❝13 Se, min tjener skal ha fremgang,
1 Hvem trodde budskapet vi fikk?
han skal opphøyes og løftes opp og bli svært høy.
14 Slik mange ble forferdet over deg
– så ødelagt var han,
han lignet ikke en mann,
han så ikke ut som et menneske –
15 slik skal mange folkeslag undres,
for hans skyld skal konger lukke sin munn.
For det som ikke ble fortalt dem, skal de se,
og det de ikke hørte, skal de forstå.
Hvem ble HERRENS arm åpenbart for?
2 Han skjøt opp som en spire for hans ansikt,
som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på,
ikke et utseende vi kunne glede oss over.
3 Han var foraktet, forlatt av mennesker,
en mann av smerte, kjent med sykdom,
en de skjuler ansiktet for.
Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
4 Sannelig, våre sykdommer tok han,
våre smerter bar han.
Vi tenkte: Han er rammet,
slått av Gud og plaget.
5 Men han ble såret for våre lovbrudd,
knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred,
ved hans sår ble vi helbredet.” (Jesaja 52:13-15; 53.1-5)
Ved siden av Joh 3:16, er dette noe av det mest kjente avsnittet i bibelen. For knapt noe sted forutsies Messias, Den Salvedes lidelse så tydelig som her. Og Jesus oppfylte det alt sammen. Fremdeles forblindes jøder av en endetidsteologi som til forundring ligner veldig på en endetidsteologi som en hel del kristne har akseptert som sin egen - dispensjonalismen. De holder fast på en Messias forståelse som er mer jordisk enn himmelsk. Også de mest ihuga dispensjonalister må akseptere at deres 1000-års rike bare er noe midlertidig. Det er ikke endemålet. Det er ikke det ultimate Guds rike Jesus er kommet for å bringe inn. Og likevel: så mye av deres fokus er på dette jordiske uttrykket for Guds rike, at det som for de første kristne var de mest dyrebare sannheter kommer helt i bakgrunnen. Og alt for å opprettholde en endetidsteologi og en Messias-forståelse som var det som hindret jøder på Jesu tid og som hindrer jøder enn i dag å ta imot frelse fra Jesus Messias - Jesus Den Salvede - Guds frigjørende frelserkonge. Men alle som måtte mene noe annet fremstilles som jødehatere og stemples som erstatningsteologer. En teologi som sender jøder i fortapelsen, derimot, den er visst nok veldig jødevennlig. I mitt enkle hode kan det ikke være noe som er mer antisemittisk enn alt som hindrer Gudsfolket etter den gamle pakts ordning å finne frelse gjennom den nye pakts ordning - den som Jesus innførte ved å ofre seg sjøl. Det eneste svaret disse har å komme opp med, er at det bare må være sånn, for at løftene skal oppfylles. For dem er altså løftene om et jordisk rike med utgangspunkt i et jordisk Jerusalem - det som Paulus sier er i fangenskap med sine barn (Gal 4: 25) - viktigere og veier tyngre enn løftet om evig frelse. Det er viktig å møte alle med respekt, enten de er ateister, jøder, muslimer, buddhister, eller hva det nå skal være. Skal du vinne mennesker, så er det ikke slik at jo mer en skubber folk bort og fornærmer dem, jo bedre er det. Men når en er der - at en har fått en dialog og en tillit - så er jo Jesus det mest dyrebare vi har og det vi ønsker å gi alle mennesker, eller hva? Jeg har bedt for flere muslimer enn jøder så langt, men det handler mer om at jeg møter flere muslimer. Og på tross av all den respekten jeg har for dem som mennesker som mange har en ærlig søken etter Gud, så kjenner jeg på smerten av hvor fastlåst og bundet de er i et religiøst spor som hindrer dem å få del i det nye livet i Gud som jeg sjøl nyter. De mener de tror på Jesus, men hvilken mening gir det at deres siste og største profeter er en død Muhammed, mens Jesus, som de også tror lever, og skal kommer igjen, skal visst nok være en mindre profet. Hvilken logikk er det i at deres siste og største profet drepte mennesker, mens Jesus helbredet folk og reiste opp mennesker ifra de døde? Islam er religionsblanding og en forblindende forvirring. Og er det noe denne verdens fyrste som forblinder de vantro liker, så er det slikt kaos - noe som gir skinn av tro, men som ikke gir del i liv og åpenbaring.
I Jesaja 53 forutsies Messias lidelse og død, men dette er ikke en del av jødisk Messias- og endetidsforståelse. I klassisk dispensjonalisme er også Jesu død og oppstandelse egentlig en parantes, og bare et resultat av at jødene ikke tok imot ham som Messias. Problemet er bare dette: Det var Jesus som nektet å være den Messias de ville ta imot, så sterkt at når de ville gjøre ham til konge med makt, så trakk han seg unna mengden og gjemte seg i fjellet (Joh 6:15). De ropte:
❝....Hosianna, Davids sønn!
Velsignet er han som kommer i Herrens navn!
Hosianna i det høyeste!” (Matt 21:9)
Og likevel sa Jesus senere:
❝For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier:
‘Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’ ” (Matt 23:39)
Men Jesus, da. De sa jo akkurat det du sier at de må si?! Men det de gav uttrykk for når Jesus red inn i Jerusalem gjaldt tydeligvis ikke. Det var noe annet Jesus forventet av dem. Det bibelske fakta er dette: Folket ville ha Jesus som sin Messias. Det var bare at Jesus ikke ville være den Messias de ville ta imot. Jesus hadde fokus på korset og oppstandelsen - det som måtte til for at hele verden, både jøder og ikke-jøder, kunne få del i guddommelig natur - bli født på ny - og få del i livets tre. Det var derfor han kom. Det var dette han opprinnelig var kalt til å gjøre. Klassisk dipensjonalisme er i bunn og grunn en fornektelse av evangeliet Det var en reaksjon på distansering fra evangeliets jødiske opphav, og samtidig en konsekvens av et frafall fra en hebraisk-profetisk arv so“”m hele den bibelske Messias forståelsen hviler på. Men du løser ikke et problem med å skape et mye større ett. Svaret på frafall fra opphavet er ikke å gå tilbake til det som var før Jesus. For det finnes ikke noe mer sant jødisk enn Jesus, og det er også Paulus sitt poeng i Rom 2.
❝28 Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre, og rett omskjærelse skjer ikke i det ytre, på kroppen. 29 Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret i hjertet, ved Ånden og ikke ved bokstaven. Han får ikke ros av mennesker, men av Gud.” (Rom 2:28-29)
Gjør et slikt bibelsitat og påpeking av bibelske fakta meg til en erstatningsteolog? Eller er det noen andre som har erstattet Det Levende Guds Ord som innførte den nye pakt med en gammeltestamentlig ordning som ikke kan flere noen? Rom 11 gjør det klart av Guds plan aldri kan fullføres uten det jødiske folket, og pris Herren for det. Han er trofast og angrer ikke sitt kall og utvelgelse. Det er ingen som kan erstatte deres plass i frelseshistorien, og jeg tror egentlig ikke det er noen som vil hevde det, heller. Men hva er det som er sant jødisk? Er det en gammeltestamentlig ordning eller en nytestamentlig ordning? Hvordan våger vi å stjele ifra dem det som i bunn og grunn er deres og gi dem skyggene og ikke den kroppen - Messias - Den Salvede - som kaster skyggen? Hvordan våger vi å leve så sløvt som kristne at det knapt er noe de har å bli misunnelige på? Gud kommer til å holde oss ansvarlige. For av dem som er meget gitt, skal meget kreves.
Budskapet i Jesaja 52/53 er i to bolker som grunnleggende sett gjentar det samme. Det som gjentas i bibelen skal en legge merke til, for på 2 og 3 vitners utsagn skal enhver sak stå fast. Jesaja 52:13-15 hører egentlig med til budskapet i Jesaja 53 - kapittelinndelingen er misvisende og bibelskapets oversettelse setter også ”Herren lidende tjener” som tittel på hele avsnittet Jesaja 52:13 - 53:12. Det er to ting å legge merke til i disse versene i kap 52. 1) Herren tjener skal ha fremgang og bli opphøyd og bli svært høy, og 2) begrepene se og høre brukes og i den rekkefølgen. Og interessant nok: “Det som ikke ble fortalt dem, skal de se. Og det de ikke hørte, skal de forstå.” Vi er så opptatt av ord at vi risikerer å ende opp som ordgytere. Det er nødvendig å forklare oppstandelsenkraften vi er kalt til å demonstrere. Peter gjorde det på pinsedag. Men han hadde i det minste noe å forklare, noe som tiltrakk så mye oppmerksomhet at det var noen som gadd å høre på. Hvem hører egentlig på oss? Svaret er knapt noen dersom vi gjemmer oss i menighets- og bedehus og snakker om den store, stygge verden der ute, mens de rundt om i verden som betaler en mye høyere pris for å tro på Jesus, de vitner om Jesus til folk der de ferdes. I over 10 år har jeg fått nåde til demonstrere Jesu oppstandelseskraft ute blant folk. Og mange ganger har jeg fått se undringen spre seg i ansiktet på mennesker som må erkjenne at en 5-10 sekunders bønn gjorde en forskjell. Det tar ikke mer enn én hellig Ånds kjærligsbombe å legge det glasshuset i grus som kalles ateisme, eller i dens litt penere utgave - agnostisisme (jeg kan ikke vite). Så hvorfor gjør kristenheten det ikke? “Ved hans sår har vi fått legedom” (Jes 53:5). Vi kan forkynne det i kristne møter, men Guds kjærlighet dikterer at vi er villig til å gi det vi så sårt trenger sjøl. Det er slik at Mesteren har sagt: “Gi, så skal dere få. Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget.” (Luk 6:38). Men vi har så lite tro, fordi vi er så kjødelige, og lar det naturlig sinn styre våre forventninger. Som ny kristen bad jeg for syke i et helt år før jeg så noen bli helbredet. Gav jeg opp? Nei. Det var tent en brann. Jeg hadde sett min egen fot vokse ut 1,5 cm, og ryggen som jeg slet så mye med, var blitt bedre. Jeg forstod at det var kristne rundt om i verden som trodde på dette og levde i det. Så hvorfor ikke lille meg? Dette hvorfor ikke er like viktig å få riktig som et selvsagt. Nei, det er ikke selvsagt at han vil bruke meg. Det er bare av nåde. Men det er like mye stolthet å tro at Gud ikke kan bruke en, som å tro at han vil bruke meg fordi jeg er meg, og ikke fordi Gud er den han er. For begge deler tar utgangspunkt i oss, ikke i Gud. Den hellige ånd talte til meg en morgen jeg satt og nytte fellesskapet i Guds nærvær:
❝Korset er ikke bare der til å sette deg fri fra ditt fengsel av synd og død, det er like mye der til å sette Den Salvede i deg fri til berøre mennesker rundt deg med sin kjærlighet og oppstandelseskraft.”
Jesus døde for oss, så vi kunne dø med ham fra vårt selvliv, så han kan få frihet til å uttrykke seg gjennom oss (2. Kor 5:14). Det er Den Salvedes frihet vi snakker om, ikke vår, for den finnes ikke. Vi kan nyte hans frihet, men den finnes bare under hans disippelåk:
❝28 Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.29 Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel.30 For mitt åk er godt og min byrde lett.” (Matt 11:28-30)
Vi har så lett for å sitere det første til dem som er sliten, men ikke det andre. Men det er det andre som faktisk setter fri og gir hvile. Når vi tar på oss Den Salvedes åk, som har gir nåde til å bære, så kan vi også legge av oss det andre åket - Mammon sitt åk, som vi ikke har nåde til å bære. Vi må faktisk lære av Jesus. Det greske ordet for å lære er manthanō, som er beslektet med mathētēs, disippel. Det finnes ingen Jesu hvile utenfor disippelskap, uten å bære hans åk. For uten hans åk, vil det automatisk komme inn noen andre åk og ta over. Mennesket vil tjene og tilbe noe, det er bare spørsmål om hva. Det er er min tjener som skal ha fremgang og opphøyes og bli svært høy. (Jes 52:13). Jesus kom til å tjene. Han bar det åket - derfor kaller han det også for mitt åk. Det er et åk der vi vandrer i Ånden og lar ham styre agendaen. Derfor er åket godt og byrden lett. For vi bærer det ikke alene. Det er han som virker i oss. Hverdagen er der. Kroppene og hodene bli slitne. Det opplevde Jesus også.
❝Jesus var sliten etter vandringen.” (Joh 4:6)
Men til og med i sin slitne tilstand, så brukte Jesus også dette til å spre det glade budskap. Kroppen - vårt kjøtt og blod - er skrøpelig, men Ånden er villig. Da er de et spørsmål om vår ånd er villig.
❝6 Vi gikk oss alle vill som sauer,
hver tok sin egen vei.
Men skylden som vi alle hadde,
lot HERREN ramme ham.
7 Han ble mishandlet,
han ble plaget,
og han åpnet ikke munnen,
lik et lam som føres bort for å slaktes,
lik en sau som tier når den klippes,
og han åpnet ikke munnen.
8 Etter fengsel og dom ble han tatt bort.
Men hvem i hans tid tenkte på
at han ble utryddet av de levendes land
fordi mitt folks lovbrudd rammet ham?
9 Da han var død, fikk han sin grav
blant urettferdige og hos en rik,
enda han ikke hadde brukt vold
og det ikke fantes svik i hans munn.” (Jesaja 53:6-9)
Vi tenker at det er oss det handler om, gjør vi ikke. Han døde for oss. Og han gjorde det. Han betalte vår skyld og vår gjeld. Han gjorde opp for skammen som stod rett opp i ansiktet vårt. Men det er like sant at han døde for Gud. Det er Gud som er så hellig og ren, og at det ikke er en sjanse for at vi ville holde ut mer enn sekunder i hans himmel uten et offerblod som kunne rense oss. Dette oppgjøres måtte tas - og det er Guds vesen som gjør at det er slik. Det var Guds dom over vår synd som ramte Jesus. Men fordi Gud er god og full av kjærlighet, så var det umulig for Gud å bare la det skure og la oss fare. Denne kombinasjonen av absolutt renhet og absolutt kjærlighet er det vanskelig for oss mennesker å forstå. Men hvis du har vært i befatning med Guds ild, så forstår du det. Har du kjent styrken av hans brennende nidkjærhet, så er du merket med en sunn gudsfrykt. Du er ikke redd Gud, så du holder deg unna. Nei, nei! Tvert imot. Du søker ham med alt du er og har. Men samtidig forstår du dette: Du kan ikke leve helt som du selv vil, for du er merket med en hellig ild, og Gud kommer til å holde deg ansvarlig. Vi kan være opptatt av løftet om en himmel, en sted hvor rettferdighet bor, og all plage er borte. Og det skal motivere oss, for det er Guds mål og Guds vilje. Men veien dit er ikke Guds løfter til oss først og fremst, men Guds løfter til Jesus:
❝10 Det var HERRENS vilje å knuse ham med sykdom.
Når hans liv er gitt som skyldoffer,
skal han se etterkommere og leve lenge.
Ved hans hånd skal det lykkes, det HERREN vil.
11 Etter sin nød skal han se lys,
han skal mettes ved sin innsikt.
Min rettferdige tjener
skal gjøre de mange rettferdige,
han har båret deres skyld.
12 Derfor gir jeg ham del med de mange,
med de mektige deler han bytte,
fordi han tømte ut sitt liv til døden
og ble regnet blant lovbrytere.
Han tok på seg de manges synd
og ble rammet i stedet for lovbrytere.” (Jes 53:10-12)
Jesus skal se etterkommere og leve lenge.
Ved Jesu hånd skal det lykkes, det Herren, Den Evige Jeg Er, vil.
Jesus skal mettes.
Jesus skal gjøre de mange rettferdige, ikke de få.
Jesus skal ha de mange til del, ikke de få, og de mektige, også.
Hva med Jesus sin lønn for sitt offer? Hva med Jesus sin drøm? Betyr den noe for oss?
❝Lever du for at Jesus skal få igjen det han fortjener, eller lever du som om du fortjener det Jesus gjorde for deg?”
Dette spørsmålet er helt avgjørende. Det er stor forskjell på å være drevet av en dyp, varm takknemlighet og en kjølig, likegyldig selvfølgelighet. Selvfølgelig døde han for meg! Hva annet kunne han gjøre? Nei, hva annet kunne kan gjøre. For så god er han. Men om dette evangeliet - de gode nyhetene om Guds rike - ikke får gripe oss, så er det et spørsmål om vi egentlig har tatt imot det. Guds sanne nåde er noe som oppdrar, ikke skjemmer bort (Tit 2:12-13). Hele idéen om at Gud ikke blir sint og opprørt om vi velger å leve sløvt og likegyldig er et vestlig påfunn som en ikke finner støtte for i bibelen.
❝4 I kampen mot synden har dere ennå ikke gjort slik motstand at det kostet blod.5 Har dere glemt den formaningen som taler til dere som til barn:
Min sønn, forakt det ikke når Herren irettesetter,
mist ikke motet når han refser.
6 For den Herren elsker, viser han til rette,
og han straffer hver sønn han tar seg av.
7 Hold ut og la dere oppdra, for Gud tar seg av dere som sønner. Ja, la meg få se den sønn som faren ikke viser til rette! 8 Hvis dere ikke blir vist til rette som alle andre, er dere ikke sønner, men uekte barn.9 Vi har hatt våre jordiske fedre som oppdro oss, og vi hadde respekt for dem. Har vi ikke mye større grunn til å bøye oss under åndenes Far, så vi kan vinne livet?” (Hebr 12:4-9)
Gud trenger ikke å anstrenge seg mye for å oppdra oss i form av refs. Han trenger bare å la livet skje. Men han kan velge å beskytte oss, også. Så når Gud drar seg litt unna fordi vi drar oss unna, så er det et valg han tar, og et valg vi tar. Jakob 4:8 sier: “Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere.” Det er jo litt av et løfte. Og så er nærhet til Gud også en interessant øvelse, for selv Guds nåde oppdrar oss. Jeg har kjent et nakkedrag fra den hellige Ånd mer enn én gang. Men mye bedre å få den på den måten enn å la livet i verden herje med deg. Å la Gud tale til hjertet kan være krevende nok, for Gud er tydelig, han. Men med Guds røst følger nåde som gir tro og kjærlighet i Den Salvede. Vi kan gjøre som Lot og si: “Nei, Herre!” Men frukten av det vil bli fryktelig dårlig, og Gud vil holde oss ansvarlige. For: På frukten skal treet kjennes (Matt 12:33). Du kan velge å leve på dessert hele livet. Jeg anbefaler det ikke. Du kommer til å få mangelsykdommer og dø tidlig. La oss ha en skikkelig diett og la oss oppdra så vi blir sunne og sterke i troen. Det er det tryggeste, selv om det på mange måter kan være langt mer krevende. Om ikke annet: Da lider vi iallefall av de riktige grunnene. For livet vil gi lidelser til de fleste av oss. Å tjene Mammon gir lidelser som Gud vil spare deg for. Jeg ønsker å leve slik at Jesus får lønn. Og når han lønnes, da fullføres også misjonsbefalingen, oppdraget og vi bringer Kongenes Konge tilbake. Da bygges Guds hus og blir slik han har tenkt. Da vokser Jesu kropp opp til ham som er hodet og blir en moden mann som har fått hele Den Salvedes fylde. Fylt av Salvelse? Selvsagt! Det ligger jo i selve begrepet. Det er bare vantroende og frafalne opphørsteologer som har utvannet den opprinnelige oversettelsen av gresk Christos med et intetsigende Kristus, som tror noe annet. Jesus kommer for sin brud, og hans brud skal ha få - i herlighet. Det er bare et spørsmål om vi blir en del av den. Han har vunnet oss når han døde på korset og stod opp igjen. Det som gjenstår nå er om vi kommer til å vinne ham.
Herre, miskunne deg! Kom, Herre Jesus, ja, kom!
