Når stavene knekkes - rikdommens bedrag

En smittebølge og en sunami av syke og døende
Det er krisetider. Alle nyhetssendinger og alle avvisoverskrifter dreier seg om pandemien. Det menes mangt og mye, men det er mye en ikke vet, og en usikkerhet brer seg, til og med i vår vestlige og velstående del av verden. Nord-Italia, som i italiensk målestokk har det beste helsevesenet, har sett dette helsevesenet knele under byrden av en virusepidemi som har den snikende egenskapen at alt for få blir syke nok til at en skjønner hva som skjer før en sunamien av alvorlig syke og døende kommer skyllende, og da er det sørgelig for seint å innføre smittebegrensende tiltak.

Krisetider er vekstider for Guds folk
For Guds folk er krisetider spennende tider. Det kan høres rart ut, men hele menneskehetens historie, også i den kristne æra, har vært en historie av frafall når ting går greit. En finner trygghet i andre ting enn i et fellesskap med Gud. En tenker at en vet best - og treet til kunnskap om godt og vondt lever i beste velgående. Det er ikke så mye Gud trenger å gjøre for at prøvelser kommer oss i møte i en fallen og syndig verden. Vi fikser det egentlig veldig mye godt sjøl. Flere forskere peker på den rådriften vi mennesker gjør på naturen, hvor vi pakker flere og flere dyr tettere og tettere sammen som en årsak til at slike epidemier oppstår. Det er ikke slik at når har Gud fått nok, og nå altså skal vi få smake. Tvert imot. Bibelen sier at Gud virker med sin nåde og begrenser skade, og lar oss på ingen måte få igjen for vår grådighet og selvopptatthet. Og samtidig ser vi i bibelen at synd ikke er konsekvensfri - det gjennomsyrer hele skaperverket i form av alt fra naturkatastrofer til slike pandemier vi nå er vitne til. Og det er ikke slik at det rammer de verste nødvendigvis, heller. Konsekvens av synd kan ramme den som synder, men det kan også ramme “blindt”. Det er alle slags folk som kan bli smittet, bli alvorlig syke og dø. Det utspenner seg et drama i kosmos, i universet som gjør universet og også vår lille jord til et farlig sted å være. Det er rett og slett risikofylt å leve.

De første som våkner når det er krisetider, er Guds folk. De får en ny erkjennelse av hvor skrøpelige vi er, og hvor avhengig vi er av Guds beskyttelse. Vi kommer tilbake til et perspektiv på livet som er gudelig, sant og godt. Ikke det at vi ikke har hatt teologien. Å, jo, da. Det er bare at livsstilen har vært beklagelig lik den de har som ikke tror på og ikke har erfart en levende og personlig Gud. Jeg liker å kalle det for kristen-ateismen. Du vet, når en blind skal lede en blind, så havner det begge i grøfta. Men dette at vi virkelig trenger Gud for vår eksistens og vår trygghet, blir på en ny måte reellt sant for oss når krisen inntreffer så relativt sett hardt som vi ser nå. Jeg sier relativt for hadde du gått ut i bushen i Afrika og fortalt de fattige der ute at nå er det krise nå, så hadde de bare sett dumt på deg. Hver dag er den krise for dem - hver dag er en kamp for å overleve. Å tenke at noen ikke har fortjent å dø en slik død som det er å dø av en virusinfeksjon, enten det nå er corona eller ebola og hva det nå måtte være, er jommen en lukses i et litt større perpektiv. Men for oss som

 ”er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.” (Åp 3.17),

så er dette en ny situasjon, som på en annen måte oppleves truende og da ikke bare for enkeltpersoner i tragiske enkeltepisoder, men for land og folk. Her i Vesten og særdeles i Norge, har vi tidligere blitt forskånet for slike globale trusler.

Mine personlige profetiske notater fra tiden i tronrommet de siste ukene
Bønn og det å være i bønn over lengre tid er noe som har formet mitt kristne liv. Det finnes ikke noe mer spennende enn å få lov til å være i Guds tronrom, og bli lært av ham i den åndelige krigen. Selv om det har gått opp og ned med “bønnetrøkket”, så har jeg alltid vendt tilbake til dette: Gud vet så inderlige mye bedre enn meg hva som trengs her, så kanskje det er rette stedet å begynne, heller enn å kave rundt og mene alt mulig? Etter to år med alvorlig sykdom, så har dette blitt mer enn konstant livsstil. Jeg jages ikke opp av ting som skjer på samme måte, men tar ting mer med fatning og tenker: Hmm, det skal jammen snakke med Gud om og høre hva han sier.

Når også jeg begynte å skjønne at dette med coronaepidemi ikke bare var en greie de kom til å slite med i Kina, men at det kom til å bli en pandemi, så vendte jeg øret til den hellige Ånd for å forstå bedre hva som nå skjer. Noe av det første han viste meg var en dødsengel som hadde føttene sine på ulike kontinenter. Jeg forstod at den var sendt ut for å herje, ødelegge og spre frykt og oppløsning. Ånden talte til meg at han nå kaller Guds folk til å ydmyke seg og å be. Det er en anledning til å reise seg og stå frem og opp. Det at vi nå er begrenset i bevegelsesfrihet og at flere av oss har bedre tid, er på den ene siden fiendens angrep, men det kommer til å fungere så sørgelig dårlig for ham. For i den situasjonen kommer Guds folk til å søke Herren, mer enn bare å søke bekreftelse av hverandre. For en del av oss innebærer det også å faste. Det er alvor nå. Vi kan ikke leke kristne og leke menighet, lenger. Folk sine liv og folk sin helse står i fare, og økonomien kan få en alvorlig kræsjlanding. Lar vi dem som er mest utsatt - våre “dronning Ester” i stikken, så kommer dette til å treffe oss også. Guds plan er ikke ødeleggelse, frykt og oppløsning. For hver utfordring som oppstår, så har Gud en frelsende plan, hørte jeg Shawn Bolz forklare på en TV-sending nylig. Det er utrolig godt sagt. Hver dag er invitasjon til å vandre med Gud, og hver utfordring vi møter er en utfordring til å oppdage nye sider av en mirakelgjørende Gud.

På slutten av den fasten Gud tok meg igjennom, våknet jeg sånn rundt kl. 05.00, og jeg hørte Ånden viske: “Ingen under 40 og ingen helsepersonell skal gå med. Men økonomien vil få en trøkk”. Om det var et løfte eller en løypemelding, er jeg ikke 100% sikker på, men jeg er optimist og tok det som en løypemelding. Jeg har kjent at jeg har brukt mer tid på å be for de mange småbedriftene i Norge. Vi har en idé om at folk som driver bedrift er sånne som er mer rike enn oss, men mange har mer enn nok med å klare seg.

Når stavene knekkes
Staver som knekkes er det bilde som brukes flere steder i profetene (Ezk 4.16; Sak 11.10;14). Det er et bilde på at grunnleggende verdier og verdiskapning som et samfunn bygger på går i oppløsning. I Esekiel bruker bibelen ordet “brødstaven”. Et norsk uttrykk som ligner, er når vi snakker om at det er nok til å brødfø folk. Den staven som får seg en knekk i den kristen vi er i, heter “Trygghet i velstand”. Verken trygghet eller velstand er noe Gud har noe imot. Tvert imot inneholder bibelen flere løfter om begge disse. Utfordringen er når vår trygghet er knyttet til velstand i en verden som representerer alt annet enn trygghet. Vår velstand og trygghet kan være tutftet på en urettferdig verdensordning som forfordeler oss på bekostning av andre. På den andre siden kan vi som troende bruke vår velstand til å velsigne med heller enn å gå ned i dårlig samvittighet fordi vi har det så bra. En jul for noen år siden kjente vi et par hvor mannen i huset hadde blitt arbeidsledig og de visste ikke helt hvordan de skulle få endene til å møtes. Det var en glede å fylle en handlevogn med julemat og i nattens mulm om mørke kjøre bort til dem, snike oss inn på huset, sette maten ifra oss, ringe på ringeklokka og så løpe som gale for å hjemme oss, og så snike oss bort så godt vi kunne til vår eldste datter som ventet i “fluktbilen”. Vi fylte skoene våres med søle i forsøket og holdt på å le oss fordervet. Så gøy! Penger er aldri et problem. Kjærlighet til penger er alltid et problem. En annen gudsmann jeg låner øret til sa at det som skjer nå vil være en “global reset av verdier”. Å oppdage at en bor på en planet i ubalanse og opprør, vil kunne være første steget i retning av å vende oss til Herren, som er den som bringer orden og fred i kaos. Allerede i 1. Mos ser vi hvordan Gud taler inn et ord i kaos og opprør, og bringer lys inn i situasjonen. Og når han etter 6 skapelsesdager ser på det han har fått ut av kaos, rot og opprør, så ser han at det var “såre godt”. Det er dette som er potensiale i det å vandre med Gud. Ikke at det ikke finnes noe som heter kaos og opprør, men at Gud kan snu dette til noe vakkert og godt. Det er slik Gud introduserer seg for oss i bibelen, fordi sånn helt grunnleggende, så er det slik han er. Han tillater opposisjon fordi han er kjærlighet. Alternativet hadde vært skapninger helt uten fri vilje - og en Gud som diktator som trekker i alle trådene til milliarder av Pinochio'er. Men Gud er alt for raus til å gjøre noe sånt, og her er vi.

Jesus snakker om rikdommens bedrag. Han bruker uttrykket i lag med lysten til alle andre ting som en motsetning til å trangen til å kjenne og vandre med Gud.

“Og nå, dere som sier: «I dag eller i morgen drar vi til den eller den byen og blir der et år, driver handel og tjener penger» – og så vet dere ikke engang hvordan livet deres blir i morgen! Dere er jo bare røyk, synlig en kort stund og så borte. Dere skulle heller si: «Om Herren vil, får vi leve og kan gjøre det ene eller det andre.» Men dere skryter og bruker store ord. Alt slikt skryt er av det onde.” (Jak 4.13-16)

Rikdommens bedrag er ikke rikdom, det er en holdning av uavhengighet av Gud som er alle tings tilveiebringer. Derfor finner vi trygghet når vi har rikelig og blir veldig utilpass når vi ikke har rikelig. Vi har ikke nådd det nivået av modenhet som Paulus snakker om når han sier:

“Jeg vet hva det er å ha det trangt,
og hva det er å ha overflod.
I alt og i alle ting er jeg innviet,
å være mett og å være sulten,
å ha overflod og å lide nød.
Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.” (Fil 4.11-13)

For Paulus var relasjonen til Gud viktigere enn fattigdom eller rikdom, det å være mett eller å være sulten. Ordspråkene sier at det er bedre å ha lite med rettferdighet heller enn rikdom på feil premisser. Det er helt klart et moralsk aspekt ved dette, som det å snyte på skatten, eller drive uetisk forretning og unytte godtroende, eller å gå på NAV når en egentlig kunne ha jobbet. Men det dreier seg ennå mer om hvem som er vår kilde i livet. En del av oss som tror vi ikke hadde klart å faste i en uke hadde klart å faste mer enn en uke dersom vi ikke hadde hatt tilgang på mat. Vi hadde måtte rope på Gud om kraft til å gjennomføre dagen og en del av oss hadde blitt bra redusert de første dagene før kroppen hadde fått justert seg. Men de aller fleste hadde blitt overrasket over hva en egentlig hadde klart å gjøre for å få tak i mat, selv om mat ikke var å oppdrive. Sulten driver arbeideren (Ordspr 16.26). Når vi faster så er det fordi vi drives av en sult etter et dypere fellesskap med Gud som er sterkere enn fysisk sult. Det er noe som skaper en ro og en fred og en sindighet som overgår alt annet, og det er gudsfrykt og overgivelse. Du har festet blikket på noe annet enn det fysiske og du styrer etter det med fast og stø kurs midt opp i at utfordringene står i kø. Visst renner det over noen ganger. Visst er det ganger vi roper til Gud. Vi er bare mennesker. Men vi vet at det er lite vi med våre ressurser kan gjøre, og vi vet at det er helt ubegrensa hva Gud med sine ressurser kan gjøre, så da er det jo enkelt hvor en setter fokuset, nemlig der hvor det er hjelp å få. Uro og angst kommer når vi tar et ansvar hvor ting avhenger av oss. Men vi er bare nyttige, vi er ikke nødvendige. Gud ser ting fra et evighetsperspektiv der hvor vi ofte ser de neste dagene og ukene.

Coronakrisen og Guds kraft
Men hvis det er slik at vi med Guds kraft kunne ha gått ut og gjort kål på hele corona-krisen, da? Jo! Det kunne vi ha gjort. Det avhenger av hvor vi er i Gud, og det avhenger av Guds ledelse i situasjonen. Uansett så er det slik at en er avhengig av virkerom for å bringe hjelp. Det var altså slik at Jesus ble drevet ut av Nasaret og at han derfor gjorde få mirakler der. Han kunne ha gått igjennom flokken som ville skubbe ham utfor en skrent og gått inn igjen i byen de ville ha ham bortifra. Men han dro derifra. Vi kan ikke trenge oss inn på sykehus hvor det ligger coronasyke uten myndighetenes tillatelse. Og skulle vi ha fått den tillatelsen, så hadde det nok vært en idé å begynne på likhuset. Etter noen oppstandelser, så kan det være at en hadde fått lov til å gå løs på resten. Dette er ikke utopia. Jeg hørte nettopp en pep-talk av Heidi Baker der hun forteller at hun tok med seg bibelskoleteam rett inn i en koleraepidemi uten noe form for beskyttelse og ikke bare la hendene på de syke, men klemte dem. Hun ble tydelig advart av leger som mente hun kom til å dø. Men etter et par uker var det koleraepidemien som hadde dødd og ikke Heidi eller noen av bibelskolestudentene. Heidi sier at hun gjorde dette - og her ligger nøkkelen - fordi Gud hadde talt til henne om å gjøre det. I den situasjonen som er nå, har Gud derimot talt til henne om å forholde seg til myndighetenes direktiver. Det Gud ser etter er en lydighet som ikke følger eget hode - det som var gårsdagens mirakel og strategi er ikke dagens. Kanskje Gud vil gi dem mer tid til å søke ham og være i bønn? Kanskje er det dette som er strategien? Gud har mye større oversikt enn oss. Enn annen sak er at vi bare gjør det fordi vi selv er redde for smitten og for å skjule egen frykt og vantro. Men hver og en av oss har et ansvar for å søke Gud, høre ifra Gud og gjøre det han sier.

Et rett forhold til myndigheter og styrende organer

En krise er ikke hjulpet av big-heads
og big mouths med liteutviklet åndelig
kapasitet.

Uansett så sier bibelen at vi skal ha respekt for dem som har ansvar i samfunnet (Rom 13). Det kan oppstå “vi lyder Gud mer enn mennesker” situasjoner, men holdningen er like fullt respekt. Dette er ikke en tid å spre som seg med smålige partipolitiske agendaer og lage hylekor - som om vi hadde visst så mye bedre. Bibelen ber oss om å be for dem som er i høy stilling i den hensikt å bevare fred og slik fremme frelse (1. Tim 2). Det er det vi trenger å gjøre nå, enten de som leder heter Erna Solberg, Donald Trump eller Xi Jinping. Vi har lov til å uttrykke behov, og vi har lov til å forklare myndighetene hvordan dette treffer oss - i vårt norske samfunn har Storting og regjering jobbet godt sammen og de forsøker å lytte og forsøker å forstå. Slik sett er vi privilegerte. Men her enn å delta i et hylekor om hvor tåpelige og ubrukelige våre politikere er, så la oss prøve å sette oss litt i deres sko. På den ene siden kan alt for harde smitteverntiltak ramme næringsliv og personlig økonomi for hardt. På den andre siden kan for milde smitteverntiltak føre til en sunami av alvorlig syke som gjør at helsevesenet knekker sammen, og da vil mange som ikke er alvorlig syke av corona, men også av andre sykdommer, kunne dø. Et fungerende helsevesen er ikke bare et velferdsgode. Det gir viktige rammebetingelser for et fungerende nærings- og arbeidsliv. Dette innebærer mer enn å la noen eldre og syke i stikken eller ikke - det er mye større enn et moralsk dilemma, så viktig som det er i seg sjøl. Det er en skikkelig skvis mellom to sterke hensyn som egentlig er umulig å balansere. Hvis vi mener at vi har så sterk tro at dette er sterkt overdrevet, så er det som nevnt bare å gå tillatelse til å gå løs på likhuset. Det hadde vært flott, det. Men vi gjør vel lurt å ta inn over oss det som Paulus sier at han kommer til å kjenne disse oppblåste typene som kritiserte ham på kraften og ikke bare på det de hadde i kjeften. Det er noe som heter “stor i ord, liten på jord.” De som styrer er i desperat behov for visdom, og vi som kjenner Gud, kjenner kilden til den visdommen som trengs. Slik jeg opplever Herren taler til meg personlig, er det vår viktigste oppgave akkurat nå. Så tror jeg vi skal se mange positive bieffekter av at menigheten nå for alvor vender seg til Gud. For han er en bønnhørende Gud. Det er ikke et islamsk inshallah vi holder på med. Han vil tale til oss og gi oss rettledning. For Guds plan er alltid frelsende i sin natur.

Bønn
Herre, vi takker deg fordi du er nådig og god. Vi takker deg fordi din plan er frelse, hvor fienden planlegger død og ødeleggelse. Jeg ber om at du reiser opp ditt folk og at ditt folk skal la seg mobilisere. Herre, kriser er våre øyeblikk og anledning til å stå frem og vise vei. Jeg ber for alle i ledende stillinger at du må gi visdom. Jeg ber for familier at de skal klare å finne en vei i alle justeringer som må gjøres for å få hverdagen til å gå opp. Jeg ber om at ikke noe ekteskap mellom ditt folk skal gå i oppløsning, men at alle foreldre skal samarbeide godt og finne en vei sammen i bønn og samtale. La oss få vitne til naboer som nå er engstelige og redde. Herre jeg ber om at vi skal la vår livsstil justere og at vi skal få nåde til avsløre rikdommens bedrag i våre egne liv, så vi kan bli fri til å tjene deg. Du vil ha en brud som er helt og holdent overgitt til deg. Kom å rens oss, Herre, med din ild. Ja, kom Herre Jesus. Ja, kom!

Den kristne og lidelse - en refleksjon

En profetisk drøm om å trene med helter
I starten av en litt lenger fasteperiode som den hellige Ånd varslet for meg allerede i vår, fikk jeg det jeg tror er en profetisk drøm. Jeg drømte at jeg skulle trene sammen med en rekke idrettsstjerner. Det var jo veldig stas, da. Her var lille jeg og pratet kameratslig med de kjendisene. Men det staselige gikk fort over. For når jeg skulle gjøre det som de gjorde, så gikk det jo heil skeis. Det det gjorde vondt og verket alle steder. De store idrettsstjernene så litt oppgitt på meg der jeg skrek og bar meg, og sa til meg: “Uten at det gjør vondt, kommer du ingen vei”. Idet de sa dette, hørte jeg den hellige Ånd tale til meg: “Du skal begynne å trene sammen med heltene, nå. Og det kommer til å gjøre vondt. Du kommer til å få lyst til å gi opp, men du skal bli værende og vokse til seier.”

Dette har vært en motivasjon for meg i fasten som jeg har vært igjennom. Det er dager som går helt greit, og så er det perioder det oppleves tungt, og en lurer på hvordan i all verden en skal klare dette med både jobb og alt annet som krever en. Da har jeg tatt denne drømmen og sagt til meg sjøl. Det må gjøre vondt, ellers kommer jeg meg ikke videre og får ikke større gjennombrudd. Kanskje er det ikke sant for alle, jeg vet ikke. Det er iallefall slik Herren har ledet meg.

Faste - praktiske erfaringer og bibelske perspektiver
Men uansett; bibelen snakker om faste, og Jesus snakker om at disiplene skulle faste. Mange av dem som har sett gjennombrudd i livene sine, vitner om faste som en vei dit. Og vi trenger ikke å legge skjul på det. Faste er til dels smertefullt. David sier at han “plaget seg med faste” i forbønn for venner (Sal 35.13). En kan få vondt i hodet de første dagene, og at kan bli så inderlig lei av det en drikker på, selv om jeg personlig prøver å variere for iallefall å få noe væske i meg. Kroppen er slik laget at den gir beskjed om at den trenger mat. Det er et overlevelsesinstinkt. Etter hvert som dagene går blir det mer rolig, for kroppen har satt igang annen energiforsyning. Personlig har jeg rikelig å ta av, så det er ingen bekymring. Det som etter hvert melder seg er stivhet i muskelatur og smerter. Dette kan avhjelpes med litt tilskudd av Magnesium og Kalsium. Men på ettermiddagen etter en lang dag, så er energien brukt opp. Jeg pleier å bruke en pose med rett-i-koppen suppe på ettermidagen. Det gir litt tilskudd av salt, så jeg slipper å springe på do hele natten, og hjelper å holde saltbalansen i kroppen. Da har jeg også litt energi til å gjøre noe på kvelden, og blir ikke bare liggende på sofaen i utmattelse. Ulempen er at det tar noe flere dager før kroppen faller helt til ro og alternative energikilder kommer på maks. Fordelen er, ved siden av det som allerede er nevnt, at det er lettere å begynne å spise igjen. Personlig kan jeg slite i lenger tid etter en lenger faste med å få tarmen til å fungere igjen. Og det er minst like ille som fasten. Dette er veldig individuelt, så en må prøve seg frem. Men jeg har funnet ut at det er bedre at jeg faster slik, enn ikke å faste i det hele tatt. For til syvende og sist, så er det ikke fasten som er målet. Jeg faster av en grunn. Det er noe jeg vil skal skje, og som Gud har talt om og gitt løfte om. Jeg har sett mange slike resultater, og det er egentlig det som er hovedmotivasjonen. Samtidig jeg tror at Gud er praktisk. Folk som er frigjort med lønn for sitt arbeid for Guds rike kan fritas helt for forpliktelser når de faster. For oss andre, så kan vi ikke gå uker sykemeldt fordi vi faster, og vi må finne løsninger som fungerer for oss. Ikke lettvint. Ikke uten at det koster noe. Men gjennomførbart. Og det handler i bunn og grunn ikke om vår prestasjon. Det handler om et liv med Gud der vi får nåde til å leve på annen måte - i en vandring med ham. Det handler ikke om oss og vår faste og vår plage. Det handler om Gud og hans nåde, hans verk i oss, både til å ville og gjøre etter hans gode behag. Det handler om hans kraft og hans plan med livene våre. Det er Guds nåde i oss som gjør at vi tåler å stå i ubehag og det ukomfortable. Hans nåde er så rik fordi utfordringene med å leve en disippel er store. Vår utfordring er at vi ofte i liten grad trenger nåde fordi vi ikke tar de utfordringene disippellivet gir. Vi fristes til å grave ned talentet Gud har gitt, som er evangeliet som Guds rike som skal forkynnes med kraft og overbevisning, for vi har det så travelt med å ha det greit og behagelig.

Den ultimate overgivelse kommer i møte med vår ultimate fiende
Men det vil koste å vokse. Det vil koste å innta nytt land. Det vil koste å pionere. Paulus sier et sted i Romerbrevet at vi ikke må ha slik omsorg for kjøttet at det vekkes begjær (Rom 13.14). Det greske ordet betyr å gi forsyning. Det impliserer tanker og fokus, men det tanker og fokus følger gjerning. Bibelen tar på ingen måte til orde for askese i den forstand at en mishandler kroppen for å vinne guddommens behag, som er praksis i en del religioner. Men det betyr på den annen side ikke at vi rømmer enhver lidelse og kostnad. Noen av kjøttets krav er nemlig bedagelighet, latskap og likegyldighet, og enkel tilgang til nytelse. Men Gud kaller seg sjøl en arbeider, og Jesus tok sin Far til eksempel når han ble anklaget for å bryte Sabbaten. “Min far arbeider, derfor arbeider også jeg” (min parafrase). Det er riktig og rett å arbeide. Lediggang er et onde. Og en bibelsk motivasjon for å arbeide, er at en skal kunne inkludere andre i å nyte frukten av arbeidet (Ef 4.28). For når bibelen gir rom for får lidelse, også i vårt arbeide for Guds rike, så gjør den det ikke uten å gi oss håp om å bære frukt, og at vi skal få nyte av frukten. Paulus snakker om det flere steder at han kunne nyte frukten av sitt strev med å bre ut evangeliet. På Paulus sin tid og i mange land også i dag, så er det forbunde med fare for liv og helse å gjøre akkurat det. Tøff forfølgelse kan fort være konsekvensen. Men midt i all denne ydmykelsen, så oppstår en avhengighet av Gud som både renser oss og som fører oss nærmere ham. Det er bare her på jord at vi får æren av å lide i vår vandring med Herren. I evigheten er alt slik borte. Og vår lidelse for ham er dyrebar i Guds øyne og han lønner rikelig. Noen av oss lider kanskje mest fordi vi er umodne og kjødelige. Det er ikke slik lidelse Gud lønner. Men om vi lider fordi vi ærlig og oppriktig vandrer for Guds ansikt og gjør det han befaler oss, så er Gud veldig raus. Noe av det som skjer når vi faster, er akkurat denne ydmykelsen og avhengigheten. En sitter på bussen på vei til jobb og roper inn i seg om nåde og kraft til å klare seg igjennom dagen. En visker til Gud inni seg i løpet av arbeidsdagen og sukker til Gud. Plutselig blir en i større grad avhengig av Gud for hverdagen, slik mange rundt om i verden er det. Og det er på ingen måte usunt, verken for ånd, sjel eller kropp (iallefall ikke min kropp).

Når Gud talte til meg i våres om fasten som jeg nå har vært igjennom, så må jeg innrømme at jeg tenkte: “Kjære Gud! Hvordan skal jeg klare å gjennomføre det?” Og det er nettopp dette som kan bli den enkle veien og en fristelse: Å avvise Gud fordi en ikke tror at dette er noe vi kan gjøre. Vi blir som Lot som sier: “Nei, Herre! Dette får jeg ikke til. Jeg er så liten.”. Om en ser fruktene av Lot sitt liv, så er det gjennomført og totalt tragisk. Ikke minst er det en fristelse her i Vesten hvor vi er vant til at ting er mer lettvint enn det vi kan sammenligne oss med rundt om. Det kan hindre oss i vår vekst med Gud, fordi hans forventning er at vi skal være trofaste og stå i tro helt inntil døden. Det er når vi ser døden i hvitøyet at den optimale overgivelsen kommer:

 “Den ultimate overgivelse kommer i møte med vår ultimate fiende.” 

For hvis ikke engang døden skremmer oss bort fra å gjøre Guds vilje, men bare fører oss nærmere Gud, hva skal da fienden stille opp med? Men om vi lærer oss å rømme all ubehag i vår vandring med Gud, så forbli vi umodne og kjødelige. Vi kan tenke at livet krever så mye av oss; at det er så travelt; så mange arenaer vi skal stille opp på. Men til en viss grad så styrer vi dette sjøl. Vi kan tillegge oss en travel livsstil hvor vi løper heseblesende fra den ene aktiviteten til den andre. Det å arbeide hardt i bibelsk forstand, er ikke å arbeide uten styring. Evnen til å styre på en god måte kommer i fellesskapet med Far, Sønn og hellig Ånd. Paulus ber om at kjærligheten skal bli rik på dømmekraft og innsikt, så vi kan forstå hva som er viktig (Fil 1.9ff). Travelhet som går på bekostning av dette fellesskapet er aldri av det gode. Jeg har f.eks. ikke trent på treningsstudio i denne perioden. Min trening har hatt mer åndelig karakter. Det har minst like krevende, selv om jeg har sittet mer i ro. Mer tid har gått med til bønn og bibellesning. Og jeg har tatt imot utrustning for tiden som ligger foran. Jeg vet at dette ikke blir siste fasten. For det er så mye mer land å innta. Og noe slag elendighet går ikke ut uten bønn og faste, sier Jesus.

Faste - en vei inn i gjennombrudd og sann kristen identitet

“En vesentlig del av en kristen identitet er at vi kan be om hva som helst og få bønnesvar.”

Det er en erfaring som vi har mistet på veien og som gjør at vi fort tyr til andre ting som liksom skal gi oss følelse av en kristen identitet. For noen er bibellesning og -studier noe de tyr til. Andre blir møtegåere og benkeslitere. Både møter og bibelstudier kan på mange måter være både bra, sunt og byggende. Men hvis vi ikke har til hensikt å tro det som står der på en slik måte at vi handler på det, så er egentlig bibelstudiene bare et venterom - noe vi holder på med mens vi venter på at Gud skal komme å overta hele showet - til vi er i himmelen. Men Guds plan og hensikt er å bringe himmelen ned hit. Livet er på jorda er ikke et venterom i Guds perspektiv. Det er en geriljakrig i Herrens hær. Bibelen kalles oss for soldater og Frelsesarmeen har hentet inspirasjonen fra det. Skal vi lykkes i krigen, så er det å lære å be ut fra en kristen identitet en vesentlig suksessfaktor. Det er utrolig hva Gud gjør for venner, og det er nettopp vennskap Jesus snakker om i Joh 15 der han sier at den som er i ham og hans ord får rom i, kan be om hva som helst, og de skal få det (Joh 15.7). Jesus knytter det til det å være en disippel, at vi gjennom bønnesvar ser frukt for Guds rike. En kan jo bli provosert av Jesus: “Må vi få bønnesvar for å bli en kristen nå, også?” Vel det kommer an på hvem du spør. Spør du en gjennomsnittlig kristen i Norge, så vil du nok få et “nei”. Men nå er det Jesus og bibelen som avgjør hva som er sant og ikke. Dersom du ikke allerede har fått verdens største bønnesvar og blitt født på ny, så kan du ikke se Guds rike (Joh 3) og du vil slite med å komme inn i det. Nikodemus tenkte menneskelig og slet med å få Jesu ord til å henge på greip. Men realiteten er at hvis du aldri har opplevd noe overnaturlig - blitt født ifra oven - så står du uten en grunnleggende nytestamentlig erfaring som gjør deg til en kristen. Jesus sier i møte med Nikodemus manglende evne til å skjønne hva det vil si å bli født på ny:

“Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om under her på jorden jorden, hvordan kan dere da tro når jeg taler om alt det underfulle i himmelen?” (Joh 3:12, min parafrase)

Jesus snakker om det jordiske - i sammenheng med å bli født på ny. Det jordiske representerer de under Gud gjør her på jord. Jesus setter det opp mot det himmelske. Dersom vi ikke evner å tro Gud og ta imot det himmelske her og nå - hvordan kan vi egentlig tro på det er en himmel? Det blir bare en flukt og et fjernt håp. Det som gjør at vi er overbevist om en himmel, er at vi opplever himmelske realiteter her og nå. Vi lever i et allerede nå, men ikke ennå. Det vil si: vi smaker den kommende verdens krefter i en fallen verden (Hebr 6.4-5). Døren inn til tronrommet står åpent. Vi kan gå inn dit med frimodighet i kraft av Jesu blod (Hebr 19.10). Det er en nådekongstol hvor vi kan få nåde til hjelp i rett tid (Hebr 4.16). I en nytestamentlig forståelse av evangeliet om Guds rike, så er mirakler ikke noe som er valgfritt ekstra, det er en iboende nødvendighet, selve definisjonen av det riket Jesus forkynte: “Dersom der er ved Guds ånd jeg driver ut de onde åndene, da er Guds rike nådd fram til dere.” (Matt 12.28). Paulus sier at “Guds rike består ikke i ord, men i kraft” (1. Kor 4.20). Om vi fremstår kraftløse, så ender vi fort opp med å forkynne “et annet evangelium”. Det evangeliet apostlene forkynte var et kraftevangelium hvor de vitnet om at Guds salvede (hebr. Messias, gr. Kristus) var stått opp ifra de døde ved Guds kraft og at hadde hadde rent ut den hellige Ånd og startet en ny tidsalder hvor Guds rike i kraft nå er tilgjengelig for alle. Kraftdimensjonen var ikke på noen måte en teoretisk størrelse. Det var en realitet som førte til den eksplosive veksten i veldig lite mottakende omstendigheter. Enten møtte en på jødisk loviskhet eller nasjonalisme, eller så møtte en på hedensk brutalitet og umoral.

Noe av det som gjør at vi finner faste så vanskelig er selvsagt fordi det er krevende å faste, og for noen få av oss er det ikke tilrådelig, heller (jeg har ikke det problemet for å si det forsiktig). Men utfordringen er like mye at vi ikke ser det som kommer ut av det - vi ser ikke frem til noe glede og seier. Vitnesbyrdet om hvilke seire som vinnes gjennom faste står svakt. Det står om Jesus at han holdt ut korset for å få del i gleden som ventet ham (Hebr 12.2). Den visjonen er svak, vil prisen alltid være for høy, er det noen som har sagt.  Alt vi gjør styres at det vi ser. Hvis vi hadde sett og skjønt hvilke verktøy Gud har gitt oss for å se verden forandret gjennom evangeliet om Guds rike, så hadde vi hatt en annen tilnærming. Og det er det rare med vår vestlige kristendom. Det synes ikke å være en sammenheng mellom overgivelse til evangeliet og antall bibler vi eier, antall møter vi holder, antall konferanser vi arrangerer, størrelsen på menighetsbygget og hvor mange prosjektører som viser sangtekstene. Tvert imot. Kjernen i kristen identitet har grunnleggende sett svært lite med de nevnte tingene å gjøre. Kjernen i kristen identitet er å være tro mot oppdraget i bønnens og ordets tjeneste med den nåde og kraft som Gud gir. Det skjer ikke uten ledelse og kontekst. Det er derfor vi er i desperat behov for en apostolisk-profetisk reformasjon som leder Guds folk inn i nytestamentlig erfaring av Guds rike. Det kan fort ta flere generasjoner, og denne generasjonen er for min del den siste. Så da må jeg bestemme meg om jeg vil parkere og gi opp eller om jeg vil være med å pionere det jeg ser i bibelen er Guds standard for kristenliv og -tjeneste. Det er den som er villig til å bruke det en har som Gud vil betro med mer.

Bønn
Herre, ordet ditt taler om å lide med den Salvede, med Kristus. Herre, vil du renne ut din Ånd og din ild, slik at vi slik brenner med den kjærlighet som brenner i ditt hjerte, at vi erfarer at kjærligheten tvinger oss. Herre, vi har så mange valg i vårt moderne samfunn, og alle valg synes å dreie seg om oss, og hva vi skal få ut av livet, så kort som det er. Vil du hjelpe oss å gjøre valgene færre, fordi du setter kursen slik at livet får en enklere form i all sitt mangfold. Herre, vil du føre oss til det punktet at det syvende og sist bare er ett behov som ikke kan stå udekket - det nære og tette fellesskapet med deg. Herre, gjør oss avhengige av deg i en daglig vandring - hvor vi alltid søker ditt ansikt for veiledning og styrke. Himmelske Far; vil du miskunne deg over oss og gjøre livene våre fruktbare for deg. Send din Sønn til oss ved din hellige Ånd, og levende gjør den Salvede i oss, så hans herlighet blir synlig for verden. Ja, kom, Herre Jesus!

Trygghet i det ukomfortable - modus operandi for en disippel

“Google undersøkte alle sine team for å finne ut hva det var som skilte dem som fungerte best fra dem som fungerte sånn passelig. Svaret de endte opp med, var at de teamene som fungerte bedre enn andre i større grad hadde lært å takle å fungere med det ukomfortable over tid. Det hadde blitt deres modus operandi.” (kursinstruktør i smidige metoder)

“De som var blitt spredt på grunn av den forfølgelsen som begynte med Stefanus, reiste omkring, helt til Fønikia, Kypros og Antiokia. Men de forkynte ikke Ordet for andre enn jøder. Da noen av dem, folk fra Kypros og Kyréne, kom til Antiokia, forkynte de evangeliet om Herren Jesus også for de gresktalende. Og Herrens hånd var med dem, slik at mange kom til tro og vendte om til Herren.”Apg 11.19-21, N11BM)

Jeg har vært på kurs i det som kalles “smidige metoder” og navnet på barnet heter “Scrum”. Enkelt fortalt dreier “smidige metoder” om å kunsten å dele opp komplekse problemer og behov for endringer i små deler som kan gjennomføres hver for seg uten at helheten går i stykker og slik at det kan tas i bruk på et veldig tidlig tidspunkt. En tar inn over seg hvor vanskelig det er å kommunisere et behov for de der rare “IKT folkene” slik at de faktisk skjønner det. Derfor lar en dem ikke holde på bort i en krok over lengre tid før en faktisk undersøker hva dem pønsker på. En flytter seg selv mye nærmere og deltar mye mer aktivt og lar også organisasjonen i stort delta mer aktivt ved å prøve ut de det som blir laget underveis. Slik finner en ut om det er i riktig retning og gir mening for dem som faktisk skal ta det i bruk. En får maks lov til å holde på i 1 måned før de som eier behovet undersøker hva som er kommet ut av det. Resultatet blir bedre kvalitet, mindre feil og tidligere gevinster. Mange store IKT prosjekter går i heng fordi det tar så lang tid før det leveres noe at pengekassen og tålmodigheten går tom. Det virker nesten umulig å styre slike prosjekter, for edderkoppnettet av ulike behov, meninger og agendaer synes uendelig. Så mens den forrige IKT direktøren i NAV gikk av på grunn av manglende styring og resultat, bortsett fra at konsulentselskapet hadde kjent seg rik på skattebetalernes regning, så har den nye IKT direktøren innført “smidige metoder” og både ansvarliggjort og involvert organisasjonen for det som skjer.

Hva i all verden har dette på en bibelblogg å gjøre? Vel, det kan du si. Men det gir faktisk mer mening enn du skulle tro - jeg ble faktisk så inspirert at jeg måtte ta meg sammen for ikke å rope “Halleluja”. Vær litt tålmodig med meg, så skal jeg forsøke å forklare.

Eierskap og anvarliggjøring
For det første: Det nytestamentlige menighetslivet som bibelen beskriver er på alle måter smidig. Utfordringen er at en kan blendes av det store hårete målet om å disippelgjøre nasjonene og ikke klare å se hvordan ens egen hverdag henger sammen med målet. Så blir en passivisert og roper og ledere og en Pastor med stor “P” som må fikse oss fordi vi føler oss så underlegen, nedtrykt og miserabel. Sant nytestamentlig menighetsliv består ikke en pastor med stor “P” som skal klø oss på ryggen med til dels en ubibelsk nådeforståelse, så vi så vidt overlever, men et lederskap som er tjenere for en ny pakt, som ikke består i bokstav, men i Ånd. Slike ledere trener de troende til å leve Åndsfylt i hverdagen på en slik måte at en forstår hvordan små enkle handlinger i tro, kan bety mirakler og nytt liv for enkelt-mennesker rundt oss. Heidi og Roland Baker, er gode eksmepler på slike ledere. De sier det slik: “Stopp opp for den ene.”. Og: “Kjærlighet har et konkret uttrykk”. Å leve i et kraftfullt og livsforvandlende liv - og trene andre til å leve slik, er absolutt et lederansvar. Utfordringen er at mange av oss ikke tiltrekkes av sånne ledere. Det blir for ukomfortabelt. Vi vil ha ledere som gjør jobben - ikke ledere som utfordrer og utruster oss til å gjøre jobben, slik Ef 4.11-16 sier, at hver enkelt derfor har en tilmålt “oppgave” som er helt unik og enestående. Ordet for oppgave på gresk energeia - det vi har vårt energi ifra. Det er iallefall ikke passivt.

I den tilnærmingen til stegvis endring som kalles “Scrum”, så fjerner man for det første “vi og de”, og det er det første steget for å aktivisere og ansvarlige folk. Det er ikke de der “IKT folkene” og oss andre, men det er vi. Man lager et lite team som har de personene som trengs for å lage produkter og endringer som en er sikker på er nyttig og verdifullt for helheten. Til det trenger man et team som er tverrfunksjonell. En må ha ulike personer som kan bidra med ulike sider at det som skal til for å lykkes. Høres ikke det ut som akkurat det Paulus sier om Jesu kropp i 1. Kor 12? Om hele kroppen var en type kroppsdel, hvordan skulle en da kunne fungere? Tenk på en cellegruppe, så har du mye godt et slikt tverrfunksjonelt team i en menighetshverdag. Noen plages av at de er forskjellige fra de andre i en slik gruppe og tenker at de derfor ikke hører med. Men Paulus sier at “nettopp derfor er du nødvendig”. Skal gruppa fungere og lykkes, så er det nettopp et mangfold av gaver og personligheter som er nødvendig. Mange synes å tro at det å vinne mennesker gjennom oppsøkende aktiviterer, har med en personlighet å gjøre. Det hadde vært sant dersom de vi skulle vinne alle har en spesiell personlighet, men det har de ikke. Og derfor trengs alle typer personligheter til å være våken, høre ifra Gud og ta kontakt med fremmede. Enkeltes aversjon og angst for å gjøre akkurat det, er nettopp det som gjør at de lykkes med å knytte kontakt med en del type personer, der andre ikke vil lykkes. Jeg har sett dette demonstrert i virkeligheten; det er ikke bare en flyktig teori. Det er ikke en spesiell personlighet som gjør deg til en god cellegruppedeltaker eller cellegruppeleder, heller. Gud kan bruke et mangfold av personligheter, og det han er ekspert på er å sette sammen nettopp en slikt mangfold. Kunsten er å lære å fungere sammen i forhold til et felles mål på grunn av ulikheter fordi vi skjønner at enhet i mangfold er et mål i seg selv; det vil aldri fungere uten disse ulikhetene. En kan bli nedtrykt over at andre har en gave en selv ikke har. En kan bli misunnelig, og en kan begynne å angripe dem fordi de ikke har det perspektivet som vi har. Det er fryktelig barnslig oppførsel, men tro meg: kristne oppfører seg slik. Dessverre. Og de kan gjerne ha vært kristne i flere tiår og til og med mene seg veldig “moden”.

I en “Scrum”-tilnærming, for å ta utgangspunkt i kurset jeg nettopp har deltatt på, er det slik at ingen kan fortelle Scrum teamet hva de skal gjøre den neste måneden. I Scrum kalles dette en “Sprint” - eller på godt norsk: et kortsiktig og konkret mål. Hva som skal være målet, må teamet svare ut og finne ut av sjøl. Ja, ha? Så det glade galskap helt uten styring? Nei, ikke helt. De skal selvsagt forholde seg til det store målet - det en skal oppnå på sikt. Men teamet er selvorganiserende og dermed selv ansvarlig som et helhetlig team for det en leverer i forhold til det teamet selv har sagt at en skal levere. Over i en menighetshverdag, så er det slik at hver cellegruppe er unik, men en unik sammensetning. Ingen kan komme inn utenifra og pålegge gruppa å gjøre slik eller slik. Cellegruppa må selv ta inn over seg det store målet, og si noe om hvordan de som gruppe skal ta et steg i retning av det store målet den neste måneden. Alle i gruppa har et ansvar for å si hva de kan bidra med og er anvarlig for det som vi lever og gjør sammen som cellegruppe. Noen utenfor gruppa kan ha meninger om at noe helt annet er viktigere. Men det får ikke noe å si for en slik selvorganisert gruppe. I “Scrum” er slik forstyrrende innblanding forbudt, for da fjerner du et viktig element: nemlig ansvarliggjøring. Gruppa skal selv ha arbeidsro og frihet til å sette mål i tråd med det større målet, og arbeide imot det. Mener gruppa at en klarer å gjøre mer, så gjør gruppa mer. Mener gruppa at en klarer å gjøre mindre, så gjør gruppa mindre.

Nøkkelordet til sann utrustning og aktivisering er ansvarliggjøring. Den store utfordringen i organisasjonslivet når alle beslutninger tas på toppen og en kan bruke styringsretten til å detaljstyre folk, er at folk inntar en “bend over, here it comes again” holdning. Ja, da. Vi har hørt det før, but who cares. Ethvert problem fikses med omorganisering og omstrukturering. Ny leder - ny omorganisering. Så løser man noen problemer, og skaper to nye. For å løse de to nye problemene som oppstår omorganiserer man på nytt, og kommer tilbake til utgangspunktet. Jeg har sett dette skje opptil flere ganger. De som har vært i organisasjonen lenge bare rister på hodet i apati. Det kan virke som handlekraft, men er egentlig meningsløs selvpining og sløsing av ressurser. Er det ikke slik at vi har en litt oppgitt apati i menighetene rundt omkring? Denne apatien er veldig farlig for en blir ikke ansvarliggjort i forhold til egne holdninger og egen oppførsel. En kan innta en “skyld på andre” innstilling. De er de andres skyld at dette ikke fungerer bedre. Og så kan en kjøre bibelstudier som egentlig har til hensikt å si hva “noen” bør gjøre, mer enn å dele hvordan den daglige vandringen i Guds ord utfordrer og forandrer oss sjøl. Det første er tørt, kjedelig og drepende. Det andre er oppbyggelig, utfordrende og livgivende. Grunnleggende sett kan vi ikke forandre noen andre enn oss sjøl, og den eneste som egentlig kan forandre oss er Herren; vår del av dette er at vi lar ham forandre oss. Om vi lever i en levende omvendelsesprosess som innebærer forandring, så vil vår forandring skape forandring rundt oss. For slik Gud-skapt forandring trigger en lengsel i mennesker, enten de nå allerede er troende eller de ikke er det. Bibelen kaller det å vokse i nåde og kjennskap til Jesus, Guds Salvede (2. Pet 3.18).

I smidig tilnærming som “Scrum” representerer, er det en vesentlig arbeidsform at en regelmessig tar en fot i bakken for å se hvor en er i forhold månedens mål og det store målet som helhet. Det store målet blir brutt ned til enkle konkrete og målbare størrelser som en kan si en enten har gjort eller ikke har gjort. En har faktisk en daglig avsjekk på hvor er vi nå. Dette kaller en “daily Scrum”. På den åndelige siden kan en kalle det for en daglig stillestund hvor en stiller hjertet sitt åpent innfor Gud og lar ham betjene oss og gi oss retning. Etter endt månedsmål, eller gjerne oftere også, som en uke eller fjorten dager, så gjør en i “Scrum” opp status med en “review”, hvor en ser på hva som er produsert og lager plan for det videre arbeidet. Det er flere måter å arbeide dette ut i våre disippel- og menighetsliv på. Den ene siden av dette er disippelfellesskap hvor en holder hverandre ansvarlig i en mann-til-mann og kvinne-til-kvinne relasjon, med maks 3 personer. Det er ikke hvem som helst en forteller alt til og slik skal det være. Slike fellesskap bør ikke møtes sjelderne enn hver 14 dag, hvis en skal ha en disippelgjørende effekt.

• Hvordan går det med andaktslivet? 
• Hvordan går det i ekteskapet og med barna (vis en er gift og har barn)? 
• Hvordan håndterer en seksuelle fristelser? 
• Hvem har en vitnet for i det siste? 
• Hvordan tenker en om seg sjøl; har en gudelige og sunne tanker, eller sliter vi med selvmedlidenhet og ugudelige og negative tankemønstre?  

For de av oss som har styringsevne over tankene, så er det ikke en dum idé å være observant på hvilke tanker vi gir næring - tanker ellers er jo kun flyktige mentale hendelser. Det vi derimot gir næring og forer, vokser til enten en solid grunnmur eller en tankebygning som står i veien for det å kjenne Gud på et personlig plan. Jeg har vært vitne til store forandringer hos folk der lavt selvbilde hindret dem fra å leve ut den Gud hadde gjort dem til. I et disippelfellesskap der to som begge slet med et syndig lavt selvbilde, holdt de hverandre ansvarlige på dette området og utfordret hverandre til å tenke positivt på linje med Guds ord. De hadde en vekst som ble lagt merke til, for å si det forsiktig. Paulus sier til Timoteus at dersom han gir seg til Guds nåde i livet sitt, så vi han ha en fremgang som er synlig for alle.

“Forsøm ikke den nådegaven du har, den du fikk på grunnlag av profetiske ord da eldsterådet la sine hender på deg. Legg vekt på dette, lev i det, så alle kan se at du gjør fremskritt” (1 Tim 4.14-15, N11BM)

Det er ydmykende å gjøre seg ansvarlig overfor noen. Men det er nettopp denne ydmykheten som gir vekst, fordi Gud gir den ydmyke nåde.

En cellegruppe bør også regelmessig møtes for å ha en fot i bakken. Lederskapet i en menighet kan samle alle gruppelederne for en gjennomgang, men min erfaring er at det ofte utarter seg i retning av undervisning og en mer overfladisk tilnærming; jo flere cellegruppeledere som samles, jo verre blir det. Smidige metoder tar tak i det som skjer der hvor gummien treffer asfalten. Vi trenger ikke mer undervisning; kristne i Vesten har et alvorlig fedmeproblem åndelig talt. Vi trenger hjelp til å leve ut undervisningen vi allerede har fått. Vi har fått så store hoder og så små hjerter at det er blitt helt dysfunksjonelt. Min erfaring på et cellegruppenivå er at det er viktigere å samle kjernen av cellegruppa regelmessig. Da kan en sammen se nærmere på helt avgjørende faktorer for vekst.

• Har vi gode samlinger med høy oppbyggelsesfaktor og en lun og god tone? Er folk fri til å dele hjertet sitt, og fungerer vi i åndelige gaver når vi kommer sammen? 
• Treffes vi utenom midtukesamlingen? Lever folk i disippelfellesskap?
• Har vi en plan på andre typer samlinger som gjør at vi bygges sammen som et fellesskap som en familie og ikke bare et møtefellesskap, og hvor vi også kan invitere kirkefremmede?
• Setter vi mot i hverandre og gir rom for ulike personligheter og gaver, eller blir det frustrasjon og en anklagende tone?
• Har vi sett nye på noen av samlingene den siste måneden - og har vi en klar forståelse av et felles oppdrag som preger måten vi tenker, ber og lever på?
• Sender vi meldinger til hverandre med oppmuntringer og ting vi får ifra Herren? Det er en god indikasjon om vi faktisk ber for hverandre eller ikke.

I cellegruppearbeid som jeg har sett vokse, er det viktig å ha slike samlinger regelmessig - helst månedlig og iallefall ikke sjeldnere enn annenhver måned. Slike samlinger er ikke ekslusive - alle som kjenner et ansvar for gruppa har en plass her, for selv om ikke alle p.t. er cellegruppeledere, så har alle potensiale til å bli det. Et slikt forum er et godt redskap for å elske frem flere ledere. Å inkludere alle har dessuten en fin preventiv effekt. For det er en hårfin balansegang mellom å være reell, ekte og konkret og det å ende opp som en sladreklubb. Det vi ikke har til hensikt å be inderlig til Gud om, er ikke et tema. Vi vil hverandre vel, og vi bruker tiden på å be for og å velsigne hverandre. Et hjerte som elsker mennesker trør sjelden feil, for i kjærligheten er det en dyp respekt for folk. Det en har avtalt med folk, kan deles i den hensikt at vi ber om frihet og fremgang. Slike gode hjerter og hensikter i et fellesskap oppleves alltid trygt. Å være litt tilbakeholden med snakketøyet gir mer rom for det profetiske. Det Gud sjøl velger å dele med folk, gjør han alltid i beste hensikt.

Trygghet og trivsel i det ukomfortable
Endring er ukomfortabelt. Vekst er ukomfortabelt. Å bre ut Guds rike er ukomfortabelt, en blir strukket, og det er ukomfortabelt. Å lære det en ikke er trygg i, er ukomfortabelt. Å skulle fungere sammen med mennesker som er svært ulike deg sjøl, er ukomfortabelt. Å ta nye steg i tro, er ukomfortabelt. Forfølgelse er ukomfortabelt, selv om det kun er sur avvisning vi i verste fall opplever i vår del av verden. Er det et ord som går igjen her? U K O M F O R T A B E L T? Helt riktig observert. Å være en kristen i bibelsk forstand innebærer at det kommer til å være ukomfortabelt herifra og til evigheten, bokstavelig talt. Spørsmålet er mer hva dette ukomfortable gjør med oss. I Guds perspektiv har det til hensikt å få oss til å vokse - vokse i nåde og kjennskap til ham. For nåde dreier seg om muligheten til å lære Gud å kjenne i vår svakhet - helt uten at synd nødvendigvis er inne i bildet. I en luthersk forståelse ble Adam og Eva nærmest skapt syndere. All form for svakhet som er menneskelig, er dermed syndig, og det faktum at du kan falle i synd, er for dem beviset på at du er en synder. Du har syndet og har potensiale til å synde igjen. Ergo er du en synder. “Mor Lille kan ikke flyve. En sten kan ikke flyve. Ergo er Mor Lille en sten.” Selve målet blir tilgivelse for synd, slik at vi klarer å snike oss inn i himmelen en vakker dag, hvis vi bare passer på å be om tilgivelse ofte nok, og siden vi fort glemmer det, så tar vi det inn som en fast ting i liturgien. En kan for all del havne i ulike grøfter i hvordan en forholder seg til synd og rettferdighet, men personlig forholder jeg meg til Guds dom over livet mitt: jeg er rettferdiggjort. Det er rett. Det er ferdig. Det er gjort. Det er en frihet som det nye testamente snakker om som djevelen elsker å ødelegge. Slik kan han få oss til å bade og velte oss rundt i nederlag og elendighet og egentlig være mer opptatt av oss sjøl og vår elendighet, enn Gud, og Guds nåde, kraft og gjenopprettelse. Hva er mest syndig? Å være sjølopptatt og sjølfokusert eller å være opptatt av Gud og hans løsning? Å være ydmyk er ikke å tenke lite om om seg sjøl, men å tenke mindre på seg sjøl. Vi ser ikke i sentrum i et gudelig disippelliv - heller ikke våre nederlag. Det er Gud som er i sentrum. Og jo mer du fokuserer på ham, jo mer blir du lik ham. En nåde som ikke forandrer oss, er ikke Guds nåde tatt imot på rette måten.

“Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.” (2 Kor 3.18, N11BM)

Jesus sier at den eneste retten måten å tilbe Gud på er å tilbe i Ånd og sannhet (Joh 4). Og vi tilber Jesus som kom med nåde og sannhet (Joh 1), fordi han er Gud (Joh 1.1). Jesus lovte oss nådens Ånd som hjelper oss å leve ut nådens ord (Apg 14.2). Med nåde og sannhet og Ånd og sannhet så går sannhet fra å bli objektiv til å bli subjektiv. Jesus sier: Jeg er sannheten. Jesus er ikke et objekt, han er en person. Sannheten er personlig. For det ordet vi forholder oss til og som vi anser som sannhet, er ikke bare ord og objektiv sannhet, men et nådeord med medfølgende en kraft som blant annet viser seg i tegn og under (Apg 14.2). Det er dette som Paulus mener når han sier at bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende (2. Kor 3). Objektiv sannhet slår ihjel, men en subjektiv sannhet, der nådens Ånd levendegjør det som er sant og rett ideg og som hjelper deg å leve på en annen måte, er selve livet. Hvis noen sier til deg: “Om du lever slik og slik, så går du fortapt”. Fint. Hvor mye liv har du fått, da? Går du dermed mindre fortapt? Selvsagt ikke! Men det er en objektiv sannhet, like fullt. Jeg møter mennesker som er klar til å dømme seg sjøl som syndere, så det er ikke det som er problemet, men de finner det vanskelig å tro på evangeliet - det virker å være for godt til å være sant. Så hvordan demonstrere at dette “for godt til å være sant” faktisk er reelt og virkelig, så disse får så mye håp og nysgjerrighet at de tar mot til seg og velger å undersøke saken? Du må ha noen subjektive vitnesbyrd om hvordan dette oppleves i praksis. Du må gi dem del i noen subjektive erfaringer av “for godt til å være sant”, f.eks. ved at de opplever en berøring av Guds kraft til legedom eller et profetisk ord som avslører noen av hemmelighetene i hjertet deres (1. Kor 14.22-25). Først da blir det liv og frelse, og de får selv en subjektiv erfaring av dette som de kan fortelle videre. Ufordringen er av vi vestlige kristne har begynt å elske bokstaven som slår ihjel, og alt for mye som skjer på våre møter er nettopp dette: Objektiv sannhet uten hjelp til å sette det ut i livet slik at det blir en subjektivt vitnesbyrd til verden. Selve definisjonen på å være en kristen er møter og bibel. Trist for alle de kristne i Kina som verken har møter eller bibel. De sliter litt ut fra vår definisjon. De første kristne hadde heller ikke egen bibel. Men de de hadde og det de kristne i Kina har, er en fellenevner: en Ånd og en kraft som gjør at evangeliet går sterkt frem under veldig vanskelige forhold. Er bibel da et problem? Nei, langt derifra. Det kommer helt an på hvordan vi bruker den. Hvis den blir en erstatning for levd liv, så blir det derimot et problem.

De første kristne levde ikke akkurat komfortable liv. Det var utfordrende og farlig å være en kristen. Men akkurat det gjorde at det var et nivå av overgivelse som gjorde at kraften til å leve i det ukomfortable og usikre var til stede. Og det var ikke slik at de akkurat overlevde. De var med på å forandre sin samtid. Vi kan lure oss selv og tenke at deres samtid var mer positiv til kristen tro enn vår samtid er. Bevisene er dessverre imot oss - alle sentrale aktører i Apostelgjerningene endte opp som matyrer. Jeg lurer på hva vi da forstår med positiv. Vi må nok erkjenne at forskjellen er oss troende og ikke omgivelsene. For min egen del kommer jeg ikke forbi dette: Det var helt vanlige kristne i Jerusalem som var så trent til å leve i det ukomfortable at de fortsatte å forkynne evangeliet selv om de var drevet fra gård og grunn (Apg 11). Alt som kunne innebære noen form for trygghet var revet bort. Og likevel: Ingenting kunne ta dem ut av en livsstil som innebar å dele troen med andre mennesker. Resultatet ble en ny apostolisk base i Antiokia som tok evangeliet til Europa. Hva var utgangspunktet? Helt vanlige kristne som var trent av apostler til å leve et nytestamentlig kristenliv. De satt ikke og ropte på at lederne i menigheten måtte komme å rydde opp fordi de hadde mistet hus og hjem. De satt ikke og ventet på at lederne skulle komme å gjøre jobben med å dele evangeliet og kjøre store møtekampanjer. De levde sine vanlige hverdagskristenliv som var fylt med Guds nåde, Guds kraft og Guds under. De utgjorde selvgående og selvorganiserte team som jobbet imot det store målet. Og fruktene av det nyter vi ennå idag. Det spørsmål som vi må stille oss er dette: Lever vi slik? Dyrker vi evangelienes Jesus eller dyrker vi Mammon - Bedagelighet, Komfortabilitet og Selvpleie? Er vi en gjeng sanne disipler eller en gjeng selvfornøyde fariseere som liker å peke på andres og samfunnets synd? Du finner ikke mange preiker på søndagsmøter som tar opp dette. Det blir fort for ubehagelig og ukomfortabelt. Det holder å si at samkjønnet samliv er synd og så nikker alle og er enig; en objektiv sannhet som alene ikke hjelper noen. Det som hjelper og som gir vekst er å finne en liten gruppe troende som en begynner å leve ansvarlig sammen med i forhold til det bilde bibelen tegner at nytestamentlig kristenliv - ikke den forvrengningen institusjonalisert kristendom har avlet frem.

Jeg møtte Jesus utenfor en campingplass i Sverige i en tilstand som egentlig ikke lar seg beskrive med ord. Han løste meg ut av fangskapet jeg var havnet i. Og han gav meg et oppdrag: “Det er slutt på alle kompromisser og ville gjøre mennesker til lags. Du må stå for det du ser.” Denne bloggen er en liten del av dette oppdraget. Den viktigste biten er det livet jeg lever hver dag i et team sammen med andre troende. Jeg er overbevist om at vi trenger en reformasjon og at vi som troende trenger desperat å vekkes. Bort fra en ansvarsløs pekefingerlek og barnslig sutring over til et sant disippelliv i omvendelse. Vi må omfavne det ukomfortable som normalen. Ellers er det rett og slett ikke Jesus vi følger.

Bønn
Herre, du ser vår tilstand og du kjenner oss alle. Jeg ber om at du må vekke oss, slik at vi vi ser vår tilstand slik du ser den. Jeg ber om at vi ikke bare skal se tilstanden, men at vi skal se deg som kan gjøre noe med den; du som kan gi oss ild i hjertene, så vi brenner for deg, og salve til øyenene, så vi ser klart. Herre, la oss få bades i din sanne kjærlighet på en slik måte at vi begynner å elske mennesker rundt oss med den samme kjærligheten; en kjærlighet som ikke bare passivt tillater alt, men som forandrer oss fra innsiden ut. Jesus, vi er i desperat behov for forandring! Vi har i stor grad gravd ned talentet - nåden du har gitt. Hvordan skal vi bli stående for ditt åsyn uten frukt? Herre, du må berge oss ut av vår dvale, vår likegyldighet og innlærte hjelpeløshet. Du må sende din ild og rense bort all materialisme og ateistiske tenke- og handlemåter. Kom, Herre Jesus! Ja, kom!

Helliggjørelse, vitnesbyrd og nærvær (Hebr 12, TPT)

Hebreerbrevet er en gullgruve. For de av oss som har lest en hel del i GT og kjenner godt til den gamle paktsordningen, så er det ikke vanskelig å være enig med forfatteren at det vi har fått i den nye pakt i Guds Salvede er så mye, mye bedre. Vi hadde ei på en gruppesamling for ikke så lenge siden som hadde kavet seg igjennom 3. Mosebok. Her kan man lett gå seg vill i detaljerte lover for forordninger; en kan rett og slett bli litt svett. Så vær kjære søster fant det egentlig som en stor lettelse at dette nå forholdt seg helt annerledes at vi nå nyter friheten i den nye pakt. Jeg måtte bare le; for jeg har tenkt akkurat det samme sjøl: “Puh! Dette var komplisert! Takk Jesus at du har introdusert noe enklere!” Men det er først når du studert dem som har gått med Gud før deg, at du skjønner hvor du skal - for Guds mål har hele tiden vært det samme.

“As for us, we have all of these great witnesses who encircle us like clouds. So we must let go of every wound that has pierced us and the sin we so easily fall into. Then we will be able to run life’s marathon race with passion and determination, for the path has been already marked out before us.
We look away from the natural realm and we fasten our gaze onto Jesus who birthed faith within us and who leads us forward into faith’s perfection. His example is this: Because his heart was focused on the joy of knowing that you would be his, he endured the agony of the cross and conquered its humiliation, and now sits exalted at the right hand of the throne of God!” (Hebr 12,1-2, TPT)

 Vi har en sky av vitner. Bibelen inneholder vitnesbyrd. Det undrer meg derfor at en hel del troende synes vitnesbyrd fra søsken i en samling veier mindre enn et bibelstudie. For det bibelen grunnleggende sett har til hensikt, er å invitere oss inn i et fellesskap med Gud, der vi erfarer ham. Vitnesbyrdene i bibelen forsteller oss hva som er mulig å oppleve med ham. Det at Skriftene er innblåst av Gud, gjør dem til noe helt annet enn noe annet som er skrevet. Hele hensikten med å lese Skriftene, er at de skal blåse liv i hjertet ditt, så du kan erfare den levende Gud og vandre med ham. Alt annet gir mening ut fra dette. Hebreerbrevet sier at vi har et løp å løpe, og at det sentrale i dette er Guds vitnesbyrd om sin Sønn. For hva er Guds vitnesbyrd? Jo, at Jesus har fått i ha liv i seg sjøl, slik Gud har det. Hva er det han sier? Jo, at det Ordet Gud taler, og som er Jesus Guds Salvede (Joh 1.1-2), er ett med ham som taler, og at det talte ordet har liv i seg. Derfor: den som tar imot Jesus, har evig liv: liv, ikke bare av en annen lengde, for det kan jo være det grusomte som finnes hvis det livet er av dårlig kvalitet, men først og fremst liv av en annen verden, av en annen kvalitet.

The Passion Translation fokuserer på det å legge av sår - det som i våre norske bibeler formulert som “det som tynger oss”. Jeg tror nok at det ordet som brukes i den greske grunnteksten er videre enn bare sår, men det er en interessant vinkling, likevel. Jeg har som menighetsleder og veileder funnet ut at det er en nær sammenheng mellom sår som ikke har funnet legedom og atferd som ikke er hensiktsmessig og hjelper noen. Kall det gjerne synd. Utgangspunktet trenger ikke å være din personlige synd - det som skapte såret. Men det rare er at dersom det ikke får legedom, så reproduserer det atferd som ødelegger og river ned. Det er derfor det er så viktig at vi hjelper hverandre til gjennombrudd i forhold til negative og til og med traumatiserende erfaringer vi har vært igjennom, slik at vi kan si: Ja, det skjedde, men Jesus har satt meg fri, så det dikterer på ingen måte hvordan jeg lever. Er det legedom å få? Ja, det er det. Men jeg har hørt vitnesbyrd ifra folk som fremdeles er bundet, og jeg har hørt vitnesbyrd ifra folk som nå er fri, men som har vært bundet i årevis. Hvorfor er det slik? Jeg tror vi for stor grad leser bibelen for å få sannhet, bare, mens bibelen leder oss til et evangelium som er Ånd og sannhet - nåde og sannhet. Når folk sier det vi vil at dem skal si, så er vi fornøyde. Om vi erfarer det ordet sier, er blitt mindre viktig. Vi har redusert evangelium om Guds rike til å bli noe i retning av en meningsklubb for spesielt interesserte - eller kanskje for de som uansett får det til. Jeg lengter etter å ha et slikt vennskap med Gud at jeg lever i det som Jesus sier er bunnlinjen i det å kjenne ham: At jeg kan be om hva jeg vil, og få det (Joh 15). Da er jeg en disippel av Jesus. Da bærer jeg frukt.

“So consider carefully how Jesus faced such intense opposition from sinners who opposed their own souls, so that you won’t become worn down and cave in under life’s pressures. After all, you have not yet reached the point of sweating blood in your opposition to sin. And have you forgotten his encouraging words spoken to you as his children? He said, 

“My child, don’t underestimate the value
of the discipline and training of the Lord God,
or get depressed when he has to correct you.
For the Lord’s training of your life
is the evidence of his faithful love.
And when he draws you to himself,
it proves you are his delightful child.” 

Fully embrace God’s correction as part of your training, for he is doing what any loving father does for his children. For who has ever heard of a child who never had to be corrected? We all should welcome God’s discipline as the validation of authentic sonship. For if we have never once endured his correction it only proves we are strangers and not sons.
And isn’t it true that we respect our earthly fathers even though they corrected and disciplined us? Then we should demonstrate an even greater respect for God, our spiritual Father, as we submit to his life-giving discipline. Our parents corrected us for the short time of our childhood as it seemed good to them. But God corrects us throughout our lives for our own good, giving us an invitation to share his holiness. Now all discipline seems to be more pain than pleasure at the time, yet later it will produce a transformation of character, bringing a harvest of righteousness and peace to those who yield to it.
So be made strong even in your weakness by lifting up your tired hands in prayer and worship. And strengthen your weak knees, for as you keep walking forward on God’s paths all your stumbling ways will be divinely healed!” (Hebr 12.3-13, TPT)

Vi har kanskje vondt for å erkjenne det, men også det nye testamente snakker en hel del om smerte og ubehag som en iboende del av det å være og leve som en kristen. Det å være en kristen betyr at du tar del i en smerte som du ellers ikke ville tatt del i. Dette er ikke en “easy-going-feel-good-smooth-moving” greie. Gud er ikke snill og likegyldig. Han bryr seg virkelig om hvordan vi lever. Han er snarere utholdende og brysom, og det skal vi være glade for. Det verste som kan skje er at Gud lar oss gå vår egen vei fordi vi i stolthet og opprør viser ham ryggen over tid. Jeg vil at Gud skal være brysom. Jeg vil at kan skal utfordre meg og pirke bort i meg. Jeg har ikke behovet for å dra “fordømmelseskortet” med en gang det er noe som blir litt ubehagelig.
- “Ååååå - det så synd i meg, for nå føler jeg meg så mislykket.”
- “Å? Var ikke klar over at det handlet om deg”

En kan komme i skade for å lage en pervertert versjon av Guds nåde, som en ikke finner spor av i bibelen. En nåde som er en tillatelsesnåde mer enn en forvandlingsnåde. Paulus sier: Av Guds nåde er jeg blitt det jeg er blitt (2. Kor 10). Og da er spørsmålet: Sånn helt uten videre? Ble det bare slik, helt uavhengig av at valgene han tok? Nei, sjølsagt ikke. For han sier også: “Men jeg har arbeidet hardere enn de alle”. For at en ikke skulle ha anledning til å misforstå og tro at dette dreier seg om å ta seg sammen og rive seg etter håret og bli hårsår, så legger han til: “det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg”. Akkurat. Er det nåden eller hans harde arbeid? Svaret er: “Ja!” Det er hans harde arbeid i og med nåden. Det innebærer at det er forskjellige måter å forholde seg til Guds nåde på: enten sløv og likegyldig eller lidenskapelig overgitt, The Passion Translation kaller det “submit” - de norske biblene snakker om “å bøye seg”. Likegyldighet eller også inaktiv mismot gjør at nåden forblir uvirksom, mens overgivelse gir frukt. for den som gir seg til det - “yield to it”, som The Passion Translation sier. Det hebreerbrevet peker på er en menneskelig tendens, en svakhet, som vi blir advart imot: nemlig at vi kan bli trøtte og mismodige og kjenne på fristelsen til å gi opp. Det vi må være klar over er at vi ikke bare gir opp oss sjøl, men vi gir opp Gud, han som har sagt at nåden er mer enn nok - til forvandling.

Hebreerbrevet har en realistisk tilnærming når den snakker om slappe hender og vaklende knær. Det er jo slik vi kjenner oss til tider, eller hva? Bibelen er ikke en glansbildebok - det er bok om livet slik det faktisk er. Derfor kommer også oppfordringen til å gjøre noen valg som innebærer legedom og styrke, så hendene ikke forblir slappe men som TPT sier, igjen blir løftet i bønn og tilbedelse. Det er ikke meningen av vi skal snuble for å falle, men at vi skal finne legedom og få større evne til å løpe maratonløpet med den styrke som Gud gir.

“Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye. Elia var et menneske under samme kår som vi. Han ba inderlig om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder falt det ikke regn på jorden. Så ba han på ny, og da ga himmelen regn, og jorden bar igjen grøde.” (Jak 5.16-18).

Den type helbredelse vi skanner om her skjer i et disippelfellesskap hvor en snakker om livet der gummien treffer asfalten. Ikke om livet slik vi tenker at det burde være, men slik det faktisk er. Det er et bønnefellesskap hvor vi er ærlige med hverandre og setter mot i hverandre, i de utfordringene vi møter - ikke minst utfordringen i å skulle håndtere seg sjøl - den vanskeligste lederoppgaven av de alle.

“In every relationship be swift to choose peace over competition, and run swiftly toward holiness, for those who are not holy will not see the Lord. Watch over each other to make sure that no one misses the revelation of God’s grace. And make sure no one lives with a root of bitterness sprouting within them which will only cause trouble and poison the hearts of many.
Be careful that no one among you lives in immorality, becoming careless about God’s blessings, like Esau who traded away his rights as the firstborn for a simple meal. And we know that later on when he wanted to inherit his father’s blessing, he was turned away, even though he begged for it with bitter tears, for it was too late then to repent.” (Hebr 12.14-17, TPT)

Det som er fantastisk med bibelen, og som vi finner også hebreerbrevet, er at den viser oss disse utrolige skattene som er tilgjengelig for oss, men at den samtidig peker på at det er et alvor i dette. Bibelen legger ikke skjul på at det finnes både liv og død, og den legger ikke skjul på at syndens lønn er døden. Men den bruker mer tid på å snakke om livet i Gud - for Gud vil lokke oss til å velge livet. Derfor sier den også: Guds nådegave er evig liv i Den Salvede Jesus, vår Herre (Rom 6.23). Hebreerbrevet legger ikke skjul på at det er mulig å “gå bort fra Guds nåde” (Hebr 12.15, N11BM) eller “la Guds nåde gå fra seg” (NO78/85) på en slik måte at det får evige konsekvenser. Evangeliet er fantastiske gode nyheter, men det er et voldsomt alvor i dette også. Det er ikke likegyldig hvordan vi forholder oss til det Gud har gjort gjennom Den Salvede - hans død på korset og hans oppstandelse - Gud forventer en helhjertet respons. Også hebreerbrevet forsøker å motivere oss til å skjønne hvor mye det er å hente i den positiv enden, og forfatteren fortsetter med å vise vår plass i det himmelske:

“For we are not coming, as Moses did, to a physical mountain with its burning fire, thick clouds of darkness and gloom, and with a raging whirlwind. We are not those who are being warned by the jarring blast of a trumpet and the thundering voice; the fearful voice that they begged to be silenced. They couldn’t handle God’s command that said,
‘If so much as an animal approaches the mountain it is to be stoned to death!’
The astounding phenomena Moses witnessed caused him to shudder with fear and he could only say, ‘I am trembling in terror!’
By contrast, we have already come near to God in a totally different realm, the Zion-realm, for we have entered the city of the Living God, which is the New Jerusalem in heaven! We have joined the festal gathering of myriads of angels in their joyous celebration!
And as members of the church of the Firstborn all our names have been legally registered as citizens of heaven! And we have come before God who judges all, and who lives among the spirits of the righteous who have been made perfect in his eyes!
And we have come to Jesus who established a new covenant with his blood sprinkled upon the mercy seat; blood that continues to speak from heaven, ‘forgiveness,’ a better message than Abel’s blood that cries from the earth, ‘justice’ . ” (Hebr 12.18-24. TPT)

Igjen finner vi kontrastene mellom den gamle og den nye pakts ordning, og The Passion Translation får det frem det som ligger implisitt i den greske teksten. Det jordiske Sion er bare et avbilde av det himmelske Sion. Jeg kjenner ikke mange kristne som kaller seg himmelske sionister - for vi har begrenset forståelse for hva Gud egentlig har gjort for oss i Hans Salvede - hans Messias - noen tenker til og med på det som noe midlertidig og egentlig ikke den egentlige kjernen i Guds plan, og det er trist - for også jødefolkets frelse er avhengig av at vi både forstår og lever det ut så mye at den misunnelsen Paulus snakker om i Rom 11 blir en realitet. Vi trenger jødefolket med på laget for å se Guds plan fullført, for den kan på ingen møte fullføres uten. Men Gud har nå gjort det slik, da, de i stort forblir forherdet inntil en generasjon demonstrer Den Salvedes fylde på en måte som gjør at de får øynene opp. At en dytter hele ansvaret vi har for å leve ut det Gud har gjort tilgjengelig for oss inn i et tusenårsrike - en perfekt teologi dersom en trenger en unnskyldning for å leve sløvt - er bare helt tragisk. Og igjen advarer hebreerbrevet oss. Han taler sterke enn noen gang før - han taler fra himmelen til dem som er på jord, gjennom dem som allerede har sluppet inn i himmelen - ikke bare når de døde, men allerede nå. For hebreerbrevet sier at vi er kommet til Sion, ikke at skal komme dit. Er det ikke interessant at forfatteren, hvem det nå er, kanskje er det Priskilla - introduserer erfaring av Guds nærvær, erfaring av den himmelske sfære når det er snakk om helliggjørelse og Guds oppgragelse av oss? Først introduseres vitner og vitnesbyrd - erfaring av hvem Gud er og hva han gjør, og så introduseres tronsalen, himmelen og kongstol grunnlagt på nåde og sannhet. Det er her Gud vil ha vår oppmerksomhet, for det er dette som vil hjelpe oss fremover i et dypere fellesskap og en dypere kjennskap til ham.

“Make very sure that you never refuse to listen to God when he speaks! For the God who spoke on earth from Sinai is the same God who now speaks from heaven. Those who heard him speak his living Word on earth found nowhere to hide, so what chance is there for us to escape if we turn our backs on God and refuse to hear his warnings as he speaks from heaven?
The earth was rocked at the sound of his voice from the mountain, but now he has promised, 

‘Once and for all I will not only shake the systems of the world,
but also the unseen powers in the heavenly realm!’ 

Now this phrase ‘once and for all’ clearly indicates the final removal of things that are shaking, that is, the old order, so only what is unshakeable will remain. Since we are receiving our rights to an unshakeable kingdom we should be extremely thankful and offer God the purest worship that delights his heart as we lay down our lives in absolute surrender, filled with awe. For our God is a holy, devouring fire!” (Hebr 12.25-29, TPT)

Hebreerbrevet taler til oss som kjenner, eller burde kjenne, veien inn i det aller helligste, hvor vi kan høre ham som sitter på tronen tale. Det er ikke slik at lydighet ikke er noen utfordring - det er derfor hebreerbrevet ble skrevet - til oss som kan finne befinne oss blant dem som

• er blitt trege til å høre
• er blitt trøtte og motløse
• mangler innsikt i budskapet om rettferdighet og derfor er umodne
• kjenner på fristelsen til å trekke oss litt unna

Gud ser mer til hjertet enn til bare resultater - for i et mykt og gudfryktig hjerte, så vil det komme frukt. Gud ser på utgangspunktet og han ser på konteksten vi er i når han dømmer; han er ikke urettferdig. Et ydmykt og lengtende hjerte vil alltid vinne anerkjennelse hos Gud; det er vi mennesker som finner det for godt å dømme etter det vi ser i det ytre. Fordi all vekst begynner med det som skjer under jorda, så kan vekst være vanskelig å identifisere noen ganger. Det eneste en vet er at dersom det som skjer under jorda er i vekst, så vil det bare være et spørsmål om tid før det vil vise det i det synlige, også. Vi har søsken som sitter i fengsel for sin tro og derfor er blitt begrensa. Vi har søsken som sitter i fengsel gjennom en kropp som ikke fungerer og derfor er blitt begrensa. Gud tar slike ting med i betraktningen - av dem som er mye gitt, skal mye kreves.

Herre, du kjenner hjertene våre og du vet alt. Du vet om vi drives av din uselviske agape kjærlighet eller om vi drives av behovet for å få oppmerksomhet og anerkjennelse for hva vi har fått til og hva vi har ofret. Må du virke i hjertene våre til både å ville og gjøre etter ditt gode behag. La oss, som Jesus, ha en så klar visjon av den lønnen som venter, at vi tåler å stå i trøkkene, selv når ingen mennesker ser oss og heier oss frem. For du, ser oss Herre, og du er en Gud som lønner urimelig raust og rikelig. Gi oss å elske deg og elske mennesker med din kjærlighet og å holde ut i det løpet du har planlagt for oss. Hjelp oss i vår svakhet, så vi ikke drukner i mismot og apati. La himmelen være åpen og veien inn for din trone være ryddet i livene våre. Herre, lær oss å vente på det. Lær oss å be - ikke religiøs oppramsing, men lær oss å ha makt med deg i bønn, slik Jesus sa at vi skulle ha, vi som er dine disipler. Herre, vær oss nådig og dra oss inn i din nærhet, så vi kan feste blikket på deg og lære deg å kjenne. Ja kom, Herre Jesus. Kom, du Guds salvede, og tenn ilden i hjertene våre!