Nylig hadde jeg gleden av å delta på en såkalt kickstart i regi av “The Last Reformation”. Det var til dels glitrende undervisning (særlig den basert på Luk 10), veldig behagelige og hyggelige bidragsytere og deltakere. De som ledet helga hadde en ydmyk og flott framtoning. For min del ble også praksis ut fra Luk 10 en veldig kjekk erfaring - vi stoppet en hel del folk og
Å høre undervisning fra Luk 10 om å helbrede de syke og finne fredens person/hjem blir jo unektelig litt mer håndpågripelig når de som underviser lever det de underviser og forteller om sine erfaringer, enkelt, usminket og ærlig. Det bygger opp under at dette ikke er en optional extra, men faktisk er Jesu befaling.
Det er en kunst å møte noe som er nytt og til dels annerledes enn det en er vant med uten å ville misforstå eller gå i forsvar i forhold til det ståstedet en har. Folk må få lov til å trekke konklusjoner ut av sin egen forståelse og undervisning, og jeg er ganske sikker på at også innen denne relativt nye bevegelsen, så er det ulike betoninger og praksis i forhold til det som undervises. Det er krevende å pionere og pløye ny mark, og det vil til tider i seg sjøl innebære en form for ubalanse for en fokuserer så mye på det området Gud virker frem i en. Spørsmålet er mer hvordan en i en slik pionersituasjon forholder seg til andre hvor Gud likeens virker frem andre sider av sitt gode rike.
Det er med en viss beven jeg gjør noen refleksjoner rundt deler av undervisning og praksis, som strekker seg litt ut over erfaring fra kun en dags kickstart, som i sum var en positiv erfaring. Det er ikke første gang jeg møter mennesker som vil ut av det tradisjonelle og vende tilbake til nytestamentlig kristenliv og praksis. I all hovedsak er det en drøm jeg fullt ut deler. Mistenkeliggjørende skitkasting som jeg merker meg i enkelte kristne aviser og hvor det nærmest er om å gjøre å lage nye akronymer - JDS, NAR, LTR og så klassikeren fra 90-tallet: herlighetsteologi, er ikke noe jeg ønsker å ta del i. Hva enn det er som er innholdet i disse fortkortelsene, så må alle bare skjønne at det virkelig er grusom vranglære. En bare slenger frem begrepet og nærmest forventer at alle holder seg for sin kristeliøse nese. Jeg har prøvd å spørre en del av disse kritikerne hvordan deres liv med Jesus egentlig fortoner i praksis, men det virker nesten som om identiteten spinner rundt det en er imot og vil advare mot. Og typisk er det bevegelser og personer som Gud bruker utover det grå gjennomsnittet. Jesus advarer mot at ikke engang å ha vært brukt i tegn, under og mirakler er nok i seg sjøl - men det store forskjellen er at Jesus da vitterlig fungerte i dette sjøl og trente andre til det gjøre det samme. For en del som gjør en sport å advare mot alt som stikker nesen sin frem, synes å tenke at dette ikke er en del av Guds rike i det hele tatt. Jeg kjenner personlig folk som har fått livene sine snudd opp ned i positiv forstand gjennom Torben Søndergaard. De er mer ivrige for Jesus enn noen gang. Vi har alle får feil og svakheter; som enkeltpersoner, som menigheter og som bevegelser. De jeg lytter minst til er dem som kritiserer, men som ikke synes å bry seg en døyt om de radikale budskapet Jesus har om et disippelliv hvor den som blir utlært, blir som sin mester (Luk 6.40); tegn, under og mirakler inkludert. Det er lett å bare kritisere alle som faktisk forsøker å ta Jesu ord på alvor, mens en sjøl ikke løfter en finger for at evangeliet faktisk skal være gode nyheter for vanlige folk. Det skremmende med en slik tilnærming er at det ligner på noe vi ikke skulle ønske å sammenligne oss med. Jeg er så ferdig med “vi har skjønt det, vi”-klubben. Realiteten er at vi egentlig har skjønt ganske lite.
som er modellen bibelen gir oss med ulike variasjoner i rekkefølgen på de to siste. Noen kan da hevde at at ingen kan være trygg på at de født på ny og ha del i evig liv uten dåpsvann tilstrekkelig for full neddykkelse og en erfaring av Åndens utrustning til å leve et overnaturlig naturlig disippelliv. Et slikt disippelliv er jo helt klart dit vi skal, men hjelper det oss å være mer firkantet i forståelsen av den nye fødsel enn bibelen? De som ble døpt i Samaria, var døpt til Den Salvede (gr. Kristus). Om de hadde tatt imot Den Salvede som Herre og bekjent ham som Herre når de ble døpt, så sier bibelen at: “Den som påkaller Herrens navn skal bli frelst”. Kan vi anta at de er frelst, da? Bibelen sier at “den som ikke har Den Salvedes Ånd, hører ikke den Salvede til” (Rom 8.9). Hvis en tenker at de ikke var da var født på ny og hadde Guds Ånd boende i seg før apostlene kom ned å la hendene på dem, så får en da den absurde situasjonen at de var døpt til Den Salvede, men hørte ennå ikke Den Salvede til. Det er interessant at Lukas poengterer at de hadde ikke tatt imot Ånden i den forstand at den hadde ennå ikke falt på, kommet over noen av dem (Apg 8.16). I en apostolisk forståelse har du ikke fått Ånden sånn Gud har tenkt at du skal få Ånden, før Ånden både bor i deg og hviler over deg. Ånden bor i oss for vår del. Han er over oss for andres del. Et normalt disippelliv har nettopp fokus på de andre og da må vi ta imot Ånden også slik at vi blir utrustet til å være vitner om Jesu oppstandelse, så også andre kan få del i det (Apg 1.8). Poenget med et disippelliv er ikke at bare vi er født på ny og har del i evig liv. Å ta imot Ånden innebærer både Åndens vitnesbyrd i oss og Åndens vitnesbyrd gjennom oss.
I oldkirken la en hendene på folk for at de skulle få Åndens fylde og det var det en opprinnelig kalte konfirmasjon. Det ble synlig for alle at nyomvendte hadde fått Ånden, akkurat slik trollmannen Simon kunne se at Ånden ble gitt ved apostlenes håndpåleggelse (Apg 8). Så er det jo sant å si en konfirmasjonen som like mye en bekreftelse på et menighetsliv som opererer på et apostolisk nivå som en bekreftelse på om omvendelsen til en nyomvendt er ekte eller ikke. Er vi ikke der at vi har et gjennombrudd på å se folk døpt i Ånden slik de første apostlene gjorde, så må vi plassere ansvaret der det hører hjemme. Dette er jo krevende for dåp i Ånden er jo ikke bare en optional second blessing i den forstand at vi bare kan droppe det om vi ikke ser at fungerer slik Gud har tenkt. Om bønn og faste er nødvendig, så må vi se at folk får hele pakken så de kan leve hele disippelliv. Bare slik vil evangeliet spre seg og flest mulig få del i det.
Når vi altså presenterer evangeliet for folk som ikke er døden nær og derfor kan relateres til røveren på korset, så må vi være tydelige på at frelsespakken innebærer mer enn bare en bønn. Det innbærer at Jesus er Herre og Jesus sin befaling er: 1) bli døpt 2) ta imot den hellige Ånds gave 3) lev et liv som er omvendelsen verdig. Det innebærer blant annet ikke bare relasjon til Jesus som hode, men også til noen andre lemmer på Jesus sin kropp. Vi kan ikke ta lett på dette ved å si: “Nå er du blitt et Guds barn og fått billett til himmelen,” når alt som har skjedd bare er “synderes bønn” i en slik kontekst. Hvorfor ikke? Fordi personen har et disippelliv å leve, og det er dette som skiller en døende fra en som har flere 10-år igjen å leve. Hvis det var slik at det bare var å gjenta noen ord i form av en bønn og så var en sikret for evigheten, så er det vanskelig å forstå det nye testamentes alvorlige advarsler mot et liv uten helliggjørelse, som ifølge apostlene forståelse ikke leder til frelse. For den som er døende, så er det ikke så mye personen kan gjøre annet enn å ta imot forsoning og la seg forsone med Gud og mennesker, og der starter jo reisen for alle. Om omvendelsen er ekte, vil selvsagt Gud selv avgjøre, men personlig har jeg sett mennesker med psykisk lidelse slite med dyp angst få fred i sine siste dager etter bønn og samtale; en forskjell som ikke kan forklares på noen annen måte enn Guds inngripen. Jeg har like vanskelig for å underkjenne Guds verk i mennesker som Peter når Guds Ånd falt på hedningene i Kornelius' sitt hus (Apg 10.44-48). En del vil avvise Guds verk i røveren på korset ved å si at dette var under den gamle pakt, og vi har ikke noen historie i bibelen som bekrefter dette som vei til frelse etter at Jesus hadde stått opp ifra de døde. Men Jesus introduserte ikke bare den nye pakt. Han er den nye pakt in persona.
“Jeg, HERREN, har kalt deg i rettferd
og grepet din hånd.
Jeg har formet deg
og gjort deg til en pakt for folket,
til et lys for folkeslagene” (Jes 42.6)
Jesus startet en dåpspraksis før han gikk til korset (Joh 4.1). Han introduserte nattverden og sa: “Dette er den nye pakt i mitt blod” før han gikk til korset (Luk 22.20). Jesus sa at loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra da av var den en ny æra, og Jesus representerte denne nye fasen, den messianske tidsalder, hvor Guds salvelse og nærvær ble alment tilgjengelig. Vi vet at livet i Ånden ble mer alment tilgjengelig etter at Jesus døde og stod opp igjen, men samtidig så snakker bibelen om erfaring av å få et nytt hjerte også i GT (1.Sam 10.9). Gud har nok en oversikt vi ikke har når det kommer til stykke når det kommer til det verket han gjør. Toppen av kaka får en når det oppstår et behov for å redusere handlingen til den oppstandne Guds Salvede til bare en tørrøvelse når Jesus puster på disiplene med befalingen: “ta imot den hellige Ånd” (Joh 20.22), fordi å ta imot Ånden bare kan under enhver omstendighet være det som senere skjedde på pinsedag. Vi må unngå å sette alt inn i et system hvor vi ender opp med å direkte motsi bibelen, samtidig som vi beholder fokuset på det bibelen beskriver som den normale erfaringen i prosessen av å bli en Jesu disippel. Det er uansett ikke alltid Gud synes det er nødvendig å holde seg innenfor vår trange teologi. Se bare på dette verset:
“Alle som bor på jorden, skal tilbe ham, de som ikke har navnene sine skrevet i Livets Bok hos Lammet som ble slaktet fra verdens grunnleggelse.” (Åp 13.8, BGO, NB-88)
Hvis ikke bare å få Åndens kraft og utrustning, men også neddykkelse (dåp) i vann skulle være helt obligatorisk for frelse i form av ny fødsel i enhver sammenheng, så blir Peter sitt resonnement rundt det Gud gjorde i Kornelius sitt hjem en smule merkelig:
“Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene skulle få høre evangeliets ord av min munn og komme til tro. Og Gud, som kjenner menneskets hjerte, ga dem sitt vitnemål ved at de fikk Den hellige ånd slik som vi. Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset han hjertene deres.” (Apg 15.7-9)
Gud gav dem altså sin Ånd og på denne måten gav ham dem et synlig vitnesbyrd på et renset hjerte. Det er Ånden som føder på ny idet vi tar imot Guds ord (Joh 3.6-8, 1.Pet 1.23, Apg 10.44-46). Så hvordan kunne de få den hellige Ånd på samme måte som apostlene på pinsedag uten å være født på ny? Dåp i vann er obligatorisk for et disippelliv under Jesu Herredømme slik Gud ønsker at det skal være, så de ble selvsagt døpt i vann umiddelbart. Ingen ønsker vel å ha dårlige forutsetninger for denne reisen enn det en optimalt kan få. Men en kan være radikal og tydelig på dåp i vann uten at en dermed går i en ny grøft og gjør dåp og tilstrekkelig med dåpsvann instrumentalt for ny fødsel. Når Jesus bruker “født av vann og Ånd” i Joh 3.5 i møte med en nysgjerrig fariseer så bruker han elementene for å illustrere at det er snakk om noe som er i bevegelse. Verset kunne like gjerne ha vært oversatt “født av vann og vind”, for gr. pneuma, Ånd, oversettes vind i vers 8 når Jesus sier: “Vinden blåser dit den vil..”. Hva er det Jesus vil formidle? “Kjære Nikodemus: Dere har loven, som dere håndterer som en hard, firkantet sak, som ikke flytter på seg. Den kan uansett ikke kan gi liv. Det jeg snakker om er noe helt annet.” Det bli mer enn søkt å si at vann i Joh 3.5 ikke er ment som levende vann fordi levende ikke står der. Hvordan er det med det som blir født? Det lever. Hele konteksten i Joh 3.5 er nytt liv. Når Jesus snakker om det levende vannet vannet i Joh 4, så er det fordi han setter en motsetning mot brønnvannet som står i ro, og det vannet han vil gi, som veller fram og gir evig liv. Jesus bruker stillestående vann som bakgrunn for å snakke om en annet vann. Hvorfor er det selvsagt at Jesus ikke snakker om levende vann også i Joh 3.5 når å gi nytt liv er selve konteksten i Jesu samtale med Nikodemus. Men det er altså som som får det for seg at det må være dåpsvannet Jesus sikter til, for levende vann kan det visst ikke være. Da er kanskje ikke vinden levende heller, da, for er jo da heller ikke spesifisert som livets vind? Om en absolutt vil tolke vann i Joh 3.5 som dåpsvannet, fysisk vann, så blir et ikke annet enn en tolkning, en antakelse. Og denne tolkningen har etter mitt syn har flere svakheter ved seg og skaper flere utfordringer enn det løser. Hva om vi ikke har dåpsvann tilgjengelig? Blir folk ikke født på ny, da, med mindre Gud gjør et miraklet og vannet fosser ut av fjellet? Det hjelper ikke at de taler i tunger engang? Jeg tror ikke Gud har gjort seg så avhengig av fysisk materie, uavhengig av hvordan vi tolker Joh 3.5. Personlig tror jeg Jesus snakker om levende vann og vind - elementer i bevegelse som Jesus bruker for å forklare det som skjer i den nye fødsel - slik den egne sammenhengen understreker (v.8). Det er Ordet og Ånden som er livgiverne. Både Ordet og Ånden er levende og beskrives i bibelen som Gud sjøl, og derfor er denne forståelsen også i samsvar med utrykket født av Gud som en også finne i Johannes evangeliet, og det er i samsvar med Paulus “renset i vannbadet i ordet” (Ef 5.26). Det er også litt underlig at en må tolke “av vann” som bokstavelig vann i denne forståelsen, men “av vann” er ikke bokstavelig slik at dåpsvannet er å forstås som det som faktisk føder deg på nytt (og dermed er guddommelig og livgivende). Da skal en tolke dette som at det er handlingen å la seg døpe i vann som den rette responsen på evangeliet. Rett respons på evangeliet er det lett å være enig i, men det er en angriper noe en oppfatter som en inkonsekvent tolkning og introduserer noe som er minst like inkonsekvent. Det noen ganger vi uansett kommer til ulike konklusjoner, uten at det trenger å være av kritisk betydning; for hvordan en anvender sin egen tolkning blir til syvende og sist mer avgjørende.
Å tenke at dåp i vann er instrumentalt for ny fødsel er en til dels reaksjon på at en har redusert dåp til et symbol for det en alt har tatt imot. Et slikt syn er igjen en reaksjon på spedsbarnsdåp hvor dåp blir instrumentalt for ny fødsel. Men finnes det en annen vei i dette? Jeg tror det. Det som tilstrekkelig med dåpsvann derimot er instrumentalt for, er det Peter kaller å “væpne dere med denne tanken: Den som har lidd i kroppen, har gjort seg ferdig med synden.” (1. Pet 4.1). Hvordan har vi lidd? Jo når Jesus døde, så døde vi. Det var vår synd han dømte på korset, og derfor uttaler Paulus en en utført dødsdom over våre dødelige kropper: “Men om Den Salvede (gr. Kristus) bor i dere, er nok kroppen død på grunn av synden.” (Rom 8.10). Tidligere i Romerbrevet har Paulus slått fast:
“Hvordan kan vi som døde bort fra synden, fremdeles leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Den Salvede (gr. Kristus) Jesus, ble døpt med henblikk på (gr. eis) hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen med henblikk på (gr. eis) døden.” (Rom 6.2-4).
Tilstrekkelig dåpsvann betyr at vi erfarer at vi blir begravd i vannet. Vann er sånn sett bare en praktisk sak fordi en fort kan dukke folk under og få dem opp igjen. En kunne brukt sand hvis en var i en ørken, eller annen materie enn kunne begravd folk i, men det hadde fort blitt mer omfattende, og en skal helst få folk opp igjen i live. Begravelse er uansett det endelige farvel med den som er død. Vi graver ikke opp folk som er begravd og sjekker om de fremdeles er i live. It's finito. End of story. Det gjør at vi kan væpne oss med følge tanke: I og med at vi er død med Jesus, så er vi ferdig med synden, fordi vi døde bort fra den. Har man ikke denne konkrete og fysiske erfaringen? Vel, da blir væpningen av tanken fort svakere. Er dåp dermed bare et symbol, eller en mental greie? Nei! Paulus kaller dåpen Den Salvedes omskjærelse hvor vi ble kvitt kroppen som synden/kjøttet hadde makt over; og det er et verk av Ånden (Kol 2.11-12; Rom 6.6; Rom 2.29). Peter sier at på samme måte som vannet frelste ham fra den syndige verden omkring ham, så vil vannet skille oss fra en syndig verden, slik at det frelser (legg merke til nåtid) oss i vår vandring her på jord. Er det positivt? Helt klart! Er det reelt! Absolutt! Akkurat slik nattverd er en reell velsignelse i vår vandring med Herren. Men om vi skal si noe sikkert om hva dåp i vann gjør for oss, så er det en stor fordel å bruke bibelavsnitt hvor ordet dåp (gr. baptisma) faktisk er konkret brukt og ikke vers som bare kan tolkes i retning av dåp i vann, om det gir aldri så mye mening for noen. Ellers kan en ende opp med samme sannsynlighetsberegning som de som forkynner spedbarnsdåp gjør bruk av når de antar at det må være spedbarn i en familie (Apg 16), selvsagt under enhver omstendighet. Det er jo det eneste logiske, selv om det tydeligvis ikke trenger å være det i Samaria by, for der står det konkret at det var menn og kvinner som ble døpt, men ingenting om spedbarn (Apg 8.12). Entydig og skråsikker kan vi være der bibelen gjør gir oss det skråsikre og entydige grunnlaget.
Vi er kalt til å gjøre disipler. Det innebære omvendelse, tro, dåp i vann og Ånd og et disippelliv i et fellesskap av disipler hvor vi utforsker hva det vil si å være Jesu kropp hvor Jesus er hode. For alle har vi et budskap som innebærer kall til endring i den retningen. Johannes sier at det er noe som kan gjøre oss trygge i forhold til dommens dag: “For slik Den Salvede (gr. Kristus) er, slik er vi i denne verden.” (1. Joh 4.17). Og da har vi fokus på det disippelsskap dreier seg om: ikke en billig billett til himmelen, for det ble betalt en ubeskrivelig pris for tilgivelse og muligheten til evig liv, både nå og for evigheten. Gud fortjener derfor en bedre respons. Den som virkelig gripes av Guds frelsende nåde gir med samme raushet som Gud gir. Det er slik Gud har planlagt at mange skal få del i frelsen. “Dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til et vitnesbyrd (som et bevis) for alle folkeslag, og så skal endes komme.” (Matt 24.14).
Konferansekristendom vs. disippelliv
Det er ingen tvil om at det i den karismatiske kristenheten i den rikere delen av verden har oppstått en (u)kultur med overdrevet vektlegging av håndspåleggelse som vei til å bli utrustet fremfor helt enkelt å praktisere det Jesus befaler sine disipler å gjøre. En kan dra på konferanse til konferanse, men det er flere hverdager enn det er konferansedager, og hva en da gjør på disse hverdagene avgjør i veldig stor grad hvilken vekst en ser i sitt eget liv og tjeneste og i Guds rike. Men det må være mulig å påpeke denne ubalansen og ta et oppgjør med den uten at en dermed slår helt beina under bibelens undervisning om håndspåleggelse og gjøre den irrelevant:
“Derfor vil jeg minne deg om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg.” (2 Tim 1.6)
“Forsøm ikke den nådegaven du har, den du fikk på grunnlag av profetiske ord da eldsterådet la sine hender på deg. Legg vekt på dette, lev i det, så alle kan se at du gjør fremskritt.” (1 Tim 4.14-15)
Profetiske ord og håndspåleggelse kan frigjøre ny dimensjon av nådegaveutrustning i oss, lenge etter at vi først ble døpt i Ånden. Men det er ikke slik at realiseringen av den nådegaveutrustningen skjer helt av seg sjøl. Derfor er bibelen tydelig, også i disse versene, på at må noe mer til enn bare håndspåleggelse. Timoteus får beskjed om å ikke forsømme gaven, men snarer legge vekt på å leve i den, så alle kan se at han gjorde fremskritt; og slik holde flammen i live; stadig tenne dem opp på nytt. Det er mulig å ta imot og så begrave talentet; begrave nåden og la den være uvirksom. Da er det ingen som legger merke til noe fremgang og ingen får glede av det Gud har investert. Men jeg vet fra eget liv at det har vært et før og etter håndspåleggelse, og det er nok av eksempler på at tjenester har fått en helt annen dimensjon og gjennomslagskraft som følge av dette bibelske fenomenet. Det som synes å gå igjen er at det over tid har vært en vilje til å gå med Gud med det en allerede har. For den som er trofast i lite, skal settes over større ting. Men hvis en går i den andre grøfta, og helt avviser at håndspåleggelse kan være en måte Gud arbeider på for å utruste folket sitt, så kan en både praktisere, faste og be uten at et gjennombrudd Gud hadde planlagt for deg, faktisk blir å skje. Du smittes av dem du omgås. Noen vil si: Men Gud kan jo gi deg det uten at en oppsøker folk som åpenbart har en gave. Jo, da. Gud kan alt, han. Så da kan jeg flytte til Antarktisk og sette meg der å vente. Forhåpentligvis dukker Gud opp eller så fryser jeg ihjel. Litt drastisk og noe spissformulert. Poenget er at Gud må lede hver enkelt av oss i dette. Du trenger like mye å høre fra Gud for å bli værende der du er, som du trenger for å flytte på deg. For du trenger at Gud taler til deg og konkretiserer din del av et felles oppdrag. Og uten overgivelse og innvielse kommer en uansett ingen vei. Ser en et gjennombrudd gjennom enkel innvielse og lydighet der en likevel lever og bor, så er det jo det helt råflott. Men når jeg leser Skriftene, så er det ikke slik at det ene utelukker det andre; tvert imot! Det henger sammen. Gode eksempler på dette er Elisja og Josva. Begge tjente trofast i det små. Men var det helt tilfeldig at akkurat disse ble “arvinger” i profettjenesten? Gud kunne jo ha gitt det til noen helt andre, som ikke hadde hatt noe med Moses og Elia og gjøre i det hele tatt. Hvis det er slik at Gud bare gir det sånn helt ut av luften, så finner jeg undervisningen i Ef 4.11ff noe underlig. Tjenestegavene skal utruste de hellige til tjenestegjerning. Det er slik Gud jobber i sin menighet. Men hvis alle setter seg på bakbeina og tenker, men Gud kan jo bare gi meg det; hvorfor trenger jeg disse folkene, så kortslutter vi et vekstpotensiale som Gud har lagt ned. Den store utfordringen i Vesten er at vi har lagt opp menighetslivet slik at det er tusen feile motiver for å bli utrustet: Store møter med mye folk. Flotte talerstoler. Massiv annonsering. Jesus holdt ikke på sånn; ei heller apostlene. Paulus sier sågar at han opplever at Gud har ordnet det slik at apostlene syntes å være nederst - de som alltid havna i størst trøbbel. Å praktisere i enkelthet og stillhet er mitt. Å bli lagt hendene på for ny dimensjon av salvelse og nådegaveutrustning er mitt. Å lide for evangeliet er mitt. I reaksjon mot umodenhet og ubalanse, kan vi fort gå fra grøft til grøft og så viser vi oss som umodne sjøl. Men det nye testatmentet viser oss en annen vei.
Ingenting er demoner vs alt er demoner
Dette med urene ånder kan fort bli et minefelt å bevege seg i - særlig dersom en legger seg til en vane å filme og publisere film av mennesker i veldig sårbare situasjoner. Om vi kristne kan ha utfordringer oss imellom på å håndtere dette området på en balansert og umoden måte, så må vi ikke innbille oss at samfunnet rundt oss er noe bedre. Det hadde faktisk ikke vært så dumt å bruke noen eufeismer på et område hvor vi uansett ikke har full oversikt. Det vi snakker om er sykdom og plager. I kategorien plager kan vi putte tankekjør og faste mønster i forhold til fristelser, uten at det nødvendigvis er psykiske plager. Folk kan ellers være velfungerende. En veldig forenklet og kanskje ikke så dum tilnærming er å stille spørsmålet: Er sykdommer og plager et gode eller et onde? Jeg tror alle - også folk som ikke tror, vil være enig i at det er et onde. Så mye innsats som vi legger i å kurere sykdom og så mange selvhjelpsbøker som er skrevet om det gode liv, så virker det som om at vi har en drøm om å være friske og hele. Drømmen om paradis slipper likdom ikke tak i folk. Om vi da tar inn tanken om at det finnes en god side og en ond side i universet, og at disse er personifisert som Gud på den gode siden, og djevelen på den onde siden, kan vi ta si at sykdom og plager kommer ifra den onde? Som kristne vet vi at synd og menneskets valg er en del av dette, og samtidig vet vi at det onde noen ganger rammer dem som lever helhjertede, overgitte og gudfryktige liv fordi denne verden ligger i det onde. Synd er like fullt et redskap djevelen bruker for å introdusere nettopp sykdom og plager. Det er nyttig å gi sykdom og plager en avsenderadresse. Ikke for vi skal la oss imponere av hva djevelen kan få til, men for at vi skal vite at dette er noe Gud har til hensikt å fri oss ifra, og han kommer uansett til å vinne til slutt. Dersom vi tenker at sykdom og plager har med syndefallet å gjøre, selv om det ikke nødvendigvis indikerer personlig synd, så kan vi tenke på sykdom og plager og det faktum at vi er forgjengelige mennesker som er sårbare for slikt som noe urent som Gud har til hensikt å rense helt bort. Poenget er hvordan vi møter mennesker som opplever hele det kristne verdensbildet som fremmed, samtidig som vi som ser at det er noe bak scenen som styrer begivenhetene, kan ha friheten til å ha hele verktøykassen tilgjengelig når vi betjener folk. I en kultur gjennomsyret at et ateitisk tankesett, ville jeg ha frontet folk sitt vitnesbyrd om hvordan de er blitt fri fra sykdom og plager gjennom forbønn, ikke detaljer om demoniske manifestasjoner som kan inkludere risting, bjeffing, fråding, spying, etc. I forhold til offentligheten hadde jeg egentlig latt det så langt som mulig forbli en djup bevart hemmelighet (så ser vi av evangeliene at det ikke alltid er mulig dersom vi betjener folk i offentlighet). Det har noe å si om vi ber på denne måten: “Kom ut, du svarte demondjevel!” eller om vi ber: “Jeg går imot denne plagen og alt urent fra den onde!” Om det siste er like effektivt i forhold til befrielse er det langt å foretrekke. Personlig har jeg noe erfaring med utfrielse, men antakeligvis for lite i forhold til i hvor stor grad dette er en reell del av de sykdommene og plagene folk sliter med. For meg var det oppmuntrende på TLR- kickstart å høre om en slik lite åpenlys og “vulgær” måte å utfordre og kaste ut åndsmakter på. Hva som da skjer, vet en jo ikke, men min erfaring er at det vet en uansett ikke i denne tjenesten. Til det har jeg sett for mye av det som puttes i kategorien “rart”, og jeg bare takknemlig når det hele går rolig for seg.
I en del tilfeller er det veldig klart om folk plages av åndsmakter, og i den del tilfeller er det ikke like klart. Jeg har vært med på å rense et hus, som egentlig viste seg å være å rense den som bodde der. Det interessante i dette tilfellet var at personen som ble befridd egentlig ikke trodde på noen åndelig dimensjon i det hele tatt, men her hadde det skjedd så mye merkelig, at nå hadde hun virkelig fått nok. For at vi ikke skulle ringe etter folk i hvite frakker med det samme, så hadde hun en venninne til stede for å bevitne “galskapen”. Vi ba og satte henne fri og velsignet hele huset med Guds fred, og plageånden forsvant. Jesus helbredet en kvinne som hadde vært krumbøyd. Bibelen sier spesifikt at hun hadde vært plaget av en sykdomsånd. Men Jesus ber like fullt på denne måten: “Kvinne, du er løst fra sykdommen din.” (Luk 13.10-13). Så la han hendene på henne, og hun reiste seg opp. Her står det ingenting om demoniske manifestasjoner i form av rop og skrik, fråding, falle om eller bli kastet rundt eller noe sånt. Det hele synes å gå rolig for seg. Men dette viser oss at fysisk sykdom kan ha like mye med sykdomsånder som psykiske plager. Materie og det åndelige henger sammen, og i vår moderne verden vet vi litt mer om hvordan hjernen som materie og det sjeliske henger sammen. Dersom folk lider av demens kan en faktisk se fysiske endringer i hjernen, demens kan føre til personlighetsforandringer/-forstyrrelser. Er dette av fysisk karakter eller åndelig karakter. Svaret er antakeligvis “ja”. Det jeg er mer skeptisk til, er når en kobler alle former for psykiske plager og sykdommer utelukkende til det demoniske. En kan slå noen så hardt i hodet at de kan få funksjonshemming og personlighetsforandring. Får folk dermed en demon hvis de blir slått i hodet? Vi beveger oss fort ut i et farlig langsskap. Ikke minst er det slik at dersom folk virkelig sliter psykisk med angst, depresjon og suicidalitet, så skal en helst operere rimelig presist. Jeg tror ikke folk som plages sånt vil bry seg det minste om den åndelige diagnosen om det bare hadde blitt frisk. Så har en 100% success rate, så betyr det ikke så mye. Men vi har et stykke igjen før vi når Jesus og de første apostlene sitt nivå. Jeg må innrømme at jeg tenker slik at dersom jeg var plaget av angst, så var det ikke av veldig helbredende karakter om jeg fikk servert idéen om en et par demoner i tillegg, gitt at jeg fremdeles hadde plagene etter forbønn og betjening. Det kan rett og slett virke traumatiserende, og jeg kjenner til et par slike tilfeller. Også her finnes det åpenbart flere grøfter, for dersom vi aldri opplever at det er åndskrefter involvert og vi aldri snakker sammen om kristne om erfaring på dette området og hvordan vi mest effektivt kan la oss lede av Guds Ånd i forhold til å se folk frisk og fri, så henger ikke vårt verdensbilde helt sammen med det vi finner i det nye testamente. Jeg leste en artikkel om en prest som selv hadde en funkjonshemming som mente at det nytestamentlige forholdet til slik sykdom var gammeldags og utdatert. Jeg er derimot helt sikker på at dersom han kunne ha tatt en pille som fjernet funksjonshemningen, så hadde han garantert tatt den. Så det er nok mer møtet med sykdommen og det han oppfatter som et veldig begrenset mulighetsrommet, som gjør at en kommer til slike konklusjoner. Så jeg kan på mange måter forstå ham slik kristenheten har endt opp med å fungere, eller rettere sagt; ikke fungere. Men for de av oss som ønsker å holde fast på at det er bibelen som har rett og vi tar feil med våre mangelfulle erfaring, så er det ikke en løsning å si at Jesus sitt forhold til sykdom er gammeldags og utdatert, bare fordi han er så frekk å helbrede de blinde og de døve og det passer blinde- og døveforbundet dårlig. Vi må bli bedre kjent med den Jesus som gjør akkurat sånt, så det igjen blir normalen imellom oss. Det er vi som må få tak i en nytestamentlig virkelighet, og å se folk fri fra sykdomsånder og andre urene ånder, og tyngdepunktet i lengsel og oppmerksomhet er på fri. Det blir vanskelig for omgivelsene å hevde at dette ikke er gode nyheter. Det er bare å la mennekser satt fri få vitne om sine erfaringer. Jeg har personlig opplevd å bli forsvart av en som tidligere hadde blitt helbredet i møte med en svær kar som fant sin glede i å skjelle oss ut etter noter. Selvforsvar kan fungere dårlig. Men når mennesker som er takknemlig for frihet tar oss i forsvar, mennesker som ikke er vokst opp med det verden oppfatter som religiøs indoktrinering forteller sin historie - vel, da blir dem brakt til taushet akkurat som de religiøse lederne i Jerusalem. Hva skal en si?
Det er ulike årsaker til at vi kan havne i trøbbel. Noen ganger skjer det bare fordi vi representerer Jesus og det er ikke noe vi kunne ha gjort for å unngå det. Andre ganger handler det om dårlige valg og egne dumheter. Det er interessant å se Jesus sin strategi. Han stilte seg ikke opp på templet i Jerusalem før tiden var inne. Det var en grunn for det, og han viser et eksempel til etterfølgelse. Etter at Peter ble satt fri fra fengslet, forsvant han ut av scenen i Jerusalem. Også Paulus var borte den fra den scenen i hele 14 år. Vi kan ha en praksis rundt dette med utfrielse og å kaste ut demoner som vil bli lett å identifisere og lett å kritisere. Hvis en inviterer inn folk til å filme og hvis en selv filmer og publiserer prosessen, så er det motorvei til å terge ekstrem-ateistene til å rope om overgrep og det som verre er. I iveren etter å få andre søsken i troen til å skjønne at dette er realiteter og en del av det å være en disippel, så kan en unødig sette seg sjøl under press. Det finnes en rekke kristne ateister som ikke tror på et bibelsk verdensbilde, ikke minst på den høykirkelige siden som er det myndigheter kommer til å låne øre til. Og det er nok av folk i presse og politikk som deler slike tanker. Argumentasjonen for å hindre oss i å gjøre det Jesus har befalt, vil være sårbare grupper som barn og folk som sliter psykisk. Om vi viser så lite forståelse for folk sine sårbarhet at vi finner det for godt å publisere film av folk som vrir seg, spyr, fråder, rister og sier: “Se! Demoner!!!!” - hvilket Jesus aldri gjorde, tvert imot - så har vi ikke store troverdigheten om vi hevder at vi har til hensikt å ta vare på folk opp i dette. Og så kan en ta forfølgelse til inntekt for at gjør det rette, selvsagt, men det kan bli både selvoppfyllende profeti og en kortslutning. Forfølgelse er uungåelig om er en sann disippel. Jesus oppfordrer oss derimot ikke til å maksimere dette. Han sier:
“Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!
Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine.” (Matt 10.16-17)
En annen side ved dette med urene ånder er manifestasjoner. Fokuset på manifestasjoner kan bli overdrevent, enten en mener at det er Ånden som manifesterer seg eller urene ånder som gjør det. Jesus har ikke dette fokuset. Han sier ikke: “Se her!!! Guds kraft!!!” Det er underholdningsbransjen og vårt syndige higen etter billig underholdning som ligger til grunn for det. Gud nærvær kan manifestere seg på mange ulike vis, og noe av det som manifesterer seg når Gud er nær, er urene ånder. Samtidig er ikke djevelen kreativ, han er bare en usannsynlig dårlig kopi-ist, han forvrenger og etterligner. Og her trengs det lave skuldre og visdom. Vekkelsen på Auza Street ble kritisert for ikke å skille godt nok mellom urene ånder og Ånden. I midt opp i dette skjedde det utrolige mirakler, som at det vokste ut kroppsdeler som folk mangler mens folk så på. Jeg har venner som fort vil hevde at manifestasjoner som kristne søsken har opplevd, som å falle under Ånden, er demonisk, når erfaringen forløste disse kjærene søskene inn i en helt ny dimensjon av i fungere i det som det nye testamente beskriver, og frukten av det har vært 10-tusener av nye disipler i Guds rike. Da befinner vi oss helt åpenbart i to ulike grøfter. Vi kan erfare at det som noen oppfattet som Åndens manifestasjoner, egentlig var noe de trengte å bli fri ifra - enten det er demonisk eller en mental låsning (jeg har hørt om begge). Det Jesus ber oss om er å undersøke langsiktig frukt, og det er årsaken til at en trenger å ha skuldrene senket en del ganger.
“Det finnes ikke noe godt tre som bærer dårlig frukt, heller ikke noe dårlig tre som bærer god frukt. Et tre kjennes på frukten. En plukker ikke fiken av tistler og høster ikke druer av tornekratt.” (Luk 6.43-44)
Frukt er noe som tar tid å vokse frem. Jesus advarer mot å dømme for raskt. Og særlig er dette dersom noe av motivasjonen blir å advare mot andre troende som Gud åpenbart bruker. Vekkelseshistorien har nok av grelle eksempler på akkurat det hvor en bevarer sitt snevre forståelse av hvordan Gud virker heller enn å bli utvidet. Gud har aldri definert seg ut fra én tjeneste. Han er så mye større enn det. Hans kreative evner er utømmelig. Det som avgjør, er hvilken frukt en bærer. Og så er det andre enn en sjøl som skal bedømme akkurat det. Det er en lei tendens til å fremheve egne frukter og snakke ned andres. Alt det demonstrerer, er hvor umoden er en. Om en dømmer og veier ut alt fra egen tjeneste og gaver, så setter man seg i en posisjon for fall. Det er nok at dem som vil skape blest om seg sjøl ved store avsløringsåpenbaringer. Gud forventer at vi tar en mer ydmyk innstilling og anerkjenner at hans verk er større enn oss, og at det ikke er alt vi forstår, og at vi alle kan trø feil; ikke bare de andre. Det er en ærlig sak at det er sider ved det Gud gjør vi sliter med å forstå. Sånn var det for de første disiplene til Jesus, også. At en kan se ulikt på ting er ikke noe nytt, men det er finnes fremgang som er synlig for alle (1. Tim 4.15): Modenhet i karakter, frukt i form av nye disipler for Guds rike og nye menigheter som plantes.
“Det er ikke den som gir seg selv anbefaling, som består prøven, men den som Herren anbefaler.” (2. Kor 10.18)
Det finnes de som kritiserer alt og alle og aldri har ledet noen til Herren sjøl. Det de skryter av, er deres evne til å avsløre det som er falskt. Men dersom du ikke har det som er ekte, kan du aldri avsløre det som er falskt. Det som derimot er enda mer trist, er når folk som sjøl har frukt i tjenesten, kritiserer det de ikke forstår, fordi det ser annerledes ut. Ulike vekkelser har hatt ulik preg fordi Gud har brukt ulike tjenester.
“Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme. Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som er virksom og gjør alt i alle. Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode.” (1. Kor 12.4-7)
Konklusjon
Jesus bad om enhet mellom sitt folk. For at den enheten skal være noe annet enn en økumenisk og religionsblandende suppe, så er åndsfylt vekkelseskristendom en nøkkel for sann kristen enhet. Jesus sa i Joh 17 at Guds herlighet er det som skaper enhet etter Guds hjerte. Det er en enhet mellom åndsfylte som er unik. Når Jesus likevel bad om enhet, så er det fordi det er en reell utfordring. Disiplene hadde en diskusjon om hvem som var den største av dem, og den diskusjonen har dessverre ikke opphørt. Media og sosiale medier gjør at en har en enorm mulighet for en kontaktflate som i beste fall kan være overfladisk. Det gjør det enda mer krevende ikke å bli “høy på pæra”. Jesus sin målestokk for suksess er ikke akkurat “The American Dream” med samling av finansiell og organisatorisk makt. Det finnes dem som tenker annerledes - og som klarer å favne det som er forskjellig fra dem sjøl uten at det truer deres egenart i Herren og som er raus og velsignende. Min bønn til Gud er at vi som Guds folk, Jesu kropp på jord - en kropp salvet av den Salvede skal komme videre og legge barnslighetene bak oss. Det betyr ikke uenigheter, forskjelligheter, ulik prioritering og betoning, men en ydmyk erkjennelse av at det er ting vi kan synes er rart og fremmed, men at Gud er større enn det lille vi har fått del i. En guddommelig raushet som ikke sier: Jeg holder meg til den (men ikke den), og jeg holder meg til den (men ikke den), men som sier: “Ok, her er mye jeg ikke forstår. Men alt er mitt!”. Herre, kom og led folket ditt! Du ser hvor vi lider av umodenhet, kjødelig og barnslig oppførsel, og hvor fort vi blir oppblåste og tror vi er noe stort den ene mot den andre. Gud, må du hjelpe oss å beholde den barnlige undringen over hvor stor du er, at du ikke kan rommes i det du lar oss være involvert i, uansett hvor fantastisk det måtte være. Herre, måtte du gi oss å ære det du gjør i andre, selv om det veldig forskjellig fra det du gjør i oss.
