. Vi kan undres over hva som fikk Absalom til å gjøre noe slikt mot sin egen far, men saken er at opprøret hadde rot i David sin egen svikt. Fordi han hadde begått hor og drap i saken med Batseba og Urias, unnlot han å styre på rett måte når Amnon forgrep seg på Absaloms søster. Han ble brennende harm da han hørte om det, men ingen disiplinær straff ble gjennomført. Det var en uhørt gjerning Amnon hadde gjort, og i henhold til loven var straffen døden. Men David var klart over sin egen svikt. Hvordan kan man med integriteten i behold straffe andre når en har gjort det som var verre sjøl, og sluppet unna med det? David bekjente sin synd og fikk tilgivelse, men alt dette gikk på det private nivået. Han mistet sønnen, men bare David og Batseba visste hvorfor. Slik blir det også i vårt forhold til barna våre. Dersom vi ikke tar et oppgjør med egne svakheter i barnas nærvær mister vi styreevne når vi ser barna gjør det samme som oss og vi irettesetter dem. Hvorfor skulle de høre på oss? Vi gjør jo det samme sjøl, uten å vise anger og vilje til omvendelse i deres nærvær? Resultatet ble at andre styrte de sakene som David burde ha styrt sjøl. Han burde ha straffet Amnon. Istedet ble det Absalom som gjorde det. Han burde ha benådet Absalom og innrømmet sin manglende vilje til å utøve rett og rettfedighet i egen familie. Istedet ble det Joab, den ugudelig hærføreren som David fikk i Jonatans, Saul Sønns fravær, som gjorde det.

Som fedre er det ikke slik at vi er perfekte. Det som på en sann måte dekker over svakhetene, er en ydmyk og omvendende holdning i møte med dem som vi omgir oss med. Jeg leste nylig en intervju med Bill Johnson, en apostolisk leder som har base i Bethel Church i Redding, California. Han beskriver hvordan han hele veien i barnas oppvekst har levd i omvendelse i forhold til barna. Han har til og med bedt om forbønn fra barna, fordi han så inderlig ønsket å leve rett i forhold til dem. Det var ikke noe element av at "du må jo tøffes opp litt, så du får heller tåle litt fra meg. Det er Guds skole for deg. Tål urett!" Nei! Ønsket om selv å leve rett var større en fristelsen til å komme med unnskyldninger for egen tilkortkommenhet og skjule egen latskap og stolthet i forhold til egne svakheter. Han beskriver hvordan han i den bevisste disiplineringen av barna, alltid gav seg selv og barna tid til å tenke over atferd og holdninger, slik at han i samtala med barna, aldri gav uttrykk for irritasjon over at de brukte tiden hans. Heller var holdningen som kom til uttrykk at "vi er sammen om dette, og vi skal komme oss igjennom dette sammen. Jeg ønsker at du skal være klar over hva jeg tenker og forventer av deg. Hva tenker du om det?". Alle barna hans vandrer med Herren og er sterkt involvert i arbeidet. Tilfeldig? Neppe! Samtidig ser jeg hvor jeg selv har svingt av i grøfta, enten det gjelder den nære familien, eller menigheten som den utvidete familien. Det fins ikke unnskyldning for dårlig oppførsel. Det fins ikke unnskyldning for irritasjon, kjefting og smelling. Men det fins alltid tilgivelse for den ydmyke. Og om noen ikke er klar til å tilgi med det samme, så vil Gud tilgi og den nåden som følger med ydmykhet gi frukt i rette tid. Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt slik klar og tydelig rettledning som det Bill gav i intervjuet for mange år siden. Men det som er gjort, er gjort. Det som har manglet, har manglet. Idag er nådens dag. I dag frelser Herren. Herre, må du tilgi likegyldighet, latskap og stolthet i forhold til egen atferd! Herre, må du hjelpe meg videre i relasjon med familie, venner, arbeidskollegaer og venner. Hjelp meg du, Herre å se når det er tid for oppgjør og tilgivelse. Hjelp meg ikke å bare la det ligge fordi det er mer behagelig i øyeblikket. Hjelp meg å så i ydmykhet, så jeg kan høste i sin tid. Du gir den ydmyke nåde, og nåde gir frukt som ikke kan skjules. Herre, hjelp meg å møte fruktene av det som er sådd på rett måte, så ikke blir feil på feil, men trenden kan snus, slik bare du kan snu ting. Takk at det alltid er nåde hos deg når vi vender oss til deg for rettledning. Ha din vei, Herre!

Utruster vs pastor (Joh 21.15-17)

Jesus sine formaninger til Peter gir oss innsikt i Jesus sin måte å tenke tilsyn på. At den rastløse, spontane Peter tydelig bes om å ha tilsyn forteller oss at dette ikke har noe med personlighet å gjøre. Å fø lammene var ikke det som lå mest for Peter. Nettopp derfor understreker Jesus der for ham som en viktig oppgave. Det vi også ser er at mens lammene skal føes, så brukes det også et annet ord om sauene, nemlig å gjete. Dette innebærer at man leder sauene der de kan finne mat, slik at sauene etter hvert får en mer selvstendig rolle i det å ta til seg føde. Jesus snakker om at han er døren og at sauene går inn og ut for å finne føde. En Jesu gjeter vil ha øye for hvordan sauene vil klare seg uten dem. Det er to grøfter man kan falle i når det gjelder dette. Noen vil mene at de kan klare seg selv uten større fellesskap og hjelp til utrustning. De har sin egen lille husmenighet og har fokuset utelukkende på det, selv om forholdene tillater større frihet til å samle folk. Den andre grøften er mer vanlig, nemlig at de som forkynner ender opp med å gi mat, mer enn reelt å utruste. En knytter folk mer til seg selv enn til Jesus som porten, hvor sauene sjøl vet å få mat. Det er mye bibelundervisning som sikkert er bra, men uten at flertallet av dem som hører kan gjengi den, og forstår hva det betyr i praksis, så har den liten verdi. Disippelgjøring i bibelsk forstand er en praktisk greie, og utfordringen med større samlinger er å følge opp undervisningen i mindre grupper, så den blir satt ut i livet. Pastorrollen har en tendens til å passivisere mer enn å aktivere. Folk lever på god forkynnelse mer enn å gå til ordet for å lyde det i sitt eget liv. Ordet levd ut forkynner klarere og sterkere enn all verdens undervisning, og en forsamling som lever ut ordet, disippelgjør nye mennesker mye mer effektivt. Større samlinger har fremdeles sin plass, men de kan aldri erstatte praktisk disippelgjøring. Jesus ble menneske, og flyttet inn i nabolaget (the Message). Undervisningen i større samlinger må også ta sikte på å aktivere folk mest mulig. I stedet for at noen ber for syke, kan alle gjøre det. Istedetfor at noen formidler Ånden ved håndspåleggelse, kan alle gjøre det, for eksempel ved å ta en såkalt "firetunnel". Vitnesbyrd om ordet levd ut, kan ta en større plass enn ren bibelundervisning. Når målsetningen er å være en utrustende gjeter framfor en hånd-til-munn pastor, vil det avgjøre mange valg en tar. I reaksjon til et ikke utrustende pastorvelde, har en del valgt å se helt bort fra de mulighetene større samlinger gir, og det gir ikke nødvendigvis større vekst. Herre, hjelp oss til å leve Guds rike livet på din måte, så du kan få din menighet slik du vil ha den! Utruste folket ditt, så ditt legeme kan reise seg i kraft!

Kjærlighetens desperasjon (2.Kor 5.13-15)

Ingen gir oss mer innsikt i det apostoliske sinnelag enn Paulus, siden han har skrevet mye av det nye testamente. Vi ser ham i møte med et samfunn som var bygd på ugudelige lover og livsførsel. Når evangeliet om Guds rike formidlet i kraft og med overbevisning braste sammen mot vantro, umoral og utskeielser, oppstod det tydelige skiller og kraftige konfrontasjoner. Korint var så kjent for sine seksuelle utskeielser, at det ble et begrep i samfunnet. Men nettopp her, hvor kontrastene er så tydelige, viser Paulus oss enda tydeligere sitt hjertelag og Kristusåpenbaring. Det var nok folk i Korint som utgjorde en utfordring for ham. Og ironisk nok, så var det dem med religiøs bakgrunn som var verst i å utfordre Paulus sitt frigjørende budskap. Paulus var opptatt av å vise korinterne et rike som bestod i kraft, ikke i ord. Det er det en er i det indre som teller, ikke ytre status eller rettferdighet i form av regler eller bud. Når jeg kommer vil jeg kjenne kraften i disse oppblåste menneskene, og ikke ordene deres, sier han. Paulus gjør det også klart at han hadde et fristed, et sted hvor han var kunne være "ute av seg" eller "i ekstase" for Gud, så han kunne være i stand til å være ved sans og samling når han var i møte med dem i Korint. Vi trenger slike frihetens bønnesteder, hvor vi ikke er redd for å eksponere hjertets lengsler og smerte, eller glede og begeistring. Det er når vi virkelig får øst hjertet ut for Herren og motta fra ham, at vi kan være ved våre fulle fem i møte med mennesker, uansett hvilke utfordringer som møter oss. Vi freaker ikke ut om vi møter enn blind, eller en søster eller bror som har rotet det til for seg igjen. Vi vender blikket mot himmelen for å se Fars respons, heller enn å servere våre menneskelige reaksjoner. Det ene gir løsning, det andre bidrar til problemene. Det er kjærligheten som tvinger oss til slik atferd. For kjærligheten bryr seg om hvordan ting blir formidlet. Den er ikke likegyldig om ting formidles i form av sinne, reaksjon eller avmakt. Det er en saktmodighet og "sans og samling" som kommer fra tronen. Hvor smil, glede og kjærlighet formidles i alle situasjoner. Hvor press og stress legges av når vi er "ute av oss" for Herren. Begge er en del av Guds økonomi, men den ene hører hjemme på øvresalen, i bønnehuset, den andre i møte med mennesker omkring oss. Hanna ble tatt for å være full av Eli, presten. Bønnesvaret ble en ny profet som gjenreiste rettferdighet og som innsatte David til konge i Israel. Vi må finne løsninger som gjør at bønnelivet ikke holdes tilbake, hvor vi kan drikke av Ånden uten restriksjoner, uten at noen kommer og mener at vi er gale. Enhver plass skulle ha slike bønnerom. Hvor himmelsk lovsang fyller atmosfæren 24 timer i døgnet. Det finnes mange menighetshus, men hvor mange er et bønnens hus for alle folk? Det er ikke alt som sømmer seg i offentlighet. Jesus snakker om det skjulte livet, som selvsagt får sine resultater ute blant folk, men det fjerner ikke det faktum at skjult er skjult. Vekkelse begynner med bønnebevegelser. Vekkelse begynner med Guds folk, hvor de trenger seg på Gud for sin egen del, så de på rett måte kan representere sin Mester. Hvor status quo er en gjennomgripende katastrofe og ikke en opsjon. Kjærlighet gjør desperat. Likegyldighet gjør utflatet og inaktiv. Herre, du kaller på ditt folk. Du kaller oss til å være i ekstase for deg, så vi kan være ved sans og samling. Hvor vi ikke unnskylder at ting ikke er formidlet på rett måte, og mener at våre feil får bli andres læring og ydmykelse. Hvor vi med ydmykhet formidler Guds kjærlighet og kraft overalt hvor vi befinner oss. Herre, ha din vei med folket ditt! Herre, ha din vei med meg!

Den Hellige Ånd og vi (Joh 16.8-11)

Jesus sier at Ånden skal gå i rette med verden. Den nye norske oversettelsen er i tråd med den greske teksten. Ordet betyr overbevise, eksponere, irettesette, refse. Det betyr altså å overbevise om folk sin stilling innfor Gud. Det gamle vekkelsesuttrykket "syndenød" henger nøye sammen med dette avsnittet, og har sin plass i måten Gud arbeider på. Hva betyr det i praksis for oss? At vi skal forkynne lov og dom og evig fortapelse for å føre mennesker i syndenød? Dette er spørsmål som er svært så aktuelt, og kristne har ulik tilnærming til det. Om vi ser på forkynnelsen i apostelgjerningene, så finner vi klart forkynt Jesu oppstandelse og herredømme, omvendelse fra vantro og synd, men også at Jesus er den som Gud har satt til dommer. Når vi bruker begreper som frelse og omvendelse, er det klart at det er frelse fra noe (Guds vredesdom over synd) og omvendelse fra noe (et liv i opprør og synd). Tyngdepunktet i evangeliet er likevel på den positive siden. Gud har forliket seg med verden gjennom sin Sønn. Evangeliet er gode nyheter om frelse og frifinnelse. Og vi ser fra bibelen at syndenød like fort kommer gjennom at Gud forbarmer seg i sin allmakt og kraft som gjennom streng forkynnelse. Peter kom i syndenød når Jesus gjorde miraklet med fiskefangsten, og fangevokteren kom i syndenød når Gud ristet fengselet og slapp alle fangene fri. Vi vet fra vekkelseshistorien at folk kom i syndenød bare Charles Finney kom gående. Guds ånd er definitivt involvert i å overbevise folk, og det vi kan slå fast at streng forkynnelse uten Guds kjærlighet og barmhjertighet i hjerte hjelper ingen. Samtidig er det ikke snakk om at Ånden gjør alt alene, heller. Det er et samarbeid. Underne vil formidlet av noen. Nærværet følger noen. Og noen må forkynne, og på et punkt må også spørsmålet om dom og fortapelse fram, for det hører med til den kristne grunnvollen. Heller ikke dette gjør Ånden alene. Han vil bruke oss. Redselen for å bli oppfattet som surmaga mørkemenn, må ikke hindre oss å stå på evangeliet. Noen ganger er forkynnelsen av dom akkurat det Gud vil ha fram, og det er det Ånden vil virke igjennom. Et evangelium forkynt med kraft i tegn, under og mirakler vil gi evangeliet balanse, for det *er* gode nyheter vi kommer med. I møte med Guds mirakuløse godhet er det vanskeligere å stemple Guds folk som folkefiendtlige. Evangeliet vil alltid ha motstandere, men folk flest vil glede seg over det gode Gud gjør og undre på om ikke det er noe i det vi forkynner. Noen sier at den overbevisning og irettesettelse det er snakk om i sette verset, er Åndens jobb, og vi bør ligge unna og ikke prøve å gjøre Hans jobb. Det tror Skriftene viser oss at Ånden er sjef også over dette. Når Guds ånd får lede og bruke Guds folk, faller brikkene på rett plass, og vi unngår å havne i grøfter både på den ene og andre siden.