Den siste reformasjon? En kropp utrustet til tjeneste og et oppdrag fullført

“The Presence, Power and heart of God” av Randy Fisk er en veldig god bok. Det er synd at den ikke er mer tilgjengelig (kun i paperback på engelsk via Amazon, bl.a.). Det er sjelden en finner en forfatter og en bok hvor en evner å være fokusert på det som er det sentrale budskapet i det nye testamentet. Det handler om Jesus Guds Salvede og hans kropp på jord i felles oppdrag - å demonstrere en oppstanden herre og frelser og bre ut hans rike. Det dreier seg om Jesus og hans brud - et kall til ta imot invitasjonen og å gjøre seg klar til bryllupsfesten. Det sentrale budskapet i bibelen er Guds lengsel etter å ha sin bolig mellom mennesker på en sånn måte slik at hans hus blir et bønnens og gledens hus for alle folk, slik at hans herlighet blir åpenbart til hans ære. Paulus sier det slik i sin høysang om Guds frelsesplan: “til pris for hans nådes herlighet” (Ef 1). Det er bare gjennom Guds vidunderlige nåde i hans Messias, hans Salvede at det er mulig for oss å være det huset Gud bor i. 

I den første reformasjonen ble bibelen tilgjengelig for alle og de nytestamentlige presteskapet re-etablert, et kongelig presteskap som består av alle troende, sier Randy Fisk i boka si. Siden da har stadig flere sannheter blir gjenopprettet og blitt tilgjengelig for Guds folk på tvers av kirkesamfunn og tilhørigheter. Rettferdighet ved tro, ble til noe mer enn en tilgitt synder, og helliggjørelse som en realitet ved åndsfylde kom igjennom metodistene. Et brennende engasjement for de fattige og mindre heldig stilte kom igjennom Frelsesarmeen. Dåp i Ånden og nådegavene kom igjennom pinsebegevelsen. Betydningen av de 5 tjenestegavene (Ef 4), apostoliske team og en dypere forståelse av Guds rike er kommet til senere. Alle disse tingene har sider i seg som representerer Guds hjerte og hans drøm for menneskeheten, og de står ikke på noen måte i konkurranse til hverandre. Tvert imot - de er katalysatorer for hverandre. De er alle med å bringe et helhetlig budskap om hvordan Guds rike er, og det gir budskapet legitimitet og troverdighet i en verden hvor stadig mer degenerer imot overfladisk gimmick, kortvarige trender uten mål og mening og uten moralsk kompass. Det som gir grobunn for denne utglidningen, er en hang mennesker har til å dagdrømme og til å leve igjennom andre - enten det er popidolet, fotballaget eller den man følger med på sosiale medier (nesten ingen vits å nevne hvilke, for de er nesten utdatert før en har skrevet navnet på dem). Media har gjort sport til en slik moderne avgudsdyrkelse hvor avstand mellom lønn og reell verdiskapning bare blir større og større. Internett har gjort det enda enklere å gjøre seg rik på noe som egentlig i bunn og grunn ikke betyr stort annet enn tom underholdning.

Det verdslige og syndige menneske vil underholdes, og de har sin identitet i andre mennesker som de anser som helter. Det gudelige og skapende menneske vil skape verdier som betyr en reell forskjell for dem sjøl og andre. Paulus sier at vi skal arbeide med hendene slik at vi har noe å gi til dem som trenger det (Ef 4). Alle har har vi ennå noe av Guds bilde i oss i form av skapertrang, men fokuset blir fort mye på oss sjøl: vår betydning, vår lønn og vår anerkjennelse. Med Jesus som Herre snur fokuset. Vi tjener ham i alle ting, så hans navn kan bli æret. Vi får dessuten lønn og anerkjennelse, ikke bare her, men i himmelen. Jeg kjenner for min del at her har jeg noe å jobbe med, for en blir fort påvirket av verdens verdier. Noen ganger kjemper vi for en god sak - og det er lov, men det kan fort bli delte motiver, hvor egen posisjon og viktighet blir noe av motivasjonen. Og det finnes andre perspektiver enn våres som også bidrar på en arbeidsplass. God lønn er en fin ting hvis en har mer enn oss sjøl i tankene og tenker Guds rike. For den som har tro, vil belønning komme uten konflikter og uten å bruke albuer på bekostning av andre. 

Det er ikke slik at dem som driver med sport, kunst eller teater ikke gir noe som helst til andre. Det er mye sunne verdier som kan formidles gjennom alle disse. Spørsmålet er hvilken rolle vi lar det få i egne liv. Blir det til inspirasjon for egne liv, kan det gi god mening. For mange blir det derimot dessverre bare tom underholdning - litt spenning i et ellers traurig og kjedelig liv. En del underholdning verdsettes også til så store verdier at det er ugudelig, uetisk og til slutt selvødeleggende. I fotball ble et initiativ til en superliga stoppet i siste liten. Bakgrunnen er at de største klubbene har så store gjeldsproblemer at de må garantere seg sjøl sportslige resultater - selvsagt på bekostning av andre. Men hva betyr det når vi bare får se heltene våre på TV? At det snart skal like mye penger og ressurser til å vinne VM som å bli president i USA; det virker ikke til å bry menigmann så mye så lenge underholdningen presenteres på de kanalene en har tilgang på.

Hvor vil jeg egentlig med dette? Stemple alle som ser på fotball og sport som avgudsdyrkere? Langt derifra! Som mennesker er vi skapt med et øye for underholdning - å la seg more og å lage moro. Jeg tror ikke det i seg sjøl er syndig, men snarere en del av den kreativiteten vi har fått fra Gud. Han er ikke en sur gubbe som misliker fest og moro. Tvert imot finner vi at han ville ha obligatoriske feiringer flere ganger i året. Spørsmålet er mer hvilken hensikt det tjener. Vi har behov for rekreasjon og inspirasjon som en kan få gjennom andres bidrag. Det er en vesentlig del av Guds plan med oss mennesker. Hvis det hjelper oss å leve ut den planen Gud har med vårt liv, er det på alle måter helt supert; Gud kan bruke mange ting til både inspirasjon og avkobling. Problemet oppstår dersom det overtar og blir en avkobling fra livet med Gud. Og det er ingen grunn til at vi skulle trenge underholdning for å gjøre livet mer spennende og helteaktig. Da er det grunn til å spørre som det er nytestamentlige disippelliv vi lever. 

Det er en stor utfordring at vi som menigheter ser den samme tendensen som i samfunnet ellers. Forkynnelse og forsåvidt også det å bli brukt i nådegaver kan bli en form for underholdning der vi lever igjennom andre heller enn reelt å bli utrustet til tjeneste og til å være aktive lemmer på Jesu kropp. Paulus var oppgitt over at de kristne i Korint identifiserte seg med Paulus, Peter eller Apollos. For Paulus var hele hensikten at de kristne i Korint sjøl skulle vokse opp og bli helter i Guds rike. Ut på banen og spill etter reglene og med mot i hjertet gutter og jenter og slutt å bare rope fra tribunen. Og her er vi ved selve kjernen til det jeg tror vil bli den avgjørende reformasjonen vi som Guds folk trenger å gå igjennom før Jesus kan komme tilbake til en brud som har gjort seg rede. Randy Fisk tar det også opp som tema i den flotta boka han har skrevet: drømmen om en ny stor reformasjonen: at Jesu tjeneste blir alle kristne til del. For at det skal skje må det menighetslivet vi ser forandres radikalt, og ironisk nok særlig der hvor kristenheten har størst frihet til å organisere livet sitt slik en selv vil. Måten vi ser på ledere må forandres. Vi liker sånne “McGyver-ledere” som liksom skal fikse opp i alt. Superhelter som gjør jobben og som får oss ut av trøbbel vi noen ganger har stelt i stand sjøl. Om du ikke har sett “The Chosen” - så anbefales det på det varmeste. Det er en crowdfunded serie om Jesus og disiplene, men i mye større grad fra disiplenes synsvinkel enn andre filmer om Jesus som er tilgjengelig. En får et mye mer troverdig bilde av hvordan det måtte ha vært å følge Jesus for 2000 år siden. Det var slik det hele begynte. Kanskje det var slik det var ment å fortsette, også? Da kan vi ikke ha en “skyld-på-andre” mentalitet, der vi fraskriver oss ansvaret fra reelt å bli disippelgjort og satt i stand til tjeneste. Nå er det er ikke plagsomt mange kristenledere her i Vesten som faktisk bruker Jesu egne metoder og tilnærming til å gjøre disipler. Spørsmålet som vi alle likevel må stille oss, er om det er slike disippelgjørende ledere vi faktisk vil ha. La oss stille spørmålet med bønn og et åpent hjerte og vilje til omvendelse. Det kan være ganske behagelig å komme til samlinger hvor andre “mater oss”. Realiteten er mer at de stapper enda mer inn der det allerede er en hel del fôr som aldri er blitt fordøyd og satt ut i livet. Dermed øker graden av sykelig forstoppelse og åndelig inaktivitet. En lærer seg til å høre uten å gjøre, og bibelen advarer kraftig imot det og kaller det forførelse. At en ikke skjønner at en er på ville veier, er jo nesten utrolig, men det sier mye om tilstanden. Jesu metode er derimot en helt annen. Disiplene så hva å bre ut Guds rike innebar i Jesu liv. Det lille av bibelanvendelse de fikk var Jesu møter med fariseerne, og det disiplene kunne få ut av det var: “This is different. And we don't get our heads around it”. Bergprekenen bar absolutt preg av det samme: “Dere har hørt at det er sagt....men jeg sier dere.” De fikk oppleve så mye av Jesu eget bønneliv at de kjente en lengsel etter en så intim og direkte kommunikasjon med Gud, så de bad Jesus om å lære dem å be. Jesus hadde allerede gitt dem det viktigste - lengselen etter et bønneliv som var mer en tomme ritualer, men gav dem også en mønsterbønn som kan hjelpe oss å holde oss på sporet når vi søker Gud. “Far, du som er i himmelen. Hellige navnet ditt...” Alt som er rett og godt begynner med og har sitt opphav der. Så sendte Jesus ut disiplene til å gjøre det de hadde sett Jesus gjøre, uten noen dypere forklaring eller dypere bibelundervisning. Noe av dette kunne nok forklares med disiplenes evne til å ta imot en så radikalt annerledes undervisning uten at de ennå var født på ny. Men jeg må ærlig si at når jeg ser hva undervisning uten demonstrasjon og konkret trening har produsert de over 30 årene jeg har vært en troende, så tror jeg faktisk ikke at vi er så veldig forskjellig fra dem - selv om i både er født på ny og åndsdøpte. Folk evner i liten grad å omsette en søndagspreik til levd liv. Det må noe mye mer til.

Det jeg derimot ser er frukten av apostlenes undervisning/trening/lære (Apg 2.42), er at når de nye troende senere ble fordrevet fra hus og hjem, bil og båt, jobb og næring, så forkynte de evangeliet med en effektivitet som gjorde at en ny apostolisk base vokste frem i Antiokia (Apg 11.19ff; 13.1ff). Det begynte med helt vanlige troende, og ble styrket av nye lederskikkelser i form av Barnabas og Saulus. Enda flere nye ledere ble trent og vokste frem i Antiokia, slik at tiden ble moden for å frigjøre Barnabas og Saulus. Så er det menigheten eller arbeidet? Ja! Er det helt vanlige disipler eller er det ledere som gjør jobben? Ja! Alle som er trent av apostler har “byggeløyve” og både kan og vil plante menigheter, om ikke annet, så i form av husfellesskap. Det er en del av hele agendaen til apostler. De er der for å gjøre seg sjøl overflødige. Det er ikke gitt at de som allerede er anerkjente apostler har mulighet til å oppsøke alle steder hvor menigheter vokser frem selv. Paulus skriver til menigheter han selv aldri har besøkt (Kol 1). De som har plantet menighetene må i noen tilfeller ta det ansvaret selv. Er da de nye menighetsplanterne da selv apostler? Bingo! Mission completed. Det er ikke ett mønster som følges hele tiden, for Gud har en tendens til å sprenge alle slike systemer vi mennesker liker å lage. Menigheten og apostoliske team lever for hverandre og utruster hverandre til å bre ut Guds rike. Tjenestegavene utruster og menigheten frigjør frukten av det når tiden er inne for det. Når menigheten gjør det tjenestegavene gjør, er oppdraget fullført og menigheten utruster og frigjør tjenestegaver til å reise til nye steder. Nye ledere som også frigjøres reiser med og rapporterer tilbake. I mellomtiden blir nye menigheter også plantet i regionen av den nå apostoliske menigheten. Her er ingen enveiskjøring. Jeg tror av hele mitt hjerte på apostler og apostoliske team, men jeg tror på ingen måte at vi så langt har sett det slik det var ment å fungere, iallefall ikke her i Vesten. 

Utfordringen vår som menighet er at det er så innmari kjekt å ha tjenestegavene her hos oss, og at vi ikke ser oss sjøl som fellesskap modnes til å gjøre det som dem gjør. Utfordringen som ledere, er 1) en gjør ikke det som fører til reell vekst for Guds rike - og dermed blir det uansett ingen reell demonstrasjon og utrustning, og i den grad en gjør det så 2) trener en ikke andre til å gjøre det, for på kort sikt så fører det til seinere vekst. Når det i utgangspunktet er lite vekst og frukt, så er all form for frukt så kjærkomment. Og så er det er mer behagelig å ha menigheten som en heiagjeng. Det er her korset må få gjøre et verk i oss alle. Det er ingen som har sagt at dette skal være enkelt og behagelig, og det er iallfall ingen som har sagt at det skal være stillestående og uten endring. På den andre siden vil ubehag og stadig endring gi gleden av å se vekst for Guds rike. 

John Wimber, en sentral skikkelse i Vineyard-bevegelsen, sier i boka “The Way It Was”:

“I thought: ‘My God! We've made an audience out of them. And they were an army!’ We effectively told them, ‘You can't do anything. You aren't talented enough. You're not holy enough. You're not prepared enough. Stand back and let somebody who is do it!’ We did it, not so much by precept, but by example.” (Randy Fisk: "The Presence, Power and Heart of God, s. 185)

Det John sier kan jeg så lett kjenne meg igjen i som leder. Det er en stadig fare når en pionerer noe at en blir så fokusert på egen vekst og eget gjennombrudd at vi mister fokuset på Guds matematikk: En slår tusen, men to slår titusen (5. Mos 32.30). Guds prinsipp for vekst er ikke å legge til, men å fordoble. Om vi har trent en person vil å gjøre det samme som oss sjøl, vil vi se mer vekst for Guds rike enn om vi bare fokuserer på å nå massene fra talerstolen. Men det betyr at vi som ledere må høre ifra Gud hjem vi skal vie så mye oppmerksomhet til, for det er ikke bare vår villighet til å trene, men andres villighet til å bli trent som skal til. Jesus brukte en hel natt i bønn før han tok det valget. Noen vil til og med anklage oss og si at vi er blitt elitiske. Fint! Si det til Jesus. Det rammer jo i allefall ham, eller hva? Han begynte med 12 og hadde til og med en indre kjerne av bare 3. Men om vi ikke er de som blir valgt ut i første omgang, så er det slik at dersom nye faktisk blir trent, så blir gavene også multiplisert. De får andre nyanser og former - ingen blir kopier. Men Gud er tilgjengelig for alle som er skikkelig sultne. Slik er Guds miskunn. Gud talte til meg i en av mine aller største nedturer og skuffelser i kristenlivet at ingenting godt som skjer i Guds rike på noen måter eller noen omstendigheter kan bli et problem for meg. Det vil på alle måter bare være en fordel. “Vis meg hvordan du vil takke meg for gode ting som skjer med og igjennom andre,” sa Gud.

For Guds utvelgelse vil kunne provosere oss til tider. Vi kan mene at vi har bedre teologi, bedre karakter, dypere forståelse, men det er her han prøver hjertene. Vil vi tåle å bli trent av noen som på en del områder er mer umodne enn oss? Hvis vi gjør det, så vil vi kunne både ta imot og gi samtidig, og så blir alle rikere. Prinsippet som Jesus starter hele bergprekenen med er: “Salig er de fattige i ånden, for Guds rike er deres!” (Matt 5). Hva er det han sier? Han sier at det finnes ikke noen viktigere verdi og egenskap ved oss, enn våres lengsel etter og avhengig av Gud. Tør vi å erkjenne vår åndelige fattigdom som mennesker i en fallen verden? Det er ikke noe annet enn det Adam og Eva med fordel kunne ha erkjent før de syndet. Slik fattigdom og avhengighet har ikke noe med synd å gjøre. Det har med å gjøre at vi er mennesker som er kalt til å leve ut fra Guds ressurser, ikke våre egne. Det var slik Jesus selv levde og gav oss et eksempel: “Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser sin Far gjøre”. Jesus levde som Guds sønn ut fra prinsippet “fattig i ånden”. Han ber oss ikke gjøre noe han ikke har gjort sjøl. Det er derfor Jesus er så troverdig i møte med oss. Han er prøvd i alt, men uten synd, så han kan møte oss med miskunn i vår svakhet. Det er også derfor vi ikke kan avskrive Jesu undervisning om mirakler, bønn og tro som utopisk og samtidig hevde at vi er bibeltro. Han mener faktisk det han sier. Og det betyr i praksis at vi for vår del aldri blir ferdig med fattig i ånden, iallefall ikke så lenge vi er i denne verden. Og min overbevisning er at vi kommer til å fortsette med det også i evigheten. For det er Gud og Lammet som er vårt lys, også da - ikke oss selv. Avhengighet og fullendelse er ikke motsetninger på noen måter, men tvert imot to sider av samme mynt.   

Jeg drømmer om en ny reformasjon. Noen steder i verden er den allerede godt i gang. Det rare er: den skjer der hvor forsamlingsfrihet for kristne er et fremmedord og forfølgelsen er langt mer enn nedlatende skjellsord. Spørsmålet er om vi som har forsamlingsfrihet skal våkne før vi ser ledere som straffes for å forkynne sannheter i Guds ord rundt kjønnsidentitet og samliv. Jeg er redd vi allerede har latt utviklingen gå alt for langt uten at vi har latt det bli alvor og forandre oss. Når alt er relativt, hjelper det lite å ha biologiske fakta på sin side. Ikke bare skal mennesker ha frihet til å ha autoritet utover egen biologi; de skal også kunne kreve alle andre til taushet. Enten har vi reelle svar på forvirringen som råder og mennesker som også reelt er såret og skadet, ellers så blir en ansett som irrelevant og skadelig trangsynt. Det handler ikke bare om å si hva folk bør gjøre, men å formidle kraft og nåde til forandring. Om det siste vil føre til mindre forfølgelse er slett ikke sikkert. Den som ikke har reelle svar ender opp med enten å kompromisse eller å fremstå som loviske fariseere. Vitnesbyrdet fra folk som er blitt forvandlet ved Guds kraft og nåde vil ikke nødvendigvis overbevise myndigheter og politikere med det første, men for dem som sliter, vil håp kunne tennes. Myndigheter kan gjerne sette kristne ledere i fengsel, men Herren er det vanskeligere å binde, og når Jesu kropp er i funksjon, så blir det fryktelig mange å holde styr på. Det er dette vi ser i land hvor kristen forkynnelse er forbudt. Det er ikke mye undervisning de troende får, men det de får lever de ut. Et bilde som Randy Fisk deler i boka si og som Herren gav ham, er den V formen som fugler som flyr over lengre distanser former. Gjennom V formen øker effektiviteten og flygeevnen med 71% i forhold til om de måtte fly alene. Når den som er i spissen blir sliten, overtar en annen. Det koster å pionere, og vi må stå sammen om det og ikke la folk i spissen bli utbrent og skadet. Om en slik fugleflokk kommer ut av formasjonen, oppdager de fort at alt blir tyngre og de vender raskt tilbake til V formen. Det handler om et samspill der vi gjør hverandre gode og mer effektive.

Jeg drømmer om en ny reformasjon. Hvor demonstrasjon og vitnesbyrd går forut for bibelundervisning, og konkret trening i små grupper går forut for store konferanser. Det ene må ikke forsømmes og det andre ikke utelates. Men det er Guds ord i levd liv som forandrer verden, ikke bibelvers i en bok eller en preken. Det som gjør bibelen til en så vidunderlig bok er ikke at vi kan lage systematisk teologi ut av den og bestå embedseksamen, men at det går an å leve ut det som står der med Guds hjelp. Jesu tilnærming til disippelgjøring er på alle måter bedre og mer effektiv enn vår. På tide med et bytte? En kan hjemme seg bak flotte taler på en talerstol i et menighetsbygg. Ute mellom folk gidder ingen å høre på deg om det bare er ord du har å komme med. For Guds rike består i kraft, ikke i ord (1. Kor 4.20). 

Herre, se i nåde til oss, ditt folk. Gud vil du hjelpe oss til omvendelse så vi er klar til å ta imot de ledere du vil reise opp slik du vil vi skal ta imot dem. Hjelp oss til ikke å dyrke mennesker, men å forstå hva det er du holder på med. Herre, send til oss menn og kvinner som er overgitt til å utruste og trene nye disipler. Herre, vil gi mot til å avløse nok en konferanse med praktisk trening av de mest sultne, radikale og ydmyke imellom oss. Gud, fri oss fra konkurransementalitet og misunnelse. Hjelp oss forstå hvor lite det er vi egentlig kan skryte av, bortsett fra deg. Gjør oss rause slik du er raus. Ha medynk med oss i vår svakhet og hjelp til å forstå tidene vi lever i. La våre ansikt være vendt mot deg og ikke være opphengt i alle utfordringene. Bare da kan vi gi deg respons heller enn å reagere på alt som ennå har bøyd seg for deg. Gud, hjelp oss å leve i den omvendelsen vi ønsker å se i samfunnet vårt. Kom med reformasjon, Herre. Ja, kom, Herre Jesus.

Nærværsbasert helbredelsestjeneste - muligheter og begrensninger (en refleksjon ut fra Skriftene)

Jeg leser fra tid til annen at en gir uttrykk for at Gud enten helbreder eller ikke helbreder mennesker. Når vi leser evangeliene, så kan det fremstå som et mysterium at det vi erfarer, virker å være så annerledes enn det vi leser om Jesus. Men spørsmålet er om det egentlig er så annerledes når det kommer til stykket. Vi har en tendens til å lage glansbilder av evangelienes Jesus som er utover det som faktisk er skrevet i bibelen om ham. Det var ikke måte på hvor herlig det måtte være å være en Jesu disippel på den tiden (og tilsvarende hvor vanskelig det er nå). Og det virker som vi tilsvarende sliter med å forstå hvordan Jesus som hode for sin kropp fortsetter å ha begrensninger i sin tjeneste idag som han faktisk også hadde da han gikk her på jord.

Hvis vi begynner med evangelienes Jesus, så tror jeg de færreste av oss reflekterer så mye over at Jesu mirakeltjeneste hadde ganske store begrensninger. Det var mange Jesus ikke helbredet. Det er jo litt av en uttalelse fra en karismatisk kristen som elsker å legge hendene på de syke, men det er like fullt en realitet. Mens Markus evangelium sier at Jesus helbredet mange sier Matteus evangelium at han helbredet alle. Så hvem av dem har rett? Vel, begge! Matteus peker på det faktum at Jesus helbredet alle som kom til ham, og Markus peker på det faktum at det var mange som gjorde akkurat det. Alle kan jo i prinsippet bare være 2-3. Men uansett hvor stort omfang det var på Jesu mirakeltjeneste, så var det mange som også ikke kom til Jesus; enten fordi de ikke ville, eller også fordi de ikke hadde muligheten. Så når Jesus helbredet alle, så må vi forstå at alle ikke engang omfatter alle i hele Israel på den tiden, og bare noen få utenfor det geografiske området.

Men det vi samtidig aldri ser noe eksempel på i evangeliene, er at Jesus avviser noen som kommer og vil bli friske. Det er viktig at vi erkjenner det. Han sier aldri det en religiøs fort kan fortelle deg: “Nei, du ser at akkurat deg har Gud spesielt utvalgt til å lide for ham, så du skal lære noe av det, så deg kan han ikke helbrede.” Det rare er at hvis en først begynner å gå ned den gaten av bortforklaringer på hvorfor det som det er flust av i Jesu tjeneste, mangler helt i det som kalles hans menighet, er at akkurat deg har en merkelig tendens til å bli et sted mellom de fleste og alle. Nettopp! Stort seg ingen blir helbredet, om noen. Neste steg i å avvise bibelens Jesus er opphørsteologi, hvor en sier at dette midlertidige er blitt erstattet av det perfekte - bibelen. Rart at han som er selve Ordet, ikke virker å være enig, han befalte sine disipler å helbrede de syke. Og han, som Det Levende Ordet liker nok grunnleggende å bli omtalt som “midlertidig”, spesielt ikke i møte med et skrikende behov som han lengter etter å møte med sin kraft. 

Vi ser også i evangeliene at når mennesker stilte spørsmålet om det var hans vilje eller innen for hans mulighet å helbrede, så bekreftet Jesus det alltid. Vi ser det i en spedalske som sier: “Om du vil, kan du gjøre meg ren” (Mark 1.40). Jesu svar var en medlidenhet som sa: “Jeg vil. Bli ren” (v. 41). Mannen med den besatte gutten sa til Jesus: “Om du kan gjøre noe, så ha medlidenhet med oss” (Mark 9.22) Jesu svar indikerte at det som evt. kunne være en begrensning, manglende tro, ikke var noe ikke Jesus slet nevneverdig med: “Om det er mulig for meg? Alt er mulig for den som tror.” Det er et sted hvor vantro hindret Jesus i sin helbredelsestjeneste og det var i Nasareth hvor de forsøkte å hive ham utfor en klippe. 

Så hva er så begrensningene når Jesus helbreder alle som kommer til ham? Vel, det ligger i det som nettopp er sagt. Jesus helbredet veldig få på Svalbard, for han var ikke der. Det er noen få eksempler på at Jesus helbredet folk på avstand, som den romerske offiseren som kom til Jesus og bad om nåde for tjeneren sin. Men som vi ser; også her ble Jesus oppsøkt, og offiseren demonstrerte et nivå av tro som var så utenfor det vanlige at Jesus undret seg (Luk 7.1ff). Stort sett ellers undret Jesus seg over nivået av vantro (Mark 6.6).

Det bringer oss til en annen side ved Jesu helbredelsestjeneste som skiller Jesus vesentlig fra det som synes å være den grunnleggende teologien i det som kalles trosbevegelsen. At når mennesker kommer og søker helbredelse og ikke blir helbredet, så er det den søkendes mangel på tro som er årsaken. Det kan på den ene siden være helt nødvendig å justere på folk sin oppfatning av hvilke muligheter som finnes og slik skape tro, slik Jesus gjorde med fare til den demonbesatte sønnen (Mark 9). Men jeg legger samtidig merke til at Jesus var mer opprørt over at disiplene ikke kunne drive den onde ånden ut enn at faren hadde begynt å tvile på om det var innenfor rekkevidde eller i det hele tatt Guds innenfor Guds medlidenhet å gjøre sønnen hans frisk. Personlig har jeg sett Gud gripe inn i menneskers liv som nettopp har bekjent seg som ateister og erklært at dem er det ingen vits å be for, for de har absolutt ingen tro. “Ja, vel, svarer jeg. Men tro har jeg og det rekker ved Guds nåde rikelig langt nok. Gud vil elske å gi seg til kjenne overfor deg og gjøre et mirakel.” Først da ser jeg den egentlig tvilen spre seg i ansiktet deres. Nemlig tvilen på om deres ateisme egentlig holder vann (og det gjør den jo slettes ikke). Men dette viser oss at det ikke dreier seg så mye om styrken på troen til dem som søker helbredelse som nærværet, utrustningen og troen til den som formidler helbredelse; hvis vi da tenker at vi i dette er kalt til å representere Jesus. Alle som oppsøkte Jesus for helbredelse, ble helbredet. Ingen ble avvist med at de hadde for lite tro. Han dro ikke det kortet og så forlot han folk med plagene sine. Så hvorfor skal vi gjøre det? For meg framstår det som en lam og egentlig ganske råtten unnskyldning for at vi som ønsker å formidle helbredelse ikke strekker til i å representere Jesus overfor dem som lider. Hvordan våger vi å gjøre byrden som dem som lider enda tyngre? Jeg er redd Jesus ville ha stemplet det som fariseerisme. Så kan vi være karismatiske kristne så mye vi ønsker. Hvis ikke det er barmhjertighet for de lidende som driver oss, men mer å berge vårt eget image, så er ikke bensinen vi går på Jesu hjertelag. Hvorfor skal det være så vanskelig å erkjenne at kun er enkle disipler av Jesus og at vi er i en læreprosess? Min personlige erfaring er at det er en tilnærming som vinner respekt, til og med blant ateister som jeg får gleden av å betjene.

Men hvis Jesu nærvær eller et personlig møte med Jesus var nødvendig for å bli frisk, hvordan var det da Jesus helbredet folk, og hvorfor var det slike begrensninger som et behov for å oppsøke Jesus?  Kunne han ikke bare si et ord og helbrede hele verden? Vel, da kunne han ikke forkynne til dem? Greit argument, og det er en kobling mellom Jesu forkynnelse og mirakeltjeneste. Men når folk kom til ham i hopetall og alle som rørte ved ham ble helbredet (Mark 6.56); vet vi da at alle disse nødvendigvis fikk del i Jesu forkynnelse? Noen steder ser i evangeliene ser det ut som om Jesus var så raus at han ikke forlangte en time bibeltime før han helbredet folk. Snarere var det slik at han forkynte regelmessig, så om du holdt deg rundt ham, så var det god sjanse for å få med seg den biten, også.

“En av dagene mens han lærte, satt det noen fariseere og skriftlærde der. De var kommet fra hver by i Galilea og Judea og Jerusalem. Og Herrens kraft var hos ham til å helbrede.” (Lukas 5:17 NB-88)

Vi har en tendens til å tenke at Jesus helbredet fordi han var Guds utvalgte sønn. Og det er forsåvidt helt riktig at han var og er Guds utvalgte Sønn. Men når vi tenker slik så må vi også forstå hvordan Gud arbeider og hva det er som gjør Jesus så spesiell. Guds sønn er en tittel som brukes om Jesus i det nye testamente. Men det er ikke den tittelen som brukes mest, langt derifra. Den tittelen som brukes oftest og så ofte at vi nesten misforstår det som et etternavn, er Kristus. Men heller ikke det forstår vi betydningen av, fordi religion har fått tilsløre de herlige realitetene av hvem Jesus er og hva han ønsker å uttrykke igjennom oss. Kristus har vi av gr. Christos, som betyr Den Salvede. Det hebraiske ordet for det samme er Mashiah, som vi har vårt Messias ifra. 

“Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.” (Luk 4.18-19, N11BM)

Jesus leste dette avsnittet i en synagoge i Nasaret og proklamerte at han var selve oppfyllelsen av det (v. 21). Jesus salvet av den hellige Ånd og kraft, Jesus som gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham (Apg 10.38) er en helt sentral del av evangeliet og en helt sentral del av hvem Jesus er. Han er Guds Salvede, den levende Gud sønn (Matt 16).  Ta bort Åndens kraft .Ta bort Salvesen som Jesus opererte i, og du har en religiøs mann som hadde noen radikale idéer og som ble dødsdømt og hengt på et kors. Han døde for deg, sier vi. Ja, han gjorde det, men det er bare halve sannheten. For han gjorde så mye mer. Han døde og oppstod for deg. Det er ifølge det nye testamente dette som er beviset på at han er Guds sønn, i tillegg til alle de miraklene han gjorde i Åndens salvelse og kraft. Det var Ånden som reiste Jesus opp ifra de døde (Rom 8), og før Ånden kom og hvilte over Jesus, gjorde han ikke et eneste mirakel. Det er muslimenes og Koranens Jesus som gjorde mirakler i egen kraft. Bibelens Jesus ventet på å få det ifra oven som han senere tilsvarende bad disiplene om å vente på (Apg 1). Han valgte å gjøre det slik fordi han ville åpenbare Guds plan for oss som nå er Jesu kropp her på jord. Når Gud åpenbarer ting, så demonstrerer han det - han snakker ikke bare om det, for han vet hvor tunglærte vi er.

Men vi leser altså at Herrens kraft var hos Jesus til å helbrede. Hva betyr det? La Skriften forklare Skriften. Jesus sier det sjøl: “Herrens Ånd er over meg og han har salvet meg til å....” Jesus gjorde seg avhengig av Åndens kraft. Han gjorde seg avhengig av sin Fars veiledning. Han levde ikke ut fra seg sjøl og for seg sjøl, men han var der for å gjøre sin Fars vilje. Også her demonstrerer Jesus et eksempel som vi er kalt til å etterfølge.

Vi ser altså at Jesu helbredelsestjeneste i stor grad var nærværsbasert. Den var avhengig av Jesu tilstedeværelse og at Ånden hvilte over Jesus. Vi har få beretninger om at Jesus sjøl tok initiativet til å helbrede mennesker. En av disse beretningene er den lamme mannen bed Betestadammen. Mannen hadde ligget der i 38 år. Men det var helt sikkert andre der ved dammen som også trengte legedom, og det var sikkert mange som ikke hadde anledning til å ta seg til der Jesus oppholdt seg i løpet av det 3 årene Jesu mirakeltjeneste fant sted. Vi må bare erkjenne at Jesus strakk ikke til. Han var rett og slett begrenset i forhold til sitt og andres nærværende. Men han var jo Guds sønn. Han kunne bare å sagt et ord og så ble alle helbredet i hele verden? Hvorfor gjorde han det ikke slik? Ja, hvorfor kan ikke bare Gud få alle mennesker til å tro og så sette sluttstrek for en verden som lever under forgjengelighet i synd og elendighet? Istedet sender han en frelser som blir født i et ussel stall med skikkelig frisk fjøslukt. Hallo? Men faktisk - dette er selve grunnvollen til vår tro: Jesus, Guds Salvede kommet i kjøtt og blod. Gud har altså i sin visdom bestemt seg for å fullføre sin plan gjennom det som ser ubehjelpelig skrøpelig og hjelpeløst ut. Han vil på en måte få mirakelet til å se enda større ut. For hvem kunne vel tro at det var slik en allmektig Gud ville finne på å frelse verden? Et annet element i dette er at Jesu mirakeltjeneste fulgte forkynnelsen av Guds rike. Han forkynte: Vend om og tro på evangeliet, for Guds rike er nær. Så demonstrerte han dette rikets kraft ved blant annet å helbrede de syke (så er det flere dimensjoner i å sette de undertrykte fri enn kun det å helbrede de syke, som eksempelvis å hjelpe de fattige). Demonstrasjon av Guds kraft vekker interesse og respekt. Det får folk til å høre ekstra etter. Jeg har personlig opplevd det mange ganger, og Skriftene bekrefter det flere steder:

“Filip dro da ned til byen Samaria og forkynte Den Salvede (gr. Kristus) for dem. Og i de store folkeskarene aktet enhver på alt det som ble talt av Filip da de hørte og så de tegnene han gjorde.” (Apg 8.5-6)

Mirakler i seg selv er ikke nok. Det må komme en forklaring en tyding med, om du vil. Frelse gjennom overgivelse og disippelskap er noe som må forkynnes og tas imot. Egentlig må vi bare akseptere at det er slik Gud har planlagt dette, og det henger nøye sammen med hvem Gud er. Ordet som forkynnes er ikke vårt, men hans ord - som ved Ånden er ladet med tro, kraft og frihet - da blir det mer enn bare tomme ord, men det blir Guds levende ord utalt igjennom oss. Gud er ett med det ordet han taler og med pusten (ånden) som går ut av hans munn når han taler. Det er ikke en greie - en ting; nei, det er Gud sjøl, selve essensen av det som strømmer ifra hans hjerte.

Vi er Jesu kropp på jord, sier bibelen. Og ifølge Paulus er det Guds hensikt at kroppen skal være preget av den samme salvesen og det samme hjertelaget som det hodet til den kroppen har (1. Kor 12-14). Vi er døpt i en Ånd til å være en kropp (1. Kor 12.13). Det å være døpt i Ånden og salvet av Ånden er det som gjør oss til Jesu kropp og ikke bare til en religiøs klubb for spesielt interesserte. Om den kroppen bærer Jesu salvelse slik Jesus selv gjorde det når han var kroppslig tilstede her på jord, så vil det være like enkelt for folk å komme og få legedom og frihet og gjenopprettelse som det var når folk oppsøkte Jesus. Vi ser det i Apg 5: “og alle ble helbredet”. Utfordringene oppstår når kroppen ikke er koblet til det hodet som denne salvesen flyter fra og begynner å stole på egne ferdigheter. Det blir ikke bedre om vi skylder på verden for vårt eget frafall og frikobling fra Guds Salvede som er på tronen. “Ja, det er ikke enkelt å være kristen idag, broder, men all denne vantroen og politikere som vedtar slike ugudelige lover...” Ja, ha? Var det så mye enklere på Paulus og Peter og de andre tidlige apostler sin tid? Igjen har vi en lei tendens til å gjøre det som var da så sukkersøtt og ikke ta inn over oss hvor krevende det måtte ha vært. De var mennesker av kjøtt og blod, akkurat som oss. Den fæle verden rundt oss hadde ikke vært en så stor utfordring hadde det ikke vært for at vi er så sørgelig lik den. Det Jesu kropp har behov for er en radikal omvendelse til ham som er hodet for sin kropp. Da er det andre ting som gjelder enn flotte talerstolen, musikkanlegg, prosjektorer og behagelige stoler. Ingenting av det er nødvendigvis noe galt i seg sjøl, men det er utrolig hva kristne kan bli opptatte av fremfor andre ting som betyr så uendelige mye mer. Spørsmålet er om Gud bor i huset på en slik måte at det legges merke til, og ryktene tar til å gå. Og da tenker jeg ikke på møtesaler først og fremst, men om disipler som lever kristenlivet i hverdagen. To av de ikke-troende (enda) som har vært på midtukesamling i den cellegruppa jeg er med og leder, har kommet på grunn av noe som fant sted på en parkeringsplass, og hvor den ene tenkte at en kjær søster i gruppa hadde gått fra sans og samling. Det var inntil de kroniske plagene han hadde slitt med i årevis ikke lot seg fremprovosere igjen, samme hvordan han herjet på. Da kom han på andre tanker. Når slike ting skjer, så går ryktene. Jeg pleier å si det slik: Ryktene går og folk kommer. Jeg har fått æren av å være med denne søsteren på gater og streder, og jeg har sett hva kombinasjonen av kjærlighet, ydmykhet, oppriktighet og sann åndsfylde kan gjøre. Profetiske ord som blir delt og tårer som renner. Folk får et møte med Gud; ikke på et møte som de aldri ville finne på å oppsøke, men der de likevel befant seg. Det er Jesu kropp i praksis. Klart er det fint med møter hvor Gud får slippe til. Men det må ikke begrense seg til det, for da lager vi ytterligere begrensninger som Gud på ingen måte har planlagt. Når Paulus snakker om Ånden til stede i Jesu kropp, så kommer han med en ganske så utrolig uttalelse:

“Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil. Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Den Salvede (gr. Kristus). For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke.” (1. Kor 12:12-13, N11BM)

Paulus sammenligner Den Salvede - Kristus med en menneskelig kropp, som har mange lemmer. Når han sier “slik er det også med Kristus”, så følger det at det er ikke bare hodet som her omtales som Kristus, men også kroppen. Forklaringen finner i konteksten Paulus sier dette i. Vi er alle døpt i vann og i Ånd til å være en kropp, og vi fikk alle én Ånd å drikke. Og fordi vi drikker av den samme Ånd, så blir vi fylt av Guds Ånd som har til hensikt å herliggjøre Jesus ved å gjøre de gjerninger som Jesus gjør igjennom oss. Begrepet Den Salvede i denne sammenhengen er direkte knyttet hvordan Jesus viderefører sin tjeneste som en salvet av Ånden gjennom sin kropp. Du skjønner evangelienes Jesus er ikke død; han lever i beste velgående. Det kan gjorde før, det gjør han. Det han ville før, det vil han nå. Paulus sier et annet sted at Gud er den som har grunnfestet salvet oss i Den Salvede (2. Kor 1.22). Og videre: Det er Gud som har satt dem i stand til å være tjenere for en ny pakt, som ikke er bygget på bokstav, men på Ånd (2. Kor 3.4-6). Johannes har en lignende forståelse: “For som Den Salvede (gr. Kristus) er, slik er vi i denne verden.” (1 Joh 4:17). Hva betyr det? Jo, slik han er salvet, slik er det meningen at vi som hans menighet skal være salvet, og han ønsker å dele ut gavene i legemet slik han vil.

“Også Gud har gitt sitt vitnesbyrd, gjennom tegn og under og mange slags mektige gjerninger og ved å dele ut Den hellige ånds gaver etter sin vilje.” (Heb 2.4)

De gode nyhetene er ikke bare tilgivelse og en himmel en vakker dag. De gode nyhetene (evangeliet) har relevans for folk som er underkuet av djevelen på forskjellige vis (Apg 10.38). Og som på Jesu tid, så er det slik at en ikke oppdager behovet for tilgivelse før en har fått en berøring av Guds kraft og nærvær som møtte et behov som en allerede kjenner på. Et mirakel er en oppskakende erfaring. Spørsmålet oppstår fort, som på Jesu tid: Hva er nå dette for noe?

Konklusjon: Jeg tror på nærværsbasert helbredelsestjeneste fordi det er dette jeg ser hos Jesus i evangeliene. Jeg tror at dersom menigheten evner å være vert for Gud og hans nærvær, så Guds Ånd får frihet til å virke, slik han virket gjennom Jesus, så er det bare for folk å oppsøke oss og be om betjening, så vil folk bli friske. Det skulle ikke mer til på Jesu tid, og det skal egentlig ikke mer til nå heller. Dersom det ikke fungerer slik, så er det Guds folk som må omvende seg og søke Guds ansikt for forandring. Dette er en så sentral del av hvem Jesus er, at samme hvilke teologiske krumspring en foretar, så kommer en ikke rundt det. Det er ikke slik at vi forkynner under, men vi forkynner undrenes Gud. Ikke som en teori, men som en realitet. En apostolisk Jesus, er en Jesus som er oppreist ifra de døde og tatt opp i herlighet og som av sin Far har fått den hellige Ånd som han har øst ut over sitt folk, slik at en både kan se og høre det (Apg 2). Det som følger en utøsing av Ånden, er de samme tegn og under som Ånden virket i Jesu egen tjeneste. Apostelgjerningene starter med å oppsummere det Jesus begynte å gjøre og undervise; implisitt: han er ikke ferdig ennå. Så det er ikke slik at Gud ikke helbreder noen. Det er snarere slik at noen ikke blir helbredet under de gudgitte begrensningene som eksisterer. De fantes da Jesus gikk på jord i sin fysiske kropp, selv om vi kanskje ikke tenker på det slik. Og begrensningene finnes nå i to dimensjoner. Nærvær i forhold til hvor vi som kristne geografisk sett er aktive i Jesu tjeneste, og nærvær i form av salvelse eller ikke salvelse. På sett og vis blir flere helbredet idag enn for 2000 år siden i antall mennesker fordi Jesu disipler rundt om i verden lever ut Jesu tjeneste . Jesus sa at vi skulle gjøre større ting enn ham. Men vi er mange som kjenner på begrensningene i møte med syke og plagede. Vi har som Guds menighet mye land å innta, men det er vårt kall og vårt oppdrag - det hører sammen med misjonsbefaling - å holde alt det Jesus har befalt. 

Bønn: Herre, din plan med våre liv er å huse deg med alt det du har og er. Ditt ord sier at Guds og herlighetens Ånd hviler over oss. Herre, vi har vært dårlige verter fordi vi har begynt å tro at det som vi kan få til, er godt nok og kanskje enda til bedre. Kjære gode frelser, så feil vi har tatt, og hvor vi har røvet deg fra å uttrykke deg slik du så gjerne vil, og hvor vi har røvet mennesker et ekte møte med deg. Herre, vil du tilgi oss og rense oss fra vår forvillelse og stolthet. Herre, vil du i sannhet lære oss hva “fattig i ånden” betyr, så vi vandrer i ydmykhet og i avhengig av deg og ikke definerer bort det du er og det du vil gjøre bare fordi det ikke passer oss. Vil du lære oss å strekke oss og heller feile slik dine første disipler gjorde heller enn å være kalde og likegyldige til alle lidelser vi ser rundt oss. Vekk oss på ny, i din barmhjertighet, Gud! Ja, kom Jesus. Ja, kom Herre Jesus!

Høydepunkter ifra Jesaja - del 1 (Jes 2)

“I de siste dager skal det skje

at HERRENS tempelberg skal stå urokkelig
som det høyeste av fjellene
og rage over høydene.
Dit skal alle folkeslag strømme.
³ Mange folk skal dra av sted og si:
«Kom, la oss gå opp til HERRENS fjell,
til Jakobs Guds hus,
så han kan lære oss sine veier
og vi kan ferdes på hans stier.
For lov skal gå ut fra Sion,
HERRENS ord fra Jerusalem.»
⁴ Han skal dømme mellom folkeslag
og skifte rett for mange folk.
De skal smi sverdene om til plogskjær
og spydene til vingårdskniver.
Folk skal ikke løfte sverd mot folk,
ikke lenger læres opp til krig.
⁵ Kom, Jakobs hus,
la oss vandre i HERRENS lys!” (Jes 2.2-5)

Jesaja er i seg et høydepunkt i de profetiske skriftene i bibelen; noen av de mest sentrale og konkrete Messiasprofetiene finner vi her, i “sangene til Herrens lidende tjener” (Jes 42.1–4; 49.1–6;  50.4–7; og Jes 52:13–53:12). Så er det også slik at Jesus sier alle Skriftene taler om ham (Joh 5.39; Luk 24.27). Han er midtpunktet i Skriftene, for han er selve Ordet. Noen endelig og egentlig oppfyllelse av løfter i bibelen utenom Jesus er en selvmotsigelse - a contradiction of terms. Det er i ham alle Guds løfter har fått sitt “ja” (2. Kor 2.20). Hvor mange er alle? Hvilke er det som kommer i tillegg til alle? Jesus som er Guds evige plan omfavner alle, enten jøder eller greker. Jesus og hans verk på korset og hans menighet hvor alle ætter, alle folk, alle språk, alle kulturer bli samlet under en Herre, er ikke en forbigående parantes som blir erstattet av noe annet når “nådens tidshusholdning” er over. Nådens tid tar aldri slutt, Jesus kom med nåde og sannhet, han er sannheten, veien og livet. Også evigheten er nådens tid, men mindre vi tenker at vi i evigheten ikke kommer til å trenge Gud. Nåde handler om så mye mer enn nåde for synder. Religion har redusert Guds nåde til nåde for synder, men det er fordi en har fjernet Guds liv og kraft ut av ligningen, og da blir det heller smått med forandring som sprer glede og oppmuntring. I den grad det er noe forandring å se, så får den fort en selvrettferdig og bitter ettersmak. Den forandring som Guds nåde skaper, derimot, har ikke noe element av forakt for andre i seg, for en vet at en vet at det er Guds verk og fortjeneste fra A til Å. 

Når Gud snakker om å bygge opp igjen templet i profetene i GT, så er Jesu salvede kropp (1.Kor 12) eller Guds hus i Ånden (Ef 2.20ff) den ultimate og egentlig oppfyllelsen av dette. Derfor sa Jesus: Riv ned dette huset, og jeg skal reise det opp igjen på 3 dager (Joh 2.19). De skjønte selvsagt ikke et kvidder av hva han sa. For de tenkte et fysisk tempel, mens Jesus snakket om et åndelig tempel. Han gav og sådde en fysisk kropp, og stod opp igjen med en åndelig kropp, som en førstefrukt av de oppstandne. En dag skal alle vi som tror og har tatt imot Guds sanne nåde arve slike åndelige og uforgjengelige kropper (1. Kor 15). Det er viktig at vi forstår av bokstavelig ikke dermed betyr fysisk. Det åndelige er ikke mindre bokstavelig enn det fysiske, tvert imot. Alt det fysiske er kommet av åndelige realiteter, av Guds talte ord (Hebr 11.3). Det som er fysiske og forgjengelige skal forsvinne; det åndelige vil bestå. Guds ord er en åndelige størrelse; det er levende og virkekraftig, skarpere enn noe tveegget sverd, og det skiller på sjel og ånd, marg og bein (Hebr. 4.12). Guds ord er åndelig og overnaturlig per definisjon. Guds ord kan ikke skilles ifra Gud, for Ordet er Gud. I dette er det noen som da kommer til den feilslutning av bare de leser i Skriftene, så er de på trygg grunn. Men da overser de at Skriftene selv sier at de enten kan fungere som bokstaven som slår ihjel eller Ånd som gir liv (2. Kor 3). En kan gjerne kalle teologien for nytestamentlig, men nytestamentlig teologi er Jesus, den handler ikke om Jesus. Det er Jesus i egen person, som Gud Sønnen, som er hjørnesteinen i det byggverket Gud reiser, som er hjørnesteinen i hans tempel, ikke teologien om Jesus (Ef 2.20ff). Noen snakker om “Kristusåpenbaring”. I praksis betyr Kristusåpenbaring at Guds Ånd blir rent ut over Jesu kropp, slik at det kan fungere som en salvet kropp, og demonstrere den Jesus vi finner i evangeliene og apostelgjerningene. Paulus sier at denne kroppen er Kristus - som betyr Den Salvede (1.Kor 12.12). Det som ikke demonstrerer dette, er ikke Kristusåpenbaring, for Den Salvede blir da ikke åpenbart. Vi må ikke og vi kan ikke redusere Jesus til teoretisk teologi. Det er vranglære. Jesus lærer oss at Ånden er det som åpenbarer Jesus. Det er Ånden som tar ordet og levendegjør det og som gjør at den Jesus som vandrer i bygdene i Galilea og Judea for mer enn 2000 år siden, han vandrer fremdeles på jord gjennom sin menighet. Det er helt avgjørende at vi forstår at det templet Gud bygger er en bolig for seg selv i Ånden (Ef 2.22), for Gud bygger ikke hus som er gjort av hender (Apg 7.48; Jes 66.1). Noen vil ha det til at dersom vi kke tror på et nytt fysisk tempel i det fysiske Jerusalem, så tror vi dermed ikke på en oppfyllelse av profetiene i bibelen; vi tar det ikke bokstavelig, men åndeliggjør det. Vel, dersom du tømmer det åndelige for reelt innhold, slik at du egentlig sitter igjen med et tomt skall; med teoretisk teologi; med liturgien; egentlig med en kristen filosofi uten kraft; vel, da blir det åndelige veldig diffust, og en vil typisk bli fristet til å forsøke å få dette til å bli mer konkret. Det er lett å forstå motivasjonen for å forsøke å fremstå åndelig når en egentlig ikke er det. Den andre siden av engasjementet for et fysisk tempel i Jerusalem i nasjonalstaten Israel som mange kristne har, er et stort engasjement for det jødiske folket og for Israel. Og det er jo helt supert å ha et slikt engasjement, og Israel som nasjon er jo unektelig et lite mirakel i seg selv, der det ligger inneklemt blant fiendtlige arabiske nasjoner. Men dersom vi skal ha et godt og bibelsk engasjement for jødene, så hadde det jo vært en fordel om vi hadde til hensikt å gi dem det beste vi kunne gi dem, eller hva? Og kan det på noe tidspunkt være noe annet enn jøden Jesus Messias, Guds Salvede? Han ble jo sendt til jødene først, eller hva? Dersom vi tenker at det ikke skulle være Jesus, ville ikke det i bunn og grunn være selve definisjonen på antisemittisme og jødefiendtlighet? Personlig synes jeg det er vanskelig å akseptere en endetidslære som på den ene siden dømmer det jødiske folk til Antikrist og den store trengsel og samtidig klarer kunststykket og definere alle alternative syn på dette som Israels- og jødefiendtlig. Hva om jødene fikk vende om før Jesus kommer tilbake og bli en katalysator for å fullføre misjonsbefalingen og som kulminerer med at Jesus kommer igjen til en brud som har fullført oppdraget? Hadde ikke det vært “liv av døde” og en fylde av velsignelse (Rom 11). Å tenke slik innebærer på ingen måte en fornektelse av jødenes rett til en nasjonalstat og til trygghet innen egne grenser. Det betyr ikke at Gud ikke holder sin hånd over jødene og staten Israel, heller. Og det betyr heller ikke at Israel som nasjonalstat ikke har en plass i Guds plan for jødene. Men det vil bare være i en omfattende vekkelse at jøder og muslimer vil evne å finne hverandre (Jes 19), og personlig tror jeg den vil finne sted før Jesus kommer igjen. Hva kan vel gjøre jøder mer misunnelige og nidkjære enn når muslimer finner Jesus, og attpåtil begynner å elske jødene istedet for et grenseløst hat? Kan dette være fylden av hedningene som kommer forut for fylden av Israel (Rom 11)? Jeg skal ikke si at det er noe vi kan vite 100% sikkert, for vi ser stykkevis og profeterer stykkevis, men det er nå min overbevisning og bønn til Gud.

Folkeslagene skal strømme til Herrens tempelberg, profeterer Jesaja. Noen vil tenke at dette utelukkende vil være en fysisk realitet, omtrent som muslimenes pilgrimsreise til Mekka. Men det nye testamente røper at Sionfjellet dypest sett er det himmelske Jerusalem og er en åndelig størrelse:

“Nei, dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, ²³ til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen. Dere er kommet til en dommer som er alles Gud, til åndene av de rettferdige som har nådd fullendelsen, ²⁴ til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blodet som taler sterkere enn Abels blod.” (Hebr. 12.22-24)

Sion = den levende Guds by = det himmelske Jerusalem. Å tilbe Gud er noe som skjer i ånd og sannhet, og Jesus er tydelig på at det fysiske stedet ikke har noe å si for om tilbedelsen behager Far (Joh 4). Å vandre i Herrens lys, innebærer å vandre med ham som er verdens lys. Det finnes ikke noe større åpenbaring av Fars gode vilje enn Jesus Guds Salvede. Men dersom jødefolkets innpoding i Livets Tre kan tenkes å skje før Jesus kommer igjen, så kan “lov skal gå ut fra Sion, HERRENS ord fra Jerusalem,” dreie om det nye Jerusalem og det fysisk Jerusalem i nasjonalstaten Israel på samme tid, og det er veldig spennende. For det profetiske ordet kan ha flere lag av oppfyllelse uten at en dermed underminerer hovedlinjene i de radikale endringene den nye pakt fører med seg. Jeg ser sånn frem til at jødefolket i stort skal podes inn i det treet de egentlig hører til i. For en dag; for en vekkelse. Og enden på det hele? Vi får brakt evangeliet til jordens ender, fullført oppdraget og gjort klart en brud som er klar til å ta imot en brudgom, og Jesus kommer igjen for å dømme levende og døde. Jeg kjenner at det brenner i hjertet: Gud, fullfør din gode plan og vilje!

Det som kan være forvirrende når en leser profetiene i GT er nettopp disse lagene med oppfyllelse som legges oppå hverandre og presenteres som en enhet.

“De skal smi sverdene om til plogskjær
og spydene til vingårdskniver.
Folk skal ikke løfte sverd mot folk,
ikke lenger læres opp til krig.”

Har evangeliet en fredselskende og fredsfremmende funksjon? Helt klart! Vekkelseskristne har aldri vært dem som først tar til våpen, men snarere dem som våpen blir brukt imot. Derfor vil det være en sammenheng mellom vekkelse og opphør av hat, fremmedgjøring og krig; og dermed også velstand og fremgang. Det er historisk belegg for å hevde dette. Men om en dermed vil se at krig helt opphører før Jesus kommer igjen, er mer en tvilsom konklusjon, for Jesus lover oss både uro og rykter om krig og forfølgelse for hans navns skyld. Forkynnelsen av evangeliet om riket synes tydelig å peke på en polarisering; enten går man i en gudelig retning eller også motsatt. Det er lite som taler for at gradvis mer ugudelige mennesker vil la de gudelige være stadig mer i fred. Altså er det elementer av Jesaja sin profeti her som vil se sin endelige oppfyllelse først etter at Jesus kommer igjen. Og så er det slik at sverd og spyd ikke akkurat er våpen som er mest vanlig i en moderne krigføring, slik vi kjenner den, men det er akkurat her vi ikke må gå i “bokstavelighetsfellen”. Det er jo litt søtt når de som hevder at en “bokstavelig” oppfyllelse av profetene er et must, har stor frihet til å tolke enkelte deler ganske så fritt, men samtidig kan anklage andre for å “åndeliggjøre” alt. Bibelen selv sier at de profetiske bøkene bruker mye bilder, og det mest ekstreme eksemplet er Esekiel. Å ta utgangspunkt i bibelens omtale av seg selv som utgangspunkt for å forstå bibelen, er helt innenfor. Og så skjønner alle hva Jesaja mener når han snakker om sverd og spyd, selv om det kanskje snarere er tanks og kjernekraft som endres til mer fredelige formål i våre dager. 

Det er lett for å tenke at en forholder seg til det nye testamente, for der finner vi det vi trenger å vite om Guds rike og Den Salvede (hebr. Messias, gr. Kristus). Men det var GT de første kristne i stort omtalte som Skriftene. De nytestamentlige Skriftene oppstod som en del av prosessen å spre de gode nyhetene i Midtøsten, Tyrkia og Hellas. Det er disse Skriftene i GT Paulus sier er “innblåst av Gud” og som “kan gi deg visdom til frelse ved troen på Den Salvede Jesus” (2. Tim 3.15-16). Jeg har de siste årene blitt mer kjent med og mer glad i salmene. De er blitt min faste “bønnepartner” - og jeg har gjennom salmene lært at Gud vil ha meg slik jeg er, ikke slik jeg tenker at han vil ha meg, som gjennom et skuespill. Han tåler min menneskelighet, så lenge denne menneskeligheten får fylles av en dyp og ekte lengsel etter Gud, som bare han sjøl kan gi oss. En lengsel etter Gud er plassert i ethvert menneskehjerte - det er porsjon av nåde som er gitt til alle mennesker. Spørsmålet er om vi lar den vokse når Gud kaller på oss inn i en vandring med ham. 

Vi trenger å bruke tid i det profetiske Skriftene og be ut fra dem. De gir løfter om evangeliets rolle i vår tid som vi trenger å se oppfylt. Peter sier at profetordet er en “Det er en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter.” (2 Pet 1.19). Paulus snakker om å stride den gode strid i samvar med profetordet (1. Tim 1.18). Det dreier seg om bønn og handling. Vi ser antydninger til mørkere skyer i den vestlige verden. Tryggheten i velstand og det moderne menneskets antatte “overtruffenhet” er kraftig rystet. Midt i dette har Gud tenkt at folket hans skal være en gjenskinn av Guds vidunderlige lys, en by på et fjell som ikke kan skjules (Matt 5.14). Gud har utfordret meg personlig til å bruke tid i Jesaja og la det tale til meg og inspirere meg til bønn og handling. Jeg liker å studere ulike oversettelser og kommentarer, for det er så mange lag i Guds ord, og det er vanskelig for en oversettelse/kommentar å få frem alle.

Herre, du har betrodd oss med så mye, og desto mer skal kreves av oss. Det er min bønn, Gud, at vi ikke skal bli stående nakne på din store dag, uten frukt og uten lønn, men at vi skal ha fullført vår tjeneste og vårt oppdrag. Det er så lett å bli distrahert bort fra den enkle og rene overgivelsen til deg. Det er så lett å bli fokusert på hvordan en opplever ting og lykkes i denne verden. Men denne verden og dens skikkelse forgår - den er i gradvis oppløsning - den kan ikke opprettholdes under byrden av synd og urett. Derfor er det ikke noe annet svar enn ditt evangelium, Herre. Vil du gi våre hjertes øyne lys, så vi ser hvor mye du har investert i dine hellige, og hvor stor kraften er i din oppstandelse - som du har gitt oss del i. Vil du åpenbare hva det betyr å være velsignet med “all Åndens velsignelse i det himmelske”, hva det betyr å være “innsatt med din Salvede i det himmelske”. La ditt folk få innta rollen som lys og salt i verden - ikke bare som selvoppnevnte morallærere, men som salvede frigjørere som løfter byrden av synd av skuldrene til folk. Gud, du vet sjøl hvor svake og skrøpelige vi er. Det vi trenger å vite mer enn noe annet er hvor stor din nåde er, så vi kan se at din kraft fullendes i vår skrøpelighet. Herre, se i nåde til oss! Kom, Herre Jesus! Ja, kom!