Get used to different - velkommen til omvendt-riket

Det er en setning som Jesus sier i TV-serien “The Chosen” som har blitt værende hos meg. Når Peter forsøker å snakke Jesus ut av å inkludere tolleren Matteus i disippelgruppa si, og vil forklare Jesus at selv om Peter heller ikke hadde vært mors beste barn, så var altså Matteus til alt overmål en toller, og det var jo helt annerledes. Jesus er ikke så veldig overbevist, og svarer Peter ganske enkelt: “Bli vant til annerledes”. Det er ikke bare jeg som har kjent at dette var noe som berørte hjertet - det virker som om det har blitt et slagord for serien. En kan faktisk kjøpe seg en hettegenser med den setningen ført på, og jeg syntes den setningen var så bra at jeg har jeg faktisk gått hen og anskaffet meg en slik; en grei måte å støtte opp om serien på, i håp om at det kommer en fortsettelse.

Men det er noe med Jesus som er så annerledes enn alt annet, og derfor passer setningen så innmari bra. Gud sier flere steder i GT at han skal gjøre noe nytt som er helt annerledes enn det som har vært før. Han sier at han vil gi et nytt indre - et levende hjerte istedenfor for det harde og døde hjertet som vi mennesker av naturen er utrustet med:

“Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.” (Esek 36:26-27)

Han sier at han vil opprette en ny pakt, hvor syndene er gjort opp for, og hvor tilgivelse er mer enn å dekke over, men en frigjøring til å gjøre det som er rett:

“Se, dager skal komme, sier HERREN,
da jeg slutter en ny pakt
med Israels hus og Judas hus,
 ikke som den pakten
jeg sluttet med fedrene deres
den dagen jeg tok dem i hånden
og førte dem ut av Egypt;
den pakten brøt de,
enda jeg var deres herre, sier HERREN.
 Men dette er pakten jeg vil slutte
med Israels hus i dager som kommer,
sier HERREN:
Jeg legger min lov i deres sinn
og skriver den i deres hjerte.
Jeg skal være deres Gud,
og de skal være mitt folk.
 Da skal ingen lenger
undervise sin neste og sin bror
og si: «Kjenn HERREN!»
For de skal alle kjenne meg,
både små og store, sier HERREN.
For jeg vil tilgi skylden deres
og ikke lenger huske synden.” (Jer 31:31-34)

Forvandling innenifra og ut, er det nye slagsordet som Gud innfører. Jesus bruker begrepet å “bli født på ny” eller “bli født ifra oven” som det også kan oversettes. Paulus bruker et annet begrep: å være en ny skapning. For begge er det et være eller ikke være. Paulus sier at det alt dreier seg om når alt kommer til alt, er å være en ny skapning (Gal 6.15). Jesus sier at den som ikke er født på ny, ikke kan se Guds rike, for det som er født av kjøtt og blod, forblir bare helt menneskelig, men den som er født av Ånden, er den nye ånd som Esekiel profeterte om. Dette er ikke noe vi kan velge bort; det må skje. Og samtidig: det er ikke noe vi bare kan velge, heller. For vi er helt avhengig av Guds verk. Når jeg er ute på gata og vitner om Jesu oppstandelse og frelsen i ham, og folk sier til meg: “Jasså, så du skal frelse meg, nå, hva?”, så svarer jeg alltid: “Nei, det hadde nok blitt et håpløst prosjekt. Den jobben må jeg nok overlate til Gud sjøl. Om du blir frelst, så er det ikke bare at du skifter mening om en del ting. Da har du gjort erfaringer som gjør at du vet at Gud finnes, og de erfaringene kan bare Gud gi dem.” For alle som har gjort denne grunnleggende erfaringen av Guds rike, vil si at det er et før og et etter, enten før og etter var en lang eller kortere prosess. De vil si at det har med Guds nåde og Guds verk å gjøre mer enn egen fortreffelighet og egne gode og intelligente valg. Før var det slik, men så kom Gud på banen, og nå er det slik. Det var Gud som valgte oss, mer enn omvendt. Betyr det at det ikke lenger er behov for forandring når en først har gjort denne erfaringen, da? Absolutt ikke! Tvert imot, faktisk. Jo mer forandring en opplever, jo mer skjønner en hvor mye som er tilgjengelig. For en Gud vi tjener. Her er det jommen mye å erfare og bli kjent med.

Det er flere ulike begreper som beskriver annerledesheten i det rike Jesus kom for å realisere. Bibelen bruker ordet “ny”, men det er mer: Vi er ikke under lovens umulige krav til ytre renhet, men under nådens indre rettferdighet. Vi styres ikke av menneskenaturen, slik vi er i vår skrøpelige kropp av kjøtt og blod, men av Ånden. Slått sammen blir dette slik at bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende. Det sanne beviset for rettferdighet innfor Gud, er nytt liv. Det er Åndens liv i fullt mål som er hele hensikten og målet, slik livets tre var veien og målet i Edens hage. Her er det snakk om mye mer enn bare tilgivelse for synd i gammeltestamentllig forståelse - en ytre renselse (Hebr 10). Derfor sier Skriftene at Jesus ble reist opp ifra de døde til vår rettferdighet (Rom 4). Oppstandelsens plass i vår rettferdiggjørelse er generelt dårlig forstått blant teologer. Og det er ganske enkelt fordi det ikke kan forstås med hodet; det kan bare erfares når oppstandelseskraftens gir oss liv av en annen verden og vi erfarer det Jesus kaller liv og liv i overflod. Dette livet kan bare ta plass i oss slik Gud ønsker det når vårt indre er fullstendig renset. For Gud bor ikke i skitne hus. Selv blant oss såkalte “karismatiske kristne” er erfaringen og forståelsen av hvor langt Jesu oppstandelse tar oss i å erfare dette nye riket, heller svak. Det at Jesus har åpnet for oss en ny og levende vei inn i tronrommet gir oss en ubegripelig mulighet til å se bønnesvar. Vi kan si som Jesus: “Herre, jeg takker deg fordi du alltid hører meg” (Joh 11), men ikke bare det: Når denne trosproklamasjonen av en sann kristen identitet er uttalt kan vi befale Guds vilje å skje, slik Jesus ropte: “Lasarus, kom ut!” Under loven ble den som rørte ved en uren selv uren. I den nye pakt blir den som er uren renset ved den kraft og renhet som blir formidlet av vår håndspåleggelse. Jeg vil si at det er en smule forandring av spilleregler. Her er mer som er snudd på rett kjøl: Den som gir, vil få. Ydmykhet er styrke. Den som vil være den fremste, må være alles tjener. Og slik kan vi fortsette: “Get used to different”.

“We no longer receive signs,
there are no more prophets who remain,
and not one of us knows how long this situation will last.” (Salme 74.9, VOICE)

Guds rike har sine tegn som følger dem som tror. Det er en vesentlig del av en profetisk/apostolisk grunnvoll (Ef 2.20). Paulus sier at denne grunnvollen er Jesus Den Salvede (gr. Kristus, 1. Kor 3.10-11). Hvis det er slik at grunnvollen er Den Salvede; er det da utenkelig at grunnvollen har noe med salvelse å gjøre? Og er det utenkelig at grunnvollen som er Jesus Den Salvede vil føre til et liv og en tjeneste som ligner på den Jesus vi finner i evangeliene, og som vi får bekreftet blir videreført mellom de kristne i Apostelgjerningene, slik apostelen Peter forkynte for dem i Kornelius sitt hjem:

“Hvordan Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og med kraft,
Han som gikk omkring og gjorde godt og helbredet alle som var undertrykt av djevelen,
for Gud var med Ham.” (Apg 10.38)

Er det slik at det Paulus sier om Guds rike at det ikke består i ord, men i kraft (1. Kor 4.20), er like sant i dag som for over 2000 år siden? 

“We do not see any signs of Godʼs presence;
there are no longer any prophets
and we have no one to tell us how long this will last.” (Salme 74.9, NET bible)

“We don’t see any miraculous signs anymore.
There’s no longer a prophet among us
who can tell us how long this devastation will continue.” (Salme 74:9, Passtion Translation)

Salmisten klager sin nød og folkets fornedrelse. Det er ikke utenkelig at dette er skrevet etter at Israel ble borført til Babylon i 586 f.Kr. Nå som de er bortført, begynner de å spørre etter de profetene de før foraktet og forfulgte. En kan komme dit at en reduserer gudslivet til kun å leve helt ordinære liv, ikke helt ulikt alle andre, og at en tar Guds beskyttelse og vern for gitt fordi en er gitt til en kristelig tradisjon. Kom og velsign det vi holder på med, Gud. Profetene advarte at det ikke bare var å proklamere fred. Gud forventet en overgivelse til ham, for det er bare i overgivelse til Gud i en vandring med ham, at vi kan reelt erfare Guds fred. I den tragiske tilstanden Israelsfolket var i som Guds utvalgte folk, innså de at de nå trengte både å kjenne og erfare den Gud som brakte dem ut av Egypt med utstrakt arm. Gud reiste opp profeter også mens folket var i fangenskap i Babylon. Daniel var en som stod frem og hadde påvirkningskraft helt til topps i det babylonske riket. Uansett hvor vi er i livet, er det aldri for seint å vende oss helhjertet til Herren. Gud var tilgjengelig for Daniel og vennene hans, og de miraklene som salmisten etterlyser var der. Daniel fikk også innsikt i framtida for Guds folk: hans frelsesplan og opprettelse av et evig rike som aldri skal gå til grunne. Det var tegn på at Gud både var nær og tilgjengelig i det som var bunnpunktet i Israels historie så langt. Og det var profetiske løfter om en ny tid: en messiansk - en salvet tidsalder. 

• “Ikke ved makt, ikke ved kraft, men ved min Ånd,” sier Herren (Sak 4.6)
• “Dette løfte gav jeg dere
  da dere drog ut fra Egypt.
  Min Ånd bor iblant dere. Frykt ikke!
  For så sier Herren, Allhærs Gud:
  Enda en gang, om en liten stund,
  vil jeg ryste himmelen og jorden,
  havet og det tørre land.
  Jeg ryster alle folkeslag,
  så deres skatter kommer hit.
  Og jeg fyller dette hus med herlighet,
  sier Herren, Allhærs Gud.
  Sølvet er mitt, og gullet er mitt,
  lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud.
  Dette nye hus skal bli
  herligere enn det første,
  sier Herren, Allhærs Gud.” (Hag 2.5-9)
• “Men for dere som frykter mitt navn,
  skal rettferds sol renne
  med legedom under sine vinger.
  Dere skal gå ut og springe som kalver
  når de slipper av fjøset.
  Husk loven jeg ga Moses, min tjener,
  på Horeb for hele Israel,
  med forskrifter og bud.
  Se, jeg sender profeten Elia til dere
  før HERRENS dag kommer, den store og skremmende.
  Han skal vende fedrenes hjerter til barna
  og barnas hjerter til fedrene,
  så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.” (Mal 4.2;4-6)
  

Løftet om en Messiansk tidsalder var knyttet til utgytelse av Guds ånd (Joel 3), og profetene Moses og Elia var profetiske typer for denne nye tidsalderen. Moses profeterte selv om en etterfølger (5.Mos 18.15), og han nevnes her sammen med Elia i de siste versene i GT. Begge var markante profeter med et sterkt innslag av tegn, og de opptrer også sammen i Åp 11 som et bilde på Guds folk i seier selv under hard forfølgelse. Du kan aldri få et apostolisk/profetisk evangelium uten tegn, og du kan aldri få tegn uten at det medfører forfølgelse.

Jeg drømmer om et gudsfolk som kan proklamere til naboer, arbeidskollegaer og venner: “Get used to different”. Et folk som får mennesker til å spørre med nysgjerrighet: “Hva er dette for noe?” heller enn et likegyldig: “Fint for deg, (men jeg bryr meg døyten)...”. Jeg drømmer som hussamlinger som oppleves så spennende at våre barn i skolealder trygler om å få være oppe så mye at de får samlingen med seg. Jeg drømmer om barn som lærer å fungere i den hellige Ånd og som fungerer på linje med de andre tilstede på sin måte og med sine forutsetninger. Jeg drømmer om et Guds rikes familieliv, hvor vi sammen undersøker og erfarer hvordan dette riket i kraft og makt fungerer. Jeg drømmer om husfellesskap som planter ut nye husfellesskap som planter ut nye husfellesskap.... Et livshjul som ikke lar seg stoppe, men som ruller fra hjem til hjem, familie til familie. Jeg drømmer om et gudsfolk som ikke har seg sjøl som fokus, men som vil ta smerten av å så med tårer før de senere kommer til høste med jubel. Et folk som heller vil gi det lille de har i tro til Gud ute blant folk, heller enn å fokusere på å lage seg rom for sin tjeneste i interne kristne møter. Jeg drømmer om et folk som får mennesker som er kirkefremmede til å utbryte: “Dere virker å være sånn annerledes kristne...?”. Jupp. Get used to different!

Å holde på brannen livet ut (Sal 71)

Jeg ble så velsignet av å lese salme 71. Det gav slik gjenklang i hjertet. Jeg er ikke gammel. Jeg er middelaldrende og nærmer meg 50 med rekordfart (aldri vært nærmere). Det er jo ingen alder å snakke om i vår tid, men likevel: En begynner virkelig å reflektere over hva en har brukt livet sitt på og hvordan en tenker en ønsker å bruke resten. Drømmer og lengsler en hadde som ungdom kommer opp til overflaten. Det var disse drømmene en fikk når Gud talte og gav løfter om det han ville gjøre i og gjennom oss; hvordan er det blitt med det? Noen slukner og gir opp drømmene. For min del har de bare blitt sterkere med årene.

“You have taught me since I was young, O God,
and I still proclaim the wonderful things You have done.
Now as I grow old and my hair turns gray,
I ask that You not abandon me, O God.
Allow me to share with the generation to come
about Your power;
Let me speak about Your strength and wonders
to all those yet to be born.” (Sal 71.17-18, VOICE)

Salmisten, som jeg tror er David, snakker ut fra gryende alderdom i denne salmen. Han merker at muskelkraften ikke er som før (v.9). David var en kriger, og fra ungdommen av trente Gud ham opp i en form for krigføring som hadde overnaturlige dimensjoner. Det var ikke vanlig å ta bjørn og løve med bare nevene (1. Sam 17.34-35). Det er ikke vanlig å slå ihjel tusen man med kjevebeinet til et esel, heller (Dom 15.15-16). Rare ting skjer når Herren ånd kommer over folk; ting som egentlig er regnet for å være umulig blant mennesker. Davids tre helter gjorde også ting som en tenker ikke skal være mulig. Å stå aleine mot en hel hær av fiender og vinne seier når din egen hær stikker av - det er vel ikke helt innenfor det vanlige, eller hva? Men vi ser hva som skjer når Gud er med i historien om David og Jonatan. Gud slår fienden med frykt og forvirring, og Jonatan og våpenbæreren slo hele filisterhæren på egenhånd (1. Sam 14.14-23). Jonatan, Sauls sønn, visste mer om hva det innebærer å bære Guds salvelse og fungere i den enn sin egen far, han som var salvet til konge, og det var grunnen til at David og Jonatans hjerter ble så knyttet til hverandre. De var av samme ånd. Og vi skjønner av bibelhistorien at David var velkjent med Guds mirakler, og derfor er det han sier:

“You have taught me since I was young, O God,
and I still proclaim the wonderful things You have done.”

David var ikke bare en kriger; han var også en lovsanger, og her ligger hemmeligheten til den vedvarende overnaturlige dimensjonen i livet hans, og at han ikke bare levde i dette sjøl, men også var i stand til å trene andre opp i det. I dommertiden var det enkeltpersoner som kom og forsvant. Først under David ble det formet et profetisk miljø, et profetisk folk. Derfor er det også derfor at David er en type på Messias, Guds Salvede - det vi i våre norske bibler leser som det greske Kristus. David hadde en brann og en lengsel - at dette mirakuløse ikke skulle avta når han ble gammel og kroppen begynte å skrante, men at han skulle få bringe det videre til neste generasjon:

“Now as I grow old and my hair turns gray,

I ask that You not abandon me, O God.
Allow me to share with the generation to come
about Your power;
Let me speak about Your strength and wonders
to all those yet to be born.”

Han var ikke bare opptatt å snakke om Guds mirakler. David var klar over at han fremdeles hadde fiender; at han fremdeles trengte Guds overnaturlige beskyttelse. Det var ikke bare historiene fra han var ung som skulle fortelles, som om det bare var noe som hørte fortiden til. Hele poenget med å formidle, var å la folk få del i det på en måte som gjorde at det ble en del av deres eget liv. Når vi leser bibelen så er det ikke bare fordi Gud ønsker å fylle hodene våre med informasjon. Nei, nei! Han vil fylle hjertene våre med tro, og bevege oss til å handle i tro, slik at vi kan  gjøre tilsvarende erfaringer. Det hebraiske nâg̱aḏ; her oversatt share og speak about, betyr bokstavelig å fronte og betyr i overført betydning å formidle gjennom ord og demonstrasjon. The Passion Translation sier det slik:

“Give me grace to demonstrate to the next generation
all your mighty miracles and your excitement,
to show them your magnificent power!” (Sal 71.18)

Å fortelle om mirakler er en stor del av dette, ikke misforstå. Det å minne seg selv og andre om det Gud har gjort, er en vesentlig del av det å fortsette å leve i overnaturlige gjennombrudd. Det er en form for lovprisning og forkynnelse på samme tid, og det blir smittsomt. Andre undrer seg og sprer budskapet videre. Ryktene går, og takken stiger opp til Gud. Det å forkynne og vitne om Guds gjerninger skaper og forløser tro som gjør at underne reproduseres. Jo nærmere i tid og rom jo sterkere reproduksjonsevne synes vitnesbyrdene å ha:  “Hei! Så det var ikke bare en historie” Ordet levendegjort i form av et mirakel gir det kjøtt og blod, noe vi lettere kan forholde oss til. Det var derfor Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og det som fulgte var ikke tilfeldig, men Gud planlagt og Gud villet. Gud ville vise til fulle hvordan han virkelig er. Men tilbake til David. Hvordan oppstod krigermiljøet rundt David med folk som gjorde utrolige ting under påvirkning av Guds ånd? De som kom var jo en gjeng tapere; misfornøyde og gjeldstyngde når de kom og slo følge med ham. Jo: 

1) David fortalte om hva Gud hadde gjort - det ser vi av denne og andre salmer. 

2) De så hvordan Gud kom over David, og hvordan Gud brukte ham. 

Ser du mønsteret? Det er det apostoliske: “Vi kan ikke la være å fortelle om det vi har sett og hørt,” (Apg 4.20) som går igjen som er rød tråd igjennom hele bibelen. En levende tro er nemlig slik. Når bibelen snakker om Guds styrke som vers 18 i denne salmen, så betyr ordet som brukes på hebraisk utstrakt arm. Det dreier seg mer om at Gud har all makt. Det dreier seg om Guds vilje til å bruke og demonstrere sin makt og gjøre den tilgjengelig. Guds arm er ikke for kort. Når Gud tok ut Israelsfolket av Egypt med utrakt arm, så var det gjennom en rekke tegn, under og mirakler (5. Mos 4.34). Det gikk ikke stille for forsiktig for seg, for å si det slik. Det er en misforståelse å lage en motsetning mellom Guds hånd og hans ansikt. Om du finner Guds hånd i aksjon, er hans ansikt aldri langt unna. Den som virkelig møter Guds ansikt, kan aldri gå glipp av Guds hånd, for den er like rundt hjørne og Gud elsker å vise den frem til folk som virkelig vil søke ham. Hans utrakte arm er en invitasjon til å løfte blikket å se ham inn i øyenene og oppdage: Han er akkurat så fantastisk og fryktinngytende mektig, som det gjerningene gir inntrykk av.

“You have made me see hard times: I’ve experienced many miserable days,
but You will restore me again.
You will raise me up
from the deep pit.
You will greatly increase my status
and be my comfort once again.
I will praise You with music played on a harp
because You have been faithful, O my God.
I will sing praises to You with the lyre,
O Holy One of Israel.
I will shout for joy
as I sing Your praises;
my soul will celebrate because You have rescued me.
All day long I will declare how Your justice saved me,
for those who have plotted to bring me harm
are now ashamed and humiliated.” (Sal 71.20-24, VOICE)

David bruker det han har erfart med Gud som et springbrett for lovprisning som forkynner, proklamerer og gir ham håp for framtida. Han tar noen beslutninger om ikke la de gryende bekymringene om alderdommen ta overhånd. Han vil løfte frem det Gud er gjennom å fortelle om de under han har gjort. David har skjønt at dette er mer enn bare historiefortelling for underholdningens skyld. De er en vesentlig del av hans liv med Gud, og som han drømmer om å føre neste generasjon inn i. Og det var dette som slik betjente meg når jeg leste denne salmen på nytt. Det er så mye land å innta før vi er i nærheten av å ligne på nytestamentlig, apostolisk kristenliv. Vi har store hoder, men små hjerter som rommer lite tro. Ikke at troen trenger å være så sterk, som om det er noe vi produserer. Men tro er å kjenne Gud. Det er en hjertegreie først og fremst som justerer hodets tanker og analyser ettersom en gjør troserfaringer. Bibelen gir oss tro. Hvordan gjør den det? Gjennom å fortelle hvem Gud er og det han gjør, så vi vet hva vi kan forvente. Den er ikke et leksikon i systematisk teologi. Den er historiefortelling med et konglemerat av stiler og fortellermåter. Den er formet ut fra levd liv, så skrøpelig, sårbart og hjelpeløst det faktisk er, ikke steril og ren trosteori. Et rop i desperasjon i krampegråt og sorg kan være for tro, mens høylydt og entusiastisk proklamasjon kan være uttrykk for hodeteori uten rot i Gud. Han ser til hjertet - det hjertet som lengter samme hva som skjer og hva det møter.

Herre, la meg få vokse inn i, ta del i, og formidle videre til neste generasjon budskapet og en demonstrasjon av din fantastiske person og din mektige kraft. La oss ikke stå der å snakke om Guds kjærlighet uten en demonstrasjon av hvordan den faktisk ter seg. La oss ikke stå der å snakke om oppstandelsen ifra de døde, uten at oppstandelseskraften blir demonstrert, så alle kan skjønne og forstå at Jesus i sannhet er oppreist ifra de døde og at han lever i dem som vil invitere ham inn i livene sine. Guds rike er kommet nær! Det har ikke forandret seg, for Jesus er for alltid den samme. Det er mirakler vi bare vil trenge nå mens vi lever her, men du, Gud, vil for alltid forbli miraklenes Gud, og du vil alltid gjøre mirakler. Herre, gi oss den ånd som gir visdom og åpenbaring, så vi i sannhet lærer deg å kjenne. Ja, kom, Herre Jesus! Kom!