Oppsummert i en setning er dette evangeliet: Gud elsker, derfor gir ham. Det er dette ene med Gud som gjør at han kan stille hvert menneske til ansvar for sitt liv. Han forblir rettferdig når han dømmer, fordi han elsket slik at han gav. Han stiller oss til ansvar for dette: Tok vi mot, eller var vi for stolte og ville klare oss selv. Og når vi tok imot, så stiller han oss til ansvar for dette: Når vi så effekten av Guds selvoppofrende kjærlighet, ble vi lik ham, så vi elsket på samme måte, ellers koste vi oss i solglansen av Guds velvilje uten å gi videre det han gav oss?
Vi feirer Jul, vi feier kjærligheten - at Gud gav. Det er fra et bibelsk perspektiv ikke noe galt med å feire for å minnes. I GT ble Israelsfolket sågar befalt å ha slike feiringer. Jeg låner ikke øre til dem som med sarkasme sier at vi som kristne har overtatt den ene hendenske feiringen etter den andre. Som kristne har vi all grunn til å feire, og vi trenger ikke slike unnskyldninger for å gjøre det. God mat og til tid familie. Alt det er gode verdier.
Men midt i dette er det noe som har plaget meg i en årrekke. Hvordan avspeiler vår julefeiring at Gud gav - ut av kjærlighet, selvoppofrende, uten å spørre hva han selv fikk igjen for det? Jeg han en snikende følelse av at råkapitalisme og materialisme har fått overta sentrum i feiringen. Det er ganske lang avstand fra et barn i matfatet til geita i et kaldt, stinkende fjøs i Betlehem til våre gode, varme, lyse hjem med juletrær som glitrer og som egentlig knapt trenger en juletrefot fordi det bugner med pakker under. Julefeiring akkompagneres med artikler om hvordan man skal kvitte seg med juleflesket og advarsler om hemningsløs bruk av kredittkort. Hvor er det vi er på vei hen med dette? Alt blir det mer av. Før var julemiddagen begrenset til noen få måltider man kunne se frem til, men nå er det en variant av alt: pinnekjøtt, kalkun, ribbe, torsk. Ja, når vi først snakker om det. Vi har nok prøvd det ut litt i løpet av høsten, også. Enten på julebord eller en eller annen restaurant. Mye vil ha mer. Nordmenn bruker svimlende summer på julekalender, for det er ikke nok å bruke penger på noen julepresanger, kan forstå.
Avstanden til stanken fra fjøset i Betlehem, og en kongesønn, Messias, verdens frelser som ble født i fattige kår, er påtagelig. Det som også blir mer påtagelig er avstanden og smerten de kjenner på som ikke når opp i dette jaget etter ytre staffasje og vellykkethet - glitter og stas og mas. Gud gav. Hvem var det han gav til? Han gav til en menneskehet som var så herjet av kulde i hjertet at fjøset i Betlehem var som en badstud å regne i forhold. Han gav kjærlighet av en type som verden har tom for. Han gav håp der alt håp var ute. Han gav frelse der det ikke var noen annen redning. Han gav til de fattige - de som ingenting hadde av det de trengte mest.
Det som gjør meg urolig, er hvor mye jeg opplever vi som kristne har rotet oss bort fra kjernen i budskapet når vi feirer våre høytider. Jeg kjenner på en avsmak rett og slett, og jeg lurer på om den avsmaken har med den hellige ånds sorg å gjøre. Har Gud behag i det vi gjør? Jeg kjenner på den samme uroen som jeg kjenner på når jeg går rundt i Peterskirken i Roma og ser flere statuer av paver enn av Jesus, og det er så mye gull og glimmer og marmor at ingen gammeltestamentlige templer kommer i nærheten. Er det ikke fint å bygge noe fint til Gud, da? Jo, bortsett fra at han ikke bor i hus laget av mennesker, og at de svimlende summene som har gått med til å bygge dette, og vedlikeholde det kunne vært brukt på ting som er Guds hjerte så mye nærmere. Julen handler om at Gud gav til de som ingenting hadde. Har vi kristne gjort julen til et slikt budskap? Er det tydelig for alle som ser hvordan vi feirer dette? Eller har vi glidd inn i en materiell utskeielse av en egotripp som oppleves undertrykkende og nedverdigende for dem som har lite? Jeg vet det: dette kan lett høres ut som et surt oppgulp, og derfor er det så vanskelig å skrive om det, også. Selvsagt er det flott med tid til familie, god mat og glede over nye sokker som kan erstatte de utslitte. Det er ingenting galt i det. Men det et par ting som likevel gjør meg urolig. Hvor ble det av Gud som gav til dem som stod utenfor? Det er mange frivillige som gjør en fantastisk innsats i juletiden, og det er bra: men når vi skal feire at Gud gav til oss fattige, undertrykte, hjelpeløse og fordømte - hvor mange av oss tar del i slikt frivillig arbeid i julen? Og hvem kommer først? Bibelen gir advarsel om å gi utelukkende til dem som har mye fra før, og oppmuntrer til å gi der det virkelig trengs (ordspråkene). Jesus snakker om å by inn folk på gater og streder, og i vårt samfunn er det nok av ensomme mennesker som hadde fått så mye av at vi gav så lite. Vi trenger ikke flyktningekrise for at det skal bli aktuelt. VG tok et år initiativet til å være formidler mellom ensomme og besøksfamilier. I år synes det glemt. VG gjør det som skulle vært en selvfølge for en kristen julefeiring.
Det har formet seg en drøm i meg gjennom årene, og her en dag jeg ventet på bussen på vei til jobb, ble ordene formet. Jeg smakte på dem, og likte det jeg hørte (og jeg snakket høyt). Jeg har en drøm om å få familien min med på en alternativ julefeiring: at vi på juleaften serverer andre. At vi tjener dem som har lite av det vi har mye av, og får mye av at vi egentlig gjør nesten ingenting. Det trenger ikke være blant rusmisbrukere, for er ofte dem vi tenker på - men det er så mange andre som hadde trengt en hånd, også. Om noen som ellers hadde vært ensom hadde kommet hjem til oss på juleaften, så hadde jeg kjent at det var så mye mer i stil med hva julen handler om: Gud gav. Om vi hadde vært på et arrangement og servert og snakket med folk, og utsatt vår julefeiring til dagen etter, så hadde feiringen gitt så mye mer glede. For julen handler om en Gud som satte oss foran seg selv, som var villig til å leve med stakkarsligheten i verden og møkkalukten i fjøset. Det er blitt populært med sosiale gaver. Det er fint, og det er bra. Det er en god start. Jeg har selv benyttet meg av det. Men jeg drømmer om noe større. Jeg drømmer om en generasjon kristne som gjør julen til Guds budskap - at det handler om gi der det trengs mest. Jeg drømmer om at avisen skriver om kristnes engasjement i julen. Hadde vi blitt oppfattet som grinebitere? Neppe. Når en deler glede over å få lov til å bety noe for noen, så er det så uangripelig. Dette landet trenger reformasjon. Reformasjon og omvendelse fra ateistisk, navlebeskuende materialisme. Julen er en slikt utgangspunkt for å forkynne og demonstrere evangeliet. Jeg drømmer om at vi virkelig skal gripe muligheten.
Så hvorfor skriver jeg dette? For å ødelegge julen med dårlig samvittighet og heve meg over andre med sur pekefinger? Nei. Jeg skriver det, fordi jeg prøver å forstå hva Guds ånd i hjertet med sin milde stemme forsøker å nå meg med. Hva betyr det? Hva betyr det ikke? Og så lurer jeg: Er det bare jeg som tenker slik som dette? For om det er flere som har litt blandete følelser med en jul i overflod innenfor godt beskyttede fire vegger, så kanskje er tiden nå for å gjøre noe med det.
torsdag 24. desember 2015
søndag 20. desember 2015
Feil spørsmål gir feil svar
Johannes Døperen sitter i fengsel og får høre om alt Kristus gjorde. Og han blir forvirret og vakler. Er det dette vi skulle forvente? Skulle ikke Messias lede an et oppgjør med overmakten og det romerske maktmisbruket? Skulle ikke samfunnet bli reformert? Det er et spørsmål om vi kan forvente det før Jesus kommer igjen. Vi vet at omfattende vekkelser har reformert samfunn. Når Yonggi Cho, som leder det som anses som verdens største menighet i Sør-Korea får spørsmål om ikke denne velstanden er en avsporing av sann kristendom, så svarer Cho: Vel, det er nå slik da at dersom en slutter å drikke og spille bort pengene, faktisk kommer seg på jobb, så en ikke blir oppsagt, og begynner å spare og investere istedet for å sløse vekk pengene på fjas, så fører det til velstand. Jeg syns Cho svarer godt for seg. Og samtidig ser vi at økonomisk velstand og anerkjennelse og makt, er noe av det som er mest krevende for vekkelseskristendom å håndtere på en god måte. Av sendemenighetene i Åpenbaringsboka, så var menigheten i Laodikea den mest velstående. Den lå i et finanssentrum i sin region. Det som preget menigheten var lunkenhet og sløvhet. De var likegyldige og dim på synet. Vekkelseshistorien har vist at vekkelseskristendom klarer seg best der det er militant motstand. Og faktisk er det slik at det ikke er noe løfte mot forfølgelse i NT, tvert imot: Det er et løfte om forfølgelse. Så er det selvsagt viktig at ikke forfølgelse i seg selv blir målet. Det er vesentlig at en ser hva som skapte forfølgelse på Jesu og de første kristne sin tid. Det er bare en militant menighet som skaper militant motstand. Og da er det ikke snakk om militær styrke, men en menighet som er militant i sin overgivelse til Jesus, som er militant i proklamasjonen av Jesus som den oppstandne Messias, som er militant i godhet, som er militant i omvendelse og ydmykhet, som er militant imot alt som vil rive mennesker ned: nød, sykdom, synd og død.
Vil ikke alt dette reformere et samfunn? Jo, på sikt, så vil det kunne gjøre det, men det er ikke slik at vi skal kunne forvente at styresmakter forstår at det vi bringer inn er godt. Det kan være de henger seg opp i ting de ikke forstår og har innsikt i og direkte motarbeider oss. "Troen er ikke alles sak," skriver Paulus og sikter til at det kan være folk som har økonomiske og personlige interesser i avgudsdyrkelse. Jeg tror ikke handelsstanden vil være så veldig glad i den nøkternhet som vekkelseskristendom vil føre med seg. Eiendomsmeglere kan bli sure når boligmarkedet flater ut fordi antallet skillsmisser går kraftig ned, og som følge av det - færre som er på jakt etter ny bolig. Skal det ikke være lov å skille seg, heller, nå, da? Skillmisse er resultat av hjertets hardhet, og Gud er ikke for det. Så jo mindre skillsmisse jo bedre. Så hører det med til bildet at en del folk reelt er skilt selv om de bor sammen og formelt er gifte. Vekkelseskristendom gir gode og lidenskapelige ekteskap.
Tilbake til døperen Johannes. Han hørte om alt det Kristus gjorde. Det er ikke jeg som sier "alt" - det er bibelen. Og på tross av det han hørte ble Johannes usikker. Han hadde andre forventninger til det Guds rike som Jesus forkynte. Hva var det han fikk rapport om? Jesus hadde nettopp sendt ut sine apostler i det samme oppdraget som han selv. Han hadde følgende befaling: "Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’ Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave." Er det ikke interessant at Jesus befaler apostlene å gjøre ting som de helt åpenbart ikke kan gjøre uten Guds overnaturlige inngripen? Er du i nærheten av sanne apostler, så vil dette være et kjennetegn som preger dem. Det er derfor apostler er nesten utfordrende og utrustende å være i nærheten av, som Jesus. Å reise opp døde og helbrede syke, er ikke et forslag, men en befaling. Men jeg kan jo ikke helbrede noen? Jo, du kan, så sant den Ånd som reiste Jesus fra de døde bor i deg. Du er blitt fortalt at du skal be for syke, men Jesus snakker ikke om det. Han sier ikke: be din beste bønn og håp på det beste, han sier: helbred de syke! Føler du deg totalt avhengig av Gud i møte med dette? Bra! Det pleier å være en god start. Det er når vi tror vi at vi fikse det Gud har bedt oss om - når vi reduserer kristenliv til noe ordinært, der alt er på et menneskelig plan, da er det at svermeriet, stolthet og vranglære er et faktum. Skal du ha falske profeter, så må du ha ekte profeter. Hvordan skal du ellers kunne skille dem fra hverandre? Vet du hvordan en som skal avsløre falske pengesedler trener? Han bruker all tid på å studere de ekte. Bibelen sier: Prøv alt, og ta vare på det gode. De fleste om er skeptiske til karismatisk kristendom praktiserer: Prøv alt, og finn det som er galt, så du kan avvise hele greia som falskt.
Så Døperen Johannes hørte altså om Jesu gjerninger, som Jesus nå hadde befalt sine apostler å gjøre likeså. Når Jesus får spørsmålet fra Johannes, så svarer han ikke på spørsmålet. Han sier bare det som Johannes allerede hadde hørt. Og så sier han: Salig er den som ikke tar anstøt av meg. Tar du anstøt av en Jesus som befaler deg å gjøre mirakler? Mener du at det du kan få til, må da være godt nok? Mener du at du kan være fri til å definere Guds rike, som er i Den Hellige Ånd, som noe annet enn det vi finner i det nye testamente? Er vi fri til å finne en annen Kristus i brevene enn i evangeliene? Eller er det slik at disse smelter sammen og utgjør summen av Guds ord? For snart 10 år siden ble jeg eksponert for en forkynnelse som sa: Dersom din erfaring av Guds rike er grunnleggende annerledes enn det Jesus sa og demonstrerte, hva gjør du da? Fortsetter du som før, eller er du villig til å ta noen radikale grep? For min del startet det en prosess som ikke har latt seg stoppe. Det er som om Gud jager etter meg med dette budskapet. Jeg får ikke fred til å slå meg til ro.
Som en av forfatterne til et læreverk om den kristne grunnvollen, skrev jeg om tro på Gud. Jeg pekte på at Jesus anser miraklene han gjorde som den sterkeste og ytterste kilden til tro: "Om dere ikke tro meg, så tro gjerningene jeg gjør". Det endte i en diskusjon om grunnlaget for troen. For evangeliske kristne som er flasket opp med Skriften alene, så er denne virkelig vanskelig å svelge. For mange av oss er bibelen så vesentlig for tro og lære, at vi egentlig er på grensen til praktisk opphørsteologi - vi tror mer på boka enn på Jesus - det levende Ordet. Vi holder høyere den boka de fleste blant de første kristne ikke hadde, enn den Ånd de faktisk hadde - den Ånd som reiste Jesus opp fra de døde. Det skrevne ordet er blitt viktigere enn det levende ordet. Og akkurat det skrevne ordet er det som i det nye testamente viser oss at dette er skivebom. Bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende. Det gjelder like mye for NT som GT. En bokstavtro frelser ingen. En levende tro som ved Guds ånd er blitt skapt av et Ord som ikke står på papir, men som er Evig, Levende og Virkekraft, frelser derimot. Guds ord er i sitt vesen, i sin substans noe annet enn en bok. En bok kan formidle det levende ordet, men det levende ordet er en annen størrelse enn bokstaver på et papir. En bibel kan du brenne opp, og så er den borte, men det levende ordet er Gud selv, og han forsvinner aldri og forandres aldri. Hva betyr det? At bibelen ikke er viktig? Selvsagt ikke! Men vi må komme med den ydmyke innstilling at vi lett kan gjøre samme feil som fariseerne - samle oss om meninger om hva alle andre burde gjøre.
Når Jesus i dette kapittelet refser byene i Israel for deres manglende omvendelse, så snakker han om miraklene og de store gjerningene som han og disiplene gjorde der. Så hva er det Jesus forventer skal skape omvendelse? At vi deler ut bibler eller skriver innlegg i avisa om alt som er galt? Nei! At vi forkynner et Guds rike som demonstreres i tegn, under og mirakler og et rett liv. Akkurat slik Jesus brukte som bevis for at han hadde makt til å tilgi synder, at han hadde makt til å reise den lamme opp. Når syndens konsekvens oppheves, er det et kall til å ta imot tilgivelse og et nytt og forandret liv. Hva er det som får oss til å tro at det er andre ting som skal virke omvendelse enn det Jesus trodde på? Er det ikke svermerisk?
Døperen Johannes så ikke Guds rike i Den Hellige ånd. Han så ikke tiden hvor folk river til seg riket med makt, og trenger seg inn i det. At han ble fengslet hjalp nok heller ikke - vi kan se den. Men Jesus sin respons er at han dermed er den minste i Guds rike. Når en stiller spørsmål og søker svar i skriftene, er det viktig at vi stiller de rette spørsmålene, for ellers vil vi ende opp med svar deretter. Døperen Johannes fikk en repetisjon av det han allerede hadde hørt. Skal vi vente en annen, Jesus? Jesus kunne ha svart: Nei, jeg er den som skulle komme. Men han gjør ikke det, for det var i Jesus sin forståelse allerede åpenbart. Johannes spurte, men fikk ikke svar på sitt spørsmål, for spørsmålet var feil. Jeg møter kristne som spør: Kan vi slippe å forkynne med kraft og mirakler? - det virker så vanskelig. Vi må vel bare gjøre det vi kan gjøre, og så må Gud gjøre resten? Ser du Jesus som hode for sitt legeme, så er forståelsen som dette spørsmålet avslører umulig. Er det Jesus eller meg som gjør det? Ja! Er det hodet eller legemet som gjør det? Ja! Mens kristne idag i sin kraftløshet sier: Se ikke på oss, se på Jesus, så sier et apostolisk gudsfolk med apostlene Johannes og Peter: Se på oss! Hvorfor det? Fordi vi med vårt vennskap med Jesus og den kraft han gir oss, åpenbarer hvem han er. Vil du lære Gud å kjenne? Hold dere med oss! Det er ikke stolthet, men en ydmyk erkjennelse av realiteter - Gud har valgt å bruke skrøpelige mennesker som oss. Vi vet på hvem vi tror, og selvsagt vet vi hvem vi har fått det fra. Det er derfor vi gir det uten å kreve vederlag, og vi er sprengeferdige til å fortelle om hvor vi har fått det fra. Jødedommen lener seg på at de har skriftene, og de har sin trygghet i det. Og denne tryggheten og denne identiteten er det som holder dem borte fra deres utvalgte Messias. Og likevel begår kristne den samme generaltabben ved å knytte sin trygghet og identitet til en bok. Bibelen kan være like mye et problem som løsning for Guds folk - det kommer an på hvordan vi forholder oss til den. Vi må komme med bønn og ydmyk erkjennelse av at vi med vår religiøse vesen og vilje til å forme Gud i vårt eget bilde, trenger visdoms og åpenbarings ånd, så vi lærer Gud å kjenne. Herre, forbarme deg over oss! Kyrie eleieson!
Vil ikke alt dette reformere et samfunn? Jo, på sikt, så vil det kunne gjøre det, men det er ikke slik at vi skal kunne forvente at styresmakter forstår at det vi bringer inn er godt. Det kan være de henger seg opp i ting de ikke forstår og har innsikt i og direkte motarbeider oss. "Troen er ikke alles sak," skriver Paulus og sikter til at det kan være folk som har økonomiske og personlige interesser i avgudsdyrkelse. Jeg tror ikke handelsstanden vil være så veldig glad i den nøkternhet som vekkelseskristendom vil føre med seg. Eiendomsmeglere kan bli sure når boligmarkedet flater ut fordi antallet skillsmisser går kraftig ned, og som følge av det - færre som er på jakt etter ny bolig. Skal det ikke være lov å skille seg, heller, nå, da? Skillmisse er resultat av hjertets hardhet, og Gud er ikke for det. Så jo mindre skillsmisse jo bedre. Så hører det med til bildet at en del folk reelt er skilt selv om de bor sammen og formelt er gifte. Vekkelseskristendom gir gode og lidenskapelige ekteskap.
Tilbake til døperen Johannes. Han hørte om alt det Kristus gjorde. Det er ikke jeg som sier "alt" - det er bibelen. Og på tross av det han hørte ble Johannes usikker. Han hadde andre forventninger til det Guds rike som Jesus forkynte. Hva var det han fikk rapport om? Jesus hadde nettopp sendt ut sine apostler i det samme oppdraget som han selv. Han hadde følgende befaling: "Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’ Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave." Er det ikke interessant at Jesus befaler apostlene å gjøre ting som de helt åpenbart ikke kan gjøre uten Guds overnaturlige inngripen? Er du i nærheten av sanne apostler, så vil dette være et kjennetegn som preger dem. Det er derfor apostler er nesten utfordrende og utrustende å være i nærheten av, som Jesus. Å reise opp døde og helbrede syke, er ikke et forslag, men en befaling. Men jeg kan jo ikke helbrede noen? Jo, du kan, så sant den Ånd som reiste Jesus fra de døde bor i deg. Du er blitt fortalt at du skal be for syke, men Jesus snakker ikke om det. Han sier ikke: be din beste bønn og håp på det beste, han sier: helbred de syke! Føler du deg totalt avhengig av Gud i møte med dette? Bra! Det pleier å være en god start. Det er når vi tror vi at vi fikse det Gud har bedt oss om - når vi reduserer kristenliv til noe ordinært, der alt er på et menneskelig plan, da er det at svermeriet, stolthet og vranglære er et faktum. Skal du ha falske profeter, så må du ha ekte profeter. Hvordan skal du ellers kunne skille dem fra hverandre? Vet du hvordan en som skal avsløre falske pengesedler trener? Han bruker all tid på å studere de ekte. Bibelen sier: Prøv alt, og ta vare på det gode. De fleste om er skeptiske til karismatisk kristendom praktiserer: Prøv alt, og finn det som er galt, så du kan avvise hele greia som falskt.
Så Døperen Johannes hørte altså om Jesu gjerninger, som Jesus nå hadde befalt sine apostler å gjøre likeså. Når Jesus får spørsmålet fra Johannes, så svarer han ikke på spørsmålet. Han sier bare det som Johannes allerede hadde hørt. Og så sier han: Salig er den som ikke tar anstøt av meg. Tar du anstøt av en Jesus som befaler deg å gjøre mirakler? Mener du at det du kan få til, må da være godt nok? Mener du at du kan være fri til å definere Guds rike, som er i Den Hellige Ånd, som noe annet enn det vi finner i det nye testamente? Er vi fri til å finne en annen Kristus i brevene enn i evangeliene? Eller er det slik at disse smelter sammen og utgjør summen av Guds ord? For snart 10 år siden ble jeg eksponert for en forkynnelse som sa: Dersom din erfaring av Guds rike er grunnleggende annerledes enn det Jesus sa og demonstrerte, hva gjør du da? Fortsetter du som før, eller er du villig til å ta noen radikale grep? For min del startet det en prosess som ikke har latt seg stoppe. Det er som om Gud jager etter meg med dette budskapet. Jeg får ikke fred til å slå meg til ro.
Som en av forfatterne til et læreverk om den kristne grunnvollen, skrev jeg om tro på Gud. Jeg pekte på at Jesus anser miraklene han gjorde som den sterkeste og ytterste kilden til tro: "Om dere ikke tro meg, så tro gjerningene jeg gjør". Det endte i en diskusjon om grunnlaget for troen. For evangeliske kristne som er flasket opp med Skriften alene, så er denne virkelig vanskelig å svelge. For mange av oss er bibelen så vesentlig for tro og lære, at vi egentlig er på grensen til praktisk opphørsteologi - vi tror mer på boka enn på Jesus - det levende Ordet. Vi holder høyere den boka de fleste blant de første kristne ikke hadde, enn den Ånd de faktisk hadde - den Ånd som reiste Jesus opp fra de døde. Det skrevne ordet er blitt viktigere enn det levende ordet. Og akkurat det skrevne ordet er det som i det nye testamente viser oss at dette er skivebom. Bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende. Det gjelder like mye for NT som GT. En bokstavtro frelser ingen. En levende tro som ved Guds ånd er blitt skapt av et Ord som ikke står på papir, men som er Evig, Levende og Virkekraft, frelser derimot. Guds ord er i sitt vesen, i sin substans noe annet enn en bok. En bok kan formidle det levende ordet, men det levende ordet er en annen størrelse enn bokstaver på et papir. En bibel kan du brenne opp, og så er den borte, men det levende ordet er Gud selv, og han forsvinner aldri og forandres aldri. Hva betyr det? At bibelen ikke er viktig? Selvsagt ikke! Men vi må komme med den ydmyke innstilling at vi lett kan gjøre samme feil som fariseerne - samle oss om meninger om hva alle andre burde gjøre.
Når Jesus i dette kapittelet refser byene i Israel for deres manglende omvendelse, så snakker han om miraklene og de store gjerningene som han og disiplene gjorde der. Så hva er det Jesus forventer skal skape omvendelse? At vi deler ut bibler eller skriver innlegg i avisa om alt som er galt? Nei! At vi forkynner et Guds rike som demonstreres i tegn, under og mirakler og et rett liv. Akkurat slik Jesus brukte som bevis for at han hadde makt til å tilgi synder, at han hadde makt til å reise den lamme opp. Når syndens konsekvens oppheves, er det et kall til å ta imot tilgivelse og et nytt og forandret liv. Hva er det som får oss til å tro at det er andre ting som skal virke omvendelse enn det Jesus trodde på? Er det ikke svermerisk?
Døperen Johannes så ikke Guds rike i Den Hellige ånd. Han så ikke tiden hvor folk river til seg riket med makt, og trenger seg inn i det. At han ble fengslet hjalp nok heller ikke - vi kan se den. Men Jesus sin respons er at han dermed er den minste i Guds rike. Når en stiller spørsmål og søker svar i skriftene, er det viktig at vi stiller de rette spørsmålene, for ellers vil vi ende opp med svar deretter. Døperen Johannes fikk en repetisjon av det han allerede hadde hørt. Skal vi vente en annen, Jesus? Jesus kunne ha svart: Nei, jeg er den som skulle komme. Men han gjør ikke det, for det var i Jesus sin forståelse allerede åpenbart. Johannes spurte, men fikk ikke svar på sitt spørsmål, for spørsmålet var feil. Jeg møter kristne som spør: Kan vi slippe å forkynne med kraft og mirakler? - det virker så vanskelig. Vi må vel bare gjøre det vi kan gjøre, og så må Gud gjøre resten? Ser du Jesus som hode for sitt legeme, så er forståelsen som dette spørsmålet avslører umulig. Er det Jesus eller meg som gjør det? Ja! Er det hodet eller legemet som gjør det? Ja! Mens kristne idag i sin kraftløshet sier: Se ikke på oss, se på Jesus, så sier et apostolisk gudsfolk med apostlene Johannes og Peter: Se på oss! Hvorfor det? Fordi vi med vårt vennskap med Jesus og den kraft han gir oss, åpenbarer hvem han er. Vil du lære Gud å kjenne? Hold dere med oss! Det er ikke stolthet, men en ydmyk erkjennelse av realiteter - Gud har valgt å bruke skrøpelige mennesker som oss. Vi vet på hvem vi tror, og selvsagt vet vi hvem vi har fått det fra. Det er derfor vi gir det uten å kreve vederlag, og vi er sprengeferdige til å fortelle om hvor vi har fått det fra. Jødedommen lener seg på at de har skriftene, og de har sin trygghet i det. Og denne tryggheten og denne identiteten er det som holder dem borte fra deres utvalgte Messias. Og likevel begår kristne den samme generaltabben ved å knytte sin trygghet og identitet til en bok. Bibelen kan være like mye et problem som løsning for Guds folk - det kommer an på hvordan vi forholder oss til den. Vi må komme med bønn og ydmyk erkjennelse av at vi med vår religiøse vesen og vilje til å forme Gud i vårt eget bilde, trenger visdoms og åpenbarings ånd, så vi lærer Gud å kjenne. Herre, forbarme deg over oss! Kyrie eleieson!
søndag 13. desember 2015
Ordet og lovsangen (Salme 119.54; 164; 172; 175)
Dine forskrifter, dine lover, ditt levende ord skal være mine sanger hvor enn jeg holder til, sier salmisten (119, 54). La tungen synge ut ditt ord, for alle dine bud er rettferdige (119, 172). Bibelen oppfordrer oss til å grunne på Guds ord. Å meditere på Ordet innebærer å gjenta for seg selv, opp igjen og opp igjen, helt til det sitter i ryggmargsrefleksen og det blir en del av oss. Ordet i form av sang og noen ganger også med musikk, er en slik form for meditasjon. Sanger som er født av Ånden bærer Ordet og åpenbaring i seg. Sannheter om Gud og sannheter om oss selv. Vi taler Ordet til oss selv, og vi minner Gud - i form av takk og lovprisning, men også bønn. Går det an å synge bønner? Selvsagt! I alle former og varianter. I sanger proklamerer vi sannheter inn i det himmelske - vi bekjenner Guds ord innfor hans trone. Gjennom alle vekkelser, så er sangene født i vekkelsene vært noe av bærebjelken i det Gud har gjort mellom sitt folk. Sangen og Ordet i sangen er profetisk - vi synger om det Gud gjør og det han tenker å gjøre - og idet vi synger det ut, blir det Gud gjør enda mer virkelig i livene våre, og vi blir en del av det Gud gjør i samfunnet rundt oss.
I hvor stor grad sangene vi hører på og bruker er virkelige gode sanger, avhenger også av innhold og tekst. Jeg vet at lovsang rommer mer enn dette, for det går an å profetere på instrumenter, også, og hans nærvær kan bli formidlet på en sterk måte. Men Ordet i sangen er noe som vi lett kan ta med oss i hverdagen vår, og som kan hjelpe oss å meditere på Guds ord.
Sju ganger om dagen lovsynger jeg deg for dine rettferdige lover (119, 164). Salmisten som i salme 119 er så levende opptatt av Ordet og sitt forhold til Ordet, ser vi lever dette ut også i sang. Jeg merker det for min egen del at jeg plutselig kan stemme i mitt i kontorlandskapet, eller på vei til et møte:
Jeg har observert opp igjennom årene troende som blir stresset dersom vi ikke har nok skriftlesing og bibelstudie på samlingene våre. For dem representerer fokus på bibelen og på læren selve fundamentet og tryggheten i troen. For dem gir det ikke mening å synge den samme sangen 10-12 ganger i en samling og vente på Herren. Livs- og troskrise har lært meg at nettopp det å holde fast på den sangen som gav meg så mye før krisen inntraff, var det som hjalp meg å holde ut. Fins det ikke andre måter å meditere på? Selvsagt gjør det det, men bibelstudie og meditasjon er ikke nødvendigvis samme ting. Det er en apostel som har sagt at du ikke kjenner Ordet før Ordet har forandret deg. Forholdet til bibelen er ikke basert på forholdet til en bok, men livsforvandlende åpenbaring av hvem Gud er. Vi har en sykdom i vår vestlige sivilisasjon, og det er beundring for det intellektuelle. Vi elsker å studere for å få kunnskap, og i vårt samfunn er kunnskap velstand og makt. For noen er det slik at det at vi holder og åpner bibelen, selve symbolet på at vi er kristne, og vi overser det faktum at en hel del troende ikke eier en bibel. Men det de eier er åpenbaring i hjertet, og en overgivelse til det lille de har lært som langt overgår det som er vanlig i våre vestlige menigheter. Når slike troende synger og ber, er det med en slik intensitet at en skulle tro det stod om livet. Og for dem gjør det akkurat det.
Om lovsang representerer manglende fokus på Ordet i livet ditt, så har du enten omgitt deg med sanger uten innhold, eller så har du laget en motsetning som ikke finnes i bibelen. For all del, det finnes sanger som ikke er god på innhold. En av dem er en sang som dessverre ofte er brukt i starten av samlinger:
I hvor stor grad sangene vi hører på og bruker er virkelige gode sanger, avhenger også av innhold og tekst. Jeg vet at lovsang rommer mer enn dette, for det går an å profetere på instrumenter, også, og hans nærvær kan bli formidlet på en sterk måte. Men Ordet i sangen er noe som vi lett kan ta med oss i hverdagen vår, og som kan hjelpe oss å meditere på Guds ord.
Sju ganger om dagen lovsynger jeg deg for dine rettferdige lover (119, 164). Salmisten som i salme 119 er så levende opptatt av Ordet og sitt forhold til Ordet, ser vi lever dette ut også i sang. Jeg merker det for min egen del at jeg plutselig kan stemme i mitt i kontorlandskapet, eller på vei til et møte:
Jeg har en Fader i det høye,
som Fader-omsorg for meg bær (2x)Jeg kjenner på Fars omsorg for meg når jeg synger det, og kjenner hans nærvær og hans kjærlige hånd over meg. Livet har ikke alltid vært en dans på roser. Det har vært virkelige tunge tider hvor jeg kunne oppleve at alt jeg verdsatte i livet med Herren var stjålet fra meg. De få gangene det kunne være noen lyspunkt, så var i sangen til Gud at det skjedde, og når vendepunktet kom, så var det i et øyeblikk med lovsang på ørene, og teksten i lovsangen som profeterte om et intimt og nært forhold til Gud som bare gikk i oppfyllelse der og da. Det nære forholdet til Gud ble gjenopprettet, og redskapet Gud brukte var sangen, og Ordet i sangen. Salmisten sang syv ganger om dagen. Hvor mange ganger synger vi?
Jeg har observert opp igjennom årene troende som blir stresset dersom vi ikke har nok skriftlesing og bibelstudie på samlingene våre. For dem representerer fokus på bibelen og på læren selve fundamentet og tryggheten i troen. For dem gir det ikke mening å synge den samme sangen 10-12 ganger i en samling og vente på Herren. Livs- og troskrise har lært meg at nettopp det å holde fast på den sangen som gav meg så mye før krisen inntraff, var det som hjalp meg å holde ut. Fins det ikke andre måter å meditere på? Selvsagt gjør det det, men bibelstudie og meditasjon er ikke nødvendigvis samme ting. Det er en apostel som har sagt at du ikke kjenner Ordet før Ordet har forandret deg. Forholdet til bibelen er ikke basert på forholdet til en bok, men livsforvandlende åpenbaring av hvem Gud er. Vi har en sykdom i vår vestlige sivilisasjon, og det er beundring for det intellektuelle. Vi elsker å studere for å få kunnskap, og i vårt samfunn er kunnskap velstand og makt. For noen er det slik at det at vi holder og åpner bibelen, selve symbolet på at vi er kristne, og vi overser det faktum at en hel del troende ikke eier en bibel. Men det de eier er åpenbaring i hjertet, og en overgivelse til det lille de har lært som langt overgår det som er vanlig i våre vestlige menigheter. Når slike troende synger og ber, er det med en slik intensitet at en skulle tro det stod om livet. Og for dem gjør det akkurat det.
Om lovsang representerer manglende fokus på Ordet i livet ditt, så har du enten omgitt deg med sanger uten innhold, eller så har du laget en motsetning som ikke finnes i bibelen. For all del, det finnes sanger som ikke er god på innhold. En av dem er en sang som dessverre ofte er brukt i starten av samlinger:
Han har gjort meg glad, han har gjort meg glad. Jeg fryder meg for han har gjort meg glad.Om dette var en sang man brukte på slutten av en samling, etter at folk har blitt helbredet, satt fri og frelst, så kunne den nok ha hatt sin funksjon. Men jeg har observert at folk flest trenger litt mer kjøtt på beinet i forhold til hvorfor er jeg så glad? Gode tekster som proklamerer det sentrale i evangeliet, tenner gleden, tenner håpet, setter fokus på noe annet enn den stressende uken og unger som lagde bråk før vi skulle på gudstjenesten og vi voksne som mistet besinnelsen og brukte kjeft. Vi trenger profetiske sanger. Vi trenger sanger som formidler det vi tror, det vi håper på. Vi trenger sanger som setter ord på det Gud gjør imellom oss akkurat nå. Vi trenger sanger som gir trøst, og sanger som utfordrer og renser. Det vi ikke trenger en en biblistisk forståelse som i realiteten underkjenner av det Gud gjør mange steder i den tredje verden. Ordet er deg nær i din munn og i ditt hjerte. Det er Ordet som forandrer som betyr noe. Det er Ordet levd ut i hverdagen som er en bærebjelke i Guds rike. Det fins bruk av bibelen som i realiteten blir en fattig erstatning for det Guds rike egentlig dreier seg om. Vi trenger mer tid til meditasjon på Ordet, hvor vi venter på Herren og spør: Hva betyr dette i praksis for meg idag og de neste ukene framover? Da vil også bibelstudier få sin rette plass.
Abonner på:
Innlegg (Atom)