lørdag 30. mai 2020

Den kristne og politikk og teknologi

Ny bioteknologilov har vært oppe til votering i Stortinget og en konservativ tilnærming som er støttet av de aller fleste kristne, led nederlag. “Jeg vil ha et samfunn MED PLASS TIL ALLE” har prydet profilbildet til mange av mine Facebook-venner og underskriftskampanjer har vært spredd på samme medium. Det er bra og gudelig å ha et engasjement for den svakeste parten i samfunnet. Bibelen sier en hel del om det.

Nå ble det ikke slik en hel del av oss håpet på, og “Jeg vil ha med samfunn MED PLASS TIL ALLE” er borte fra profilbildet hos enkelte allerede. Det er snakk om etikk og forståelse av menneskets plass i skaperverket og om menneskeverd. Det moderne mennesket vil gjerne diktere alle forhold i livet også når det går inn på et område som vi som kristne anser som hellig og “untouchable”: liv og død. Bestilling av barn og barns gener utover å begrense sykdom; utnyttelse av fattige til å bære fram våre barn fordi vi ikke vil ta risikoen sjøl; aktiv dødshjelp, som kan veldig slå uheldig ut i en eldreomsorg som allerede er godt over grensen til det uverdige. Alt dette er utviklinger som har etiske slagssider ved seg og hvor vi i større og større grad tar over rollen til Skaperen. Det er et babelstårn, hvor motivasjonen er: La oss bygge oss et tårn som når opp til himmelen. Bak ligger også en kjønnskamp hvor pendelen er i ferd med å svinge andre veien. En kan få en situasjon der menn får en enda mer perifer rolle i forhold til barn og barneoppdragelse, fordi kvinner ikke trenger menn - de trenger bare egg, en livmor (som muligens er ens egen), og noen sædceller. Allerede idag vokser de fleste gutter opp med et overveldende overvekt av kvinner. For kjønnsforskere som knapt tror på biologisk kjønn, så betyr ikke det så mye. I forhold til realitetene vi ser vi samfunnet, så er det mer grunn til bekymring.

Det er på ingen måte feil å være en røst i en etisk debatt også på den politiske arenaen. Og det fullt mulig å ha gode argumenter for synspunkt som sier at fordi det er mulig, er det dermed ikke nødvendigvis ønskelig. Det er folk som ikke deler vårt livssyn, som likvel deler våre synspunkter på de prinsipielle spørsmålene som var oppe i Stortinget nylig. Helsepersonell er for øvrig også imot tvillingabort, men siden KrF også er imot, for blir det for noen per definisjon feil. Disse vil ha dette til å være et valg mellom å være mørkemann og moderne, men det er en veldig snever tilnærming, hvor en har et veldig behov for å stemple gudsfrykt som noe fordummende. Bibelen er veldig tydelig på at det er mangel på gudsfrykt som er fordummende, så fordummende at helt åpenbare sannheter forkastes. Det området hvor dette blir mest tydelig og autrert er i forhold til kjønnsforstyrrelse. Her har en del altså så travelt at en igjen går imot tydelige råd ifra helsepersonell og forskning som viser at mange vokser kjønnsforstyrrelsen av seg og mange med kjønnsforstyrrelse har andre mentale utfordringer som ikke bedres av kjønnskonvertering. Som kristne har vi nok kommet i skade for å ta på lett på slike utfordringer og gjort det til et valg om å tenke og føle annerledes; de av oss som har smakt på mentale utfordringer i en fase i livet vet at det ikke alltid mulig bare å tenke og føle annerledes. Det må faktisk legedom til, og det kan være en lang og kronglete prosess hvor en med fordel kan møte litt forståelse og omsorg. Men svaret er på ingen måte å gå i den andre grøften og gjøre kjønn til noe en bare kan velge sjøl, helt uavhengig av biologisk opphav. Hvis det er noe i denne etiske utglidningen vi ser som virkelig kommer til å bite oss som samfunn i halen, så er det dette. Liv blir irreversibelt skadet, og det med myndighetenes velsignelse, og så bruker en samtidig pekefinger på jøder som vil omskjære guttebarn, en operasjon som i mange tilfeller like gjerne har en helsegevinst. Men hykleri vil en ikke høre snakk om; det er bare noe de religiøse herjer på med.

Jeg engasjerte meg ikke personlig i bioteknologidebatten, verken med underskriftskampanjer eller profilbilder. For det første innså jeg at det slaget var tapt. Og for det andre så tenker jeg at dette fort hadde vært å vinne et slag, men tape krigen på sikt, om ikke vi som kristne ikke uansett radikalt endrer på vår rolle og måten vi gjør ting på. For det var ved forrige Stortingsvalg dette egentlig ble avgjort. Resten er et politisk spill som mediene har mest å tjene på. Vi kan påvirke politikk i et demokrati, men da ligger det i kortene at vi ikke kan være i et stort mindretall. Det som kan forandre på det, heter vekst og vekkelse, og da snakker om hvordan vi lever kristenlivet vårt i hverdagen. Mye enklere å underskrive på et opprop, selvsagt, og det er ikke feil å gjøre det, men det forandrer isolert sett veldig lite. Og vi kan i iveren bli så spissformulerte at det ikke tjener saken i det lange løp. Det var FrP som tok initativet til denne endringen etter at de gikk ut av regjering. Med det nærmest hat-forholdet som er oppstått mellom KrF og FrP kan en nesten lure på om det ligger hevntanker bak, men det er nok mest reelt ulike synspunkter på hva som er rett og riktig. Og så er det slik at det finnes kristne som vil stemme FrP ved neste stortingsvalg, fordi de tenker at den totale pakken, er det beste. Til tross for at jeg personlig er borgerlig anlagt, er det like uforståelig som at noen kristne kan tenkes å stemme på Trump, men det er akkurat her vi må være litt forsiktige. Hvis vi gjør politikk til hovedkrigsarenaen, så kan vi bomme stygt på målet og risikere at vi splitter det Gud vil samle. Jeg har kristne venner i USA som er ihuga Trump-fan. De mener iallefall at det er mye bedre enn alternativet. Og så er det slik at de har åndelige gjennombrudd som jeg selv lengter etter. Jeg kan komme i skade for å ødelegge relasjonen i en het politisk og uforsonlig politisk debatt. Vil jeg være ydmyk nok til å erkjenne at jeg faktisk trenger dem i livet mitt?

Det er altså slik at etikk og politikk ikke er svart-hvitt, og at dersom vi skal ha et samfunn som gir PLASS TIL ALLE, så kan det også innebære en del ting vi som kristne synes er vanskelig. Vi mener f.eks. at ekteskap er noe som er mellom mann og kvinne. Men skal det være PLASS TIL ALLE, så må vil vel tåle at noen andre definerer det annerledes, eller? Iallefall så lenge vi er fri til å følge vår egen overbevisning i forhold til hvordan vi forstår ekteskap og i forhold til hvem vi har samvittighet til å vie. Når vi i den debatten som har vært nå rundt bioteknologilov, så sterkt understreker et barns rett til å vite hvem som er far og mor, hvor står i vi i det spørsmålet når vi mener at adoptering er bedre enn provosert abort i de tilfeller unnfangelse skjer ved voldtekt? Eller er det helt andre prinsipper som gjelder, da? Jeg kjenner kristne som i møte med situasjonen at de hadde jøder gjemt i kjelleren under andre verdenskrig og får Gestapo på døren, hadde fortalt Gestapo sannheten, for det er feil for dem, under alle forhold, å lyge. En helt uforståelig tilnærming i mitt hode, men dersom alt blir veldig svart-hvitt, kan en også få en del veldig rare resultater. En kan med fordel innse at det i det politiske og etiske landskap er rom for mer enn et ideelt teologisk perspektiv - og der en blir tvunget til å ta vanskelige og vonde valg i en fallen verden. Og skal også være litt forsiktig med å ha millimeterpresisjon på en del definisjoner fra et teologisk perspektiv. Hva er unnfangelse og liv, f.eks.? Er det når et egg og en sædcelle smelter sammen, eller er det når dette har festet seg til en livmor. I fall det første, har jeg en genial måte å befolke himmelen på: det er bare å få tak i egg og sædceller nok og noen reagensrør og en bioteknikker. Om det er i Guds plan eller om det faktisk fungerer slik, er noe helt annet; det er heller tvilsomt, selv om noen kan hevde at det rent teologisk holder vann. For min del tør jeg ikke bruke bibelske vendinger som at vi er “vevd i mors liv” på en slik måte at vi har dermed har en vanntett og ufeilbarlig biologisk definsjon på liv, og i særdeleshet ikke før det har blitt en kobling til “mors liv”. Vi har det tidvis så travelt med å være så innmari allvitende og påståelige noen ganger, langt ut over det som er reelt og det som er hensiktsmessig. Det er liksom ikke lov å hipse på skuldrende og si: “Du, det vet jeg faktisk ikke.” Jo, da. Jeg er nok i overkant en mer frittenkende og frittalende troende enn de fleste, og det er godt mulig jeg trakker noen litt på noen religiøse tær, her. Beklager så meget; dette er mer høyttenking fra min side.

Det som ikke bare er høyttenking er Jesu forhold til sykdom og død. Han renset faktisk spedalske, som på den tiden ikke akkurat var under definisjonen “samfunn MED PLASS TIL ALLE”.  Han reiste opp døde, og han befalte sine disipler å gjøre det samme. Det vi kanskje ikke har tenkt så mye over, er at vi sjøl kan bli anklaget for ikke å respektere folk sin skavanker, enten de nå er blinde, døve eller kanskje til og med har Downs syndrom. For vi mener vel ikke i fullt alvor at kromosomfeil er Guds idé og vilje? Om vi kunne ha gått bort til noen og lagt hendene på dem og bedt en bønn, og så ble de fri fra Downs syndrom; hadde det vært uetisk å gjøre det? Er det uetisk å se blinde og døve helbredet? En skal ikke se bort ifra at døve- og blindeforbundet kunne finne på å hevde det, for de jobber for den opplevde verdien til folk med funksjonshemninger. En kan komme dit at sykdommen blir en del av identiteten din; dersom det er slik at dette er noe du bare må leve med, så velger en å fokusere på det. Dersom vi ser et gjennombrudd i legedom for folk med ulike former for kjønnsforstyrrelser, så kan du iallefall se for det at det blir bråk. I forhold til fosterdiagnostikk og provosert abort, som har vært tema i denne runden i Stortinget, synes de etiske problemstillingene mer å gå langs noen tydelig skiller. Å stoppe/ta liv er jo ikke det samme som å reparere det. Det er nok alle enige om, hvis en bare tør å være ærlig. Men hva om en kunne ha endret genmaterialet og tatt bort det som var feil? Det er nettopp dette som kjør bioteknologi så vanskelig på en del områder. For dersom det er mulig å hindre sykdom, er det da ikke en god idé å gjøre det? I et sekulert perspektiv vil det være en forhold mellom gevinst og risiko. Det er jo ikke akkurat slik at cellegift er uten bivirkninger - en kan bli temmelig redusert for resten av livet; men dersom en redder liv, så kanskje fordelene veier opp for ulempene. Jeg tror det kan bli vanskelig å argumentere imot endring av genmateriale hvis det er i den hensikt å fjerne sykdom ut fra andre forutsetninger enn gevinst og risiko. Da ville jeg heller ha brukt mer tid på risikofri behandling som formidlig av Guds kraft ved håndspåleggelse.

Jeg drømmer om vekkelse, og jeg drømmer om menighets- og kristenliv likt det vi ser i apostelgjerningene. Det vil gi fremgang for Guds rike og det vil også gi muligheter til mer politisk gjennomslag i land hvor demokratiske spilleregler gjelder. Og så er det ironiske at akkurat det kommer til å bli den største prøven vi kan bli utsatt for. Middelalderen tegner ikke akkurat et pent bilde av kristne med politisk makt, for å si det slik. Det er ikke mye i det nye testamente som tegner et bilde av en menighet med politisk makt, tvert imot. Vi leser om en forfulgt menighet og det nye testamente er fra en forfulgt menighet til en forfulgt menighet. Det tegnes et bilde av en sterk polarisering og konflikt mellom en seirende menighet som brer ut Guds rike og en stadig mer militant motstand (2. Tess 2, Åp). Og skillelinjene vil gå primært andre steder enn syn på bioteknologilov. Det nye testamente tegner et tydelig bilde av den store forskjellen mellom et liv i Ånden og et liv uten (Rom 8, Gal 5.16ff, Jud 1.19). Vi som troende er ikke bedre mennesker enn ikke-troende. I den grad det er forskjell, så er det den Salvede (gr. Kristus) i oss, håp om herlighet (Kol 1). Og det er denne forskjellen vi er kalt til å omfavne og leve ut for fullt. Hva om vi lagde en underskriftskampanje på å søke Gud for alvor og legge bort billig underholdning resten av året? Hva om vi lagde en underskriftskampanje på å vitne for mennesker om den oppstandne Jesus Guds Salvede, vi tror på og lever med, og å legge hendene på de syke og helbrede dem, slik Jesus har befalt. Å skrive under på opprop om bioteknologilov er ikke feil, men å forplikte seg på et overgitt disippelliv er bedre, og vil i det lange løp gi en større frukt.

Herre, la oss ikke gripe av fortvilelse og undring over at en verden som fornekter deg, tar gale valg. Herre, la det ikke være vårt hovedfokus, men la våre ansikter være vendt mot deg, og høre hva Ånden har å si til oss i disse tider. Herre, la budskapet om og kallet til omvendelse gripe ditt folk, så vår kan så en livsstil av omvendelse ut til verden rundt oss, så også de kan finne omvendelse og veien til deg. Herre, er det er så lett og lettvint å bruke pekefinger, mens tyngden av eget liv og egen svikt, kan bli for smertefull å møte. Men løsningen ligger ikke i oss Gud. Det er deg og ditt liv; din byrde som er lett nok for oss å bære, fordi du bærer med oss. Vi blir som musen på ryggen av elefanten over gyngebrua. Ha din vei med oss, Gud! Du ser tilstanden mellom ditt folk, hvor svake og ynkelige vi er. Ha medynk med oss, og la ikke vår svakhet vekke din avsky. Herre, vi appellerer til din store nåde. Det var nettopp slike svake mennesker som oss du ønsker å åpenbare din kraft i. Herre, hjelp oss å se vår tilstand, så vi søker ditt ansikt. Kom å berg oss ut av denne fornedrelsen, Herre. Ja, kom, Herre Jesus!

lørdag 16. mai 2020

The Chosen - en anmeldelse


Gjennom gode venner ble jeg oppmerksom på en filmatisering av evangeliene med en original vri. Istedet for å ta utgangspunkt i evangeliene ganske så komprimerte historiefortelling, så har en tatt seg tid til å gå inn i de enkelte historiene og satt det inn i sin opprinnelige sammenheng. Det krever historisk innsikt og det krever vilje til å se ting for seg og at en må gjøre noen valg og gjøre noen tolkninger. Det blir da slik dette kunne ha vært. Samtidig gir denne filmatiseringen en innsikt som er helt nødvendig for at vi faktisk skal forstå det vi leser. Vi kan lett tenke at ting var så enkelt på den tiden. Hvem ville vel ikke ha fulgt Jesus og sett og opplevd alle miraklene? Sure I would have been there. Ikke sant?

Men om vi leser evangeliene, så skjønner vi jo at det på ingen måte var slik happy-lucky-easy-peasy å være en disippel av Jesus i 3,5 år med intens trening. Romerne var brutale herskere, og det var ikke uten grunn at jødene lengtet etter en Messias som skulle frigjøre dem. Undertrykkelsen, blant annet gjennom hard skattelegging og elendig rettsikkerhet for ikke-romerske borgere, var ikke lett å bære. Vi leser et sted i Johannes evangelium, at disiplene var hoderystende til at Jesus tenkte seg tilbake til Judea. Tomas, “optimisten”, slår like gjerne fast:
“.... «Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham.” (Joh 11.16b) 
Det var ikke en dårlig vits ifra Tomas; i beste fall galgenhumor. For dette var ramme alvor. Trusselen både ifra Romerne og ifra de religiøse lederne, var til å ta og føle på, og vi kan le av alt disiplene ikke skjønte, men vi lærer seinere når vi ikke er trygge. Vi hadde nok ikke vært så høy i hatten når Jesus lagde seg en pisk og drev ut fugler og kyr, så skitspruten stod ut bak på dem, og så satte seg i midt fjøslukten og helbredet blinde og lamme, og deklarerte: “Min Fars hus er et bønnens hus for alle folk.”. Jeg ser meg selv oppi det kaoset: “Fint, det Jesus, men det lukter en smule her, nå. Og jeg tror jeg begynner å forstå det der du snakket med at du kommer til bli arrestert og dømt til døden. Det begynner å bli bra radikalt dette her....”

The Chosen formidler den historiske konteksten og opplevelsen av trussel og risiko på en troverdig måte. Peter utpeker seg tidlig som Jesus sin “bodyguard” - og passer på. Vi vet jo at han tok Jesus til side og irettesatte ham når han først snakket om å gå korsets vei, og han var den første til å bedyre at han aldri ville svikte Jesus, og The Chosen tar ham som personlighet på kornet. For det flotte med The Chosen er også at den tar seg tid til å beskrive personene. Ikke at The Chosen har fasiten på dette. Men vi får likevel en beskrivelse av det en forstår er ekte personer, med tanker, følelser, drømmer, idéer, og forpliktelser. Peter var gift, men jeg tror ikke vi ofrer så mange tanker og bekymringer over at Peter fulgte Jesus i 3,5 år - hvor kona hans måtte klare seg sjøl hjemme - riktignok med en mor som var nå helbredet. Hadde det skjedd i våre menigheter at noen hadde forlatt hjem og kone for å være på team i 3,5 år, så hadde de garantert blir tauet inn til forhør i menighetsrådet og blitt stemplet som en svermer. Hva var det som fikk han til å velge dette? Vi kjenner jo til fiskemiraklet. Var det bare et mirakel som en kunne undre seg over - eller var miraklet et gedigent bønnesvar for Peter personlig? The Chosen har forstått Skriftene som å antyde det siste - og i den historiske konteksten, så er det ikke urimelig å forstå dette slik. At det gav litt penger i reisekassen, også, er heller ikke usannsynlig. Det er jo interessant at Jesus når et nytt fiskemirakel etter at han er stått opp. Ny startkapital til en ny fase.

Men The Chosen preges av troverdige og til dels overraskende fremstillinger av personene rundt Jesus. Hvem kunne vel tenkt at Matteus var en person med Aspergers syndrom? Det setter en ekstra spiss på fortellingen - Jesus og hans brokete gjeng av en gjeng fiskere, en toller og et par ultranasjonalister, blant annet. Guds rike er virkelig et opp-ned rike.

Hvem er Jesus? Det viktigste spørsmålet av alle
Herlig bilde: “Jesus laughing”
Det vakre med å få muligheten til å bli kjent med karakterene rundt Jesus, er at vi kan identifisere oss mye mer med dem. Vi identifiserer oss rett og slett mer med bibelen, og det må jo være en god ting. Det blir ikke bare en historie vi kan distansere oss til. Det var da, liksom. Det kommer så veldig mye nærmere, og det rører dypt i hjertet, slik bare riktig god og salvet forkynnelse kan. Og nå en filmserie. Jeg må bare innrømme at jeg ikke var i det minste forberedt på hva som kom. Etter å ha sett en en del episoder på rad i formiddag fordi en ble så grepet at en bare måtte se neste, så var jeg utgrått at jeg fikk hodepine! Og hva var det som var mest gripende? Jo, hvordan Jesus fremstår. For det er jo Jesus som er hovedpersonen i evangeliene, og hvordan vi forstår og oppfatter hvem han er, er det viktigste med en slik filmatisering. Her opplever jeg at The Chosen virkelig har truffet spikeren på hodet. Hvordan han møter mennesker er bare veldig spesielt. Som en som virkelig har vært i behov av et mirakel og opplevd at Herren møtte meg og satte meg fri, så er det så spesielt å se en fremstilling av Jesus som er så tett på den Jesus jeg selv har fått æren og gleden av å bli kjent med. Han er så nær og så enkelt og liketil, og så varm. Det som også preger denne serien fremfor andre filmatiseringen jeg har sett, er innslaget av varm humor, også fra Jesus sin side. Kunne Jesus virkelig slå en spøk? Filmskaperne diskuterer dette selv (40 minutter), og de har erfart at nettopp denne vennskapelige, lune, humoren, gjør Jesus til mer av det han kom for: tilgjengelig, noe vi kan identifisere oss med. Når Jesus og disiplene er i bryllup i Kana og Peter slår fast at Andreas overhodet ikke kan danse, og Peter lurer på om ikke han kan hjelp ham litt så svarer Jesus med et lurt flir: “Ikke engang jeg kan gjøre noe med det der.” Blasfemi? Vel, jeg opplever det ikke slik. For det første er det ting Gud ikke kan. Han kan ikke lyge for eksempel. Han kan ikke fornekte seg selv. Og så er det ting han ikke velger å gjøre noe med. Jeg tror de fleste ler av Jesu kommentar, også fordi vi kjenner oss slik igjen. Vi er født på ny og fylt av Ånden, men en hel del egenskaper og begrensninger er slik som før. Jeg har eksempelvis like dårlig stedsans som før, og kan nesten klare å rote meg bort på et offentlig toalett. Vi kan be Gud om å gjøre noe med ting hvor Gud bare rister på hodet og tenker at det er slik at Gud har skapt oss og han syns det er helt greit. Vi skulle gjerne like å være perfekte, men i en form for perfekt som ikke er Guds type perfekt. Denne religiøse perfeksjonismen er ikke gudelig, og det er tydelig for oss i evangeliene, og The Chosen tar det på kornet med sin fremstilling av Jesus. Han var uten synd. Hva det betyr er det Gud som definerer, ikke vi. Det var mye Jesus gjorde som, om vi hadde gjort det samme, ikke hadde blitt akseptert, og det hadde fort blitt oppfattet arrogant og syndig. Han hudflettet fariseerne og de skriftlære med et ganske så saftig språk når han kaller dem slanger og ormeyngdel (Matt 23). Noe er åpenbaring syndig, men en hel del defineres mer ut fra kilden enn faktiske handlinger. Jesus levde i en avhengighet av og i samfunn med sin himmelske Pappa, og det gav ham sin Fars velvilje. 

Den Jesus vi møter i The Chosen er tydelig, men samtidig raus og inkluderende. Han flirer skikkelig når fiskerne sliter med å håndtere fiskemiraklet, og han er villig til å møte Nikodemus om natten og møter en lengtende og spørrende mann med respekt og en åpen hånd. Når Jesus står og ser folk i øynene og kaller dem med navn, og forteller dem det bare Far ved sin Ånd kan ha åpenbart for ham, så oppstår noen av de mest rørende øyeblikkene. Og når tårene renner, så er det ikke fordi det er noe menneskelig, platt og sentimentalt ved det. Nei, nei! Det brenner i hjertet, for en kjenner seg igjen. Hvor ville vi ha vært uten Jesus og hans undergjerninger?  En sitter igjen med en underlig blanding av dyp takknemlighet og inderlig lengsel. Det formes en bønn i hjertet: Gud, la meg få nåde til å møte mennesker det den måten - med respekt, med en ydmykhet iblandet autoritet og kraft ifra den høyeste Gud, han som er den rette Pappa til alle som kalles barn.  I samtalen mellom regissør og skuespilleren som spiller Jesus (40 min), er det tydelig å se at filmatiseringen er født ut av en dypfølt gudsfrykt og egen erfaring med Jesus i en pågående omvendelsesprosess. Min opplevelse er at det preger innspillingen og resultatet. En får rett og slett en møte med Jesus ved å se på.
 
Hvorfor er The Chosen viktig?
De som har laget The Chosen gir seg ikke ut for at dette er bibelen, men at de snarere lojal mot hovdlinjene i evangeliene og evangeliets verdier. For bibelpuritanister kan nok filmserien være en utfordringen, både fordi en tar seg kunstneriske friheter, og også fordi filmen så tydelig utfordrer datidens skriftpuritanister - både gjennom Jesus, men også gjennom Nikodemus. Det blir så veldig tydelig at forskjellen mellom å elske mennesker med Guds kjærlighet og elske egen skriftforståelse og posisjon rett og slett er himmelvid. Slik sett er The Chosen et viktig initiativ. Vi trenger å se oss selv i lys av Jesus, ikke i lys av vår egen lille skriftforståelse - hvor Guds nåde imot oss - til å være noe helt annet enn det Jesus er - synes å være så mye større - enn nåden imot en hel del andre som etter vårt syn er helt utenfor. Vi trenger å utfordres, og vi trenger å ta inn over oss at det er helt normalt for en disippel av Jesus at det er ting vi ikke forstår, og at det er en opplevelse av risiko og fare knyttet til oppdraget. Hvis vi aldri tar steg i tro, som gjør at det knyter seg litt i magen, så er ikke troen voksende og levende, men syk og døende. Nåde - er noe som virker omvendelse i livene våre, så vi bli mer lik vår Mester. Nåde er ikke en unnskyldning for å være sofakristne som bruker mesteparten av tiden på å klage på det fæle, vantro samfunnet, og ellers på å spekulere på “den store trengsel”. som andre kristne lever i dag ut og dag inn, mens som vi har funnet ut at Gud skal snappe oss ut av, før det tar av. Stakkars oss! Vi tåler jo ikke så mye, kan du skjønne.

Jeg håper at en lykkes med fortsatt å finansiere denne serien. Jeg opplever den unik på flere måter, og jeg anbefaler den på det varmeste.