Høydepunkter fra Jesaja - Del 25 - Gud bærer oss og hele verdenshistorien til alt står fullført (Jesaja 46)

❝ ³ Hør på meg, du Jakobs hus,
alt som er igjen av Israels hus,
dere som ble løftet opp helt fra fødselen,
som ble båret helt fra mors liv:
⁴ Jeg er Han, helt til dere blir gamle,
jeg vil bære helt til håret er grått.
Jeg har alt gjort det.
Jeg løfter, jeg bærer og berger.
⁵ Hvem vil dere sammenligne meg med,
hvem er jeg lik?
Hvilken lignelse vil dere bruke
for å sammenligne oss?
⁶ De øser ut gull fra pungen
og veier opp sølv på vekt.
De leier en gullsmed som lager en gud,
så bøyer de seg ned og tilber den.
⁷ De tar den på skulderen, bærer den med seg
og setter den på plass.
Der står den
og rører seg ikke fra plassen.
Roper en til den, svarer den ikke,
den kan ikke frelse fra nød.
⁸ Husk dette med sorg,
ta det til dere, syndere!
⁹ Husk de første ting fra gammel tid!
For jeg er Gud, og ingen annen,
jeg er Gud, og ingen er lik meg.
¹⁰ Fra begynnelsen forteller jeg slutten,
på forhånd forteller jeg det som ikke har hendt.
Jeg sier: ‘Min plan står fast,
alt jeg vil, det gjør jeg.’ ” (Jes 46:3-10)

Uansett hva som skjer i livene våre, i samfunnet, ved neste valg, i politikken, rkig eller fred, uro eller fredelig samvær, så er bibelens budskap dette: Gud bærer det alt sammen! Han har ikke mistet kontrollen. Det sa ikke bare en gedigent PANG en dag og så ble universet til av en riktignok intelligent guddommelig vesen, men som egentlig ikke bryr seg om sluttresultatet. Det kan være en noe en agnostiker kan være happy med, fordi det ble for vanskelig å være fullstendig ateist, for det var visst litt for mange innfløkte sammenhenger i skapelsen til at alt bare kan være tilfeldigheter. Så lenge de ikke blir holdt til ansvar, så kan de gjerne være en gud der ute i universet et sted. Men bibelens Gud er ikke slik. Han kommer til å holde oss til ansvar, og han bryr seg om hvor dette bærer hen, og har han forutsagt hvor dette ender - nemlig frelse og utfrielse, gjenopprettelse og fullkommengjørelse. Vi ser i de siste kapitlene i Åpenbaringsboka hvordan dette ender. Gud får det slik han vil. Om en skal forstå Jesaja rett, så må en skjønne den som Guds harmdirrende forkynnelse mot en absolutt meningsløs avgudsdyrkelse, og vi finner det i avsnittet her, også. For Gud gjentar dette opp igjen og opp igjen. Han prenter det inn. Hvor dum går det an å bli? Kan noe materielt som mennesker sjøl har laget berge et menneske i en fallen, ond og forført verden? Virkelig? Vi kan stole på materielle goder, menneskelige systemer som vi kaller samfunn, på fagforeningen eller arbeidsgiver, på oljefond og pensjonsordninger. Vi kan stole på militær og politisk makt og allianser. Men alt dette kan være her idag og være borte i morgen. Det er et overmot og en trygghet som ikke er gudelig og som Gud ikke liker, og det neste kapitlet i Jesaja er Guds sorgfulle hoderysting over Babylons stolthet og overmot. 

❝⁷ Du sa: ‘For all tid skal jeg være evig dronning.»
Du tenkte ikke overhvordan dette skulle ende.’
⁸ Og nå, hør dette,
du som lever i overflod,
som sitter i trygghet,
som sier i ditt hjerte:
‘Jeg og ingen annen!
Jeg skal ikke sitte som enke
eller miste barn.’
¹⁰ Du var trygg i din ondskap.
Du sa: «Ingen ser meg.»
Din visdom og kunnskap førte deg vill,
og du sa i ditt hjerte:
‘Jeg og ingen annen!’ ” (Jes 47:7-8,10)

Når man sitter på toppen av velstandspyramiden og lever greit av å livnære seg på systemer som undertrykker andre, så må en ikke glemme at det finnes andre i verden som også kan tenke slik og får den muligheten til å kaste en ned fra toppen av velstandspyramiden, så gjør man det svært gjerne. Det er ingen i Norge som ser for seg at det skal miste sine barn til krig og elendighet. Det er helt utenkelig. Men vi stoler altså på vårt militære og på militære allianser for vår trygghet, mens den eneste som kan berge oss når det kommer til stykke, er Gud sjøl. Hans frelsesplan når for det første lenger enn bare denne verden, så selv om en ikke lever evig i denne verden, uansett hvordan en vender på det, så er det likevel framtid og håp. Men også i denne verden er det mye beskyttelse i å leve gudfryktig. En blir for det første mindre påvirket av ulike sesonger av oppturer og nedturer på verdens børser, fordi en er innstilt på at en kan leve enklere liv og likevel være lykkelig. En har lært seg gleden av å gi og bidra til at andre får det bedre. Apostlene ble trent i et liv der de ble sendt ut med evangeliet - de gode seiersnyhetene - uten lommebok, uten ekstra klær, uten mat; egentlig uten noe som helst som en trenger for å overleve. Hvorfor gjorde Jesus det? Fordi han visste at dette kom til å bli realiteten for kristenheten i den første tid, og i mange land enn idag er det realiteten. Jeg eier et hus idag, men kanskje ikke i morgen. Kanskje er jeg da på flukt? Hva gjør en da? Jesus gav de første apostlene en erfaring av at evangeliet i seg selv er en døråpner for et nytt hjem.  

^❝29 Jesus svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, ³⁰ skal få hundre ganger så mye igjen. I den tiden som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden evig liv. ³¹ Men mange av de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første.’ ” (Mark 10:29-31)

 Løftet Jesus gir oss her er både for denne og den kommende verden. Han sier han vil sørge for oss. Men det ligger en forutsetning, her. En vilje til å forlate hus, familie og levebrød for evangeliets skyld. Det kan være at Gud kaller oss til å forlate det for å dra et annet sted og representere ham. Han eier uansett alt vi eier, fordi vi er hans, så han får gjør hva han vil med det. Men det kan også være forfølgelse som gjør at en må forlate alt. Alternativet da er å fornekte troen for å få et enklere liv, men da mister vi også del i løftet. Jesus hadde en klokketro på at det vil være hus - familier - som vil ta imot dem som representerer de gode nyhetene. Han hadde klokketro på at et evangelium med Guds kraft til legedom, frelse og gjenopprettelse ville bli tatt imot. Han bad oss lete etter er fredens  hjem. Nå er det strategien også når vi  har  vårt eget hjem og alt er trygt og greit. Men du verden hvor godt det er å ha trent på dette, skulle tidene forandre seg, og vi må forlate hus og hjem. Om vi er villig til å fornekte vår frelser og Herre for å beholde hjemmet vårt i en slik situasjon, så avslører vi oss som avgudsdyrkere. Hjemmet var viktigere enn troen på Jesus. Men når en aldri blir testet på dette, så kan avgudsdyrkingen komme snikende på en slik måte at en ikke merker det. Det blir som frosken hvor vannet varmes sakte opp. En veldig god test er hva en ender opp med å gjøre med alt en eier. Tjener en Gud med det? Er man gjestfri og inviterer mennesker hjem til seg for å velsigne dem? Dersom huset du eier i bunn og grunn fungerer som et menighetshus hvor mennesker får møte Jesus, blir satt fri og oppbygd, så fungerer hjemmet et Guds plan og hensikt. Men hvis det bare blir stedet du slapper av når en kommer hjem ifra jobb - med mobiltelefon, nettbrett og TV, og en egentlig ikke orker tanken på noe mer, så skal en være på vakt. Har man kjøpt seg ut av Guds plan og hensikt for livet sitt. Må man jobbe så mye for å betale gjelden at det ikke lenger er rom til å tjene Gud med det en har? Og hva er det egentlig samtalene våre dreier seg om?

❝¹⁵ Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg.¹⁶ For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden.¹⁷ For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid.” (1 John 2:15-17)

Hvis våre samtaler dreier seg om hvor travelt vi har det på jobb, hvor travelt vi har det med hus og hjem, hvor travelt det er å få alle barna på diverse fritidsaktiviteter - og hvor godt det skal bli å dra til Syden på ferie - så vi får slappet av fra alt sammen - hva er da egentlig forskjellen på det livet vi lever og det alle andre lever? Er det da tingene som styrer oss, og ikke omvendt? Utfordringen er at vi kan lese avsnittet som det i Jesaja 46 og 47 og tenke at det ikke angår oss, og så skjønner vi ikke at det virkelig angår oss. For i hva er dypest sett vår tillit? Hva er det som får oss fullstendig ut av fatning? Er det en regning som ble større enn det vi regnet med? Er lønnskontoen vår blitt vår avgud - og når det tilsynelatende ikke er nok penger, så faller alt sammen? Da er det ikke mye djevelen må rasle med sablene for å få oss inn i folden av pengejag og materialisme. Om Gud i den situasjonen med litt manko på konto ber oss om å så ekstra, er vi fri til å gjøre det, fordi vi lever i tro til at Gud forsørger oss, eller må det behovet som Gud ville vi skulle dekke, vente, og vi mister muligheten til å så og høste? Materiell velsignelse og suksess er  noen av de vanskeligste testene å bestå i livet. Religiøsitet og pengekjærhet leker godt sammen, men det er lite sann gudsfrykt å spore. Jesus tok et oppgjør med fariseerne og de skriftlærde på akkurat dette, og de foraktet ham (Luk 16:14; Matt 23:25). Det undrer meg at mange kristne i vesten kan mane frem jeg vet ikke hvor mange djevler, så snart noen fungerer i noe ut over det vanlige, særlig om det har overnaturlig karakter, men det snakkes ikke om materialismens snarer som bibelen advarerer så tydelig imot (1. Tim 6:9-10). Det undrer meg at en ikke engang reflekterer over det faktum at bibelen så tydelig sier at det var fordi de var misunnelige på Jesus at de jødiske religiøse lederne hadde overgitt Jesus og ville ha ham dømt (Matt 27:18). En forkler misunnelsen i teologi, men det gjorde overprestene, fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid, også. Du kan være sikker på de finner noe å ta folk på om ikke de holder seg i folden av stille og tannløs religiøsitet, og om det en serverer er sant eller ikke betyr ikke så mye, om nidkjærheten på vegne av seg sjøl og ens overbevisning får styre. Men Jesus har dette budskapet:   

❝Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.¹³ Gå og lær hva dette betyr:
Det er barmhjertighet jeg vil ha,
ikke offer.
Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.” (Matt 9:12b-13)

Jesus helbredet på Sabbaten og ble krisisert for det. Han spiste sammen med “tollere og syndere” - gjorde ting som var langt utenfor aksepterte normer for folk som ville leve hellig. Jeg ser for meg reaksjonene når Jesus går i PRIDE-tog og helbreder folk og profeterer over dem. Det er to grupper som kommer til å gå i harnisk: 1)  LGBTQIA+ (her er for øvrig bare å ta med hele alfabetet - det kommer flere bokstaver for hver måned som går) og 2) de religiøse. De førstnevnte fordi Jesus selvsagt setter folk fri fra forvirring og indre sår. Sånt kan jo ikke aksepteres. Det toppet seg med at Jesus helbredet en som hadde skjært av seg puppene og en som hadde skjært av seg penis. Da er helvete løs! De sistnevnte fordi de vil hevde at Jesus med å gå i PRIDE-tog identifiserer seg med folkene og dermed selvsagt godtar deres elleville og syndige livsstil. Men jeg har møtt en kristen som går i PRIDE-tog. Han brukte å være trans-seksuell, men Jesus satte ham fri. Han forstår hva det vil si å være bundet og hva det vil si å bli fri. Gud kjærlighet passerer grenser som mennesker har satt opp. 

Guds frelsesplan står fast, og Jesaja handler om det. Han sier i slutten av kapittel 46:

^❝13 Jeg lar min rettferd komme nær,
den er ikke langt borte,
min frelse kommer ikke for sent.
Jeg gir frelse på Sion,
til Israel gir jeg min herlighet.” (Jes 46:13)

Selv om det skjer katastrofer, så har Gud likevel kontroll. Han har bestemt seg for hvordan det hele ender, og det kommer til å bli sånn. Den første kloden han skapte (1. Mos 1:1) gikk under i et kaos når  djevelen og hans engler ble hivt ut av himmelen og ned på jord. Derfor var jorden øde og tom (1.Mos 1:2), enda Gud sier klart i Jes 45:18 at han ikke skapte den tom. Men Gud formet den på nytt og satte mennesket i Edens hage. Så vendte mennesket som Gud hadde velsignet seg bort fra ham og hans velsignelse, og de falne englene som var kastet ned på jorden og mistet sin opprinnelige herlighet og glans fikk barn med mennesket (her er det mye vi verken helt vet eller forstår). Verden ble da så ond, at Gud lot syndefloden ramme verden for å sette en stopper for galskapen. Vannet i jordens undergrunn brast og vannsirkelen rundt jorda brast - jorda ble helt omskapt slik vi kjenner den idag og med den atmosfæren som er idag. Menneskenes alder ble som en konsekvens redusert fra flere hundre år til maks 120 år. Gud satte noen grenser fordi vi mennesker ikke håndterte friheten noe særlig bra. Ser man på verden slik den er idag, er det jo fremdeles ikke noe å lure på: Vi håndterer fremdeles ikke friheten særlig bra. Men Gud vil la denne verden stå inntil hans folk har fullført oppdraget med å bringe evangeliet om hans rike ut til alle folkeslag. Og så skal enden komme. Det er jo klart enklere å overlate jobben til enda en generasjon. Gud har nok av generasjoner å ta av - hvert menneske og hver generasjon skal svare for det livet som er levd. Men Gud tilbyr oss både frelse og herlighet - en herlighet han vil vi skal bære ut i verden, så verden kan både bli ansvarliggjort og frelst fra vreden som kommer. Vi som har tatt imot er også ansvarlige - for å gjøre det han har bedt oss om. Den verste dommen og vreden et menneske noengang kan få, er at Gud gir oss det vi vil ha, et liv uten ham, men da også konsekvensene av det. Han vil gå langt for å unngå at vi havner der, men noen vil avvise Gud enten fordi det er så mye ondt i verden, eller fordi Gud vil dømme det onde. Roten til det onde er alt som ikke vil ha noe med ham å gjøre som er selve kilden til det gode. Vet ikke om de helt ser den innlysende kortslutningen i to anklagene mot Gud som er innbyrdes utelukkende, men sånn holder en altså på.   

 ❝Egen dumhet (dårskap) fører mennesket til fall,
men hjertet raser mot HERREN, den evige Jeg Er.” (Ordspr 19:3)

 Selv menneskeheten roter det til i generasjon eller generasjon: Gud frelse kommer ikke for sent. Han som skapte, er også den som berger, og er også den som vil fullføre sin plan.

Høydepunkter ifra Jesaja - Del 24 - En salvet som står for trosfrihet og sentralisert, regelstyrt administrasjon - kong Kyros i et vekkelsesperspektiv (Jes 45)

❝​¹ Så sier HERREN
til den han har salvet,
til Kyros,
som jeg har grepet i høyre hånd
for å tvinge folkeslag under ham
og løse kongenes belter,
for å åpne dører for ham,
og ingen port skal være stengt:
² Jeg vil gå foran deg.
Fjell vil jeg jevne ut,
bronsedører vil jeg knuse,
og jernbommer vil jeg hugge i stykker.
³ Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket,
og rikdommer gjemt på hemmelige steder,
for at du skal kjenne at jeg er HERREN,
som kaller deg ved navn,
Israels Gud.
⁴ For min tjener Jakobs skyld,
for Israel, min utvalgte,
kaller jeg deg ved navn.
Jeg gir deg hedersnavn
enda du ikke kjenner meg.” (Jes 45:1-4)

Kyros er en veldig interessant skikkelse i verdenshistorien, ikke minst på grunn av hvordan Bibelen omtaler ham. Han er ikke den eneste ikke-jødiske herskeren som Bibelen omtaler som et redskap i Guds hånd, på langt nær, men han er den eneste ikke-jøden som i GT får betegnelser Machiah - Messias - Den Salvede. Hva var det med denne Kyros som gjorde ham annerledes enn herskere som hadde vært får ham? Hva er det som får vår Gud, den evige Jeg Er til å gi ham dette hedersnavnet? 

❝¹³ Jeg har vakt opp en mann i rettferd,
og alle hans veier jevner jeg ut.
Han skal bygge min by
og sende mitt folk hjem fra eksil
uten betaling eller lønn,
sier HERREN over hærskarene.” (Jes 45:13) 

Det innlysende er jo hvilken rolle han spilte i forhold til Israels folk, paktsfolket i forhold til Moseloven og etterkommerne av fedrene, Abraham, Isak og Jakob. Men om en leser historien, så var Kyros selv en avgudsdyrker, og Herren legger jo heller ikke skjul på det. Han sier: “enda du ikke kjenner meg”, og før det: “for at du skal kjenne at jeg er HERREN - den evige Jeg Er”. Gud har altså en frelsende hensikt med Kyros akkurat som han hadde med Babelkongen Nebukadnesar som profeten Daniel tjente under. At folk i utgangspunktet er avgudsdyrkende og ugudelige betyr ikke at de dermed er avskrevet av Gud. Men Kyros får en annen hedersbetegnelse av Herren. Han er en mann som er vakt opp i rettferd. Kyros sin måte å regjere på med en sammenhengende og sentralisert, regelstyrt administrasjon, men like fullt en respekt for folks egenart, kultur og trosliv, var vært til inspirasjon for mange, alt fra grunnlovsfedrene for den nordamerikanske unionen (USA) til menneskerettighetsforkjempere. Den persiske stormakten representerte den interessante kombinasjonen av en standardisering av styresett med for frihet for minioriteter. Kyros oppmuntret til at fanger som var bortført under tidligere herskere skulle dra tilbake til sine hjemland og gjenreise sin egen gudsdyrkelse. Dette var sant for jødene som var bortført til Babylon, men også andre folkegrupper.

Men like fullt: Jesus kom som den egentlige Machiah, Messias, Herrens Salvede. For Jesus var det ikke bare et hedersnavn, en tittel. Jesus er Den Salvede. Det er snakk om realiteter fra begynnelse til slutt. Han er det Levende Ordet ifra Gud, som ble til skrøpelig menneskelig kjøtt og blod, og viste verden hva det vil si å leve som menneske i fellesskap med vår himmelske Far. Det likte syndige mennesker så dårlig at de hengte ham opp på et kors, både jøder og ikke-jøder i fellesskap (Apg 2), og han led døden for paktsbruddene helt fra Adam og Eva til han kommer tilbake for å dømme levende og døde, idet han innstiftet den nye pakt i hans blod (i bibelsk paktsforståelse er alltid død/blod involvert, for konsekvensen av paktsbrudd er alltid død og forbannelse).

Det var altså noe med denne Jesus som de samtidige jødene ikke helt fikk hodet sitt rundt. Jesus kom ikke for å iverksette en politisk revolusjon som skulle få verden på rett kjøl - og han gav folk trosfrihet. Jesus tvang ingen til meningstyranni med politisk og militær makt, og det var dette som fikk en rekke samtidige jøder til å avvise ham. Fariseerne og de skriftlærde var sterkt politisert og egentlig integrert i den romerske overmakten som de samtidig hatet. Deres angst var at Jesus skulle lage et oppstyr som gav romerne et påskudd for å utføre enda flere overgrep, og samtidig ventet de på en Messias som skulle befri dem ifra disse romerne. Jesus på sin side var fullstendig frikoblet alt dette, og gav Fariseerne og de skriftlære det glatte lag og avslørte dem som hyklere som i bunn og grunn tenkte og handlet på akkurat samme vis undertrykkerne deres - opptatt av egne posisjoner, rikdom og makt. Jesus snakket om en annet rike - noe som begynte på innsiden og førte til endring innenifra, ikke noe utenifra som umiddelbart truet med undertrykkelse og eksistensgrunnlag om du ikke bøyde av. Han forkynte en framtidig dom, basert på hele skaperverkets eksistensgrunnlag - seg sjøl. Du kan ikke velge bort Gud som skapte deg, og som opprettholder deg i sin nåde, og i lengden forvente at din eksistens i den verden han har skapt til sitt behag samtidig er ivaretatt. Hvis du hater foreldrene dine og absolutt ikke vil ha noe med dem å gjøre, så har du avskåret deg fra hjelp når du er i økonomisk trøbbel og absolutt trenger dem. Til syvende og sist er det dette fortapelse dreier seg om. Gud vil i ytterste konsekvens aldri tvinge noen å velge ham, selv om konsekvensen av det motsatte er katastrofal. Men de gode seiersnyhetene, evangeliet, var ikke i utgangspunktet og vil aldri bli noe som primært utbredes gjennom politisk makt. Det kan sette sitt preg på det politiske fordi det forandrer menneskers innstilling og levesett, men evangeliets kraft er i sin natur apolitisk - endringen skjer ikke gjennom politikk men gjennom rensede hjerter som fylles av den hellige Ånd. Evangeliet går frem der forholdene er minimalt lagt til rette. Det er som en løvetann som sprenger vei gjennom asfalten. Hvordan skal du kunne stoppe noe som forandrer folk fra innsiden? For innsiden kan ingen andre eie, uansett hvor mye undertrykkende regimer prøver seg.

Som kristne kan vi ha ulike synspunkter på hva som er en god samfunnsordning, ulik syn på balanse mellom stat og enkeltpersoner, offentlige tilbud og private, mer profitdrevede initiativ, skattepolitikk, næringspolitikk og så videre. Historien har vist at det i stort er mer eller mindre gode modeller - demokratiet med maktbalanser gir frihet og trygghet, men også frihet til å velge seg selv bort og sårbart for manipulering. Men innenfor denne grunnleggende tilnærmingen er det likevel valgt ulike balanser, på godt og vondt - et perfekt system finnes ikke i en uperfekt verden. Jesus snakket om å samle ulike grupper under en hyrde. Han snakket da ikke om en politisk Messias, som Kyros, men under seg sjøl som den som er den eneste som kan forandre mennesker fra innsiden. Vi vet at Islam er undertrykkende, fordi det er en politisk og militær ideologi mer enn et livssyn, men Jesus har ikke endret sin tilnærming, for det. Vi skal vinne muslimer med hans kjærlighet og under stor lidelse og offer. Eller har dette også endret seg ifra de første apostlene gikk på kloden? Dersom en forlater den apostoliske modellen for et fruktbart kristen- og menighetsliv til fordel for instituasjonalisert, teologifisert og politisert kristendom, så kommer vi veldig galt av sted. Vi får ikke flere disipler ved å slippe flere bomber fra bombefly. Du får flere disipler ved å slippe kjærlighetsbomben Jesus den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge løs på folk. Jesus får ikke folk til å bøye seg fordi han undertrykker dem. Han får folk til å bøye seg ved å sette dem fri. Vi kan komme i skade for å gjøre våre kristne tro til en politisk og militær ideologi på linje med Islam. Da er vi frafallne, som Israel var da de ville ha en konge som de andre folkeslagene rundt dem. Gud oppfattet det som frafall; det var Gud sjøl de avviste, var budskapet gjennom profeten Samuel (1. Sam 8). Den kongen ble en erstatning for Gud som konge. Først når David kom på banen og endelig ble konge etter en lang tid med prøvelser og testing, fikk Gud en mann etter sitt eget hjerte på tronen. Både hver sin måte er Kyros og David typer for den Messias, den Guds Salvede som Gud hadde i tankene, sin egen Sønn, sitt Levende Ord. Gud vil ha hjertene våre, en levende relasjon, ikke lydighet ved tvang. Han vil ha fellesskap i ånd til Ånd, ikke ytre lydighet etter bokstav, helt uten åpenbaring, som uansett aldri blir noen egentlig lydighet etter Guds hjerte. Kyros gav folk den friheten til tro og trosutøvelse, og la til rette for den. Vil Gud trosfrihet? Ja, hvordan kunne han ellers skape mennesker med en fri vilje? Det er ikke slik at fri vilje er uten konsekvens for den som bruker den, men Jesus tvang ingen inn i disippelskap. Gud lar oss gå om det er det vi absolutt vil. Jesus lot den rike mannen gå. For David var det nettopp den nære relasjonen til Gud som preget livet hans og tjenesten hans. David hadde en åpenbaring som gikk lenger enn loven og som så inn i realiteter som hører til i den nye pakt. Det var lovprisning fra et rent hjerte grepet av Gud som Gud ville ha mer enn dyreoffer i fleng fra frakoblede hjerter. Trosfrihet er en verdi for Gud, for dypest sett så handler det om frihet til valg og om relasjon. 

Det er en utfordring for oss som er læresveiner av Mester Jesus å navigere i dette landskapet av samfunn og politikk. Vår domsmakt er først og fremst i menigheten. Paulus sier at det ikke er dem utenfor vi skal dømme (1.Kor 5:12), men Daniel var samtidig profet og en del av politisk administrasjon under kong Nebukadnesar, og han påvirket kongen igjennom denne stillingen. Ester var på lik linje en del av hoffet under perserkongen, og hun påvirket kongen likeså. Det er flere grøfter en kan gå i. En kan la samfunnet i stort helt seile sin egen sjø, slik Amishfolket gjør og melder seg helt ut og nekter å ta i bruk noe teknologiske framskritt som bibelen ikke beskriver. En kan på den andre siden la troslivet i stor grad preges av politisk aktivisme i den hensikt at en først og fremst vil beskytte sine egne rettigheter og synspunkter, gjerne i påskudd av å beskytte kristne verdier. I den grad en oppnår noen politisk påvirkning, så må vekkelse og forandrede hjerter alltid være grunnlaget, ellers befinner vi oss på feil banehalvdel. Vekkelseskristendom har gjennom kirkehistorien i svært stor grad vært gjenstand for forfølgelse og motstand, og vil derfor være følsom for misbruk av politisk makt. Når kristenlivet forfaller til å bli kulturelt og nominelt uten den overgivelsen og rensende kraften som brakte det samfunnsmessige gjennomslaget, så er veien kort fra forfulgt til forfølger. Maktmisbruk renses ikke av den som utøver den. Jesus forfulgte aldri noen - det er ikke Jesusmodus å holde på sånn. Paulus ber oss la være å ta hevn og overlate den jobben til Gud (Rom 12). Det krever tro og overgivelse. Samtidig sier Paulus også at myndighetene har en rolle i forhold til å straffe det onde og belønne det gode (Rom 13), og det er ikke feil å påvirke myndigheter til å gjøre akkurat det, så lenge det skjer med respekt og ydmykhet. Og her går vi ofte feil, og følger strømmen av misnøye, sutring og respektløs omtale. Paulus selv levde i et samfunn som ikke akkurat hadde kristne verdier over hele rekka, men han sa like fullt at det er vår jobb å underordne oss under myndighetene. Han sa det til de som levde på den tiden - det var ikke mye rettigheter å snakke om for kristne for å si det slik. 

Det er ulike syn på Guds rikes gjennomgripende forvandling av samfunn før Jesus kommer igjen, og det er rom for å lese Skriftene på ulike måter. Vi forstår stykkevis og profeterer stykkevis (1. Kor 13). Personlig tror jeg ikke at en vil se en kristen politisk dominans på verdensbasis før Jesus kommer igjen - det vil se høyst forskjellig ut fra land til land og fra periode til periode. Vårt oppdrag er å bringe folkeslag til tro og lydighet, uansett omstendighetr, og i noen land kan det innebære en høy kostnad og store personlige offer. Når jeg ser i kirkehistorien og nyere historie hvordan kristne håndterer politisk makt, så er neimen ikke sikker på at det er det som tjener oss best så lenge denne verden står. Hva betyr det? At vi ikke bruker kanaler som kunst, musikk, og deltar i debatt om hva som er gode og mindre gode måter å ordne samfunn på - der hvor dette tillates? Selvsagt ikke! Det profetiske er ikke begrenset til kristne møter. Det berører alle områder i samfunnet. Den hellige Ånd inspirerer både musikk og kunst. Den hellige Ånd inspirerer til innovasjon og næring. Hans Nielsen Hauge var et eksempel på dette - han både forkynte evangeliet og drev næring og hjalp andre igang med dette, og hans virke er så godt anerkjent at han var å finne på jubileumsmynten til Norges Bank. Han var ikke en vranglærer, av den grunn. Folk som lever med Herren og hører ifra ham og derfor gir gode råd; de er nyttige og får respekt uansett hvor de blir satt til å tjene. Umodne og arrogante big-head-know-it-alls, derimot, som forakter kunnskap og ferdigheter, og mener de enkle svar på enhver utfordring, men lite å vise til av frukter og resultater, får ikke respekt og fortjener det heller ikke. Verken Josef eller Daniel brukte ukvemsord eller var arrogante mot kongene de stod foran, og begge fikk stor anerkjennelse og respekt. Når patier og antipatier preger kristne i samfunnsdiskusjonen og en sliter med å beholde Åndens enhet, kan en være rimelig sikker på at en er på ville veier. Det finnes verdispørsmål der vi som kristne har gode og klare svar - men å styre et samfunn i denne verden er en krevende oppgave. Jo mindre vekkelseskristendom med gudsfrykt og ansvarliggjøring som får slå rot i et samfunn, jo verre er det å styre et folk. Folk uten gudsfrykt hvor en innser at en dypest sett tjener Gud, har en flokkmentalitet og tenker grunnleggende mer på å mele sin egen kake og gjøre karriere enn å se muligheten til å tjene Jesus fordi vi en dag skal stå innfor ham og gjøre opp regnskap. Det er derfor vekkelse fører til økt verdiskapning og framgang  i et samfunn. For når folk går på NAV eller lever på andre fordi en ikke orker å jobbe hvis en ikke opplever den statusen og lønnen en ønsker, så er ikke det et uttrykk for et liv i gudsfrykt. Å betale skatt er også en kristen plikt ifølge Paulus (Rom 13), og har en stemmerett så kan en bruke denne ved valg til å påvirke hvordan beskatning gjøres, men vi underordner oss de ordninger som er. Et samfunn som i stor grad preges av entitlement, rettighetstenkning, er på vei utfor stupet. Det er ingen kristen oppgave å bidra til det hylekoret; tvert imot. Vi lever som læresveiner og etter følgere av Mester Jesus i en verden som er i store endringer. Det som før har virket å være en trygg havn, en humanistisk-ateistisk liberalisme som har fått økt i sjøltillit, er langt fra så trygt og greit som mange har trodd. Krig truer i horisonten av den vestlige verden, og jaget etter en stadig vekst som bygger på og støtter opp under et stadig større forbruk, knaker i fortøyningene. Det er dette knefallet for Mammon vi som kristne er kalt til å ta et oppgjør med - først og fremst i egne liv, slik at vi kan forkynne omvendelse med troverdighet. Svaret ligger ikke ikke i en politisk bevegelse, hvor et grønt skifte får skylden for alt som går galt, hvor innvandrere får skylden for å ta de jobbene vi sjøl ikke vil ha og hvor all ny teknologi er det neste AntiKrist har funnet på; en av de siste konspirasjonsteoriene er forresten ChatGTP (han har visst glemt av strekkodene - det er gammelt nytt - og ble uansett ikke som spådd). Svaret er god gammel vekkelse med bønn, faste og gudfryktige liv. Svaret er ikke å rope på Facebook, men å proklamere Jesu oppstandelse i nabolag, arbeidsplasser og skoler. I vår del av verden koster det minst, men vi som kristne her gjør det minst. Tror vi virkelig at vi kommer til å slippe unna med det?

❝... Og det er ingen annen Gud enn jeg, en rettferdig Gud og en frelser - ingen uten meg.
22 Vend dere til meg og bli frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud, og ingen annen.
23 Ved meg selv har jeg sverget, et sannhetsord er gått ut av min munn, et ord som ikke skal vende tilbake: For meg skal hvert kne bøye seg, hver tunge skal sverge meg troskap.
24 De skal si om meg: Bare i Herren er det rettferdighet og styrke. Til ham skal de komme, og til skamme skal de bli alle som brenner av harme mot ham.
25 Ved Herren skal hele Israels ætt bli rettferdig og rose seg, hele Israels ætt.” (Jes 45:21-25, NB-88)

Gud skal bringe både folkeslagene og Israel til omvendelse og frelse. Det skjer ikke ved at vi er fatalister som er på linje med Islamsk Inshallah (hvis Gud vil), eller Islamsk politisk-militær ideologi (Gud er stor - pang, der døde du, din vantro hedning!). Trosfrihet er en god ting. Sentralisert, regelstyrt administrasjon kan også fungere godt og gi gode rammebetingelser og trygghet for næringsliv og arbeidsfolk. Kyros brakte begge deler. Men det er til vår frelser Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge vi sverger troskap, enten vi er kinesere, iranere, russere, amerikanere eller europeere som lever i ganske så forskjellige samfunn. Og det rare er: Evangeliet går mest frem der forholdene tilsier det minst. Vil en Kyros tre frem og gjør det enklere i land med stor forfølgelse av kristne? Det kan godt være - vi kan håpe på det, men Paulus hadde ikke det som forutsetning for sitt liv og sin tjeneste - hvorfor skal vi ha det for vårt liv og vår tjeneste? Vi må undersøke hvor vi står om det er noe som får større lojalitet hos oss enn Jesus og det enkle evangeliet om en Oppstanden og Herliggjort Frelser. Det han som har kraft til å sette i frihet, gi legedom og gjenopprette mennesker og familier. Min mening om det grønne skiftet er ikke det viktigste som definerer meg. Om jeg er for Trump og MAGA er heller ikke det viktigste som definerer meg. Hvilket endetidssyn jeg har, er heller ikke det viktigste, for når Jesus kommer tilbake, så tro meg: Han blir nok å bestemme helt og holden sjøl, og den som evt. vil komme til å protestere, kommer til å gjøre det med skam. Det som definerer meg, er om jeg lever et gudsfryktig liv som en etterfølger og læresvein av min Mester og Herre, Jesus Den Salvede i hverdagen. Han drømmer om en kropp som er salvet, slik han var salvet (Apg 10.38; Luk 4). Han drømmer om en brud som er 100% lojal og overgitt til ham, selv om det koster alt (2. Kor 11). Det blåser en vind av endring. Noen endringer vil innebære store utfordringer for folk og land. Midt opp i dette blåser Gud en vekkelsesvind. Da må vekkelsesfolket finne sammen i en lojalitet til ham som gav oss et oppdrag, og ikke sitte å krangle om uvesentligheter, eller om ting som Jesus har sagt: “Det er ikke for dere å vite” (Apg 1.8). De første troende måtte ha betalt nær 100.000 norske kroner alle bokruller av alle skriftene i GT etter dagens lønn og datidens teknologi. Og her sitter vi med alle våre bibler og mener ting i alle retninger, men den åndskraft og overgivelse de hadde er vi ikke i nærheten av. Og det verste er: Vi er stolt av det, også! For du verden hvor mye vi vet og forstår. De første kristne kan jo ikke ha skjønt noe i forhold. Personlig er jeg kommet til et punkt hvor jeg ikke tørr fortsette på den ferden. Det grunnleggende evangeliet og disippelliv må på plass. Det betyr helt andre prioriteringer. Jeg bommer fortsatt, og jeg kjenner Ånden arrestererer meg. La det ligge - og kom og bli værende i meg, så mitt nå-ord kan bli værende i deg. DA kan du be om hva du vil, og det skal bli gjort for deg (Joh 15.7). Jesus inviterer oss inn i sin egen livsstil - sin vandring med Far i Åndens kraft. Får han vår udelte fokus, så blir andre ting mer uvesentligheter. Gud, se i nåde til ditt folk i den vestlige verden, og måtte vi finne omvendelse, renselse og en ekte frihet i din Salvede. Ja, kom, Herre Jesus! Ja, kom!