Kvinner - en av våre egne (Luk 24)

Det finnes ennå dem som mener at bibelen er kvinneundertrykkende, og har et foreldet kvinnesyn. Kunsten i forhold til å forstå bibelen rett, er i stor grad å lese ut de grunnleggende prinsippene, mer enn prinsippløse kontekster. Et eksempel er dette med lederskap. Masse tid brukes på å argumentere for og imot kvinner i lederskap, mens bibelens klare budskap har hele tiden vært både og, og ikke hverken eller. Igjen må vi evne å se konteksten. Militært lederskap er ikke det samme som lederskap i hjem og næringsliv. I ordspråkene ser vi den gode kone omtalt som en ganske så selvstendig næringslivsleder. Hun ser ikke ut til å ha behov for å spørre om den minste detalj, men ser hva som gagner og gjør det, på egen kjøl. I 1. Tim 5.14, står det at kvinner skal styre hjemmet. Ordet som er brukt er nesten utelukkende brukt om Guds styre. Likevel bruker vi masse tid på å diskutere om kvinner har styreansvar. Selvfølgelig har de det! Jo, men en eldste må jo være en kvinnes mann. Står det ikke det? Jo, det står der, og her ser vi at kvinner ikke bare har styreansvar, men de er til og med obligatorisk når det kommer til familiestyre. Godt forankret i Guds ordning med mann og kvinne. Så har du unntak, både menn og kvinner. Noen som er kjapp til å si, men Paulus, sier samtidig aldri men Deborah, eller men Hulda, to profetiske skikkelser med styreansvar i Israel. Unntak betyr ikke nødvendigvis feil, ser du. Å leve enslig er unntak. Det er ikke så mange som har den gaven, men de skal vel nå ikke ugleses av den grunn, eller hva? Jeg hadde en gang en diskusjon med en leder som mente at når de eldste skulle samles, så var det mennene som skulle samles. Jeg påpekte da at kvinner er nevnt i forbindelse med eldste, og at kvinner derfor er obligatorisk. Det var han ikke uten videre enig i. Så jeg fulgte opp med et spørsmål: Er det da slik at alle de eldste i en menighet kan være enslige menn? Nei, det mente han de ikke kunne være. Men da jeg så spurte: hvorfor ikke? så ble det helt stilt. Enten har spørsmålet nytt, eller så var det for ubehagelig.

Bibelen har negative uttalelser om kvinner i lederskap i militære settinger (Jes 3.12). Vel, det er ikke noe annet enn at våre egne norske militære ledere hevder at et stort antall kvinner medfører en reell svekkelse i forsvarsevnen. Det hører med til grunnleggende forskjeller i hvordan vi jevnt over er skrudd sammen, som hormonbalanse og muskelmasse. Det er noen som ennå har nok egne selvstendige idéer om kjønn og kjønnsidentitet til at en klarer å stå imot den hjernevaskende kjønnsløse propagandaen vi utsettes for. Men det at vi er forskjellige er ikke et problem eller en svakhet, tvert imot, man må bare hente ut styrkene sammen, og dette er bibelens hovedbudskap når det kommer til kjønn og kjønnsroller. Slutt med kjønnskampen (begge veier) og konsentrer oss om å spille hverandre gode. Det som gikk galt i Edens hage, uavhengighet og ansvarsfraskrivelse; det paniske behovet for å ha noen å skylde på - det foregår fremdeles.

Bibelen er en ærlig bok som ikke pynter på realiteter. Den skjuler ikke Abrahams feighet i forhold til den vakre kona hans, eller at David som konge tok seg privilegier som drev ham lenger ut i søla enn #me too. At han brukte sin stilling til å få sex med en underordnet kvalifiserte absolutt til #me too. Men David falt lenger og drepte like godt mannen hennes for å dekke over det hele. I dette kapitlet om Jesu oppstandelse finner vi også holdninger som er ærlig beskrevet, men like fullt lite holdbare. Emmausvandrerne, som de så fint heter, kunne fortelle Jesus at noen kvinner hadde uroet dem med noen historier. Selvsagt bare løs prat som måtte bekreftes av en av våre egne. Disse våre egne fant ikke noen oppstanden Jesus og ikke engler, heller. Det så ikke ut som Gud likte idéen om at man bare overser vitnesbyrdet fra kvinner. For vi må jo være ærlige å se at uttalelsen våre egne her viser en holding av utenforskap i forhold til kvinner. De var ikke av våre egne, og det kvinnene fortalte var ikke noe å feste lit, og det selv om det de fortalte, ikke var annet enn det Jesus selv hadde forutsagt. Markus får med seg i sin beretning at Jesus refset de elleve for deres vantro, kanskje med unntak av Peter som Jesus hadde en ekstra og nødvendig runde med. De fikk refs for ikke å tro kvinnenes historie. Jesus deler med andre ord ikke denne ikke våre egne holdningen. Og like sant og rett observert som det er at Jesus valgte 12 menn til apostler, så er det rett at Jesus valgte å vise seg først for kvinner og sende dem med bud til disiplene. Du skjønner, bibelen bygger opp om dynamikk i sin historie om felleskapet og dets lederskap. Formelt lederskap er en ting. Reelt lederskap er noe annet. Apostlene ble reelle ledere etter hvert, men det er til syvende og sist åpenbaring og nåde som avgjør. Om ledere svikter, så bruker han da også hvem han vil. Det er så mye diskusjoner om roller og kjønn. Kan en kvinne være apostel? Vel, min bekymring er mer hvor det sant apostoliske blir av. Og jeg vil heller ha det apostoliske av ei helstøpt og rå etterfølger av Jesus som Heidi Baker enn ikke i det hele tatt. Hvis bibelen kan presentere unntak, så er det vil ikke å undre seg over at vi møter dem i dag også, eller hva? Jeg kan ikke si at jeg har møtt mange som representerer Jesus, den apostel og yppersteprest vi bekjenner, på en dypere, helhetlig og mer ekte møte enn Heidi og Roland. Og så virker det å være slik at Heidi er mer fremtredende enn Roland, men det jeg er enda mer sikker på er at de ikke hadde vært dem som de er uten hverandre. Og da er vi tilbake til hovedbudskapet i bibelen; og vær så snill: La oss holde oss der. For lenge har vi drevet diskusjoner i ytterkantene av det sentrale, men grunnvollen ligger øde og brukket. At vi ikke ser hvor riv ruskende bortreist det er å holde på med slikt, er ikke mindre enn skremmende. Du ser, det sentrale er ikke smalt og enveiskjørt. Nei! Det er nettopp her vi finner dynamikken i nyanser og mangfold, for vi henger oss ikke opp i detaljer og lar dem få styre, men vi ser etter frukt for Guds rike.

Noen tenker kanskje at det var tilfeldig at Jesus viste seg for kvinnene først. Det var jo fordi de var ved graven. Vel, men da overser vi at mennene også var ved graven, for å sjekke ut om det stemte dette som disse upålitelige kvinnene fortalte. Men den slags vantro ble ikke æret av Jesus, så de så ingenting. Viss man ikke kan ydmyke seg å ta imot budskapet av dem Jesus sender, så kan det være at vi går glipp av hele åpenbaringen. Han kunne ha vist seg for mennene også ved graven, men han valgte ikke å gjøre det. Og det sier ganske mye. Man kan gjerne være i Jesu innerste sirkler og ha tittel apostel, men det hindrer ikke Jesus å gi deg en skrape fordi du ikke var klar til å høre på noen kvinnfolk, noen andre enn oss. I Guds rike er det en æreskultur som gjelder, og Peter forklarer holdningen i 1. Pet 3, og sier at åpenbaring på dette området er viktig for enhet og bønnesvar.

Tilbake til kontekst. I historien om Debora og Barak så ser vi at Debora var dommer og en profetisk skikkelse, men Barak hadde en militære ledelsen. Når Barak er vinglende, så understreker Debora at hun som kvinne er i ferd med å ta mer lederskap enn hun er strengt tatt er satt til å gjøre. Men det betyr ikke at hun trekker seg; nei, nei. Hun blir med og gir Barak den støtte han trenger. Jeg har hørt undervisning som understreker dette med at Barak abdiserte sitt ansvar, og hvor feil det er. Vel, et stykke på vei kan vi vel være enige. Menn har fått ansvar, men vår svakhet viser seg i tøffe tryner mellom gutta, og dessverre forskremte guttunger som fort stikker av når det er virkelig gjelder. Men  Gud holder oss like fullt ansvarlige. Men på den andre siden; er det ikke vakkert, også, at det finnes kvinner som tør å dekke opp og utfylle oss, slik at vi til slutt tar ballen og spiller vår rolle, som i historien om Debora og Barak? Og Barak er forresten nevnt i troskapitlet i Hebr 11, så hvor er vanæren blitt av? Kanskje det som gjorde han til troshelt, var akkurat det at han turte å vise seg å sårbar som han var og ta imot hjelpen han trengte til å ta rollen han var kalt til - å lede Israel militært? Vi har så lett for å bli enten eller, heller enn både og. Vi blir fort korintisk kantene og unyansert, og har vanskelig for å ta inn Paulus sitt vidsyn: slapp av; alt er deres! Jeg priser meg lykkelig for alt jeg har lært av henne jeg er gift med og alt hun fikser som for meg virker å være kaotisk og skremmende. Og så er det slik at dersom jeg velger å ære henne for den hun er, så lærer jeg mye lettere enn dersom jeg går ned i depressiv tungsinn over at jeg ikke er like flink på alt. Hva skulle vi da med hverandre?

Jeg har en drøm om vi som kristne skal bli mindre kantete og navlebeskuende. At vi i møte med oppdraget og kallet og Jesus, Guds salvede, skal bli mer åpne og undrende, og fylt av positiv forventning. At vi skal finne en glede over hverandres forskjelligheter; at vi skal finne glede i kallet om å være Jesu legeme, og ikke den lemmen som tar hele scenen, eller den andre lemmen som går i sinne og skuffelse over ikke å være som de andre. "De trenger jo ikke meg." Jo! Nettopp derfor trenger vi deg. Tilgi oss at vi ikke har sett deg og gravd frem gullet i deg. Kom tilbake og utfordre oss gjerne her vi sovner av i selvfokus og bedagelighet. Kom å skap litt urytme mellom oss, så vi lærer noe nytt! 

Jeg møtte Jesus som 17 åring. Det forandret livet mitt. Jeg så lyset som skinte ifra Herren den dagen jeg ble åndsdøpt. I møte med en apostolisk bevegelse, så fikk jeg åpenbaring om Jesu legeme. Det var også et møte med Jesus som forandret livet. Jeg har sett ham som er hode for et legeme; det har satt retning for den tiden jeg har her. Det er legemet som er målet for suksess; den neste generasjonen skal vise frukten av tjenesten. Jeg møtte Jesus på en landevei i Sverige, da alt var mørkt og alt håp syntes ute. Han åpnet himmelen, og brakte meg inn i tronrommet og jeg fikk se Guds smil og høre hans rungende latter, men tårene rant og rant. Jeg er ikke min egen, og det å gå min egen vei er ikke noe jeg kan velge. Jeg har møtt den oppstandne, og det har formet mine drømmer og hvordan jeg møter søsken og alle andre mennesker. Jeg ser annerledes på en del enn da jeg begynte; noe av de jeg så da jeg begynte er kommet tilbake i sentrum av min oppmerksomhet og skinner så tydelig. Et kall til å tro; et kall til å ta risiko og nye steg. Den som ikke lærer nye ting med Herren er ingen disippel. Er du utlært før du dør eller før Herren kommer, så er du ikke utlært, men snarere parkert, sykelig og kanskje til og med døende. Jeg smiler og ler når jeg prøver nye ting og det skjærer seg. Du verden hvor befriende det er; det er jo dette å være en disippel. En av de tingene jeg har fått et mer nyansert bilde av, er dette med kvinner og menn. Guds ordning er ikke endret, men la oss snakke om Guds ordning og ikke miste hele hensikten; et mangfold som vokser i Guds æreskultur, og slik forløse den dynamikken som er i Gud. Far ærer Sønnen. Sønnen ærer Far. Far elsker Sønnen. Sønnen elsker Far. Far gir Sønnen å styre alt. Sønnen gir Far mange sønner, en stor famile. Far gir sønnen en brud som ligner ham selv; hvor han er yr av forelskelse. Hvor lenge skal vi krangle om småting og i smålighet? Har vi ikke møtt ham som bøyde seg ned og løftet oss opp? Måtte vi bli fri vår selvfokus og ergjærrighet, så vi kan slippe og sjøl og bli som ham. Du verden hvor mye vi da vil få å glede oss over. Herre, vis nåde; kom og rens, utrust og sett oss i stand. Du ser hvor vi ligger nede; og hvor fienden bare ler av oss. Men Herre, la din latter treffe oss og vekke oss opp i tro og håp. For du tror på din nåde i oss, Herre, og du skal få din vei! 

Vantroens medfølelse i møte med oppstandelsen (Luk 23.55-56)

Du lurer kanskje på tittelen. Jeg forstår deg. Jeg lurte også litt når disse versene stod ut mens jeg leste og setningen "vantroens medfølelse" formet seg i hjertet. Hva mener du, Herre? Likevel, det tok ikke så lenge, før jeg skjønte bildet. Hvorfor lage salver man lager til de døde hvis man forventer å finne en som har oppstått, slik han sjøl forutsa? Hadde kvinnene trodd Jesus, hadde de nok vært ved graven for å få med seg begivenheten. Ser du det for deg? Disippelgjengen med nedtellingsklokke som heiagjeng til Pappa Gud. Men det var ikke helt slik det skjedde.

Ironien er likevel at selv om det var en medfølelse drevet at vantro, så befant kvinnene seg likevel ved graven, og Gud fant det for godt å åpenbare "hemmeligheten", det vil si: minne dem på det de allerede burde ha visst. Han sa det flere ganger. Tenk for en ære å være de første i verden som fikk budskapet etter oppstandelsen. Han er oppstått! Maria Magdalena som hørte Jesus henvende seg til henne med navn; den første som hørte røsten fra den oppstandne. Ville du følt deg beæret? Det skjedde ikke primært fordi de tilfeldigvis var der. Det skjedde fordi han ville det slik. Her ser vi Guds godhet i vår utilstrekkelighet. Han avviser ikke våre forsøk på å vise medfølelse, enda den er motivert av vantro. Han møter oss der vi er, og likevel: han tilbyr oss noe mer. Dette mer begynner akkurat der, disse flotte kvinnene ikke hang med i svingen, akkurat som resten av disiplene: oppstandelsen fra de døde. Det umulige. Det som bare kan skje hvis Gud faktisk finnes og faktisk er allmektig. Og det er dette som definerer kristentroen. Dommedag er det flere som opererer med. Men at Gud ble mennesket lik, døde og stod opp igjen er helt særegent. Jeg snakka med en muslimsk Taxi sjåfør i Egypt. Han visste at Koranen sier at Jesus er i himlen. Han visste også at Jesus kommer igjen. MEN: han var ikke sikker på om Jesus var i live nå. Så jeg forsøkte meg: vel, om han kommer igjen, så kommer han vel igjen i live, eller hva? Jo, der hadde jeg nok et poeng. Det var når jeg fortalte ham hva jeg ser når jeg ber i Isa (arabisk for Jesus) sitt navn, at han virkelig ble nysgjerrig. Han syntes det var fascinerende at jeg kunne få slike bønnesvar. Jeg spurte ham om han hadde noen smerter eller problemer i kroppen, men det hadde han ikke. Nå var vi nesten framme, så jeg hadde ikke mye tid til å søke Gud for et kunnskapsord ; hadde lyttet tålmodig og interessert på alt han hadde å fortelle i håp om at han ville lytte slik jeg lyttet. Men han hadde et bønnebegjær. Om jeg kunne be for situasjonen i Egypt; han var veldig lei seg og fortvilet. Klart jeg gjorde. Der i bilen. Høyt. Og jeg tenkte mens jeg bad. Kom, hellig ånd og fyll denne bønnen og denne bilen med ditt nærvær. Han tok meg i hånden og var takknemlig. Jeg smilte og sa at han bare måtte dukke opp på hotellet om det var noe mer han ville jeg skulle be om, så han kunne se hva som skjer når vi ber i Isa sitt navn.

En mulighet til å snakke om en levende Jesus. En mulighet til å la noen få demonstrere at Jesus lever. At under - som både bibelen og koranen sier han gjorde, det gjør han fremdeles slik bibelen forteller oss (og der ramler koranen av, i tilfelle du lurte). Det er godt å føle medfølelse med folk. Det er en godt sted å begynne. Jeg følte med ham der han la ut om hvor desillusjonerte de var etter en mislykket arabisk vår, og at de nå var der de var; med diktatur. Og hvordan sameksistens mellom religioner og en egyptisk identitet uavhengig av religion og folkegruppe nå var truet. Ikke er jeg sikker på hvordan denne "sameksistensen" egentlig tok seg ut i et land med et solid flertall muslimer, men det var slik han så på det, og han hevdet å ha kristne venner som han hadde respekt for. Mye mulig han hadde rett i det. Men uansett. Å ha medfølelse er en god plass å begynne. Det kan åpne mange dører til å møte behov. Noen ganger er det jo bare et smil og en oppmuntring som trengs, også. Gud er ikke imot vår medfølelse med mennesker. Det er han som har gitt oss egenskapen - og det er en del av Guds bilde i oss. Men han stopper ikke der. Han vil fylle oss med sin medfølelse som er ladet med tro og kraft, slik at vi har gode nyheter også der et smil og en klapp på skulderen forblir en fattig trøst. Jesus både smilte og trøstet, men det var noe mer han gav til den lamme mannen som hadde ligget der i over 30 år. Tjeneste redusert til kun det vi kan få til, er ikke bibelens Kristus, og vi er vel bibeltro, er vi ikke? Medfølelsen må drive oss inn til ham som har en medfølelse av en annen verden. Der kan vi øse ut vårt hjerte, og motta hans. Det har ikke bare medfølelse, men tro til å tale og skape forandring. Vår prioritering er himmelen først, så verden. Det er derfor vi ber: la ditt rike komme; la din vilje skje, som i himmelen, så og på jorden. Uten himmelen først, så blir vi som alle andre. Når himmelen kommer først, er det veldig mye tjenester og gaver som også får sin plass. Paulus samlet inn penger til fattige søsken. Han bad ikke i 3 år, og så dukket det opp en engel med dem. Himmel først betyr ikke fjas og svermeri. Det er veldig praktisk å være åndelig. Et årvåkent smil kan åpne flere dører enn underlig oppførsel. Man kan være fra sans og samling innfor Gud, men ute blant folk fungerer med sans og samling best. Det er nok for folk å undre seg over. Profetiske ord og helbredelser setter agnostikere og ateister i sjokk - hva er dette? Medfølelse og kjærlighet bygger opp - og da er vi opptatt av å kommunisere slik at folk forstår (1.Kor 14). Vi har alle vært umodne en gang og vært mest opptatt av vår opplevelse. Men det er godt å bli moden, også.

Herre, fyll oss med din medfølelse! Herre, la den medfølelsen vi kjenner på drive oss til deg. Herre, la oss være blant dem som vandrer i realiteten av oppstandelsen, så vi ikke roter rundt graven med salveoljer for en begravelse som du har avlyst, en gravstein som ikke er der lenger. La oss ved din nåde få skinne en levende Jesus! 

Bønnesvar gir vekkelse (2. Krøn 6.32)

Bibelen sier at Salomos kongerike og hans visdom var en topp - et crescendo i GT. Han gjorde gull like vanlig som sølv, og ei dronning helt nede ifra det da kvinnestyrte Jemen i på Sør-Arabia halvøya kom på grunn av ryktene hun hadde hørt og hun ble helt overveldet av det hun så og hørte. Kan det tenkes at Salomo før han ble forført av sine avgudsdyrkende hustruer, hadde et nivå av åpenbaring?

Han ber en mektig bønn her i 2. Krøn 6 og Gud svarer med ild og herlighet som fylte templet slik at prestene ble permittert. Noen ganger kommer Gud og bare overtar. Det er da tjenesten fungerer på sitt ypperste, når vi trer til side og slipper Gud til. I neste kapittel viser Gud seg for Salomo og sa at han hadde hørt bønnen hans. Bønnen inkluderer all verdens folkeslag i tråd med Guds plan. Ryktene om Guds storhet imellom Guds folk vil spre seg. Vi har allerede nevnt dronningen ifra Sheba (det  vi idag kaller Jemen). Men Salomo hadde et hjerte for mer enn å briske seg i oppmerksomhet. Han hadde en drøm om at folkeslag skulle oppdage utgangspunktet - herlighetens Gud bor imellom sitt folk; og de slik skulle lære Herren å kjenne på et personlig plan. Derfor ber han om bønnesvar for mer enn seg og sitt folk. Han vil av tro og bønnesvar skal smitte. Smitte ifra hvem? Jo, ifra Guds folk. Men, bror, det må jo bety at Guds folk må leve i en strøm av bønnesvar? Ja! Nettopp! Er det ikke herlig?

Ryktet om et folk som lever i bønn og bønnesvar vil samle mennesker. Salomo hadde grepet det. Dette er mer enn for bare oss - det må deles med andre. Jesus er en demonstrasjon av det samme. Alle steder hvor han gikk, samlet folk seg. Hvorfor? Jo, fordi han hadde så rik tilgang på sin Far, Gud den allmektige. De første apostlene førte menigheten i den første tid inn i det samme. Folk kom strømmende fra Jerusalem og omegn. Hei! Disse folkene får svar når de ber? Det de fort oppdaget var jo at de selv også fikk svar på bønn når de var sammen med disse herlige gærningene som mente at Gud var deres Pappa og at han svarte på nær sagt alle bønner de bad. Jeg kjenner folk som ber de ikke-kristne be for hverandre og så skjer helbredelser - før de selv er blitt en kristen. Men er det bibelsk, da? Vel, er det ikke det Salomo ber om i 2. Krøn 6.32, at selv ikke troende skal be og få svar, så de lærer Gud å kjenne. Hvis det var slik at ikke-kristne aldri kunne få bønnesvar, så ville jo ingen blir frelst, men bibelen sier at "hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst" (Apg 2). Det kan høres lettvint ut å ba be og så skjer det. Mange av oss har blitt oppdratt i en form for kristenliv der vi ber mye og ser lite. Mellom de første kristne var det tjenester som hadde et gjennombrudd i bønn og nærvær som gjorde at det var lett å lære å be. Det var så vanlig for disiplene å se bønnesvar, at når de først ikke fikk det, så følte de behov for å spørre Jesus om hvorfor det ikke gikk (Matt 17,19; Mark 9.28). Dersom det var helt vanlig for dem; hvorfor spørre? En kan ikke snakke om apostolisk-profetisk gjenreisning av tjenestegaver og menighet uten at vi tør ta inn over oss hva det egentlig innebærer. Jesus hadde ikke en uheldig dag når han snakket som at "hvis dere blir i meg og mitt ord blir i dere, så kan dere be om hva dere vil, og dere skal få det" (Joh 15). Han sier: "Be og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen." (Joh 16). Han legger ikke skjul på at det er et element av utholdenhet i bønn (Luk 18), men dette er for det først og fremst knyttet tider med forfølgelse og Jesu gjenkomst (Luk 17.20ff), ikke at det er vanlig kristen skikk å stå og be for de syke i 3 evigheter; det finner vi ikke i evangeliene, og ikke i apostlenes gjerninger. Paulus ba om forbønn for åpne dører for evangeliet, og han bad om beskyttelse mot motstandere som ikke ville bøye seg. På interne møter bad de til og med om gjennombrudd i tegn under og mirakler, så Guds folk kunne forkynne evangeliet med frimodighet. (Om du lurer på hvorfor en ikke er så frimodig til å forkynne lenger, så har du nok mye av svaret her). Men når de var ute blant folk, så forventet de svar på bønn. Jesus knytter løftet om svar på bønn opp mot det å bære frukt som disippel (Luk 15). Salomo skjønte at bønnesvar åpner folk sitt hjerte for Gud, så de kan lære ham å kjenne. Ofte når jeg snakker om nye mennesker inn i Guds rike som frukt i kristen- og menighetsliv, så får mange det farlig fort med å si at frukt er mer enn nye disipler; og sånn underforstått - egentlig alt annet enn nye disipler, for de er jo litt ubehagelig sjelden vare. Men kan vi som konservative bibeltroende kristne som ennå holder fast på at homofilt og lesbisk samliv er synd, si at det er god bibeltolkning ut fra det nye testamente? Er det vår erfaring som skal sette rammene for hvordan sant disippelliv skal se ut, eller tolker vi bibelen i lys av seg sjøl og bøyer oss for det? Misforstå ikke. Vi kan ikke bestemme at andre mennesker skal ta imot frelse. Det vil alltid være dem som sier imot og står imot. Jesus holdt på i 3 år og sto igjen med 500 disipler. Først seinere ble veksten forløst, slik Jesus selv hadde forutsagt (Joh 4.35-38). Paulus og Barnabas ble først dyrket som guder pga et mirakel, og når de med nød og neppe klarte å avverge dette, så ble Paulus senere steinet av de samme folkene (Apg 14). Det er ikke billig og enkelt å se evangeliet gå frem. Det krever tro og utholdenhet. Men det samlede vitnesbyrd i NT og i sekulær historie ellers er at evangeliet gikk fram, tross til tider hard motstand. Jo, men det var jo vekkelse, sier noen. Ja, men hva hvis vekkelse er Guds standard? Hva er det motsatte av vekkelse? Sløvskap? Det er vel neppe Guds standard, eller hva?

Dette bringer oss inn på det andre en legger merke til om en leser 2.Krøn og 6 og 7 nøye. Mens Salomo snakker om en velsignelse som når andre folkeslag, så er han er opptatt av omvendelse når det kommer til Guds folk; og slik også i Guds respons i kapittel 7 hvor vi finner denne klassiske vekkelsesoppskriften:

"Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, søker meg og vender seg bort fra sine onde veier, skal jeg høre dem fra himmelen, tilgi dem syndene og lege landet." (2. Krøn 7.14)

Omvendelse er noe som alltid begynner med Guds folk. Når Guds folk ydmyker seg og søker Gud på alvor, får det store ringvirkninger. Når tonen i avisene er at kristne ber om tilgivelse for at de har levd så sløvt, heller enn den evige klagesangen om hvor fælt verden er blitt og hvor alle deres rettigheter er truet, så gir denne rene, ydmyke, og vaskekte overgivelsen til Jesus gjenklang i menneskehjerter. Når vi blir mer opptatt av å sørge over at det er nesten like stor prosentandel skillmisse blant kristne heterofile par, som vår moralske indignasjon over en homoparade, så forløses det noe dyptgripende. Det er en organisasjon som heter Framtiden i våre hender. Realiteten er at framtiden er i de kristnes hender. Vekkelse er ikke noe som kommer og går. Vekkelse er noe vi enten velger, i en respons til Guds godhet, eller som vi ikke velger, i lunken likegyldighet. Vekkelse har vært tilgjengelig siden pinsedag. Det som avgjør hvor vidt den er synlig, er kristnes respons til Guds initiativ og verk. Omvendelse er ikke en gang da, men en stadig prosess som bibelen kaller helliggjørelse. Den innebærer disippelfellesskap, hvor vi er ansvarlig overfor hverandre og bekjenner personlige synder. Målet er ikke å velte seg i elendighet, men å bli legt (Jak 5). Hva betyr legedom? Jo at det som er skadet i karakteren ikke går ut av ledd, men heller kommer på plass (Hebr 12). Det er ydmykende å bekjenne synd. Og det nettopp derfor det er så himla viktig. For Gud gir den ydmyke nåde; han står de stolte imot. Hvor mange menn i våre kristne menigheter, er det som står ansvarlig overfor en annen kristen bror i forhold til seksuelle fristelser og synder? Vi kan ikke hevde Guds standard uten Guds måte å leve det ut på; da lurer vi oss selv og blir stående som hyklere. Om vi ikke lever i slik ansvarliggjøring, så lever vi veldig farlig. Om du ikke tror du er i behov for slik ansvarliggjøring i forhold til - og da særlig for menn - eksplosive saker som seksualitet, så er du enten utrolig naiv eller stolt, eller trolig begge deler. Hvor mye forkynnes det i våre menigheter? Eller holder det at vi forkynner at homofilt og lesbisk samliv er synd, og så nikker vi alle sammen, og samtidig ser en hel del av mennene på porno i det skjulte; som ikke er annet enn utroskap, ifølge Jesus? Jeg har et håp en og en tro til Gud at vi skal oppdage hvor farlig nær fariseerisme denne pekefingerkristendommen er. Det er noe av det 2.Krøn 7.14 kaller for "deres onde veier"; når vi som Reinhart Bonnke sier, forkynner omvendelse for de vantro, og nådens evangelium for de troende; når bønn er nedprioritert og faste og evangelisering er et fremmedord og høyst frivillig; og dersom vi ber, så er det 90% egne behov som er i sentrum for vår oppmerksom. Men bibelen sier at dommen skal begynne med Guds hus. Gud begynner alltid med folket sitt når han skal gjøre noe. Og han har intensjonen å gjøre verden til et bedre sted; en ny jord under en ny himmel, hvor rettferdighet bor. Det begynner med din og min omvendelse, så han kan få lege landet. Du ser, landets skjebne er i våre våre hender. Trenger vi eller familien vår legedom? Vel, la oss begynne å så, så skal vi høste. La oss be for andres legedom. Du ser, Gud lar seg ikke spotte. Det vi sår, skal vi også høste (Gal 6). Selvfokus og selvmelidenhet er anti-Guds rike; og medisinen som åpner Guds rike for oss heter omvendelse fra døde gjerninger. Vi trenger et gjennombrudd i bønnesvar. Det begynner når Guds kjærlighet i livene våre får rettet oppmerksomheten bort fra oss sjøl og over på andre, slik at vi, som Salomo, ser at bønnesvar dreier seg om å se Guds rike utbredt; at stadig flere mennesker skal få se Guds godhet gjennom vår uselviske tro. Selvdyrkelse med litt bønn til Gud i ny og ne, er fremdeles selvdyrkelse, og i bunn og grunn avgudsdyrkelse. Jeg tror det noe av det store skillet i det Gud kommer til gjøre er nåde til nær sagt hva som helst, og nåde til et liv i omvendelse og overgivelse. Resultatet av det siste er at en bærer rikets frukt.

En tvilling av omvendelse er tro til Gud. Uten tro til Gud, er omvendelse umulig, og noe av omvendelsens natur er å velge å tro Gud når ingenting tilsier at det Gud sier kommer til å skje. Abraham kan vel sies å være godt innenfor i forhold til løftet om å få en arving etter Ånden, og ikke etter naturlig nedstamming. Muligheten for naturlig graviditet var rett og slett ikke der; og rett nok levde de ikke i en tid med naturvitenskapelige studier, men når det sies at Sara ikke lenger hadde det på kvinners vis, så skjønte de godt hva det betød. Det hadde gått nok generasjoner og det var nok erfaringsgrunnlag til å skjønne at this is all long gone. "Fint, Herre, men du er nok for seint ute." Abraham lo, og Sara lo. En kan le i tro og en kan le i vantro. Tror vi Gud når han sier at han vil disippelgjøre verden igjennom så skrøpelige mennesker som oss? Tror vi Gud når han sier at han vil forandre oss og gjøre oss lik Jesus? Og ønsker vi det? For hvis svarer er "nei", så er det jo lett å skjønne at det er mer behagelig å lage seg en teologi som sier at menigheten vil svikte i sløvhet og at Jesus sjøl kommer til å gjøre jobben i tusenårsriket. Men enten er misjonsbefalingen mulig, og da vil Gud holde oss ansvarlige i forhold til den, eller så er den bare en dårlig spøk på en dårlig dag. Men vi vet at var mulig i det første århundre. Og var det mulig fordi det var folk som betalte prisen for det? Og kan det være hele forskjellen? Slik tro er tvilling til omvendelsen, så er fordømmelse tvilling til vantroen. Om vi kjenner fordømmelse i møte med misjonsbefalingen og kallet til å leve et overgitt og naturlig overnaturlig liv, så er det et tegn på vantro i hjertet, og ikke et tegn på at budskapet det nye testamente gir oss er feil. Det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus, sier bibelen; det er fordi at "i Kristus" betyr at vi velger å tro Gud, og da ta tar vi også konkrete steg i tro. De erfaringene vi da gjør oss, gir håp i forhold til det større bildet; det store hårete målet å se folkeslagene disippelgjort og Jesus komme igjen. Men hvis vi drar "fordømmelseskortet" med en gang vi kjenner ubehag, så kortslutter vi helliggjørelsesprosessen med vantro. Ubehag og fordømmelse er ikke det samme. Omvendelse kan være veldig ubehagelig, men omvendelse er det absolutt motsatte av fordømmelse. Dom og fordømmelse er heller ikke det samme. Paulus sier tvert imot at dom berger oss ifra fordømmelse når han snakker om nattverdens rensende funksjon i menighetslivet (1.Kor 11). Slik Jesus så frem til gleden og derfor utholdt skam og sterkt ubehag, så kan vi, når vi ser fruktene av omvendelse, lettere bære ubehaget over å la seg korrigere, og etter hvert faktisk finne glede ved det. Istedet for å gå ned i selvmedlidende fordømmelse, så kan vi si til den som korrigerer oss: Takk skal du ha! enten det er nå søsken Gud bruker, eller han taler til oss gjennom bibelen, eller den hellige Ånd visker i hjertet. Korreksjon er flott for det innebærer læring og utvikling; og det er det disippelskap dypest sett handler om.

Jeg drømmer om et menighets- og kristenliv som skinner disippelskap og som skinner Jesus. Jeg drømmer om et folk som er så opptatt av alt de ser de trenger å lære og innta at de ikke har tid til å peke på andres tilkortkommenhet, men heller om den fantastiske Jesus de etterfølger. Jeg drømmer om et folk som kan feire alt det gode som skjer uten å feire seg sjøl, men snarere den Gud som virker det gode i hver enkelt av oss. Jeg drømmer om et folk som ikke er redd for kronen Gud setter på hodet, idet han løfter oss opp og gir oss ære, fordi vi så snart vi har fått den på plass, hiver både kronen og oss sjøl ned for hans føtter i tilbedelse og beundring. Jeg drømmer om et folk som ikke er fri til å avkorte Guds standard i forhold til seg sjøl og samtidig holde fast på en del snevre områder som lykkeligvis i liten grad treffer en sjøl. Jeg drømmer om et folk som vil ta oppgjør med sløvhet, hykleri og "pynte på fasaden", og bygger disippelfellesskap og vennskap som hjelper oss til å holde sporet, slik at vi vokser i nåde og kjennskap til Jesus. Jeg drømmer om et folk som i uselvisk og radikal tro, tar nye steg, drevet av dyp lidenskap for Gud og guddommelig medfølelse for mennesker. Jeg drømmer om gudstjenester hvor køen av vitnesbyrd, med en kort oppsummering av visdom og innsikt, blir undervisningen. Jeg drømmer om kristne menn som står frem i media og utfordrer den sekulære tankegangen: "Dere tror at vi ikke tør å snakke om seksualitet slik det faktisk fungerer. Vel, møt oss og se hva vi gjør og finn ut om dere er i nærheten så tøffe i trynet som oss. Det er ikke for tøffelhelter; så er dere advart." Jeg drømmer om en skillsmisse prosent blant kristne som er i radikal nedgang, og kristne ekteskapskurs både før og etter vielse med godt rykte på seg. Jeg drømmer om det som er mulig; det er derfor drømmer brenner i hjertet. Herre, vis meg idag, hva jeg idag kan gjøre for å se drømmen oppfylt, og la den få brenne i mange hjerter, slik at den kommer ut i handling!

Å prøve ånder (1. Joh 4)

Johannes ber oss ikke være ukritiske og likegyldige, men å prøve ånden i det som skjer og det som sies, om det er ifra Gud. Johannes sier at lakmustesten er "Jesus Guds salvede, kommet i kjøtt og blod." Her er tre elementer som er grunnleggende.
1) Jesus: han skal frelse folket fra sine synder og vår sjelefiende (Luk 1).
2) Messias, Guds salvede: han er salvet til profet-konge-yppersteprest. Jesus er Herre, han er hode for sitt legeme som har del i hans liv, og hans salveolje og tjeneste.
3) kommet i kjøtt og blod: Gud og hans Guds rike er ikke noe som er fjernt fra den  skrøpelige menneskelig sfære. Jesus kom ifølge Rom 8 i "syndig kjøtts lignelse" og forkynte til og etter hvert gjennom skrøpelige mennesker. Budskapet var: Guds rike er nær! Han er blitt fristet i likhet med oss, sier bibelen i Hebreerbrevet. Dette mysteriet over alle mysterier, for "Gud fristes ikke av det onde" (Jak 1). I Jesus blir Gud og menneskeheten forenet, himmel og jord sammenfattes under Jesu herredømme (Ef 1), nåde og sannhet møtes, og rettferd og fred kysser hverandre (Sal 85).

Grunnelement 1) og 2) sier noe om frelse fra, og frelse til. Det gir ikke mening bare å bli frelst fra noe. Egentlig er frelsens mål til mer enn fra, men begge må være med. Frelse fra uten til, er som du får beskjed om at er løslatt fra varetekt i en straffesak, men ingen fører deg ut av fengselet, ut i et liv i frihet. Du oppfatter deg fremdeles som kriminell og oppfører deg som en; en fengselsfugl. Andre veien tas du ut i frihet fysisk, men straffesaken henger over deg; du blir aldri ferdig med den. Du sliter med skyldfølelse og tror egentlig ikke på friheten du ser rundt deg - det gjelder ikke deg, bare de andre. Du straffer deg sjøl og gjør dumme ting i den tro at du ikke kan noe annet. I oss selv blir vi vårt eget fengsel, uten håp om bedring.

Gud gjorde derfor det av med det gamle mennesket. Men det er bare når vi ser det nye - Kristusmennesket - mennesket salvet av Ånden - at vi egentlig begynner å tro at det gamle er over. Hvis død var målet, hadde vi ikke trengt Jesus. Da hadde loven gjort jobben mer enn godt nok. Hele hensikten med loven er syndserkjennelse og død. Jesu hensikt er tilgivelse, gjenopprettelse og liv. Det er forskjell på bare syndserkjennelse og syndserkjennelse og omvendelse. Loven virker kun det første, for den gir ikke den synderen noe kraft til å leve rett, uansett hvor lei seg en måtte være. Ånden det siste, for det er det dype Guds verk i oss ved Guds Ånd som utruster oss til å si "ja" til Gud, slik at vi kan si "nei" til synd. Paulus snakker om en sorg etter Guds vilje som fører til omvendelse. Verdens sorg, derimot - sorg over synd - men uten Åndens dype verk i en omvendelsesprosess, fører bare til død (2. Kor 7). Tanken at syndere ikke blir lei seg når de synder, er selvsagt feil og heller ikke bibelsk. Paulus snakker om samvittighet til og med uten en lov (Rom 2). Nå er denne samvittigheten og sorgen over det som ble helt feil er Guds nåde og Guds bilde i oss; om det ble helt borte ville vi bli så ugudelige at vi totalt ødela oss sjøl og andre - det er det bibelen kaller fraværende dom - når Gud overlater oss til oss sjøl. Synderen vil tenke at han ikke er så verst; ikke verre enn andre, iallefall. Og selv i den denne menneskelige angeren som bare er der fordi Gud har plassert en følsom samvittighet der, så finnes lite reelt håp om endring og en god porsjon selvmedlidenhet. Syndens vesen er selvfokus og derved manglende evne til endring. For den finnes bare i fellesskapet med Gud. Klart vi kan velge å ta oss sammen en stund, særlig hvis tapet kan bli stort, om ikke. Men det er en ytre styrt endring som ikke varer lenger enn trusselen henge over oss. Sann omvendelse, derimot er et dypere verk av Gud enn bare den samvittigheten vi ble født med. Og det er her Ånden kommer oss til hjelp. Vi svinger øksa. Et radikalt, gudfryktig, oppgjør med synd i tro til ham som reiste Jesus opp fra de døde, gjør underverker. Det var sånn før; nå er det derimot slik. Og vi vet at det ikke er oss, men ham (Gal 2.20). Selvskryt er utelukket. Vi kan bare takke ham som gjorde det vi ikke kunne få til.

Vi kjenner vel oss igjen i opplevelsen av å være fanget i oss sjøl til tider, ikke sant? Uten et frisk liv i Ånden, står lovens krav igjen og gir ingen seier; bare nederlag og fordømmelse. Vi kan ikke bare ha Jesus - frelseren; vi må ha et møte med den oppstandne Jesus Messias, Guds salvede, så vi får del i løftet - liv i Gud ved Ånden (Gal 3). Kristenlivet er et salvet liv. Salvelse har med tjeneste å gjøre, ja, men det er mer enn det. Johannes snakker om den salvelsen som lærer oss å bli i ham - dvele og bo i Jesus. Paulus sier det på en annen måte, men innholdet er det samme: å ikle oss Kristus; å ikle oss den Salvede. Hva er det de sier? Jo, når vi har prøvd ut Åndens vinger, og ser hva Åndens liv gjør med oss, så vet vi at det gjør en forskjell. Ergo har vi en annen diagnose og annen medisin enn før. Diagnosen er ikke at vi er et håpløst tilfelle, utenfor rekkevidde for Guds nåde. Diagnosen er at vi ikke er designet til å fungere uten Åndens fylde, i en daglig vandring med Herren. Det hjelper ikke at vi vet hva som er rett og galt. Løsningen ligger i livets tre, ikke treet til kunnskap om godt og ondt. Hans overflodsliv er i oss fordi vi blir i ham; avhengig, liten, ydmyk, nysgjerrig og lærevillig, der Ånden løfter oss opp på et annet plan. Når det likevel går galt, så er det ikke Jesuslivet i oss som svikter, men snarere fordi vi ikke gir det livet nok rom. Synder er bare en konsekvens av et liv i uavhengighet av Gud. Vi må befinne oss ved hans bekker. "Lower and slower," er slagordet til en apostel jeg har dyp respekt for. Drikker vi ved bekken, kan vi gjøre som kongen sjøl; løfte hodet høyt (Sal 110). Ikke i hovmod, men i takknemlighet og glede. Har du merket hvordan glad takknemlighet fjerner skamfølelse? Vi kan kjenne oss ydmyke, men ikke skamfulle. Styrke og ydmykhet i Gud er en Guds rike kvalitet, en tvetvunnet tråd som er utrolig slitesterk. Selvstraff for egen synd er kjødelig, kun menneskelig og religiøst. Vi tror vi må straffe oss selv for å fortjene Guds gunst. Det er neglisjering av paktens blod; et vantro opprør mot ham som sitter på nådens trone; gudløst og farlig. Du legger synd til synd. Hva fant du egentlig ut? At du fremdeles ikke fikser det sjøl? Fint! Ingenting nytt, med andre ord. Slipp selvmedlidenheten og takk Gud for tilgivelse og gjenopprettelse. Gud sier til oss mange ganger som han sa til Josva der han lå flat i bunnløs fortvilelse når vi dyrker våre synder og nederlag. Hva ligger du her etter? Kom deg opp, rydd opp og gå videre. Hvis Gud mente at alt skulle gå på skinner, så hadde han kalt deg mester, ikke disippel. Men en disippel vet at det er korset og oppstandelsen som gir fremgang. Selvskryt og selvfokus er fånyttes, så hvorfor en gang prøve? Det gir jo absolutt ingen mening. Vi pakker det vakkert inn, mange ganger, men det er dette selvfokuset, vi vil så gjerne få det til, at vi skubber bort ham som har fått det til, og går vi på tryne gang på gang.

Vi er inne på en av kjernene i det Johannes vil vi skal prøve. Nettopp der vi kjenner på menneskelig svakhet, er det testen står. Skatten i oss er perfekt og fullkomment. Karet er det ikke, enda. Jesus Guds salvede kom i kjøtt og blod. Han levde som menneske, med alle begrensninger og svakheter det medfører. Han tjente som menneske under den Hellige Ånd salvelse. Før Ånden kom over ham, gjorde han ikke et eneste under. Det er forskjellen på bibelens Jesus og Koranens Jesus. Koranens Jesus gjorde under som liten gutt. Bibelens Jesus gjorde det ikke. Fordi han ikke kunne? Vel, mer fordi han ville modellere noe. Vi kan gjøre Jesus enten til noe rent guddommelig som gnostisismen, og tenke at det bare er ånden som er ren og rettferdig, og livet ellers - det som skjer med kroppen, betyr ingenting, så derfor er det bare å synde i vei, bare vi har den rette kunnskapen og bekjennelsen. Eller vi kan gjøre Jesus til noe til noe helt utenfor guddommen, som slik Islam framstiller ham. Men Kristusmennesket innebærer at Gud tar bolig i skrøpelig materie. Det står at Jesus kom "i samme slags kjøtt og blod som syndige mennesker har" (Rom 8). Paulus kaller også legemet, som er oss; de troende, for Kristus - Den Salvede (1. Kor 12.12), og ikke bare hodet. Dersom vi fornekter skrøpeligheten, så trengs ikke disippelfellesskap og ansvarliggjøring, og vi ender opp å fornekte ham som la oss under forgjengelighet. Resultatet blir da død og ikke liv, og Johannes tar et oppgjør med det. Vi må bekjenne Jesus, Guds salvede, kommet i kjøtt og blod. Ikke noe livsfjernt opplegg som ikke er i berøring med livet her og nå. Den som har håp om en dag å se Jesus ansikt til ansikt når han kommer, renser seg, slik han er ren (1. Joh 3.3). Det betyr endring her og nå ved Guds nåde, og ikke muligheten til å skille livsførsel i skrøpelig kjøtt og blod, og et åndelig liv i Gud, slik gnostisistene hevdet. Nei! Livet i Gud virker i skrøpelighet! Hvorfor roste Paulus seg av skrøpelighet? For å velte seg i den og skylde på Gud for sin synd og elendighet? Neppe! Han sier sjøl at Guds kraft fullendes i skrøpelighet. Her ligger gudfryktens og helliggjørelsens hemmelighet, at vi velger å tro Gud sjøl om vi har feilet mange ganger. Kraft betyr forandring. Omvendelse betyr forandring. Ikke bare i forhold til synder det er behagelig å snakke om som fordi vi kan peke på de andre, som fyll, utroskap og homofili. Nei! Like mye i forhold til aggresjon, baktalelse, vantro, menneskefrykt, likegyldighet, halvsannheter og feighet. Han elsker oss slik vi er, men alt for mye til å la oss bli som vi er, er det en god menighetsleder og forkynner jeg kjenner som har sagt. Han lager hel ved ut av oss, greiner som bærer frukt. Personlig har jeg jobbet i årevis med sinnemestring. Ikke det at jeg er i mål, men det går fremover. Jeg merker at ting jeg overså før og tenkte var uheldige omstendigheter, nå går skikkelig inn på meg. Den hellige ånd rister meg skikkelig. Det gjør vondt og godt på samme tid. Det er som David som anser en rettferdig som slår ham som salvelse (Sal 141.5). Å si fra er greit. Å kjefte folk opp i raseri er det ikke. Det handler om selvkontroll, og det handler om å se alternativer. Så vi snakket om det, Pappa Gud og jeg. Hva kunne jeg ha gjort? Ah, akkurat. Takk Pappa! Hjelp meg å huske på det. Hvordan rydder vi opp? Ok. Det er ydmykende, men det må til.

Johannes advarer mot en antikristelig ånd. Den var alt i verden når Johannes skrev. Hva er Antikrist? Det motsatte av Kristus (gresk) - den Salvede (norsk). Alt som strir mot det Den salvede er bærer av, er antikristelig. Enten det er lovisk-religiøst eller lovløst og utsvevende. En kan ha et gudsfryktig ytre, men fornekte dens kraft. En kan tone ned disippelfellesskap og oppgjør og gjenopprettelse (Jak 5.16), og snakke om nåde på en måte hvor det ikke er noe som heter å ta imot nåde forgjeves (2. Kor 6.1) og misbruke den (Jud 1). En kan tenke og leve slik at enhver utfordring som oppleves ubehagelig blir stemplet som forsøk på å fordømme og dermed avvist som djevelens angrep. Men en skal like fullt gjøre opp regnskap med livet en har levd. Når bibelen snakker om å bestå prøven, så er det levd liv den tar utgangspunkt i, ikke en åndsfattig religiøs filosofi.

Det forundrer meg at en materialistisk-ateistisk ånd ikke i større grad synes å avsløres som antikristelig i vår del av verden. Eier vi for mye? Mye mulig. Men der er dypest sett et spørsmål om hvem som eier oss. Hvem eier prioriteringene og tiden ikke minst. Vi kan gi tiende av penger, men slikk og ingenting av tiden og oppmerksomheten vår. Vi må huske at også fariseerne gav tiende - og de var veldig nøye. Men de holdt ikke mål. Er travelheten blitt Herre? Frykten for å dumme oss ut, kan hindre oss å ta steg i tro. Hvem har fortalt oss at menneskefrykten er Herre? En menighetskultur hvor få eller ingen mirakler skjer, tør vi stille spørsmål ved det? At vi engang kan tenke å skylde på de ikke-kristnes vantro er jo helt tragikomisk. Hvem er det som bærer navnet troende? Vi snakker om å prøve ånder når det er åndsytringer som profeti og lignende. Det skal vi gjøre. Men hva med å prøve fravær av åndsytringer? Er slikt fravær bibelsk? Hvis vi tror at åndsytringer har med salvelse fra Den salvede å gjøre, hva er da fravær av slike? Kan vi våge å si at det er en smule antikristelig? Eller trekker vi "jeg føler meg fordømt" kortet og viser til at det er nå ingen som synes å være noe stort annerledes i den vestlige verden. Hvordan kan vi skille mellom det falske og det ekte dersom vi aldri har sett det ekte? Folk som er trent til å skille ekte fra falske pengesedler bruker all sin tid på å studere de ekte. En hel del av dem som roper "falskt!", "falskt!" har lite å vise til når det gjelder det ekte annet enn en bok i forgjengelig papir og blekk som ikke en gang kommer til å overleve oppstandelsen (ja, det er bibelen din jeg snakker om). Den kjærligheten som står til evig til innebærer derimot at vi søker Åndens gaver med brennende iver, selv om både de igjennom skrøpelige oss har sin klare begrensninger (1.Kor 13; 14.1).

Guds lengsel og Guds mål her og nå i tiden, er en bolig for ham i Ånden, mellom nettopp skrøpelige mennesker. Han sendte et eksempel i en skrøpelig kropp, så vi skulle forstå tegningen. Skrøpelig, slik at til og med Jesus kjente seg sliten (Joh 4). Har du reflektert over det? Guds Sønn ble sliten! Og Jesu lengsel er en kropp som han kan uttrykke seg igjennom. Hva får oss til å tro at han har forandret på hva han vil uttrykke og hvordan? Ikke bibelen, iallefall. Og ja: skrøpeligheten vil ta slutt når alt er ferdig. Men fullendelse begynner et sted. Det begynner med at vi ikke tror enhver ånd, heller ikke den vestlige materialistisk-ateistiske ånd, hvor Gud blir redusert til det mennesker kan få til. Det koster alt, men da vinner vi også alt: Den salvede i oss, håpet om herligheten (Kol 1).

Herre, hjelp oss å skille på og dømme ånder. Hjelp oss å se hvor svart, syndig, ond og djevelsk en ateistisk filosofi er som reduserer alt til noe menneskelig. Hjelp oss ut av å forklare fraværet av Gud ut fra andres ateisme, og ikke vår egen. Herre rens din menighet; vekk den opp! La oss gripe hvor enkelt, nært, himmelsk og samtidig jordnært dette livet med deg, er. La oss skjønne hvor lite det som bare høres rett ut, betyr, det som klør i øret, men som ikke skaper forandring; at det ikke kommer an på hva vi kan gjengi, men hva vi med din hjelp, Herre, er istand til å leve ut, så alle kan se. Ånden i gaver, Ånden i frukt, Åndens liv i vårt liv, Ånden i hverdagen, Ånden til fest, Ånden i profetordet; Jesu vitnesbyrd om sin himmelske Far. Fars vitnesbyrd om sin Sønn. Herre, la din kjærlighet og lengsel gripe oss; la oss få bli en del av sin kjærlighetshistorie og kjærlighetsfellesskap. Så fantastisk og nydelig som du, er Herre, er det meningen at vi skal være, midt i denne verden. Ja, vi er kommet til kort. Men din nåde er så mye større. Idag frelser du, Gud. Herre, frels!