Å få næring ifra vitnesbyrdet - del 1 - (Salme 119:14-16)

^❝14 Dine lovbud viser meg vei,
de gir like stor glede som all rikdom.
¹⁵ Jeg vil grunne på dine påbud,
feste blikket på dine stier.
¹⁶ Jeg fryder meg over dine forskrifter,
jeg glemmer ikke dine ord.” (Salme 119.14-16)

Salme 119 er en salme for disipler, for dem som vil leve i overgivelse - og være sanne forvaltere av Guds levende ord. Salmen er ikke så mye en teologisk utlegging som en demonstrasjon av en holdning av trofast overgivelse til Gud og hans plan, dyp lengsel etter Guds inngripen og berging og inderlig glede over Gudsfellesskapet og Gudsåpenbaring. 

Personlig er jeg en mann av Skriftene. Der det slik jeg er oppdratt, og er der jeg kommer ifra. I over 30 år har jeg studert Skriftene; alt fra å grave meg ned i detaljer og bakgrunn - ordstudier - til å se de store linjene - hva er det dette dypest sett handler om? Det er mye vakkert med det og mye jeg er takknemlig for i dette, og jeg gjør det fremdeles. Det er noe i meg som trekker meg imot Skriftene - jeg elsker Ordet. På et tidspunkt kom det god et vendepunkt. Sykdom kom snikende, og slo plutselig ut i full blomst - og jeg stod ribbet tilbake. Freden var borte og angst hadde tatt over. Fundamentet av tro og bekjennelse som hadde båret meg i mange år virket som fjerne minner. Og i disse årene av sykdom og motgang, har jeg brukt mye tid i salmene. For er det en bønnebok som har noe for enhver situasjon og sinnstemning, så er det salmene. Uansett hvordan en har det, så vil en finne bønner som uttrykker akkurat det. Og det er noe av det som er så vakkert med bibelen. Det er ikke er firkantet, systematisk teologi for de vellykkede - dem som alt har gått så greit i livet for, og som kan snakke i det vide og breie om hva rett bekjennelse har gjort for dem. For dem som ikke opplever at livet derimot viser vrangsiden, så kan en oppleve som Job - “men hør nå: Jeg har også bekjent slik i alle år - men så skjedde dette?” Det er ikke slik at kristne i Kina og Iran har liten tro fordi de opplever forfølgelse og vanskeligheter, mens kristne i Vesten har en sterkere tro fordi de har det jevnt over så greit. Det er ikke slik det fungerer. Tro staves O V E R G I V E L S E og R I S I K O. Er det noe de kristne i Kina og Iran demonstrerer, så er det dette, og er det noe vi i Vesten typisk mangler, så er det nettopp disse elementene. En sann tro vil demonstrere en indre fred på tross av situasjonen, og ikke når alt bare går på skinner. Hvis det er slik at enhver har ansvar for å tro seg ut av alle situasjoner, så lurer jeg på hva det var som gjorde at Lasarus kom seg ut av graven - for mye tro hadde han ikke, da. Rare bekjennelsen var det ikke mye av spore - der han lå død på fjerde dagen. Men når noen andre kommer med troens gave, en salvelse av gjennombrudd, så kan de stå så ille til som bare det, og forløsning og utfrielse skjer likevel. Åndens gaver har alltid en annen adresse enn oss sjøl. Det er det Paulus forsøker å få over til menigheten i Korint når han i 1. Kor 14 samler trådene med gavene og kjærligheten som gir gavene en nødvendig retning.

Ord har betydning og i bibelen er det mange ord som har veldig spesifikk betydning. Rettferdiggjørelse, helliggjørelse, håp, tro og uselvisk kjærlighet - miskunn og nåde. Enkelte ord kan vi ha litt vanskeligere for å forstå. Et av disse er ordet vitnesbyrd. For hva betyr det når Gud fører vitnemål? Et vitnemål i et rettssak har til hensikt å føre bevis som er hevet over enhver rimelig tvil, som det heter så fint. Og likevel vet vi at vitners hukommelse kan manipuleres og svikte, og noen har sågar forsket på fenomenet. Men i vår kristne tro, snakker vi om å vitne. For det er noe vi har sett; det er noe vi har erfart. Apostlene sa det slik: “Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.” (Apg 4:20)

❝Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn.” (Joh 3.11)

❝³¹ Den som kommer ovenfra, står over alle. Den som kommer fra jorden, er av jorden og taler jordisk. Han som kommer fra himmelen, står over alle. ³² Han vitner om det han har sett og hørt, likevel tar ingen imot hans vitneutsagn. ³³ Men den som tar imot hans vitneutsagn, har skrevet under på at Gud taler sant. ³⁴ Han som Gud har sendt, taler ord fra Gud, for Gud gir Ånden i fullt mål.” (Joh 3:31-34)

Jesus sa at Far vitnet om ham ved de undergjerninger han var satt til å gjøre. 

❝Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.” (Joh 5:36)

Peter sier at disse gjerningene som Jesus gjorde var mektige gjerninger, under og tegn.  

❝Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige gjerninger og under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere. Alt dette kjenner dere til.” (Apg 2:22)

Så hva er det vi som troende skal vitne om? At nå som vi har bibelen, som er det “fullkomne”, så har Gud redefinert evangeliet - de gode nyhetene - redefinert sin barmhjertighet og miskunn til å ekskludere tegn, under og mirakler - og at det kun handler om å få sin synd tilgitt og en billett til himmelen? Det er en del som tenker om seg sjøl som “troende” som har dette som utgangspunkt. Men det en gjør da, er å bruke bibelen til å benekte ham som er det Levende Ordet - ham bibelen dypest sett handler om. For han er Kristus, og Kristus er latin for gresk Christos og er en oversettelse av det hebraiske mâšiyaḥ - det som er blitt vårt Messias. Det betyr Den Salvede. Ordet Messias vil du ikke finne i en norsk oversettelse av GT, annet enn i en overskrift som som er lagt til. I det opprinnelige nye testamente som er skrevet på gresk, så finner vi Messias to ganger - begge gangene i Johannes evangelium - den ene gangen forklarer Johannes at Messias oversatt betyr Den Salvede. Bibelskapets oversettelse av 2011 gjør dette rett:

❝Han fant nå først sin bror Simon og sa til ham: ‘Vi har funnet Messias!’ – Messias betyr ‘Den salvede’ ”. (Joh 1:41)

Det greske ordet er her Christos. Det er det også i disse bibelversene hvor bibelselskapet gjør det Johannes gjør for sine greskere lesere - oversetter det viktigste ordet i hele universet - Den som Javhe - Den Evige “Jeg Er” har Salvet til å være konge og herre over alle mennesker, til å være verdens frelser. At en tørr å gjøre noe helt annet de aller fleste steder hvor det greske Christos er brukt, går over min forstand. Hvor er gudsfrykten? Hvor er den dype respekten for Ordet? De andre stedene bibelselskapets oversettelse gjør dette riktig, og oversetter Salvede er: Apg 4:26, Åp 11:15 og Åp 12:10, hvor bibelen bruker uttrykket hans (Guds) Salvede og hvor bibelskapets oversettelse har funnet det for klønete da å “hans (Guds) Kristus”. At bibelen snakker om Guds Kristus, Guds Salvede viser nemlig noe helt grunnleggende om en apostolisk og nytestamentlig forståelse av hvem Jesus er og hans plass i Guds rike. Du vil aldri forstå det om du ikke forstår hva Den Salvede betyr og innebærer. Det er ikke så mye en tittel som en frelsesrealitet. Den Salvede er Guds redskap til å frelse menneskeheten fra synd og opprør. Det er Gud som ved sin Salvede bringer inn fredsriket hvor det ellers herjer krig og ødeleggelse. Men du kan aldri få fred på utsiden om det ikke blir fred på innsiden. Men om det faktisk er guddommelig fred på innsiden, så vil det også få sitt uttrykk på utsiden. Om universets Herre, den herliggjorte og oppstandne Guds Salvede bor i oss, så er det ikke mulig at det ikke vil få et uttrykk som ligner på det han selv sa: “Alt er mulig for Gud!” (Matt 19:26; Mark 10:27; Luk 18:27), og: “alt er mulig for den som tror” (Mark 9:23; Matt 17:20). 

❝³⁷ Dere vet om det som begynte i Galilea etter at Johannes hadde forkynt sin dåp, og som siden spredte seg over hele Judea: ³⁸ Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham.” (Apg 10:37-38)

Denne vanhelligelsen av vår Herre og Frelser hvor vi er fri til å bortforklare og redefinere hvem han er i denne verden, krever et radikalt oppgjør. 

❝¹¹ Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil. ¹² Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus (--> Den Salvede). ¹³ For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke.” (1 Kor 12:11-13)

Hvorfor skal ikke Den Salvede lenger få ha en salvet kropp som gjør slik han gjorde når han gikk på jord? Hvorfor skal evangeliet - de gode nyhetene - plutselig se helt annerledes ut? Hvorfor er det slik at troende vantro er mer åpne for tegn, under og mirakler enn en del vantro troende - mirakler og andre overnaturlige manifestasjoner som er en lang profetisk-hebraisk tradisjon som går igjennom hele bibelen? Forstår vi i det hele tatt hvilket opprør mot Guds Salvede dette innebærer? Det er jo tragikomisk at kristne i Vesten sutrer over den opplevde aggresiviteten fra et ateistisk-humanistisk samfunn, og så er de egentlig praktiske ateist-humanister sjøl, for ressonerer så likt som resten av samfunnet i forhold til levebrød, forsørgelse, helse, utdannelse, karriere, pensjonistilværelse at det knapt merkes noen forskjell. For verden der ute så er en kristen en som er imot abort, homofili og for en del også alkohol, og er man virkelig radikal så går man regelmessig på kristne møter, og roper en halleluja så er man en virkelig hodestups helfrelst gladkristen. Utover det, er det ikke noe å bry seg om. Bare det at en blir definert mer av det enn er imot enn for, burde få oss til å reflektere. Er det bare fordi de velger å være negative til oss, eller har det noe med hva som faktisk lekker ut utenfor menigehetsveggene? For hva som foregår innenfor der, bortsett fra en julegudstjeneste i statskirka ved siden av standardritualer som begravelse, konfirmasjon og vielser, vet jo de fleste nordmenn ingenting om. Så hvordan skal de forstå hva det vil si å være en disippel av Jesus? Og bare der - hvor mange som kaller seg kristne, er det som vil kalle seg en disippel av Jesus, hvor Jesus er læremester og vi etterfølgere? For hvorfor ha en læremester når det ikke egentlig er så så mye å lære annet enn at Jesus døde for våre synder, så vi kunne komme til himmelen. Takk, Jesus, det var flott! Let's go on with our lives. Hvis Jesu tjeneste og liv her på jorden har null relevans for oss, så har jo ikke det disippellivet de første kristne levde, noen relevans heller, for det de gjorde var jo å bli opplært av Jesus i det han gjorde sjøl. Hva skal Jesus lære oss opp i? Det blir fort teologi og bibelkunnskap som blir tegnet på åndelighet. Og så flott som bibelkunnskap er, så blir det tragisk dersom alt det Skriftene peker imot, at vi ved troen skulle få Ånden og bli døpt i Ånden for å være Den Salvedes salvede legeme (Gal 3.1-14), blir radert bort til en teoretisk greie. For den Ånd som galaterne tok imot, virket mirakler imellom dem (Gal 3.5). Gresk dumanis - kraftgjerninger (se oversettelsen “bibelen - Guds ord”) - er ikke noe en kan gjemme bort - det er ikke slik dette ordet er brukt i det nye testamente. Da har vi hatt friheten til å putte noe inn der som det er umulig å lese ut, dersom en lar teksten tolke seg sjøl. 

Tilbake til salmen, som var utgangspunktet for alt dette, og som dessverre er svakt oversatt i bibelselskapets oversettelse. Den sier

¹⁴ Dine lovbud viser meg vei,
de gir like stor glede som all rikdom.

Men ordet som er brukt her er ikke lovbud. Det er hebr. ‘êḏût, vitnesbyrd. Bibelen Guds ord sier det slik: “På Dine vitnesbyrds vei har Jeg frydet meg, ja, som over all rikdom.” Bibelskapet har et bedre norsk, men en rett overettelse hadde vært:

¹⁴ Dine vitnesbyrd viser meg vei,
de gir like stor glede som all rikdom. 

Guds lov sier hva som er rett og galt. Vitnesbyrd innebærer noe mer enn det - for når Gud vitner, så ikke bare sier han noe - han gjør noe. Og når vi bringer et vitnesbyrd, så er det med utgangspuntk i noe du har sett og hørt - noe som er erfaringsbasert. Det salmisten sier er at det Gud gjør viser ham vei, likeså historier om det Gud har gjort - det inngår også i begrepet vitnesbyrd. Vi vitner om at Gud har reist opp Jesus ifra de døde. Det er ikke noe vi bare har en løs antakelse om - men vi har erfart hans forvandlende oppstandelseskraft. Paulus sier at hans mål for oss er at vi skal ha en tro som ikke er “bygget på menneskelig visdom, men på Guds kraft.” (1. Kor 2:5). Bibelselskapet har tatt seg en frihet å begrense Guds måte å uttrykke seg på. Det er ikke bare en lovbok eller en teologibok om kristen tro, men en historie om en Gud som griper inn i menneskers liv. Det dabbet ikke av når Jesus kom, det tok av. Og jeg vil føre vitnesbyrd imot dem på dette punktet (mye fint også, i oversettelsen deres, altså, perfekt blir den aldri). For Septuaginta (LXX), som er den greske oversettelsen av GT og som de fleste sitater i NT er tatt ifra, bruker ikke gr. nomos, lov, men gr. maturion, vitnesbyrd. Den sier det slik: 

❝På dine vitnesbyrds vei har jeg blitt næret som med all slags rikdom.” (salme 118 tilsvarer salme 119 i den originale LXX).

Det er mulig å forstå Guds veier og hans vesen ut fra det han gjør. Eksempel: Gud elsker oss. Greit. Bevis? “Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere” (Rom 5:8). Sykdom er et resultat av synd; Legedom og helse er et resultat av forsoning og tilgivelse. Bevis? 

❝⁵ Hva er lettest å si: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp og gå’? ⁶ Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme: «Stå opp, ta båren din og gå hjem!» ⁷ Og mannen reiste seg og gikk hjem.” (Matt 9:5-7) 

Den lamme mannen gikk faktisk hjem. Tilgivelse er ikke bare en teori, men underbygges av Guds kraft til forvandling, helse, utfrielse - det bibelen kaller et nytt liv. For når Gud vitner, og han gir sin Sønn offer på korset et vitnesbyrd - i form av oppstandelsekraft, så skjer det slik:

❝⁴ Også Gud har gitt sitt vitnesbyrd, gjennom tegn og under og mange slags mektige gjerninger og ved å dele ut Den hellige ånds gaver etter sin vilje.” (Hebr 2:4)

Gud slutter ikke å dele ut Den hellige ånds gaver etter sin vilje. Hans vilje har ikke forandret seg. For behovet for disse gavene er der like mye som før, helt inntil han kommer tilbake og det som faktisk er “det fullkomne” som Paulus snakker om i 1. Kor 13, har kommet. I mellomtiden må vi nære oss på vitnesbyrd om det Gud gjør og har gjort. Det må være for oss som “all slags rikdom” - for det er dette salmisten sier. Og vitnesbyrd om det Gud gjør taler sterkere enn vitnesbyrd om det Gud har gjort. Jo nærmere det er i tid, geografi og relasjon, så sterkere virker vitnesbyrdet. Det er flott at Gud reiste Jesus opp fra de døde for over snart 2000 år siden. Men det er sterkere at hans oppstandelseskraft er tilgjengelig enn idag. For da er det bevist det som bibelen sier: “For vi vet at når Kristus (--> Den Salvede) er oppreist ifra de døde, så dør han ikke mer; døden har ikke lenger makt over ham.” (Rom 6.9). Poenget med oppstandelse er liv, liv gjenreist, og det livet som gjenreises har en helt annen karakter enn det som var. Det er dette som er vitnesbyrdet til evangeliet - de gode nyhetene. Ånden i oss som bærer frukt i form av guddommelig karakter. Ånden over oss som bærer frukt i form av guddommelig kraft som demonstrerer Guds kjærlighet til bare han kan, til hans ære. Uten guddommelig karakter, vil kraften fort bli misbrukt til vår ære og forfremmelse, og evangeliet vil lide vanære. Men Ånden virker begge deler, og begge deler er 100% nødvendig for det oppdraget Gud har gitt: å bringe evangeliet - de gode nyhetene ut - og ved det: bringe kongen tilbake. Skal vi gjøre det må vi verdsette det Gud gjør - det Levende Ordet - Ordet Levendegjort - Ordet Virkeliggjort - Ånden i Ordet - Ordets Kraft, ikke bare bokstav, og leve i og livnære oss av vitnesbyrd slik vi også livnærer oss av Skriftene. For Skriftene bærer også et vitnesbyrd - om det har har gjort, og hele poenget med det er: Å oppdage at Gud lever og at han fremdeles gjør under. Og vet du? Han bruker hvem han vil. For det handler ikke om oss og vår fortreffelighet - da hadde vi alle vært utelukket. Det handler om å være ydmyke nok til å erkjenne at Gud kan og vil bruke oss, selv om det gir oss det ubehaget at vi må ta nye skritt i tro. Det handler om å være ydmyke nok til å erkjenne at dette, selv om det er langt utover det vi kan få til i oss sjøl, er noe Gud kaller oss til å gjøre. Hva om det ikke skjer? Da blir vi ydmyket - og det må vi tåle. Gud tåler det, for han har kalt oss disipler og ikke mestre. Da gjør vi som disiplene, og går til Jesus og spør: “Hvorfor ikke?” Han har svar som kanskje ikke smaker godt, men gjør godt: “Dette slaget drives bare ut ved bønn og faste” (Matt 17:21). I Vesten har vi knapt skjønt at det fremdeles er onde ånder som må drives ut, så mye har vi akseptert et ateistisk og rent materielt verdensbilde. Men Guds realiteter har ikke forandret seg for det. 

❝Jesu vitnesbyrd er Ånden i profetordet.” (Åp 19:10)

Jesus har et vitnesbyrd - det er det Far har gitt ham å gjøre på jord. Hodet er i himmelen, men han har fremdeles en kropp på jord - skal han få bruke den slik han vil? Eller skal vi for bekvemmelighetsskyld bare avvise ham og redefinere hvem han er - men bibelen i hånd? Det er et stort alvor i dette. Tegn, under og mirakler dreier seg ikke om oss - det handler alt om Jesus. Han døde og stod opp igjen - for at vi skulle få den Ånd som var lovt, og slik Peter forklarte og forkynte på pinsedag. Skal vi være dette legemet for ham, så må vi dø ifra oss sjøl og våre egne bekjemmelighetshensyn - ifra våre egne religiøse preferanser. Det var ikke bare Jesus som døde, “for når han han døde for alle, så er de alle døde” (2. Kor 5:14). Det er sikkert tegn på at Jesu kors er virksom - det følges alltid av en oppstandelse. Religionens kors er ikke slik - det bare medfører død og gir ikke liv. Omvendelse er noe en aldri angrer, selv om det innebærer sorg og smerte. Og det er den veien Guds kaller folket sitt. 

 

Høydepunkter ifra Jesaja - Del 31 - Jesaja 51/52 - Utfrielse, forløsning og evig glede

❝ ¹¹ De som HERREN har fridd ut, skal vende tilbake.
De kommer til Sion med jubel,
med evig glede om sin panne.
Fryd og glede møter dem,
sorg og sukk må flykte.
¹² Jeg, jeg er den som trøster dere.
Hvem er du som frykter
mennesker som må dø,
menneskebarn som visner lik gress?
¹³ Du har glemt HERREN, som skapte deg,
han som spente ut himmelen
og grunnla jorden.
Alltid, hele dagen, frykter du
for undertrykkerens vrede
når han prøver å ødelegge deg.
Hvor er undertrykkerens vrede?
¹⁴ Snart skal den som er i lenker, bli løst,
han skal ikke dø og gå i graven,
og ikke skal han mangle brød.” (Jes 51:11-14)

 Guds frelse er gjennomgripende og når lenger enn døden. Dersom du faktisk skal bli forløst fra grunnkreftene i denne verden, så er det frykten for døden du må bli løst ifra. Gud stiller spørsmålet her i Jesaja: “Hvem er du som frykter mennesker som må dø?” (v.12) - Hvis vi er der at vi frykter mennesker, så er det neste Gud vil si til oss:  “Du har glemt HERREN, den evige ‘Jeg Er’, som skapte deg, hans om spente ut himmelen og grunnla jorden.” (v. 13). Er det så svart hvitt? Ja, det er ikke mange ting som er så svart-hvitt som dette, faktisk. Jesus er veldig tydelig, og dette er gjentatt i alle evangeliene:

^❝25 For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.²⁶ Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?” (Matt 16:25-26)

❝³⁵ For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det.³⁶ Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?³⁷ Og hva kan et menneske gi som vederlag for sin sjel?”(Mark 8:35-37)

.❝²⁴ For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.²⁵ Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne?” (Luk 9:23-25)

❝²⁵ Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv.²⁶ Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.” (Joh 12:25-26)

Hvis Jesus er Herre, så kan ikke menneskefrykt være det. Dersom en tjener Gud med hele sitt hjerte, så kan en ikke samtidig tjene Mammon - Materialismen - Pengeguden. Det forkynnes alt for lite om dette i Vesten, og den åndsfattigdommen som følger en knefall for velstandstravelhet og medfølgende fortjent bedagelighetsjag, er en direkte konsekvens av det. Reklamen sier: “Fordi du fortjener det...,” og der er nettopp her du lokkes til avgudsdyrkelse - du dyrker deg sjøl og alt det du fortjener, istedet for å vandre ydmykt med Jesus som Herre, fordi han er nådig og god. I en morgenbønnevake, før fuglene var begynt å kvitre, visket den hellige Ånd til meg:

❝Lever du for at Jesus skal få igjen det han fortjener, eller lever du som om du fortjener det Jesus gjorde for deg?”

Han gikk til korset fordi han ville det. Han gikk til korset fordi han elsker oss. Han gikk til korset fordi han ønsker å se oss fri til å leve på samme måten som han sjøl - villig til å legge ned livet vårt. Det nye livet er et korsliv - korset er integrert - og derfor er oppstandelseskraften også integrert. For du kan aldri påstå at du lever ut fra Den Salvedes kors, om det ikke virker oppstandelseskraft i deg. Mulig det er et selvvalgt kors der, som virker død, men det er ikke den Salvedes kors, for der det er virksom, virker oppstandelseskraften med. Let etter oppstandelseskraften, for der vil du også finne korset virksomt. Oppstandelseskraften vil du finne i tegn, under og mirakler, og i en gudelig karakter. For det er Ånden i oss, og det er Ånden over oss. Det er salvelse i oss, og det er salvelse over våre liv. Til syvende og sist handler det ikke så mye om at vi har fått Ånden som at Ånden har fått oss. Det handler om overgivelse, for der og bare der, finner en sann frihet. Det er når vi virkelig tjener ham, at vi blir å befinne oss der Jesus er, og vi vil erfare at Far gir oss ære ved Åndens kraft virksom i livene våre (Joh 12:26). I flere av avsnittene om å miste livet for å finne det virkelige livet i Jesus, så taler Jesus om å skamme oss over ham og hans ord - evangeliet om Guds rike - de gode nyhetene om at han - Jesus - har herredømme. Og vi drives av en slik frykt, så er Jesus sitt løfte: Han vil også skamme seg over oss. Det er ikke et valg for en ekte disippel av Jesus å styres av skam og frykt for mennesker. Men jeg finner veldig mange troende i Vesten som lever slik. En kan bare utfordre dem til å bli med ut å forkynne evangeliet, og du vil finne et utrolig kreativitet i forklaringer på hvorfor akkurat de ikke er kalt til å gjøre dette - selv om misjonsbefalingen er gitt. Og noen er så ærlig at de erkjenner at de hindres av frykt. Så har vi da den ironiske motsetningen at her i Vesten hvor det koster oss minst å forkynne Guds rike, her er det flest kristne som styres av frykt på en måte som gjør at de velger det bort.

❝...Derfor skammer ikke Sønnen seg over å kalle dem søsken.¹² Han sier:
Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre,
midt i forsamlingen vil jeg lovprise deg.
¹³ Og igjen:
Jeg vil sette min lit til ham.
Og enda et sted:
Se, jeg og barna som Gud har gitt meg.
¹⁴ Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen,¹⁵ og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet.” (Hebr 2:11-15)

Dette er klassisk kristen forkynnelse, slik de første apostlene forkynte de gode nyhetene om Guds rike. Men vi har i vår evangelikale overopphøydhet redusert evangeliet om Jesu herredømme til et evangelium om tilgivelse for synd og Jesus på baklomma - en billigbillett til himmelen. Og det sentral skriftavsnittet som er sentrum for denne forkynnelsen er røveren som han ved siden av Jesus på korset. Det føres som bevis for hva som er nødvendig å gjøre for å sikre seg himmelbilletten. Ikke misforstå - det er mange som har fått et møte med Jesus gjennom evangelikal forkynnelse, og Ånden og Ordet har fått begynne å gjøre et verk i folk. Men oppdraget Jesus gav oss, var ikke å samle en gjeng med medgangsupportere - en gjeng som Jesus sier han vil skamme seg over når han kommer tilbake. Jesus sitt oppdrag var å gjøre disipler - folk som har underskrevet en avtale om livslang overgivelse og trening som medarbeidere i Guds rike - folk som er villig til å ofre livet sitt her i verden for sin tro. Vi må faktisk tro på evig liv før du gir opp livet ditt i denne verden for den verden som kommer. Vi må faktisk tro at det livet som kommer etter er så mye bedre enn det livet som er her. Vi må faktisk navigere i denne verden slik Paulus gjorde det:

^❝21 Å leve er for meg Kristus - Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge - og å dø er en vinning.” (Fil 1:21)

Dersom vi faktisk tenker slik, så er livet fylt av dyp og inderlig glede. For hvordan kan vi egentlig tape noe som helst om til og med døden er en vinning? Livet her dreier seg om Den Salvede, om å herliggjøre Far, og livet der dreier seg om Den Salvede, han som er Fars herlighet. Mister vi jobb, hus og bil? Herren har makt til å gi oss tilbake i dette livet, og i det kommende, evig liv. Det er bare dem som faktisk har skjønt og erfarer at de har del i evig liv allerede her og nå som blir så grepet av det at de egentlig tror på evig liv når det kommer i all sin fylde. Om vi ikke erfarer salvelsen fra Den Salvede, så er vi en dårlig avskygning av alt det Kristus innebærer og betyr - en selvmotsigelse. Dilemmaet er at et liv i materiell sus og dus medfører mye lidelse - lidelser det ikke finnes nåde ifra Gud til å bære.

^❝9 Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse.¹⁰ For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.” (1 Tim 6:9-10)

Israels historie og kirkehistorien har en fellesnevner. Det har vært en evig pendelsvingning mellom vekkelse i nød som fører til velstand, og velstand som fører til frafall og ny nød. Det er utrolig hvor sterk ryggrad en skal ha for å tåle framgang og velstand. Det er utrolig hvor sterk ryggrad og gudsfrykt en skal ha for å søke Gud like mye for alvor for andres nød som om det var ens egen nød og død det dreide seg om. Kjærligheten distanserer seg ikke fra andres nød, men går heller opp i limingen av den. Det er forskjell på menneskelig og guddommelig medfølelse. Det første og fint nok, men gjør ikke nødvendigvis den store forskjellen. Den andre medfølelsen driver oss på kne innfor Gud. Vi vet at vi trenger et levende ord ifra ham. Den andre medfølelsen driver oss inn i faste. Vi vet at vi trenger et levende ord ifra ham. Den andre medfølelsen gjør at vi fester blikker mot tronen. Vi vet at vi trenger et levende ord - et rhema - ifra ham. Vi vet at her gjør menneskers vilje og menneskers kraft ingen forskjell. Derfor bøyer vi oss for ham. Ikke fordi han er treig og kjip. Gud er villig nok. Det er bare at menneskelig kjøtt og blod står i veien, det som i den greske bibelen kalles sarx, og som står i motsetning til pneuma, Ånd. Så hva er det som er så galt med å ha en kropp, tenker du kanskje. Nei, en kropp overgitt til Gud, og styrt av Ånden, er det ikke noe galt med. Men det bibelske sarx brukes ofte i betydningen alt det sarxs finner på når Ånden ikke styrer. Derfor sier Paulus:

❝De som kjøtt og blod har makten over, kan ikke være til glede for Gud. ⁹ Men det er ikke kjøttet som har makten over dere, det er Ånden – så sant Guds Ånd bor i dere.” (Rom 8:8-9)

Bibelskapets oversettelse av 2011/2024 fanger veldig presist det som er Paulus sin logiske tankerekke - en sarxs eller en pneuma. Det handler om hvem som har styringen. Og det veldig mange ikke forstår er at mangelen på livets tre gjør at en før eller siden vil falle for treet til kunnskap om godt og vondt. Det finnes ingen nøytral grunn. Adam og Eva h adde ikke evig liv. Det hadde bare naturlig liv uten synd. De ble drevet ut av hagen og tilgangen ble stengt etter fallet- og bibelen er helt presis og tydelig: De ble stengt ute fra tilgangen til livets tre. Derfor døde de også. Først innvending på grunn av synd og skam, og dernest i mangel på gudsliv - døde de også fysisk - men til å begynne med nær 1000 år. Enok vandret dog så tett med Gud at han ikke døde - Gud tok ham til seg - han vandret rett inn i evigheten. Han fant ut at lutherske syndenevrosen ikke trengte å være ødeleggende for gudsforholdet. Det er nåde å få til ikke å synde, men vandre med Herren. Men de fleste valgte et liv helt uten gudsforhold, og etter syndefloden ble dødsprosessen aksellerert kraftig opp ved at atmosfæren rundt jorda ble forandret og skjerming mot stråling forsvant. Generasjonene varte nå maks 120 år. Det er et kort liv hvis en sammenligner det med evigheten, og likevel strever de fleste mennesker med disse maks 120 årene som deres eneste perspektiv.

Men legg merke til løftet som Jesaja gir i Jes 51: “Snart skal den som er i lenker, bli løst, han skal ikke dø og gå i graven, og ikke skal han mangle brød.” Her er løfter både for dette livet og det neste. Det er løfte om brød i dette livet. 

❝Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne?” (Matt 6:25)

Det er et liv som ikke har med fysisk mat å gjøre, for: “min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg.” Det finnes et fattigdom som er verre enn å gå sulten - åndsfattigdommen spiser menneskehjerter til frokost. Allerede når dagen er begynt, så begynner den i feil ende. Hans miskunn er ny hver morgen. Og det er hans ufortjente nåde som er den rette starten, for da spiser vi i det minste med takknemlighet, så måltidet blir en tilbedelseshandling, et fellesskap med Herren i lovprisning og bønn, og ikke bare et pliktløp for å fore en døende kropp, eller enda verre: en selvtilbedende egotripp - fordi vi fortjener det.

❝¹ Våkn opp, våkn opp og kle deg i kraft, Sion!
Kle deg i finklær, Jerusalem, hellige by!
For aldri mer skal en uomskåren eller uren
komme inn i deg.
² Rist støvet av deg, reis deg opp,
sett deg, Jerusalem!
Løs lenkene du har om halsen,
datter Sion i fangenskap! 

⁶ Derfor skal mitt folk kjenne mitt navn
på den dagen,
for jeg er Han,
han som sier: «Her er jeg!»
⁷ Hvor vakre de er
der de løper over fjellene,
føttene til den som bringer bud,
forkynner fred,
bringer godt budskap,
forkynner frelse
og sier til Sion:
«Din Gud er konge!»
⁸ Hør, vaktmennene dine roper høyt,
de jubler alle sammen.
For med egne øyne ser de
at HERREN vender tilbake til Sion.
⁹ Bryt ut i jubel sammen,
dere Jerusalems ruiner!
For HERREN trøster sitt folk,
han løser Jerusalem ut.
¹⁰ HERREN viser sin hellige arm
for øynene på alle folkeslag.
Hele jorden får se
frelsen fra vår Gud. 

¹¹ Dra bort, dra bort! Gå ut derfra!
Rør ikke noe urent!
Gå ut fra henne, gjør dere rene,
dere som bærer HERRENS kar!” (Jes 52:1-2; 6-10;11)

Alle de profetiske skriftene er et budskap om omvendelse fra avguder og til Gud. Ta omvendelse ut av fokuset i profetene og du har et epleskall uten et eple. Er det forutsigelse i profetiene? Jo, det er forutsigelse, for Gud har en usedvanlig oversikt. Men Gud endrer ikke sin karakter - han forandrer ikke sin plan med menneskeheten. Hans kall er alltid og vil alltid bli et kall til å vandre med ham. Å vandre med Gud betyr velsignelse; ikke å vandre med Gud betyr forbannelse, og i ytterste konsekvens fortapelse. Og midt i dette store alvoret kaller han oss inn til seg så vi skal finne glede - fullkommen glede. For det er en glede som smitter, det er en glede som forkynner hans gode nåde, det er en glede som demonstrerer håp når alt ser svart ut. At menneskeheten er i trøbbel, trenger du ikke bruke så mye tid på å overbevise den kommende generasjonen om. De er klar over det. Spørsmålet er mer: Er det håp noe sted? Ja, det er håp! Det heter de gode nyhetene om Guds rike.

Men budskapet lyder slik det lød mens Israel ennå var i fangenskap! Det er tid for å våkne, det er tid for å dra ut og bli renset ren. Peter sa det slik på pinsedag: «La dere frelse fra denne vrangsnudde slekten.»  (Apg 2:40). Det holder ikke å kalle seg kristen og samtidig løpe etter karriere, velstand, og et bedagelig liv, som alle andre. Jesus lar seg ikke imponere. Er det kristne som er kalt til å tjene presidenter, konger og statsministre? Så absolutt! Men grunnen til at de får adgang, er ikke bare en lang karriere, men at de hører ifra Gud, slik Josef gjorde og Daniel gjorde. Ingen av dem slengte med leppen slik kristne slenger med leppen mot venstreradikale og Støre-røre, tuttifrutti, eller slik vi kan finne på å brunsbeise den andre politiske siden uten å ta inn over oss at regningen for velferdssamfunnet holder på å vokse oss over hodet, og det er stadig færre til å betale den, helt uavhengig av hvor mange rikinger vi måtte finne på å flå. Kravmentalitet er kravmentalitet - uavhengig av på hvilken ende av den politiske skalaen du befinner deg på. Skyld på andre - er skyld på andre - uavhengig av hvilken ende av den politiske skalaen du befinner deg på. Vi lever i en verden i som er i uorden og opprør. Verden tynges av egoisme og synd. Det er tid for å forkynne de glade budskap om Guds rike som aldri før. Da må vi legge fra oss frykt for mennesker. Vi må rett og slett våkne!

Høydepunkter ifra Jesaja - Del 30 - Jesaja 51 - Forløsning fra fornedrelse - en mektig og evig frelse fra Gud

 ❝​¹ Hør på meg,
dere som jager etter rettferd,
dere som søker HERREN!
Se på klippen dere er hugget ut av,
på brønnen dere er gravd ut av.
² Se på Abraham, deres far,
og på Sara, som fødte dere!
For han var bare én da jeg kalte ham,
men jeg velsignet ham
og gjorde ham til mange.” (Jes 51:1-2)

 I veldig mange av de større profetiske Skriftene i bibelen så finner man en mønster. Først en oppgjør med et frafallent Israel og et kall til omvendelse. Dernest et oppgjør med de omliggende landene, som faller under samme dom som Israel, fordi de lever vel så mye i opprør. Dette etterfølges med løfter om gjenopprettelse, først til Israel og så til de omliggende landene, med forkynnelse av dom over den som førte dom over dem. Det er flere ting å undre seg over i dette, og det er fullt lov å undre seg. Når David fikk valget mellom ulike former for dom fordi han og Israel hadde blitt overmodige og uavhengig av Gud i hjertene sine, så var David veldig tydelig på en ting når han fikk tre ulike valg fra Herren:

❝David sa til Gad: ‘Jeg er i stor nød. La meg helst falle i HERRENS hånd, for hans barmhjertighet er stor. Men i menneskehånd vil jeg ikke falle.’ ” (1 Krøn 21:13)   

I et velfungerende og velstående samfunn som vårt, kan man lett tenke at det er lettere å finne medmenneskelighet hos mennesker enn hos Gud, men det er nettopp slik det ikke er. I den grad vi finner medmenneskelighet og barmhjertighet hos mennesker, så er det Guds verk - ikke noe de kan skryte av overfor Gud - det er jo ham de har fått den egenskapen av. Men mennesker og samfunn som over tid vender Gud ryggen, blir overlatt til sin egen manglende dømmekraft. Stor makt i slike menneskers hender, er ikke noe vi skulle ønske å møte uten Guds skjermende hånd over livene våre. Det krever en enorm ryggrad og gudsfrykt å håndtere stor makt på verdenesarenaen - veien til maktmisbruk og overgrep er nemlig veldig kort, og en skal ikke lese mye verdenshistorie for å finne mange eksempler på dette. For David var valget helt opplagt. Guds hjerte kjente han til - han visste godt hvor langt Gud strekker seg i å vise miskunn og barmhjertighet. Mennesker som ikke kjenner eller anerkjenner Gud, derimot, kunne vise en råskap som det kan være vanskelig for moderne mennesker som aldri har opplevd krigens grusomheter, å forstå. Når Israel nektet å vende om, så var Guds trekk å gå bort fra nærværende dom til fraværende dom. Det skal en ikke ønske seg. For da går en fra å falle i Herrens hender, til å falle i menneskers hender, og David forstod godt forskjellen. Fraværende dom er dom i ytterste konsekvens, og da er det ikke mye nåde å finne. Det kan virke som Gud helt har forlatt verdensarenaen og bare lar det skje det som skjer. Men helt borte er ikke Gud. Han beskriver flere steder i profetene dette mer som “et øyeblikk”. De som var vitne til at gravide med sprettet opp med kniver, voldtekter og nedslakting; spedbarn som ble slengt i bakken og fikk hodet knust - de tenkte nok ikke på frasen “et øyeblikk”. For dem endte livet i den ytterste og største fornedrelse. Ondskap, slik den tar form, når Gud trekker seg unna, har en karakter som på ingen måter er fantasiløs - ondskapen tar kreative former; den er like sadistisk som den er gjennomsyret ond. Det handler om å bryte ned mennesker, å undertrykke gjennom et terrorvelde. Guds kall til omvendelse i profetene hadde en faderlig og myk tone i seg: “Hvorfor vil dere bli hersket over av fiendene deres heller enn å tjene meg? Vil dere sjøl virkelig så vondt?” I menneskers opprør ligger den overmodige idéen om at vi kan styre og beskytte oss sjøl. Det er en villfaren illusjon. Det går bare inntil det overhodet ikke går lenger - og skiftet skjer så fort at en lurer på hva som skjedde. I Europa har en over en kort periode gått fra det en trodde var fred og fordragelighet til trussel om krig. Milliarder av offentlige midler går nå med til å ruste opp millitæret - det som før gikk til å bygge samfunnet på andre områder. Trusselen kommer ifra øst, og Putins Russland går frem med en voldsom brutalitet. Slik også Babylon gikk frem mot Judea og Jerusalem når de ble bortført. På den ene siden er dette dom som Gud lar skje. På den annen side overlot han Israel i hendene på folk som ikke engang var den minste interessert i å høre hva Gud ville si. Derfor ble dommen så til de grader mye verre. Var Gud fornøyd med Babylon? Er han fornøyd med Putins Russland, selv om de altså truer et liberalt og frafallent Europa? Nei, på ingen måte. For når dommen er overstått, tar ikke Gud mye for å dømme dem som holdt dom. For den måten dommen bli utført på, var på ingen måte et uttrykk for Guds ønske og vilje, og det er her vi kan slite med å forstå logikken. Men hvorfor lot du det skje, da, Gud, hvis det ikke var dette du ville? Og vi kommer tilbake til dette: Gud tvinger ingen til å vandre med ham - vi må faktisk velge dette sjøl. Men om vi absolutt vil vende Gud ryggen, så får vi altså på et tidspunkt det vi ber om, selv om vi på ingen måte forstår rekkevidden av valget. Bibelen er tydelig: Gud vil ikke at noen mennesker skal gå fortapt, men heller finne frelse hos ham (2. Tim 2:4), og så er det likevel ikke slik at alle velger dette. 

Opplever Gud grusomhetene som begås som grusomme? Ja, han gjør det. Gjør det vondt i Guds hjerte? Ja, det gjør vondt samtidig som han kjenner vreden over menneskers dumskap. Er det noen foreldre som kan kjenne på denne rare blandingen av følelser på samme tid? Sint på barnet for dets dumskap og samtidig medfølelse fordi det til grader fikk kjenne på konsekvensene? Det er egenskaper vi har fått i arv fra ham som har skapt oss, og det er på ingen måte noen som vil anklage oss for dårlig moral av den grunn. 

I de neste kapitlene i Jesaja handler mye om gjenopprettelse, og i den gjenopprettelsen - dom over dem som stod for ødeleggelsene. For det er ingen frelse uten dom. Det er ingen legedom uten at det som forårsaker betennelsen tas bort. Men i de neste kapitlene i Jesaja finner vi et enda dypere budskap som ligger gjemt helt fra Abrahams tid; at Gud vil inngå en pakt som han sikrer selv med sitt offer (1. Mos 15). I Jesaja 51 finner vi klippen, brønnen og i denne sammenheng Abraham og Sara. Både Abraham, Isak og Jakob gravde brønner. En brønn er en livskilde, for uten rent kildevann kan verken dyr eller mennesker leve. Når Jesaja snakker en brønn som vi er gravd ut fra og en klippe de er hugget ut av, så er det kilden vi lever ut fra, han er opptatt av. 

❝⁴ Kom til ham, den levende steinen, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud,⁵ og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Den Salvede.⁶ For det heter i Skriften:

Se, på Sion legger jeg en hjørnestein,
utvalgt og dyrebar;
den som tror på ham,
skal ikke bli til skamme.
⁷ Altså blir den til ære for dere som tror. Men for dem som ikke tror,
er steinen som bygningsmennene vraket,
blitt hjørnestein,
⁸ en snublestein og en klippe til fall.” (1 Pet 2:4-8)

^❝12 ‘...Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.’ ¹³ Jesus svarte: ‘Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen.¹⁴ Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv. ’ ” (Joh 4:12-14)

❝Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag. Han fikk se den dagen og frydet seg.” (Joh 8:56)

Det er ikke uten grunn at Jesaja peker på Abraham, og det faktum at han ble overmåte velsigna. Slik som David var han en profet og Jesus sier at han så det offeret Jesus gav for vår synd og han frydet seg. Først ved paktsinngåelsen i 1. Mos 15 og senere på Moriafjellet - nøyaktig det stedet hvor Jesus mange tusen år senere skulle bli henrettet på et kors. Paulus kaller Abraham de troendes far, og han bruker historien om Abraham til å bevise at GT forkynner rettferdighet ved tro, og ikke rettferdighet etter lovens krav (Rom 4). Hva er det Gud sier til oss? Han sier at vi skal gå tilbake til livkildene. Det er et fjell - en fast materie - en åpenbaring - en grunnvoll - som står fast. Og det er en kilde med vann som gir liv. Paulus sier at det fulgte en klippe med Israel og hentyder til det faktum at det kom vann fra klippen. Denne klippen vi står på, er ikke bare noe håndfast, men den der livgivende. Og Paulus sier at klippen er Kristus: Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (1.Kor 10:4). Klippen er ikke bare fast, den er levende og livgivende, slik Peter sier i sitt første brev. 

^❝3 HERREN trøster Sion,
trøster alle ruinene hennes.
Han gjør ørkenen hennes lik Eden,
ødemarken lik HERRENS hage.
Jubel og glede skal være i henne,
takkoffer med sang og spill.
⁴ Lytt til meg, mitt folk,
mitt folkeslag, vend øret til meg!
For lov går ut fra meg,
brått gjør jeg min rett til lys for folkene.
⁵ Min rettferd er nær,
min frelse bryter fram,
mine armer dømmer folkene.
Fjerne kyster håper på meg,
de venter på min arm.” (Jes 51:3-5)

Gjentatte ganger sier Jesaja at i motsetning til alle dem som hadde undertrykket Israel så hardt: “Alltid, hele dagen, frykter du for undertrykkerens vrede når han prøver å ødelegge deg.” (Jes 51:13), så er det ikke slik med Guds frelse. For han sier:

❝Men min rettferd skal vare til evig tid,
min frelse fra slekt til slekt.” (Jes 51:8)

 

 

Høydepunkter ifra Jesaja - Del 29 - Jesaja 50 - Herrens lidende tjener taler om dom over synd - som han tar på seg selv i overgivelse og tro

 ❝Så sier HERREN:
Hvor er skilsmissebrevet
jeg skal ha sendt deres mor bort med?
Eller hvilken långiver er det
jeg skal ha solgt dere til?
Se, for deres synder ble dere solgt,
for deres lovbrudd ble deres mor sendt bort.
² Hvorfor fant jeg ingen da jeg kom,
hvorfor svarte ingen da jeg ropte?
Er min hånd for kort til å fri ut,
har jeg ikke kraft til å berge?” (Jes 50:1-2)

Gud svarer på en underliggende anklage. Opprørets og syndens vesen er at synderen anklager Gud for resultatet av sin egen synd. Istedet for å ta imot Guds tilbud om tilgivelse, frelse og forandring, så anklager vi Gud for å ha gitt oss dårlige forutse tninger. Vi er solgt til synden - så hva skulle nå vi vel kunne få til? Og bare i den setningen ligger hele oppøret åpent i hele sin fylde: hva skulle vel nå vi vel få til! det er det treet til kunnskapen om godt og vondt handler om. Det vi skal få til. For Gud er ikke opptatt av det - hva vi kan få til. Han er opptatt av å invitere oss inn i en vandring med ham, så vi kan oppdage hva Gud kan få til. Vi mener at Gud har gjemt seg, har glemt oss, har overgitt oss til oss selv. Sannheten er akkurat motsatt. For før synd og opprør fikk konsekvenser, så kom Gud, og han ropte på oss, men det var vi som gjemte oss, det var vi som ikke ville overgi oss til Gud som oppsøkte oss, men vi ville heller overgi oss til vår egen vei. Det var vi som solgte oss selv, og når Gud ikke fikk noen respons ifra oss når han kalte oss, så fikk det konsekvenser - han kan ikke tvinge oss til å leve under hans beskyttelse, og det som da kommer er av det brutale slaget? Men det er jo ikke slik at det er Gud som ikke er istand til å beskytte oss. Har ikke jeg kraft til å berge, spør Gud igjennom profeten. Selvsagt har han det! Hans navn er frelser fordi han er frelser. Det er hans natur. 

❝⁴ Herren GUD har gitt meg disiplers tunge
så jeg kan styrke den trette med et ord.
Morgen etter morgen vekker han mitt øre
så jeg kan høre på disiplers vis.
⁵ Herren GUD har åpnet mitt øre.
Jeg var ikke trassig
og trakk meg ikke tilbake.
⁶ Ryggen overga jeg til dem som slo,
kinnet til dem som rev av meg skjegget,
ansiktet skjulte jeg ikke
for vanære og spytt.
⁷ Herren GUD hjelper meg,
derfor blir jeg ikke til spott,
derfor gjør jeg ansiktet hardt som flint,
og jeg vet at jeg ikke blir til skamme.
⁸ Han som frikjenner meg, er nær.
Hvem vil føre sak mot meg?
La oss stå fram sammen!
Hvem er min motpart?
La ham tre fram mot meg!
⁹ Se, Herren GUD hjelper meg.
Hvem vil kjenne meg skyldig?
Se, de skal alle bli utslitt som klær,
møll skal ete dem opp.
¹⁰ Hvem av dere frykter HERREN
og hører på hans tjeners røst,
han som vandrer i mørke
og ikke har lys,
men må stole på HERRENS navn
og støtte seg til sin Gud?”  (Jes 50:4-10)

Herrens lidende tjener taler. Ikke bare er Gud frelser; han betaler selv prisen for vår synd. Det er absurd, men sant. Guds kjærlighet strekker seg langt inn i absurd godhet. Og folk tenker. Det høres ut til å være for godt til å være sant - så absurd er det. Dårskap sier Paulus at det naturlig mennesket tenker om evangeliet - det høre eventyrlig ut, og da er det nok det. Hvem er så god som dette? Og hvis han er så god, hvorfor ser verden ut slik den gjør, da? Hva om vi tok det spørsmålet til Herren, istedet for å stå på avstand og riste på hodet over resultatet av det vi har stelt istand. Det er absurd, det. Vi bruker elendigheten som vi har stelt istand til å stille Guds evne til godhet og frelse i tvil. Fordi falt og slo meg på knærne så blodet spruta, så er min mor ikke en god mor og helt ute av stand til å trøste og berge meg i min nød. Du verden for et ressonnement! En sten kan ikke flyve. Mor lille kan ikke flyve. Ergo er mor lille en sten. Hvem vil kjenne meg skyldig, spør Herrens lidende tjener. Hvem vil kjenne Jesus skyldig? Ikke bare led han døden, men han stod opp igjen ifra de døde, for døde kunne ikke holde på ham. 

Vi ser også i sangen til Herrens lidende tjener at han ikke har vært trassig, men har latt Gud åpne øre, så en kan høre på disiplers vis. Ordet for disippel her betyr å la seg korrigere og oppdra (LXX bruker gr. padeia). Paulus bruker ordet i Ef 6:4 når han snakker om at fedrene ikke skal vekke trass i barna, men å fostre dem med en oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje. Det er også brukt i Hebr 12 hvor forfatteren snakker om Gud som refser og oppdrar den han elsker. 

^❝11 For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. ¹² Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, ¹³ mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet.” (Titus 2:11-13)

Når du mottar oppdragelse ved nåden og får friheten som det gir, så vil være istand til å styrke den som er sliten, slik Jesaja sier. Får når du oppdras av Herrens nåde, så blir du ikke en innbitt, lovisk og selvrettferdig, eller sløv, lunken og full av kompromisser, så vil du bli en røst som provoserer positivt. Folk kan gå trøtt av loviskhet. Folk kan gå trøtt av å tjene Mannom. Folk kan gå trøtt av overfladisk vellykkethet. Men det er ord som skaper liv og røre, men også motstand. Det er ikke slik at liv og død er noe som henger greit sammen. Livet ord - ordet som skaper liv, konfronterer død og det som skaper død (synd), det som ikke kan gi liv (lovisk religiøsitet). Når livet konfronterer døden, så bli ikke overrasket hvis det blir en reaksjon. Det er helt naturlig. Jesus skapte reaksjoner rundt seg. Det var ikke bare easy-peasy-light-n-pleasy. Det kan bli bråk. Ikke det at vi direkte går inn for å lage bråk, men Guds rike er ikke en Kardemommeby-bevegelse. Det er lyset som konfronterer mørke, det er hellighet som konfronterer synd, det er liv som konfronterer død, det er legedom som konfronterer sykdom, det er den hellige Ånd som konfronterer urene ånder, det er liv og kraft som kontronterer død religion, og så kan den gjerne kalle seg kristen, for uten sann Kristus forståelse, den oppstandne Guds Salvede, den frigjørende frelserkongen, så kan du like gjerne ha vært muslim eller Buddhist. Jesus sier at det som er født av kjøtt og blod, ja, det er bare kjøtt og blod. Det er det ssom er født av Ånden er som ånd. Og bibelen sier at kjøtt og blod ikke kan arve Guds rike, det kan ikke reelt bøye seg for Guds vilje (Rom 8). Uten del i livets tre, så har du ikke del i evig liv. Guds rettferdighet er noe mer enn syndfritt; Guds rettfedighet er å ha del i Guds liv. Når synd kom inn i verden, så korrumperte det alt - vår ånd døde og alt ble lagt under forgjengelighet (Rom 8). Adam og Eva ble jaget ut av hagen hvor livets tre stod. Og med det var dødsdommen beseglet. Ikke bare var vår ånd død i den forstand at skam var kommet inn som hindret en fri og åpenhjertig vandring med Gud, men det som kunne ha opplyst vår ånd til å forstå Guds hemmeligheter var utenfor rekkevidde. Adam og Eva var uten synd i form av paktsbrudd før de falt, men de hadde ikke del i Guds hemmeligheter. For det er bare Guds Ånd som vet hva som bor i Gud, sier Paulus (1. Kor 2). Hadde de vist om Guds hemmeligheter, så hadde de definitivt visst om livets tre. Da hadde ikke treet til kunnskap om godt og vondt vært interessant i det hele tatt. Men de var i en mellomposisjon som mennesket bare fikk erfare en kort stund. Fra det tidspunktet skulle det være innlysende at vi trenger Gud, men en klarer altså det kunststykket og gjenta det samme generasjon etter generasjon. Tror vi prøver litt til. Nå har vi laget kunstig inteligens og selvkjørende biler - det vil sikkert løse alle utfordringer. Mennesket har altså en trang til å lage en kopi av seg sjøl som de selv kan kontrollere. Vi liker å leke Gud. Men Guds hensikt er ikke å kontrollere, men å frigjøre. Hvis hans hensikt var å kontrollere, hvorfor laget han da ikke roboter, slik vi lager roboter? Vi mennesker har ikke den skapende kraften som det Gud har. Vi kan forsøke å lage en menneskelignede greie så mye vi vil, men det kommer aldri til å bli noe i nærheten av det Gud har skapt. At det kan være nyttig til noe er det ingen tvil om, men mennesket er et moralsk vesen med følelser og et sjelsliv. Du kan simulere det i kunstig intelligens, men det er like fullt noe helt annet. 

❝Men hvis du våger å tenne din egen fakkel, leker du med ilden. Så gå du bare, vandre i lyset fra dine egne flammer og gnistene du har tent. Men én ting kan jeg love deg: det vil føre deg ned i pine!” (Jes 50:11, TPT)

The Passion Translation og The Voice og New Living Translation og New International Version har grunnleggende sett samme måte å lese vers 11 på. Det er mennesket som velger å leve i sitt eget lys. Og Gud er veldig tydelig - det kommer ikke til å gå bra. Budskapet i Jesaja er konsistent hele veien. Det er sant at kapittel 40-66 snakker mer om gjenopprettelse enn de foregående kapitlene. Men budskapet om gjenopprettelse og kallet til omvendelse går igjennom som en tråd tråd i alle de profetiske Skriftene. Leser vi ikke profetene slik, så griper vi ikke Ånden i Ordet. Gud kaller oss til å vende om, til å vende om ifra tomhet og vende om til ham. Han kaller oss til å vandre med ham. Og har sender sin lidende tjener for å ta et endelig oppgjør med synd, slik at vi kan leve uten å ha hodene bøyd i skam. Vi trenger ikke hjemme oss for Gud, heller ikke når det skjærer seg. Det religiøse mennesket vil skjule sin skam, vil forsøke å bote på det med selvstraff og selvanklage. Den som er åndelig, derimot, har erkjent at deres kjøtt og blod ikke har evnen til å leve slik Gud vil, så hvorfor bli overrasket. Hva er medisinen? Å gjemme seg for Gud? Nei! Det er en total kortslutning. Han er jo den eneste som kan skape en forandring og hjelpe oss til å treffe hvor vi nå har bommet! Ja, vel. Se der du! Kjøttet bommet denne gangen, også. Vel, da gir vi Gud rett. Herre, i mitt kjøtt bor det ikke noe godt. Finn fram hammer og spiker og la oss bære vårt kors. Vi ber om tilgivelse. For hva? For at vi bommet? Jo, da. Men det er noe bak dette som er mye mer grunnleggende. Hvorfor bommet vi? Når Paulus sier at vi ved Ånden skal drepe kroppens onde gjerninger, så sier han ikke at vi skal bite tennene sammen. Det er ikke slik Ånden virker. Ikke sier han at vi skal gå ned i 3 dagers landesorg med dårlig samvittighet og selvanklage, heller. Han sier tvert imot at vi skal leve i og ved Ånden. Hva betyr det? Vel, hvis du leser Ef 5:17-19, så ser du at innebærer takk til Gud. Ja, vel, men kan du takke Gud når du nettopp har gått på trynet? Ja, selvsagt kan du det! En kan jo begynne med å takke for at det finnes tilgivelse, og deretter kan en takke Gud for at finnes nåde til å gjøre det bedre neste gang. Dette med å ta synd på alvor, kan bare bety én ting dersom du har tatt imot Guds sanne nåde. Du vender deg til Gud. Du vandrer med Gud. Du tar imot Guds nåde, hans liv, hans glede, hans fred, hans åpenbaring og veiledning, hans kraft. Du bygger livet ditt på Guds godhet, på hans evige paktskjærlighet. Og du gir deg over til ham, og bøyer deg under hans gode herredømme. Feil er feil. Synd er synd. Så en unnskylder ikke noe som helst. Men synd er at de ikke tror på meg, sier Jesus (Joh 16:9). Dette er alle synders mor. Dersom vi tror på Jesus og det han sier er tilgjengelig i ham, så vil det få konsekvenser for måten vi lever på. Dette har jeg skrevet for at dere ikke skal synde, sier Johannes i sitt første brev. Vi tar imot Jesus liv og nåde fordi vi ikke skal synde. I en Luthersk logikk er synd selve kilden til og utgangspunktet for nåden, og fjerner du synd, så er nåde irrelevant. Hvor feil går det an bli? Det som må endres er kilden vi lever ut fra. Hva er vår motivasjon og vår livskilde? Det er det som avgjør det hele. Du kommer aldri i mål uten livets tre. Adam og Eva kunne ha levd i tusen år uten å bryte pakten, men uten at de spiste av livets tre, så hadde de likevel manglet noe vesentlig. Nå hadde de nok oppdaget livets tre lenge før 1000 år var gått om de vandret med Gud i hagen, men for å sette det på spissen: de hadde ikke evig liv før de synda! Hvorfor skulle ellers livets tre stå i hagen? Dersom en ikke kan bli fri den lutherske syndenevrosen, så vil en forbli umoden som troende, for alt dreier seg om ens egen svakhet og synd. Hva er fokuset på da? En sjøl eller Gud? Og hvordan dette sjølfokuset på noe tidspunkt kan bli sann gudsfrykt og overgivelse forblir en gåte. Gud er ikke imponert over din endeløse sorg over synden, for hvis vi ikke er klare til å ta imot nåde for at vi ikke skal synde, så er det bare stinkende, råtten selvmedlidenhet. Og Gud sier til oss som til Josva: Hvorfor ligger du slik med ansiktet ned mot jorden. Kom deg opp på beina, ta et oppgjør og kom deg videre! (Josva 7:10ff). Det er dette som er Guds gode vilje med oss, og det er derfor Herrens lidende tjener tålte all mishandlingen, spotten og torturen. Han så frem til lønnen, til oppstandelsen, til himmelfarten og til forløsningen av en ny Messiansk tidsalder - et folk som lever i og ved Ånden, en salvet kropp som uttrykker hvem han er i en fallen og ond verden. Du kan tenne en fakkel av selvmedlidenhet og varme deg på den. Men det fører bare til plage og pine - det vil aldri sette deg fri til å leve helhjertet for ham, for alt handler om deg og dine fall, om deg og din synd, om deg og din tilkortkommenhet - som til dels bare er en del av det å være menneske - du kan ikke være alt for alle; Men det blir deg, deg deg, der hvor det skulle ha vært: “Fra ham, for ham og til ham er alle ting. Ham være ære i evighet. Amen!” (Rom 11:36)  Det er ham og hans vidunderlige sann nåde som er sentrum i universet, ikke vi. Slå et kjempeparty og pris Gud! For en raus Gud vi har! Til og med når han refser oss er han god, for han elsker oss slik vi er, men alt for mye til å la oss bli slik vi er. Det er ikke all medisin som smaker godt, men den gjør likevel godt. Og slik tenker vi, vi som er modne i vår vandring med ham. Det er takk når det går godt, og det er takk når det ikke går så godt. For han vinner uansett hvor dårlige kort vi har på hånden, for: Desto større er nåden!

 

Høydepunkter fra Jesaja - Del 28 - Jesaja 49 - Et budskap fra Herrens tjener og et løfte om lønn

Les litt om gangen:
- HERRENS løfte til hans utvalgte
- Den nye pakt – Jesus som oppfyllelse av alle pakter - Guds plan for Israel og folkeslagene

- Sion gjenreises – fra øde til overflod

- Tusenårsriket på den nye pakts grunn

- Advarsel mot vranglære og AntiKrist

HERRENS løfte til hans utvalgte

❝​¹ Hør på meg, dere kyster,
lytt, dere folk fra det fjerne!
HERREN kalte meg før jeg ble født,
fra jeg var i mors liv, har han husket mitt navn.
² Han gjorde min munn til et kvast sverd,
i skyggen av sin hånd skjulte han meg.
Han gjorde meg til en spiss pil,
i sitt kogger gjemte han meg.
³ Han sa til meg:
‘Du er min tjener, Israel,
på deg vil jeg vise min herlighet.’

⁴ Men jeg sa:
‘Forgjeves har jeg slitt,
all min kraft har jeg brukt
på tomhet og vind.
Min rett er likevel hos HERREN,
min lønn er hos min Gud.’
⁵ ‘Og nå’, sier HERREN,
som fra jeg var i mors liv
har formet meg til sin tjener
for å føre Jakob tilbake til ham
så Israel kan samles hos ham
– jeg er æret i HERRENS øyne,
min Gud er min styrke –
⁶ han sier:
‘Det er for lite at du er min tjener
som skal gjenreise Jakobs stammer
og føre de bevarte av Israel tilbake.
Jeg gjør deg til lys for folkeslag
så min frelse kan nå til jordens ende.’ (Jes 49:1-6)

Dette er den andre av sangene om Herrens tjenester i Jesaja. Det er en flersidighet i mange av profetiene i GT, som gjør at en kan bli rimelig forvirret. Hvem er det profeten taler om når han sier: “Du er min tjener, Israel, på deg vil jeg vise min herlighet”? Når vi leser hele kapitlet i sammenheng er det tydelig at at det ikke bare er Israel som nasjon og folk, men en annen han taler om. I Simeons lovsang, en mann som hadde ventet på Israels frelse og endelig fikk se Jesus med egne øyne, finner vi denne setningen:

❝³⁰ For mine øyne har sett din frelse,
³¹ som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
³² et lys til åpenbaring for hedningene
og ditt folk Israel til ære.” (Luke 2:30-32) 

Utfordring oppstår når Ånden ved profeten kaller Herrens tjener for Israel. Det kan gå kaldt nedover ens rygg og kan kjenne angsten av erstatningsteologien gripe ens sjel. Men det er fordi en ikke klarer å se hvordan Jesus omfavner og omslutter hele Guds plan fra begynnelse til slutt. Israel - prins med Gud, som er satt til å bringe Gudsriket ut til jordens ender, som var dets kall helt fra starten (2. Mos 19.5-6), kom aldri inn i kallet på grunn av synd. Og til syvende og sist er det ikke synd i seg sjøl om er problemet, men synderen. For det er synderen som synder, og på den måten viderefører elendet. Det var dette Jesus kom til å ta et endelig oppgjør med, og det var dette jødene på Jesu tid ikke fikk hodet sitt rundt. Når Jesus konfronterer dem og sier at de trenger å bli løst ifra syndens makt, så går de jødiske lederne helt i lås. De var jo ikke syndere, slik hedningene var, men de var jo Guds eget folk (Joh 8:31-36). Jesus peker helt enkelt på fakta - det er ikke jordisk og fysisk avstamning som avgjør som du er en synder eller rettferdig, men hvordan du faktisk ender opp med å leve (Rom 2). Paulus går grundig inn i dette i Romerbrevet. Vi har alle syndet og står utenfor Guds herlighet (Rom 3). Og uten Guds egen herlighet - heller ikke Guds egen rettferdighet. Det handler nemlig om mer enn fravær om synd. Ellers hadde det bare vært ett tre i Edens hage, men der var to: treet til kunnskapen om godt og vondt og livet tre. Den ene var en test på lydighet, det andre en evig fest rundt Guds herlighet. Lydighet er ikke bare det en må unngå å gjøre. Lydighet er en vandring med Gud hvor han får vise deg og åpenbare for deg det han vil føre deg inn i. Dersom det var slik at nåde bare dreide seg om tilgivelse fra synd, så hadde det ikke stått at Guds miskunn er ny hver en morning. Da kunne det like gjerne ha stått at Gud miskunn er ny hver kveld. Ok, her er mine synder denne dagen - da har vi fått miskunn for det. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg ville ikke ha ventet til morgenen for å få miskunn og nåde for min synd. Hva er poenget? Poenget er at Guds miskunn er like mye hans nåde til å la være synde som det er nåde når vi har syndet. Det er ikke en miskunn som er ny hver en morgen for vi skal skitne det blanke arket til, men miskunn til å fargelegge det med Guds godhet. Det er rart at kristne bruker 1. Joh kapittel 1 brev som bevis for vi er syndere som ikke kan la være å synde, når Johannes sjøl mener det stikk motsatte:

❝Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde.”

Altså, er Johannes hensikt med det han skrev i 1. Joh 1 akkurat motsatt av idéen om at det er nå uansett helt umulig, så det kan vi nå bare glemme. Det slutter ikke å undre meg hvordan en kan bruke bibelen til den motsatte konklusjone enn det bibelen gir. Jeg foretrekker Johannes’ egen komklusjon foran mine lutherske venners konklusjon. Jeg tror han vet bedre hvorfor han skrev det han skrev i kapittelet foran. Er det mulig for en kristen å synde? Jupp. For han sier videre: “Men om noen synder, så er han trofast og rettferdig”. Men det faktum at du har den egenskapen at det er mulig for deg å synde, gjør deg ikke til en synder. I så fall ble Adam og Eva skapt syndere, for de hadde jo åpenbart også den egenskapen. Hadde de skjønt at de trengte nåde til å la det være, så hadde utfallet blitt et annet. Idéen om at du ikke trenger nåde før du har syndet, er et gigantisk teologisk falsum. Du trenger iallefall nåde om du har syndet, men du trenger minst like mye nåde til å la det være. Vi er ikke Gud og kommer aldri til å bli det. Ergo trenger vi nåde. Vi trenger at Gud velger å være oss nære og gi oss tilgang på ham selv. Mener vi at vi kan kreve det av ham? At han er så god at han velger å gi oss det, er en annen sak. Men kunne vi ha stilt Gud til ansvar om han ikke valgte å gjøre det? Selvsagt kunne vi ikke det. Vi er skapt i Guds bilde for å fellesskap med ham. Det er Guds godhet og nåde imot oss. 

Når vi valgte å tre ut av dette fellesskapet med Gud og gi vår anklager - han som myrder, stjeler og ødelegger - en avgjørende plass, så var det bare Gud sjøl som var i stand til å berge oss ut av det. Det gjelder jøde først, og så greker, sier Paulus. Det finnes ikke noe evangelium og synd og nåde som er atskilt fra evangeliet om Guds rike. Tanken om at du kan ha Jesus i hjertet om han ikke er din Herre og Konge, er nok et teologisk falsum. Den tanken finner du ikke noe sted i det nye testamente, og er et uapostolisk og totalt ubibelsk evangelium. Paulus forkynte evangeliet om riket i Efesus (Apg 20:25), ikke bare i Jerusalem. Det finnes ikke noen annen Messias - ikke noen annen Den Salvede - enn den Gud sendte for å dø på et kors og bli oppreist fra de døde, så han kunne vinne seg et navn som er over alle navn - for det er ikke noe annet navn gitt under himmelen som vi kan bli frelst ved (Apg 4:12). I den forstand gir ikke hedersnavnet Israel noen mening uten Jesus - han som Paulus sier Gud over alt, velsignet i all evighet (Rom 9:5). Han omfavner og inkluderer alt det ordet Israel betyr og innebærer - og utenfor ham finnes intet som har med Gud å gjøre - for Gud har sammenfattet det alt i Den Salvede, i sin Sønn (Ef 1.10), han som er Det Levende Ordet (Joh 1:1). Det er ikke Messias og den ene siden og Kristus på den andre siden, som om Jesus har tenkt å gjøre noe helt annet med jødefolket, som om vi snakker om et helt annet rike og delt rike. Vil evigheten være oppdelt i en jødisk og ikke jødisk avdeling? Hvis ikke endemålet er dette, hvorfor er det da profetisk å holde på et skille, som bibelen sier er opphørt i Den Salvede? Å være profetisk er å ta imot idag det som Gud har planlagt for framtida. Derfor heter det i Herrens bønn: “La ditt rike komme”, og derfor er vi sendt for å forkynne: “Guds rike er kommet nær!” og demonstrere rikets kraft. Messias vår translitterering av hebraisk Machiah som betyr Den Salvede, og Kristus er translitterering av gresk Christos, som likedeles betyr Den Salvede. Apostlene valgte å oversette hebr. Machiah --> Messias til gresk Christos --> Kristus - de valgte et gresk ord som for sine greske lesere betyr det samme som når en jøde leser Machiah --> Messias, fordi det var så supersentralt og viktig for dem. De diktet ikke opp et ord uten innhold - de skrev ikke Μεσσίας --> Messias til sine greske lesere - som for dem ikke ville bety noe. Nei! Er du greker og leser det nye testamente så leser du om Den Salvede i annenhver setning når du leser Efeserbrevet kap 1. Apostlene gjorde altså ikke slik vi i våre moderne oversettelser der vi har skrevet Kristus, som på norsk ikke betyr noe som helst, og slik pakket inn det de første apostlene var opptatt av å pakke ut. Men i Den Salvede, innenfor denne rammen som min bibel sier er Guds Levende Ord, ja Gud selv (Joh 1:1), så har jødefolket en spesiell plass og skal spille en spesiell rolle i Guds frelsesplan (Rom 11). Vi vil aldri se Guds plan oppfylt uten at de bli podet tilbake på det treet de hører til - Kristus - Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge. Som ikke-jøder må vi veldig klar over det og ta inn over oss vår rolle i å vekke misunnelse i dem, slik Paulus sier i Rom 11:11. Å rote det til med institusjonalisert kristendom hvor det fort blir mer staffasje enn sant liv og innhold, er ikke måten å gå frem for å få det til. Vi må tilbake til den hebraisk-profetiske arven som er hele kjernen i den Messianske - denne salvede tidsalderen inntil Jesus kommer tilbake og fullfører Guds rikes overtakelse av denne verden. Hva betyr det? Det betyr t kroppen til Jesus - som er menigheten - må være salvet, slik han er salvet. Slik Den Salvede er, slik er vi i denne verden, sier Johannes i sitt første brev (1. Joh 4:17), og slik Jesu kropp har mange lemmer, men likevel også er en kropp, slik er det også med Kristus - Den Salvede, sier Paulus (1.Kor 12:11). Hvis vi ikke lever i dette og demonstrerer dette, da svikter vi vårt kall, og vi svikter det jødiske folket. Gud angrer ikke sitt kall og sin utvelgelse. Gud vil fremdeles la det jødiske folket være et lys for folkeslagene, men da i Jesus, Den Salvede, Gud frigjørende frelserkonge. Skal vi komme dit, så må de vekkes til nidkjærhet, så de vil bli provosert til å ta imot.

Det handler dypest sett om at Jesus, Herrens tjener, skal få lønn, enn at vi skal få lønn, enten vi er jøde, eller ikke-jøde. For det handler ikke i nærheten så mye om oss mennesker som det handler om Gud. Det handler ikke i nærheten så mye om vår ære som det handler om hans ære. Min bønn er at det ikke skal bli slik med oss som profeten Jesaja sier her i kapittel 49 at Herrens tjener har slitt og at all hans kraft er brukt på tomhet og vind. Min bønn er at Guds løfte til Jesus om lønn skal bli oppfylt i og gjennom oss. For det er mulig å ta imot Guds nåde forgjeves (2. Kor 6:1; 1. Kor 15:2; Hebr 12:15). Vi liker ikke å tenke på det, for hypergrace - supernåde - er så mye mer behagelig å forholde seg til. Men den nåden som Gud gir, oppdrar oss og fører til et liv i helliggjørelse og overgivelse (Tit 2:12). Det er et liv hvor en stadig justerer kursen ut Skriftenes og den hellige Ånds ledelse og korreksjon. Omvendelse er ikke en engangsforetakelse, men en livsstil. Den hellige Ånd visket til meg en dag: “omvendelse er anvendt nåde”. Uten et liv i omvendelse, forblir nåden inaktiv, den får ikke gjort den rensende og modnende virkningen i oss, og bibelen advarer: Uten helliggjørelse, skal ingen se Herren. Når Jesaja sier om Jesus at det er for lite at han bare skal få jødefolket i arv, men at også de andre folkeslagene er ham til del (v.6), så er vi en oppfyllelse av det. Og det er først når vi har sett dette oppfylt i en målestokk som vil utfordre Israel som folk og nasjon, at vi vil se neste fase i Guds plan komme for dag. For en ære! Men skjønner vi alvoret og ansvaret som ligger i dette?

Den nye pakt – Jesus som oppfyllelse av alle pakter - Guds plan for Israel og folkeslagene

^❝7 Så sier HERREN, Den hellige,
som løser Israel ut,
til ham som er foraktet, forkastet av folkeslag,
slave under herskere:
Konger skal se og reise seg,
fyrster skal se og kaste seg ned,
for HERREN er trofast, Israels Hellige.
Han har valgt deg ut.
⁸ Så sier HERREN:
I nådens tid svarer jeg deg,
på frelsens dag hjelper jeg deg.
Jeg har formet deg
og gjort deg til en pakt for folket
for å gjenreise landet
og skifte ut eiendommer som ligger øde,
⁹ for å si til fanger: «Gå ut!»
og til dem som er i mørket: «Kom fram!»
De skal beite langs veiene
og finne beite på alle snaue høyder.
¹⁰ De skal ikke sulte og ikke tørste,
hete og sol skal ikke ramme dem.
For han som er barmhjertig, skal føre dem
og lede dem til kilder med vann.
¹¹ Jeg gjør alle mine fjell til vei,
veiene mine skal bygges høyere.
¹² Se, fra det fjerne kommer de,
noen fra nord og fra vest
og andre fra Sinim-landet.
¹³ Juble, du himmel, og gled deg, du jord,
bryt ut i jubel, dere fjell!
For HERREN trøster sitt folk
og er barmhjertig mot sine hjelpeløse.” (Jes 49:7-13)

Den store forskjellen på den nye pakt og de andre paktene, er at den nye pakt er en person. Gud gjorde Jesus til en pakt for folket. Det er ingen av oss, verken jøder eller ikke-jøder, så kan ha den rollen. Paktsblodet som renser våre hjerter kan bare komme ifra én som alt var Den Rettferdige. Men i ham, i Guds Salvede, hans frigjørende frelserkonge, kan vi ta del i det som er Guds plan for livene våre og for det folkeslaget vi er en del av, enten vi er jøder eller ikke-jøder. Hvis du med erstatningsteologi mener at Jesus i bunn og grunn erstatter absolutt alt, ja, så forkynner det nye testamente en form for erstatningsteologi, for den forkynner faktisk at Gud skal bli alt i alle. Den nye pakts ordning erstatter absolutt alt, i den fortstand at den er en oppfyllelse av og en erstatning for alle de andre paktene. Å stå i Abrahamspakten uten å ta del i det Abraham fikk åpenbart og ventet på med glede, gir ikke del i frelse og evig liv. Det er jo tragisk å ha del i bare starten, og ikke få del i selve oppfyllelsen. At noen kan se på dette som et gode, noe en skal kjempe for og holde høyt som en viktig teologisk sannhet, virker bare fjernt og Israelsfiendtlig. Hvem ønsker egentlig den store trengsel uten Kristus, Guds Salvede for noen? Dette er jo også helt uavhenig av hvilket syn en har på tusenårsriket. Tusenårsriket vil ikke i noen form være bygd på noe annet enn den nye pakt, Jesu død og oppstandelse og hans inntreden ved Guds høyre hånd som Herre over alle, for dette er oppsummeringen av Guds plan gjennom alle tider. Personlig tror jeg Guds plan og gode frelsesvilje for det jødiske folket vil bli oppfylt før Jesus kommer igjen, men det viktigste å være enig om, er at Gud fremdeles har en plan for dem og at de har en spesiell plass i Guds plan - som en del av Jesu kropp. At noe skulle være større enn å være en lem på Den Salvedes kropp, å være hans brud, å være en del av den Guds bolig i Ånden - det templet som ikke er bygd med hender, og derfor er evig, virker jo helt merkelig. Jeg har et håp at Gud har noe bedre for dem enn en varig forherdelse og avkobling fra alt det gode vi har i Den salvede, men for noen handler det om et syn på det profetiske som sier at dersom alt ikke er oppfylt bokstavelig og fysisk, så er det dermed ikke oppfylt. Så de gir på mange måter Jona rett når han ble skitfornærma når Gud ikke lot profetiens hans gå i oppfyllelse. Sånt går jo ikke an; det må da Gud forstå! Summen av det profetiske er et kall til omvendelse og en vandring med Herren, mer enn et fysisk gammteltestamentlig tempel med gammeltestamentlige ofringer, som ikke vil være noe annet enn et hån mot Gud som har brakt det eneste offeret som egentlig er nødvendig og det eneste offeret som faktisk kan rense hjertene våre (Hebr 10:5-10). Det profetiske budskapet er et kall til en riktig respons, og alle profetiske løfter i GT fordrer en rett respons om vi som personer og som folk skal få del i dem. Det finnes ikke noen mer riktig respons enn å ta imot Jesus som Den Salvede, som Herre og frelser. Ingenting av dette utelukker betydningen av at staten Israel ble opprettet i 1948 - det kan utmerket være en del av Guds plan etablere Israel inne blant jødehatende muslimer. Om alle jøder blir å flytte dit? Vel, da må de vel bygge en ekstra etasje, tror jeg. Men tilstrekkelig mange nok til at effekten av en Jesusvekkelse vil få veldig stor betydning. Jeg er overbevist om at ham som er Fredsfyrsten har en plan med dette.

Sion gjenreises – fra øde til overflod

^❝14 Sion sier: ‘HERREN har forlatt meg,
Herren har glemt meg.’
¹⁵ Kan en kvinne glemme sitt diende barn,
en omsorgsfull mor det barnet hun bar?
Selv om de skulle glemme,
skal ikke jeg glemme deg.
¹⁶  Se, jeg har tegnet deg i mine hender,
dine murer er alltid foran meg.
¹⁷ De som skal bygge deg, kommer løpende,
de som la deg i ruiner og i grus, drar bort fra deg.
¹⁸ Løft øynene, se deg omkring!
Alle samler seg og kommer til deg.
Så sant jeg lever,
sier HERREN:
Du skal ta dem alle på deg som et smykke,
som en brud skal du binde dem om deg.
¹⁹ Ja, dine ruiner og øde steder
og landet som ligger i grus,
nå blir det for trangt for dem som bor der.
Langt borte er de som vil sluke deg.
²⁰ Enda en gang skal øret ditt høre
at barna du fikk i din barnløshet, sier:
‘Dette stedet er for trangt for meg.
Gi plass, så jeg kan bo her!’
²¹ Da skal du si i ditt hjerte:
‘Hvem har født meg disse?
Jeg var barnløs og ufruktbar,
landflyktig og fordrevet.
Hvem har fostret disse?
Se, jeg var forlatt og alene.
Hvor kommer disse fra?’ ” (Jes 49:14-21)

Disse versene tar opp et tema som går igjen i denne delen av Jesaja. Det handler om gjenreising av det som har vært ufruktbart, fordrevet, lagt øde og i grus og virker å være bortglemt. Nå skjer det motsatte. Det er samling og ikke spredning, og gjenoppbygging og vekst av en slik karakter at en kjenner på at her må det utvidet. Men vi må forstå at Sion i siste ende er en himmelsk størrelse, ikke en jordisk (Hebr 12:22).

^❝26 Men det Jerusalem som er i det høye, er fritt, og det er vår mor. 

For det står skrevet:
²⁷ Gled deg, du barnløse, som ikke fødte,
bryt ut i jubel, du som ikke fikk rier.
For den enslige kvinnen har flere barn
enn hun som har mann.” (Gal 4:26-27)

Paulus siterer Jesaja 54 i Gal 4, hvor profeteren har den samme bildebruken om en enslig, forlatt kvinne. Vi får en utfordring dersom vi velger å forstå bibelen annerledes enn bibelen, og GT annerledes enn NT forstår den gamle pakt, og med dette alle de profetiske Skriftene, slik de som skrev NT valgte å forstå dem. Vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig. Jesus erstatter alt, men det erstatter ikke Israels folk i den forstand at Jesus aldri blir fullendt uten at det folket som først fikk løftene, også har fått del i dem. Jesus skal ha lønn, og jødefolket er en del av hans arv. Kommer Gud til å gi ham det? Gjett om! Og det herlige er at det er så herlige løfter knyttet til dette. Gjett om vi har noe å se frem til!

Tusenårsriket på den nye pakts grunn

Vi kan diskutere i det vide og breie hva Jesus blir å gjøre når han kommer igjen, men når han kommer tilbake, tror jeg vi også kan være enige om at da vil mest sannsynligvis han bestemme ganske så suverent og alene. Et tusenårsriket her på jord, er jo fullt mulig. Det som ikke er mulig, er for Gud til å sette til side sin egen sønn og sin egen sønns offer som grunnlag for alt som da skal skje. Det kan bare skje på hans Sønns blods grunn, forsoningen i evangeliet, og på grunnlag av oppstandelsen. Det er dette som er det apostoliske evangeliet (1. Kor 15:1-5).

Advarsel mot vranglære og AntiKrist

Den klassiske dispensjonalismen forstår Jesu menighet og Den Salvedes kropp på jord som en parantes, noe som kun oppstod fordi jødene ikke tok imot Jesus som Messias. Så Gud drog en slags “nødløsning” opp av hatten. Moderne eller progressive dispenasjonalister har heldigvis et mer nyansert syn, hvor Jesu menighet på jord representerer en oppfyllelse av de profetiske Skriftene, slik Paulus også hevder.

^❝25 Lovet være Gud, han som har makt til å styrke dere med mitt evangelium, budskapet om Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge, ut fra åpenbaringen av det mysterium som har vært skjult fra evige tider, ²⁶ men som nå er kommet for dagen. Gjennom profetiske skrifter og etter den evige Guds befaling er dette mysteriet blitt kunngjort for alle folkeslag for å lede dem til lydig tro. ²⁷ Ham, den eneste vise Gud, være ære ved Jesus Den Salvede i evighet! Amen.” (Rom 16:25-27)

Paulus så ikke en utsettelse av oppfyllelse av de profetiske Skriftene til Tusenårsriket. I Paulus sin forståelse var dette allerede et faktum på hans egen tid og i hans egen tjeneste for Jesus. Noen vil ha et Tusenårsrike som et mellomstadie for å få stappet inn en fysisk oppfyllelse av GT profetiene. Og det er helt greit. Men et fysisk tempel med syndoffer som en sentral del av dette, er dessverre ikke noe annet enn en forkastelse av det apostoliske evangeliet. I alt som fint kan tolkes i ulike retninger, må en være våken, så ikke en AntiKristlig vranglære sniker seg inn. AntiKrist er i originalteksten AntiChristos - det som reiser seg mot Guds Salvede, det som vil utslukke fylden av Åndens Salvelse som apostlene hevdet Jesus var bærer av (Luk 4; Apg 10:38). Skal vi leve slik at Jesus får den lønn som Gud har lovet ham, slik vi leser i Jesaja 49, så kan vi ikke leve på en annen måte enn de første apostlene og de disiplene de trente, levde. Deres tro er vår tro. Deres evangelium er vårt evanglium. Den salvesen som var over deres liv, er den salvelsen som må og skal være over vårt liv. Det finnes ikke noen annen vei - det er dette som er lydig tro. Det er dette som er den rette responsen til Jesaja sitt budskap. Profeten sier videre:

^❝24 Kan byttet tas fra en kriger,
kan fanger berges fra en voldsmann?
²⁵ Ja, så sier HERREN:
Fanger skal tas fra krigeren,
og byttet skal berges fra voldsmannen.
Jeg vil stride mot dem som strider mot deg,
og barna dine vil jeg frelse.” (Isaiah 49:24-25) 

Det var Jesus som i siste ende bandt dem sterke, så kan kunne sette fangene fri fra den sterke (Matt 12:29). Det var han som sa at dersom han drev ut de onde åndene ved Guds Ånd, så var Guds rike kommet til dem han talte til (Matt 12:28). Å velge bort Åndens kraft til fordel for en politisk og fysisk forståelse av Guds rike, var hele utgangspunktet for den klassiske dispensjonalismen, og noen henger ennå veldig  fast i en slik forståelse og fornekter hele den hebraisk-profetiske arven som en realitet idag. I bunnen av dette finner en opphørsteologenes korstog mot oppstandelseskraften demonstrert gjennom helt vanlige troende. De dyrker en bok mer enn de dyrker Gud. Det perfekte er bibelen, sier man, mens sannheten er at ikke en eneste fysisk bibel kommer til å overleve ham som er selve Ordet - de kommer alle til å brenne opp, for det til syvende sist blekk og papir - forgjengelig. Bokstaven slår ihjel, men Ånden gjøre levende, sier Paulus (2. Kor 3). Dette er en så sentral del av et apostolisk og sant evangelium; vekkelsesfolket bør på ingen måte skilles fra hverandre på grunnlag av ulike endetidssyn. At en skulle ende opp med ikke å støtte hverandre og velsigne hverandre med utgangspunkt i det vi i beste fall bare har antakelser om, fremfor å samles om det som er tindrende klart i det nye testamentet - ett oppdrag som bare kan bli fullført om vi mottar den Ånd på den måten de mottak ham på i den første tid? Ja, det ville være veldig trist. Vi er kalt til å bringe evangliet ut til verden og på den måten bringe kongen tilbake til en brud som har gjort seg klar, og til en verden som har disipler i hvert et hjørne.

Høydepunkter ifra Jesaja - Del 27 - Jesaja 48 - Utfridd til å utføre hans befalinger

^❝16 Kom hit til meg og hør dette:
Fra begynnelsen har jeg aldri talt i det skjulte,
helt fra det skjedde, var jeg der.
«Nå har Herren GUD
sendt meg og sin Ånd.»
¹⁷ Så sier HERREN,
som løser deg ut,
Israels Hellige:
Jeg er HERREN, din Gud,
som lærer deg hva som hjelper,
og fører deg på veien du skal gå.
¹⁸ Ville du bare høre på mine bud!
Da ble din fred som elven,
din rettferd som havets bølger.
¹⁹ Da ble din ætt som sanden,
dine etterkommere som sandkorn;
de ble ikke utryddet
og navnet ikke utslettet hos meg.” (Jes 48:16-19)

Det er svært ofte flere lag i det profetiske. Hvem snakker han om? Er det Kyros - som instrument for utfrielse fra Israelsfolkets fangenskap i Babylon? Er det profeten selv som er sendt med Gud Ånd? Er det Jesus? Veldig ofte så vil svaret være: Ja, det stemmer! Vi trenger bare å forstå at Jesus er alle tings endemål, for han er ikke bare en oppfyllelse av Ordet, han er selve essensen av Ordet - ja, han er Ordet. Hvordan kan ham som er Ordet ikke være den ultimate oppfyllelsen av det? Det er ingen over og ingen ved siden. Dette er også budskapet til forfatteren av brevet til hebreerne; legg merke til hvem som står på adresselappen - dette er et budskap - i aller høyeste grad til dem som først fikk løftene:

❝¹ Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene.
² Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom
Sønnen.
Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for
ved ham skapte han verden.
³ Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og
han bærer alt ved sitt mektige ord. Da
han hadde fullført renselsen for våre synder, satte
han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.⁴ Slik ble
han mye større enn englene, for det navnet
han har fått i arv, er så mye større enn deres.

⁵ For aldri har Gud sagt til noen engel:
Du er min Sønn,
jeg har født deg i dag.
Eller, som det også står:
Jeg vil være far for ham,
og han skal være sønn for meg.
⁶ Og når han på nytt fører den førstefødte inn i verden, sier han:
Alle Guds engler skal tilbe ham.
⁷ Om englene sier han:
Han gjør sine engler til vinder,
sine tjenere til flammende ild.
⁸ Men om Sønnen:
Din trone, Gud, står til evig tid,
din herskerstav er rettferdighetens septer.
⁹ Du har elsket rettferd og hatet urett.
Derfor har Gud, din Gud, salvet deg og ikke dine venner
med gledens olje.” (Hebr 1:1-9)

Til syvende og sist står Gud over alt og alle. Og siden mennesket har valgt å gå sin egen vei og brutt ut av paktsfellesskapet med sitt opprør, så sendte altså Gud sitt levende, virkekraftige Ord i et menneskets skikkelse (Joh 1:14). Det levende Ordet sto på to bein i Judea, Galilea og Samaria og forkynte de gode nyhetene - ikke bare i ord men i undergjerninger. Om ham får det dette ordet i Jes 58:16 mer mening og oppfyllelse enn om noen annen: “Herren Gud har sendt meg og sin Ånd.” For han var det som stod i en synagoge og leste opp Jesaja 61: “Herren Ånd over meg og han har salvet meg til å....” og etterpå proklamerte: Idag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på. Jesus og hans menighet er ikke en parantes i Guds frelsesplan. Paulus sier at menigheten er “fylden av ham som fyller alt i alle” - om vi faktisk velger å være Den Salvedes kropp (Ef 2:23, Bibelen, Guds Ord). 

Det som er så trist er at det faktisk er mulig å lese profetene, uten å høre kallet til omvendelse. Det ligger som en grunnkjerne i alle profetene. Jesus oppsummerer det slik:

❝Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand.
³⁸ Dette er det første og største budet.
³⁹ Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.
⁴⁰ Hele loven og profetene henger på disse to budene.” (Matt 22:37-40)

Jesus snakker om bud - om befalinger. Det er ikke bare løse forslag - sånn om mot formodning vi ikke skulle komme opp med noe annet. Når Gud har befalt noe, da er det diskusjon slutt. Er det mulig å be om en dypere innsikt? Absolutt! Men den dypere innsikten kommer ofte gjennom en lydighetshandling i tro. Det er ikke alltid hele forklaringen kommer på forhånd. Skal en bevege seg med Guds Ånd, slik Jesus, de første apostlene gjorde og dem de første apostlene vant og disippelgjorde, så må en bare henge på og ta noen hint. Dersom jeg, og noen av de jeg har vandret dette ut med de siste 10 årene, ikke hadde gjort det, så hadde en kvinne vi ble ledet til mest sannsynlig gjennomført den aborten som var satt opp dagen etter vi møtte henne. Om vi ikke hadde tatt hintet ifra Herren om å ta ut penger i nærmeste minibank for å berge en kvinne i stor økonomisk nød, så hadde ikke situasjonen snudd, slik den gjorde, og avtalen på abortklinikken blitt hadde nok ikke blitt avlyst. Jeg har aldri noensinne hatt større gevinst av 500-600 kroner på denne siden av kloden. De pengene, sammen med det andre tok ut, berget en hel familie - det berget liv. For en nåde! For et privilegium! Sannheten er at vår villighet til å vandre og snuble etter den hellige Ånds ledelse, betyr forskjellen på liv og død for andre mennesker. Men Guds invitasjon er ikke at vi skal lammes av frykt for å ta feil, men at vi skal ta steg i tro. Går det an å snuble i den hellige Ånds ledelse? Ja! Som svake mennesker, så hender vi at vi ikke helt oppfatter hva han prøver å si. Det er derfor han kaller oss disipler og ikke Mester. Vi er med andre ord ennå under opplæring. Og det er derfor Paulus sier vi forstår stykkevis, og profeterer stykkevis (1.Kor 13:9). Han sier det i selveste kjærlighetens høysang, for det er bare når kjærligheten tvinger oss (2. Kor 5:14), at vi er villig til å leve på den måten, og ta snublingen med et smil og takke Gud for nåden, heller enn å gå ned i selvmedlidenhet og selvfokus. Jeg har gjort en feil. Ja?! Men Gud er større enn alle dine feil. Vet du ikke at han til og med kan gjøre mirakler gjennom dine feil og tilkortkommenheter? Hvem tror vi at vi er, egentlig, som er så syndige og fæle at ikke nåden i Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge kan rå med oss og overstyre våre svakheter? Tror vi virkelig at vi er i posisjon til å stoppe Gud bare fordi vi er skrøpelig kjøtt og blod? Det er her vantro, opprør og frafall kommer inn i bildet. En kristenateisme som er opprørt over samfunnsateismen og som ikke skjønner eller enda verre - ikke vil skjønne - at roten til ateismen er dem sjøl, i deres frafall fra en levende tro som virker mirakler. Den har ikke sin rot i samfunnet rundt oss.

Det å høre på Guds bud slik profeten taler om i Jes 48:18, vil bringe vekst og fremgang for Guds rike. Profeten viser til løftet til Abraham om en ætt så tallrik som sandkornene (v.19) - et løfte Paulus slår fast blir oppfylt i en veldig spesiell ætt: Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (Gal 3:16). Vår fred, vår shalom, skal være som en elv av levende vann og vår rettferd som bølgene på havet. Hva betyr det? Verken elv eller bølger er inaktive. Begge er alltid i bevegelse. 

❝For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt, dere som kjenner vår Herre Jesus Kristus”. (2 Pet 1:8)

Peter formaner oss troende på grunnlag av de mest dyrebare løfter som har gitt oss del i guddommelig natur (2. Pet 1:4). Han snakker om et fokus og levesett som bringer troen i aksjon ut av inaktivitet, og han har en liste med ord som beskriver dette: rett liv, innsikt, selvbeherskelse, utholdenhet, gudsfrukt, søskenkjærlighet, uselvisk kjærlighet til alle. Det greske ordet for rett liv, er det samme ordet som brukes om Gud i vers 3. Bibelskapet oversetter det med makt/kraft. Bibelen Guds ord sier: guddomskraft. Hvor sier ikke våre oversettelser det samme begge steder? Det følger jo tanken Peter presenterer at vi har fått del i guddommelig natur - og hans natur er jo Gud selv - hans kraft følger med. Norske oversettelser følger nok en luthersk tradisjon hvor Guds nåde virksom i oss og resultatet av det blir tonet ned. Det er ikke slik at den bibelen du bærer under armen til enhver tid og under enhver omstendighet er en nøyaktig representasjon av det Ordet sier, selv om bibelselskapets oversettelser også mye har godt i seg - ikke minst et naturlig og for de fleste: et lesbart norsk. Noen tenker at de har Guds ord når de har en bibel under armen, mens det vi egentlig har er en oversettelse av Skriftene. Det er ikke rent lite, for vi bærer da på noe som er noe annet enn alle andre bøker i hele verden. Det er litt av en gave å ha. Men samtidig må vi forstå at nettopp fordi det er en annen bok enn alle andre bøker i verden, så er det ikke nok å ha den under armen, eller referere til den - med en flott religiøs mine: Bibelen inneholder ikke Guds ord - den er Guds ord. For Guds ord, sier Skriftene er levende og virkekraftig, og vi har lært ham å kjenne som er Ordet i egen person. Hva er da sammenhengen mellom Skriftene og Guds ord? Vel, Skriftene er innblåst av Gud (2. Tim 3:16). Det betyr at bak bokstavene - det en kan sette sammen til ord og setninger - så er det hemmeligheter, fulle av kraft, frigjøring og åpenbaring. Mister du innblåsingen - Ånden i Ordet - så sitter du igjen med bokstavene - og bokstavene slår ihjel, men Ånden gir liv (2. Kor 3:6). Det er mulig å lese Skriftene uten å få åpenbaring. Bak Skriftene er det fremdeles denne åpenbaringen, denne kraften, denne frigjøringen som er levende og virkekraftig - det Skriftene sier er Guds ord.  Det kan bli bud på bud, regel på regel (Jes 28:10) eller det kan bli liv og åpenbaring: rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd (Rom 14:17). Så i denne listen som Peter har, så begynner han med et ord som beskriver Gud selv. Hvis vi ikke har fått et guddommelig møte med en frelser og Herre, så vil vi slite “big time” med å forstå hva bibelen handler om. Derfor taler profeten i versene før han begynner med å tale om bud at han er den Gud som løser oss ut. Han er Herren vår Gud som lærer oss det som fører til fremgang og fører oss på den veien vi skal gå. Før Gud går igjennom budene i 2. Mos 20 så sier han dette: “Jeg er HERREN din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.” En dag jeg leste dette, så spurte Herren meg. Hva er det første budet? Og jeg svarte etter min katemisme: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Den hellige ånd visket i hjertet mitt: Det stemmer ikke helt. For skal i realiteten ikke ha andre guder, så må du ha erfart at jeg er HERREN din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset. Det er denne erfaringen som gir mening til alle de andre budene. Profeten Jesaja forkynner en ny utmarsj, en ny exodus:

^❝20 Dra ut fra Babel, forlat Kaldea!
Fortell med jubelrop, la det høres,
bring det ut til jordens ende. Si:
HERREN har løst ut sin tjener Jakob.
²¹ De tørstet ikke når han førte dem på øde steder,
vann fra klippen lot han strømme fram for dem,
han kløvde fjellet, og vann flommet ut.
²² De urettferdige har ingen fred, sier HERREN.” (Jes 48:20-22)

 Utfordringen til Israelsfolket var de egentlig aldri forlot Egypt. De hang fast ved den avgudsdyrkelsen de hadde drevet med der. De forlot aldri slavehuset - de hang fast en slavementalitet - hvor de aldri endte opp med å forstå Guds veier. Nå taler profeten igjen til Israelsfolket: Dra ut fra - og i tilfellet de ikke skjønte det: forlat! For det er først når vi faktisk forlater vårt gamle liv at vi kan si: Herren har løst oss ut! Men hvis vi faktisk blir forløst, så går en ikke av veien for å fortelle det med jubelrop, slik profeten ber folket om å gjøre, og bringe de gode nyhetene til jordens ender. Hva er det som er så fantastisk, da? Vann fra en klippe som Paulus sier er Kristus - Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (1.Kor 10:4). Levende vann fra en levende Gud som har reist sin Salvede opp ifra de døde til vår utfrielse. Å bringe budskapet ut til jordens ender er noe Jesus gjentar i misjonsbefalingen. Om vi ikke har møtt den oppstandne og blitt satt fri av ham, så vil misjonsbefalingen i beste fall forbli et misjonsforslag. Har vi møtt den oppstandne, derimot, så vet vi at vi skylder ham vårt liv, og vi skylder verden rundt å demonstrere kraften av den oppstandelsen som reiste ham opp ifra de døde og som også har satt oss fri. For i slutten kommer profeten med en advarsel som går igjen: Det er ingen fred for de ugudelige (Jes 48:22; 57:21). Det hebraiske shalom er et vidunderlig ord som beskriver frelsestilstanden når vi lever i fred og harmoni med Gud. Shalom kan vi bare erfare når vi lever i overgivelse til Gud. Materialisme kan ikke gi shalom. Du kan eie hele verden, men være uten shalom. Min fred gir jeg dere, sier Jesus, ikke slik fred som verden gir. Den har en annen kvalitet som går mye dypere enn omstendigheter - for har sine røtter i Gud. Ser det umulig ut? Mulig det, men når en troende ser ordet umulig, så ser de mulig. Dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, så skal enden komme. Folk flest forstår ikke ordet vitnesbyrd. Det er et ord fra rettsalen. Når du gir et vitnesbyrd i rettsalen, så er du en del av bevisføringen. Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden som en bevisføring, sier Jesus, så hvert menneske skal erkjenne at oppstandelseskraften er blitt dem demonstrert som bevis for Jesu oppstandelse, og om de likevel ikke har vendt om fra sin vantro og sitt opprør, så står de uten unnskyldning. Slik han selv gjorde det:

❝Hadde jeg ikke gjort slike gjerninger blant dem som ingen annen har gjort, hadde de vært uten skyld. Men nå har de sett gjerningene og hater både meg og min Far.” (Joh 15:24)

Slik kristenheten i stort fungerer i den vestlige verden, så må kristenheten først vende om, for de hører og leser Guds befalinger, og skryter av at de har en bok de kaller Guds ord, men de gir i det store og hele blaffen i de tydeligste befalinger Jesus gir. En del av oss som bærer en bok med sprengkraft har ikke engang erfart den frihet som evangeliet gir - for det er ikke evangeliet om riket vi er blitt presentert - men evangeliet om synd og nåde - og riket og dets kraft en gang i fjern framtid. Men det kommer en reformasjon - det kommer en endring. De religiøst anlagte vil hate den som pesten, mens de sanne barna vil omfavne den og løpe med budskapet. Du skjønner ikke hva som er påtatt og falskt før du ser det ekte. Mange som har stått i et håp som de erfart bli dimt og svak etter hvert som årene har gått, vil også bli styrket og fatte nytt mot i det Gud vil gjøre. Det er aldri for sent å kaste seg med i en bevegelse av sant nytestamentlig kristenliv. En moderne ateistisk-humanistisk verden vil latterliggjøre og også til tider bevisst misforstå. De vil forsøke å klistre politiske merkelapper på det som skjer. Men dette har ikke så mye med politikk å gjøre som det har med hjerter som er forandret av Guds kjærlighet og kraft. Det vil verden der ute erfare når de skjerper retorikken og øker motstanden. Et hjerte grepet av Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge bryr seg ikke løgnaktig og misfarget kritikk. De tenker bare: “Check! Der ble det overtidsbetaling, igjen. Mer lønn i himmelen er ikke å forakte, og foreløpig lider vi veldig mye mindre enn de fleste troende rundt om i verden.”