https://salmistsiden.blogspot.com/2019/08/here-is-love-her-er-kjrleik.html
Det er ikke ofte jeg sliter med hodepine en hel dag, men denne dagen slapp den ikke taket. Og likevel: Gud er tilgjengelig og tilbyr sitt fellesskap. Heller hodepine og fylt av Ånd og glede enn hodepine og tørr og tom, spør du meg. Og der kroppen er skrøpelig er Ånden villig. Det innebærer noen valg. Jeg kunne ha sagt: "Gud, jeg orker ikke idag", men jeg vet av erfaring at dette nådelivet har svært lite med meg og mine prestasjoner å gjøre. Gud gjør nå bare sine ting - samme hvordan dagen min er.
I forlengelsen av den etterhvert svært så oppbyggelige stunden, så begynte Gud å tale til meg om akkurat det sangen dreide seg om: Hans kjærlighet og nåde. Eller: Kjærleik som det så flott heter på nynorsk. Gud har deg kjær og han inviterer deg til leik med seg sjøl. Han talte til meg om denne nåden og kjærligheten som ankerfeste, midtpunkt og fokuset i livet. Det religiøse, falne menneske har fokus på seg sjøl. Det kan få to ulike uttrykk, men begge er representerer et grunnleggende selvfokus:
- Det religiøse menneske tar utgangspunkt i det vi får til, og en tar derfor æren for det vi får til, som om vi hadde skapt oss sjøl. Fordi en tar utgangspunkt i seg sjøl og det en får til, så blandet det fort i en god porsjon med forakt for dem som ikke får det til. Det er reinspikka fariseerisme: "Gud jeg takker deg, for at jeg ikke er som naboen. Jeg går på kristne møter, bringer tienden, og drikker meg ikke full som naboen gjør." Sannheten er at Gud hater menneskeforakt, og Jesus tar et oppgjør med det. Om vi kaller noen for en idiot, så skal vi bli stilt til ansvar. Gud finner seg ikke i at du forakter noen som Jesus har gitt sitt liv for, og i dette ligger det et viktig fakta: Gud gav sitt liv for oss, også.
- Det religøse menneske tar utgangspunkt i det vi ikke får til, så vi gir det mye oppmerksomhet, og setter vår ære i vår ydmyke elendighet og har generelt sett lite tro på bedring, så elendige som vi er. En kan fort bli lurt til å tro at dette er fromt og ydmykt, men bak den "ydmyke" fasaden, gror det en skog av selvmedlidenhet, bortforklaringer og selvfokusering.
Gud er helt grunnleggende ikke interessert i verken hva vi får til eller hva vi ikke får til. Han er interessert i oss og ikke minst i hjertene våre. Hans drøm er at vi skal oppdage ham og den enorme gleden av det å vandre i fellesskap med Herren. Ut fra det kommer helliggjørelse som frukt, for du blir lik dem du bruker tid med. Han er hellig, og nyter du fellesskapet med Gud, så blir også du mer hellig. Hvordan et hellig menneske ser ut, finner du ikke noe bedre eksempel på enn i Jesus. Tidvis på bortgjømte steder for å dyrke fellesskapet med Gud alene, men ellers midt opp i all verdens synd og elendighet uten en antydning til pekefinger-jeg-er-bedre-enn-deg, eller jeg-er-så-hellig-så-ikke-kom-borti-meg. Tvert imot: Glede, fred, kraft, legedom, forsoning og håp tyter ut alle steder og Jesus ble fort vanlige folks favoritt. Er det ikke interessant at det var Adam som gjømte seg for Gud og ikke omvendt etter at Adam hadde synda? Gud har ikke berøringsangst med synd, han tok den på seg. Det er et syndig menneske som har berøringsangst med Gud. Gud hater synd fordi den ødelegger det Gud er: kjærlighet og åpen relasjon uten skam. Han skapte oss i sitt bilde til å ligne på ham, og Gud vil ha bort det som hindrer denne kjærlighetsrelasjonen til ham. Hva synd fører til, trenger en ikke noe doktorgradsstudie for å oppdage. Ta en titt på verden og verdenshistorien og du skjønner at en humanistisk optimisme på vegne av menneskeheten uten Guds nåde er tidenes største selvbedrag og flopp.
I dagens tekst ligger Josva med ansiktet imot jorden, og Gud skjønner ikke hvorfor Josva ligger sånn nede. Det vi mennesker ikke skjønner, er hvorfor Gud ikke skjønner hvor fælt det er å være menneske og hvor elendige vi egentlig er, så hvorfor i all verden forventer han at vi skal gjøre noe annet enn å ligge nede? Skjønte ikke Gud at det som nå hadde tatt plass i Israels erobring av løfteslandet var helt enkelt en katastrofe? Det er ofte slik vi reagerer på våre nederlag. Vi blir så skuffa og nedfor. Vi har gjort noe dumt, og det er den største katastrofen siden universet ble til. Hva er fokus? Jo: Vi har gjort noe dumt. Vi har tabba oss ut. Det er jo helt forferdelig! Og det kan godt være at vi høster fruktene av dumskapen, slik Israelsfolket gjorde i avsnittet i Josva 7. Og da skjønner vi at vi virkelig har gått på trynet. Men er Gud overrasket? Nei, selvsagt er han ikke det. Det Gud er overrasket over, er vår overreaksjon i møte med egen tilkortkommenhet:
“Reis deg opp! Hvorfor ligger du slik med ansiktet imot jorden?” (Josva 7.10)
Vi kjenner resten av historien. Josva får instruksjoner om et radikalt oppgjør med synd. Den som har synda blir steina. Bort med elendigheten. Ja, ha! Og dette er gode nyheter? Bort med synderen? Ja, det er veldig gode nyheter. Dersom en ikke tar elendigheten ved roten, så blir en bare å fortsette å velte seg i den og enden på visa er at elendigheten spiser oss opp fra innsiden ut. Så Guds løsning er at vi dør. Det er riktig forstått! Når han er død for alle, så er de alle døde (2. Kor 5.14). Vi er død med ham, derfor har vi dåp. Det som er dødt må begraves. Men det stopper ikke der. For Jesus døde ikke bare og vi døde ikke bare med ham. Det er en oppstandelse i dette regnestykke, også. Derfor kommer vi opp av dåpsgraven til å leve et nytt liv med ham.
Spørsmålet er like fullt: Hva vil det si å kaste steinen mot synderen fra et nytestamentlig ståsted? For det var det folket gjorde på Guds befaling, var det ikke? Og det var her samtalen jeg hadde med Herren begynte å bli spennende. Han sa: "Å hive steinen innebærer at du nekter deg sjøl selvmedlidenhet over nederlaget og reiser deg og tar imot nåde til tilgivelse og forandring. Gjørt kort prosess! Den eneste måten du kan drepe synd er ved Ånden. Veien til et Åndsfylt liv går igjennom tilgivelse, forsoning og skamfri relasjon med meg. Om du blir liggende nede i ditt nederlag så kapper du grenen fra stammen og det du trenger til å leve annerledes. For uten meg kan dere ingenting gjøre".
Vi har en tendens som mennesker å se oss blind på det som er feil. Men mangel på feil, blir ikke dermed rett. Dersom er er en slave av rettferdighet som Paulus sier i Rom 6, så har du rett og slett ikke tid til å synde. Svaret på synd er Guds rettferdighet i Den Salvede, og når vi fylles av ham, så kjenner vi lysten til det gode i vårt hjerte, og ikke bare det: Vi får nåde, visdom og kraft til å gjennomføre, også. Hvis du tenker at dette er himmelvid forskjellig ifra tradisjonell luthersk teologi, så er det helt riktig. Jeg sier tradisjonell, fordi jeg kjenner mange ifra lutherske miljøer som har erfart så mye av Åndens virke i livene sine at en positiv erfaring veier opp for en ellers veldig pessimistisk forståelse av det å være et rettferdiggjort menneske i en syndig og opprørsk verden. For den store forskjellen blir uansett om vi slipper til Gud. Du kan ha luthersk bakgrunn, men om du lever avhengig og tett på Gud, så fungerer det bedre enn hvis du har mer trosbevegelsebakgrunn og prøver å arbeide ut Guds ting i egen regi. Det er to grøfter en kan falle i, og hvem som er i fokus er det som er avgjørende. En kan kjenne på avmakt som menneske. Noen ganger ligger vi der, slik som Josva. Det er helt menneskelig. Men om en bringer avmakten til Gud, så er det hjelp å få. Det som ikke er en hjelp er å la avmakten ta motet ifra oss og ikke bringe den til Herren, iallefall ikke før det er gått noen dager og vi føler oss litt bedre. Fokus bli da på oss. Det som hjelper er å la korset gå over det og fokusere på Herren. Det som heller ikke gir hjelp, er om en prøver å pynte på fasaden og bruker Guds rettferdighet som et skalkeskjul - arroganse på Guds vegne har lite med Guds rettferdighet å gjøre. Et fokus på Gud i alt vi er og gjør, er uansett nøkkelen til vekst. Men sant å si så har jeg også møtt lutheranere som forfekter en tankegang som i bunn og grunn er en fornektelse av at korset, oppstandelsen, Ånden og rettferdiggjørelsen har relevans for livet vårt her og nå annet en tilgivelse og en himmel en gang i framtida. De er veldig kjappe til å putte klistermerket “herlighetsteologi” på det som egentlig er det nye testamente sin lære. De forfekter “korsteologi”, men hvordan en kan få herlighetsteologi og korsteologi til å bli to forskjellige ting, er ikke godt å si, for i bibelen er nettopp dette to sider av samme sak. Det som er sikkert er at “korsteologi” og “elendighetsteologi” ikke henger sammen. Korset fører oss til herlighet, og det er en herlighet som er fra herlighet til herlighet (2. Kor 3). Herlighet, her var det mye herlighet, altså. At korset gjør ende på elendigheten, og at denne elendigheten er synderen - nemlig oss, er også sant, men er ikke det herlig, da? At det å leve rettferdig, slik Johannes snakker om i 1. Joh 3.7, faktisk innebærer at en er avhengig av Gud, ja, det er jo en selvfølge. Å tenke at det å leve rettferdig på noe tidspunkt er noe vi kan få til uten Gud, har aldri vært en bibelsk tankegang. For alt defineres ut fra Gud. For alt er blitt til ved, for og av ham. Avhengig av Gud var vi før syndefallet, og det kommer vi også til å være i evigheten. Forskjellen er bare vår grad av evne til å leve avhengig av Herren. Meningen er at vi skal øve opp denne evnen, så lenge vi lever i dene verden. Og øver vi opp vår avhengighet av ham, så vil det bli mer av Jesus - det nye mennesket, og mindre av den gamle menneskenaturen, helt uten at vi blir høy på oss sjøl, for vi vet hvem vi har fått det ifra.
Jeg drømmer om en kristenhet som stråler av Jesus. Det er noe med denne kristendommen med en Pappfiguraktig Jesus Kristus, som synes å ha glømt alt at han gjorde før, som dermed ender opp i enten hardhet eller irrelevant snillisme. Og folk stort sett bare rister på hodet av det. Vi skal forkynne omvendelse. Men det kan ikke være uten den opprinnelige konteksten - Guds rike. “Vend om, for Guds rike er nær,” forkynte Jesus. Guds rike er nær betyr at Gud er tilgjengelig. Det er en åpen himmel, et manifestert nærvær ifra Gud, la meg bruke ordet herlighet, selv om noen får kaffen i halsen, som gjør at evangeliet om Guds rike når opp til navnet sitt - gode nyheter. Når Guds herlighet og kraft er demonstrert, kan en forkynne omvendelse med frimodighet: “Jesus er oppreist ifra de døde og gjort til Herre over alle - hva har du tenkt å gjøre med det?” At Jesus er Herre er da allerede synliggjort for øynene på folk. Vi tar ikke på en religiøs mine og sier: “Se ikke på oss - se på Jesus”. Det er meningen at folk skal se Jesus i oss om han bor der og vi ikke har muret han inne i vantro og ateistiske tankebygninger. Derfor var det ikke “se ikke opp oss, se på Jesus” tonen mellom de første kristne. Der het det: “Se på oss! Lommaboka har jeg glemt hjemme, men det jeg har, gir jeg deg. I Jesu Den Salvede, nasareerens navn, ta imot legedom for din plage!”. Sånt vekte og vil vekke oppsikt, men det var aldri et valg for dem å knytte underet til dem sjøl og deres fortreffelighet: “Hvorfor er dere forundret over dette? Hvorfor stirrer dere på oss som om det var vår egen kraft eller fromhet som gjorde at denne mannen [opplevde et mirakel]? Nei, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin tjener Jesus.” (Apg 3.6; 12-13, min parafrase). De gjømte ikke bort en Jesus som de ville vise frem, og de gikk ikke av veien for å si at han, den oppstandne bodde i dem ved sin kraft. Men fokuset var på Den Salvede i dem og hans verk, og ikke på dem sjøl. Skal vi ha noe som helst relevans i verden annet enn å være en spesiell klubb for spesielt interesserte, så er vi nødt til å komme oss ut av vogga og ikke ha et angstbitersk forhold til all nåde som ikke bare er tilgivelse for synd, men ikke gjør en døyt med synderen. En blindfødt mann som Jesus helbredet satte fariseerne ettertrykkelig på plass når han proklamerte:
Herre, jeg drømmer som sann apostolisk kristen- og menighetsliv. Jeg drømmer om at kristen igjen skal forstås som "en som er salvet", slik det gjorde det i den tid da ordet ble til. Gud, vi har så lett for å bli fokusert på oss sjøl, mens alt dette dreier seg om deg: dine gode nyheter, din nåde, din kraft, den tro du gir, og den kjærlighet som brenner i ditt hjerte for mennesker som ikke har oppdaget hvem du egentlig er. Herre, vil du tilgi oss vårt knefall for ateismen, og rense oss for all dens menneskeopphøyende vesen. Herre, gi oss legedom for alle skuffelser som har gjort hjertene våre harde og kyniske. Gud, gi oss hjerter som banker for deg og dine arme skapninger. Gode Pappa, vi er skrøpelige mennesker som i alle ting trenger ditt verk og ditt smil i livene våre. Hvor lett roter vi oss ikke bort i ting som ikke betyr noen verdens ting i det store bildet? Herre, må du hjelpe oss å se forskjellen på synd og det å bare være et menneske. Må du hjelpe oss til å se den friheten Jesus, din Salvede kjøpte oss, så vi heller enn å grave oss ned, ser opp til deg og lærer av deg. Herre må du gi oss å samarbeide med din nåde slik at det blir til en fremgang som ikke kan skjules; en by på et fjell, et lys i en lysestake. Idag er nådens dag. Idag frelser du. Takk for du idag er tilgjengelig og at du lar deg finne av den som søker deg at et helt hjerte. Kom Jesus! Ja, kom, Herre Jesus!
Spørsmålet er like fullt: Hva vil det si å kaste steinen mot synderen fra et nytestamentlig ståsted? For det var det folket gjorde på Guds befaling, var det ikke? Og det var her samtalen jeg hadde med Herren begynte å bli spennende. Han sa: "Å hive steinen innebærer at du nekter deg sjøl selvmedlidenhet over nederlaget og reiser deg og tar imot nåde til tilgivelse og forandring. Gjørt kort prosess! Den eneste måten du kan drepe synd er ved Ånden. Veien til et Åndsfylt liv går igjennom tilgivelse, forsoning og skamfri relasjon med meg. Om du blir liggende nede i ditt nederlag så kapper du grenen fra stammen og det du trenger til å leve annerledes. For uten meg kan dere ingenting gjøre".
“For hvis dere lever slik kjøttet vil, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal dere leve. Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn. Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: «Abba, Far!» Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn.” (Rom 8.13-16)Vi hiver ikke fysiske steiner i vår vandring med Jesus. Dette oppstandelseslivet er i Ånden, og det er ved Ånden at vi tar livet av de gamle tendensene som vil holde oss nede og gjøre oss forlegne innfor Guds ansikt så vi heller holder oss borte. I den grad vi ikke lykkes, så er det mangel på Åndsfylde og Guds innsikt i situasjonen. Så hvor mye av det å lykkes, har med oss å gjøre? Ingenting bortsett fra en respons. For alt vi kan bidra med er gi en respons til Guds gode nåde. Når vi går på trynet, og det gjør vi for tid til annen, så kommer fort synd og skam inn i bildet. Vi gjømmer oss, slik Adam gjømte seg. Derfor er det så viktig at vi reiser oss og tar affære, slik som Josva ble bedt om å gjøre. Vi må i overført betydning hive steinene og ta livet av elendigheten, så vi kan komme oss videre. Synd og skam og det å koble på fellesskapet med Gud og bli oppbygd og fylt av Ånden er motsetninger. Vi må velge å tro at Gud tar imot oss med glede, også når det har skjært seg skikkelig. Vi må velge å tro at vi har fått en ny identitet i Den Salvede og at det som nettopp skjedde ikke er "typisk oss". For fristelsen er å la “gamle Adam” ligge der og sprelle foran nesen på oss, og så identifiserer vi oss med ham. Vi må og skal identifisere oss med det vi sa og gjorde, eller unnlot å si og gjøre. Det dreier seg om å ta ansvar. Men forskjellen på det og det identifisere seg med en identitet som NT sier vi ikke har lenger, er at vi sier: "Ja, jeg gjorde dette, og det var ikke bra, og jeg er lei for det. Men det er ikke slik jeg er, for ved Guds nåde så har jeg fått en ny identitet og Guds ånd hjelper meg til å leve annerledes". Når vi derimot sier: "Ja, jeg gjorde det, fordi det er slik jeg er," så identifiserer vi oss med synderen som Gud ber oss å ta livet av ved Ånden. At vi er korsfestet med Den Salvede og ikke lenger lever selv (Gal 2.20), blir da en teori som vi egentlig ikke tror på. Korset gir oss tilgivelse og tilgang på en ny natur i form av Ånden i oss. Ånden i oss implementerer korset i oss, slik at det gamle i realiteten dør og nytt liv tar form i og gjennom oss. Du ser; Ånden og korset er ett. For det nye livet som er i Gud er et korsliv. Gud døde ikke på korset fordi han sa: “okei, da, la meg nå heller berge disse opprørerne, selv om jeg ikke har så lyst.” Han døde på korset fordi han er slik. Korset er iboende i Gud.
Vi har en tendens som mennesker å se oss blind på det som er feil. Men mangel på feil, blir ikke dermed rett. Dersom er er en slave av rettferdighet som Paulus sier i Rom 6, så har du rett og slett ikke tid til å synde. Svaret på synd er Guds rettferdighet i Den Salvede, og når vi fylles av ham, så kjenner vi lysten til det gode i vårt hjerte, og ikke bare det: Vi får nåde, visdom og kraft til å gjennomføre, også. Hvis du tenker at dette er himmelvid forskjellig ifra tradisjonell luthersk teologi, så er det helt riktig. Jeg sier tradisjonell, fordi jeg kjenner mange ifra lutherske miljøer som har erfart så mye av Åndens virke i livene sine at en positiv erfaring veier opp for en ellers veldig pessimistisk forståelse av det å være et rettferdiggjort menneske i en syndig og opprørsk verden. For den store forskjellen blir uansett om vi slipper til Gud. Du kan ha luthersk bakgrunn, men om du lever avhengig og tett på Gud, så fungerer det bedre enn hvis du har mer trosbevegelsebakgrunn og prøver å arbeide ut Guds ting i egen regi. Det er to grøfter en kan falle i, og hvem som er i fokus er det som er avgjørende. En kan kjenne på avmakt som menneske. Noen ganger ligger vi der, slik som Josva. Det er helt menneskelig. Men om en bringer avmakten til Gud, så er det hjelp å få. Det som ikke er en hjelp er å la avmakten ta motet ifra oss og ikke bringe den til Herren, iallefall ikke før det er gått noen dager og vi føler oss litt bedre. Fokus bli da på oss. Det som hjelper er å la korset gå over det og fokusere på Herren. Det som heller ikke gir hjelp, er om en prøver å pynte på fasaden og bruker Guds rettferdighet som et skalkeskjul - arroganse på Guds vegne har lite med Guds rettferdighet å gjøre. Et fokus på Gud i alt vi er og gjør, er uansett nøkkelen til vekst. Men sant å si så har jeg også møtt lutheranere som forfekter en tankegang som i bunn og grunn er en fornektelse av at korset, oppstandelsen, Ånden og rettferdiggjørelsen har relevans for livet vårt her og nå annet en tilgivelse og en himmel en gang i framtida. De er veldig kjappe til å putte klistermerket “herlighetsteologi” på det som egentlig er det nye testamente sin lære. De forfekter “korsteologi”, men hvordan en kan få herlighetsteologi og korsteologi til å bli to forskjellige ting, er ikke godt å si, for i bibelen er nettopp dette to sider av samme sak. Det som er sikkert er at “korsteologi” og “elendighetsteologi” ikke henger sammen. Korset fører oss til herlighet, og det er en herlighet som er fra herlighet til herlighet (2. Kor 3). Herlighet, her var det mye herlighet, altså. At korset gjør ende på elendigheten, og at denne elendigheten er synderen - nemlig oss, er også sant, men er ikke det herlig, da? At det å leve rettferdig, slik Johannes snakker om i 1. Joh 3.7, faktisk innebærer at en er avhengig av Gud, ja, det er jo en selvfølge. Å tenke at det å leve rettferdig på noe tidspunkt er noe vi kan få til uten Gud, har aldri vært en bibelsk tankegang. For alt defineres ut fra Gud. For alt er blitt til ved, for og av ham. Avhengig av Gud var vi før syndefallet, og det kommer vi også til å være i evigheten. Forskjellen er bare vår grad av evne til å leve avhengig av Herren. Meningen er at vi skal øve opp denne evnen, så lenge vi lever i dene verden. Og øver vi opp vår avhengighet av ham, så vil det bli mer av Jesus - det nye mennesket, og mindre av den gamle menneskenaturen, helt uten at vi blir høy på oss sjøl, for vi vet hvem vi har fått det ifra.
Jeg drømmer om en kristenhet som stråler av Jesus. Det er noe med denne kristendommen med en Pappfiguraktig Jesus Kristus, som synes å ha glømt alt at han gjorde før, som dermed ender opp i enten hardhet eller irrelevant snillisme. Og folk stort sett bare rister på hodet av det. Vi skal forkynne omvendelse. Men det kan ikke være uten den opprinnelige konteksten - Guds rike. “Vend om, for Guds rike er nær,” forkynte Jesus. Guds rike er nær betyr at Gud er tilgjengelig. Det er en åpen himmel, et manifestert nærvær ifra Gud, la meg bruke ordet herlighet, selv om noen får kaffen i halsen, som gjør at evangeliet om Guds rike når opp til navnet sitt - gode nyheter. Når Guds herlighet og kraft er demonstrert, kan en forkynne omvendelse med frimodighet: “Jesus er oppreist ifra de døde og gjort til Herre over alle - hva har du tenkt å gjøre med det?” At Jesus er Herre er da allerede synliggjort for øynene på folk. Vi tar ikke på en religiøs mine og sier: “Se ikke på oss - se på Jesus”. Det er meningen at folk skal se Jesus i oss om han bor der og vi ikke har muret han inne i vantro og ateistiske tankebygninger. Derfor var det ikke “se ikke opp oss, se på Jesus” tonen mellom de første kristne. Der het det: “Se på oss! Lommaboka har jeg glemt hjemme, men det jeg har, gir jeg deg. I Jesu Den Salvede, nasareerens navn, ta imot legedom for din plage!”. Sånt vekte og vil vekke oppsikt, men det var aldri et valg for dem å knytte underet til dem sjøl og deres fortreffelighet: “Hvorfor er dere forundret over dette? Hvorfor stirrer dere på oss som om det var vår egen kraft eller fromhet som gjorde at denne mannen [opplevde et mirakel]? Nei, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin tjener Jesus.” (Apg 3.6; 12-13, min parafrase). De gjømte ikke bort en Jesus som de ville vise frem, og de gikk ikke av veien for å si at han, den oppstandne bodde i dem ved sin kraft. Men fokuset var på Den Salvede i dem og hans verk, og ikke på dem sjøl. Skal vi ha noe som helst relevans i verden annet enn å være en spesiell klubb for spesielt interesserte, så er vi nødt til å komme oss ut av vogga og ikke ha et angstbitersk forhold til all nåde som ikke bare er tilgivelse for synd, men ikke gjør en døyt med synderen. En blindfødt mann som Jesus helbredet satte fariseerne ettertrykkelig på plass når han proklamerte:
“Han sa: «Det er da merkelig at dere ikke vet hvor han er fra, enda han har åpnet øynene mine. Vi vet at Gud ikke hører på syndere, men bare på den som er gudfryktig og gjør hans vilje. Så lenge verden har stått, har ingen hørt om at noen har åpnet øynene på en som er født blind. Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ikke gjøre noe.»” (Joh 9.30-33)Saken er den at vi får et bønneliv som henger nøye sammen med vår identitet. Jesu identitet var: “Jeg takker deg, Pappa, for at du alltid hører meg.” At Gud hører oss, betyr at vi får svar - han lar oss ikke være i uvisse. Det er ikke slik at ingen svar er ensbetydende med “nei”. Det betyr bare at der Jesus demonstrerte og førte disipler inn i en åpen-himmel-dimensjon, så har vi ikke en erfaring av en åpen himmel som Jesus har både lovt oss og betalt prisen for. Ofte ber vi ut fra en farløs ånd, uten åpenbaring. Uansett om en ber ut fra bunnløsfortvilelse eller den dypeste fred og overbevisning, så er det godt å be. Vi vender oss til ham som uansett hvor vi er i vandringen, er den som gir oss tro. Peter snakker i historien i Apg 3 om den tro vi får gjennom Jesu navn. At vi ikke lenger er syndere som Gud ikke hører, har ingenting med vår fromhet eller fortreffelighet å gjøre - det er alt hans gode nåde. Men vi kan enten
velge å leve aktivt i dette at vi er disipler som sammen vokser opp til han som er hodet, og derfor strekker oss og lever i spennet mellom der vi er som flokk og menighet og slik vi ser Jesus på tronen, og slik vi ser Jesus i evangeliene,eller
så kan vi begynne å finne bortforklaringer som sier hvorfor det er feil å tro at vi noensinne skal vokse opp til hans som er hodet, og at det på ingen måte er ment å se ut slik det gjør i evangeliene og apostelgjerningene.Det er selvsagt mye mer behagelig å finne bortforklaringer, og begynne med en uapostolisk “Se ikke på oss - se på Jesus” kristendom. Men jeg er redd at vi en dag kommer til å bli ansvarliggjort for det talentet som heter "Guds rike", og som vi i frykt for å mislykkes eller i frykt for alle ubehagelighetene valgt å grave ned.
Herre, jeg drømmer som sann apostolisk kristen- og menighetsliv. Jeg drømmer om at kristen igjen skal forstås som "en som er salvet", slik det gjorde det i den tid da ordet ble til. Gud, vi har så lett for å bli fokusert på oss sjøl, mens alt dette dreier seg om deg: dine gode nyheter, din nåde, din kraft, den tro du gir, og den kjærlighet som brenner i ditt hjerte for mennesker som ikke har oppdaget hvem du egentlig er. Herre, vil du tilgi oss vårt knefall for ateismen, og rense oss for all dens menneskeopphøyende vesen. Herre, gi oss legedom for alle skuffelser som har gjort hjertene våre harde og kyniske. Gud, gi oss hjerter som banker for deg og dine arme skapninger. Gode Pappa, vi er skrøpelige mennesker som i alle ting trenger ditt verk og ditt smil i livene våre. Hvor lett roter vi oss ikke bort i ting som ikke betyr noen verdens ting i det store bildet? Herre, må du hjelpe oss å se forskjellen på synd og det å bare være et menneske. Må du hjelpe oss til å se den friheten Jesus, din Salvede kjøpte oss, så vi heller enn å grave oss ned, ser opp til deg og lærer av deg. Herre må du gi oss å samarbeide med din nåde slik at det blir til en fremgang som ikke kan skjules; en by på et fjell, et lys i en lysestake. Idag er nådens dag. Idag frelser du. Takk for du idag er tilgjengelig og at du lar deg finne av den som søker deg at et helt hjerte. Kom Jesus! Ja, kom, Herre Jesus!
