Ydmyk, men oppreist (Job 42.1-6)

Dette avsnittet er noe av det vakreste i bibelen. Job skjønner at hans besøkelsestid er kommet. Han vet at han har snakket langt utenfor rammene av hva han egentlig forstår. At Gud utfordrer ham på dette, kommer ikke som et sjokk på ham. Når kristne har det virkelig vondt, så er det godt klar over at det som tenkes og sies ikke stemmer med troen og teologien. I forhold til Gud er det ikke vanskelig å innrømme. Men i møte med teologisk korrekt "forståsegpåere" som egentlig ikke har noe svar, men heller legger stein til byrden, er saken en ganske annen. Om du ville lese Jobs bok, så vil du se at Job holder fast på det som er hans hovedsak gjennom hele boka. Hans inderlige ønske er at Gud skal dukke opp, så de kan få sortert ut tingene med hverandre.
I møte med de egenrettferdige vennene hans, trigges han til kamp. Men til kamp for hva? Det eneste dette gudsbildet skaper er angst, og denne angsten gir Job utløp for opptil flere ganger. Gud kommer nok til å dømme ham og sende ham luks i fortapelsen, uansett hvor rettferdig han nå skulle være. Men samtidig klarer ikke Job å gi opp håpet: "Jeg vet at min gjenløser lever". Dette er Jobs hjerterop: "Å, om Gud bare kunne låne meg et øre, så jeg kunne få spørre ham hvordan dette egentlig henger sammen. Jeg trodde jeg kjente ham, men nå ser jeg at dette er altfor grunt. Det holder ikke! Bildet er så mye større, det er bare at jeg skjønner det ikke."
Når Gud åpenbarer seg for Job, er det en liten sak for å Job å kalle tilbake alt han har sagt i smerte, angst og sinne. Nå som Gud er her, hva i all verden skulle det nå være godt for å holde fast ved det. Men en ting holder Job fast ved - nemlig ønsket om å lære Gud å kjenne.

"Men hør på meg, så vil jeg tale. Jeg vil spørre deg, og du skal gi meg svar. Før hadde jeg bare hørt om deg, men nå har jeg sett deg med egne øyne."

 Hvor ble det av angsten for Guds dom, Job? Det er en freidig og trygg Job som nå taler til Gud. Han er ydmyk. Han holder ikke fast på det som har vært. Nei, Job ser fremover. Han drømmer om nye og dypere åpenbaringer. Tenk! Gud er her! Endelig, kan vi utvikle vennskapet fra å være at "jeg har hørt om deg" til at "jeg kjenner ham". Vi kan heve oss over Job og tenke at jommen hadde han ikke mye greie på tingene før Gud møtte ham. Jeg tror at dersom vi hadde hatt et møte med Gud slik Job hadde, så hadde vi sagt mye det samme. Et realt møte med Gud innebærer et skille - et før og et etter. Hans Nielsen Hauge var ikke den samme. Om vi ville være reelle i vår evaluering av vår kristne vandring med Herren, så ville vi erkjenne at du verden hvor lite vi egentlig kjenner Gud. Fordømmelse? Nei, bevares. Det er jo kjekt med utsikter til utvikling og fremgang, da. Spørsmålet er mer om lengselen og drømmen om å kjenne Gud på dypet har grepet vårt hjerte like mye som det hadde grepet Job sitt.