Ledere for Gud (1. Krøn 24.5)

“For det fantes ledere for helligdommen, ledere for Gud” (1. Krøn 24.5)

Bibelen sier at vi som lemmer på Jesu kropp er hverandres lemmer. Det betyr at vi tilhører hverandre, at vi hører sammen, og at det som definerer hvem vi er, er hvem sin kropp vi tilhører. Vi er først og fremst lemmer på Jesu legeme, dernest hverandre sine lemmer. Det å væres hverandres i form av en tilhørighet kan en være i mange sammenhenger; politiske partier, fotballklubber, syforeninger (om de finnes ennå), arbeidsplass eller skole, og ulike andre frivillige foreninger. Det at en kjenner tilhørighet og eierskap til det som skjer, betyr ikke dermed at det er Jesu kropp for det. Derfor er det så viktig å slå fast at vi som en disippelflokk av Jesus, først og fremst tilhører ham, han som er hode for sitt legeme. Det følger da at den som først og fremst har eierskap til det som skjer i kroppen sin, er Jesus sjøl.

Det er flere grøfter vi kan gå i når det gjelder dette. Du har “meg og Jesus” klubben, hvor stort sett alle andre er eksludert. Men du får ikke et legeme av et hode og et lem. Så når bibelen sier at vi ble døpt i en Ånd til å være ett legeme (1.Kor 12.13), så har du nok mistet noe av hele hensikten om du lever på den måten. Det er sikkert mange gode grunner til at det blir sånn. En kan ha blitt såret; noen ganger er det sår fra det livet vi levde før eller i oppveksten som vi ikke ennå har mottatt tilstrekkelig legedom for; andre ganger er det rett og slett dårlig oppførsel fra folk som vi gav oss til og som vi stolte på i et menighetsfellesskap. Uansett, å bli værende såret gir et filter for alle kommunikasjon som gir en rekke negative feiltolkninger og negativ dynamikk. Der Guds kjærlighet på den andre siden sier at dynamikken skal være oppbyggelse (1.Kor 8.1), så blir det sårethet en vei til nedbyggelse, unnatrekking og “jeg og dem” tenkning. Det kan være at det finnes andre uttrykk for Jesu legeme som kan fungere bedre som et åndelig hjem for oss, og hvor vi mer effektivt kan tjene Gud og bre ut Guds rike. Det er bare det at det helst må bestå av noe mer enn “meg og Jesus”. Bibelen gir ikke noe positivt bilde av aleneskap. Den sier tvert imot at en slår tusen, men to slår ti tusen. Og da er det noe mer enn deg, Fader, Sønn og hellig Ånd og en skokk med engler han tenker på. Bibelen sier at dersom du er kald og alene, er det ingen til å hjelpe deg å holde varmen. Peter advarer og sier:

“Vær edru og våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løvefor å finne noen å sluke.” (1.Pet 5.8)

Hvordan jakter en løve? Jo den prøver å spre flokken, slik at den kan få skilt ut et dyr fra resten av flokken. En som av ulike grunner ikke henger helt med resten. Jeg har sett dyrefilmer der hele flokken stopper opp, og dersom det ennå er håp, snur jakten og inkluderer den ensomme og jager løvene når et utsatt medlem av flokken blir omringet (https://www.vgtv.no/141592). Et vakkert bilde på hvordan vi som menighet er kalt til å være når det av ulike grunner går på tverke for folk. De skal iallefall ikke få den grusomme opplevelsen å drept alene og ingen bryr seg. En for alle og alle for en - det er slik det er når vi er hverandres lemmer og virkelig tilhører Jesus og hverandre.Vi unner Jesus alle mennesker, og djevelen ingenting. Men om vi skal vite om noen står alene og holder på å bli drept, så nytter det ikke at det eneste vi gjør sammen som menighet, er å komme sammen på en søndag, sitte på de samme plassene, høre forkynnelse, spise kake og drikke kaffe og så gå hjem. Du finner ikke ut hvordan folk har det på denne måten. For det første, dersom en er riktig mange, kan en helt overse om noen ikke har vært der på en stund. Har en for vane å bruke søndagen til å invitere hjem på middag nye, og dersom ingen nye, noen andre i menigheten, så er situasjonen en helt annen, men da bringer vi inn et veldig viktig element i menighetslivet - nemlig hjem. Husgrupper eller slik jeg liker å kalle det cellegrupper, består for det første av så få medlemmer at det er mulig å ha oversikt om folk er tilstede eller ikke. Som Guds rike pioner og menighetsplanter har jeg lært meg dette: Dersom folk slutter å komme på gruppesamlinger, så er det fordi det er trøbbel av ett eller annet slag. Punktum. Vi trenger en termostat i menighetslivet som forteller oss når folk er sårbare og trenger støtte. En tankegang som sier at vi møtes når det faller seg naturlig og alt skal bare flyte, er ikke slik vi ordner oss i familielivet. Vi kommer ikke sammen til middag i en familie bare fordi det bare skjedde, sånn “helt naturlig”. Nei, vi har faste tidspunkter for ting, ikke sant vel? Og kommer ikke alle til middagsmåltidet eller andre faste holdepunkter som avtalt og som vanlig uten at det er gitt beskjed, så tar vi aksjon og finner ut hva som er har skjedd.  “Rakk ikke bussen hjem”. - Ah, ok. Fint om du gir beskjed neste gang. Vanlig høflighet og respekt for dem som tilrettelegger for at vi skal ha måltid sammen. Men om det skjer hver dag eller regelmessig, uten at det er avtalt at sånn blir for en periode, så later vi ikke som ingenting, men tar det opp. Vi er en familie og det betyr blant annet at vi spiser sammen.

Den andre grøfta er at vi forstår hverandres lemmer i retning av at vi eier hverandre. Men det er ikke vårt legeme; det er Jesu legeme. Derfor har han eierskapet til alle lemmene, ikke vi. Bibelen snakker om autoritet og underordning. Og det er jo litt rart, da, at verden omkring oss har et så anstrengt forhold til bibelens budskap om dette. For i en familie fører ikke mangel på lydighet til at du dermed får sparken, slik du kan få et i arbeidsforhold, fordi vi er en familie og ikke et foretak. Det skal veldig mye til å bli ekskludert i en familie - da dreier det seg om å sikre resten av familien beskyttelse mot oppførsel over tid som er direkte skadelig. For også familie trenger ledelse, rammer og grenser. Og mens vi ikke har noe problem med akseptere adm. direktørs myndighet til å ta beslutninger i næringslivet, så er det plutselig et voldsomt problem at noen har det endelige ordet i familiesammenheng. I begge tilfeller burde autoriteten brukes med absolutt forsiktighet og med en tjenende innstilling; enda mer i familier (ekteskap), hvor en ikke bare kan si opp og gå si vei. Men det ligger i begrepet underordning at det er snakk om en grunnleggende holdning og en frivillighet. Og utgangspunktet for all underordning i en nytestamentlig forståelse er gjensidighet:

“Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Den Salvede (gr. Kristus)!” (Ef 5.21) 

Det at vi er lemmer på Jesu legeme, gir oss i seg selv en status som er verdt å underordne seg. Det er derfor Paulus bringer inn i ærefrykt for Kristus - Guds salvede - i denne sammehengen. Når vi forstår at vi er hans og hvilken pris han betalte for hver og en av oss, så har vi en dyp respekt for Guds verk i hverandre, og en forståelse av at han ser et større bilde - det Gud gjør er alltid større enn oss. Så når Jesus og apostlene snakker om ledelse i Guds menighet, så understrekes det at en må lede gjennom forbilde, og ikke gjennom eierskap og hersketeknikker.

“Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken” (1. Pet 5.3)

Dette kan være en hårfin balansegang, for vi er mer frimodig med hverandre jo bedre vi kjenner hverandre. Dette ser vi også av de nytestamentlige skriftene. Jo mer trygge vi er på hverandre, jo mer kan vi be andre om, fordi vi er trygge på at de sier “nei” dersom de virkelig ikke passer eller at det ikke oppleves rett for dem (se eksempelvis i Filemon, og når Paulus skriver til sine nærmeste medarbeidere og sammenlign med Efeserbrevet og Kolosserbrevet). Men en side av dette som ikke er så ofte tema, er: hva om menigheten føle eierskap til lederne sine. Hva om de tenker at dette er deres menighet, selv om bibelen konsekvent omtaler det som Guds menighet. Jeg møter stadig troende som omtaler menigheten min. Det kan bare være en klønete og umoden måte å uttrykke seg på, men jeg tør aldri putte slike ord i min munn. For meg er eierskapet til menigheten som Guds menighet så absolutt at noe annet er som ondskap i mine øyne. Tenk for en pris han betalte, og så skal vi røve hele greia tilbake til våre smålige hensyn og konflikter? Kjære Jesus, frels oss fra det onde! (Og nei, dette er ikke en spøk, men ramme alvor!)

Fordi menigheten er Guds menighet, så er det så viktig at vi forstår at lederne i menigheten må og skal være ledere for Gud. Det må og skal bety at det ikke alltid er at vi forstår deres prioriteringer og valg, og at underordning i den sammenheng betyr at vi likevel respekterer dem. I alt det jeg har berørt så langt, så er det ikke snakk om frafall fra troen, eller å leve en syndig livsstil; men det er så mange valg man tar hver dag som ikke dreier seg om synd-ikke synd. Du kan velge leverpostei eller ost på skiva ettersom du kjenner hva du har lyst til om du har begge deler i kjøleskapet og ingen av delene er gått ut på dato. Du trenger ikke spørre verken Gud eller ringe “Pastoren”. Likeledes er det mange prioriteringer og valg ledere gjør som er innenfor et hellig og gudfryktig liv. Og spesielt dersom lederne får lønn via tiende og ofringer som kommer inn i menigheten, så er det en del folk som mener at de har krav på en viss andel av ledernes oppmerksomhet, tid og innsats. De skal jo tjene oss, ikke sant? Jo, tjenende lederskap er en nytestamentlig verdi. Men Paulus sier like fullt at han på ingen måte er en mennesketjener. Han tjener Gud, og er en leder for Gud. Det betyr at slik ledere må respektere andres tro, samvittighet og overbevisning, så må vi også ha respekt andre veien. Det å underordne seg i mengihet er ikke et maktspill, men en øvelse for alle parter i å følge Jesus. Det er underordning i ærefrykt for Kristus, Guds Salvede, Guds frigjørende Frelserkonge. Dersom vi bringer ikke menneskelige og verdslig tankegods, så blir dette helt feil. Du skal ikke som leder true med konsekvenser om folk ikke gjør det du skulle ønske de ville gjøre og prioritere slik du vil at de skal prioritere når valgene er innenfor et hellig og gudfryktig liv. (Å rettlede i et hellig liv er noe annet, og her er vi trofaste med hverandre). Men vi skal heller ikke legge utidig press på lederne våre, men gi dem frihet til å tjene Gud ut fra sin utrustning, tro og overbevisning.

La meg dele med deg en personlig erfaring. Vi ble som familie og ektepar kalt til en by for å bidra i et pionerarbeid. Til da hadde vi pionert et cellegruppearbeid i en bydel. Det var ingen tvil om hvem som ledet det cellegruppearbeidet; og samtidig var vi først og fremst søsken - en av alle. Når vi da flyttet til denne andre byen, så opplevde vi en del veldig rare ting. Vi var visst blitt oppgradert til pastorpar, men det hadde ingen fortalt oss. Og helt ærlig: 101% av dette var bare i veien for oss og det Gud hadde kalt oss til å gjøre. Vi følte det som David der noen hadde kledd på oss en utrustning vi på ingen måte var vant til å bruke. Vi ble omtalt til nye som kom inn som pastorparet. Ja, egentlig visste alle at vi var pastorparet, bortsett fra vi; vi var bare en smule forvirret. For, når vi var blitt omtalt som pastorparet, så var vi tydeligvis litt skummel; så andre i menigheten prøvde å beskytte de nye imot “farlige” oss. Det vi var vant til, var at vi modellerte involvering i de nye; lede gjennom eksempel. Nå ble vi plutselig motarbeidet, og skjønte lite av hva det var som gjorde at vi plutselig skulle ha blitt så skummel. Når vi lyktes med å invitere folk, så satt folk ytterst på sofaputen og så veldig nærvøse ut (jeg tuller ikke). Og når besøket var over, så lurte dem på hva det egentlig var vi skulle ta opp? Vi så ut som et spørsmålstegn og lurte på: Ta opp? Eh, nei, øh, vi ville nå bare bli litt kjent vi, da.... Hele ideen om at en skulle “ta opp” noe med folk som en ikke hadde noen relasjon og trygghet med virket like fremmed på oss som en ferietur til Mars. Vi begynte å lure på hvor folk tok ideene ifra. Etter noen år med rare og frustrerende opplevelser som vi etter hvert delte med andre ledere vi kjente, spratt bomben. “Skjønner du ikke at folk ser på dere som pastorparet?” Pastohvafornoe? Når begynte vi å snakke om Pastor med stor P? Når kom det inn i bildet? Vi var helt lamslått, og samtidig begynte en del brikker å falle på plass. Fra det øyeblikket hadde jeg ett mål: Å få tatt livet av Pastoren med stor P. Se ham noen meter under torva, så kan aldri ville reise seg igjen. Det skulle vise seg å bli en lang og smertefull prosess. Den store utfordringen når en gjør noen til noe som ingen andre er, er at det unektelig blir et “vi” og “de” og ikke oss. Det snakkes stadig om at noen må gjøre noe, og da innforstått Pastoren med stor P. For selv om jeg hadde 100% jobb, like krevende som alle andres, så var jeg fremdeles Pastor med stor P, og det var ikke det andre. For å løse opp i dette snakket noen om lønn for meg, men jeg nektet. Da ville jeg iallefall bli noe annet enn alle de andre, og min drøm om å se folk rundt meg reise seg og ta ansvar som et team ville aldri blitt en realitet. En hadde bare sementert det som etter min oppfatning er noe annet enn det Gud drømmer om.

Bibelen snakker om ledende mellom brødre, og da er brorskap og fellesskap det styrende i det vi gjør sammen; det kalles relasjon og kjærlighet. Men det oppstår noe i dette Pastorvesenet som gjør at den stakkaren som blir Pastorisert, ender opp ensom, som en ikke-person, der bare rollen er igjen. Og det verste er at man begynner å spille rollen, fordi det oppleves som en forventing. Vi viste jo bare hvordan vi skulle lede små cellegrupper, som en mellom alle. Her var det økonomi og budsjett og gudstjenester, og felleskristne arenaer hvor en møtte andre Pastoriserte. Så en prøver jo å orientere seg i forventninger, ikke sant? Men jo mer jeg så hvordan dette Pastorvesenet skapte avstand og fremmedgjøring, så mer innså jeg at vi gjerne kan snakke om frimenigheter som fri fra skillet mellom de geistlige og de menige, men det er bare en flott teori. I fortvilelsen over å bli utpekt som noe som var på alle måter i veien for det som brant i hjertet mitt - Jesu kropp bygd opp - så proklamerte jeg på en gudstjeneste: “Pastoren er død. Leve menigheten!”. Jeg ble irettesatt etterpå, men jeg står for det, enn i dag. Pastor med stor P er anti-Jesu-kropp og derfor antikristelig. Kristus - Guds salvede - er ikke bare hode, men hode og kropp, og salvesen er ment å flyte fritt i hele kroppen (1.Kor 12). Alt som står imot dette er antikristelig (les: står i mot Guds salvelse, for Kristus betyr Den salvede) og røver Jesus for den kroppen han drømmer om å uttrykke seg igjennom. Når menigheten ønsker å betale en person for å la denne personen gjøre det menigheten som et team - som lemmer på det samme legeme - skulle gjøre sammen, så er det ondt og syndig.

Som ledere var opptatt av å lede gjennom eksempel, men ble fanget av alles forventninger. Vi kom til slutt til det punktet at “Pastorparet” segnet litt om, og det var egentlig det beste som kunne skje. For min del toppet det seg når en bror kunne få seg til å si at jeg tok for mye plass. “Ja, ha? Og hvem har ansvar for det, da? Vi prøver å få et et fellesskap hvor vi står sammen, her, og hvor ansvar og frihet og initiativ går hånd i hånd. Men om jeg bare er i veien for det jeg ønsker å få til, så gjør vi ikke hverandre noe godt, og da må vi få det løst.” Jeg husker godt den samlingen hvor jeg tok bladet ifra munnen, etter at en av brødrene hadde spurt hvordan jeg opplevde ting, for han næret at jeg var frustert, og utfordret meg til å dele det slik jeg opplevde det:

“Hvis det er slik at det vår bror her sier er sant, at problemet er at jeg tar for mye plass, så må dere hjelpe meg til å konkretisere det i form av ‘du gjør og sier sånn og sånn; det opplever vi sånn’; men om det ikke er sant, så må dere evne å kunne si det også. Nå er jeg helt i vakuum og ser ikke sammenhengen mellom kart og terreng, og jeg kan ikke gjøre det jeg er kalt til her med de forutsetningene. Jeg har en kone som er blitt syk av alle denne pastoriseringen, og akkurat nå er det å få henne på beina igjen en mye høyere prioritert enn å sørge for denne menigheten. For jeg kan ikke fungere uten henne; så enkelt er det.”

Jeg var så tørr i munnen at den kjentes ut som sandpapir. Pastoriseringen måtte ta slutt. Jeg var godt klar over at jeg nok hadde kommet i skade for å bidra til den, men vi måtte være ærlige og direkte med hverandre på en slik måte at vi hjalp hverandre. Generelle og stemplende utsagn er ikke et godt grunnlag for endret atferd. Denne ene vanskelige samtalen snudde alt. Frem til da hadde de kanskje ikke trodd meg når jeg påstod at jeg ville se dem vokse frem og lykkes; så de bare Pastoren med stor P? Det kan jo være litt behagelig, også, for da har man en evig unnskyldning for alt som ikke fungerer. Vi delte hjertene med hverandre, og gjorde en avtale: vi skulle tale sannhet i kjærlighet til hverandre. Slutt på tausheten. Var vi uenige så skulle vi si det, og var vi enige, så skulle vi si det; og vi skulle være konkrete med hverandre og med respekt. Vi ble enige om å feire enigheten med nattverd. Jeg tror Gud likte det som skjedde. For Guds nærvær falt over oss. Jeg så manifestasjoner av Guds Ånd den kvelden gjøre ting med folk som ikke hadde skjedd på de 7 foregående årene. Det var en felles dåp i Ånden som gjorde at vi gikk derifra som et legeme. Vi stod sammen om det vi ble enige om å gjøre sammen, og som vi opplevde at Gud la oss på hjerte. “Den Hellige ånd og vi har besluttet.....” Nærværet fulgte oss i månedene og årene etterpå. Så godt å se når brødre bor fredelig sammen. Det er som salvelse som flyter nedover i Jesu kropp. Der - der - har Gud befalt velsignelsen, liv til evig tid (Salme 133). Det var først når vi fant hverandre som brødre, som søsken på samme nivå, i en felles identitet, at nærvær, salvelse og velsignelsen ble forløst. Det var en skjellsettende erfaring. Lederskap gikk fra en til flere, men i enhet, slik Gud selv er og slik Gud vil. 

Det er forskjell på å lede og administrere. Ledere gjør det rette. Administratorer gjør det på rette måten. Vi trenger begge. Men å sette ledere til å adminstrere er det dummeste vi gjør. Da fungerer ingenting og alle er frustrert. Ledere trenger å frigjøres når området for lederskap er mer enn lokalt og innebærer reising. Administratorer trenger å frigjøres når omfanget er administrasjon er stort nok, og det kan gjerne være lokalt. Betyr det at en ansetter administratorer før en ansetter ledere? Ikke nødvendigvis. For dersom det skal bli nok å administrere, trengs vekst, og når veksten er av en slik karakter at det er behov for flere til å administere, da har du også grunnlaget for tjenester som har mer enn bare lokal karakter. La oss se på et eksempel. Jeg har i flere blogginnlegg påpekt at apostlene i Jerusalem selv understrekte sitt behov for å bli frigjort fra å tjene ved bordene, fordi oppgaven ble for omfattende som resultat av eksplosiv vekst. De var ikke kalt til å være administratorer, men til å lede Guds menighet, og da er bønn og ordets tjeneste i fokus. Ikke ordet i form av teori, men i form av Jesus Guds Salvede oppstått fra de døde, demonstrert i kraft og med overbevisning; derfor bønn og ordet, og i den rekkefølgen. Men det at apostlene slo fast at dette var galt av dem å fortsette med, er bare en side av dette. For vi må ikke glemme responsen sin flokken.

“Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen.” (Apg 6.5)

Menigheten frigjorde dem, og deres potensiale som var mer enn lokalt fikk en god tilrettelegging gjennom en gudsfryktig og gudelig respons - i tro. Utfordringen oppstår når vi ønsker å degenere tjenester til vår lokale Pastor, hvis fremste oppgave er å ta vare på oss. Dersom du Pastoriserer tjenester - Jesu gaver til menigheten, så setter du så høy temperatur på dem at alt liv forsvinner (håper du tar ordspillet, pasteurisering). Vi kan enten gjøre det enkelt eller vanskelig for dem å være tro mot kallet Gud har gitt dem. Hvis de er trofaste, vil de heller være uten lønn enn å komme under et åk som Gud aldri har kalt dem til. Paulus var nøye med dette, og brukte sin egen næringsvirksomhet til å understøtte seg i perioder - han ville være fri. Dersom økonomiske intensiver kommer inn som motivasjon i forhold til å være frigjort fra vanlig lønnsarbeid for livunderhold, så er det veldig ødeleggende. Mika snakker om dette:

“Høvdingene hennes dømmer for bestikkelser,
prestene underviser for betaling,
profetene spår for penger,
og enda støtter de seg til Herren og sier:
«Er ikke Herren midt iblant oss?
Det hender ikke oss noe vondt.» ” (Mika 3)

På den andre siden er det tilsvarende ødeleggende om menigheten forsøker å øve press på ledere for å dekke interne behov fremfor å være til for Gud. Vi kan i vår selvopptatthet komme i skade for å forsøke å ta dem som gisler og tenke: vi betaler dem; vi eier dem! Nei, det gjør vi slettes ikke! Det er Gud som eier dem, og det er best for oss om vi lar det være slik. Det er best for oss om vi aksepterer at de er frigjort - ikke fordi de skal gjøre jobben for oss, men fordi de skal få oss til å gjøre jobben sammen med dem i så stor grad at det ikke er bruk for dem lenger og vi sår dem inn i regioner, land og kontinenter. En sann Jesu tjeneste er ikke opptatt av selvopprettholdelse, men å utruste de hellige til tjeneste så Jesu kropp bygges opp (Ef 4.11ff). Tilsvarende er en menighet sann mot sitt kall, når de lar seg utruste istedet for å rope på ledere for alt som ikke fungerer, og for å rydde opp i kaos skapt av egen kjødelighet og umodenhet. Mangel på åpenbaring om Guds rikes dynamikk på dette området har vært en svøpe for menigheten for hindrer vekst og vekkelse. Vi blir selvopptatte, selvopprettholdende, kjødelige og destruktive. Det som trengs er reformasjon - en må pionere tjenestegaver på nytt, som bringer en dimensjon av en åpen himmel, vekkelse og vekst, Guds ild, hellighet og renselse, så Jesus igjen kan bli synlig og være Herre i kroppen sin. Det er apostolisk/profetisk ledelse - en vesentlig del av menighetens grunnvoll, som er Jesus Den Salvede, ikke om Jesus Salvede.

Herre, jeg drømmer om ledere som er helt og full for deg. Som bringer frem en menighet som er helt og fullt for deg. Som kjenner lidenskap for deg og medfølelse for mennesker. Jeg drømmer om apostolisk/profetisk ledelse som bringer et gjennombrudd i Guds rike demonstrasjon, som følger Jesu befaling: Demonstrer Guds rike i kraft og si: Guds rike er kommet nær! Jeg drømmer om en generasjon troende som vokser ut av barnehagestadiet og blir den modne mann som har fått hele Kristi fylde, så verden kan se og tro og enten vende om eller hate oss intenst. Herre jeg drømmer om at det skal bli slutt på all likegyldighet og sløvhet mellom oss troende. At vi skal være brennende i Ånden og tjene deg! Herre, kom! Kom, Herre!

Tro og kjærlighet i Guds Salvede - del 1 (1. Tim 1)

Innledning

Jeg skulle lede en samtale på en gruppesamling om tro og kjærlighet. Nøkkelverset var fra Gal 5:

"...her gjelder bare tro virksom i kjærlighet" (Gal 5.6)

Samtalen gikk sånn passelig; det er nok vanskelig både å lede og ta del i samtaler om så omfattende begreper som tro og kjærlighet. Folk lurte på hvor jeg egentlig ville hen med spørsmålene, og det var sikkert ikke uten grunn. Det er lettere når vi snakker om hva ting betyr i praksis, og jeg kunne nok med fordel ha innledet med noen praktiske eksempler. Det har havnet i "note to self" boka. Men disse begrepene tro, håp og kjærlighet er helt sentrale begreper for oss kristne. Paulus sier at det er disse som står igjen når alt er ferdig, når alt det midlertidige er borte. Det er altså evige verdier som alle har sin rot i hvem Gud er.

Tro og kjærlighet - nådeprodukter

Paulus sier om seg selv at han opplevede Guds nåde. Nåden betyr at Gud at Gud gir av seg selv til oss, selv om vi ikke fortjener det. Han gir oss av sitt egen natur (2. Pet 1), sitt vesen, sin rettferdighet, sitt liv; han lever i oss. Hva med tilgivelse for synd? Jo, da. Det er ligger i Guds rettferdighet, . Men Gud gir oss ikke bare det. Hans plan er at han skal være alt i alle. Hvor mye som ikke er Gud, er igjen når Gud er alt i alle? Tenker du ingenting? Da tenker du rett! Disippelgjøring er en prosess der vi skal bli mer og mer lik Gud. Ut med våre tanker; inn med Guds tanker. Ut med våre begrensninger; inn med Guds tilveiebringelse; ut med vår tvil; inn med Guds tro.

Tro og kjærlighet som et produkt av Guds nåde er en gjennomgangsmelodi i brevene i NT. Vi ser at det er det Paulus gleder seg over når han skriver, og Jesus trekker frem når han taler til menigheten i Tyratira.
- Ef 1.16: Hørt om deres tro til Herren Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige
- Ef 5.23: Fred være med våre søsken, og kjærlighet og tro fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!
- Kol 1.3-5: Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere. For vi har fått høre om deres tro på Kristus Jesus og om kjærligheten dere har til alle de hellige på grunn av håpet som venter dere i himmelen.
- 1. Tess 1.3: For vår Gud og Fars ansikt husker vi stadig på hvordan dere er virksomme i tro, arbeider i kjærlighet og holder ut i håp til vår Herre Jesus Kristus.
- 1. Tim 1.14: Og vår Herres nåde har vært overstrømmende rik og har gitt meg tro og kjærlighet i Kristus Jesus.

- 1. Tim 4.12: La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet.

- 2. Tim 1.13: Ha de sunne ord du har hørt av meg, som forbilde i tro og kjærlighet i Kristus Jesus.
- Åp 2.19: Jeg vet om dine gjerninger, din kjærlighet og tro, din tjeneste og utholdenhet. Ja, dine siste gjerninger overgår dine første!

Tro og kjærlighet - ingen av dem kan stå alene

Du har kanskje samme reaksjonen som de i gruppa; hva er da poenget med dette, broder? Er det noen som er uenige? Nei, antakelig ikke sånn tilsynelatende. Vi bruker de samme ordene, men kanskje er innholdet noe forskellig. For men mens vi snakker veldig mye om Guds kjærlighet, så snakker vi veldig lite og Guds tro. Noen kan også få det for seg at fordi Paulus sier at kjærligheten er stor (gr. megas), ofte oversatt størst (1.Kor 13), så er det kjærligheten som egentlig er viktig, og troen forblir bare et instrument, noe midlertidig på veien mot det store målet. Men dersom vi tenker at summen av Guds ord er sannhet, så kan en ikke ta et vers og slå ihjel andre vers med; men se det ene i sammenheng med det andre. En kan ikke si at Guds forutviten om hvem som tar imot evangeliet dermed betyr at Gud har bestemt hvem som skal bli frelst eller ikke, for sannheten om en fri vilje og dermed et ansvar for egne valg står fremdeles. Vi kan ikke ta Guds ubetingete kjærlighet og si at Guds rettferdighet og dom ikke lenger gjelder. Og vi kan ikke si at tro ikke er en evig himmelsk verdi, forankret i hvem Gud selv er, når bibelen sier at det er en av det tingene som blir stående, bare fordi han sier at kjærligheten er mega. Kommer troen av kjærligheten, eller kommer kjærligheten av troen? Svaret bibelen gir, er: Ja, og begge kommer ifra Gud og er et resultat av Guds nåde. Kjærlighet kommer til uttrykk gjennom et rent hjerte, en ren samvittighet og en oppriktig tro. Men det er også andre veien: det eneste som gjelder er "tro virksom i kjærlighet". Altså kommer tro til uttrykk gjennom kjærlighet. Det er Guds kjærlighet, Guds godhet som driver oss til omvendelse (Rom 2). Guds nåde/miskunn og kjærlighet er så nært beslektet at det som i NT er agape, kjærlighet, er i GT chesed, miskunn eller paktskjærlighet. Uten Guds nåde og kjærlighet, så kan vi ikke nærme oss Gud.  Der begynner tro og omvendelse. Men dette "både og" betyr at ingen av disse, tro og kjærlighet, kan stå alene, og at de er en evig symbiose som gir hverandre mening, og de gir bare mening og har bare mening i relasjon til hverandre.  Det er sant nå, og det vil være sant når alt står ferdig i evigheten. Du skjønner, Gud skifter ikke karakter når alt står ferdig. Det er vi som har skiftet karakter og er blitt ham lik. Alternativet er at vi delt opp Gud, men han er én og alltid i harmoni med seg selv. Han er alltid rettferdig når han er kjærlighet og alltid kjærlig når han dømmer. At Gud skulle være likegyldig til ondskap er ikke kjærlighet, strenghet og kjærlighet er ikke motsatte verdier for Gud, selv om vår opplevelse av det kan tilsi at Gud skifter farge. Vi får den siden av Gud vi selv velger å tro på og forholde seg til. Noen hisser seg opp over en Gud som de mener er på linje med nazistene fordi han dømmer folk til helvete. Trist, for da er det akkurat det de får. Jesus forteller i lignelsen om han som var så redd for Gud strenghet at han gravde ned talentet. Gud var jo så veldig storforlangende. Vel, sa Jesus. Dersom du tror at Gud forventer noe tilbake av det han investerer i deg, så hvorfor ikke høre med ham hvordan man best investerer. Men idéen om Guds strenghet som noe utilnærmelig, gjorde at han fikk nettopp det: Guds strenghet og Guds dom i form fravær av Gud.

Vi roter det til for oss når vi ender opp i en grøft av redsel for å havne i den andre grøften. Vi har hatt år med trosbevegelse der fokuset på tro, og da tro som velsigner først og fremst deg sjøl var så fremtrende at det som skal styre troens kraft, kjærligheten kom helt i bakgrunnen. Hvis du ikke var vellykket, frisk og rik, så var det din egen feil og din egen vantro. Stakkars Jesus - hadde ikke mye tro han, ser du. Paulus heller ikke. Han eide ikke sin egen farkost eller hest engang, men gikk til fots. For en vantro type! Vi kan bli så opptatt av en side av Gud at vi helt mister gangsynet. For det første: Tro er ikke noe som er engang i nærheten av prestasjon, noe vi kan skryte av, like lite som kjærligheten er det. For Gud er troens kilde. Når Peter og Johannes ser en mann som har vært lam i 40 år helbredet, så er Peter sitt fokus ikke på egen fromhet og selvtilfredshet. Nei, han snakker om den tro vi "får ifra ham" som grunnen til at mannen nå stod frisk foran dem. Hvorfor sier vi at det er Guds kjærlighet? Fordi det er bare i fellesskapet med Gud at vi kan nyte og ta del i den kjærligheten. Kjærligheten er knyttet til Gud og hvem han er. Når vi opererer i den kjærligheten så er det utelukkende fordi han bor i oss og virker på oss med sin nåde. Og for dem som ikke tror, og kanskje mener de har noe å fare med: Det er også bare et resultat av Guds nåde. Om Gud skulle trekke sitt gode nærvær bort, så ville resultatet blir at vi i et øyeblikk ville bli så ugudelige at selvødeleggelse og selvutslettelse hadde blitt resultatet. Det er i ham vi rører oss og er til. Gud er ikke langt borte fra noen, uansett hvor ugudelig de lever. Fortapelse, en evighet borte ifra Gud, er det ingen levende menneske som vet hva er for noe. Gud blir ikke spesielt glad når vi tar til inntekt for oss selv i vårt selvtilfredse selvskryt, det som han har gitt oss i sin godhet. Gud forventer at vi ikke oppfører oss som om vi ikke har fått av ham det gode vi har, det være seg ikke-troende som troende. For Gud gjør ikke forskjell på folk.

Guds tro, ikke bare Guds kjærlighet

Men hvorfor snakker vi ikke om Guds tro slik vi snakker om Guds kjærlighet? Har du noen gang hørt en preken om Guds tro? Ikke jeg heller. Men det er altså slik at Gud er full av tro - det er en del av hans vesen; det er derfor han er Gud. Han talte, og det stod der. Det er tro. Jesus sier i evangeliene:

"Og Jesus svarte dem: «Ha tro til Gud! Sannelig, jeg sier dere: Om noen sier til dette fjellet: ‘Løft deg og kast deg i havet!’ og han ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier, vil skje, da skal det også gå slik. Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det. " (Mark 11.22-24)

"Akkurat," tenker du. "Der kommer de der trosbevegelse greiene". Nei, det er ikke det. Dette er Jesus som taler; og enten vi liker det eller ikke, så snakker han om at vi kan tale og så skjer det, akkurat som vår Far i himmelen. Hvorfor? Fordi vi har fått hans type tro i hjertet, fordi han bor i oss ved sin Ånd, og fordi hans levende, mektige ord har tatt bolig i oss. Utfordringen er at vi er blitt hjernevasket med vantro, og har så mye dårlig erfaring i baggasjen at vi kommer umiddelbart i en depressiv prestasjonsangst så snart vi beveger oss inn på tro som tema. Hvordan kan vi nå få dette til? Nei, det er nettopp det som hele greia. Vi får det ikke til! Det er derfor vi trenger nåde. Har du noen ganger reflektert over om Adam og Eva hadde trengt nåde om de aldri hadde syndet? Ikke det? Nei, det skjønte ikke de, heller, og derfor gjorde de det fatale valget. Synd kom inn i verden for å overbevise oss mennesker at vi aldri i verden vil få dette til uten Gud; og vi holder nå på fremdeles, og så anklager man Gud for all elendigheten; helt drepende dårlig logikk. "Ha tro til Gud", sier den norske oversettelsen. Passion Translation sier: "La Guds tro være i deg". Young's Literal Translation sier: "Ha Guds tro!" Den ene oversettelsen peker på at troen strekker seg mot Gud. Den andre peker på at troen kommer ifra Gud. Hvilken er korrekt, den første eller den siste? Svaret er: ja! Slike dobbeltbetydninger forekommer veldig mange steder i det nye testamente, det benyttes veldig mange genetiver som kan forstås på flere måter og i veldig mange tilfeller gir alle betydningene god mening. En god oversettelse av verset ville ha vært: "Ha den tro til Gud som Gud har til seg selv og som han selv virker i deg!" Men hallo? Det var tre betydninger. Ja, nettopp. Så rikt er Guds ord - en oversettelse vil slite med å få med alle sider av denne rikdommen vi eier! I Gal 2.20 snakker Paulus om at han ikke lenger lever selv, men at Kristus lever i ham. Og det livet han lever, det lever han i troen på Guds sønn. Vel, du har vel allerede skjønt det. Også her brukes genetivs form. Paulus lever i den troen på Guds sønn som Guds sønn har plantet i ham, og som er Guds sønns egen type tro. Du skjønner at den tro du fikk i gave av Gud, den har samme DNA og samme karakter som Guds egen tro. Når Gud er troens opphavsmann og fullender, så er det fordi det begynner med Gud, det handler om Gud og det ender med Gud. Tro er ikke noe mer midlertidig enn Gud er midlertid. For Gud er tro så viktig at han lar deg gå igjennom en hel masse trøbbel for å rense og forfine troen. Tro finnes som en Åndens gave, noe du fungerer i der og da, og den finnes som en del av din karakter - den du er blitt - som en Åndens frukt. Det som Gud renser, renser han for at mer frukt skal komme frem. Så når Gud renser troen (1.Pet 1.7), så er det fordi den er dyrebar for ham; en frukt av et liv i fellesskap med og overgivelse til ham.

Del 2

Rikdom, nytelse og bekymring - og en hunger som setter fri (Luk 8)

Opp igjennom kirkehistorien og til idag, har kristenheten hatt et ambivalent forhold til rikdom. På den ene ytterligheten finner du asketisme, isolasjon og fattigdomsforherligelse. I den andre ytterligheten finner du TV predikanter i flotte dresser, fete biler og egne jetfly, fulgt av en forkynnelse som snakker mye om velsignelse, og spesielt ved å gi, og lite om forsakelse, forfølgelse og offer. På den ene siden fører vekkelse til materiell fremgang, åndsledet gründervirksomhet og kreativ verdiskapning. På den andre siden har nettopp denne velsignelsen ofte ført til lunkenhet og frafall, og det med en skremmende regelmessighet.
Hvordan navigerer vi så i dette bildet. Hva sier bibelen egentlig om jordisk rikdom? Er det et onde eller en velsignelse? Bibelen taler om velsignelse, og den taler om materielle goder og velsignelse; den er derved tydelig på at materielle gode ikke er et onde. I ordspråkene finner vi at langsiktig og planmessig arbeid fører vil materiell vekst, og det blir ikke fremstilt som noe ondt. Den som får all rikdommen rett opp i fanget, derimot, vet verken hvordan rikdommen ble skapt eller hvordan den skal håndteres. Det kan bli til fall. Hvordan det har gått med lotto-millionærer kan være en god illustrasjon på akkurat det. Jesus er også veldig tydelig på at det er ikke ytre ting som er roten til det onde - det er menneskehjertet. Ondskapen kommer innenifra, ikke utenifra. Det som er utenpå - materiell rikdom og velstand, fungerer bare som en test på menneskets egentlige karakter. Jesus sier at hvordan vi håndterer penger, sier noe veldig grunnleggende om hvem vi er, om øye er friskt og slipper inn lys, eller om det er ondt og stenger lyset fra Guds kjærlighet og andres menneskers behov ute. Der skatten vår er, det vil også vårt hjerte være. Har vi en skatt i himmelen, så vil vi søke det som er der oppe, der Jesus sitter ved Guds høyre hånd, ikke jordiske ting (Kol 3). Mange av oss har så liten innsikt i hva vi har i himmelen, at vi ikke skjønner hva det er vi skal søke. Det krever en himmelsk visjon - et møte med den oppstandne Guds salvede - han som er hode for kroppen sin, å forstå hvilken enorm himmelsk rikdom vi har tilgang til - allerede nå, og i framtida. Det er åpenbaring om denne rikdommen som er drivkraften i enhver vekkelse. Hungeren etter Gud og dybdene i Gud blir en slik drivkraft av verdslig gods og gull blir mer redskaper for å bre denne andre rikdommen ut, mer enn det som styrer vår hverdag. Når vi har fått del i en rikdom som varer, skjønner vi mer av det Jesus sier om en rikdom som er her idag, men som kan være borte i morgen. Det at jordisk rikdom har en så kortvarig karakter gjør at en forstår at det ikke er noe en med god logikk kan ta utgangspunkt i som en vei til trygghet og lykke. Og her er den grunnleggende utfordringen. Når vekkelse bringer materiell framgang, fred og verdiskapning, så kan rammene blir tryggere rundt oss - særlig når kristenheten får politisk gjennomslag og forfølgelse opphører. Det høres jo litt sprøtt ut, men i en kirkehistorisk sammenheng, er det nesten det verste som kan skje. Og da virker det egentlig litt bakvendt når kristne i Vesten går på barrikadene hver gang deres rettigheter utfordres, og det er da man stort sett hører ifra dem. Vi trenger motgang; vi trenger forfølgelse; vi trenger å bli renset, så vi kan bære enda mer frukt. Det er mye bedre å lide fordi vi bringer vekkelse, og Guds rikes velsignelse, enn å lide fordi vi er gjennomgripende kjødelige og selvopptatte. Paulus snakker om dette i 1.Tim 6:

"Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser."

Paulus sier her at kjærlighet til penger er roten til alt ondt; altså er ikke penger i seg selv en rot til det vonde, men det hjerter som higer etter penger. Paulus bringer også inn et element av lidelse i forhold til det å ha kjærlighet til penger. Den som ikke har kjærlighet til jordiske eiendeler, har nemlig veldig mye mindre å bekymre seg for. Jesus sier at vi ikke skal bekymre oss for hva vi skal spise og hva vi skal kle oss med. Han kommer ikke engang så langt som å nevne hus, bil, båt, hytte, sydenturer, etc. De kunne like gjerne å stått på lista. For problemet er ikke alle disse tingene isolert sett, men problemet er bekymring. Bibelen befaler oss at vi ikke skal bekymre oss, men leve i overgivelse og bønn i alle deler av livet. Istedet for å la sorg og fortvilelse gripe oss, så inviterer Gud oss inn i en relasjon med seg selv, hvor vi oppdager hvem Pappa Gud er, og der vi lar glede og begeistring over fellesskapet med ham erstatte den gnagende bekymringen, som så fort stjeler livsgleden og perspektivet ifra oss. Bekymring er lidelse, og det fører til lidelse. Du kan bekymre deg så mye at du blir mentalt syk. Det oppstår forbindelser i hjernen som blir så sterke at du sliter med å tenke annerledes og det kan ta over det autonome nervesystemet, så du utvikler angstlidelse. Moderne hjerneforskning dokumenterer hvor skadelig stadig bekymring er, og moderne kognitiv terapi som brukes i psykatrien like så. En snakker om effekten av bekymring og lærer teknikker for å håndtere og utsette bekymringer. En kan for eksempel planlegge å ta all bekymringen kl. 17.00 hver dag. Når tidspunktet kommer, så har en ofte glemt hva det var en hadde å bekymre seg for. En annen nøkkel til et bekymringsfritt liv, er nøysomhet. Paulus snakker i verset over om de som vil bli rike. Det er når en vil bli rik for enhver pris, at bekymring, misunnelse og uorden kommer inn. Leser man verset i sammenheng, vil en finne at Paulus snakker om den sunne lære og gudsfrykt og nøysomhet. Den som ikke holder seg til dette ender opp i misunnelse, beskyldninger, og onde mistanker, som kommer til uttrykk i diskusjoner og ordkrig. Om du totalt overser faren ved rikdommens bedrag, kjærligheten til penger, så er du hovmodig og skjønner ingenting, ifølge Paulus. Vi trenger å snakke om dette. Ikke bare når det er snakk om tiende og offringer. Det handler om hvordan vi lever. Det handler om hvordan vi bruker det vi eier. Hvor mange middagsmåltider deler vi med andre? Hvor gjestfrie er vi når folk kommer langveis ifra? Hvor ofte bruker vi hytta til å velsigne andre, og lar dem låne fritt og vederlagsfritt, eller inviterer dem med? Hadde vi ikke mat, hadde vi ikke noe å dele; hadde vi ikke hus hadde vi ikke noe hjem å invitere folk inn i. Spørsmålet er mer: hva er det som driver oss? Er det visjonen om en bedre bil, større hus, en hytte ved havet, så vi kan nyte det i stillhet for oss selv? Eller drømmer vi om redskaper for Guds rike hvor vi lever der vi deler så raust at vi ligner på menigheten i Jerusalem hvor "ingen kalte noe sitt eget". Dersom vi deler rikelig, så vil vi også oppdage at det er lett å involvere andre når hytta skal males. Det blir liksom ikke bare ditt, da, heller. Det grunnleggende spørsmålet er hvem du ønsker å ha en relasjon til; hva du prioriterer; relasjonen til døde ting, eller relasjon til din himmelske Pappa og til de levende menneskene han har skapt og som han bærer omsorg for. Og relasjoner har med hjerte å gjøre og hva kjærligheten knytter seg til. Kjærlighet til penger vil lamme deg i forhold til gudsrelasjon og vennskap med mennesker. Det er alltid noen "ting" du trenger å ta deg av. At hytta må males, det er et fakta som også Gud skjønner. Han er mer praktisk enn vi tror. Men hvorfor male hytta alene, når du kan gjøre det sammen med naboen som også har tilgang til hytta og nyter godene av den? Så forskjellen er ikke om du har hytte som må males, men om hytta er et redskap for Gudsrikefellesskap - og det innebærer fellesskap med mennesker. Når vi nevner Guds rike, så er det ikke så mange som tenker på hytta si; og det er jo rart. Jesus tok ofte disiplene sine avsides for å ha ekstra god tid sammen. Og det var ikke hver dag Jesus bare gjorde et matunder. Det hendte de dro inn til byen på handletur sammen - maten måtte jo lages, også. Dersom du tenker på Guds rike som noe helt ikke-materielt, så tenker du feil. Bibelen forkynner ikke askese, den forkynner overgivelse. Derfor sier Paulus at han lever overgitt; enten har han mye eller lite. Misforståelsen oppstår når en tror at en ikke trenger å leve overgitt lenger når en har rikelig. Nettopp da er det virkelig testen kommer; og den testen har vi som kristenhet dessverre strøket igjennom 2000 år. Hvor galt det virkelig kan gå, kan du se på enorme kirkebygg rundt omkring. Et virkelig stygt, vulgært og ukristelig eksempel står midt i Roma, i Vatikanet. Bibelen forkynner en enkel, jordnær og praktisk nøkternhet, hvor barmhjertighet, raushet og glede ved å dele står i sentrum. Det inviterer til fellesskap og til takknemlighet som deles. Jesus sier: "Salig er de fattige i ånden, for himmelriket er deres." Det er en følt og opplevd fattigdom som bringer velsignelse, og det er hvor en  kjenner på den enorme forskjellen mellom det er imellom den hellige atmosfæren i Guds tronrom, og det allmenne, og jordiske. En vil bare ha mer jo mer en drikker inn av Guds mektige nærvær. Men det er ikke livsfjernt og likegyldig til verden her og nå. Nei, for Herren lærte oss å be: Komme ditt rike, skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden. En får denne tørsten og dype lengselen etter å se Guds rike komme i kraft og forandre verdens nød og elendighet. Paulus sier at hele skapningen vrir seg i smerte og i lengsel etter frihet. Vi som får vandre i Guds forgårder, får kjenne hans nærvær, for erfare hans kraft, vi kjenner allerede på denne friheten. Når vi gripes av Guds velde, hans hellighet, hans vidunderlige strålende ansikt og hans nåde og kjærlighet, så får verdens ting en annen glans. Ikke at de er helt irrelevante, men de får en annen betydning - de får en annen retning. De er nyttige dersom de kan brukes til dette ene: Å se mennesker berørt med Guds godhet. En 100-lapp i lomma er en jordisk, fysisk, forgjengelig ting, men den gir et bedre uttrykk for Guds kjærlighet en timer med bønn og lovsang dersom noen ikke har spist på flere dager i mangel av penger. En klapp på skuldrene og en bønn om tilveiebringelse blir liksom ikke det samme. Vi trenger ikke å gå i kloster. Du kan la være å selge bilen, men den har likevel byttet eier. For du er ikke din egen, og da har du dermed også solgt alt du eier, for du eier det ikke lenger sjøl, men det er alt sammen overgitt i Guds hender, slik du selv er overgitt. Ser du bildet? Ser du mulighetene? Da kan en virkelig takke Gud for huset, for maten på bordet, for bilen, for hytta og båten; fordi en ser hvordan dette kan brukes til å bre ut Guds rike. Gir det mening, innhold og inderlige glede? Det er nettopp det som det gjør. Det å dele mangfoldiggjør opplevelsen av å forvalte og eie. Det blir ikke et ondt begjær - ala "my precious", men en glede ved å forvalte eiendeler til Guds ære. Må det vedlikeholdes? Ja, det må det. Men også her får en ekstra glede, for når en maler hus og hytte, så skjønner en mer hvorfor det er meningsfylt å gjøre dette. Det er ikke bare arbeid som er til plage, men en kan gjøre det for og sammen med Jesus. Hvem skal jeg dele dette med når dette har fått et strøk maling til? Et slikt liv er herlig, og fri fra bekymring. For ønsker Gud at riket hans skal gå frem? Selvsagt! Vi lever i velsignelse og vi er trygge på at Gud forsørger. Til og med i ulykke og tap, vender vi ansiktet mot ham; hva har han for meg nå, tro? Gud vil gi oss å nyte goder, men vi kan bli så utålmodige og selvopptatte at vi røver til oss det Gud vil gi. Og da blir det ikke samme velsignelsen ut av det. Vi fikk ikke privilegiet å vandre med Gud i det, og lære å vente på Herren og stole på ham. Å nyte er en ting. Å skusle bort det vi får i nytelse er noen annet. Når bibelen sier at det er normalt for en kristen å faste, så er det fordi vi lever ikke bare av brød, vi lever av fellesskapet med Herren. Et ord ifra Gud er viktigere enn brød. Når vi aldri faster, så skjønner vi ikke hva det vil si virkelig å sulte, og å vente og la sulten stilne uten at den blir stilt. Vi skjønner ikke hva tusenvis av fattige går igjennom hver dag. Vi tenker at vi klarer ikke dagen uten mat. Det er bare tull. Om du ellers er frisk og ikke lider av spiseforstyrrelser eller har hjerteproblemer eller andre alvorlige plager som hindrer faste, så har kroppen din bare godt av det; det er vitenskapelig dokumentert. Og ikke minst: Det gir din ånd næring og den plassen den skal ha. Det er bibelsk dokumentert. Når vi faster så vil kjødet som roper, bli stille og skjønne: Her er det noen andre som er Herre; det hjelper ikke for mye vi hyler. Noen ganger er det rett å gjøre det som gjør veldig ondt, fordi det er veldig rett og godt. Vi lider, og vi lider for Jesus, og vi gjør det med glede.
I bibelen finner vi en arbeidsteologi - det er god og rett å arbeide. Når David ikke lenger var med soldatene i krigen, så falt han i synd. Lediggang er et onde. Det er lagt et behov ned i oss for å være produktive og verdiskapende og å dele verdiskapningen i et fellesskap. Det er slik vi er skapte. Dersom vi ikke tar eller får anledning til dette, så blir vi destruktive og selvødeleggende. Vi er skapte i Guds bilde, og det betyr at vi er skapte for å skape. Skapertrangen som Gud har lagt ned må få et positivt utløp. Det er en ulykke at barn vokser opp og ikke får tar del i mer av verdiskapningen før de er et godt stykke forbi voksen alder. Vi røver ifra dem en grunnleggende behov som burde være forankring i barnekonvensjonen. Vi er så redd for barnearbeid at vi gjør barna våre rotløse og uten mål og mening. Hvor mye kunne ikke en elev på mellom og ungdomstrinnet betydd for ensomme eldre? Hvor mange berikende vennskap kunne ikke ha oppstått og som hadde vart livet ut, iallefall for de eldre? Bibelens lære om å så og høste gjelder på alle livets områder, i forhold til det åndelige livet, i forhold til arbeid og materielle goder, i forhold til vennskap, kjærlighet og det sosiale liv. Det er meningen at vi skal investere for så å høste - det er grunnleggende for hvem vi er, og det er grunnleggende for den Gud er. Gud sådde Jesus. Et såkorn gikk i jorden og døde. Opp av jorden vokser det Jesuslike fellesskap som paddehatter. Gud tenker å høste. Han har lovt Jesus en arv, en høst, de mange til del, som skal være hans brud. Om ikke vi skjønner dette, så mangler vi helt grunnleggende gudsåpenbaring og -forståelse. Jesus snakka om å arbeide så lenge det var lyst. Det er tid for arbeid, og det er tid for hvile. Men hvile gir ingen mening uten arbeid. Hva skal vi da hvile ifra? Gud har lagt en livsrytme ned i alt han har skapt. Det er dag og så natt; det er vinter og så sommer; det er regntid og så tørke (iallefall noen steder). Det som har liv, har en rytme. Det danser etter lovsangen for Guds trone. Det følger Guds hjerteslag. Til og med Gud hvilte etter en hard arbeidsøkt. Var han sliten? Det er litt vanskelig å forestille seg det, men om ikke annet så hvilte han for vår del, men først etter en arbeidsuke. Forskere har for lenge siden funnet at det å ha en fridag, tid til avkobling er bra for helsen, slik også regelmessig søvn er det. Arbeid er en velsignelse når den blir avvekslet med hvile, og med arbeid blir også hvile en velsignelse. Hvorfor arbeider vi? Jo fordi Gud arbeider. Jesus tok etter sin Far, vi tar etter vår Herre. Derfor arbeider vi. Vi ser at Gud får resultater av sitt arbeid og vi arbeider i tro til Gud at vi skal se det samme. Det er ikke feil å arbeide hardt. Det er ikke feil å skape verdier. Det er feil når verdiene  våre eier oss og blir et mål i seg sjøl; det styrende livsprinsippet. Derfor vil Gud prøve oss fra tid til annen, han vil be oss gi mer enn det vi ser muligheter til. Skal vi vite når det er tilfelle, må vi vite hva vi faktisk rår over. En del kristne fører ikke regnskap med gitt og mottatt, for de tenker at det er uåndelig. Men slik er det slett ikke. Paulus roser filippermenigheten for akkurat dette, og Paulus ber flokken i Korint å gi av det de har og ikke av det du ikke har. Dersom du har forpliktelser i form av tiende, skatt, renter og avdrag på verdier som hus, så er ikke det penger du har. Paulus sier at vi ikke skal bli noen skyldig. Derfor må vi sørge for å ha verdier for evt. lån og sørge for at alle får det de skal ha etter avtale. Resten er det vi har. Jeg har møtt kristne som har gitt seg bort, og de er ikke klar over det engang. De var i behov av et konkret ord, en utfordring, et løfte, men de oppdaget ikke det før de stod der med ubetalte regninger. Det er en profetisk disiplin å føre regnskap. Gud inviterer oss til regnskap, for vi skal gjøre regnskap for våre liv. Det høres unektelig trøtt, kjedelig og lite livaktig ut, men Gud strør ikke bare rundt seg vilt og hemningsløst, han viser forvalterskap, igjen som et eksempel for oss. Om Gud ber deg gi bort bilen din, så kan du gjøre det i tro til Gud at han skal velsigne deg, men dersom du har gitt bort samme bilen tre ganger, så er du ikke raus, bare veldig lite smart, og egentlig ganske lite gudelig.
Jeg drømmer om et folk som vil forvalte det de eier til Guds ære. Jeg drømmer om et folk som vil mate de fattige og så mate seg sjøl, som alltid vil dele, og alltid vil velsigne. Vi nærmer oss jul, en feiring som det kommersielle har stjålet ifra oss og gjort til en orgie av statussymbol med de fattige og ensomme på offeralteret. Jeg kjenner i hele meg hver gang vi sitter der; dette er ikke rett! Sist jul hjalp vi en familie som slet økonomisk; vi fylte handlevogna og involverte barna og snek oss inn til huset, ringte på og stakk av; fylte skoene med sølevann over et jorde. Lo og falt overende. Du verden så gøy det var. Ååååh for en barnlig fryd! Gud så til oss fattige og brakte lys i mørket. Jeg drømmer om at vi kan legge ned julegudstjenester og heller komme i julestemning ved å gå til de fattige og ensomme og velsigne dem. For en måte å forkynne de gode nyhetene på. Jeg drømmer om at vi kristne skal ta julen tilbake og gjøre det til en mektig proklamasjon av evangeliet: For så høyt har Gud elsket verden, at han gav. Jeg blir nok ikke populær av å skrive sånt som dette. Men jeg kommer meg ikke rundt det; jeg har båret på denne sorgen i årevis, og jeg må bare dele og begynne å gjøre noe med det. Hvordan kan vi la muligheten gå ifra oss? Hvordan kan vi røve barna for å være med på noe så meningsfylt? Tror du de vil skjønne julens innhold når en etterpå setter seg rundt bordet for å feire at Jesus kom til jord? Gjett om!
Herre, ha miskunn med oss. Herre frels oss fra å la dyrke tomme avguder som jordisk gods og annet forgjengelige ting. Herre frels oss fra den kvelende materialismen, der det vi eier definerer hvem vi er. Herre, frels oss fra tradisjoner og ritualer som gir deg samme kvalmefølelse som festene i det gamle Israel til tider gjorde. Noen alt de hadde var et rituale, mens hjertene ropte etter avgudene. Gi oss en hunger etter deg, Gud, etter rettferdighet, etter miskunn, raushet og barmhjertighet. Herre, gi oss å være lys i mørke, en by på et fjell som ikke kan skjules.