I brevet sitt snakker han om kjærlighet, tro og håp, og han knytter et aktivt ord til hver og en av dem. Noen tenker at Åndens gaver er aktive, mens Åndens frukter er noe som bare er der, men det er ikke slik i Guds rike. Der henger Åndens gaver og Åndens frukter sammen som erteris. Prøv å skille dem, og du havner i problemer. Det er to brev i det nye testamente hvor Paulus går ut av sitt gode skinn og har en ordbruk som tydelig skiller seg fra de andre. Det ene er korinterbrevene og de andre er galaterbrevet. I Korint hadde de alle gavene, ifølge Paulus, men de var så umodne i forhold til Åndens frukter at det hele bare endte med kaos og rot. Paulus tar helt tydelig tak i det, og vi kan jo være takknemlig for at det var slik, for 1. Kor er det brevet hvor Åndens gaver mest tydelig er forklart og satt i sin rette sammenheng. I Galatiamenigheten stod det verre til, om mulig. Dette er det eneste brevet hvor Paulus ikke takker Gud for menigheten i starten, men går rett på utfordringene. Galaterne hadde begynt å rote med selve kilden, selve kjernen i evangeliet. De var i ferd med å slukke ut Ånden fordi de valgte lovgjerninger framfor nåden. Paulus er helt rådvill når han utfordrer dem, og viser oss at å ta imot Ånden er det hele evangeliet dreier seg om. Når Paulus taler om loven og løftet som to ulike ting så oppsummerer han løftet slik:
"Slik skulle Abrahams velsignelse komme til folkeslagene i Kristus Jesus, så vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om." (Gal 3.14)."Han som gir dere Ånden og gjør under blant dere, gjør han ved lovgjerninger eller ved at dere hører og tror?" sier Paulus i samme brev. Uten Ånden - ingen ny fødsel. Uten Ånden - ingen Åndens gaver. Uten Ånden - ingen Åndens frukt. Når Judas tar et oppgjør med svermeri og villfarelse, så advarer han oss mot dem som "ikke har Ånden", og oppfordrer oss stadig til å "be i den hellige Ånd". Bokstaven slår ihjel, sier bibelen, men Ånden gjør levende. Det skrevne ordet uten Ånden, er farlig og leder vill. Du roter rundt i tåken som bibelen kaller "skyggen" helt uten evne til å se hva som kaster skyggen. Du søker liv, men finner bare død. Bør vi lese bibelen? Absolutt, og mye også! Men gjør det med gudsfrykt og bønn om Åndens hjelp, så det blir til frelse, liv og utrustning for deg.
Vi kan ikke dele opp den hellige Ånd i det vi liker og det vi ikke liker. Gud talte til meg om dette en dag jeg var på vei i bilen til mitt daglige virke. Det utfordret meg veldig. Ånden gir gaver, og han virker frukter i livene våre. Ingen av delene har med fortjeneste og gjøre, men begge krever at vi har en vilje til å slippe ham til. Apostelgjerningene har mest fokus på det som skjer og gaver, og mindre på personlige egenskaper - en skikkelig actionbok. Brevene balanserer dette ved å fokusere på helliggjørelse og et liv som i sin helhet står i stil til omvendelsen. Hvorfor det? Fordi uten helliggjørelse skal ingen se Herren (Hebr 12,14). Jesus sjøl gjør det klart at gaver ikke er nok. Det betyr selvsagt ikke at gaver er feil eller er farlige. En har nesten begynt å advare mot sterke gaver fordi fallet blir så mye større og mer synlig om karakteren ikke holder mål. Hvor mye av karakteren til disiplene holdt mål, da, når vi leser evangeliene? Det å ville utslette en hel by i Jesu navn er ganske heftig. De stoppet andre som ikke var i følge med dem, og i tillegg hadde de alle de andre barnslige kranglene med hverandre om hvem som var viktigst av dem. Men mangel på villighet til å ta imot gaver er like ødeleggende for Guds rike som mangel på karakter, og mangelen på dem gjør at de få som faktisk fungerer i dem lettere får usunne tanker om seg sjøl. Jesus har sterke advarsler mot dem som i frykt vil grave ned talentene, og gjemme bort det Gud har gjort tilgjengelig for oss. Det gikk ikke denne bedre enn dem som profeterte og gjorde sterke gjerninger, men som ellers levde et verdslig liv og kanskje til og med falt fra på grunn av all motstand og forfølgelse.
Det som for Gud er to sider av samme mynt, har vi i alt for stor grad skilt at. Ånden lar seg ikke dele. Det er tvert imot der det slik at gaver og frukt innbyrdes forsterker hverandre. Kjærligheten gjør at vi søker gavene - ikke for vår egen del, mens for andres del, og gjør at vi gir også når det koster oss mye. Tro er både en gave og en frukt. Håpet gjør at vi holder ut, selv når forfølgelse og motgang kommer. Gavene virker gudsfrykt og erkjennelse av Gud. Eller er det bare de ikke kristne som faller ned på sine knær og bekjenner: "Gud er sannelig blant dere?" når den profetiske salvelsen er i funksjon (1.Kor 14.25). Iallefall førte det til gudsfrykt når Peter avslørte Ananias og Safira og de falt døde om. Og gudsfrykten førte til ny forløsning av nye mirakler. Du ser at både gavene og fruktene fremmer handling. Paulus snakker om kjærligheten som arbeider og troen som er virksom og full av energi. Så hvordan er det. Ser Paulus etter gaver? Ja! Ser han etter frukt! Ja! Han ser etter en tro som er virksom i kjærlighet. Og slik er det han uttrykker denne harmonien når han i korinterbrev først beskriver nådegavene virksom i Jesu legeme (12), så beskriver Åndens frukter i form av tro, håp og kjærlighet (13):
Jag etter kjærligheten, søk åndsgavene med iver, særlig det å tale profetisk. (1.Kor 14.1)Og resten av dette nydelige kapittelet så tolker Paulus alle gavene i lys av kjærligheten, i lys av fruktene som er virket frem av den samme Ånd. Og det er ett ord som går igjen: "de andre", "de andre". Gavene er ikke for deg - det er for de andre. Det får betydning for hvordan du formidler dem. Gavene skal få Jesus til å lyse, så andre ser ham og blir utrustet - ikke knytte folk til deg. Gud er ikke interessert i hvilke gaver vi har - han er interessert i hvem vi har gitt dem til. For intet har vi fått det og for intet skal vi gi det til dem som skulle ha dem. Er det ingen gave til oss? Jo, han gir dem gjennom andre søsken, og sånn veves søskenflokken sammen når de betjener hverandre og den verden som er der ute. Og så finnes det ikke noe større glede og gave enn å se Jesus få bruke oss til å formidle seg selv til andre. Noen vil ha Guds kjærlighet (frukt) uten de kanalene Gud bruker for å vise sine kjærlighet (gavene). Noen vil ha motor, men de vil ikke ha hjul. Bensinen er til for de begge.
Dette blir tydeligere for oss når Paulus beskriver hvordan Tessalonikermenigheten ble det eksempelet som Paulus hevder de ble.
"For da vårt evangelium kom til dere, skjedde det ikke bare med ord, men også med kraft, ved Den hellige ånd og med full overbevisning. Dere vet selv hva vi gjorde hos dere; vi tenkte bare på dere." (1.Tess 1.5)I disse versene ser vi både kraften og gavene på den ene siden og frukten på den andre. Det var mer enn ord. Det var demonstrasjon av tegn, under og mirakler, slik Paulus sier at han full ut forkynte evangeliet overalt der han kom (Rom 15,18-19). Og kjærligheten var synlig i det de bare tenkte på deres ve og vel. Disse to sammen, som begge var virket ved Ånden, var det som gav evangeliet den tyngde det trenger å ha til alle tider og i alle sammenhenger. Jesus sa: Uten tegn og under tror dere ikke (Joh 4.48). Ikke en dårlig spøk på en dårlig dag, men ramme alvor og helt sant. Han sa at kjærligheten skulle være et tegn på disippelskap som ville gi folk tro (Joh 13.35). Det ene er ikke mer sant enn det andre. Dette er det tofoldige vitnesbyrdet som Gud har ment skulle følge evangeliet. Så hva produserer et slikt evangelium? Så Paulus etter noe helt annet i menigheten enn det han hadde i sitt eget liv? Neppe. "Følg med slik jeg etterfølger Kristus". Paulus så etter nettopp dette tofoldige vitnesbyrdet, slik at han kunne være viss på at når han ikke var fysisk til stede, så hadde Gud fått seg et vitnesbyrd i Tessalonika som var så kraftfullt at evangeliet fremdeles ville få gjennomslagskraft. Derfor måtte også menigheten tåle forfølgelse. Ikke fordi de var en uinteressant liten ghetto bortgjømt i en krok, men fordi de gjennom sitt vitnesbyrd om en oppstanden, levende Kristus utfordret samfunnet rundt dem. Paulus kunne man ta og få bort. Men livet han hadde gitt videre til hundrevis av disipler spredd rundt om i byen var det verre med.
Jeg har en drøm om en bibelsk, apostolisk-profetisk, Guds rike orientert menighet som ikke vil bruke tid og krefter på å unnskylde alt mulig, og bruke tid i pressen på alt som er galt med verden. Som i en holdning av omvendelse, men uten snev av fordømmelse, kan stå fram i nasjonen og si det som det er: "Kan dere tilgi oss at vi har representert Jesus på en så mangelfull måte? Vi vender om og ønsker en helhjertet forandring", og som ikke gir seg før Jesus har et legeme som skinner slik som bare han kan skinne - et utstillingsvindu for Guds uendelige godhet og nåde, og hans suverene styre på jord.
