Historien om Paulus som strander på Malta er interessant av flere grunner. Paulus overtar som kaptein på skipet fordi han i motsetning til de andre hører ifra Gud og har visshet og trygghet. Gud gir ham like godt alle om bord. Hva det innebærer sier historien ikke noe detaljert om. Vi leser ikke om Paulus sin forkynnelse av evangeliet, og frelsesbønn som ble bedt. Dåp kan riktignok være en del av bildet, for de ble alle sammen våt på vei inn mot land. Hvor disse fangene ble av, får vi ikke vite. Men Guds løfte til Paulus indikerer at de på et tidspunkt ble Guds frigitte, og at Paulus fikk sin rolle å spille i å sette denne prosessen igang. Men vi ser at Paulus forlater i mange situasjoner tingenes tilstand med "halvgjort" arbeid. De fleste gangene fordi det var det situasjonen tillot, og noen ganger også fordi Gud ledet ham videre.
På Malta ser vi Paulus i en sterk helbredelsestjeneste. Først ble far til Publius helbredet fra dysenteri, og så kom de andre syke der på øya og ble helbredet. Det er veldig tydelig at å formidle helbredelse var en livsstil for Paulus og at han hadde et høyt nivå av gjennombrudd i dette. Men heller ikke på Malta hører vi om forkynnelse, synderes bønn, eller noe om menighet, eldste og sånne ting som oss evangelikale kristne trygge på at dette er skikkelig vare. Men Paulus? Kan du forlate situasjonen slik? Vi vet for det første ikke nøyaktig hvor lang tid de var på Malta, men vi får ikke inntrykk av det var veldig lenge.
Evangelikale er veldig opptatt av menighet, og det er ikke noe galt i det - det er Jesus sitt byggverk - hans legeme og hans brud. Men det gjør en stor forskjell om man forstår menighet i en bibelsk kontekst - evangeliet om Guds rike. Når menighet ikke lenger uttrykker Guds rike, men får selvopprettholdelse av egne aktiviteter som fokus, får man utfordinger på mange fronter. La oss ta ledelse, makt og penger. I den menigheten vi leser om i nytestamente var det ikke mye ære, penger og makt å hente på å være leder. Hei, hvem vil lide og dø for evangeliet og lide mer for å styrke de som allerede tror enn de andre? Stiller du deg i først i køen? Kanskje ikke. Men når menighet begynner å dreie seg om store menighetsbygg og maktstrukturer som går over landegrenser og evnen til å opprettholde gode relasjoner, er det fare på ferde. Jesus advarte mot slike strukturer. Pass på at dere ikke fører inn verdslig tankegods og praksis i menigheten. Ikke kall noen Far eller Lærer - pavevelde forbudt! Hold relasjonene på det nivået at dere er søsken først og fremst. Som søsken har vi forpliktelse overfor hverandre - alltid - og Jesus forventer at vi er lojale som det. I det hele tatt har Jesus store forvetning til hvordan vi behandler mennesker med respekt, troende som ikke-troende. Å kalle noen idiot eller se ned på noen er ikke god kristen oppførsel, ifølge Jesus, for å si det litt pent. Men når det gjelder kristne arbeidslag, arbeidsform og andre detaljer, så er egen tro og overbevisning det førende, ikke hva andre måtte mene. Lojalitet over egen tro og overbevisning bryter med hele forutsetningen for evangeliet om Guds rike. Det begynner med tro og kan bare uttrykkes igjennom tro. Når vi vil styre og begrense andres tro, er vi med andre ord på ville veier, enten det er menigheten som vil styre lederes tro eller det er omvendt.
Evangeliet om Guds rike har en iboende tro på evangeliets kraft - langt utover det vi evangelikale synes å ha. Jesus sender en som nettopp er befridd fra en hau av demoner og som syntes å ha livslangt behov for terapi, rett tilbake til en sint mobb som nettopp har fått livsgrunnlaget sitt ødelagt av akkurat ham. Han bad om å få være med i Jesus sin lille menighet bestående av 12, og senere 72. Men Jesus gav ham ikke lov. Det er ikke mange evangelikale menigheter som ville ha gjort tilsvarende. Klart han må få opplæring! Her er det mange ting som må renskes opp i. Så ikke Jesus det? Selvsagt så han det. Men han gav ham en oppdrag som ville gi ham nok utfordring og motstand til å vokse inn i en erkjennelse av hva som hadde skjedd med ham. Den blinde som Jesus helbredet fikk underlig nok mer og mer innsikt i hvem Jesus er ved alle de kritiske spørsmålene til fariseerne. Denne ulærte som kun hadde opplevd en helbredelse, gikk fra åpenbaring til åpenbaring i møte med den religiøse øvrigheten. Så Paulus kunne forlate alle fangene i Filippi til en nyfrelst fangevokter, og alle på øya Malta - fordi han stolte på at Gud ville fullføre det han hadde begynt. Vi er nyttige, men ikke nødvendige. Gud har mange redskaper.
Vi møter folk i mange sammenhenger, og Gud vil lede oss til å møte behov, alt fra et godt, varmt smil og "god morgen" til gode dype samtaler og til legedom der det trengs. Tid og sted dikterer i stor grad hvor mye tid vi får med dem. Noen møter vi på gaten, og det er bare tid til å konstatere om det umiddelbart har skjedd en forandring når vi har lagt hendene på og bedt for dem. Andre stopper opp og er nysgjerrig - vi får delt evangeliet og kanskje utvekslet telefonnummer. Noen har spørsmål med slik praksis. Hvordan kan en tilby helbredelse og ikke frelse? For det første skiller ikke bibelen så tydelig på de to ordene, og for det andre har vi gode forbilder. La meg nevne Jesus, Peter og Paulus. Evangelikale kristne har en tendens til å tenkte frelsesbønn og bruker røveren på korset som modell for all omvendelse, selv om vi finner lite spor av det senere - og det mer er et unntak enn regel. Jeg evangeliserer ikke så mange som er døende, men om jeg gjør det, så er historien om røveren på korset absolutt relevant. Når man derimot tar ting ut av sin naturlige sammenheng, blir det trøbbel. Tro, bekjennelse og dåp er mønsteret vi finner i apostelgjerningene mer enn frelsesbønn. Demonstrasjon av evangeliet er fremtrende. "Smak og se at Herren er god." "Vi kan ikke la være å snakke om det vi har sett og hørt." Evangeliet lot seg se - lot seg erfare. Jammen evig frelse? Ja, det er særdeles viktig, og fordi det er så viktig, så er det vesentlig at folk tar en avgjørelse om å følge Jesus, og klar til å ta følgende av det, om det da ikke er slik at de henger på et kors og holder på å dø. For det som skaper disipler, er ...... ja, nettopp, disipler - mennesker som lever under Jesu herredømme og er overgitt til å se Guds gode styre utbredt i verden, på tross av motstand, offer, savn og forfølgelse. Det er ikke nødvendigvis trygge, varme, koselige menighetshus og trygge forutsigbare og ... gjesp - kjedelige kristne møter Jesus inviterer mennesker til. "Kom til Jesus og bli en Guds rikes geriljasoldat - rett inn i fiendens leir og plyndre helvete for sjeler, for sykdom, for relasjonsbrudd, for syndige vaner, for fattigdom." Jesus advarte om at slik krigføring ville få negative konsekvenser. Ikke alle er klar til å betale prisen - heller ikke alle vi evangelikale. Det er lettere å sitte i menighetshusene og snakke om den fæle verden der ute som bare blir verre og verre og som vi må beskytte oss selv, og ikke minst de nyfrelste ifra.
Jeg kan ikke fri meg fra det tydelige inntrykket jeg sitter med etter snart 30 år i skriftene, at de vi leser om i det nye testamente hadde en annen forståelse og prioritering enn mye av det vi evangelikale liker å kalle menighet. Men fremdeles står løftet fast: Jeg vil bygge min menighet, og dødsrikets porter skal lide nederlag i møte med den. Om evangelikalsk kristendom ikke lar seg reformere, så vil Jesus reise opp noe nytt. Det Jesus gjør virker smått og puslete i verdens forstand - og nettopp det er det som gjør at det kan gå under radaren og forandre et helt samfunn innenfra og ut. Som når de kristne i Kina er blitt så mange at myndighetene ser at de uansett har mistet kontrollen. Det verste som kan skje kristne, er at de får så mye rom og fred at de begynner å bygge monumenter over egen suksess heller enn å strekke seg i å se Guds rike bres ytterligere ut. Lurer du på hva jeg mener, så reis til Roma og se på Peterskirken - stor, stygg og fæl, med flere statuer av paver enn av Jesus: et momument over kirkens fall for verdens verdier og fornektelse av Jesus som Herre gjennom Tjenerskap. Herre, bygg din menighet, slik du vil ha den. Sterk, sunn og vital midt i sårbarhet, motstand og kamp - der vi reiser opp flere lamme, døde og fattige enn store flotte menighetsbygg.
