Jesu liv og hans befalinger - nøkkelen til sant disippelskap (Joh 15)

Det nye testamente er en bok skrevet av forfulgte disipler til forfulgte disipler. Den siste boka i bibelen tegner et bilde som vi som lever i vår del av verden kan tenke er et slags apokalyptisk fremtidsbilde - et inferno av konflikt, men som i liten grad er relevant for oss som troende her og nå, fordi Jesus har selvsagt tenkt å hente oss ut like i forkant av dette grusomme infernoet - som vi populært har kalt “Den store trengsel”. For er det noe som er innlysende i vår forståelse, så er det at Jesus ikke kommer til å la oss lide slik som vekkelseskristne opp igjennom vekkelseshistorien har måtte lide, og som også er tilfelle for våre søsken i land som Vietnam, Burma, Kina, India, Indonesia, Iran, Pakistan, Saudi-Arabia, og en rekke andre muslimske land. Stakkars oss, det ville jo vi knapt ha overlevd, vi som synes det blir en tiltakende større belastning å være en troende i et sekulært samfunn som viser en stadig større selvtillit og apetitt på idéer som ikke er i samsvar med en bibelsk og gudsfryktig livsstil. Jeg setter dette litt på spissen, det skal innrømmen, men det er bevisst. For hvis en studerer kirke- og vekkelseshistorie, så danner det seg et bilde som burde være foruroligende for oss troende som lever i vestlige liberale demokratier hvor vi nyter tros- og yttringsfrihet, og hvor stor grad av velstand og sosial trygghet råder. Der en av kommunismens opphavsmenn - Karl Max- slår fast at “religion er opium for folket,” så synes det mye mer klart at overdådig velstand er opium for sann gudsfrykt og overgivelse til Gud. Jesus kaller det riktignok ikke opium, men “rikdommens bedrag” og “lysten til alle andre ting”. Ordet lyst (gr. epithumia) er det samme ordet som Paulus bruker i Romerbrevet når han snakker om unaturlige lyster i form av samkjønnet tiltrekning. Begge deler er lyster, og begge deler er ødeleggende og fører mange i fortapelsen, riktig nok om vi skal tro hele bibelen, og ikke det som passer oss og rammer andre (1.Kor 6.9-10; Gal 5.19-21). Om vi skal ta hele listene over dødssynder på alvor, så dreier det seg om mye mer enn homofilt samliv eller seksuell umoral i det hele tatt. Grådighet, eller havesyke, som kalles avgudsdyrkelse, står også nevnt. 
Karl Max gjorde en observasjon som forsåvidt ikke er helt irrelevant; religion kan benyttes til å kontrollere massene og blir fort et redskap for myndigheter med ikke alltid helt edle motiver. Ikke sjelden har geistlige og sekulære autoriteter slått seg sammen i kåthet etter makt og derfor også angst mot å miste den i møte med reformatorer. Det var dette uhellige horeriet av religiøs og sekulær maktstrukturer som dømte Jesus til døden og spikret ham på et kors, og samme uhellige forening av intensjoner har forfulgt vekkelseskristne oppigjennnom, og som blant annet låste inn Hans Nielsen Hauge og lot han råtne i fengsel. Ved korsfestelsen av Jesus var det de jødiske lederne og romerske herskerne som fant sammen i udåden, og summerte opp både jøder og ikke-jødiske folkeslag under samme dom: Vi som allerede hadde dødsdommen hengende over oss, korsfestet den Ene Rettferdige som kunne ha gått fri fra dommen, og beseglet dermed vår dødsdom som helt og holdent rettferdig. Det er dem som tenker at Jesus døde, så vi skulle slippe. Men det er bare halve sannheten. Når Jesus døde for alle, så døde vi alle (2. Kor 5.14). Det er ingen vei utenom fortapelse - den annen død - enn å akseptere korfestelsen av vårt gamle jeg, får naturlige menneske, som en rettferdig dom. Det er da, og bare da, at vi forstår dybden i Jesu stedfortredende død, slik at vi blir klar til å ta imot den frelse som er hans oppstandelsesliv. For du får ikke oppstandelse uten forutgående død. Og det er hans oppstandelsesliv som er målet og det er dette livet frelser oss (Rom 5.10). Paulus sier:

❝Men om Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge bor i dere, er nok kroppen død på grunn av synden, men ånden er levende på grunn av rettferdigheten.” (Rom 8.10)

Kroppen er død, sier Paulus. Er det ikke rart? Når døde kroppen, da? I prinsippet var vi dødsdømt i det vi ble født fordi som Adam og Eva, så ender alle vi opp med å synde. Adam og Eva var i et mellomstadie - de hadde ikke dødelige kropper som en konsekvens av synd, men de hadde heller ikke evig liv, i form av å ha Guds Ånd på innsiden, for Livets Tre var ennå ikke en erfaring de hadde gjort. Hvis de alt hadde evig liv, hvorfor skulle da Gud vokte Livets Tre etter syndefallet, så de ikke skulle leve evig i sin syndige tilstand? Hva er det Gud sier med det? Han sier at synd og evig liv er uforenlige, men det forteller oss også at det var et nivå av liv som Adam og Eva ikke hadde ennå erfart og som var knyttet til Livets Tre. Paulus slår altså fast at dersom Den Salvede bor i oss, så har kroppene våre tatt et steg mot døden. Vi har da erkjent at våre dødelige kropper ikke er himmelen verdig, og ved den Ånd som bor i oss har de dødelige lystene som har regjert der, mistet sitt diktatorskap, og vi nå er opptatt av det som hører Ånden til (Rom 8.5). At Åndens slik virker i livene våre er også et varsel om en forvandling som ennå er i vente:

❝Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.” (1 Kor 15:50)

Gud lot ikke Moses se sitt ansikt, for “for et menneske kan ikke se meg og leve” (2. Mos 33:20). Vel, det er vel i det gamle testamente det var slik, sier du. Om det var slik, hvorfor sier da Paulus om Gud:

❝...den eneste som er udødelig,
som bor i et lys dit ingen kan komme,
han som intet menneske har sett
og ingen kan se.” (1 Tim 6:16)

I den grad vi har åpenbaring av Gud, så er det fordi vår ånd ble gjort levende idet Jesu rettferdighet ble oss til del. Å få del i hans liv, del i guddommelig natur, del i den hellige Ånd, er selve tegnet på at vi er blitt tilkjent hans rettferdighet. Hvorfor? Fordi Gud er kilden til alt, og du kan ikke skille hans liv fra hans rettferdighet. Bibelen sier om loven at den som holder budet, skal få liv ved det. Men Paulus snur det helt på hodet når han så sier: Dersom det faktisk var et lovbud som kunne gi oss liv, så hadde rettferdigheten kommet ved loven (Gal 3.22). Hva er det han sier? Han sier at uten del i Guds liv, så er du sjanseløs. Du vil aldri nå målet. Han sier at dersom Adam og Eva ikke hadde funnet Livets Tre, så hadde det bare vært et tidsspørsmål før de falt, og som vi kjenner til så gikk det som det gikk, og Livets Tre ble helt utilgjengelig. Verden ble istedet lagt under forgjengelighet og gjennomtrengt av synd og syndens lønn - døden. Du kan ikke leve rettferdig uten Guds liv, for Gud er rettferdigheten i person. For noen er synd en forutsetning for nåde, men hvis synd er forutsetning for nåde, så har du gjort deg selv til Gud(!). Hva i all verden mener jeg med det, sier du? Vel, om du tror at du i himmelen ikke trenger Gud og hans nåde, fordi du ikke lenger synder, opphører Gud da å være en nådig Gud og du er blitt selvopprettholdende? Eller er hver dag i evigheten bare ene og alene Guds raushet og godhet og nåde mot oss? Det trengs nåde for synd, det er ikke det, men Guds nådehav er så stort at det tok en dråpe av det å gjøre deg hellig og ren. Hva er da resten? Vel, det er dette Gud vil du skal begynne å oppdage allerede nå, og vi kommer til å bruke hele evigheten til å utforske dybdene i Guds godhet. Vi tenker at vår synd er så stor, at det var så vidt God klarte å hamle opp med den, bare å kunne tilgi den. Så mye om vi har grunn til å juble og fryde oss i tilgivelsens frihet, så er det bare starten. Hans blod har løst oss ifra syndene (Åp 1). Det er ikke bare en ytre renselse, å dekke over synd, slik det var i det gamle testamente. Trenger vi da nåde for å leve rettferdig slik Gud er rettferdig? Om vi gjør! Det er nettopp det som er saken. Men om vi ikke tror at den nåden er tilgjengelig for oss, så vil vi heller ikke søke Gud for å få del i den. Vi står på startblokken, men starter ikke løpet. Vi snakker mye om Jesu død, men lite om hans oppstandelse, og enda mindre om det oppstandelsesliv han lovte skulle være i oss. Men altså slik at Jesus i ytterste konsekvens ikke døde for vår rettferdighet, om vi skal tro bibelen(!). Jesu død var det første trinnet i prosessen, men han døde altså for våre synder etter Skriftene (1. Kor 15). Men synd oppgjort er ikke nok; det legger bare grunnlaget for det som er løsningen på alt: Guds liv - liv i Gud! Noen sier: Jesus døde, så jeg skulle få liv, og det følger samme mønster som når bibelen sier at Jesus ble gjort til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham (2. Kor 5.21). Men begge deler forutsetter en oppstandelse. Bibelen sier at Jesus ble reist opp fra døde til vår rettferdiggjørelse (Rom 4.25), og at dersom han ikke hadde oppstått, så hadde vi vært døde i våre synder, om han døde for våre synder aldri så mye (1. Kor. 15.17). Korset har den sentrale plassen det har i et apostolisk evangelium, fordi du aldri kommer til oppstandelsen uten å ha vært igjennom døden korset. Paulus sier det slik: “Jeg er korfestet med Den Salvede, jeg lever ikke lenger selv, men Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge lever i meg.” (Gal 2.20). Det blir ikke noe dag før det har vært en natt, og derfor heter det: “Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag” (1. Mos 1.5). Men hvis vi ikke forstår at det er oppstandelseslivet som er målet, så bommer vi fullstendig. Vi har fått Ånden av Gud som et segl - en garanti på det som kommer, og det er meningen at vi skal bruke resten av livet her på jord til å utforske hva det innebærer. “Har vi fått liv ved Ånden, så la oss marsjere i takt med Ånden.” (Gal 5.25). Paulus bruker et militært uttrykk her (gr. stoicheō) - det handler mer enn bare å vandre rundt omkring; ordet antyder disiplinert og fokusert samhandling. Vi ser hva Ånden gjør, og så følger vi i samme takt. New Living Translation sier det slik: “la oss følge Åndens ledelse i alle deler av livene våre”.

❝Dere har ikke utvalgt Meg, men Jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, slik at alt det dere ber Min Far om i Mitt navn, skal Han gi dere. Dette befaler Jeg dere, for at dere skal elske hverandre.” (Joh 15:16-17, BGO)

Jesus begynner Joh 15 med å snakke om vi skal bli i ham - som den sanne vintreet - slik at han kan bli i oss med sin sevje - med sin livskraft. Det er greit å ha et holdepunkt - hvor begynner vi hen, for Jesus kobler alle de andre tingene sammen, fordi de uløselig hører sammen og ikke kan fungere og leve uten hverandre. Han snakker om å elske hverandre legge ned livet våre for hverandre - det dypeste form for vennskap. Men vi er også hans venner, hvis vi gjør det han befaler oss. Guds mål er ikke at vi skal være utvitende slaver som bare venter på neste befaling uten å reflektere over det vi er med på. Nei, han ønsker vi skal forstå. Han ønsker at vi skal ta del i hans tankesett og hans motivasjon. Han ønsker at vi skal ta del i hans drømmer, realisert gjennom et oppdrag han har autorisert oss for - “satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer.” Når vi er overgitt et dette oppdraget gjelder løftet at “alt vi ber Min Far om i Mitt navn, skal Han gi dere.” Og godt er det, for hvordan det ellers skal gå til at vi skal fullføre oppdraget, det sier jo litt seg sjøl, eller hva? Men så snur Jesus på dette, og det kommer ikke godt frem i bibelselskapets oversettelse. Når Jesus sier “Dette befaler jeg dere,” så er det greske for dette i flertall: Disse tingene befaler jeg dere, for at dere skal kunne elske hverandre. I den uselviske kjærligheten, agape, er kjærligheten til de fortapte obligatorisk. Den finnes helt enkelt ikke uten. The Voice oversetter disse versene i Joh 15 slik:

❝Follow My example in obeying the Father’s commandments and receiving His love. If you obey My commandments, you will stay in My love.” (Joh 15:10)

❝My commandment to you is this: love others as I have loved you.” (Joh 15:12) 

❝You did not choose Me. I chose you, and I orchestrated all of this so that you would be sent out and bear great and perpetual fruit. As you do this, anything you ask the Father in My name will be done.” (Joh 15:16)

Det er ikke én befaling som setter alle de andre befalingene til side, slik at vi ender opp som en innadvendt, bortgjemt klubb for spesielt interesserte. Jesus snakker fremdeles om befalinger i denne kapitlet. Han sier han har satt oss til å gå ut og bære frukt, frukt som varer. Når vi gjør dette vil alt vi ber Far om i hans navn, bli gitt til oss. Han har ikke strøket ut oppdraget og løftet om vekst gjennom utrolige bønnesvar. Nei! Han vil at vi skal høre hans Fars røst igjennom ham, så vi lærer å høre Far og gjøre det Far sier slik han selv gjør. Hva vil Far befale oss, da? Nøyaktig det samme som han befalte Jesus. Vi kan ikke bære vårt blod fremfor Far til soning for synd. Jesus befalte oss heller ikke det. Men den kjærligheten som drev Jesus til akkurat dette offeret, er det som er sentrum i det Jesus vil gi oss del i og som han snakker om i Joh 15 - agape, den uselviske kjærligheten som er villig til å ta ubehag og sette seg i risiko for at andre skal få del i den nåden vi har fått. Paulus snakker om det i 2. Kor 5. Han sier at det er to faktorer som motiverer ham idet å vinne mennesker: Frykten for Gud og en kjærlighet som tvinger ham (2.Kor 5.14). The Voice har utvidet sirkelen med others i stedet for bare one another i kjærlighetsbudet, og det er i tråd med helheten i kapitlet og helheten i Skriften, for øvrig. Hvis den uselviske kjærligheten er der, får den selvsagt også sitt uttrykk i felleskapet av troende - hvordan vi tar vare på hverandre og heier hverandre frem i det Gud har kalt hver enkelt til. Men du kan ikke ha agape - den guddommelige, uselviske kjærligheten, uten at det innebærer kjærligheten til alle. I listen som Peter har med gode ting å utruste troen med, begynner han med tro og ender opp med uselvisk kjærlighet (2.Pet 1.5-7). Paulus har en annen variant: “for her gjelder bare tro virksom i kjærlighet” (Gal 5.6). Apostlene hadde det samme budskapet - didaché tón apostólon - apostlenes opplæring (Apg 2.42). Det var ikke et opplegg hvor det var om å gjøre å samle flest mulig til stormøter, så folk kunne se og høre alt som Gud gjorde gjennom apostlene i en ekslusiv forstand. Nei! Apostlene var forbilder til etterfølgelse (Fil 4.9). Apostlenes lære var apostlenes trening til en apostolisk livsstil, og det foregikk derfor like gjerne i et hjem (Apg 5.42) i tråd med den strategi Jesus hadde lært dem opp i. Deres opplæring var i tråd med det de selv var blitt trent opp i av Jesus, den utsending - apostel - som de bekjente (Hebr 3.1):

1. beveg deg ute blant folk
2. helbred de syke og proklamer: Guds rike er kommet nær!
3. finn et fredens hjem som vil åpne opp for videre besøk
4. bruk dette fredens hjem som utgangspunkt for å plante en ny forsamling (Luk 10.1ff)

Vi har et enormt behov for en apostolisk reform. Gud reiser opp ulike apostler som på ulike på ulike områder representerer gjenreising av Guds menighet, Guds hus, Jesu kropp til det den var ment å være. Den største utfordringen i den vestlige verden er friheten til å samles i store bygg med behagelige stoler og svære parkeringsplasser. De samlet seg på tempelplassen i den første tid, også. Men det var bare en liten del av deres virke. Som i mange steder idag, var det ikke alltid mulig å ha offentlig annonserte møter. Den moderne muligheten til å reise og publisere, er både en velsignelse og en utfordring. Når en vekkelse eller fornyelse blir kjent, kan en risikere at halve kloden står på døren og kaoset kan bli så komplett at det ikke er håndterbart. Ulike fornyelser har ulik profil, men om Gud bruker personer spesifikt, så oppstår fristelsen til å berøre så mange som mulig kan føre til at folk sliter seg helt ut, og at de til og med faller i synd midt opp i alt det gode. Jesus trakk både seg sjøl og disiplene sine unna mange ganger, og det var en grunn til det. Han var styrt av litt andre verdier enn et verdslig kjendishysteri som appellerer til det naturlige menneske, kjøttet. Skal en vare, så må en ta vare på seg sjøl, og det viktigste en tar vare på er ens eget personlige gudsliv, nære relasjoner og dem en står ansvarlig overfor. Jesu løfte til apostlene var at de skulle se frukt og frukt som varer. Når disiplene i Jerusalem ble spredt i forfølgelsen, så fikk apostlene se hvordan de håndterte det de sjøl var trent til: ingen hjem, ingen lommebok, ingen ekstra klær; kun én ting: de gode nyhetene om Guds rike. Og rapportene de fikk, var at disiplene de hadde trent bestod prøven. De forkynte de gode nyhetene om Jesu oppstandelseliv der de kom. Det er dette som er apostlenes lære i praksis. Så enkelt, og så vanskelig. Vanskelig fordi vårt naturlige menneske tiltrekkes av noe annet. Men den som er ett med den Salvedes død, tiltrekkes ikke av menneskers lovprisning og oppmerksomhet. Måtte vi finne nåde til å ta imot Den Salvedes sanne apostler og ikke ødelegge dem med vår trang til å plassere dem på en pidestall og bli som heiagjengen på et fotballstadion. Herre, miskunne deg! 

Den Salvedes lov - å oppfylle og være bundet av Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge

Flere steder i bibelen så står det om å grunne/meditere på Herrens lov, dag og natt. Dette var tema igjen i bibelstunden jeg hadde med Abide idag. Så hva er egentlig Herrens lov for oss som lever under nåden og ikke under loven? Jeg har vært borti temaet tidligere i denne bloggartikkelen, men hva om det gikk an å lage et tankekart som kunne oppsummere hva dette innebærer. 

For det første: som gjentatt til det kjedsommelige: På norsk er “Kristus” er en språklig formørkning av det Gud ønsker skal skinne. På norsk “Kristus” er den språklig fordunkling og innpakking av det Gud vil skal fremstå som pakket ut, åpenbart og klart for alle. Apostlene brukte energi på å oversette og forklare hva dette innebar. De brukte ikke samme metode som våre bibeloversettere og skrev Μεσσιας (Messias) alle steder vår bibel sier Kristus. På gresk ville ikke det gitt noen mening, akkurat som Kristus ikke gir noen mening på norsk, for det er ikke et norsk ord. Det er gresk, bokstavelig talt. Men de som skrev det nye testamente oversatte det hebraiske מָשִׁיחַ (translitterert: Mashiach) til gresk for sine greske lesere, slik vi burde ha oversatt ’ο χριστος (translitterert: ho Christos) til norsk for å følge forfatternes intensjoner, forståelse og verdier. For en med kunnskap om gresk vil det greske ho Christos bety Den Salvede, men dette er i våre bibler blitt Kristus fordi vi har fulgt en latinsk tradisjon. Uten av vi forstår at Jesus er Den Salvede, så har vi tatt noe veldig vesentlig bort ifra evangeliet - de gode nyhetene. Det er mange sammenhenger som egentlig er åpenbare, som nå gjemmes bort, og det handler om de apostlene som skrev det nye testamente sin egenforståelse. Hva var det de hadde tatt imot? Hva er egentlig evangeliet? Paulus sier at det er Gud som har grunnfestet oss i den Salvede og som har salvet oss (2. Kor. 1.21). Henger det å legge en grunnvoll av Den Salvede i oss og det å salve oss sammen? Selvsagt! Det er ikke mulig å legge en grunnvoll som er den Salvede (1. Kor 3) uten at det innebærer at vi blir salvet. Og hva innebærer den salvelsen? Noe helt annet enn hva det innebærer for Den Salvede selv? Selvsagt ikke! Herrens Ånd er over oss (1. Pet 4.14) og han har salvet oss med akkurat samme hensikt (Luk 4.18-19). Noe annet vil være en total omskriving av hvem Den Salvede er - rett og slett å forkynne en annen Guds Salvede - og da passer det intetsigende Kristus egentlig greit, og det er blitt så utvannet og lite klar i sin betydning at en egentlig kan putte inn og ta bort det som måtte falle en inn. En kan fort ender opp med et begrenset evangelium om synd og nåde og billett til himmelen en dag, heller enn evangeliet om Guds rike som Jesus og apostlene forkynte, og som er en implementering av bønnen Jesus lærte oss: “Vår Far, du som er i himmelen”. Den bønnen har motstatt retning, nemlig himlen hit! Alle vet vi at “himlen hit ikke kan fullendes uten at Jesus kommer igjen, men det forandrer ikke at apostlene forkynte Jesu oppstandelse og demonstrerte oppstandelseskraften med budskapet: “Vend om, for Guds rike er kommet nær!”. Det var den samme Ånd som reiste Jesus opp ifra de døde som fikk ta plass og gjøre de under som naturlig hører med de gode seiersnyhetene om Guds rike med kong Jesus på tronen, Det var et synlig varsel om at en dag kommer han og gjør alle ting nye: Er du med eller er du imot? I disse dager dreier det meste seg om at Jesus døde på et kors, og oppstandelsen nevnes sjelden med et ord. Forsoningen er selvsagt helt vesentlig, og den delen av Messiasforståelsen som jødene på Jesu tid ikke hang med i, selv om den var helt tydelig forutsagt (Jes 53). Men bibelen er veldig klar på at døden på korset ikke ville hatt noen betydning og effekt uten oppstandelsen. Det er her Gud setter sitt godkjent stempel, og det kulminerer i at Jesus får den hellige Ånd av sin Far under sin råderett og utøser dem over dem som venter at han skal komme tilbake - hvilket har to faser 1) han kommer i kraft av sin Ånd, slik han gjorde på pinsedag og har fortsatt å komme gjennom flere årtusener, og 2) han kommer til å avslutte og fullføre det hele og holde dom over levende og døde. Det nye testamente sin forståelse av forsoningen er dette: Gud bor imellom/i sitt folk, og det er meget tydelig at så er tilfelle, og det er veldig gode nyheter: Den Salvede imellom/i oss: håp om herlighet (Kol 1.27). Når Jesus startet sin Messianske tjeneste, så bekreftet han sider ved en veldig lang hebraisk/profetisk tradisjon av hva det vil si å være salvet av Gud, mens andre sider av det er utsatt til han kommer igjen. Det er ulike meninger om hva Jesu gjenkomst vil bety, og det er ikke så farlig, for når han kommer, så tror jeg han ikke han er veldig innstilt på å høre hva vi mener han bør gjøre. Det som er verre, er at vi klare å være uenige om hvordan oppdraget vårt ser ut, for her er så tydelig hva forbilde han var og hvilket oppdrag han sendte sine disipler i, og hvilke befalinger han gav dem, at det skulle ikke være mulig å ta feil: “Dere skal få kraft idet den hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner” (Apg 1.8). Hva er det han sier? Han sier at vi skal føre bevis på vegne av ham. Bevis på hva da? At han er oppstått ifra de døde og han er Herre over synd, sykdom og død. Derfor var det Paulus forkynte med Ånd og kraft som bevis (1. Kor 2.4).

❝Men Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (gr. Kristus) kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre. Slik skulle Abrahams velsignelse komme til folkeslagene i Den Salvede Jesus, så vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om.❞ (Gal 3:13-14)

Ånden er en helt integrert del av bibelens egen forståelse av Den Salvede, det er med Ånden Gud salver oss, det er en integrert erfaring når er en del av Den Salvedes kropp (1. Kor 12.13). For en opphørsteolog som tenker at det nye testamente er det fullkomne som erstatter Åndens demonstrasjon av Jesu oppstandelseskraft, så er i praksis Ånden erstatter med bibelen i verset over. Det er helt letigimt å si at helbredelse opphører dersom det ikke finnes sykdom lenger. Behovet er jo ikke der, da. Det er helt legitimt å si at profetiske ord som bare gir oss deler av en større åpenbaring, erstattes av større innsikt, men det er utrolig arrogant å si at ens teologi i denne verden er denne helheten som erstatter det stykkevise. Jeg har for min del ikke autoritet til å endre bibelens syn på Jesu kropp, slik Paulus framstiller det i 1. Kor 12-14. Kjærligheten gir nådegavene en retning og setter dem inn i riktig kontekst. Den erstatter dem ikke, så lenge behovene er der, og det vil de være inntil Jesus kommer igjen. 

❝Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (gr. Kristus). For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke.❞ (1 Kor 12:12-13) 

❝Jag etter kjærligheten, søk åndsgavene med iver.❞ (1 Kor 14:1) 

Det bekymrer meg alltid når noen trekker andre konklusjoner og oppsummeringer av et bibelavsnitt enn den forfatteren selv trekker. Oppsummerer med 1.Kor 14.1 det han har sagt så langt (1.Kor 12-13). Det følger naturlig; det er neste kapittel. Han sier ikke jag etter kjærligheten og gløm åndsgavene. Det er alltid en dårlig idé å konklusjoner inn i bibelen som den selv ikke trekker. I den grad Ånden får komme til uttrykk i Jesu kropp, representerer menigheten Den Salvedes kropp. Hvis kroppen ikke er salvet, slik han er salvet, er det da den Salvedes kropp? Den er iallefall langt fra representativ i forhold til han som er hodet for kroppen sin. Derfor er den viktigste og største prioriteten for den apotolisk-profetiske tjenesten imellom Guds folk er å se en salvet Jesu kropp reise seg.

❝Derfor heter det: Han steg opp i det høye og bortførte fanger, til menneskene ga han gaver. At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden. Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt. Og det var han som ga noen til å være apostler, sendt som Guds rikes autoriserte miljøskapere. Han gav noen til profeter, autoriserte Åndens menn og kvinner og Guds seere, og noen til evangelister, som forbilledlig løper ivrig med budskapet om frihet, fred og seier. Han gav noen til hyrder og lærere som har omsorg for flokken og som instruerer i Guds rikes livstil. Alle disse gav han i den hensikt å gjøre de hellige de hellige hele og sunne, fullt og helt i standsatt til tjeneste så Den Salvedes kropp blir bygd opp. De kommer ikke til å gi seg før vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og vi i sannhet kjenner ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og representerer Den Salvede fullt ut i hele hans fylde. Når vi kommer dit, er vi ikke lenger umyndige småbarn, og vi lar oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av nye lære og instruksjoner om hvordan vi skal leve. Når vi sammen kommer til modenhet, blir vi ikke et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. Nei! Tro mot sannheten i vår tale og i uselvisk kjærlighet skal vi i ett og alt vokse opp til ham som er hodet: Den Salvede Guds frigjørende frelserkonge. Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i uselvisk kjærlighet.❞  (Ef 4.8-16, undertegnedes moderne og utvidende, utpakkende oversettelse).

Det er Paulus som bruker uttrykket Den Salvedes (gr. Kristi) lov, som han selv kjente seg bundet av. Hvem har autoritet til å si hva det betyr? En mann som hadde en visjon om en Jesu kropp som ville oppfylle misjonsbefaling med Ånd og kraft og lidelse, og i prosessen er blitt en brud som har gjort seg klar for sin brudgom, eller hvem som helst andre? Dette er noe som etterjager meg dag og natt. Jeg legger med med det, og jeg står opp med det. Det er ikke noe som jeg synes er veldig festlig å slå folk i hodet med i den hensikt å trykke dem ned; skjønt noen opplever det nok likevel slik. Men det står altså ting i bibelen som er skrevet av menn som betale en voldsom pris for det de trodde på og levde ut. Har vi myndighet til bare å sette en strek over det og erklære det som utopisk sludder? Hvis de gjaldt da, hvorfor ikke nå? Og for oss som er vant til å leve ganske beskyttede liv - og ser relativt lite mirakler i vår hverdag. Det er troende søsken rundt om i verden som betaler tilsvarende pris som de første kristne, og ser tilsvarende mirakler i sin tjeneste. At det i det hele tatt er noen som kan tenke seg å innta en opphørsteologisk innstilling, er nær sagt utrolig og imot klare fakta. Det er som å spytte dem i ansiktet som i vår tid betaler den høyeste prisen for sin tro, for det som gir evangeliet gjennomslagskraft, er en forkynnelse av Den Salvedes oppstandelse som følges av tegn, under og mirakler. Det gjelder vekkelsen i undergrunnsmenighetene i Kina og vekkelsene i Latin-Amerika. Jo visst har vi mye land å innta. Men når er menneskelig skrøpelighet og umodenhet blitt et argument imot en allmektig, undergjørende Gud? Denne idéen om at på apostlenes tid var alt perfekt, og med mindre det er perfekt, så er det ikke Gud, har ingen rot i virkeligheten og er totalt ubibelsk. Til og med Jesus bad to ganger ved en anledning, de 12 første apostlenes mislyktes ved en del anledninger (Matt 17:19), og apostelen Paulus sier sjøl at han måtte etterlate en medarbeider syk (2.Tim 4:20). Paulus og de rundt ham hadde helt forskjellig oppfatning av hva Gud ville at Paulus skulle gjøre. Hvem tok feil? Når Paulus sier at en skal prøve profetiske ord (1. Tess 5.21; 1.Kor 14.29). Hvorfor prøve noe, hvis alt er perfekt? 

Den Salvedes lov er ikke noe optional extra. Hele Guds rike er tuftet på den loven; Jesus er Herre og han gir befalinger, ikke bare forslag i tilfelle vi skulle være åpen for det. Vi må forstår hva dette innebærer. Ellers blir vi fort dem som står i utkanten og hindrer dem som faktisk vil inn i kjernen av hva det vil si å følge Jesus. Det vil ikke være en overraskelse om Den Salvedes lov, loven til ham som er salvet av Ånden (Luk 4.18) inkluderer Åndens lov som gir liv (Rom 8). Paulus omtaler også troens lov som et grunnlag for den nye pakts ordning (Rom 3.27). Den rettferdige av tro, skal leve ved tro (Rom 1). Vi tenker fort på tro som en prestasjon, noe vi må ta oss alvorlig sammen for å få til. Men det er ikke tro i bibelsk forstand - det er lovgjerninger forkledd som tro. Tro i bibelsk forstand er basert på Åndens åpenbaring og vår overgivelse som respons. Det vi tror er ikke dermed løse antakelser, men det er som vi ser den usynlige (hebr 11.27); de himmelske realitetene erfares som reelle på en måte som gjør at det blir styrende for måten vi lever på; det er en tro fører til handling - vi overgir oss til det himmelske synet i lydighet (Apg 26.19). For tro slik bibelen definerer det er et verk av nådens og troens Ånd (2. Kor 4.13). Det er ikke vårt verk eller vår fortjeneste, men et resultat av et møte med den levende Gud, der vi møter både hans hellighet og hans gode nåde. Og Guds nåde, når vi tar imot den på rett måte, virker frem rike frukter i form av tro og kjærlighet i Den Salvede (1. Tim 1.14; Gal 5.22). Det var disse fruktene Paulus takket Gud for at han så i menighetene han skrevet til, og vi finner denne takknemligheten uttrykt i starten av samtlige brev med unntak av Galaterbrevet. En kan jo undres at Paulus, tross alle problemene i menigheten i Korint, takker Gud for dem, mens han i Galaterbrevet går rett til utfordringene. 

❝Han som gir dere Ånden og gjør under blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører og tror?❞ (Gal 3:5)

For Paulus var dette det sentrale spørsmålet: Hva var utgangspunktet for at dere begynte å erfare at Gud bor synlig imellom dere? At dere tok dere grundig sammen? Eller at ved omvendelse og tro fikk ta den i salvelsen til Den Salvede - som han betalte den dyreste prisen en kan forestille seg for at vi skulle få del i? Hvordan går det da an å snu og gå i en annen retning? Paulus er tydelig rysta. 

❝Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte til Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge får skikkelse i dere – jeg skulle ønske jeg var hos dere nå og kunne bruke en annen tone når jeg snakker, for jeg vet ingen råd med dere.❞ (Gal 4:19-20) 

Sammen med romerbrevet og hebreerbrevet står galaterbrevet som et monument av åpenbaring av den nye pakts ordning og grunnlag med den gamle pakt som bakgrunn. Det er Den Salvedes lov og pakt som legges ut. En ny pakt basert på Ånd og ikke på bokstav (2. Kor 3) med en konge i et rike som består i kraft og ikke i ord (1. Kor 4). Jesus sier: Guds rike er inni dere. Det er et  rike som ikke avgjøres av hva vi spiser og drikker, men at vi lever i rettferdighet, glede og fred i den hellige Ånd (Rom 14). Du verden hvor ynkelige, skrøpelige og hjelpeløst fortapte vi mennesker er i oss sjøl. Og du verden hvor rik Guds nåde er for dem som vil ta imot. Jesus har lovt sine disipler liv og liv i overflod (Joh 10). Forstår du dette i relasjon Guds kjærlighet og korset, så betyr det at overflod er gode nyheter for dem rundt deg. For Paulus er liv i Gud ved Ånden hele vendepunktet (Gal 3.21). Liv i Gud er beviset på at du er rett med ham. Ånden er vårt pant - vår garanti på evig liv - en ny jord under en ny himmel. Vi ser allerede at den kommende verdens krefter virker i og gjennom oss (Hebr 6.4-5).

❝For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.❞. (2 Tim 1:7)

Du kan ikke ta kraftdimensjonen ut av den Salvedes lov, for Åndens lov som gir liv, innebærer et liv med kraft, kjærlighet og visdom. Det gir ikke mening å snakke om Guds kjærlighet i Den Salvede (gr./lat. Kristus) hvis du tar bort den måten Gud spesifikt valgte å demonstrere sin kjærlighet gjennom nettopp den Salvede. Vi man mislike at Jesus gav de blinde syn, de døve hørsel, de lamme styrke i kroppen, at han renset de spedalske og reiste opp de døde. Men det er nå engang slik at det er Gud som er Gud, og det er ting han avgjør som han ikke er stort interessert i å høre vår mening om. At alle disse tingene både er uttrykk for Guds barmhjertighet, godhet og kjærlighet og virkelig oppfattes som gode nyheter, som er det ordet evangelium betyr, skulle vel egentlig gjøre det relativt enkelt å akseptere Guds valg, eller hva? Oppstandelsen er selve bærebjelken i evangeliet. Uten oppstandelsen er det bare et menneske som døde på et kors. Det er oppstandelsen som bekrefter at han som døde der, var uten synd. Ingen andre kunne ha brutt dødens makt. Paulus sier at de døde alle fordi de syndet alle (Rom 5.12). Og med et endelig oppgjør med synd åpner Jesus døren for velsignelser i form av frihet fra syndens forbannelser, velsignelser som ellers hadde vært utilgjengelig. Åndens kraft er nevnt gjentatte ganger i forbindelse med oppstandelsen, som er selve kransekaken av hans under:

❝Med denne veldige makt og styrke reiste han Den Salvede opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over alle makter og åndskrefter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan, ikke bare i denne tid, men også i den kommende.❞ (Ef 1:20-21)

❝Men hvis Hans Ånd som oppreiste Den Salvede fra de døde, bor i dere, da skal Han som oppreiste Den Salvede opp fra de døde, også levendegjøre de dødelige kroppene deres ved sin Ånd som bor i dere.❞ (Rom 8:11)

At kjærlighet er en del av Den Salvedes lov er stort sett enklere for folk å akseptere. Han sier jo sjøl:

❝Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.❞ (Joh 13:34) 

Men vi finner det også i brevene. En av Åndens frukter er kjærlighet (Gal 5.22) og er en integret del av det livet Åndens lov gir oss. Jakob snakker om den kongelige loven i Skriften om at vi skal elske nesten som oss selv (Jak. 5.8) og ber oss leve som de som skal dømmes etter frihetens lov; barmhjertigheten triumferer over dommen. (Jak 2.13). I Jak 1.25 snakker Jakob om frihetens fullkomne lov, og knytter det til identitet - å huske hva Gud har gjort en til, slik at det nye livet kommer ut i handling.

Hvis en driste seg til å oppsummere Den Salvedes lov i én setning, tror jeg det måtte være det som står i Gal 5.6:

❝Her gjelder bare tro virksom i kjærlighet.❞

Alt i Guds rike farges av Guds kjærlighet og barmhjertighet som motivasjon; det være seg Åndens nådegaver og kraftgjerninger, nød- og hjelpearbeid, ledelse, disippeltrening, gjestfrihet, eller hva det skal være. Kjærlighet er den kanalen alt flyter igjennom; hvis ikke blir det malplassert og feil. Det som gir trykket, elver av levende vann, er en overnaturlig tro som gir oss del i Guds rikes rikdommer, kjærligheten inkludert.

Vi må grunne på Guds lov dag og natt. Grunne på frihetens fullkomne lov, den kongelige loven om kjærlighet og barmhjertighet. Grunne på Åndens lov som gir liv, kraft, kjærlighet og visdom. Grunne på troens lov og troens Ånd, grunne på løfter, så vi kan vite hva som er oss til del. For så mange som Guds løfter er, så har de sitt ja i Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge. Grunne på vår identitet i frihetens fullkomne lov, så vi skjønner hvem vi er, ja det som mer er: hvem han er i oss. 

Til syvende og sist er det ham det handler om. Vi tenker ofte mye på hva vi får ut av korset, men hva får Gud ut av vår død og oppstandelse med Den Salvede? 

Bønn
Herre, må du hjelpe oss i vår svakhet. Du har vært ubegripelig raus med oss, men vi sliter med å forstå rekkevidden av det. Gi oss åpenbaring ved din Ånd så vi forstår hva du i din nåde har gitt oss. Herre, din ønske er at vi skal etterligne deg og ha den samme rause innstillingen overfor mennesker vi møter. Herre, må du rense oss fra vestlig og ateistisk tankegang og holdninger; rense oss fra likegyldighet og ulydighet; rense oss fra selvtjenende religiøse opplegg; rense oss fra bedagelighet og manglende vilje til å lide for deg. Om ikke vi vender om, vil du finne noen andre, slik du reiste opp en generasjon under Jesusvekkelsen med unge folk som hadde levd som hippier, men som knapt noen av de etablerte menighetene ville ha noe med å gjøre. Herre, rens oss ditt folk fra fariseerisme og selvgodhet. Vi tror vi er rike, men vi er elendige, fattige, ynkelige, blinde og nakne. Herre, reis opp en generasjon som vil gå hele veien med deg og som ikke gir etter for rikdommens bedrag. Kom du Guds Salvede og berg oss ut fra fornedrelse og sløvhet. La din brud skinne i motgang og forfølgelse, slik den alltid har gjort, også i vår del av verden og i vår generasjon. Ja, kom Herre, Jesus! 

Det vi har, det gir vi deg - spis og drikk det de byr dere - raushet og ydmykhet er Guds vei

Jeg har over det siste halve året brukt en bibelapp som heter “Abide”. Det er en annerledes bibelapp. For den hjelper deg ikke å lese 3 kapitler hver dag, men hjelper deg heller å bo i et vers over 10 - 15 minutter og tygge drøv på det. En er gjerne innom andre bibelvers som kan kaste lys over det som er i fokus, men en er fokusert. En får verset servert i ulike bibeloversettelser, og spørsmålet er: Hva sier Pappa Gud til deg? En får hjelp til å meditere på Skriften og be i forhold til en hører og leser. Ofte slår jeg opp i de norske biblene og får de variantene jeg er mest vant til. Mange har kanskje ikke behov for en slik bibelapp, for det er gjerne slik de i utgangspunktet leser bibelen. De trenger kanskje mer hjelp til å få oversikt og forstå sammenhenger. Slik er vi forskjellige. Men for min del er det krevende å bli værende i et vers. Jeg er fort fra 1. Mosebok til Åpenbaringen før jeg vet orde av det, og oversikt og sammenhenger har formet seg gjennom over 30 år i Skriftene; bildet blir stadig klarere. Det handler om Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge. Han er Ordet. Han er Guds frelsesplan. Han er Guds visdom. Han er Guds kraft. Han er Guds vei. Han er Guds liv. Han er Guds sannhet, hvor nåden er inkorperert og ikke eksludert. Men samtidig så sier Jesus: Dersom dere blir i meg og mitt rhema - mitt nå-ord, blir i dere, så be om hva dere vil, og det skal bli gjort for dere (Joh 15). Det er flott med logos - Guds ord i sin helhet, for det gir en ramme å forstå rhema i, og jeg elsker det. Men til syvende og sist så dreier dette livet meg Gud seg om: Hva sier Pappa Gud til meg akkurat nå? Det er da han kan bruke oss i hverdagen. Det han sa for 3 dager siden, er ikke nødvendigvis det han ber meg om å fokusere på akkurat nå. For Guds univers er så stort at vi kan ikke romme alt på en gang; vi er ikke konstruert for det. Gud er Gud. Vi er mennesker. Gud er overalt både i fortid, nåtid og framtid. Vi kan lære av det som har vært, men ingenting kan erstatte Guds instruksjoner, oppmuntring og veiledning midt i situasjonen. Det å være i ham, er å lære å lytte slik at hans nå-ord kan være en konstant strøm av hans hint til oss i hverdagen.

“I will instruct and teach you about how you should live.
I will advise you as I look you in the eye.” (Salm 32:8, NET)

Gud vil gi oss råd med sitt øye (Salme 32:8, BGO). Det fordrer at våre blikk møtes. Det er ikke uten grunn at Paulus ber om “lys til hjertes øyne”, så de troende skal se håpet som ligger der fremme og holde ut, forstå hvor mye Gud har investert i oss av sin nåde - det som er hans arv i oss, og hvor overveldende han kraft er i oss tror. For alt dette: håpet, Guds arv og hans kraft i oss, det handler om Gud, og at vi lærer ham å kjenne. Han er ikke en teoretisk teologi - han sprenger alle rammer for systematisk teologi. Han er levende og virkekraftig, og for de hungrige og lengtende, så er han å finne. Det er utrolig hva Gud gjør for venner. I et slikt vennskap er ikke fellesskapet med Gud noe optional extra, men det er selve nerven i det som gjør at vi står opp med glede og energi hver dag; og når kropp og sinn virker avslått: nerven i det som gjør at vi likevel tar oss igjennom dagen.

Når vi vandrer med Gud i hverdagen, så dukker han opp med mer eller mindre artige forslag når en minst venter det. For eksempel når en har avtalt lunsj ute med noen kollegaer i den nye jobben. Det meste var stengt, men vi endte opp på Peppes Pizza. Servitøren hadde en støttebandasje på venstre hånd. Intuitivt spør jeg henne om det - og får greie på at det gjør ikke vondt akkurat nå, men at det pleier å bli verre utover dagen. Intuitivt - fordi det er det jeg gjør hver torsdag når vi er på skattejakt. Det en aldri har trent på, er det mindre sjanse for at en intuitivt gjør når de kollegaene ser på som du har sittet og overhørt latterliggjøre kristen tro på lunsjrommet. Men jeg var igang - og så langt var det ikke så rart. Det kan jo være en høflig gest bare å spørre. Men jeg kjente inni meg Guds smil og visste at dette var en anledning til å introdusere for kollegaene mine til “get used to different” - å implementere Jesus der livet skjer. Så når servitøren kom med pizza, så henvendte jeg meg til henne og forklarte kort at jeg pleide å gjøre noe som het skattejakt, og at mennesker med behov som Gud ville møte, var skatter vi lette etter, og at vi hadde sett mange helbredelser med bønn. Ville hun være åpen for en kort 5-10 sekunders bønn med håndspåleggelse? Jo, da. Det var hun - smørblid var hun også. Jeg bad en kort bønn som avtalt, og oppmuntret henne til å kjenne etter i løpet av dagen. Ja, det skulle hun og takket så mye for omsorgen. Tilbake til bordet, fant jeg to kollegaer som var frøset til is med geipen nede på tredje knapphullet. Og da er den en annen egenskap en har erhvervet når en har trent på slike situasjoner, som forståelig nok kan være litt krevende dersom en ikke har noen med seg som er trygge på dette de første gangene. Det er faktisk slik at dette ikke er helt vanlig og at folk kan synes at det er veldig rart. Det verken farlig eller pinlig. Det er bare slik det er. Vi har sett folk knekke sammen i latterkrampe når de oppdaget at de var blitt helbredet. En ung fnisete jente ilag med venninnene sine; det er gjerne slik de reagerer når de opplever noe uvant. Hva gjør vi? Vi slapper av og så ler vi med. Dette handler jo ikke om oss. Det handler om at Jesus får lov til å introdusere seg til nye mennesker, og alle de reaksjonene som følger med det. Så jeg ser på de tilfrosne kollegaene mine og sier: “Vel, nå har dere kanskje vært vitne til noe dere ikke har sett før. Men slapp av; nå er pizzaen servert og den ser god ut.” Og så gir jeg et eksempel på hva som faktisk kan skje når vi ber. Servitøren jeg bad for nå hadde ikke smerter og det var da ikke noe å teste umiddelbart. Den ene kollegaen responderte på vitnesbyrdet med: “Ja, Herrens veier er uransakelige” (det har han sikkert hørt en gang). Og så spiste vi pizza. Om de var full i spørsmål, så hadde anledningen vært der til å svare og utdype. Men om ikke, så kan spørsmålene komme senere. Kollegaer er sånne du treffer igjen. Og etter stemningen å dømme, var det egentlig bare å la dem komme over det første sjokket. En kommer lengst med å være litt følsom for ateismens skjøre vesen. I møte med Guds kraft går jo det luftslottet i tusen knas på et øyeblikk. Det hjelper om vi forstår at det kan være en voldsom opplevelse for mange.

Den siste uka har fokuset i bibelappen Abide (som betyr å bli boende/værende i) å kvitte seg med ting som holder oss igjen fra å gjøre Guds vilje. Så en har bedt og meditert over det faktum at Jesus bad dem ha minst mulig med seg når ble sendt ut. Beskjeden var: De dere trenger kommer dere til å få når dere finner et fredens hjem. Måten å finne et fredens hjem var å finne et sted med mange hjem - gjerne en landsby eller en by og helbrede de syke der og si: “Guds rike er kommet nær!” (Luk 10). Noen ville i takknemlighet og nysgjerrighet åpne hjemmet sitt for dem, og en hadde anledning til å tilby mer en bare helbredelse; nemlig Guds fred og forsoning. Dersom de var åpne for det, så hadde en funnet et utgangspunkt for en nytt husfellesskap, og da var strategien ikke å dra videre, men å bli værende i det hjemmet og arbeide med utgangspunktet i det. En raushet som åpner opp et hjem for fremmede er i seg sjøl en indikasjon på mennesker som er åpne for Guds rike. Om det mot formodning skulle vise seg at de ikke tok imot Guds fred, så var dette ifølge Jesus ikke noe som stjeler vår fred; tvert imot. Freden vi har presentert og vært villig til å gi, ville da returnere til oss og hjelpe oss igjennom opplevelsen av avvisning. De få gangene jeg kan merke at det butter litt i møte med avvisning, så har jeg opplevd den hellige Ånd viske til meg: “Bare fortsett. Du er ennå ikke i nærheten av meg når det kommer til avvisning.” Dette handler ikke om oss. Det handler om folk sitt forhold til Jesus; og ja, det er noen som stenger døren. Men Jesus hadde altså “klokketro” på denne strategien. Det var dette han ville de skulle gjøre etter at han hadde stått opp ifra de døde. Hvis det var noe helt annet han ville at de skulle gjøre, så hadde han vel trent dem til å gjøre det, eller hva? Men vi ser at apostlene trente nye disipler i hjemmene i Jerusalem (Apg 5.42). Og vi ser at når mennesker som apostlene hadde trent på denne måten ble spredd ut fra Jerusalem under den kommende forfølgelsen, så forkynte de tilsvarende der de kom. Og sant skal jo sies, at dersom du har blitt drevet fra gård og grunn, så virker jo Jesu strategi om å finne seg et fredens hjem som vil ta imot en og gi en husrom direkte forlokkende. At han har gode nyheter om frelse og frihet som kan åpne dørene i et hjem, er forsåvidt heller ikke å forakte.

Når jeg mediterte på disse versene i Lukas sammen med den som leden an i Abide-appen og hjertet møter Skriftene og Jesu befalinger, så må det jo innrømmes at en undrer seg litt; for det er et stykke ifra det Jesus snakker om og det vi typisk gjør idag. Jeg mener: det er et stykke ifra at en ikke har med seg verken penger eller ekstra klær og sko, til at vi mener vi trenger et stort hus å samles i med stor parkeringsplass, heftig lydanlegg og prosjektor og stoler til alle for å få til det vi kaller menighet. Hva er det Jesus egentlig mener? At vi bare skal gå sultne omkring med fillete klær og forkynne evangeliet? Vi må tørre å snakke om hva dette egentlig betyr, og ikke bare late som det ikke står der. Jeg opplevde den hellige Ånd visket til meg at under og mirakler vil åpne dører med velsignelse, så en får det en trenger og mer til. Og det skaper balanse i det å gi og få som gir en ydmykhet som er nyttig. Jeg har tenkt mer på at under og mirakler tenner motstandere og skaper forfølgelse. Men begge deler er sant. De som tar imot oss, vil virkelig ta imot oss, og dem som står imot oss, vil virkelig stå imot oss. Men Jesus sier: “for en arbeider er sin lønn verdt” i denne sammenhengen (Luk 10.7). Hva så? Tilbyr vi helbredelse for betaling? Nei. Jesus sier at for ingenting har vi fått det, og for ingenting skal vi gi det nettopp i kontekst av under og mirakler (Matt 10.8). Men vi ser samtidig at det ikke er noe forbud mot å ta imot gaver som dekker våre grunnleggende behov. Dersom en blir værende i et hus, så har man jo tak over hodet, og Jesus ber oss om å spise og drikke det vi blir tilbydt. Vi dekker andres behov av raushet og takknemlighet og andre dekker våre behov av raushet. Det er slik gode relasjoner oppstår, og det er en maktbalanse som gjør at folk føler seg vel. Folk er sårbare, og vi er sårbare. Det bringer inn et element av ydmykhet som kler evangeliet. Vi er gitt makt, men ikke all makt. Det er Jesus som er gitt all makt, og med den makten har han sendt oss ut i et oppdrag som arvinger til et rike som ikke kan rokkes. Paradokset er at vi, som vår mester når han tjente her på jord, ikke er satt til å sette den endelige streken. Det kommer senere. Det innebærer en stor grad av sårbarhet på vår side og til tider en veldig høy pris å betale. Kristne i vesten liker ikke å snakke om det. Det er mye mer behagelig å høre om nåden i gode, myke stoler og nikke når det vi stort sett er fri fra defineres som “synd til døden”, selv om listen selvsagt er lengre og mer omfattende enn homofile og andre “avvikere”. Men du verden for bibelske og skriftlærde vi er. Det er et aspekt ved Gud som er vanskelig å forstå - i hvilken grad han tillater seg sjøl å lide, og i hvor stor grad han inkluderer oss i det. Flere steder lover bibelen herlighet under forutsetning av at vi lider med ham (1. Pet 4.13; Rom 8.17). Det er en forpliktelse for dem som sier å være i ham å leve som ham (1. Joh 2.6). Hodet er salvet; kroppen er ment å være det, også. Jesus fikk både oppmerksomhet og forfølgelse som følge av det han gjorde og sa. Det vil vi også få om vi lever som ham. Om vi lever som ham, så vil vi kjenne en dyp avhengighet av ham. For en ting er sikkert: For alt godt som skjer, så er det ham i oss som virker det fram. Alt vi kan gjøre er å ta imot og gi det videre i takknemlighet til hans godhet, vel vitende om vår skrøpelighet og begrensninger. Det er slik han holder oss på sporet, og det er her vi så lett sporer av om livet blir for lettvint på egne vegne. Når vi slutter å kjempe den kampen for andre som vi ville ha kjempet for oss sjøl, da viser vi at hans kjærlighet i oss er blitt kald. Til dels er det lært hjelpeløshet og mangel på apostolisk trening. Men til dels er det også et ønske om å ha det enkelt og bedagelig. Det viser seg når muligheten til reell trening blir tilgjengelig. Befalingen om å “gå ut” oppfattes som høyst relativ av mange. I et apostolisk og nytestamentlig kristenliv er det ikke slik. Der er det mer obligatorisk enn å lese bibelen hver dag (de første kristne hadde ingen personlig bibel å lese), og like obligatorisk som å gå og gå på møter. Et vesten som i realiteten har vendt Gud ryggen, vil ikke sitte på materiell velsignelse til evig tid. Enten ydmyker vi oss, eller så blir vi ydmyket. 

Herre, se i nåde til oss og gjøre oss villige til å lide med deg. Herre, gi oss den tro de første kristne hadde, den tro de første apostlene ble lært opp i av Herren sjøl. Vi er så like dem i Laodikea. Vi tror at vi er rike og innser ikke vår dype åndelige fattigdom. Herre, vil du la oss våkne før dom og ydmykelse kommer over oss. Vil du reise opp tjenere som både demonstrerer og forkynner den oppstandne og herliggjorte Guds Salvede. Spark oss ut av møtelokaler og rist oss ut av tomme, religiøse øvelser som ikke fjerner svøpen av opprør og synd, verken for oss sjøl eller andre. Herre, må du hjelpe oss ut av selvmedlidenheten, der vi roper om opplevd fordømmelse bare noen utfordrer oss på å leve et sant kristenliv. Herre, det er så ynkelig og patetisk det vi driver med. Ikke fordi vi lider, men fordi vi stort sett lider av feile grunner. Kom med din hellige ild og rens din menighet, Herre. Jeg ber om ilden fra din Ånd heller enn ilden fra missiler, bomber, opprør og oppløsning. Hjelp oss idag, Gud, å høre hva Ånden sier til menigheten, din autoriserte forsamling. 

 

 

Multiplikasjon vs. addisjonsvekst - en apostolisk strategi - Apg 8.1

“...Og på den tiden oppsto en stor forfølgelse mot menigheten som var i Jerusalem. Og alle sammen, bortsett fra apostlene, ble spredt utover områdene Judea og Samaria.” (Apg 8:1, N11BM)

“De som ble spredt utover, gikk nå omkring og forkynte Ordet.” (Apg 8:4, N11BM) 

Jeg har mange ganger undret meg over at det var vanlige kristne som ble spredt utover, og at de var de som brakte evangeliet videre og ikke apostlene. Det var jo apostlene som hadde fått oppdraget om å bringe evangeliet til verdens ende. Hvorfor var de så trege og så feige? Og hvorfor lot dem andre ta den belastningen de selv var de første til å ta? 

Men den hellige Ånd har sine strategier, og i en situasjon med ledelse av en cellegruppe, finner jeg meg å tenke at en må samle de folkene som finner hjertene til hverandre og ser det samme i den grad at en faktisk lever det ut. For det er når det nye livet, nytestamentlig kristenliv, demonstreres at åpenbaring formidles slik at flere får tak i det og begynner å leve det ut. En teknokratisk tankegang vil spre de gode ressursene utover på tvers av livgivende relasjoner. Resultatet vil være at en får spirer mange steder, men som ikke har kraft nok til å ta seg igjennom jordskorpen. Det er et åndelig DNA som ikke kan utvikles når en er isolert, men bare når en er i fellesskap der en faktisk bygger hverandre opp og hjelper hverandre videre i disippellivet. Det er et åndelig DNA i Jesu, Den Salvedes kropp, men mye av dette har vi mistet i teknokrati og institutisjonalisert kristendom som tenker og reagerer helt annerledes enn nytestamtentlig og apostolisk kristendom. 

Den minste enheten hvor et slikt åndelig DNA kan oppstå er en gruppe på 6-12 personer som fungerer som en kjerne i et fellesskap som når ut og påvirker dem omkring seg. Jesus hadde en gruppe på 12, som han sendte ut 2 og 2, slik at det ble 72, og som etterhvert ble til 500, og som på pinsedag ble til 3000 ekstra. 

“Se, hvor godt og vakkert det er
når brødre bor sammen i enhet!
² Det er som den fine oljen på hodet
når den renner ned i skjegget, Arons skjegg,
ned over linningen på kjortelen.
³ Det er som dugg fra Hermon
når den faller på Sions fjell.
For der gir HERREN velsignelse,
liv til evig tid.” (Sal 133) 

Jesus bad om enhet. Ikke en økumenisk enhet, men en enhet basert på hans herlighet. Det er noe ganske annet. Åndens enhet er basert på at Ånden får være Herre, og alle er inneforstått med at det er slik det er. Når Gud gjør noe suverent, så er vi i læremodus, ikke i diskusjonsmodus hvor vi liksom skal vurdere om Gud er ekte. Vår teologi står ikke over Guds suverenitet, og etter over 30 år som åndsfylt kristen, så er det en del overbevisninger som Gud glatt har funnet for godt å utfordre. Ånden vil herliggjøre og synliggjøre Jesus; vi snakker ikke om noe annet, her. Det er Guds frihet til å gjøre dette på måter som overrasker og til dels utfordrer oss, som blir den virkelig prøven for oss. Bare å lese evangeliene, skulle gi oss en god indikasjon på at Jesus fint finner seg i å være litt på usiden av A4 og folk sine forventninger, eller hva? Det som undrer meg, er mange kristne er rimelig mye mindre redd for å havne i fariseerklubben som dømmer Guds verk som urent og urett, enn de er redd for at det skjer et mirakel som de i minste detalj ikke kan finne beskrevet i Skriftene. Bibelen sier at vi skal ta vare på det gode, ikke ta vare på det som er feil; men prøving er for noen blitt den evige jakten etter noe å kritisere og “avsløre”. Til syvende og sist finnes det bare en perfekt teologi. Hans navn er Jesus, Guds Salvede, den frigjørende frelserkongen. I ham finnes det en form for enhet som forløser Guds velsignelse, vekst, salvelse og frigjøring. Det er ikke noe som kan måles med den, og vi bes om å legge vinn på å bevare den (Ef 4).

Tilbake til apostlene, som bibelen altså sier ble igjen i Jerusalem, mens de fleste av de andre ble spredt rundtom. Vi leser videre at noen av de som ble spredt endte opp i forskjellige byer, blant annet Antiokia (Apg 11.19). Her begynte de også å forkynne for ikke-jøder, og vi finner parallelle forskyvninger i forståelse og praksis både sentral gjennom Peter (Apg 10.1-11.18) og blant de spredde, (Apg 11.20-21). Det vi også leser, er at apostlene i Jerusalem sendte noen av sine beste for å støtte opp om det som skjedde der. Barnabas, som ble sendt, fikk mye å glede seg over, men fant ut at han trengte noen av sitt eget kaliber å spille ball med, og han lette opp Saulus, som Paulus het på daværende tidspunkt (Apg 11.25-26). Sammen så disse et team av profeter og lærere vokse frem (Apg 13.1). Ut fra det kalte Gud ut Paulus og Barnabas som apostler i et nytt arbeid (Apg 13.2-3). Antiokia som altså ble startet av folk som ble spredt fra Jerusalem og var trent som disipler av apostlene der. En kan vel trygt si at det er et kvalitetsstempel på opplæringen. Men hvorfor ble apostlene da igjen i Jerusalem? Og hvordan i all verden klarte de det? Når bibelen rett ut sier at alle andre ble spredt. Det vil jo i det minste si at det ikke var mange igjen i Jerusalem. utover de 12, eller hva? Skulle de lykkes med å bli igjen når Jerusalem ellers ble tømt for troende, så måtte dette være en del av en strategi og en plan de hadde på forhånd. Jesus hadde instruert dem hvordan de skulle håndtere forfølgelse. Det var en del av pakken. Og de hadde opplevd nok sammen med Jesus til at de skjønte at forfølgelse ikke bare var en del av den “store trengsel” som Gud kom til å berge dem ifra før det tok løs. Men hvorfor en slik strategi? Hadde det ikke vært bedre å bli med dem som ble spredt og hjelpe dem der de var? Men i denne situasjonen som jeg som cellegruppeleder var og er i, så talte den hellige Ånd til meg, fordi jeg resonnerte akkurat motsatt i forhold til hvordan jeg vurderte min egen situasjon som leder. Han sa: “du resonnerer i tråd med en apostolisk strategi, men du er ikke klar over det fordi du tenker at apostlene tenkte feil da de ble igjen i Jerusalem da menigheten ble forfulgt, men de gjorde ikke det. De holdt sammen av en veldig spesifikk grunn. De var mer sammen enn hver for seg. Og dette mer var så viktig, at de hadde planen klar. De var der for å bygge og sende, og nå, mye tidligere enn de hadde sett for seg, ville de få se kvaliteten av det de hadde bygget. En apostel er ikke bare en som er sendt, men like mye en som utruster for å sende. Den dynamikken som de 12 hadde bygget med 3 års trening, måtte vise sine frukter før de var klar til selv å bli sendt videre. Det de hadde sammen måtte reproduseres gjennom flere nye slike ‘sammen’. De forlot alle Jerusalem, men først når tiden var moden. Det er en tid for ledere å stå sammen: inntil fruktene av livsrelasjoner dem imellom viser seg i frukt som gjør dem overflødige og vekst gjør at avstanden blir naturlig større ettersom arbeidet vokser.” Jeg var helt stum. Mange ganger kjenner en bare på noe, og så skjønner en ikke hvorfor. Og en skjønner heller ikke at en tenker på linje med prinsipper i Skriftene fordi en har lest Skriftene feil. Det er derfor vi er så avhengige av den hellige Ånd til å veilede oss. Ting kan ligge der, rett foran snuten på oss, men vi ser det ikke fordi vi fortsatt tenker slik vi tenkte første gang vi leste det.

En kan dele opp å spre ledere og gode ressurser for tidlig. Særlig dersom det er livgivende relasjoner, relasjoner som forløser hverandres gaver og utrustning, så kan det være ødeleggene. Og samtidig kan det være så fristende å gjøre det fordi det er så mange behov en ser som kan dekkes. En vil så gjerne at andre så få del og bli oppmuntra. Men da er det bedre å koble dem på noen som har en slik livgivende relasjon, for det er slik at dette smitter. Å dele opp før den livgivende relasjoner har mangfoldiggjort seg, blir som å rive opp kornet med roten før kornet er modent. Alternativet er å sende, for når kornet har mangfoldiggjort seg og det er nytt korn med samme DNA for vekst, så kan du sende istedet for å dele opp. Den som sender følger med på hvordan det går med dem som sendes. Så selv om apostlene i Jerusalem ikke direkte hadde sendt alle dem som ble spredt, så fikk de likevel rapporter om hvordan det gikk med dem, og de sendte støtte og hjelp. Når en cellegruppe som planter en ny, vil det være en fortsatt relasjon som gjør at rapporter går begge veier. Morcellegruppa vil føle et ansvar for den nye gruppa, iallefall inntil den også har plantet en ny gruppe, og kanskje videre. Dette er en relasjonær og bibelsk måte å bygge menighet på, hvor en ikke sitter og ser ressursene som tall i et regneark. For det er nettopp slik økonomer holder på - de ser ikke helheten og dynamikken i foretak de leder, og kommer stadig i skade for å skjære ned eller omorganisere på tvers av det som er heniktsmessig, og resultatet blir en organisasjon som leverer dårligere. Det kan være vanskelig i et menighetsliv å si ifra hva relasjoner til andre betyr for ens egen utvikling og trygghet til å vokse; det er ikke sikkert en møter mye forståelse. Hvis respekten for lederskap er usunn stor, så blir menighetslivet litt pinocchio-aktig, og det vil ikke skape vekst på sikt. Det er ser i land hvor menighetene vokser mye, så er det slik at ledere ofte havner i fengsel, og da får dem lite mulighet til å forsøke å manipulere bort den veksten som ellers skjer naturlig gjennom at folk finner hverandre - hjerte til hjerte. Kanskje det er en av grunnene til at forfølgelse og vekst går hånd i hånd. Jeg er en av dem som ikke tror at endetiden for menigheten blir en evig lang suksesshistorie uten forfølgelse, men som samtidig tror at menigheten kommer til å fullføre oppdraget før Jesus kommer igjen. Slik jeg kan lese Skriftene så vil økning i vekst og økning i forfølgelse gå hånd i hånd inn mot Jesu gjenkomst. Og det virker slik at forfølgelse er den eneste måten Gud kan få rense sin menighet og holde den på sporet. For mye suksess er det Gud menighet over tid aldri har klart å håndtere, til dags dato.

Min bønn til Gud er at han skal reise opp apostoliske ledere som ser verdien i en David-Jonathan relasjon, og ikke skiller det Gud har samlet for sin hensikt, bare fordi det ser fornuftig ut. Jeg har ledet menighet der folk har klaget på at noen har dratt til en annen del av byen for cellegruppesamling enn der de bor. “Hvorfor drar de dit når vi har gruppe her?” var spørsmålet. Mitt svar at det er ingen som nekter dere å bygge en relasjon og vinne vennskap og tillit så en søster eller en bror finner det naturlig bli med på samlinger nærmere der de bor og heller blir med dere. Men blod er tykkere enn vann, og relasjoner er viktigere enn geografi. Det har vært en smertefull erfaring å oppleve seg som en ressurs som bare blir en brikke i et spill, og hvor ens innvendinger mot forflytninger ut av livgivende relasjoner heller ikke blir tatt godt imot. 

“Når det gjelder vår bror Apollos, har jeg bedt ham inntrengende om å reise til dere sammen med brødrene. Men han er slett ikke villig til å reise nå; han kommer så snart han får anledning.” (1 Kor 16:12)

Dette med timing i forhold til å bevege seg fra det en opplever Gud har satt en i, er noe ledere ikke har myndighet over. Det går en grense for autoritet og det er folk sin egen tro, overbevisning og samvittighet. Og da snakker vi ikke synd, ikke-synd, men alt det gode som er innenfor Guds gode vilje. Den vi alle skal stå til ansvar for, er Herren sjøl. I en fase hvor en er ny på veien, vil en i større grad ha behov for beskyttelse mot åpenbart dumme valg, men også da skal en være forsiktig med å være for overbeskyttende. Det er gjennom å gjøre feil en lærer best, og det er ved å ta ansvar for eget liv og ledelse at en vokser. Det er godt når ledere hører ifra Gud sammen og finner en felles fred for veien videre. Men gjør en ikke det, så må en gi stor frihet til folk til å følge sin egen overbevisning. Paulus er så klar at ikke engang i den så umodne korintermenigheten hadde han til hensikt å være “herre over deres tro.” (2. Kor 1:24). Peter sier det samme:

“Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken.” (1. Pet 5:3)

Det er Jesus som er hode for sin kropp, og vi er alle lemmer på hans kropp. Dersom vi alle skal vokse opp til ham som er hode, så kan vi ikke leke Pinnochio-menighet. Ikke engang Jesus driver på sånn. Vi er ikke roboter, men medarbeidere i Guds rike. Han lar oss modne frem, gjøre erfaringer og lære nye sider. Men han er med rette Herre, og vi kan ikke gi blaffen i hans befalinger. På et eller annet vis må vi leve ut det han har befalt. Han vil tale til oss og veilede oss til vårt beste, men han detaljstyrer oss ikke så vi blir helt uten initiativ. Jeg har opplevd mer enn en gang at Gud snur spørsmålet mitt og sier: “Hva tenker du?” Og jeg må ærlig innrømme at det er det svaret jeg liker minst. Kan du ikke bare si hva du tenker, Gud? Men Gud vet at veien til modenhet er å finne hans vilje skrevet inn i våre hjerter. Han har lagt ned sitt eget liv i oss. Han kaller oss ikke bare hodeløse tjenere, men også innsiksfulle venner. Smith Wigglesworth har sagt: “Dersom Gud ikke beveger seg, så beveger jeg ham.” Er det stolhet og svermeri, eller en modenhet i Gud der en vet hva som ligger på Guds hjerte og hva som trigger ham? Gud ber jo oss om å be med tro på en slik måte at vi får det vi ber om, eller hva? Vi har fått en aksess til Gud som er helt hinsides for evne til å forstå og begripe. Når hjerter får smelte sammen i et gudgitt vennskap blir det en utrolig kraft. Det gjelder mellom oss som medarbeidere og lemmer på Jesu kropp. Og det gjelder oss og Herren sjøl. Min bønn til Gud er at vi som menigheter skal få fungere slik Gud vil. At vi skal få nåde til å finne hverandre i Gud, og stå sammen inntil vi ser gjennombrudd. Det var slik de 12 stod sammen i den første perioden av menighetens liv. De hadde det ikke travelt - de hadde tid til å sjekke frukten av det de hadde gjort sammen. Uten reproduksjon av nye ledere som også har funnet livsrelasjoner, så stopper veksten for opp. Ingen av oss er designet for å leve det foruten.

Zealous nationalism, entitlement and the demonic (The Kingdom of heaven vs the kingdoms of the earth)

During what is called The Passion Week, I have listened to Abide, an app that helps Christian to slow down and meditate on Scripture, to pray Scripture, to relate to Scripture in a personal way. I found it helpful, because I too easily get caught up with studying. Now, studying is good, but God wants to meet us personally through the Scriptures and relate himself to us in a personal way. There are directions that are specifically for me. There are promises that are specially relevant to his calling for me. God is a personal God, He isn't just an objective set of moral rules that we measure ourselves against or some systematic theology. I love systems, I am very analytical. But there is a danger that we lose the most important part; our personal walk with God. We can't walk with systematic theology, but we can walk with the Lord, the everlasting I AM. 

Judas Iscariot - what can we learn from him?

One of the days the focus was on Judas Iscariot, the one that betrayed Jesus. And the question came what was the driving force behind the fact that Satan got the chance to enter into Judas and entice him to go to the chief priests and officers of the temple guard (Luke 22.3-4)? The question is important and I get a bit disturbed by my findings. Are we blind, as were the pharisees? Do we unintentionally support a driving force that the Bible warns against? 

Firstly, if we believe firmly in God's total providence and dominion, in the sense that it supersedes mens personal moral choice, then Judas really didn't have a personal choice in this. Then that force behind his choices and the fact that the devil got hold of him was then in fact the will of God. Then that question is kind of irrelevant. He could have been the best man on the face of the earth, but God himself would have corrupted Judas and made him do the crime for which he was firmly judged. Of course, God knew beforehand what would happen. He has said what would happen through the prophets. When Jesus elected the 12 apostles he spent a whole night in prayer. He had to elect a man who would in the end not believe to the extent that he would totally reject the Messianic mission of Jesus, and Jesus knew from the beginning who it was (John 6:60-71). The Scripture specifically says the Judas left his position of Messianic ministry (Acs 1:24-25). Knowing that somebody will to something in the future does not make you the driving force behind it. On the other hand, it was the providence of God, to let it happen. God does not force His ways on us, whether it be the way of salvation or the way of condemnation. Judas did take part in the ministry of Jesus. He saw all the miracles that the other ones saw. He had blind eyes opened through his hands and words. He saw Lazarus walk out of the tomb and he heard how people where whispering about Jesus. So why betray Jesus? If he really thought that this man was the Messiah, the Anointed One, the Liberating King, he surely wouldn't have done so. He, was not, though the only of the apostles that didn't get everything that Jesus said. That is very clear in the Scriptures. The disciples asked questions and got answers and their response showed that they were striving to get along with Jesus understanding of His Kingdom. They all had this anticipation that Jesus would free Israel from the Roman occupants, and even after His ressurection they hold on to it (Luk 24:21; Acts 1:6). But Jesus continually rejected the idea as anything that would happen in their lifetime, at least (John 6.15; 18.36; Acts 1.7-8). Opposite, he predicted the fall of Jerusalem and the Temple. Now, before we end up in a discussion on eschatology and Israels place in the plan of God in the end times, let us just leave that there. Jesus did not free Israel from the oppression of the Romans during the first century. All the disciples thougth he would, but He didn't. It's a historical fact. We can have different views on the millenium and what not, but we should be able to agree on these historical matters still.

The hang on an earthly kingdom of Israel, the freedom of an earthly Jerusalem and a physical temple vs Jesus' suffering King-servants in a spiritual kingdom with the freedom of hearts
Before Judas went to the chief priests and the officers of the Temple guard, Jesus had prophecied about the fall of Jerusalem and the destruction of the Temple (Luke 21:5-38). Ha had driven out all who did business in the temple and he had called them robbers (Luke 19:45-48). He had even confirmed the right of the Romans to tax them! Ouch! That was a heavy one for any oppressed Jew of the time (Luke 20:20-26). There was just so much about Jesus that contradicted an Isrealite National Freedom Day Movement. Rather than redemption of physical Jerusalem and another level of glory the for a physical temple, he preached the opposite! Most of the disciples stayed, still, but one totally left Jesus. They all kind of left when Jesus was arrested, but that was a different thing. One even denied knowing Jesus, but that was still a different thing. There was something in Judas' heart that gave way for Satan to enter his heart. The last meal that they had before Jesus was judged and crucified, was according to the gospel of John the very moment when Satan entered Judas. John says that the devil had already given the Judas the idea that he should betray Judas. Now, we know how the devil operates. He don't just say: “Do this”, and when we ask: why, he just responds: “because I say so, and I am the Bad and Evil Devil”. No we can see from the Bible that the devil has a rationale behind his attempts to tempt us. In the garden he twisted what God had said, and made it look like God was stingy, right? Paul talks about how he fights with the weapons of God to abolish and tear down arguments (gr. logismos - a series of thought that is built on each other) that raises itself againt the knowledge of God (2. Cor 10:14). It's not just one little thought. It it a set of thought put into a system of an ungodly logic. That is why Paul calls it a stronghold. A stronghold is not just one little stone. It is a lot of stones that is built together into a castle in which human beings are held captives in darkened and blinded minds.

So, from Scriptures as a whole, we must assume that the devil used strongholds in Judas' mind that all what he had been going through together with Jesus and the other disciples, had not been able to change. There were things that had a grip on him and that tipped him in the wrong direction. Things of this world that Jesus seemed not to appreciate the way Judas did. It is interesting that Jesus had just prophecied about the fall of Jerusalem and the temple. Not only had Jesus talked about his own death and ressurection several times. Now, he even talks about the death of what, in Judas' mind, was the whole point of the coming of the Messiah. Is all this about death and suffering? Arent we going to be kings together with the Messiah in his Kingdom? The answer to that question is yes, but at the same time: it looks quite different from what you could expect in earthly terms. Because as it seems, we are going to be suffering kings, just like our Lord. Yes, it will end one day, but the big test remains the same. How far are we willing to go for Him that suffered so much on our behalf? It's a sobering question, isn't it? It is easy to be around Jesus with miracles and a lot going on. But, when those miracles poses a threat against our belongings, freedom and comfort, are we ready to stay, or would we, as Judas did, leave? We might argue with a grace that appearantly wasn't available for Judas, because Jesus hadn't died and been ressurected yet. But, if we dare to be honest with ourselves and with Scriptures, we'll see the fact that somebody make it and some does not, is not new in Scriptures. An interesting example is Saul and David. Both were made kings. Both were anointed with the Spirit. Both were successful in war. Both sinned. And the “crazy” thing is that he that seemed to sinned much worse than the other received grace and made it, and the other, Saul, did not. So, we see that you can fall in sin, but there is something about the condition of the heart that will decide how you deal with it. David repented thoroughly; Saul did not. Saul was more busy with his own reputation among the people, while David didn't care for a moment about that. He had to have God in his life, and apart from that he didn't care what people might think about him (Psalm 51). I have seen Christians, whom I believed in, whom I regarded as devoted disciples, leave for less trouble than I have personally gone through. How do I know? Well, I have talked to them and tried to understand: Why on earth did you leave? How could you even consider it?

For Judas, it was his desire for things in this world that killed him in the end. No way in his mind could his hunger for freedom of the national state of Israel, be the things of this world. In Judas' world, that was the very Kingdom that God had promised. Judas never really took on the ideas of Jesus concerning the Kingdom. Miracles and healings were fine, but that would only lead up to something else. And he was right and he has wrong at the same time. It lead up to the death and ressurrection of the Messiah, as prophesied; it did not lead up to, as he expected, a military revolt that drove out the much hated Roman oppressors. It is sobering that it is possible to think about something as from God, but it turns out is was not, at least not God's timing for it (to keep any preminialists and dispentionalists with me). If we then insist on holding on to it, it might rob us of understanding what God is doing and we might become enemies of his purposes. Again, God is sovereign, and he even uses evil people for His purposes, as he did with Judas and the Jewish and Roman leadership of the time. That does not remove their personal responsibility, though. It does no remove their partaking in pure evil. The devil did not have to force his ways on Judas. He had been working on him for a long time. He was working on him long before Jesus called Judas to ministry. Jesus knew before he elected Judas that he would not believe in him, and that the level of unbelief and reaction against Jesus' teaching on the Kingdom would make Judas betray Him. Unbelief is not believing in nothing. It is believing very firmly in the wrong thing, so firmly that you would not let anything disturb it, not even if a man that has been lying in the grave for 4 days, makes his ways out of the tomb. It is the obviousness that Jesus was acting on behalf of God that made judgement Judas received so harsh. He had withstood Jesus' teaching with His demonstration of power for so long. He had hold on to his broken character and his vigorous beliefs and he had concluded what had become more and clear to him: Jesus was definitely not the Messiah that he, Judas, was waiting for. This was not something that he was willing to give his life for. And yet, he had left everything to follow Jesus. And know - it turns out to be a fraud in his own views. 

The love for money - a basis of all kinds of evil
Every one the disciples had a broken character in some way. But some still had a repentant attitude. Judas did not. He had a another love for this world that had a grip on him: money. Again, not very long before Judas had his last chance to repent, when Jesus gave him the piece of bread during the last meal, there was a lady that poured out very expensive perfume made of pure nard on Jesus' feet. Again, Judas was annoyed. The value of the perfume was almost a years wages. Judas knew, because he used to keep his head around such things. 300 denarii. That was the price for it. And now it was wasted. Of course, Judas made a mention of the needs of poor. It is mostly so that evil does not portray itself as evil. No, it finds a way to embellish the truth. John points out that Judas wasn't very busy with the needs of the poor. He was busy with his own needs, which came more and more prevalent in his life as he saw what suprising direction this Messiah was heading. In the midst of this people were coming to watch and see for themselves Lazarus whom Jesus had raised from the dead (John 12.1-11). Matthew shows us that this was a driving force for Judas to go to the chief priests (Matt 26.6-15). What was he doing? He wanted his money back. He had given everything he owned to follow this Rabbi, and now, in his view, he was a scam, and he had wasted time and money. He even let somebody anoint him with oil worth a fortune and then “talked rubbish” about some funeral of his. Well, he would not be there to partake in it. And he was sadly right about that. He got 30 silver coins from the chief priests. That was the wages for approx. 3 months. The 300 denarii would be wages for 11 months, which, might have increased in Judas angry head to 12 months. At least he had 1/3 of what he felt was his to own. You see, there is this very dangerous thought that we deserve something, that we are entitled to get something, while others could easily be without. Commercials are playing on this weakness in our human character: “Because YOU deserve it”. That's why we just HAVE TO have it. It's our PRECIOUS. The problem with such a precious is that it soons own us, our heart, our attention, our everything. When Jesus said that you have to give up “everything” to be his disciple it is because there can be nothing that can own your heart but Him, because that something is going to kill you and keep you unfruitfull. God will test us from time to time because He loves us so much: Are we truly His, or do we belong to something else. Judas was tested and he failed. To be a disciple of the Anointed One could cost us our very lives. Who then shall have what he didn't want to give away? There is a place to serve God with our belongings, which means we share it generously with other people. That is a good test to pass besides tithing and regular offerings. But also, it might come to the point where God says: “Sell and leave it behind. I have something else for you.” Would we obey? Or would we bo like Lot who said: “No, Lord!”. What a contradiction of terms it is to say, “No Lord” when he is commanding us. Those two words do not play well together. The fruit that came out of Lot's life was Moab and Ammon, the two greatest enemies of God's people, and they came out of disobedience and unbelief. God got Lot out of Sodomah and Gomorrah, but he never got those two cities out of him, so that's where his lifeline ended (Zeph 2:9). Lot believed so much in his lack of abilities - “that's to difficult for me, Lord” - that there was no place to God's abilities. There's a big difference between poor in spirit and poor in God. Poor in spirit longs for God's Spirit, while poor in God just tries to survive through its own means. So where are we in this? We can know our Bible well and have ideas and views on most matters, and still be as spiritually dead as Judas. There is no longing for God. There might have been, but it is now many years since we really pushed forward to receive something from Him. There is always a way back to the Father, by choosing to humble ourselves and make our hearts soft towards him. Disappointments and love for this world killed Judas. It didn't look like what he expected and it only seemed to get worse, day by day. It's a very dangerous place to stay. There was a little window in which Judas felt sorry for what he had done. But there is a sorrow that kills and a sorrow that saves, still (2. Cor 7:9-10). Rather than giving himself a chance and to see the possibility of repentance, he choice the way that he had long time been running: his own way. He was now so much under influence of Satan, that the devil got him the way he wanted and killed him. He ended his life in tragedy and utter shame. God knew it before it happened, but Gud does not stop us neither from being born nor from our evil path should we choose to go that way. 

Nationalism, religion and the demonic

Nationalism, entitlements and exclusionism vs true biblical identity
So what has all this to do with nationalism as a phenomenon? Well, that is one of the things that got me disturbed. Nationalism boils down to two things: a sense of belonging and identity, which is good, and some sort of entitlement, which is bad. Like; I have the right to have social security, because I have been born in and brought up in Norway. No one else can just arrive at our doors and request the same services, because they do not belong here, and I am willing to fight to protect my rights that I was just born to receive, but that other people outside our country will not enjoy. The other way aorund, you might be under an oppressive government, but you might at the same time think that this is deeply unrighteous and unfair. You deserve better. As things go forward you development a deep sense of hatred and resentment, and you have the right to have your revenge. That is where I think we find Judas, and partly the other disciples as well, but still not to the same level. For Judas, this really ate him on his inside. So when Jesus arrives, Judas finally get some hope, as the rest of the Israelites that got stirred by Jesus. It did not last long, though. Jesus didn't want to be the Messiah that Judas longed for. While Jesus is not indifferent to the need of the Jewish people for safety and peaceful living, he has an agenda that goes deeper, to the very core of human heart. If we are Jewish, American, European, Chineese first and then a disciple of Jesus the Messiah, the Anointed One, the Liberating King, we do not have our priorities right.

Christianity and politics vs revivalism
I know Americans who seem to be Republican first and then a disciple of Jesus. But the Jesus movement wasn't basically a political movement. It was a movement of changed hearts. It wasn't top-bottom; it was bottom-up. What we do know from revival history, is that when you get a body of the population that has changed hearts, that will of course impact every part of society, be it politics, art, music or media. And that's where it becomes dangerous. Because we can start of as a bottom-up movement where the very life of Jesus is in the centre of everything, that is: His life in us through the Spirit of God that will put into reality the core meaning of the Word of God. And then we make godly rules and art, music and media is cleansed from ungodliness. That is good, and society as a whole enjoys progress and wealth. But if that core of that revival that made all of this happens, dies, what is left is a building structure with no life in it. That is what Paul calls “having the appearance of godliness, but denying its power”. Without revelation, the people will go astray, and that is what starts happening. Now, because the very life of Jesus in us is not the driving force behind the good that we now enjoy, we start fighting at a different arena. It's about protecting laws that came through, fighting for the agenda of the media and our rights as Christians. The whole thing started off as a persecuted church, though. Now, we can end up being those who persecute those who have a different meaning than us. But there is a huge difference between the life of Jesus changing people and eventually the society, and us trying to manipulate people outside the church to do what is right and good because we punish them if they don't. When we read church history about what popes have been doing in the name of Jesus, you can get quite sick and feel like puking. It's a sad story about what can happen when Christians get in power and lose sight of what true Christianity is like. Actually, the popes persecuted people who where true followers of Jesus, because they had to “protect the truth”. So should Christians stay silent on every aspect of politics and administration? No, the prophet Daniel and his friends are examples of people that God called to minister in that realm. What I had liked to see, is Christians called to such ministry that would also take on the attitudes and the supernatural demonstration of the prophet Daniel, because he actually won over a demonized witch-King Nebuchadnezzar to God. While the demons harassed the King, Daniel was there, praying that the prophecied revocery would also happen. That is a demonstration of grace and generousity that is the hallmark of God. Easy said, and not so easy done.

Judas - the disciple of Jesus the Anointed One that became the demonized backslider
Judas Iscariot loved the structures of this world not knowing that those are still of this world, and not of God, and therefore not God's Kingdom. Paul talks about religion and religious rules as the elementary spirits or principles, gr. stoicheion, of this world (Col 2:8;20, see New English Translation, NET Bible). The Messiah, the Anointed One, the Liberating King, is something completely different. All religions of this world has been introduced by onesome who is now dead. But there is a Man who Scripture says is alive. What is more: He is in fact alive and by his Father he has received the Spirit of God, which he has poured out to make His own life and ministry available to those who are willing to receive. Religions are not spiritually neutral. Behind them lures the demonic forces that has inspired people to mix all kinds of religious ideas. And again, not everything with religion appears to be obviously and inherently bad. The devil is not that stupid. That is why there is a mix of truths and what is good and right with lies and boundaries that is not an expression of divine will and revelation. Even what wants to appears to be true Christianity, can become such a mixture of ideas. Basically everything else than Jesus The Anointed One in His own person, is an expression of such religion, and with such a view, we would be kept humble and praying to God. What is in fact a part of His anointed body, is Jesus in His own person, because he lives and dwells within us. As His Anointed body, we are to represent Jesus here on earth so people can see and experience Him the way people did when he physically walked the earth for more than 2000 years ago. John says that what keeps us full of joy and expectancy with regards to the judgement day is the fact that: “As He, the Anointed One, is, so are we in this world” (1. John 4:17).
As we can strive today to get our heads around Jesus' consept of us being suffering servant-Kings in a “already being near and here, but not yet fully and complete” Kingdom, all the disciples of the time strived to get their head around Jesus' understanding of His Kingdom in the Spirit. Jesus deliberately talked about the Kingdom of Heaven as opposed to the kingdoms of this earth. But even though they all strived with “getting used to different”, most still had some belief that Jesus was the Messiah, the Son of God. But Judas rejected Jesus altogether and betrayed him for money. His zeal for the religion of the chief priests, the temple, the position of physical Jerusalem, drove him to them and away from Jesus. He opened up to and became a part of the demonic force that tried to take Jesus out of the way. Satan first tried to tempt Jesus to take the position that Judas dreamed of that he would take. When he realised that this would never happen, the devil changed his strategy. There was no other way than to kill the Son of God and to use all of his demonic forces to destroy Him utterly. Of course, we know that this strategy just had the devil swallow the bait, right?. The Living Word of God even in a form of corruptable human flesh was still the Living Word of God that can never be taken out. What a fool the devil was. But Gud sent a threat against the devil, that he found so disturbing that he couldn't just sit and watch himself lose. He had to do something, and that something brought about the biggest change in human history so far.

The persuading and stirring of the masses to choose a nationalist leader and insurgant rather than the Messah - and the demonic

“And He was teaching daily in the temple; but the chief priests and the scribes and the leading men among the people were trying to destroy Him, and they could not find anything that they might do, for all the people were hanging on to every word He said.” (Luke 19:47-48)

We must, honestly, wonder how on earth the chief priests and the elders got the all the people to change their minds. Not only the chief priests and scribes were present when Pilate felt forced to let the Jewish people have their way with Jesus. If so, Pilate could have easily ignored them. But there was more to the story: 

“But the chief priests and the elders persuaded the crowds to ask for Barabbas and to have Jesus killed.” (Matt 27:20)

So how did they do this persuasion? Was this Jesus Barabbas just an ugly criminal? Or did he have something that the people regarded as valuable? Does the devil put his most ugly face before us and say: “I am the devil. Choose me!” No! He disguises himself as a angel of light, right? (2. Cor 11:14).

“He was one who had been thrown into prison for an insurrection made in the city, and for murder.” (Luke 23:19)

Luke gives us some hints. We know for a fact that the Roman occupants where deeply hated by the Jews, and understandably so. This Jesus Barabbas was in prison for an insurrection. He was not alone in that respect. Gamaliel refers to different leaders that had tried to make movements to free the Jewish people from their oppressors (Acts 5:36-37), and Marks says that Barabbas was in prison with some of his men (Mark 5:10). This Jesus Barabbas was obviously facing crucifixion, for this was a very brutal and barbarious method of execution that the Romans used only for slaves and insurgents. What the chief priests and the elders did was to have the people choose Barabbas over the Anointed One. It was more a choice for Barabbas, a false Messiah, than against the true Messiah. But only one could be released, and they had to choose. They chose a Messiah according to Jewish tradisionalist views: a nationalist Messiah that would drive out the Romans once for all, not the humble, loving, and yet powerful and life-changing Messiah, that Jesus from Nasareth was to them. Why choose a Messiah that had no intention saving them from the Romans but who rather talked in mysteries about a kingdom that was within them and seemed to think it fun to upset their leaders? Let's play safe: Barabbas, it is. The moment the choice was done in their minds and hearts, the demonic forces added to their rejection of the true Messiah, with shouting and violence:

“But the governor said to them, ‘Which of the two do you want me to release for you?’ And they said, ‘Barabbas.’ Pilate said to them, ‘Then what shall I do with Jesus who is called the Anointed One?’ They all said, ‘Crucify Him!’ And he said, ‘Why, what evil has He done?’ But they kept shouting all the more, saying, ‘Crucify Him!’ When Pilate saw that he was accomplishing nothing, but rather that a riot was starting, he took water and washed his hands in front of the crowd, saying, ‘I am innocent of this Man’s blood; see to that yourselves. And all the people said, ‘His blood shall be on us and on our children!’ ” (Matt 27:21-25)

They deliberately called down the curse of this innocents man's blood. Where did the anger and hatred behind it come from?

“But the chief priests stirred up the crowd to have him release Barabbas instead.” (Mark 15:11)

You cannot stir something up that is not present anywhere. There has to be trigger points. We see here that the trigger point was to have Barabbas released - the one who had paid a price to have their nation restored to its former glory. What has happened to this Jesus of Nasareth, anyway. He rode into the great city on a little, stinky, tiny donkey. Is that the way to overthrow the Roman oppressors? No! This Barabbas is a fierce man. Let's give him a new chance instead. Nationalism and the demonic played together this day. And as we shall see, there is this disturbing link between the two: all from German “Lebensraum” to the restoration the greatness of the Russian empire, as we see it today in our own time. The greatest atrocities on the face of this planet has been done in the name of nationalism, ethnicitism and religion, combined. We know that the Israelites where commanded to free the country from evil in the Old Covenant, but the prophets where clear in their message. God's purpose is to end human wars, not to start them. The Israelite cleansing of Kanaan was an image of God cleansing his earth from evil. The irony? The Israelites did not obey the commandment and ended up just as evil themselves, so God had somebody else to clean His chosen land, which was to be an image and a sign of what He would do in the rest of the world. Eventually, He will clean it up. Period. 

The continual rejection of the Messiah on basis of nationalism and entitlement among the Jewish diaspora

“As Paul and Barnabas were going out, the people were urging them to speak about these things on the next Sabbath. When the meeting of the synagogue had broken up, many of the Jews and God-fearing proselytes followed Paul and Barnabas, who were speaking with them and were persuading them to continue in the grace of God.
On the next Sabbath almost the whole city assembled together to hear the word of the Lord. But when the Jews saw the crowds, they were filled with jealousy, and they began to contradict what Paul was saying by reviling him. Both Paul and Barnabas replied courageously, “It was necessary to speak the word of God to you first. Since you reject it and do not consider yourselves worthy of eternal life, we are turning to the Gentiles....When the Gentiles heard this, they began to rejoice” (Acts 13:42-46;48)

In city after city, there was a pattern. Some Jews believed the message, but then the crowds came, and the Jews became jealous for their -- what? Their uniqueness as Jews, their special priviledges, their entitlements. How can Gentiles - non-Jews - at any time be included in this? The irony is that the whole calling of God on Israel was to bring God's covenant to all the earth (Ex 19), as this was the assignment God gave to Adam and Eve. And surprise! It's still the calling that we as followers of the Anointed One, God's Liberating King, has today. The Jews were stirred with zeal and anger, and they called Paul a blasphemer, gr. blasphēmeō. They spoke evil of him. So we see that this happened again in Iconimum (Acts 14:1-5) and in Lystra, where Paul was maybe or just almost stoned to death (14:19-20).

“Now when they had traveled through Amphipolis and Apollonia, they came to Thessalonica, where there was a synagogue of the Jews. And according to Paul’s custom, he went to them, and for three Sabbaths reasoned with them from the Scriptures, explaining and giving evidence that the Christ had to suffer and rise again from the dead, and saying, “This Jesus whom I am proclaiming to you is the Messiah, The Anointed One.” And some of them were persuaded and joined Paul and Silas, along with a large number of the God-fearing Greeks and a number of the leading women. But the Jews, becoming jealous and taking along some wicked men from the market place, formed a mob and set the city in an uproar; and attacking the house of Jason, they were seeking to bring them out to the people.” (Acts 17:1-5) 

The Jews in Berea were of a more noble mind. It lasted until Jews in Thessalonica came and stirred up the crowds, which made the apostolic team around Paul decide that he, Paul, had to leave. Silas and Timothy stayed for some time to do the follow-up. Paul, on the contrary had this anointing for miracles that worked so strong in him that he always got himself into trouble. When Pauls writes to the church in Thessalonica, he is quite straight forward about his fellow tribesmen:

“For you, brethren, became imitators of the churches of God in Christ Jesus that are in Judea, for you also endured the same sufferings at the hands of your own countrymen, even as they did from the Judaists, who both killed the Lord Jesus and the prophets, and drove us out. They are not pleasing to God, but hostile to all men, hindering us from speaking to the Gentiles so that they may be saved; with the result that they always fill up the measure of their sins. But wrath has come upon them to the utmost.” (1 Thess 2:14-16).

We don't know for sure whether Paul is refering to some actions of judgement brought on them by the Romans or whether he refers to the future judgment of God (jfr. the Voice, see also the Expanded Bible). For Paul, these people worked fierce against the whole meaning what the the prophets had prophecied and preached. And what we see is this “stiring up” of nationalist and tribal zeal inside of them having them “stirring up” mobs to attack the brethen. When Jesus died the Romans where the tool to provide for the attack, people that they would normally loathe. But facing Kingdom realities, sign and wonders, but in a different form and without the boundaries that they thought had to be in place - within the entitlements of the Jewish people - they found themselves make a coalision with enemies. Now, who wanted to hinder the apostles to preach the good news to the Gentiles, which also is a thing that needs to be done to see “all Israel” saved (Rom 11)? The devil, of course. So we see that there are these demonic forces behind the “stiring up”.

Summing up - a true Christian wordview in a world of uproar

All of this started with a question. What was the driving forces behind Judas Iscariot's fall? A very strong nationalist, earhtly bound view of the Kingdom and the Messiah; a want for entitlements in combination with love for money - an all a materialist view of God. If this proves good for me, then it is God. If it does not prove good for me, then it is not God. What scares me is to see how easily we get caught in this if we are used to a comparably or an apparently easy life. I deliberately add apparantly, because even when you live in a wealthy country, life can get hard on us. 

But how do we react if this easy life gets threatened? What if we end up with a life that is more like Christians in China or in Iran? What if our social wellfare is threatened, because other upcoming economies that used to be so called 3rd world countries are now doing what we used to be doing for less pay. If we feel entitled to a good and easy life with material wealth, just because we are just to it; just because we think it is the way it should we because we are born in a rich country, how is that going to impact our reactions? Riots, uproar and wars might be just around the corner. Now, we don't have any promises as long as we are in this world that such things would never happen, even though we are commanded to pray for peace as the children of the Prince of Peace. But should we contribute to such movements as “America First”? Some of the problem we face in the Western World is that it in our side of the coin, a few has become extremely rich, leaving what is called the middle class with less than they use to have just a few generations before. In what used to be 3rd world countries, on the other hand, a lot of people has been taken out of poverty. As Christians we should rejoice for the latter and address the first one, because the New Testament actually argues for equality (2 Cor 8:13-14) and against employers that are paying so little to their workers that it leaves them in poverty (Jam 5:4-5). The word socialism is not in the Bible and the Bible does not speak specifically against it, but to some socialism or social democracy, which is more a middle ground, seem to be worse than any sin. It is easy to talk about how hard we worked for the money, when the money we earn can buy us what we need and much more than that. To others, on the contrary, it does not give any sense, because they work hard, but get almost nothing. Work isn't a bad thing from a biblical point of view. Working without any gain, on the contrary, is a curse. The possibility to buy services from whereever in the world has opened up opportunities for people that would otherwise live in poverty. That is a good thing. The bad thing is that there is a move towards profit in the Western World that is totally out of balance. Too much consoldation of finances into few hands will give such people too much power.

I find it disturbing that fellow believers argues so fiercly in line with a notion of entitlement. In Norway, people are furious because price on electricity has raised to the level of the European continent. Why should be help the rest of Europe in a big energy crises and war going on in our own neighborhood? Lets suit ourselves and let Europe suffer for giving us cheaper products and service for years by importing cheap gas from Russia. Curse on them! But why should a Europan Union be a problem when The United States seems not be a problem? Free trade was not a problem as long as it suited us well. We could be stuff cheaper and cheaper. At a certain point, things changed, because work places in our countries were replaced by work places in 3rd world countries. That is why everyone seem to afford a modern touch based mobile. This is obviously out of balance, but the result of taking back work places would be more expensive products, because we want to be paid better, right? So, there isn't any easy solution, as money does not grow on trees. Rather than more taxes on the richest among us, why not make them pay more reaonably? To live in cities are more expensive than to live in the countryside and yet cities contribute to wealth, that's why they keep popping up and keep growing. How to do society in a fair and square way is a real headache, and I don't believe in a perfect world before Jesus comes back. But, we have to address how we as Christians are to relate to these questions. I fear that the rising of nationalism in the Western World is the announcement of a new war coming. Nationalism and entitlement combined with religion is a demonic force, has always been, and will always be. Peace, generousity and righteousness is God's way. Uproar, riots and wars is the way of the devil. On which side do we put ourselves in this? It is easy to be generous when you have too much. The test will come when we have shortage or almost shortage. Is society leaves us with few options to make a living, would we use our voice and our votes to take from the poor to make us great again, just because we deserve it, but the other ones apparantly do not? I ask myself the questions, because I represent a wealthy middle class, myself. I am not pointing fingers, but I am honestly concerned with how we as Christians seem to think and navigate. Before the throne of God, there is people of every tribe, every nation, every language, every skin color, both rich and poor. God has given access to His very throne for everyone. Should we argue that there is a closed door for making a living for any of us - based on where we are born? I know this is more complicated, because bad government with a lot of corruption would leave people in poverty whatever else is done. But still, we could end up shout to end possibilities for people in other countries to make it, just because we used to have that opportunity ourselves. We could end up voting people in position that think that we as a country is exceptional by any means, because..... well, that's simply the way it is; decided by God or whatever. In God's eyes all people have the same value. He does not show favoritism in dealing with people. So, should we, His people do so? What kind of government would we regard as godly? For some believers, it boils down to one question, and one question, only. Yet, the problem of violence and death in the hands of a government is greater than that one issue. What if the raising of nationalism would cause a new, world wide war? Well, that wouldn't happen because we have A-bombs, you might say, but recent history shows us that it is not that easy. To many countries to have them, so you'll restrain from using them. They are only good as a threat, and if that threat won't work, it renders mass destruction weapons useless, unless you want to blow up the whole planet. 

I hope that God's people is going to end up on the side of peace and not war. That we will pray for wisdom, whoever is in office in our countries. To run run a world that is still corruptable is not an easy task. God's blessing will certainly weigh up for some of the damage the introduction of sin has brought into the world, but not all of it. We still die, don't we? So maybe there is an end to the spending of resources and level of wealth? I don't know. But I know, that the Bible says that it is better with poverty and peace than wealth and conflict and war. So help us God.