The Chosen - anmeldelse av sesong 1 og 2 - i et bibelsk perspektiv

Det vidunderlige
Måten Jesus blir fremstilt på som person i “The Chosen”, er definitivt det beste med hele serien. Vi møter en Jesus vi kan assosiere oss med, ikke en fjern, religiøs skikkelse som er slik han blir fremstilt i en del kunsttradisjoner. Når en ser bildet til høyre her, så må jeg jo bare innrømme at jeg lurer på om det er noen hjemme der bak det blikket - og i beste fall, så ligner ham mer på det oppsminkete, fremmedgjørende og urealistisk perfekte som en kan finne på TikTok og andre sosiale medier. Og selvsagt - glorien - den må jo med, selv om det faktisk ikke finnes noen beskrivelse av noen glorie over Jesus på noe tidspunkt i det nye testamente. Det nærmeste jo kommer er det som skjer på det som er blitt hetende “forklarelsens berg” hvor Jesus ble forvandlet foran øynene på disiplene - og han var strålende hvit over hele seg. Men var Jesus en slik “fotomodell” med glorie med tettsittende hår og striglet designskjegg? Og hadde han sånne store øyne som ser tilnærmelsesvis tilsminket ut, og et blikk som bare ser tomt ut i luften? Og var han alltid seriøs og alvorlig i ansiktsuttrykket? Er det dette som er sant menneske og sann Gud?

Jesus i The Chosen når fiskeunderet skjer og kan kaller Simon Peter

Om en ønsker å skape en avstand mellom oss og Gud, så gir alle slike fremstillinger mening. Utfordringen er bare at det er akkurat motsatt av det bibelen forteller oss var hele hensikten med at Jesus kom til jord. Johannes sier at ingen noensinne har sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, har vist oss hvem han er. Måten det skjer på er at det Levende Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. Bibelen går enda lenger og sier at han kom i samme slags kjøtt og blod som syndige mennesker har (Rom 8.3). Ja, Johannes sier endog at det er den Ånd som bekjenner Jesus som Guds Salvede, kommet i skrøpelig kjøtt og blod, som er av Gud. Det andre er ånden til Antikrist (1. Joh 4.2-3). Noe av det som er så befriende med “The Chosen” sin måte å fremstille Jesus på, er at han viser hele følelsesregisteret, slik vi ville forvente at et menneske gjorde. Han er alvorlig, og til og med sint; han er lei seg og gråter; han blir tankefull og undrende; han viser omsorg og blir rørt idet han gjør det; og han smiler, ler og til og med vitser (!). Det er det elementet av livsglede opp i alt som jeg synes er så fascinerende og jeg opplever en sanksjon i mitt indre: Ja, sannelig. Det var slik han faktisk var!

“Din trone, O Gud, varer for alltid. 

Du regjerer med rettferdighets kongestav.

Jo elsker rettferdig og hater det onde.

Derfor, O Gud, har din Gud salvet deg

og øst gledens olje over deg mer enn noen annen.” (Hebr. 1.8-9, NLT) 

Complete Word Study Bible (CWSB) Dictionary

Jesus var det gladeste menneske som har spasert på kloden. Det står om han at når disiplene, de 72 som ble sendt ut, kom tilbake og var henrykt og alt de hadde opplevd, så frydet Jesus seg i den hellige Ånd. Klarer vi å se for oss hvordan det tok seg ut? Helt ærlig tror jeg “The Chosen” hjelper oss et godt stykke på vei, for når en ser på det ordet som er brukt, så betyr det å hoppe og danse av glede som et yttrykk for overdreven og ekstatisk glede og jubel. Ja, men Jesus, da. Det skal gå rolig og ordentlig for seg, eller hva? Hva som er ordentlig, er i stor grad en kulturell sak. Nordmenn viser jo i liten grad sterke følelser offentlig med mindre en har fått et glass eller to innabords og helst skal en overvære en fotballkamp hvor favorittlaget vinner. I andre kulturer er det mye mer akseptert å vise sterke følelser offentlig. Takk i betraktning at Jesus var jøde og ikke nordmann og det i semittisk kultur er vanlig å vise sterke følelser offentlig, så skal vi kanskje ta utgangspunkt i jøden Jesus, og ikke den stivbente nordmannen, når vi skal gjøre en sannferdig vurdering av hvordan Jesu jubel tok seg ut i praksis. 

Det er riktig at Jesaja 53 fremstiller Jesus som en smertens mann. Nettopp fordi vi tror at Jesus var et sant menneske, så er ikke korsfestelsen stedet for glede og jubel. Han holdt ut lidelsen og skammen, fordi han så frem til gleden som ventet ham (Hebr 12.2). Men en kan ikke bruke det ene perspektivet til å slå ihjel det andre. Nå har ikke “The Chosen” kommet så langt i historien, så det vi kan vurdere serien utifra er det vi har sett så langt. 

I The Chosen så har Jesus humor og glimt i øyet. En del har en forståelse av “hellighet” som utelukker slike elementer. 

“Derfra skal lovsangen stige
og lyden av folk som skjemter og ler.
Jeg lar dem øke, de skal ikke minke,
jeg gir dem ære, de skal ikke foraktes.” (Jer 30.19, NO-78)

Vi er skapt med en sans for humor. Men som alt annet Gud har skapt, som han selv satte sitt stempel på - “det var overmåte godt” - så har den vonde sin perverte og forvridde kopi av det Gud har skapt. Jeg tror at det å ha sans for humor er en del av å være skapt i Guds bilde. Vi har et bredt følselsesregister som vi ser bibelen tilregner Gud - glede, sorg, til og med anger, harme, medfølelse og kjærlighet. Det at det finnes dårlig humor, betyr ikke dermed at det ikke finnes en god humor - som er full av kjærlighet, anerkjennelse, inkludering og omsorg.  Det ordet som NO-78 har oversatt skjemter og le er det hebraiske sachaq som betyr både å le og å spøke. Alt NO-78 gjør er å ta med begge betydninger, og denne dobbeltbetydningen understreker at det er å le og humor henger sammen. Vi ler ofte når vi oppfatter at noe er morsomt, overraskende eller også veldig gjenkjennbart. I min vandring med Gud så har jeg sett Gud gjøre ting som gjør at jeg bare må le, som også Sara gjorde når hun fikk sønnen Isak: “Gud har fått meg til å le. Og alle som hører dette, kommer til å le med meg.” (1. Mos 21.6). En del ord for humor og latter kan brukes om det både i positiv og negativ forstand, slik som sachaq. En må altså la sammenhengen definere hva som menes. I Jer 30.19 er sammenhengen gjenreisning av Guds folk og lovsang, og spøk og latter skal da forstås positivt og i en gudelig kontekst.

“Lev i kjærlighet, slik som også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud. Hor, all slags urenhet og pengejag må det ikke engang være tale om hos dere; slikt sømmer seg ikke for kristne. Rått snakk, dumt prat og grove vittigheter er også upassende. Si heller takk til Gud! For dere skal vite at ingen som driver hor, lever i umoral eller er pengegrisk og altså dyrker en avgud, skal få del i Guds og Kristi rike.” (Ef 5.2-5, NO-78)

I dette avsnittet i efeserbrevet tar Paulus for seg spøk i en negativ forstand. Mens det finnes humor som er god og oppbyggelig, så finnes det også humor som er uren, tom og nedbrytende (spottende), og det er slik type humor Paulus tar et oppgjør med. Han bruker tre ord etter hverandre om levd liv og om ting vi ser, og de farger hverandre negativt og gir hverandre kontekst. Det finnes veldig mye dårlig humor rundt seksualitet som ikke har noen annen hensikt enn å fremme og normalisere løsluppenhet - og veldig mye humor som bare har til hensikt å henge ut og hetse folk. En god pekepinn på god humor er at den har iboende en takknemlighet til Gud. (gr. eucharistia). En kan tulle med livets trivialiteter og egne begrensninger og likevel ha en undertone at takknemlighet til Gud. Vel, jeg er nå slik, men jeg nyter Guds godhet og velvilje likevel. Det er begrensninger og “rariteter” vi faktisk er skapt med som ikke har noe med synd eller urenhet å gjøre. Det er en hellighet som er av Gud, og som er full av glede, nåde, godhet, miskunn og velvilje. Og så er det en hellighet som ikke er av Gud - en perfeksjonisme som er hard, ond, nedbrytende og har i seg en dyp motvilje mot alt menneskelig. Gud hater ikke mennesker med deres begrensninger og rariteter. Gud skapte oss i sin tid, fordi han kjente på lysten til det gode i sitt hjerte. Det Gud hater er synd som ødelegger det han hadde skapt til å ha fellesskap med seg sjøl og i det fellesskapet modnes frem til det han hadde tenkt. Treet til kunnskap og godt og ondt gir perfeksjonisme - loven med alle dens ytre bud og krav. Det som mangler, er Guds liv. Paulus konkluderer med at det ikke er noen lov som vi mennesker kan få liv igjennom (Gal 3.21). Altså kan ikke loven med dens ytre perfekthet noen gang nå Guds mål med oss - å gi oss del i hans liv, og det nye testamente går lenger enn langt for å forklare oss at vi skulle oppnå rettferdighet og liv gjennom loven heller aldri har vært Guds plan. Når det kommer til humor, så må vi forstå den i lys av motivasjonen som ligger bak. En god form for humor, men som også kan være direkte oppdragende og som er en god ting å bruke i forkynnelse, er å fortelle historier fra eget liv om ting vi har lært “the hard way”. Når folk da ler, så er det ikke fordi de har noe imot deg. Tvert imot, så kjenner de seg igjen. Og de får to ting som gir håp og som hjelper dem: - Ok, jeg var visst ikke alene. Puh! Og: det finnes en annen måte å håndtere denne utfordringen på. En annen god side er humor rundt det å være menneske, og faktisk å erkjenne at det har noen Gud-designet og -planlagte begrensninger. Vi vil jo gjerne være Supermann og Superkvinne, men så er vi det ikke. Jeg opplever at The Chosen “by far” er den mest sannferdige filmatiske fremstillingen av Jesus vi har sett så langt, i sin helhet, og også når det kommer til bruken Jesu bruk av humor. Det er rett og slett strålende.

Det gode
Det nest beste med “The Chosen” i de 2 første sesongene, er hvordan disiplene og samfunnet fremstilles. Også her er det mye de får frem tydelig som kan leses både i og mellom linjene i evangeliene. I tillegg demonstreres en god forståelse av å være en troende israelitt under romersk okkupasjon. Vi kan jo riste litt på hodet over hvor innbitt disiplene er på deres forståelse av Jesus som en politisk frigjører, men “The Chosen” viser oss bakgrunnen for et oppbygd hat mot okkupantene. Livet var særdeles krevende; skattebyrden gjorde det vanskelig å få livet til å gå rundt. Filmskaperne har tatt denne kunnskapen og tatt seg friheten til å tolke karakterne i lys av den - hvordan dette kunne ha vært. Evangeliene er jo korte historier, tatt i betraktning at de dekker over hele 3 år. Johannes legger ikke skjul på at dette i aller høyeste grad er kortversjonen (Joh 21.25). Når “The Chosen” tar på seg å gi oss flere detaljer enn det evangeliene gir, så sier det seg sjøl at en er nødt til å ta noen hentydninger og se for seg hvordan dette kunne ha vært i lys av innsikt i de historiske forholdene. Det som “The Chosen” får frem på en realistisk og god måte er at det var alt annet enn enkelt å være en Jesu etterfølger på den tida. De levde under et press fra myndigheter, fra religiøse ledere og det å forstå seg på Jesus og hans rike var jommen ikke enkelt det heller, og de fikk mange ganger klar fra Jesus melding når de ikke hang med. Rivaliseringen mellom disiplene er godt fanget opp i “The Chosen”, og hvordan deres Messiasforventninger gir dem utfordringer i møte med Jesus, likeså. De er veldig fascinert og takknemlige for å være utvalgt, men sliter likevel med å forstå hvordan Jesus tenker. De to tordensønnene som vil kalle ned ild fra himmelen og fortære samaritanerne og Jesu respons er glitrende tolket, og helt i evangelienes og det nye testamentes ånd. Maria Magdalenas fall tilbake til elementer av det gamle livet, er noe av det en finner lite dekning for i det nye testamente, men vi kjenner til Peters fall, og det er forskjell på ekstra-bibelsk og ubibelsk. For oss som har kjent på angrep i møte med åndsmakter, både mentalt og kroppslig, er skildringen av ufordringene Maria møter langt fra urealistisk. Både Marias gjenopprettelse og hvordan Peter oppdager nye sider ved Matteus, som ikke akkurat står høyt i kurs, er vakkert fortalt. Det som gir “The Chosen” en slik gjenklang i hjertene våre, er at vi ser svake, skrøpelige mennesker, som til forveksling ligner på oss. Når jeg hører forkynnelse og hører oss troende snakke, så blir det fort litt glansbildeaktig når vi beskriver de første disiplene. Men forstår vi i det hele tatt hvordan det egentlig var? Å leve under romerske undertrykkelse hvor livet ditt ikke var en smule verdt, og så skal du til å følge en som får både styresmakter og religiøse ledere til å gå i frø? Ikke akkurat oppskriften på et tryggere liv sånn menneskelig talt. Vi tolker det lett bibelen inn i vår trygge hverdag - og glemmer at det er en høy pris å betale for å følge Jesus, og alle miraklene de erfarte og overgivelsen som tross alt krevde av dem, henger sammen på alle måter. De så noe de ikke hadde sett ført, og de fikk en utfordring: Følg meg! De nye de så var ikke bare for 3 år og så går vi tilbake til fiskebåten og lever “normale” liv. Nei, det var et kall til å få del i det og det kallet ville kreve alt av dem. Det var ikke hotellopphold med full oppdekning, akkurat. Paulus sier at han ofte fastet ufrivillig, og i “The Chosen” ser vi også den siden av dette. Urealistisk? På ingen måte! I det ene øyeblikket mettet Jesus 5000, og i det andre øyeblikket gikk de tom for mat. Hvis de ikke møtte disse utfordringene, så var de ikke forberedt på det som kom siden. Jesus sier: Setter de frem mat til dere, så spis det du får. Han sa ikke: Kall ned fra himmelen det du har lyst på. I etterfølgelsen av Jesus møter vi vår svakhet, og vi møter Guds kraft - og det siste kommer i veldig stor grad de til gode som vi er blitt sendt til.

Det ikke-fullt-så-bra

Er det i det hele tatt noe negativt å si om “The Chosen”? Ja, jeg tenker at det er det, og det følger sporet ekstrabibelsk vs. ubibelsk. Det svakeste med sesong 2 i så måte er beskrivelsen av opptakten til bergprekenen. Her faller manusforfatterne etter mitt syn for et grep hvor de putter noe inn i historien som egentlig er det motsatte av det som det nye testamente forteller. Det brukes mye tid på å få tak i en plass hvor de kan sette opp en scene. Den berømmelige talerstolen - en nær sagt obligatorisk størrelse i all instituasjonalisert kristendom - må liksom presses inn i historien. Likeledes alle innbydelsene til “møte”. I evangeliene så er “innbydelsen” alle ryktene om alle helbredelsene som skjer og Jesu radikale undervisning både i tilknytning til bergprekenen og sletteprekenen (Luk 6.12-49). I begge er det også disiplene som er fokuset for Jesu undervisning.

“Siden dro Jesus omkring i hele Galilea; han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage hos folket.
Ryktet om ham spredte seg over hele Syria, og de kom til ham med alle som hadde vondt og led av forskjellige sykdommer og plager, både de som hadde onde ånder, de månesyke og de lamme, og han helbredet dem. Store folkemengder fulgte ham fra Galilea og Dekapolis, fra Jerusalem og Judea og fra landet bortenfor Jordan.
Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:” (Matt 4.23 - 5.2)

Det var ikke skriftlige innbydelser som samlet folk, men ryktet om Jesus. Ryktet gikk og folket kom. Det var faktisk slik at Jesus stadig trakk seg unna. Jesus gjorde ikke undervisningen i Matt 5-7 mer tilgjengelig for folk. Nei, han trakk seg opp i fjellet unna folkemengden. Det er langt fra urimelig å tro at Jesus hadde en større disippelflokk en periode, inntil han holdt dem famøse prekenen om å drikke hans blod og spise hans kropp (Joh 6): “Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham.” (Joh 6.66). Ved oppstandelsen var flokken på rundt 500, som han også viste seg for (1.Kor 15). Før bergprekenen går Jesus opp i fjellet. Før sletteprekenen kommer Jesus ned fra fjellet, sammen med de 12 som han da hadde utvalgte og en del andre disipler som han personlig hadde kalt til deg etter en natt i bønn. Også her var det kommet sammen en stor mengde mennesker som ville både høre undervisningen hans og bli helbredet for sykdommer og plager. Men Jesus henvender seg ikke til folkemengden som presser seg på for å få røre ved ham. Han henvender seg til disippelflokken som ut fra den greske teksten er rimelig å anta var vesentlig mindre enn folkemengden. Utfordringen her er at vi blir så imponert og tatt av store folkemengder som kristne at vi får et helt annet forhold til det enn det Jesus hadde og vi nærmest tvinges til male et bilde av Jesus som overhodet ikke passer med det bilde evangeliene tegner av ham. Jo, visst var det store folkemengder. Men Jesus kalte aldri sammen til store folkemøter. De bare skjedde som et resultat av rykter, og enda Jesus forsøkte og forsøkte å få folk til å holde tett, så ble det bare verre og verre, og Markus forteller at Jesus som en konsekvens av dette ikke kunne oppholde seg i byer, men holdt seg ute på øde steder. Det kan kanskje være krevende å synliggjøre hva som skapte folkemengdene, men i det nye testamente hang Jesu helbredelsestjeneste og muligheten til å forkynne og undervise mange sammen, mens det i “The Chosen” blir delt opp, og disiplene altså skal ha gjort en stor innsats for å få til “stormøtet”. Jeg kjenner et sukk over vår vestlige behov for få inn menneskelige reklamestunts - som etter mitt syn er et fullstendig fremmedelement. Vi tror bare ikke at vi kan samle mennesker uten annonsering, og en del av oss tror ikke at Jesus fikk det til uten annonsering, heller. Men det er bare ikke det bibelen forteller.

Konklusjon
Denne ene svakheten river på ingen måte ned alle de gode sidene ved TV-serien - på ingen måte. TV-serien har veldig mange gode kvaliteter og den er vel verdt å se. Det er mange scener som virkelig rører dypt i en, og alt i alt så kjenner jeg en sanksjon i mitt indre. Så inspirerende og utfordrende å se en fremstilling av Jesus som ligner så mye på ham jeg har fått gleden av å starte et bekjentskap med. Utfordrende fordi: Du verden hvor mye jeg har å lære!

 

The Case for Christ (Lee Strobel) - en ateistisk journalist sitt forsøk på å motbevise Jesu oppstandelse

Filmen “The Case for Christ” (YouTube med norsk tekst, min oversettelse) baserer seg på en sann historie. Et ektepar befinner seg på en restaurant hvor mannen opplever å bli forfremmet i avisen han jobber i som journalist. Midt uten seansen får datteren noe i halsen og holder på å bli kvalt. En sykepleier griper inn og berger livet til datteren. Når moren takker henne, får hun til svar: “Ikke takk meg. Takk Jesus. Vi skulle egentlig har vært på en annen restaurant, men jeg fikk for meg at vi måtte være her idag.” Mens ektemannen lett anså dette som heldige tilfeldigheter, er ikke kona hans like overbevist, så hun oppsøker sykepleieren og vil vite mer. Det ender med at hun blir en kristen, og det er starten på en ekteskapskrise. Ektemannen vil ikke akseptere hennes nye tro og lojalitet mot en som han mener helt åpenbart ikke finnes. En kristen kollega forteller ham at dersom han kan motbevise Jesu oppstandelse, så er hele grunnlaget for den kristne troen lagt i grus. Journalisten anser dette som et enkelt oppdrag, og begir seg ut på en reise som kommer til å medføre noen overraskelser for ham.

Filmen tar utgangspunkt i tidsepoken handlingen faktisk fant sted. Det er forsåvidt ikke noen forutsetning for budskapet, all den tid spørsmålene og problemstillingene ikke har endret seg siden 70-tallet. At den er en biografi og ikke fiksjon, er en styrke, og slik sett har scenesettingen fra 70-tallet forsåvidt en funksjon. Filmen inneholder en rekke elementer jeg tror både kristne og ikke-kristne med en ektefelle som er blitt kan kjenne seg igjen i:

• Elementer av krise og uforklarlige ting som skjer starter trosreisen.
• Respons fra ektefelle er en blanding av sjokk, vantro, aggresjon, fortvilelse og sorg (en opplevelse av tap - hvem er kona mi nå?), etterfulgt av nærmest sjalusi og en opplevelse av å være utenfor.
• Et ønske fra ikke-kristen ektefelle om å få tilbake det de opplever å ha mistet; få tilbake kontrollen; selv om også erkjenner at endringene i den nå kristne ektefellen sånn objektivt sett kan sies å være positiv (men dersom også skremmende).
• Opplevelsen av å være på nær sagt helt forskjellige planeter og utfordringene i kommunikasjonen som følger med, og en trussel om ekteskapsoppløsningen lurende rundt hjørnet.

Som trosforsvar fungerer nok filmen mer som en introduksjon, og boka, som danner bakgrunnen for filmen, vil nok evne å gå mer i dybden på det. Den har vært tilgjengelig på norsk under tittelen “Saken gjelder tro” (lenke til lydbok). Filmen er likevel innom en rekke områder hvor vitenskapelig tilnærming morsomt nok oppstandelsesberetningen i evangeliene stor troverdighet hadde det ikke vært for at selve oppstandelsen i seg sjøl som hendelse er noe krevende fra det ståstedet. Som journalist med fokus på juss og bevisføringen, møter Lee dermed seg sjøl i døra en rekke ganger. Lees ateistiske venn som Lee rådfører seg med fremstår med sitt ståsted som en klok og redelig mann og erkjennelsen av “et steg i tro” i forhold til en uttalt ateistisk overbevisning er heller sjelden vare fra den kanten. For Lee virker det å være et avgjørende øyeblikk som gir ham en dytt i retning av å møte det han har erfart med kona si og hans undersøkelse av Jesu oppstandelse fra et historisk perspektiv med et åpent sinn. 

Hvem er filmen for?

Selv for meg, som ikke er en troende som er den mest ihuga i forhold til trosforsvar, var filmen en god opplevelse og en oppmuntring. Jeg opplever at møtet med veldig overraskende og erfarte fakta og fokuset på troverdigheten til det nye testamente gir filmen en god balanse og det blir ikke bare en intellektuell øvelse, men den gir en ærlig fremstilling av det emosjonelle aspektet ved plutselig å skulle forholde seg en livsanskuelse som virker helt fjern ved første øyekast. Det er ikke bare Lee som er fortvila, men den nykristne kona, også, og at det dermed blir krevende mellom dem, er troverdig framstilt, og den vil derfor oppleves ekte og relevant. Argumentene som føres, kan helt klart være relevante i samtale med mennesker vi omgir oss med, og filmen kan absolutt anbefales. For undertegnede ble det en positiv overraskelse.

I forhold til ikketroende, så vil nok filmen fungere best der gjenkjenningseffekten er størst; mennesker som har allerede har opplevd noe ubegripelig, men som er typiske tenkere som trenger å få noen svar på plass. I en slik kontekst vil filmen kunne være akkurat det som dekker behovet, gjerne i kombinasjon med boka, om de ikke bare er tenkere, men mer gravere. For ateister som ikke har Lees ateistiske venn sin erkjennelse et element av tro på begge sider, så vil nok filmen fort oppfattes som tynn. Til syvende og sist blir spørsmålet om det overhodet er noe som ville ha overbevist dem, for det er nok av uforklarlige hendelser som er godt dokumentert til å erkjenne at ikke alt forklares ut fra materie og vitenskap. En førstehåndserfaring som også er startpunktet i denne filmen og i den faktiske historien som fortelles er som oftest en nøkkel til å vippe mennesker ut av fastlåste posisjoner.

De siste dagene - det ultimate budskap (Joh 13-17, Apg 1) - del 3

Multipliserende vekst eller ikke - that's the question 

“Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.” (Joh 12.24-26)

Dette sier Jesus før han innleder den siste dialogen før han går korsets vei og til sin Far. Han bringer på banen noe grunnleggende Guds rike logikk, som er så vanskelig for våre menneskelige hjerner å få grep om. Hvordan kan liv komme ut av død? Hvordan kan en bli rik av å gi av det en har? Men Jesus er tydelig: Den som vil tjene ham, må
    1) følge ham,
    2) være der Jesus er.

Så når Jesus vasker føttene til disiplene og sier at det er et eksempel til etterfølgelse, så må vi finne ut av det betyr for oss, og så må vi gjøre akkurat det. Når Jesus sier at han vil lage en plass for oss i himmelen og at han ønsker at vi skal være der han er, så må vi gjøre det til en prioritet å tre inn for ham i Guds tronrom gjennom bønn, lovprisning. For noen er bibellesning der de møter Gud best og mest. Andre igjen møter Gud når de går ute i naturen og mediterer på Guds storhet. Vi kan lytte til forkynnelse eller opplesning av bibel og annen kristen litteratur. Uansett hva som fungerer for oss i en travel hverdag, så må vi løfte hjertene opp til Gud og stille vårt hjerte til ro innfor hans ansikt i overgivelse til ham. Det er det som er Selah i salmene. Et stopp for ettertanke. Selah er litt sånn hemmelighetsfullt - en vet ikke nøyaktig hva det betyr. Men rotbetydningen er å løfte opp, så hver gang jeg møter Selah i Salmene, så leser jeg: “Løft hjertet ditt til Gud og tenk på det.” Det viktigste vi kan finne ut hver eneste dag, er hva Far vil formidle til oss. Hva har han å si til hjertene våre? Vi trenger en daglig berøring av Herren, en erfaring av fellesskap med ham, og vi trenger daglig næring til troen og praktisk veiledning, så vi kan se hva han gjør, så vi kan samarbeide med ham.

I det Jesus forsøker å få over til disiplene når vi et høydepunkt i Joh 15 hvor Jesus på mange måter gir dem misjonsbefalingen på forhånd. Hvis vi forstår disiplene, og det er ikke vanskelig, for det er jo bare å se på oss selv hvor trege vi kan være til å skjønne hva Gud vil, så forstår vi også at Jesus var nødt til å gjenta en del ting mange ganger. Vi møter igjen kallet til å bære rik frukt som Jesus innleder med i Joh 12, og Jesus konkretiserer hva det innebærer for oss å følge ham, slik at vi kan bære hans frukt. Akkurat som i Joh 13, hvor Jesus vasker disiplenes føtter og snakker om å være helt ren, men likevel ha behov for fotvask, så introduserer Jesus Far som vingårdsmannen som renser hver gren som har liv og dermed bærer frukt, så de kan bære mer frukt. Disiplene, som er grenene i bildet Jesus her bruker, “er alt rene (renset) på grunn av det ordet jeg har talt til dere” (Joh 15.3). Du gjetter det gjerne, men ordet rense og alt være renset er helt make, bare i forskjellig form. Så vi har denne “er alt rene, men må likevel renses” paradigme som Jesus også presenterer i Joh 13. Jesus inviterer altså disiplene inn i en relasjon de alt er rene fordi han renser dem ved sitt ord, men som nå ikke må stoppe opp når han nå går til Far. Han inviterer dem inn i en dyp relasjon med seg selv, som han kaller “å bli værende i meg”. Det henger nøye sammen med at vi tar imot Jesu invitasjon til å være der han er. Jesus sin tale er ikke bare fortid (gr. logos), men det er også nåtid (gr. rhema). Far vil som vingårdsmann fortsette å rense dem; for som Jesus gav dem de ord Far gav ham, så vil Ånden gi oss de ord som Jesus får fra sin Far. I mange steder og sammenhenger i NT brukes de greske ordene for “ord” - logos og rhema - helt om hverandre, og det er egentlig ikke noe veldig skarpt og entydig skille mellom dem, for logos brukes i stor grad for alt som rhema brukes om. Men logos brukes likevel generelt mer om innholdet og helheten i budskapet og om innholdet i det skrevne, mens rhema i større grad brukes om en hendelse, fakta (Apg 10.37; 2. Kor 13.1), og refererer til det noen taler. Johannes sier eksempelvis at “I begynnelsen var Ordet (gr. logos)” (Joh 1.1), og “Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord (gr. logos)” (1. Joh 1.1). Vi kan noe forenklet si at Jesus er det evige livets logos, som taler (nåtid) til oss rhema som er Ånd og liv (Joh 6.63; Joh 3.34). Mens logos brukes om alt Guds ord, summen av det Guds har talt, så representerer rhema mer begrenset om det Gud taler til oss her og nå. Veldig forenklet kan en en si at Ordet går fra logos til rhema idet evigheten bryter inn i nåtiden, idet logos åpenbares for oss i den situasjonen og tiden vi er i akkurat nå, slik at vi vet hva Jesus ville ha gjort, vet hva han ville ha sagt, og vi kan representere ham (så vil en finne at logos også brukes om konkret muntlig instruksjon en hel del steder i NT, eksempelvis Joh 4.50). Poenget er at rhema som oftest brukes i en smalere betydning.

“Herren GUD har gitt meg disiplers tunge
så jeg kan styrke den trette med et ord.
Morgen etter morgen vekker han mitt øre
så jeg kan høre på disiplers vis.
Herren GUD har åpnet mitt øre.
Jeg var ikke trassig
og trakk meg ikke tilbake.” (Jes 50.4-5)

Det er Jesus som taler her i det som kalles Sangene til Herrens tjener. Det er veldig tydelig her at det ikke holder med det du hørte i går. For hver dag vil Gud tale til oss, og det er noe med å høre på disiplers vis; nemlig regelmessig og på en måte som gjør at vi har noe frisk og ferskt å gi.

Å høre Gud regelmessig og konkret gir mer bønnesvar

“Hvis dere blir i meg og mine ord (gr. rhema; min røst) blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og viser dere som mine disipler.” (Joh 15.7-8)

Jeg har nylig hatt et innlegg om Joh 15 ut fra oversettelsen The Voice, og jeg skal ikke gjenta alt som er skrevet der om frukt som både Åndens frukt, Åndens gaver og nye disipler vunnet gjennom Åndens vitnesbyrd i og gjennom oss. Men ikke overraskende sier The Voice oversettelsen “my voice”, der de norske oversettelsene har “mine ord”. Og det ville ikke være feil å oversette det slik, verken med tanke på at det greske ordet som er brukt, er rhema. Jesus sier også: “mine sauer hører (nåtid) min røst, og de følger meg.” (Joh 10.27). For det er i kontekst av
        1) å ha fellesskap med Jesus og bli værende i ham og
        2) høre hans røst tale til oss og
        3) følge etter ham,
at vi får løftet: be da om hva dere vil, og dere skal få det. Vi er like avhengig av Jesus som Jesus var av sin Far, for å gjøre Guds gjerning. Når Jesus sa at han bare kunne gjøre det han så Far vise ham, skulle vi hevde at vi er bedre enn ham og kan klare oss uten? Skal vi kunne kjenne Gud uten at det er noe bevis for at vi faktisk er Guds venner som kjenner Far slik at bønnesvar aldri er langt unna? Det er veldig forunderlig å møte kristne som har et så snevert forhold til nåde, at de ikke føler behov for nåde med mindre de har syndet. I en slik tilnærming er det er tryggest å synde - eller iallefall bekjenne et eller annet, så en har et faktisk behov for nåde. Hvis ikke utfordringen å følge Jesus, slik Jesus fulgte sin Far i alt gir oss en idé om at vi trenger en smule nåde, så må en jo lure på om en i det hele tatt tar Jesus på alvor. Men for meg er disse versene noe som står for meg nær sagt hver eneste dag. Hvordan få svar på bønn slik de første kristne fikk det? Hva er det Jesus egentlig mener med å bli i ham og at hans røst blir værende i oss? Og hvordan kan vi komme inn i det nære fellesskapet og det livet han inviterer oss inn i? Jo, men skal vi ikke være takknemlige for at vi er frelst? sier noen når en er så freidig å påpeke at her mangler det åpenbart noe i livene våre. Og selvsagt skal vi være glad for at vi er frelst. Men det er jo litt egoistisk om vi bare skulle kjøre party, party fordi vi er frelst, uten at vi skjønner at vi er en førstefrukt for Jesus som han har planer om å bruke for å vinne flere for Guds rike, så flere kan delta i gleden og takknemligheten. Han frelste ikke bare oss fordi han syns vi var jo mye kulere enn alle andre. Det var heller ikke vår glupe idé å begynne å tro på Jesus; det er et produkt av Guds nåde.

Uansett hvordan en forstår dette, så kommer en ikke rundt at Jesus gir et løfte om bønnesvar av en annen verden, og han sier i samme åndedrag at vi da kommer til å ære Far ved at vi bærer mye frukt og viser oss som hans etterfølgere. Det henger sammen med at vi er der han er, vi blir værende i ham på en slik måte at vi hører hans røst, han får tale til oss så hans nå-ord blir værende i oss, ikke bare det som var i går, ikke bare kunnskap vi har lagret i hodet, men hans levende ord til oss i vår hverdag, der han får ledet oss med sin røst. Det fører til frukt vi bare kan bære ved at vi kan be om hva vi vil (les: det han taler til oss og leder oss inn i), og det skal bli gjort for oss. Og det henger nøye sammen med det oppdraget Jesus snakker om i vers 16:

“Dere har ikke utvalgt Meg, men Jeg har utvalgt dere og innsatt dere så 
    1) dere skal gå ut og bære frukt, frukt som skal vare
    2) Han skal gi dere alt det dere ber Min Far om i Mitt navn” (Joh 15:16, NASB, NKJV) 

Jeg tror ikke han mener at vi skal gå utendørs og bære på en fruktkurv. Vi må være så ærlige at vi erkjenner at dette selvsagt refererer til misjonsbefalingen: “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler..” (Matt 28.18-20). Når Jesus gir misjonsbefalingen knytter han det til sin absolutte autoritet, og ordet innsatt understreker også betydning å være autorisert. Jesus sier at vi gjennom vennskapet med ham, der vi lyder hans røst, er autorisert til å ha adgang til å be Far og Far vil svare, noe han gjentar i Joh 16:

“På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen.” (Joh 16.23-24)

Bibelen sier at Gud ønsker at alle skal bli frelst og komme til en erkjennelse av sannheten. Vi kan ta utgangspunkt i det som en sannhet, og så kan vi be: “Far, jeg ber om at du frelser alle i hele verden. Amen.” Hvorfor bry Gud med flere detaljer? Han har jo full oversikt! Og så skjønner vi, alle som er født på ny og fylt av Ånden, at det er ikke helt slik dette fungerer. For alle i hele verden består av enkeltmennesker. Gud ledet en Ananias til Paulus for å be om helbredelse og lede til frelse, og en Filip ut i ørkenen for å lede en hoffmann til Jesus. Gud involverer oss i dette, og det vil derfor prege måten vi ber på. Det er forskjell å be om at Gud skal frelse all i hele verden og det å be for naboen eller kollegaen på jobb. Jesus vil tale til oss hva vi skal be om; og det vil prege i hvor stor grad vi får bønnesvar. For når Gud taler og leder, så kommer tro. Dersom Gud åpenbarer et behov naboen eller kollegaen har, eller vi på annen måte får vite om det, og Gud taler: “Det behovet skal du møte,” så gjør det en forskjell. Gud vil alt alle skal bli frelst (logos) er ikke like effektivt i vårt bønneliv som gå å tilby naboen eller kollegaen din forbønn for det og det (rhema). Konsekvensen av en slik forståelse vil være at en regelmessig setter av tid til å lytte, og at vil handle på det en hører så en etter hvert lærer å skille på egne tanker og Guds tanker.

Jesu kjærlighet til søsken og til alle
Men enn så mye vi er satt i et oppdrag og vi har autoritet på vegne av ham som har sendt oss, så er vi fremdeles mennesker som er sårbare og som har våre svake sider. Jesus understreker behovet for en ydmyk holdning til hverandre:

“Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.” (Joh 15.9-12)   

Vi har sett tidligere på det å leve i ansvarliggjøring i forhold til hverandre hvor vi hjelper hverandre til å leve rett og vi bekjenner synd i den hensikt å bli legt (Jak 5; 1. Joh 2.1-2). Husk at Jesus introduserer dette som et nytt bud i Joh 13. De har allerede vært på oppdrag sammen. Men Jesus har et annet perspektiv som vil være avgjørende for om de vil lykkes i lengden: Han har jobbet med å skrelle bort all rivaliseringen og umodenheten som har vært mellom dem. Tre år kan høres mye ut, men det er ikke lang fartstid og vi glemmer fort og særlig når det skjer mye og det blir avstand i relasjoner og geografi.

“Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet.” (Ef 4.1-2)

Kjærligheten til hverandre utelukker ikke kjærligheten til andre for søskenkjærligheten føyes sammen med kjærligheten til alle (2. Pet 1.7). Det er umulig som menighet og Guds folk å leve i Guds kjærlighet til hverandre uten at kjærligheten til alle også kommer til uttrykk. Det er umulig som menighet og Guds folk å uttrykke Guds kjærlighet uten at Gud får anledning til å gjøre det på den måten han liker å gjøre det. Vi må ikke blande menneskelig medfølelse og Guds kjærlighet. Jesus strøk ikke bare de syke på kinnet og trøstet dem, skjønt det hadde vært bedre enn å gjøre ingenting; Jesus helbredet de syke og løste dem som var bundet av onde ånder (merk: begge har samme rot; den onde). Det Jesus snakker om her er ikke en sentimental religiøs klubb for spesielt interesserte; godt gjemt i gudhus og som andre egentlig ikke legger så mye merke til med mindre rettighetene deres blir truet: Da protesterer de høylytt (og selvsagt mest i egne tilrettelagte medier som ingen andre leser). Han snakker om en hær sendt ut til en lite vennlig verden som fort kan snu seg mot oss. Godt at det er gode nyheter vi kommer med, og at det kan skape glede hos mange (Apg 8). For religiøse og sekulære maktbaser kan føle seg truet og da blir forfølgelse fort en realitet. Det er Jesu budskap i Joh 15.18 - 16.4. Jesus er klar over at det er en risiko for at forfølgelse kan føre disiplene til fall (Joh 16.1; se også Matt 7.21-23). Jo mer tegn, under og mirakler, jo større resultater og jo mer vil enkeltpersoner og ulike instanser i samfunnet føle seg truet. Den norske stat og den norske kirke lot Hans Nielsen Hauge råtne under elendige kår i fengsel, enda alt han gjorde var å forkynne evangeliet og utruste bønder til å starte bedrifter. Jesus vil ikke legge skjul på forfølgelse som han vet kommer. Det innebære martyrdøden for en hel del av dem. Du sender ikke ut en hær til ulvene uten å ha lært dem å ta vare på hverandre. Jesus snakker om vennskap der vi legger ned livet for hverandre. Det kan være å tjene hverandre i kjærlighet, men for en del disipler så får dette også bokstavelig anvendelse.

Det kan virke overveldende, ikke sant vel? Men alt dette begynner med at vi forstår at himmeldøren er åpen; vi kan være der Jesus er, og det er det han så gjerne vil for oss. For da får vi fatt i hans hjerte, hans perspektiv, hans drømmer, hans tro, hans kraft, hans kjærlighet. Han har sendt oss sin Ånd, så vi kan få del i den Jesus er, så Jesus kan bli herliggjort i og gjennom oss (Joh 16.7-15). Jeg mediterer stadig på disse avsnittene. Det er noe her vi bare må få tak i. Det handler ikke om hva vi kan få til. Hvetekornet må i jorden og dø. Først da kan det bli rik frukt. Det er hans oppstandelsesliv dette handler om. Herre, miskunne deg! Om ikke annet, så for ditt navns skyld. Om ikke annet, så for deres skyld som du gav ditt liv for. Vi fortjener ikke noe av dette, treglærte og bedagelig anlagte som vi er. Kom Jesus, ja, kom Herre Jesus!