Kristen identitet og nærvær (Hebr 10, TPT)

“And by his one perfect sacrifice he made us perfectly holy and complete for all time!
The Holy Spirit confirms this to us by this Scripture, for the Lord says, 

“Afterwards, I will give them this covenant: I will embed my laws into their hearts and fasten my Word to their thoughts.”

And then he says, 

“I will not ever again remember their sins and lawless deeds!” 

So if our sins have been forgiven and forgotten, why would we ever need to offer another sacrifice for sin?
And now we are brothers and sisters in God’s family because of the blood of Jesus, and he welcomes us to come right into the most holy sanctuary in the heavenly realm—boldly and with no hesitation. For he has dedicated a new, life-giving way for us to approach God. For just as the veil was torn in two, Jesus’ body was torn open to give us free and fresh access to him!
And since we now have a magnificent King-Priest to welcome us into God’s house, we come closer to God and approach him with an open heart, fully convinced by faith that nothing will keep us at a distance from him. For our hearts have been sprinkled with blood to remove impurity and we have been freed from an accusing conscience and now we are clean, unstained, and presentable to God inside and out!” (Hebr 10.14-19)

Jeg elsker Hebreerbrevet. Det er fullpakket med åpenbaring. Alt dreier seg om Jesus og hvordan han er garantisten og oppfyllelsen av en ny og bedre pakt. Når jeg var ung kristen, så var det hebreerbrevet som hjalp meg til å forstå kristen identiet og en ren samvittighet. Renhet er en så vidunderlig ting! For uten renhet, så det alltid være hos oss en reservasjon mot Gud - en avstand. Vi blir redde for Gud istedet for å få en dyp respekt for ham, der vi for alt i verden ikke vil såre ham; det bibelen kaller for gudsfrykt og kjærlighet til Gud. Hva er egentlig beviset på at vi er rene, da? Hva kan vi slå i bordet med når fienden, anklageren, skyter brennende piler mot oss?

“Og Gud, som kjenner menneskets hjerte, ga dem sitt vitnemål ved at de fikk Den hellige ånd slik som vi. Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset han hjertene deres.” (Apg 15.8-9, N11BM)

Det vitnemålet Gud gir dem som ved troen på Gud Salvede (gr. Kristus) får sine hjerter renset, er at han gir dem sin Ånd. Og ved én Ånd får vi adgang til Pappa Gud (Ef 2.18). Kunne de som mottok Ånden i Kornelius sitt hus, som Peter refererer til i apostelmøtet (Apg 15), vite at de hadde mottatt Ånden? Så absolutt! Det var så tydelig at også de som kom med Peter i sin forskrekkelse måtte anerkjenne det som et faktum. Gud rente sin Ånd ut over hedninger, og vips så var den "bare-for-jøder" teologien skrevet om. Selvsagt i retning av å være mer på linje med de store linjene i Guds ord som inkluderte hedninger i Guds frelsesplan. Men Gud handler like fullt helt på tvers av forstå-seg-påeres forvetninger, og de var dypt sjokkerte. Men skal vi få balanse i regnskapet og ikke havne i fariseeristisk biblisme, så må vi forstå at slik Skriften er bevis, så er Åndens virke det like fullt. Vi har en Gud som ved Ånden har blåst inn sin inspirasjon i Skriftene, så når vi leser dem, skal forstå at uten Ånden er på siden av Guds plan med oss, samme hva ellers gode tanker og filosofier vi holder oss med.

Kristen identitet kan aldri formes uten en kristen erfaring. Hva mener jeg med det? Let me rephrase.

“En salvet idenitet kan aldri formes uten en erfaring av å være salvet.”

Ånden og salvelse henger uløselig sammen. Vi har en utfordring dersom vi kan si at vi har Ånden uten at noen andre legger merke til at vi har ham. Det er helt ubibelsk. Det gjaldt ikke for Jesus, som ifølge bibelen og i motsetning til Koranen, ikke gjorde et eneste mirakel før han ble døpt, og himmelen ble revet åpen og Ånden kom over ham. Det gjaldt ikke for apostlene som ble trent opp i Jesus School of Supernatural Ministries i 3 år, og etter Jesu død og oppstandelse mottok Ånden på pinsedag. Når det mottok Ånden samlet det hele halve Jerusalem, og folk spurte: Hva er dette for noe? 3000 tok imot Jesus om Messias, Guds Salvede og ble frelst den dagen. Det gjaldt ikke for de første kristne som mottok den samme apostoliske erfaringen som apostlene, inklusive de vi leser om i Kornelius' hjem (Apg 10.34ff) og inklusive de som Paulus møtte utenfor Efesus (Apg 19). Og det gjelder ikke dag. Er en virkelig full av Ånden, så kommer folk til å legge merke til det, og du er veldig klar over det sjøl, også.

Det er ved Ånden vi har adgang til Pappa Gud. Det er ved Ånden at vi har adgang like innfor nådens trone som er i himmelen. Skriften forteller oss om herlige realiteter. Men det er Ånden som virker med Ordet og realiserer det i og gjennom oss. Jeg håper virkelig ikke at dette er teoritiske størrelser for deg. Guds tronrom i himmelen er et slikt vidunderlig sted. Det er der Gud har velsignet med all Åndens velsignelse i himmelen, i sin Salvede (gr. Kristus; Ef 1.3). Det er der vi er plassert i Den Salvede (Ef 2.6). Ikke bare henslengt, som på måfå. Men innsatt som et kongelig presteskap. Ordet i den greske teksten er sugkathizo - det betyr å sette seg sammen med. Så når vi setter oss sammen med Jesus, Guds Salvede; hva sitter Jesus på i himmelen? Jo, han sitter på tronen. Hva betyr det? Det betyr at vi har fått autoritet i hans navn, og Johannes går så langt som å si at “slik den Salvede (gr. Kristus) er, slik er vi i denne verden” (1. Joh 4.17). Det var da litt av en uttalelse, eller hva? Vi er forpliktet til å leve slik Jesus levde (1. Joh 2.5). Det dreier seg om trofast kjærlighet - gresk Agape - hebr. Chesed, og det dreier seg om å leve avhengig av den hellige Ånd salvelse, slik han gjorde det.

Vi tror at Jesus er Herre, og han er det. Men hans herredømme innebærer mer enn at vi er ham lydige på en del moralske områder som vi har definert som viktige, som ekteskap, sex og alkoholkonsum. Det betyr det samme som når Jesus gikk på jord; det vi vil si om vi har skjønt hva han holder på med. Demoner er oss lydige. Sykdommer må vike. For vi er salvet av den Ånd som Jesus var salvet med (Luk 4.18). Hvis ikke vi erfarer dette, så mangler vi noe vesentlig i en kristen (les: salvet) erfaring. Men Jesus understreker noe veldig viktig når disiplene kommer tilbake og snakker i munnen på hverandre om de erfaringene de har gjort - i pur begeistring. Det er en glede og et ankerfeste som overgår alt, og det er vår plass i himmelen sammen med ham (Luk 10). Alt dette andre som vi erfarer og er ment å erfare, strømmer ut fra denne erfaringen av å være Gud nær; en adgang som Jesus betalte med sitt eget blod for å gi oss. Og er berører vi kjernen av det jeg opplevde Gud betjente meg med når jeg leste hebreerbrevet i The Passion Translation. Det er noe med Jesu blod som gjør det som er revolusjonerende og nytt. Det fjernet barrieren vi har for å tre nære Gud og erfare hans nærvær. Døren til himmelen står åpen. Han ønsker oss velkommen inn. Og dette er ikke vakre teorier som vil forbli teorier til den dagen alt står ferdig. Nei, nei! Jesus lærte oss ikke å be “komme ditt rike, la din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden” for ingenting. Hans rike er i den hellige Ånd. Han rike har med hans nærvær å gjøre. Vi er plassert i det himmelske for å få del i hans rike velsignelse, så vi han hente denne velsignelsen ut her på jord. Vi er slike mennesker med dobbelt statsborgerskap, som agenter eller ambassadører for et annet rike med en invasjonsplan. Jeg merker meg at mange kristne har en hang til konspirasjonsteorier - jo verre, jo bedre. Og for all del. I en syndig verden skal man ikke være naiv - det skjer en maktkamp - og krig er aldri langt unna hvis en bare får de feile folkene i maktposisjoner når ting er på vei ned og folk egentlig gir blaffen i demokrati og maktfordelingsprinsipper. Men den største “konspirasjonsteorien” av dem alle er at Gud har satt Jesus på tronen og at fra hans perspektiv så er slik at

“Herredømmet i verden tilhører nå
vår Herre og hans Salvede (gr. Kristus),
og han skal være konge i all evighet.” (Åp 11. 15, hans Salvede er originaltekst i N11BM oversettelsen)

Det er på bakgrunn av dette at Jesus befaler oss å gå ut å gjøre alle folkeslag til disipler. Men hvis vi ikke forstår privilegiet å gå inn i tronrommet slik at vi ser Jesus “kronet med herlighet og ære” (Hebr 2.9), så vil vi svikte oppdraget fordi vi kommer fra feil plass. Det er ikke jordiske ressurser som skal løse en syndig verdens utfordringer. Jesus snakket hele tiden om “ham som kommer fra himmelen” (Joh 3.31; 6.33). Paulus sier at det kristne endetidshåpet gjør at vi venter på “hans Sønn fra himmelen” (1. Tess 1.10). Mange kristne jeg kjenner venter på å bli tatt til himmelen, men du vet da tenker du ikke at du kan føre Jesus tilbake i din generasjon. Vi tenker feil fordi vi erfarer feil. Det er når du kravler opp på Jesus sitt fang der han sitter på tronen og du inntar din rette plass, sitteplass med ham på tronen i himmelen som vi så i Ef 2.6, det er da vi begynner å få hans perspektiv på verden og forstå hvilke planer han har med vår arme jord. Tronrommet er en slik fantastisk plass. Jeg frydet meg over et annet avsnitt i hebreerbrevet i The Passion Translation sin språkdrakt:

“So now we come freely and boldly to where love is enthroned, to receive mercy’s kiss and discover the grace we urgently need to strengthen us in our time of weakness.” (Hebr 4.16)

Det vi oppdager når vi erfarer Guds utrustende nærvær, er at hans trone er bygget på, fundamentert på nåde og barmhjertighet. Hans trone er en nådetrone. Det er innvevd i selve ordet. Selvsagt er den fundamentert på rettferd og rettferdighet. Men det hjelper ikke oss om vi strever rundt i vår tilkortkommenhet og synd. Det som er game changer for oss, er å oppdage hans nåde og i hans blikk og i hans smil forstå hvilken nåde som er tilgjengelig. Det er nåden som hjelper oss til å leve i hans rettferdighet før du har endt opp med å synde. En god lutheraner vil ikke forstå nåde om det ikke er synd inn i bildet. Så hvis du begynner å snakke om å leve rettferdig, så vil de tro at da trenger de ikke Jesus lenger. Men Adam og Eva trengte Jesus før de syndet. Han var der i hagen som Livets tre og bare ventet på at de skulle oppdage ham. Men de skjønte ikke at de trengte nåde før de hadde syndet, og derfor gikk det som det gikk. Den lutheranske tenkemåten er veldig gammel og ligger i menneskets urinnstinkt om vi ikke oppdager Jesus og holder fokuset på ham. Vi skal fikse dette sjøl. Bare vent litt her, Gud, så skal vi vise deg. Tenker en lutheraner slik? Det er jo stolthet? Vel, ikke bare lutheranere, men flertallet av kristne i vesten tenker og lever slik. For dersom våre menighetsaktiviteter ikke er 100% avhengig av det bare Gud kan gjøre, så tror vi jo at vi fikser dette fint uten ham. I mitt hode kan jeg ikke be effektivt uten Gud en gang. Jeg kan tømme hjertet mitt for ham. Det er alltid en god ting. For i et tømt hjerte er det plass til mye bra. Men jeg kan ikke fylle det med Guds godhet, med hans nåde, med hans kjærlighet, med hans Ånd, med hans uttrusting. Det er det bare Gud som kan gjøre. Så derfor venter jeg på ham. Jeg er i tronrommet og så er jeg stille og har blikket festet på tronen for å se hva han vil si til meg. Jeg venter med forventing i hans nærvær. Og hans nærvær er ikke en teoretisk størrelse for han har fylt med en hans Ånd som gjør meg istand til å erfare og utforske det himmelske sammen med ham. Ikke en gang da, bare, men også her og nå. Han sier ikke at han en gang skal sette oss sammen med hans Salvede i himmelen. Han sier at han har gjort det (Ef 2.6).

All kristen identitet begynner der - i en erfaring av hans nærvær, i en erfaring å av ta del i det som skjer i hans tronrom. At vi har denne muligheten, er selve beviset på at vi er gjort rene, og den urene har ingen plass her. Og så er det slik at fienden kan kaste på oss all verdens anklager. Det kan være slik at samvittigheten vår anklager oss. Og det kan være at den hellige Ånd rettleder oss og bringer dom. Men uansett hva som er kilden: Det finnes ingen annen vei videre for oss en Jesu forsoning: be om tilgivelse, ta imot tilgivelse, bli renset, og fortsette å bevege oss i retning av tronen, mot all nådes Gud og ikke fra ham. Han vil ikke avvise oss, så lenge vi søker ham at et helt hjerte - Jesus er selve garantisten for det. Han er demonstrasjonen av hvor langt Gud er villig til å strekke seg for å ha fellesskap med oss. Spørsmålet er ikke om Gud vil ha oss. Spørsmålet er om vi vil ha ham. Det var Gud som i hagen ropte: “Adam, hvor er du?” ikke Adam som ropte på Gud. Jeg vil ikke la min svikt, tilkortkommenhet og synd stå i veien for Guds store verk i meg. Mine feiltrinn er ikke viktige nok til at jeg skal nekte hans løsninger. Fokus på egen synd kan flere et kamuflert selvfokus. Ydmykhet er ikke å tenke lite om seg sjøl, men å tenke mindre på seg sjøl. Jeg og mine feil er ikke så innmari viktig. For Gud og hans vidunderlige nåde er så mye større og viktigere enn det rotet jeg kan stelle istand. Gir jeg dermed blaffen? Nei, på ingen måte. Den som har fokuset på Gud gir ikke blaffen i det som betyr noe for ham. Men å straffe oss selv ved å holde oss borte fra Guds nærvær fordi vi ikke føler oss verdig, er å legge synd på synd. Hvem er vi, siden vi har påtatt oss retten til å definere hvem som er verdig eller ikke, inkludert oss sjøl? Hva er det vi tror at vi er? Det er en i himmelen som har betalt en pris for oss, og han stod opp igjen til vår rettferdighet. Et oppstandelsesliv er tilgjengelig for oss. Skal vi stå på utsiden å sutre fordi vi gikk på tryne?  Kan vi ikke være så snill å oppføre oss det vi er. Kongsønner og kongsdøtre? Hør hvordan Ånden lokker deg nærmere Gud: “Veien er åpen! Kom å drikk av det levende vann uforskyldt” (Åp 22.17). “La det levende vannet forfriske ditt trøtte hjerte og gi deg nytt mot.” Oppstandelsen definerte betydning av Jesu offer på korset. Han oppstandelsesliv i ditt liv, er det som definerer din identitet. Det er hans liv som frelser oss (Rom 5.10). Det er selve beviset - at vi erfarer at den Salvedes nærhet er tilgjengelig. Og så er det slik at alvorlig sykdom og veldig tung belastning kan føre til at vi ikke erfarer det i perioder. Det er likevel en himmelvid forskjell om du har erfart det, for det gir håp. Jeg har opplevd dette sjøl og Gud utfordret meg til å finne mine 10 steiner som jeg kunne sette i elva, så jeg kunne se et synlig vitnesbyrd på at Gud hadde virket i livet mitt. Det gav håp. For hvorfor skulle Gud gjøre alt dette og så plutselig bare gi meg opp? Jeg skjønte at sykdom kunne frarøve meg en erfaring av at han var nær, og det er veldig krevende. En kan være fristet til å gi opp, men gjør det ikke likevel: for det er som har vitnesbyrdet at han lever (Hebr 7.8). Det er en erfaring med Gud som bærer når det som ikke er til å bære skjer.

Herre, du har gjort et sånt vidunderlig verk at vi egentlig går tom for ord når vi skal beskrive det. Du har for alltid gjort oss fullkomne for du har hellighet oss ved din Hellighets Ånd. Du bor i oss skrøpelige mennesker med all din herlighet og velde og hellighet fordi du selv har renset hjertene våre. Gud, vi sliter sånn med å forstå hva dette egentlig innebærer. Vi skjønner ikke at vi kan be om hva vi vil, og så vil du gi det til oss, for vi henger ennå igjen i en farløs ånd som sitter der og tigger om smuler, mens bordet står ferdig dekket med all verdens herlige retter. Herre, må du gjøre ditt verk i oss, så vi faktisk forstår hvem vi er i deg, og hva du drømmer om å få være i oss. Bare slik kan vi se din plan fullendt og oppdraget oppdraget fullført. Herre, hvem er vel som du? Så god, kjærlig og oppriktig i alle din ferd og dine intensjoner. Herre, jeg ber om at du skal få en respons i oss som er den kjærlighet og ditt offer verdig. Til og med der kommer alt fra deg, for: min lovsang kommer ifra deg. Men må du hjelpe oss til å slippe opp og slippe deg til, så du kan bryte oss åpen så elver av levende vann kan strømme ut og bevege en verden som forgår i rotløshet og mangel på sann identitet. Fortsett å kalle på oss, gode frelser. Gi oss ikke opp, men kom og vekk oss opp fra vår søvn og sløvhet. Ja, kom, Herre Jesus! Ja, kom!