Den uovervinnelige byen (Salme 46-48)

Guds by er et tema i skriftene, og ikke minst her i salmene. By uttrykker styre, ordning og fellesskap - og er et bilde på Guds rike. En må ikke definere Guds by - det nye Jerusalem - som noe fysisk - det er en himmelsk størrelse som kommer ned fra himmelen, fra Gud leser vi i Åp 21. Det som er i himmelen er ikke fysisk, eller hva? Guds by - hans styre, er like ubegrenset som Gud sjøl. Når Gud ber profetene om å måle ulike deler av byen, så er det uttrykk for ordning og struktur. Det er ikke slik at det som er uendelig mangler struktur. Alt Gud gjør har en struktur. Hele universet er så ordnet i alle deler, at forskere undrer seg mer og mer jo dypere innsikt de får i skaperverket. Ikke en ting er basert på tilfeldigheter. Alt er ordnet ned til minste detalj - enda om skaperverket lider under synd, opprør og død. Hele skaperverket forkynner Guds eksistens sier bibelen.
Struktur i menighetslivet er ikke noe som mennesker har funnet på, og som vil forsvinne i evigheten. Det er strukturer som er evige i sin natur. Andre er mer tidmessige og mer avhengig av kultur og sedvane. Jeg har observert at noen blir så redde for struktur at de blir uten ryggrad. Alt fellesskap har en struktur, også vårt fellesskap med Gud. Vi snakker med ham daglig, og gjerne på faste tidspunkter. Ikke at det hjelper Gud, men det hjelper oss - å lage gode vaner fordrer at ting gjentas. Om alle vaner var negative av natur hadde ikke bibelen snakket om det som noe positivt, også. For min del er tid i ordet under frokosten - dobbel frokost, og så har jeg en stille stund på bussen på vei til jobb. Prøver også å få etablert et fast sjekkpunkt på ettermiddagen, men har ikke lyktes helt, ennå.
Også vårt fellesskap med hverandre er preget av struktur og vaner. Guds rike fellesskap er familie, og i en familie så har vi en struktur. Vi spiser sammen til faste tider, og har noen regler som vi forholder oss til, som å si fra hvor vi går og hvor lenge vi blir borte, og om vi ikke kommer til en av de faste måltidene. Vi er ansvarlige overfor hverandre - ellers er vi jo ikke en familie. Da bor vi bare i samme hus, og det er ikke det samme. Familie er ikke slik at vi bare tilfeldig stikker innom og så, oi, sann, her fant jeg noen andre. Så kjekt! Hvorfor poengterer jeg dette? Jo, fordi noen har fått det for seg at nærmest all struktur er av det onde. De snakker om liquid church - menighet kan foregå overalt - på kafé, på stranda, på kjøpesenteret, og når som helst. Og selvsagt kan det det. Menighet handler framfor alt om relasjonsbygging og så og si alle steder er egnet, både innad og utad. Menighetsliv kan skje på fjellturer, ferieturer, treningsstudio - hvor som helst. Som familie så gjør vi ulike ting sammen og blir kjent på ulike arenaer. Ulike familiemedler har ulike behov og det må vi tilrettelegge for og ha takhøyde for. Men hvem har sagt at dette står i motsetninger til faste måltider til faste tider? Det er når vi lager motsetninger som det ikke er dekning for at vi ender opp i problemer. Selvsagt er det et problem om menighete begrenser seg til møter. Da er det ikke familie lenger. Og heller ikke et uttrykk for Guds rike. Men om man erstatter dynamikk for struktur så er det ingenting som holder dynamikken sammen og gir det en retning. Du retter ikke en feil ved å introdusere en ny. Når det blir et poeng at den faste samlingen i uka skal være på ulike tidspunkter bare fordi man vil ha variasjon for variasjonens egen skyld, da har man misforstått hvilken dynamikk som gir vekst. Om det ble en profetisk øvelse å vite hvor og når det blir samling, slik de kristne i Kina er nødt til å leve pga forfølgelse, så er det så sin sak. Men når samlinger og innhold avtales på Facebook samme dag og kanskje timer i forkant, så har man gitt seg selv et dårlig utgangspunkt som heter latskap i planlegging. Og latskap gir ikke vekst. Snakker jeg mot noe som ikke finnes? Nei, slikt har jeg ikke tid til - jeg deler egne erfaringer og egne opplevelser. Jeg har sett vekst - dobling og seksdobling, og jeg har sett mangel på vekst. Det gir noen tanker om hvilke underliggende prinsipper, jordsmonn, vann og røtter som gir vekst og hva som hindrer den. Jeg savner å se mer fellesskap utenom faste samlinger. Mesteparten av sann disippelgjøring kan aldri skje på de faste samlingene om det er gudstjeneste eller gruppesamlinger. De få samlingene som er egnet er når bare du og en til kommer, og de klarer vi å avlyse med den begrunnelse at det kommer for få(!) Få er supert i et disippelgjørings- og vennskapsperspektiv. Det er ikke naturlig å fortelle dype og personlige ting til en hel gruppe. Det er noe vi gjør med venner som vi er blitt trygge på. Trygghet bygges over tid når vi gjør ting sammen, spiser sammen og snakker sammen i ulike sosiale kontekster. Jeg undres hvor over få av oss menighetsfolk som drar på ferier sammen. Jeg har foreslått det for noen, men det dør i taushet. Så langt, men ikke lenger. Hvorfor skal ferie være ferie fra å dyrke fellesskap med venner i menigheten? Passer det meg ikke at de ser hva jeg gjør når jeg har ferie? Vil jeg helst være i fred?
Jeg elsker Guds by slik Guds ord beskriver den. Mange tenker på menighet når vi snakker om Guds by, og tenker på murer og begrensinger og de som er innenfor og utenfor. Mens bibelen sier at det er Gud selv om er muren - hans ild - hans vesen, hans kraft og hans hellighet. Hva betyr det? Det betyr at dersom du ikke har rent mel i posen, så holder du deg et godt stykke unna. Det betyr at historier som den om Ananias og Saffira gjør at du frykter Gud enten du nå er innenfor eller utenfor. Det betyr også at muren ikke er defensiv, men offensiv. For selv om ingen turde å være i lag med de kristne (naturlig nok når folk dør nå de lyver), så ble folk frelst hver eneneste dag. Vi trenger ikke holde oss borte fra ikke-troende i redsel for å bli uren. Vi har lært hans hellighet å kjenne, og den har en sterkere påvirningskraft enn all urenhet. I GT var det slik at når en kom borti en som var uren, så ble en selv uren. I NT er det slik at når vi kommer i nærheten av en som ikke er blitt renset slik vi er det, så kjenner de ubehaget av lys som skinner i mørket. Derfor er det vekkelseshistorier forteller at bare Guds menn kom i nærheten av folk, så kom de i syndenød. Peter opplevde et mirakel i forhold til det konkurstruede fiskefirmaet, og hans respons var: Gå fram meg! Jeg er en syndig mann. Hva var det? Et mirakel? Jo, absolutt. Men mer: Mirakelets Gud stod foran ham i menneskelig skikkelse. Det er en elv med bekker i Guds by som bringer glede. Ikke bare i internt - selv om det er selvsagt, for: "Det ble stor glede der i byen" (Apg 8.8). Dobbeltbekken bringer liv og legedom og glede overalt hvor den slippes løs (Ezek 47). Vann som ikke er i bevegelse er ikke Guds rike. Jesus snakker om kilder på innsiden som veller fram og gir evig liv og som strømmer fram og påvirker. Det er bekken fra Ezek 47 han snakker om. Profeten får spørsmålet: Har du sett det, menneske? Vi kan stille oss selv det spørsmålet: Har vi sett det? Har vi sett Guds rike i aksjon. Har vi sett når Jesus gyver løs på fienden gjennom våre liv og river ned tankebygninger og alt stort og stolt seg reiser seg mot kunnskapen om Gud? Jeg har vært på mange vekkelseskonferanser. Men det triste er at mange kommer for selv å få, heller enn å bli utrustet til å gi til andre. Men trenger ikke kristne legedom og styrking, da? Jo, visst. Jeg hadde bare håpet at ikke egen sykdom ville hindre Jesus i å møte andre gjennom oss. Bare hvis jeg hadde..... Troen sier: Jeg tror jeg har. Kjærligheten sier: Jeg legger ned mitt eget for å si andre berørt og oppbygd.
I Guds by er det lovsang og tilbedelse -24/7. Hvorfor? Fordi Guds trone er der, og for hans trone er det alltid tilbedelse (Åp 4 og 5). Guds by er mer enn menighet. Guds by er hans styre. Guds by innbefatter myriader av engler som tilber Gud. Vi blir inspirert av dem, og vi inspirerer dem. Den vekselvise profetiske dansen for Guds trone er det vi finner beskrevet i åpenbaringsboken. Det finnes lovsanger som gjør vis (Sal 47.8). Jeg møter stadig troende som med bibelen i hånd finner det vanskelig når lovsang tar for mye plass, for de ønsker mer tid i Ordet. Jeg lurer på hvilke sanger de synger, for jeg synger Ordet når jeg lovpriser, og jeg mediterer på det mens jeg synger. Gud, vis meg, gi meg åpenbaring, la meg forstå. Det er skriftlesning i Åpenbaringsboken, også, men om vi skal ta himmelen til inntekt for vår praksis, så er det lite bibelgrupper der oppe.
Guds by har et mål og et kall. Å være til glede for hele jorden. Guds gode, rettferdige styre - rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd - som en by på et fjell - kan ikke skjules. Salmisten sier "fagert" og "høyt". På tross av at det nye Jerusalem er ikke er noe fysisk, men åndelig, er virkningen av Guds rike og Guds rikes fellesskap så tydelig at det ikke kan skjules. Faktisk er det slik at  å prøve å skjule er mer Guds rike modus enn å prøve å få folk til å komme gjennom annonsering. Jesus hadde et større budsjett for å gjemme seg enn for å lage store møter. La Gud annonsere. Når vi er ryktespredere om det Gud gjør, så gjør vi vel. Vitnesbyrd skaper tro og nysgjerrighet. Når de som ennå ikke er kommet til tro ennå, begynner å spre rykter om det vi har opplevd, så vil vi se at deres innsats er enda mer effektiv. Og igjen finner vi dette, her i Salme 48. Der Gud er kjent, blir hans navn lovsunget, helt til jordens ender. Enhver vekkelse har vært preget av de sangene som er blitt født i dem. Lovsangen er Guds folks marsjsanger mot målet: Guds rike utbredt - folkeslagene disippelgjort - Jesu brud gjort klar - og "the return of the King". I åpenbaringens siste kapitler finner vi Guds by - bruden - gjort klar for brudgommen. Den kommer ned ifra himmelen ifra Gud. I motsetning til tradisjonell kristen tenking, er ikke bruden på vei til himmelen. Nei. Der har hun vært lenge - det har lenge vært hennes hjem. Hun har levd der, sett og lært med en hensikt: "La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen": Himmel på jord: En ny jord under en ny himmel. Det er en prosess og det er et endepunkt. Om du leser de tre siste kapitlene i Åpenbaringsboka så vil du se - både prosessen og endepunktet er der. Ingen prosess - ingen endepunkt. Jesus kommer igjen først når BÅDE Ånden og bruden sier kom. Jesus har gitt oss misjonsbefalingen fordi han tror vi kan fullføre den. Misjonsbefalingen er ikke som loven, uten kraft til å gjennomføre. Han som befalte gav også et løfte: dere skal få kraft i det den hellige Ånd kommer over dere. Vi kan unndra oss ansvar og unnskylde oss så mye vi vil, men vi kommer en dag til å bli stilt til ansvar for hva vi gjorde med evangeliet. Kyrie eleieson. Herre, miskunn deg over det folket som er nevnt med ditt navn. La troen bli varm og ekte og levende, så Ordet kan få armer og bein igjennom oss til ære for ditt navn.

Sant paktsvennskap - mer enn perler er det verdt (1. Sam 23.15-18)

Historien om David og Jonatan, Sauls sønn, er en vakker historie. Den forteller om vennskap, om hjerteknytning i Gud, og om trofast overgivelse til hverandre.
I disse versene ser vi at Jonatan reiser ut til David mens hans far er på jakt etter David for å få ham drept. Og han gjør for David det som er det viktigste vi kan gjøre for hverandre i Guds familie - å hjelpe hverandre til å hente nytt mot hos Gud. Jonatan minner David om Guds løfter og han bekrefter at han tror på det, selv om det betyr å gi fra seg plassene på tronen. Dette er selve grunnen til at Saul er på jakt etter David, og Jonatan har flere ganger refset sin far og vågd livet sitt for Davids skyld. Han er ikke opptatt av egen posisjon, han er mer opptatt av relasjon og Guds rikes framgang. Har han en rolle i dette? Absolutt: "og jeg skal være den nest etter deg" (1. Sam 23.17). Hva var det det som gjode at Jonatan tenkte at han skulle være den nest etter David? Jo, kvaliteten på relasjonen dem imellom. Det var ikke noen andre som gjorde det Jonatan gjorde med den kostnaden og risikoen som han hadde. Det var et liv i Gud som bandt dem sammen.
Når vi leser i salmene ser vi at David hadde mange tunge stunder. Det er slik at livet kan medføre så tunge belastninger at motet svikter. David er regnet opp som en av trosheltene i bibelen - en mann etter Guds hjerte. Det å være en troshelt er verken at livet går på skinner til enhver tid, eller at vi til enhver tid er på høyden og ser ting fra Guds perspektiv. Det er derfor vi trenger hverandre. En av de sterke kvalitetene i dette vennskapet mellom David og Jonatan er at de er ærlige med hverandre - de sier det slik det er, og de tåler det. Det er ikke alle kristne jeg omgås med som jeg har en slik relasjon til, og det forventer jeg heller ikke. Det har både med modenhet og modenhet i relasjonen å gjøre. Vi kan ha mange venner, men alle trenger vi noen virkelig nære og gode venner, dem vi kan være dønn ærlig med og få ærlige tilbakemeldinger ifra. Det er slik i relasjoner at det ikke er likegyldig hvem som sier ting. Folk som vi har opplevd empati og tålmodighet ifra, tåler vi å høre mer direkte tilbakemeldinger fra. At vår nære venn er glad i oss, er demonstrert i praksis og vi vet at de er for oss. Tanken om at "de vet ikke hvordan jeg har det" eller "bryr de seg virkelig?" vinner ikke så lett terreng. Vi låner et ekstra øre, selv om det nære venner sier også kan gjøre vondt.
Ingenting er som et nært vennskap i Gud. Gudslivet og gudsfrykten gir vennskapet en retning - et mål. Vi vil hjelpe hverandre til å leve helhjertet med Gud. Vi utfordrer og oppmuntrer hverandre. Vi gjør avtaler og holder hverandre ansvarlige overfor Herren. Paktsvennskap binder ikke hverandre opp. Guds kall eller omstendigheter kan flytte på oss, så en for perioder er fysisk lenger borte fra hverandre. Vennskapet lever likevel, og med dagens teknologiske muligheter er det fullt mulig å holde kontakten, også, selv om det blir å en annen måte. Paktsvennskap er ikke eksluderende. En kan få nye nære venner, og det er ingen sjalusi inne i bildet. Det er et skille mellom paktsvennskap og ekteskap. Begge er et sjelsbånd, men det leves ut på forskjellig måte. Ekteskap eksluderer andre i selve paktsforholdet, og en er ikke flytte hvor en vil uten at ektefellen er i enighet og tro. Du kan ikke si: Nå vil jeg leve med den, heller. Paulus og Barnabas var paktsvenner - det var Barnabas som førte Paulus inn i arbeidet, og de arbeidet sammen. Så arbeidet de mer hver for seg, men fortsatt var de paktsvenner. Paktsvennskap overlever uenigheter - for kjærligheten gir hverandre rom - det er bare en eier - og det er Gud.
Det er når livet er virkelig tøft at en oppdager hvem som virkelig er gode venner. Det er da en oppdager forskjellen på dem som er klar til å gi oss overfladiske, velmenende råd, og så la det bli med det, og dem som er klar til å gå mange mil med oss, og gi oss både tid og oppmuntring, gang på gang. Du verden hvor høyt jeg setter dem som har gjort dette med meg, og med oss som ektepar. Hvor verdifullt er ikke slike vennskap? De som sa: "Jeg tror!" og ikke: "Du må tro" når det var som mørkest. Hvor verdifullt er ikke det håpet som bryter fram når kan si midt i all din elendighet: "Jeg tror". "Jeg skal be". For noen ganger er situasjonen slik at en ikke kjenner at en har noe tro, knapt nok håp. En sann venn vil skjønne når det er slik, og ikke belaste ens allerede  plagede venn med krav om tro og rett bekjennelse. De vil ikke være som Jobs venner som så elendigheten, men la stein til byrden. Det er andre tider da korreksjon og gale og vantro tanker er helt på sin plass, slik her med David og Jonatan. David ser døden i hvitøyet, men Jonatan er trygg på at David vil overleve. Det skal gå det slik Herren har lovt deg, David. Hvordan vet vi hva situasjon vår venn er i? Hvis verdien som styrer er rett relasjon heller enn rett mening, så er det en stor hjelp. Venner finner det ut av med hverandre fordi de bruker tid og ressurser på det, fordi det er et mål.
Når Jonatan dør sammen med faren, holder David en dødsklage over ham. Han slår fast at slik den paktskjærlighet Jonatan viste er dypere og mer betydningsfullt enn den driften som utgjør noe av limet i forholdet mellom mann og kvinne. David savnet Jonatan dypt, og det triste er at han ikke lyktes med å bygge et tilsvarende relasjon - en paktsvenn i krigen. Joab, som overtok som hærsjef var ikke som Jonatan - var ikke av samme ånd - David og Joab kom derfor ikke så godt overens, og David gav seg til å holde seg hjemme når de var ute ved fronten. Det førte til fallet med Batseba, og det startet en lang rekke med trøbbel i Davids familie. Det viser verdien av slike paktsvennskap. Ikke en gang David klarte seg godt uten. Gjør du? Bygger du slike vennskap der en hjelper hverandre å hente mot ifra Gud? Det kan fort bety forskjellen mellom suksess og fiasko. Må Herren gi oss å være slike trofaste venner.

Ikke pynt på det overfor Gud i prøvelser. Få det ut! (Salme 38-40)

David hadde rikelig erfaring med å stå under stort press og så døden i hvitøyet flere ganger. Press over lang tid gjør noe med det indre livet. En opplever at til og med små feil, kan føre riktig galt av sted. En kan bli veldig oppmerksom på egne feil og tilkortkommenhet som årsak til elendigheten en står i (salme 38). Anklagene står i kø, både i ens eget hjerte og utenfor. Det kommer en forsiktighet og taushet over en som ikke er gudelig og som gjør smerten bare større (Salme 39). Da er det bedre å si som David, som appellerer til Herren: "Det er du Herre som kan gjøre noe med det presset jeg opplever. Det er ditt verk, for du står over alle ting." Det kan høres ut som om David anklager Gud, men så lenge hjertet er å lære Gud å kjenne, så lever Far i himmelen godt med det. Også Job utfordret Gud og kom godt ifra det. Perfekt teologi betyr niks og nadas for Gud om hjertet roper i smerte. Davids taushet som han beskriver i Salme 39 var motivert av redsel for at de lovløse rundt skulle ha noe å utsette på ham. Det er en lovisk tilnærming som ikke fører noe godt med seg. Du kan ha et perfekt ytre, og være langt borte fra Gud. For det er hjertekontakten Gud vil ha, også når vi strever med å se den "faderlige fornuften" og både sier og gjør ting som er utenfor det vi tenker er korrekt. Stort press over tid kan føre til depresjon og angst, hvor en handler irrasjonelt. David smakte også noe av dette, vi kan lese det ut av noen av salmene han skrev og av bibelhistorien. Men som gjorde David til den Guds mann han var, var nettopp det vi leser her i Salmene. Han delte hjertet sitt med Herren i alle situasjoner og alle sinnsstemninger. Det at Gud kaller David en mann etter Guds hjerte skulle gi oss stor trygghet og frimodighet når vi ser alle de "rare" bekjennelsene i salmene. Bekjennelsene er viktig, vi er den forkynneren vi hører mest, men gudsforholdet rekker mye lenger enn korrekt bekjennelse. Veien ut av avstand, sinne, opprørthet og bitterhet over livet, går gjennom å legge alt fram for Gud, slik Paulus oppfordrer oss til i Fil 4. Gi det til Ham! Ikke pynt på det. Om du vil si det som det er, så vil Gud også si det som det er. Du får de vonde tankene og følelsene ut, og det gir rom for Guds alternative tanker om situasjonen. Å be i tunger er effektivt når vi kjenner det brenner der inne, men vi sliter med å finne ord. Da lar vi hjerte og ånden tale til Gud. Bibelen sier at sinnet ikke har nytte det. Det rare er at det gir en effekt. Når hjertet får slå seg til ro fordi en har øst det ut for Gud i et språk sinnet ikke forstår, så klarner tankene også. For vi er ånd, sjel og legeme. Dette hører sammen og påvirker hverandre. Noen ganger når ting er ille, har jeg satt på lovsangsmusikk og bare latt meg betjene. Det er vår tids salmer, hymner og åndelige viser av folk som synger og spiller av hjerte for Herren. Så kommer en sang som uttrykker akkurat det jeg kjenner på, og jeg kjenner en forløsning i ånd og sinn. Det er alltid en salme i bibelen som uttrykker det du opplever. Er du en samler av lovsangsmusikk, så vil du ha et repertoar av nye salmer, med mange forskjellige uttrykk, og som er i samme profetiske strøm som salmene. For salmene er opprinnelig sang og musikk, ikke bare tekst. En kan profetere på instrumenter, ifølge bibelen. Flere steder kom Ånden over profetene når det ble spilt på instrumenter. Livet og livet med Gud er så dynamisk. Det er perioder og faser i livet, og ingen av dem er bortkastet. En kan tjene Gud og takke Gud under alle forhold. Også når presset truer med å gjøre oss tause, eller når en skriker i smerte, har Gud sitt nådige smil og hans velvilje i møte med oss. Ikke blir gleden mindre og hengivenheten større når Guds løsning og mirakler kommer vår vei. Jeg ropte til Herren, og han svarte meg. Han dro meg opp av de veldige vannmassene og satte min fot på fast grunn. Herren har vært god mot meg, og nådig alle mine dager. Hva kan jeg annet enn å prise ham med min munn og med mitt liv (Salme 40).