“Dyp roper til dypNår jeg var helt ny kristen for over 30 år siden og ble døpt i den hellige Ånd framme på kne ved alteret i ei statskirke på Osterøy, så var det en ganske så sjokkerende og revolusjonerende erfaring. En hel verden åpnet seg. Jeg fikk en bibel - gammel 1930 oversettelse på bokmål med "I" og "eder" av min mormor. Jeg husker jeg tenkte: “Gud, har du virkelig skrevet alt dette? Hvor i all verden skal jeg begynne?” Like fort som jeg hadde stilt spørsmålet, kom svaret: “Du skal begynne i apostlenes gjerninger.“ Min kjære mormor har forresten prestert å fylle 100 år. Jeg var en av hennes bønnebarn, og jeg står i gjeld til henne. Heldigvis fikk jeg anledning til å ære henne på 100 årsdagen, og takke henne for all forbønn jeg har vært gjenstand for. Bønn og åpenbaring henger sammen. Jesus snakker om at djevelen vil snappe alle godbiter ifra oss før det blir åpenbaring. Men jeg satt altså med en gammel 1930-oversettelse, og hadde fått instruksjon om hvor jeg skulle begynne. Det er ikke likegyldig hvor du begynner. Som en som er ny på veien, er det nok av rariteter du kan gå deg vill i, også i bibelen. Jeg hadde ikke mer bibelkunnskap enn at jeg måtte bruke innholdsfortegnelsen til å finne apostlenes gjerninger. Mitt første møte med boka, er en viktig del av mitt kristne DNA den dag i dag. Det er historien om hvordan Gud begynte det vi kaller menighet, og som vi helt feilaktig har fått til å bli vår menighet mer enn Guds menighet, og hvor vi står for møblementet etter våre likes 'n dislikes, så får nå Gud bare innfinne seg med det.
i drønnet av dine fossefall.
Alle dine bølger og brenninger
skyller over meg.
Herren sender sin godhet om dagen,
sangen hans er hos meg om natten,
en bønn til mitt livs Gud.” (Sal 42.8-9)
Jeg får ofte spørsmål om hvilken menighet jeg går i. Hvis en først har en menighetsforståelse, hvor menighet primært er møter en går til, så er realiteten for de fleste er jo at de sitter i menigheten mer enn de går. Muligens står litt også hvis en er litt mer moderne i uttrykksformen, og står det riktig bra til, så er det også frihet til å delta ut over den fastsatte liturgien. Men spørsmålet - hvilken menighet går du i - avslører en kristendomsforståelse som er så til de grader på siden av det nye testamente. For menigheten jeg går i henviser fort til et bygg som har et skilt med et navn. Men Jesus snakker mer om å rive ned slike gudshus enn han snakker om å bygge dem. Hvorfor? Jo, fordi de fort står i veien for hans drøm som er hans kropp, bygd av levende steiner. Så han står utenfor templet i Jerusalem og sier han: “Riv ned dette templet, så skal jeg bygge det opp igjen på tre dager.” Selvsagt blir han misforstått, og det er han godt klar over. For han snakker om kroppen sin, mens tilhørerne tenkte et fysisk tempel. Og likevel: Jesus profeterte om det fysiske templets ødeleggelse i år 70; det huset som Jesus sa at Gud ville forlate (Matt 23), og hvor Gud like greit rev forhenget i to når han pakket kofferten og sa takk for seg (Matt 27). Et menighetshus, enten et tempel i det fysisk Jerusalem eller et bedehus som vi har ført opp i Norge, representerer kun en skygge, mens kroppen - realiteten av Guds hus som består av deg og meg, hører Jesus til (Kol 2.17; Hebr 10.1). Bygg er nyttige til mye; og ikke minst om det fungerer som et reelt hjem for folk; og slik sett er folk sine hjem de viktigste menighetshus vi har, hvilket stort sett er undervurdert som redskap for Guds rike. Men like fullt: menighetshus er bare det: nyttige redskaper. De kristne i den tidlige menighet ble fordrevet fra hjemmene sine (Apg 9), men det førte bare til at helt vanlige kristne spredde evangeliet og slik gjorde jobben som apostlene hadde fått i oppgave å gjøre. (De gjorde den også, men i form av å trene vanlige kristne til å tenke apostolisk). Men mennesker er mer enn bare redskaper. Vi er gjenstand for en kjærlighet ifra Gud som sprenger alle grenser. Vi er gjenstand for den sterkeste kraften i universet: forsoning. Vi er den himmelske boligen for Gud som hebreerbrevet refererer til når den sier at det himmelske må renses med et bedre offer enn det jordiske (Hebr 9). Vi er en bolig for Gud i Ånden, et byggverk som ikke er gjort med menneskehender (Apg 7.48) og derfor det eneste Gud ser for seg som en permanent bolig. Men fordi vi er blitt så åndsfattige, så skjønner vi så lite av det himmelske templet som Gud vil at vi skal ta del i å bli bygget sammen til å være. Paulus ber oss være opptatt av det som er der oppe. Ikke i betydningen av vi bare skal lengte etter himmelen en gang da, men at vi skal være bønnesvaret når vi ber: Komme ditt rike; la din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden. Når levende steiner i et himmelsk hus kommer sammen og berører hverandre, enten det er i hjemmet, på en kafé i nærmiljøet eller i et menighetshus, eller i en samtale på Skype, så vil resultatet bli himmelsk og levende fellesskap, hvor den hellige Ånd tar rollen som dirigent. Det har forundret meg mange ganger hvor god Ånden er til å legge puslespill, og hvor alle som bidrar han tenke at dette gir jo ikke mening. Nei, en brikke for seg gir ikke mening. Men Gud har det større bilde, og han vet hvordan brikkene passer sammen. Utfordringen er at vi setter oss til dommer over den puslebiten Gud gir oss og roper: For dårlig! Men det er altså ikke hver dag vi reiser folk opp ifra de døde. Har du blitt velsigna av et bibelvers i løpet av uka, eller du fikk en idé til hvordan du kunne velsigne naboen, eller du fikk visdom i en kinkig situasjon hvor du bad til Gud, så er alt dette levende materiale som fungerer byggende i Guds hus; og oppbyggelse er det sikre tegn på kjærlighet (1. Kor 8.1). En dimensjon av at dyp roper på dyp, er at liv trigger liv, Åndens frukt trigger Åndens frukt, Åndens oppbyggelse gjennom gaver trigger i oss trigger gaver i de andre. Mange ganger gir Ånden respons til Ånden i andre, nesten uten av vi er klar over det sjøl. Det kan være en profeti som trigger en annen profeti, en profeti som trigger en innsikt ifra bibelen, et vitnesbyrd som trigger en trosgave eller helbredelsesgave eller en undervisning og åpenbaring fra Skriftene. Det går på kryss og på tvers. For det er en dynamikk i kroppen til Jesus når lemmene bli værende i den Salvede (gr. Kristus), slik at den Salvedes ord og Ånd får bo i oss som er lemmer på denne kroppen. Derfor må vi leve i ham og vi må ikke velge å stenge ham inne fordi vi lar hverdagens tjas og mas ta perspektivet og visjonen ifra oss så vi ikke oppdager verdien av det han faktisk gir oss.
Kunst er fint og bra, og et verktøy Gud bruker til å formidle seg sjøl. For Gud kan virkelig tale til oss igjennom kunst; det er han som har gitt oss utrrykksevnen. Men det er som med lovsang og tilbedelse: dersom det er liv i det, så kommer det stadig nye sanger som vi kan synge sammen med det som er flere hundre år gammelt. Og dersom det er kunst som den hellige Ånd inspirerer, så lages det stadig nye bilder som får plass imellom oss. I den Guds menighet som jeg er en del av vår det en ung jente som hadde malt et bilde av oppstandelsen og som hadde tatt det med på gudstjenesten. Kanskje ikke rent teknisk på nivå med det som henger i Notre Dame, men hva betyr vel det? Gud har ikke utvalgt seg det som i verdslig forstand er så fint og flott, han kan like gjerne bruke et bilde som er malt av barnehender, inspirert av den hellige Ånd som gjerne bor i barnehjerter.
I de første årene som kristen var jeg så fascinert av apostlenes gjerninger. At det virkelig var slik kristenlivet var tenkt til å være, var et stort sjokk. Hvorfor i all verden hadde ikke noen forklart dette for meg før? Dette var jo så revolusjonerende at det kunne få ørene til å rotere og øyeeplene til å skifte plass. Det grep meg slik at jeg fikk en enorm trang til å utforske dette nye livet. Jeg kunne bruke timer hver dag og bare være med Jesus. Jeg spilte de samme lovsangene så mange ganger at de andre hjemme holdt på å gå på veggene. Det var ikke noe som het streamingtjenester den gangen, og jeg hadde nå de lovsangene jeg hadde - på kassett! At ikke båndet røk, var i seg selv et mirakel. Men jeg husker at den hellige Ånd underviste meg om det å bære salvelse i denne perioden. Han sa til meg at jeg måtte bygge åndelig kapasitet i mitt indre for at Ånden skulle hvile over meg i et større mål. Så jeg bad veldig mye i tunger, for jeg hadde fått med meg at det betydde indre oppbyggelse. Mens jeg bad i tunger, så ventet jeg i forventning på at Gud skulle åpenbare seg og vise meg ting. En ting jeg la merke til var at atmosfæren kunne endre seg etter en stund med bønn i Ånden - jeg kunne merke Guds nærvær fysisk på forskjellige måter. Etter hvert la jeg merke til dette nærværet også i møter jeg var med på. Når Guds nærvær var merkbart, så spurte jeg Gud om hvilken hensikt han hadde. Herre, hva vil du nå? Noen ganger forstod en det, mens andre ganger ble en ikke stort klokere; enten fordi jeg ikke fikk tak i det, eller kanskje noen ganger fordi Gud ikke hadde tenkt å fortelle meg det. Men hele mitt liv har jeg drømt om et fellesskap hvor en hadde som mål å undersøke det riket som bibelen sier er i Den Hellige Ånd og som ikke består i tomme ord, men i kraft. Jeg har drømt om et fellesskap hvor det er lov å “eksperimentere” og bomme og ta feil, også; hvor hungeren etter Gud settes høyere enn en pyntelig fasade. Et fellesskap hvor det er en en trend å bygge åndelige muskler og strekke seg i tro og kjærlighet. Gud har ikke ment at vi skal forbli småbarn og åndspygméer. Han har tenkt å trene oss i krigen og gjøre oss til åndelige kjemper. Når vi blir døpt i Ånden kommer den hellige Ånd over oss. Den hellige Ånd i oss og over oss er to sider av samme sak. Det livet som er i oss ved Ånden, er som levende vann som veller frem og gir evig liv (Joh 4). Og det møter det levende vannet som Gud øser over oss, og som gjør at vi ender opp med å overgi kontrollen helt til Gud fordi det er ikke lenger slik at vi kan vasse i livets elv, men vi må legge på svøm (Esek 47). Jeg opplevde på en bønnekonferanse nylig at Gud minnet meg på det den hellige Ånd underviste meg om dette med å bære en salvelse, en utrustning og han ledet meg til historien om syndefloden.
“I det året Noah fylte 600 år, den syttende dagen i den andre måneden, brøt alle kilder i det store dypet fram, og himmelens sluser åpnet seg.” (1. Mos 7.11)Ser du at det er snakk om to mektige strømmer av vann som møter hverandre i dette verset? Det må være bygd en åndelig kapasitet i vårt indre som den hellige Ånd over oss kan flyte igjennom. Det må være en dyp fra vårt indre som roper på dypet i fra oven. Etter hvert som vi bygger åndelig kapasitet, så vokser lengselen, og vi kommer til det punktet at vi helt enkelt ikke kan leve uten et gjennombrudd. Vi kjenner at det handler om liv og død. John Knox bad denne kjente bønnen: “Gi meg Skottland, eller så dør jeg!” Med lengsel kommer handling og nye steg i tro. At en ikke ser resultater med det samme, betyr lite, for det endrer ikke på Jesu befaling. Et gjennombrudd trigger et annet. Dyp roper på dyp! Vann kom ikke bare ifra himmelen, men fra det indre var det kilder som ble brutt åpen i historien om syndefloden; som faktisk er en historie om en ny jord under en ny himmel og en ny æra. Vi har denne skatten i svake leirkar, sier Paulus, så det skal bli tydelig at den veldige kraften ikke er ifra oss sjøl (1. Kor 4). Det er noe med menneskelig brutthet som gjør Jesu liv mer tydelig. Vi har ingen illusjoner om at dette er noe vi har noe eierskap til, eller som har sin basis i vår menneskelige fortrefferlighet. Strømmer av levende vann (Joh 7) er noe som har sin basis i Guds nåde og vår overgivelse til ham, og bare det. Når vi søker Gud og har fokuset på ham, og lar den hellige Ånd disiplinere oss til å bygge åndelig kapasitet, så er det ting som brytes i vårt indre. Vi erfarer en sønderknuselse i vår lengsel og i vår erfaring av å være fattig i ånden.
Når Ånden kommer over oss, er det meningen vi skal legge på svømm i denne dobbeltbekken (Esek 47,9, NB-.88, BGO, NKJV, ESV; den originale hebraiske teksten har taler om to elver; derav dobbeltelv/-bekk). Men mange av oss har lite svømmetrening. Vi holder oss trygt på land og snakker om de som svømmer ut i elva og ikke synes å ha det minste kontroll. Det virker jo ikke lite svermerisk, eller hva? Det å skulle lære seg en usynlig verden som har potensiale til å forandre hele verden, er ikke rent lite å gå løs på. Vi trenger veiledning og visdom. Men når visdom blir å stå på land og kritisere alle som tør seg ut i, er ikke det guddommelig visdom. Det er stolthet og humanistisk-ateistisk opprør. Jo flere gode svømmere vi har mellom oss, jo flere får vi lokket skikkelig ut i elva. Se, her: sånn svømmer du. Ikke få panikk om du får hodet under: jeg er her med deg! Det er ikke uten grunn av Josva tok over for Moses og Elisja for Elia. Vi trenes av dem vi er ilag med. Spørsmål er bare hva du trenes til. I historien om Elia og Elisja, så visste de andre profetdisiplene godt om et Elia skulle tas bort over hodet på dem. Men det var én som visste hvordan en skulle hive seg ut i elva og svømme slik Elia svømte, og det var Elisja. Hvordan visste han det? Jo, han hadde vandret med ham som allerede var svømmedyktig. La oss være ærlige: Det koster å pionere. Å pionere betyr ikke at en har perfekt balanse i alt. Dersom en skal innta noe, så må en være så dedikert at det godt kan bli andre ting som overses, og andre sider kan oppleves som forstyrrelser, særlig dersom det fremstilles som krav. Om vi mener om oss sjøl at balanse er vår styrke, så burde vi ha evnen til å lære også av dem som pionerer og gjenoppdager sider ved dette riket vi har fått del i, som sikkert ikke er hele greia, men like fullt en viktig dimensjon. Vi burde ære dem som pionerer og dekke over at det åpenbart kan ha sine slagsider, heller enn å kristisere. Det er apostolisk visdom; å samle og forene det tilsynelatende uforenelige. En kropp består av mange spesialiteter. Det gir lite mening å få nyrer til å være hjerne.
Det er en vismann som har sagt at “den hellige ånd i deg, er for din skyld, men det hellige ånd over deg er for andres skyld.” En annen har sagt: “Når du blir født på ny, så får du den hellige Ånd. Når du blir døpt i Ånden, så får den hellige Ånd deg.” Det er selvsagt til dels en forenklinger. For om du er blitt født på ny og enda ikke fylt med Ånden, så kan du både være dypt grepet og du kan velsigne andre. Men like fullt: Gud taler om dyp som roper på dyp. Den taler om en dobbeltbekk. Den taler både om vann som veller fram og gir evig liv, men den taler også om strømmer av levende vann som renner fra vårt indre. Det er den sammen Ånd, men vi snakker om ulike mål og til dels ulike hensikter. Gaver som Ånden gir har alltid andres adresse. Åndens gave har vår adresse, og det innebærer både å bli født på ny og å kunne tale til Gud i ukjent språk. Det siste er ofte knyttet til dåp i Ånden, og det er godt mulig det er riktig. Det viktigste for meg er at folk som har fått del i det bruker det slik Paulus sier han bruker det: “mer enn dere alle ” (i tungetalegale Korint!). Jeg kjenner to søstre som begge har slitt med helsen på samme vis. Den ene fikk en helbredelsesgave og la hendene på søsteren, og hun ble helt helbredet. Selv er hun fremdeles syk og sliter fortsatt med helsen. Hvordan kan det være slik? Vel, noen av oss som kjenner henne, må søke Gud for den helbredelsensgaven som hun trenger. Hun lot iallefall ikke egen sykdom hindre henne å gi gaven til søsteren sin som Gud gav henne å formidle. Kjærlighet = de andres oppbyggelse og velsignelse, og det er kjærlighetens Ånd som gir gavene. Når vi får Ånden idet vi tar imot Jesus og blir født på ny, så setter Gud sitt stempel på oss: “Du er min!”. Når Ånden får oss, og vi flyter avgårde uten helt å skjønne hvor dette ender, så bruker Gud oss til å berøre andre med sin finger: “Hei, har ikke du også lyst på mitt stempel?” Det er ene og alene Guds verk, selv om det også krever vår lydighet. Og mennesker rundt oss er ansvarlige for sin respons. Vi blir så fort opptatt av resultater, mer enn det som skaper resultater. Et overgitt liv til Jesus skaper nysgjerrighet hos mennesker rundt oss. Demonstrasjon av himmelsk kjærlighet og himmelske under over tid gjør folk mer enn nysgjerrig. I møte med forkynnelse av den Salvedes død og oppstandelse, blir de satt på valg. De kan ikke lenger forholde seg i den nøytrale “fint for deg”-klubben. Men der stopper både vårt og til og med Guds ansvar.
Samtidig er det ikke bare de som ennå ikke tror som bli holdt ansvarlige. For: “av den som er mye gitt, skal mye kreves.” Hele skillet mellom at vi får Ånden og Ånden får oss, født på ny og døpt med Ånd og ild, er jo egentlig kunstig. Rett nok møter Paulus på noen disipler som ikke engang har hørt at det er noen hellig Ånd, for de hadde hørt folk som kjente til Johannes døperen. Men mønsteret i den nye testamente er at du får hele pakken med en gang. Er det ikke slik med alle av oss, så er det ennå muligheter og håp. Men det er ikke Gud som holder tilbake noe ifra oss; det er vi som er treige til å forstå eller så er vi dårlig opplært. Det største ansvaret hviler uansett på oss som har tatt imot hele pakken. For om ikke vi lærer seg å flyte med dobbeltbekken; om de tviholder på kontrollen, og lar Åndens liv og virke forbli innenfor rammen av kristne møter og reduserer det som skulle være en demonstrasjon av rå kraft ute blant folk til en sånn “feel-good-det-er-så-herlig-når-jeg-får-frysninger-på-ryggen” greie, hva skal da Gud si til oss på dommens dag? Jeg skjønner ikke hvordan vi tør holde på sånn og i ti år har jeg vært i en omforming hvor jeg etter hvert har innsett at det er slik med en befaling at den gir få valg: Enten er man lydig eller så er man ulydig. Paulus sier at den Salvedes kjærlighet tvinger oss til lydighet (2. Kor 5.14). Men han begynner avsnittet, som i min norske bibel har fått overskriften "forsoningens tjenestene", med følgende:
“Fordi vi kjenner ærefrykt for Herren, prøver vi å overbevise mennesker.” (2.Kor 5.11)Akkurat som nytt liv ved Ånden og fylt av Ånden er to ulike sider av samme sak, så det å elske Gud og det å ha ærefrykt for Gud, to sider av samme sak. De du virkelig elsker, har du en dyp respekt for. Du vil aller nødigst såre dem. Også her finner du de to leirene: En nåde og kjærlighet som aksepterer nær sagt hva som helst, og en gudsfrykt som ikke blir noe annet enn det Israelsfolket demonstrerte på Sinai da de sa til Moses: “Du får gå nær Gud Moses. Ta risikoen, du, så slipper vi å dø. Vi skal 'høre på Gud' gjennom deg, vi.” Sann nåde og kjærlighet fører oss nær en Gud som er en fortærende ild (Hebr 12.29). Du opplever nåde og kjærlighet, men det er det Guds nåde og kjærlighet vi snakker om, så er ikke sjans for at vi forblir uforandret. Det er ingenting i bibelen som heter nåde til å leve sløvt og likegyldig. Det finnes bare advarsler mot å leve slik (Matt 25), og oppfordringer til å leve hellige, overgitt og brennende i Ånden (Rom 12.11). I den kommende vekkelsen kommer de som forkynner fortapelse og de som forkynner nåde og kjærlighet til å smelte sammen. Det er sant at Guds godhet driver en til omvendelse. Men det er også sant at vi må advare de ugudelige mot dommen som kommer, når de ser Guds godhet demonstrert, og de likevel ikke vil vende om å tro. Det er på sin plass å advare om konsekvensene av å være stivnakket. Alt har sin tid og sin plass, og folk har ulike gaver og demonstrerer ulike sider av Gud. Demonstrasjon av Guds kjærlighet og forkynnelse av evig dom er ikke motsetninger, men kan tvert om virke som en forsterkende symbiose. Utfordringen er fort at demonstrasjonen av Guds kjærlighet blir redusert til prat som ikke hjelper noen, og domsforkynnelse som att på til kan være uten rot i Guds kjærlighet, derfor blir stående aleine. Det hjelper heller ingen. Jo mer jeg ser ulike leirer som mener de har funnet svarer og roper advarsler mot dem som ikke har sett det samme, jo mer har jeg innsett av svaret er: "ja, Herre! Mer av alt, Herre!" Uansett hvor vi snur og vender på dette, så kan vi ikke forvente bedre resultater enn Jesus. Han holdt på i tre år i en råsterk mirakeltjenesten, mens det var disiplene som høstet mesteparten av frukten av det han gjorde da de fortsatte i samme spor (Joh 4). Advarte Jesus om dom? Ja, det gjorde han. Advarte disiplene hans om dom? Ja, det gjorde dem. Om vi gjør det rette over tid, så vil vi se riktige resultater. Men tro og utholdenhet er nødvendig, for det er ikke noen quick fix for å se vekst i Guds rike. En ting vet jeg: Jeg må en dag svare for hvordan jeg forvaltet det Gud gav meg, og jeg kjenner både kjærlighet til Gud og en dyp gudsfrykt. Herre, må du være nådig med meg på den dagen, og må du gi meg nåde for idag, Herre, så jeg ikke roter bort de muligheter du gir!
