Profetisk kristendom i møte med øvrighet og politikk

Boken om den såkalte 22. juli profetien har skapt debatt i kristenheten i det siste. Alt fra forholdet til staten Israel, endetid, dom og Guds betingelsesløse kjærlighet har vært diskutert. Det er bra og flott at kristne debatterer viktige teologiske spørsmål. Det skal det være takhøyde for, og vi skal kunne gjøre det med gjensidig respekt og uten behov for å stemple hverandre. Det som ikke er så bra, er om vi får steile fronter presentert i den ikke-kristne pressen. Verden elsker det når de kristne krangler - "se, hvor de krangler med hverandre." Det er jo greit for verden å få hjelp til å finne unnskyldninger for å gjøre kristenliv til noe snevert og irrelevant. Egenrettferdighetens vesen er å finne feil hos andre som unnskyldning for ikke å gjøre noe med eget liv.

Ofte grunner en del diskusjoner i uenighet om definisjoner og hva disse betyr i praksis. En vil holde teologien ren og uplettet. Faren er da at en ofte vil trekke konsekvenser av utsagn, som den som har kommet med utsagnet, slett ikke vil trekke selv. Dersom du sier sånn, så mener du sånn og sånn. Men det er nå en gang sånn at det er enhver sin rett til å definere betydning og konsekvenser at egne utsagn. Jeg sier sånn, og da mener jeg sånn, men ikke det og det. En slik diskusjon har vært forholdet mellom dom og ubetinget kjærlighet. I den ene grøften sitter dem som hevder at dette med dom ikke er så relevant for den tiden vi lever i, fordi vi nå har forsoningen, og da er all dom utsatt til den siste dag. Derfor er det meningløst å knytte noen som helst hendelse til Guds domshandlinger. I den andre grøften sitter dem som hevder at bare begrepet betingelsesløs kjærlighet opphever hele grunnlaget for evangeliet, for Gud er jo da venner med alle uansett. En viser til apostelgjerningene og sier at her står det ikke en gang om Guds godhet eller at noen sier: "Jesus elsker deg". Ergo er det feil å forkynne Guds rike på den måten, hevder de.

Så hvordan rydder vi i dette rotet? For det første må vi erkjenne at en del ting i Guds rike synes å være gjensidig motstridende. En sannhet blir ikke dermed hele sannheten. Paulus har den ydmyke erkjennelse av at vi forstår stykkevis og profeterer stykkevis. Det å ha den "perfekte" teologien med det utgangspunktet er meningsløst. Vi må med vår begrensede evne til å forstå det guddommelige med våre ord og tanker prøve å holde sannheter sammen og ikke la en sannhet slå ihjel en annen, bare fordi det i øyeblikket virker å være det enkleste. For bibelen sier at summen av Guds ord er sannhet. Det er også viktig ikke å bruke det gamle testamente på feil måte. All vår forståelse av Gud må gå gjennom det nye testamente sin åpenbaring av Jesus og evangeliet. Hebreerbrevet sier at Jesus er det perfekte og mest utfyllende bilde av Gud. Ikke så rart - han er Gud. Før talte Gud på mange måter til oss gjennom profetene, men nå i de siste tider har han talt til oss gjennom Sønnen (Hebr 1). Jesus viser oss hvordan vi skal forstå det gamle testamente. Bibelen sier også at Jesus kom med nåde og sannhet. Ikke bare sannheten, men nåden, også. Og den står faktisk nevnt først. Altså har det noe å si at sannhet blir koblet med nåde. Fariseerne mente de hadde sannhet, men de hadde ikke noe nåde, og Jesus refset dem hardt - fordi de selv mente at de var satt til å lede folket.

Så hva viser Jesus og det nye testamente oss? Den viser oss at en grunnleggende egenskap ved Gud er at han er frelsende og god i alle sine hensikter - han har alltid frelse for øye - også når han dømmer. Det vi også ser at dom og frelse er to sider av samme mynt. Ingen dom - ingen frelse. Gud dømte synden på korset og lot vreden ramme Jesus i vårt sted. Guds frelseshistorie er en historie om Guds dom. Dom er heller ikke ensbetydende med straff. Dom har også en positiv side. Når Gud erkjente deg som rettferdig i Kristus ved tro, så var det en domshandling - du ble frikjent! Jesus sier at han ikke kom for å dømme verden, men for å frelse den (dom i positiv forstand). Når han har det sagt sier han også at det er en dom i form av straff, også. Jesus legger ikke skjul på at fortapelse er en realitet. Men det Jesus sier når han sier at han er kommet for å frelse, er det samme som Paulus slår fast når han sier at Gud ikke ønsker at noen skal gå fortapt. Hva betyr så det? At ingen vil gå fortapt? Nei. Det er vanskelig å konkludere med det i lys av bibelen som helhet. Men det betyr like fullt at Gud ønsker frelse for hvert menneske. Dette er Guds kjærlighet mot hvert menneske - og en kan gjerne kalle det betingelsesløs kjærlighet - fordi Gud spurte ingen av oss om vi ville ta imot før Gud tok beslutningen om at han ville demonstrere sin kjærlighet ved å la sin Sønn dø i vårt sted. Gud stod ikke og talte opp hvor mange som ville ta imot, og stilte krav om at minst 50% skulle ta imot. Han gav. Punktum. Han ikke bare elsket hvert menneske gjennom Jesus på korset, og så "bam" - så var det slutt. Han elsker hvert menneske. Hvordan viser han det? Jo, han utsetter den endelige dom, så evangeliet kan forkynnes og mennesker kan bli frelst. Han holder ut med synd og opprør og mennesker som spotter Gud for hans tilsynelatende manglende evne til å ordne opp i rotet vi selv har stelt istand. Og han lar det regne over rettferdig og urettferdige (regn er her positiv omsorg, altså). Paulus sier at Guds tålmodige godhet er det som driver oss til omvendelse - selv om mennesker kan ha vanskelig for å se det slik. Det som også er veldig tydelig i både evangeliene og i apostelgjerningene, er at Gud demonstrerer miskunn gjennom nådens evangelium for folk - før de tar imot. Han gjør dette ved å helbrede deres sykdommer, tilsi dem syndenes forlatelse som en invitasjon til å starte en dypere relasjon med ham. Har det ikke undret deg at Jesus tilsier folk syndenes forlatelse uten at folk har bedt om tilgivelse? Dette er forsoningens vesen, slik det nye testamentet viser oss det. Gud tar det første steget, enda det er vi som har rotet det til. Han forsoner verden med seg selv. Når Gud demonstrerer miskunn, så er det for å vekke i mennesker et behov for Guds nåde. Vi ser det i historien om Jesu første møte med Peter. Fiskeunderet som berget Peter sin nedadgående fiskebutikk, fikk Peter til å si: "Gå fra meg, for jeg er en syndig mann." Hvordan fant Peter ut at han var syndig? Ved at Jesus hadde en halv times domsprofeti om hvor elendig han var og hvor mye han fortjente Guds dom? Nei! Jesus viste Guds miskunn - helt uten at Peter hadde tatt imot noe som helst. Jesus kunne også ha sagt: "Peter, Gud elsker deg!" Men å demonstrere Guds kjærlighet i praksis er et sterkere språk enn ord. For oss som er vokst opp med bibelen og bibelskoler og bibeltimer, så er dette noe vanskelig å gripe, men Guds kjærlighetsspråk innebærer mer enn ord akkurat slik det er mellom oss mennesker. "For så har Gud elsket verden at han gav" (Joh 3,16). Gud handlet for å vise sin kjærlighet. Betyr det at det er galt å si til et menneske: "Jesus elsker deg!" fordi en ikke finner dette i apostelgjerningene? Noen har fått det for seg at fordi det henger en trussel om dom for dem som ikke vil ta imot tilbudet om frelse, så er Gud ute av stand til å vise kjærlighet, inntil vi da tar imot kjærligheten gjennom å akseptere Jesus som frelser og Herre. Men er det faktum at Gud helbreder folk som ikke er blitt kristne, et uttrykk for Guds vrede? Neppe! Som Gud viser sin totalt utfortjente kjærlighet ved å helbrede folk for å vekke menneskers oppmerksomhet og tenne deres behov for å ta imot nåde og frelse, så kan det ikke være så galt å si: "Gud elsker deg!" Det er kjærlighet uttrykt på forskjellig måte. For noen som aldri har hørt at noen elsker dem, så er det faktisk en åpenbaring å høre at det er Gud som elsker dem. Men om vår formidling av Guds kjærlighet bare blir ord, er vi nok mer på siden av den måten Gud har valgt å demonstrere dette.

Men er det ikke slik at å ta imot i stor grad avgjør hvordan Guds kjærlighet erfares av den enkelte? Selvsagt! Men her har vi sett på hvordan Gud ønsker vi skal formidle evangeliet slik at det er i tråd med Guds hensikt: frelse. Vårt vitnesbyrd om frelsesgodene, kan være med å tirre nysgjerrighet og misunnelse hos folk og slik gjøre dem åpen for evangeliet. Paulus nevner misunnelse som en vei til evangeliet i Rom 11. Hører ikke dom med i evangeliet? Jo, det hører med. Men jeg undres over at folk som anklager andre troende for å si "Jesus elsker deg", fordi vi ikke finner dette eksakte uttrykket i apostelgjerningene, kan bruke uttrykk som at "folk sover seg til helvete". Det finnes vi nemlig heller ikke i apostelgjerningene. Der proklameres Jesus som Herre og den som skal dømme ved verdens ende. Men er ikke helvete en realitet? Jo, når en ser Guds ord under ett. Men det blir altså like feil å bruke bare én bok i bibelen til å veie ut en praksis som ubibelsk, enten det er i den ene eller andre retningen - det er mitt poeng, her. Vi kan som kristne være saklig uenig med hverandre hvor vidt Guds godhet demonstrert gjennom tegn, under og mirakler eller proklamasjon av den kommende dom, er det som først og fremst trengs å styrkes mellom oss. Personlig er jeg åpen for begge deler - for det kan være avhengig av folk sitt kall og utrusning. Bibelen sier at det er den hellige Ånd som overbeviser om dom. Bibelen sier også at det Ånden som virker helbredelser og under. Det betyr ikke at han ikke bruker oss - Guds nærværende dom er Guds godhet. Bibelen sier at det er mer kjærlighet å si folk sannheten enn å bare fortelle dem det de vil høre - det som klør i øret. Vi må være åpen for at en direkte utfordring til folk om hvordan de egentlig vil leve livene sine, kan være det den hellige Ånd bruker til å overbevise. Det vi vet er at Paulus formante med tårer på kinn. De tårene er ikke uten betydning - for det viser oss en kjærlighet som ligger bak, og da er det så mye lettere å skjønne den gode hensikten.

Når det gjelder dom og irettesettelse, så ser vi av NT at apostlene var mer opptatt av dom mellom Guds folk, menigheten - enn verden omkring. Det må ikke komme som en sjokk at en syndig verden synder. Men om ikke menigheten innebærer noe reell forskjell, så er det en viktig dimensjon av nåde som ikke blir demonstrert. Verden vil anklage oss for ondsinnet perfeksjonisme, men vi kan le av det og vise til Guds vidunderlige nåde, og slik vekke misunnelsen i dem. For de fleste vil jo gjerne leve liv full av godhet, rettferdig, fred og glede. Peter sier at Guds dom begynner med Guds folk. Paulus sier at korinterne ikke har noe med å dømme dem som er utenfor. Og når en vet hvor syndig en levde i Korint, så er det litt oppsiktsvekkende. Den seksuelle umoralen i Korint var så utpreget at å korintisere var det samme som å leve usvevende seksuelt. Vi ser også hvordan disiplene Ananias og Saffira ble dømt for sin vilje til å lyve - midt i nærværet av vekkelse og tegn og under. En slik demonstrasjon av Guds kraft skulle ha gitt dem gudsfrykt nok til å skjønne at å lyve midt i en apostolisk/profetisk vekkelse er en ganske så håpløs greie. Og dommen førte til mer gudsfrykt mellom Guds folk, som igjen førte til mer tegn og under. Altså har NT mer fokus på dom og renhet mellom Guds folk, for han vil demonstrere sin nåde. For nåden vil,  som enkelte i debatten helt riktig har påpekt, føre til et rettferdig liv om den blir tatt imot med alvor. Nåde gir tilgivelse. Men om det stopper der, så har vi tatt imot bare halve pakken. Nåden virker helliggjørelse og et forandret liv. Det er en del av demonstrasjon av evangeliets kraft.
Kan vi dermed utelukke at noe som skjer i verden, har med Guds dom å gjøre? Nei. Vi ser også at Herodes ble dømt av Herren. Det er iallefall slik apostelgjerningene forklarer det som skjedde med ham. Paulus uttaler dom over trollmannen Elymas på Kypros. Altså ser vi at dom i NT har en større sirkel enn bare menigheten. Og det er det er selvsagt ikke slik at enkeltpersoner og samfunn kan gjøre hva som helst og få samme resultat? Synd får konsekvenser både for enkeltpersoner og for samfunn. Gjør vi ting feil, så får vi feile resultater. Samtidig er det viktig å se at  ulykker og sykdom treffer selv den beste - det er bare en del av å leve i en fallen verden. Når disiplene spør om det er hans egen eller foreldrenes synd at en mann var født blind, så unngår Jesus hele problemstillingen og snakker om Guds herlighet som forandrer det ellers meningsløse. Han snakker om noen som ble drept i en ulykke og spør: Var disse mer syndige enn de andre i Judea, siden dette skjedde med dem? Nei! sier Jesus Og: dersom en ikke vendte om, så var det tilsvarende og verre ting i vente for alle. Derfor kan vi ikke uten videre si at ulykker og sykdom er et resultat av personlig eller samfunnsmessig synd. Det vi heller ikke uten videre kan si, er at det ikke har det. Korrupsjon og latskap bidrar eksempelvis til fattigdom, og fattigdom til sykdom. Vestens ekstreme fokus på ytre vellykkethet bidrar til psykiske lidelser som depresjon og spiseforstyrrelser. Samlivsbrudd gjør også oppveksten tøff for mange og bidrar blant annet til et boligmarked som det er vanskelig å komme inn i. Det er mange arenaer vi som kristne kan engasjere oss og ha en røst. Men om vi skal fungere i dette - ikke minst i offentligheten - så må vi forstå at Guds frelsende hensikt er det som dikterer hvordan vi presenterer dette. Et veldig godt eksempel på dette i bibelen finner vi i profeten Daniel. Han ble satt til leder for spiritister, åndemanere og spåmenn. Det er ikke mange av oss som hadde funnet oss vel i en slik setting. Men Daniel skjønte at midt i mørke, så skinner lyset så mye klarere. Kristne på alternativmesse er et eksempel på det samme. I Nord-Norge har kristne vært et fast innslag der og er blitt så populær at en får ha gratis stand, i motsetning til alle andre. Noen kristne ville ha stått på utsiden for forkynte dom og helvete. Daniel var ikke en slik. Han var på innsiden og hans intensjoner var å bygge frelsende relasjoner. Når han så fikk høre om kongens drømmer, og skjønte at tydningen ikke var til det umiddelbart gode for kongen, så ser vi Daniel sin reaksjon (Daniel 4). Han ble forskrekket og sa at bare drømmen og tydningen gjaldt kong Nebudkadnesar sine fiender og motstandere. Hvordan skal vi forstå dette? At Daniel prøvde å smigre kongen og slik unngå hans vrede for et utfordrende budskap til ham? Neppe! Daniel havnet både i ildovnen og til løvene fordi han ikke gikk på kompromiss med kjerneverdiene. Daniel hadde et hjerte for kongen, og ønsket ham vel. Daniel var styrt av Guds frelsende hensikter, og det avgjorde hvordan dom ble presentert. Dersom vi så skal vurdere denne 22. juli profetien opp imot dette, så blir dette det sentrale spørsmålet. Hvordan er det blitt presentert. Har man - med skrekk i hjertet og tårer på kinn advart ledelsen i Arbeidetpartiet og AUF mot den konkrete hendelsen som kom til å inntreffe? Jeg håper det, men jeg leser det dessverre ikke slik. Istedet kommer det som en bok som dessverre oppfattes som ondsinnet etterpåklokskap, ispedd svermerisk, kristen sjargong. Det er som om Daniel når profetien om kong Nebudkadnesar har truffet ham, og han ligger der i fornedrelse, først da kommer til ham og kremter og sier at han visst nok hadde hørt en profeti om dette og nå har han skrevet en bok om det. Tror vi virkelig at det hadde gjort det samme med relasjonen til kongen og kongens gudsrelasjon? Det tar ikke bort det faktum at budskapet til kongen var ganske drøy kost. Vi kan bli latterliggjort, på tross av gode hensikter og et godt hjerte og dertil god måte å formidle ting på. Men når jeg på bibelsk grunnlag velger å ta avstand fra 22. juli profetien slik den er presentert, så er det ikke først og fremst innholdet, eller at det handler om dom - men måten dette kommer til dem det faktisk gjelder. Gjennom en bok og media - og i etterkant. Du kan ha rett i sak, men bli domfelt som nådeløs og urettferdig, likevel. Vennene til Job fikk hard refs, og bare Jobs bønner berget dem fra dommen. Når vi først snakker om apostelgjerningene, så ser vi her at Profeten Agabus advarte menigheten om en hungersnød. Vi kan diskutere om det var en konkret domshandling eller bare uheldige omstendigheter i en fallen, forgjengelig verden. Det blir ikke det viktigste. For det viktige var hensikten med Profetens budskap. Hva gjorde menigheten? De forberedte seg på å kunne ta frelsende grep - så de kunne være svaret når andre ble overrasket og grepet av desperasjon, akkurat som Josef. Jeg har hørt en forkynner si at dersom det ble forkynt dom over en by, så ville han vurdere å dra dit for å hindre at det skjedde - en mer rettferdig til å berge resten. Det harmonerer med Guds frelsesplan. Så hører det med at Gud dømmer, både nå i tiden og en gang i framtiden. Men om Gud dømmer så har det en hensikt - at vi ikke skal bli fordømt (1.Kor 11). At vi arbeider ut fra Guds frelsende hensikter, har ikke med humanisme å gjøre. Det har med det hjerte som elsket, slik at han gav. Vi blir bedt om å be for øvrighetene. Paulus sier at også det er en del av Guds frelsesplan. Vi trenger å se en profetisk generasjon som han bygge gode relasjoner til landets ledelse -  slik at også krevende budskap formidles i kjærlighet og tas imot med forståelse. Jeg kan dessverre ikke se at 22. juli profetien er egnet i så måte.