Høydepunkter fra Jesaja - del 2 (Jes 4)

Innledning - GT profetene, Guds rike og endetiden - hva er greia?

Profetens ståsted gjør at det Gud viser ham blir komprimert flyter sammen

Profetene i GT er interessant lesning. Midt i de heftigste domsbeskrivelsene, kan det dukke opp avsnitt med løfter om gjenreisning og håp, som her i Jes 4. Og når profetene forkynte om framtidig gjenreisning, så blir ofte beskrivelser om det som skal skje i nær og fjern fremtid beskrevet som en og samme ting som en kan se ut fra illustrasjonen til høyre. Peter sier at Ånden, som bodde i profetene, vitnet om Den Salvedes (gr. Kristi) lidelser og den herlighet som siden skulle komme. Profetene forstod, ifølge Peter, at den nåden de profeterte om ikke gjaldt de sjøl og den tiden de levde i, men at de tjente dem som ved evangeliet om Guds rike skulle få del i herligheten (1. Pet 1.10-12). Så hva gjelder nå og hva skjer når Jesus kommer igjen? Vel, det har vi til dels begrenset innsikt i. Vekkelseshistorien bekrefter evangeliets samfunnsreformerende kraft. Ironien er at det da går for bra, og så finner folk ut av at de kan klare seg uten Gud. Derifra går det bare nedover, før det snur igjen. Det virker fortvilende nok å ligne på slik det var i Israel i GT. Dersom vi får det for godt, sjøl, så virker det å være begrenset i hvor stor grad folk flest tar veldig stor umak og smerte på vegne av dem som ikke har det så bra. Jesus forkynte en radikal raushet som de fleste troende i den rikere deler av verden har problemer med å ta på alvor. Kan Gud snu det og se verden reformert og disippelgjort før Jesus kommer igjen? Noen tenker at det er helt utopi, og etter 2000 år med den hellige Ånd tilgjengelig, så må jeg erkjenne at det forstår det. Men det er ingen unnskyldning for å gi blaffen og bare vente på antikrist eller bortrykkelsen. Om vi leser Åpenbaringsboka, så virker svaret å være at evangeliet går frem, men like fullt under stor motstand. Med sløvhet kommer folk i posisjoner som gjør at forfølgelse fort blir en realitet igjen. Noen tror Jesus kommer igjen 2 ganger og andre at han kommer igjen bare 1 gang. Sannelig om jeg vet, men jeg vet at han kommer igjen. Og når han kommer, er han ikke det minste interessert i mine synspunkter om tusenårsriket og ikke noen andres heller. Disiplene spurte om når riket for Israel skulle gjenreises og Jesu svar var at det ikke var noe de hadde innsikt i, men de skulle få kraft når den hellige Ånd kommer over dem og de skulle være hans vitner like til jordens ende (Apg 1.8). Det er rart hvor kjekt å det er å snakke om ting som ikke angår oss og utfordrer vårt liv direkte her og nå. Vi kan snakke om politikere og statsledere, om ulike trender som har vært og er innen kristenheten, og vi kan snakke om endetida om alt som skal skje, og ikke minst om antikrist og dyret og dyrets merke. Ingenting av dette har nødvendigvis noe særlig relevans for måten vi lever livene våre på som kristne. Det koker veldig fort ned til meninger. Men kristenlivet er ikke et sett med meninger, bare. Det er nytt liv ifra himmelen som forvandler oss fra innsiden ut. Og det nye testamente viser oss at det handler om å være vitner ved Åndens kraft. Selvsagt har vi tenker noe å si; og Paulus ber oss om å endre tenkemåten - gjennom sinnets fornyelse - og slik bli omformet (Rom 12.3). Det handler om å legge av det gamle og å kle på seg det nye; en prosess som at en “får fornyelse i deres sinn ved Ånden” (Ef 4.22-24). Sinnets fornyelse uten Åndens instruksjon og kraftdemonstrasjon er praktisk talt umulig. Det har ikke noe med sinnet fornyelse i en apostolisk forstand. For her dreier sinnets fornyelse også om at “alt er mulig for den som tror”, ikke bare at en har sluttet å drikke seg full og gå på fest. Apostlenes fokus er veldig mye på vår livsførsel og vår tjeneste i Ånden her og nå i lys av det som kommer. Det er nå i denne tiden vi kan så, slik at vi senere kan høste. En apostolisk forståelse har aldri vært og kommer aldri til å være at vi bare skal gjemme oss i diverse gudshus og bare vente på at Jesus kommer igjen og berger oss ut av en håpløst situasjon. Om de første kristne hadde tenkt sånn, så hadde du og jeg idag ikke visst hvem Jesus er. Jesu veldig utfordrende kall til å følge etter ham gjelder like mye idag som det gjaldt den gang. Jesus snakker om krig og rykter om krig. I disse dager gir det mer mening også i vår del av verden enn på lenge. Men Jesus sitt fokuspunkt er ikke på alt dette rundt oss. Hans fokuspunkt er det som kan bringe oss nærmere en fullendelse av Guds rike:

“Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.” (Matt 24:14)

 

Guds ild - for oss troende eller bare for de vantro? 

“Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. Hvor gjerne jeg ville at den alt var tent!” (Luk 12.49) 

Jesus sier at han drømmer om at ilden allerede var tent på jorden og at han gruer seg til korset som må komme først. Det dreier seg om en hellig ild ved at Ånden kom på pinsedag og det dreier seg om en fullendelse hvor alt forgjengelig skal renses og kles i uforgjengelighet. Ild er noe som brenner og fortærer, mens også renser og skiller. Når Jesus snakker om å bli døpt i den hellige Ånd og ild, så virker det helt snålt å tenke at ild bare dreier seg om de vantro, mens Ånden er for de troen. Ilden viste seg jo på pinsedag, og Paulus sier at vi ikke skal være lunkne, men ivrige; brennende i Ånden skal vi tjene Herren (Rom 12.11). Når Jesus sier at han skal rense kornet på treskeplassen, så må vi forstå at det han skiller ikke er ugresset fra kornet. Nei, han skiller den delen av kornet som ikke kan brukes fra det som kan brukes. Det er fremdeles kornet. Det er fremdeles slik at det som ikke kan brukes i oss vil brennes av Guds ild. Det er det som skjer når vi frivillig inviterer Gud inn i livene våre og akseptere hans dom i livene våre og lever i en helliggjørelsesprosess under Jesu herredømme. Paulus er tydelig på at ilden skal prøve våre gjerninger på dommens dag (Den Salvedes domstol - den store lønningsdagen). Dersom ingenting blir stående i ilden, så blir det ingen lønn (1. Kor 3). Det er her Ånden kommer oss til hjelp fordi han med sin ild ønsker å rense oss allerede nå, slik at det vi holder på med ikke har verdi bare i denne verden, men også i den kommende. Vi må forstå at dom over synd er endelig og absolutt. Gud ser ikke mellom fingrene med noe. Sann nåde kommer alltid gjennom korset, og da er kommer det både takknemlighet og gudsfrykt ut på andre siden. Ingen dom over synd, ingen frelse. Det er ikke slik at Gud bare godtar alt på grunn av korset. Prisen Jesus betaler er inngangsporten vår til å tre inn i det aller helligste, der vi kan møte ham og bli hellig, slik han er hellig (1. Pet 1.15-16).

 “På den dag vil Spiren fra Jeg Er
være vakker og full herlighet,
og frukten i fra jorda vi være til stolhet og heder
for resten av dem som er igjen i Israel. 

Da skal resten som er igjen i Sion og Jerusalem,
de i Jerusalem som er skrevet inn til livet,
bli kalt hellig.
Og Herren har vasket bort
skitten fra Sions døtre
og renset bort blodstenkningene fra Jerusalem
ved rettferds Ånd og Ånd av brann.

Da skal Jeg Er skape over hele Sionfjellet
og over hver samling en sky av røyk om dagen
og en glød av flammende ild om natten.
Og hele denne manifestasjonen av blendende
herlighet skal spres over dem som et bryllupstelt.
Det skal være som et telt som skygger for den
brennende heten om dagen og et trygt ly for
storm og regn.” (Jes 4.2-4, The Passion Translation)

Profetene legger ikke det minste skjul på at gjenreisning skjer gjennom Guds domshandlinger. Jesaja tegner først et bilde av en grunnleggende endring. Tidligere var fruktbarhet og vekst et utgangspunkt for en evig runddans med frafall i Israel. Det nye som skal skjer er at spiren er Herrens - direkte ifra den evige Jeg Er. Dersom er også frukten derifra hellig og ikke et utgangspunkt for avgudsdyrkelse og urenhet. Jesu lignelse i Joh 15 kommer i tankene. Jesus er vintreet og vi er grenene. Om vi blir i ham, Guds egen Spire, som er full av herlighet og ære, så vil vi bære frukt som er til heder og ære. Måten det skjer på er at han, det levende Ordet, taler sitt levende nå-ord i hjertene våre, så vi kan be om hva vil vil, etter Guds vilje og se det gjennomført. Om vi lever slik i fellesskap med Jesus, så vil Far bli æret og vi viser oss som sanne etterfølgere av Jesus (Joh 15.7-8). Det vi må forstå er at det er umulig og snakke om Guds herlighet uten at Guds hellighet følger med. Du kan ikke dele opp Gud. Ananias og Safira fikk smertelig erfare dette (Apg 5). Det var en atmosfære i Jerusalem av gudsfrykt og tegn, under og mirakler. Guds herlighet manifesterte seg. Mitt i dette fant de det for godt å lyge om hvor mye de gav. Om de hadde gitt halvparten av det eiendommen var verdt, så hadde det vært helt greit. Det var ikke saken. De kunne gi etter hva de hadde tro for, og Gud elsker en glad giver. Men ønske om overfladisk og falsk ære, hadde grepet hjertene. Vi kan jo ikke ta oss dårligere ut enn de andre. La oss bare si at det var alt vi fikk. En uskyldig løgn? Vel, verken motivasjonen eller konteksten holdt mål. Hadde jeg gjemt jøder i kjelleren under 2. verdenskrig og Gestapo kom på dørene og spurte om jeg hadde jøder i kjelleren, så hadde jeg ledd godt og sagt: “ja, 3 millioner, men de reiste til månen i går i et luftskip.” Jeg hadde risikert livet for iallefall å vinne tid og berge noen av dem. Men Gud veier hjertene. Ifølge Peter hadde Satan fylt Ananias og Safira sitt hjerte. Det var den hellige Ånd de hadde løyet for, og dermed satt Herrens Ånd på prøve. Vi kan prøve å strekke strikken og satse på at vi unngår Guds vrede. Men jo mer vi har sett, jo mer vil det forventes av oss. De som døde i ørkenen på vei til løfteslandet var dem som hadde sett med egne øyne hva Gud var i stand til å gjøre på vegne av dem, og likevel utfordret de Gud med sin vantro og sitt opprør. Gud oppsummerer denne perioden i Israels historie slik:

“Derfor, som Den hellige ånd sier:
I dag, om dere hører hans røst,
så gjør ikke hjertene harde
som under opprøret,
den dagen de utfordret meg i ørkenen.
Der utfordret fedrene deres meg,
de satte meg på prøve,
enda de hadde sett mine gjerninger i førti år.
Derfor fikk jeg avsky for denne slekten
og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte,
de kjenner ikke mine veier.
Så sverget jeg i min vrede:
Aldri skal de komme inn til min hvile!” (Hebr 3.7-11)

Jesaja ser en endring som kommer. Det handler som dem som er er skrevet inn til livet i Jerusalem. Men det er ikke et fysisk Jerusalem det er snakk om; men det himmelske. De som tar del i livet der er hellig. De har vært igjennom en prosess hvor rettferds og brannens Ånd har renset dem. I den norske oversettelsen fra bibelskapet står det: “Ånden som dømmer og Åndens som renser.” (Jes 4.4). Du får ikke rettferd uten dom, enten dom innebærer frifinnelse eller domfellelse. Og vi blir egentlig ikke så opprørt over det, for vi skjønner at det må være sånn. Det er først når Gud dømmer at noen får helt hetta. Det er jo selvsagt helt uhørt at han som er opphavet til vår moralske sans skulle ta den i bruk; hvem er vel han at han skulle ta seg sånne friheter? Men uten Gud er man i relativismens vold. Det som er rett for noen er det ikke for andre. Vi ser det i tendensene i verden. Vi var på vei mot demokrati og en mer rettferdig verdensorden, og vips, så tror ikke et stort antall amerikanere på sitt eget valg, og en diktator på den andre siden av kloden som har gitt inntrykk av gode intensjoner bryter plutselig alle regler og forpliktelser i folkeretten. Guds reformasjonsagent er dom gjennom vekkelse, og ikke politiske og militære virkemidler, slik vi ser deler av den russiskortodokse kirken fronter en “hellig krig” mot Vesten i verste islamittisk stil. I vekkelse blir Guds dom aktivert våre egne liv. Et ekstrabibelsk ord for dette er “syndenød”, og selv om ordet ikke finnes direkte i bibelen så finner vi det godt beskrevet flere steder. Vi tenker ofte at dette dreier seg om dem som ikke, tror og det inkluderer absolutt det. Guds rettferdige dom er at vi i oss selv er fortapte syndere uten del i Guds herlighet. Fordi vi er urene, så klarer vi ikke nærværet av en hellig Gud og vi står i beste fall på avstand. Det er ikke en hellig Gud som ikke tåler syndere. Det er syndere som ikke tåler en hellig Gud. Det er ikke Gud som velger bort noen; det er mennesker som velger bort Gud. Guds endelige dom er at Han lar slike mennesker til slutt få det de ønsker seg på tross av at han betalte den høyeste prisen mulig for deres frelse. En fri vilje er ukrenkelig i Guds øyne.

Om en ikke er blitt omvendt, vil livets vann ikke kunne
fylle vårt indre. Den tomme luften blir bare presset sammen,
og vi er like knusktørr på innsiden. Jeg har brukt denne
illustrasjonen på barnemøter med godt hell. Barna blir
fascinerte av glasset er helt tørt i bunnen etter å ha
vært helt under vann.

Når Gud kaller på mennesker så oppstår det noe som jeg kaller komprimert tomhet (se illustrasjonen til høyre). Gud velsigner oss med sitt nærvær og omhyller oss med sin godhet, men en kjenner likevel intenst på mangelen av fred med Gud, hans nærvær og velsignelse. Jo verre, jo bedre egentlig, for resultatet i andre enden er en gudsfrykt som vil holde oss borte ifra det onde. Om vi vender om, og, for å bruke illustrasjonen til høyre igjen, lar den åpne siden vende opp, så vil vi bli fylt og gjennomtrykket av Guds liv og nærvær. Det fortelles fra vekkelsen på Hebridene at en mann kom slik under syndenød at han var på vei til å ta livet sitt. Gud sendte en kristen bror for å stoppe ham og berge livet hans. Det er til tider uforståelig hvordan Guds nærvær kan virke på oss mennesker. En skulle tro at den hellige Ånd kunne åpenbare og forklare mannen at han bare trengte å vende om, men Gud valgte altså å bruke et menneske til akkurat denne veldig sentrale biten. I forkant av vekkelsen på Hebridene hadde en gruppe kristne søkt Gud i omvendelse over en lengre periode. Omvendelse til folk flest kommer når Guds folk vender om. Bibelen sier at dommen begynner med Guds eget folk. Men er vi klar til radikal omvendelse? Eller er den bedagelig sofakroken mer attraktiv enn sår på bønneknærne, såre øyne av gråt og hese stemmer av bønnerop? Må vekkelse se slik ut, da? Vel, det vil være en dimensjon i enhver vekkelse som handler om en radikal overgivelse til Gud, hvor en kjemper med en intens utilfredstillelse som ikke bare er menneskelig frustrasjon, men en dyp anger over synd og likegyldighet. Personlig har jeg erfart en så intens sorg i bønn at det kjentes som alle innvollene skulle komme ut og hele tåretanken skulle tømmes. Det var en så sterk opplevelse av jeg måtte høre med andre bønnefolk om de hadde opplevd noe lignende. Det var ikke unikt fikk jeg høre, og det var jo en trøst, for når Guds Ånd som har skapt universet virker på et lite menneske, så kan det oppleves som voldsomt. Anger over synd kan også skje en som er troende, hvor Gud renser oss fra sløvhet og lunkenhet, og vi kan oppleve syndenød på vegne av den ufrelste verden, og be på vegne av dem som ikke selv har lært å be om nåde og frelse. Det er det vi kaller forbønn.

Ild kan både være en vidunderlig og en totalt ødeleggende ting. Fra ild får vi varme og tryggere mat som renses for bakterier av varmen og ofte en annen konsistens, også. Ild kan også rense metaller ved at ulike substanser skilles fra hverandre når det varmes opp. Bildet brukes i bibelen om renselse som skjer gjennom både dom og motgang (Jer 6.27-30; 1. Pet 1.6-7). Guds hellige ild er ikke et problem for en gudfryktig troende; det er noe en ønsker i livet sitt. For inviterer vi Guds domsild inn, så blir vi renset, slik at vi ikke blir ført til fall av sløvhet og likegyldighet. Smerter ilden? Visst gjør den det! Det er ikke behagelig; og bibelen er dønn ærlig på det (Hebr 12.7-11). Men vi vet at det er en ild som ikke frelser, men som hører fortapelsen til - borte fra Herrens nærvær (Hebr 10.27; 2. Tess 1.7b-9). Gud har en nærværs ild som renser og frelser og en fraværs ild som er bare varig straff for et varig opprør.

Dom vs.  forherdelse og fordømmelse - hvordan henger det sammen? Et praktisk og bibelsk eksempel 

Vi må forstå at når bibelen snakker om dom og fordømmelse, så er det er to helt forskjellige ting (1. Kor 11.32). Dom har alltid en frelsende intensjon. Når Gud konfronterte Kain, så var det for å berge ham fra ytterligere forherdelse. Kain gjorde et dårlig valg, som vi kjenner til. Til og med når ugjerningen var gjort rakte Gud ut hånden enda engang: “Hvor er din bror Abel?”. Nok engang avslo Kain tilbudet om omvendelse og gjenopprettelse med et trassig svar: “Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?” (1. Mos 4.9). Resultatet ble det som er et forbilde på fortapelsen: “Se, i dag driver du meg bort fra landet. For Ditt ansikt må jeg skjule meg..... Så gikk Kain bort fra Herrens ansikt og slo seg ned i landet Nod, øst for Eden.” (1.Mos 4.14;16, BGO). Kain sin uoppgjorte synd gjør at han ikke klarer å være i Guds nærvær, men samtidig anklager han Gud for å drive ham bort. 

“Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt.” (Joh 3.19-20)

Gud lar seg ikke manipulere. Han står for det som er rett og godt. Hans rettferdighet er en udelelig egenskap i ham, og er selve grunnlaget for hans eksistens; innvevd i hans Ånd og vesen. Uten å få del i hans liv, har vi ikke del i hans rettferdighet. Og om vi får del i hans liv, så vil rettferdighet bli resultatet, for urett og gudsliv er ikke forenlig. Du kommer til å valge enten å leve hans liv og elske rettferdig eller å hate den både hans liv og rettferd. Forherdelse er en grusom ting, som når vi først velger å gå dit blir selvforsterkende - Gud gir ikke evig nåde for dem som absolutt ikke vil bøye seg. En kan ikke bøye seg uten at Gud i sin godhet rekker ut sin hånd og tilbyr oss sin nåde - det er ikke vår glupe idé å velge frelse, sånn helt ut av eget hode. Men det er til syvende og sist vårt valg og som vi står til ansvar for. Gud er derfor fullkomment rettferdig når han dømmer og gir oss frikjennelse på grunnlag av erkjennelse og omvendelse og når han fordømmer den som ikke vil vende om.

En sky av herlighet
Tilbake til profetien til Jesaja. Profeten ser Gud dekke Sionfjellet - Guds menighet med en herlighetsky. Og om natten blir Guds herlighet manifestert som ild, også. Bildet er selvsagt tatt fra Israelsfolkets vandring ut av Egypt på vei mot løfteslandet, men det settes inn i en litt annen kontekst - Sion - Guds trone. Bildet av byen smelter sammen med bildet av folket på en pilgrimsvandring. Vi er kommet til Sion, det himmelske Jerusalem (Hebr 12.22-24). Men det himmelske Jerusalem er ennå ikke kommet ned til jord (Åp 21.2). Vi ber fremdeles: “La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden”. Vi vandrer her som fremmende, fordi vårt indre statsborgerskap har endret karakter fra det jordiske til det himmelske. Vi har et annet hjem som vi allerede har del i, men den verden vi vandrer i ennå ikke har fått del i, inklusive våre egne skrøpelige kropper. Derfor lengter vi etter en fullendelse, slik at ting her nede ser ut som det vi ser der oppe, der Jesus sitter ved Guds høyre hånd i herlighet og ære (Hebr 2.9).

Tradisjonelt jødisk bryllupsdekke/telt

Forskjellige oversettelser forstår disse versene om Herrens herlighet ulikt. I noen, deriblant de norske, så legger Gud lokk på herligheten som et dekke, mens i en del engelske (The Passion Translation, Expanded Bible, The Complete Jewish Study Bible) oppfatter at det er Guds herlighet som er selve dekket som beskytter oss. Det hebraiske ordet er chuppah, som betyr bryllupstelt. Det er et vakkert bilde, for Gud kaller oss sammen til paktstroskap og et intimt og nært fellesskap med ham. Det er hans herlighet som gjør dette mulig. Uten hans herlighet åpenbart, så skjønner vi rett og slett ikke hvem Gud er. Han forblir da en teoretisk størrelse, noe vi ber til, men som vi ikke kjenner. Hva er det da er forskjellen mellom oss kristne og muslimer? Hvis vi begge i alt sier: Inshallah - hvis Gud vil? Det blir som å kaste mynter i en ønskebrønn. Det er ikke det Gud ønsker for oss. Han ønsker at hans hus skal være et bønnens hus for alle folkeslag, og at hans bønnehus skal være preget av glede. Hvorfor glede? Jo, fordi vi kjenner Gud på en slik måte at vi får bønnesvar og vi er trygge på hva Gud på veldig mange områder fordi bibelen viser oss hva som er Guds vilje. Da er det beskyttelse og vern og ikke “det som skjer det skjer - Gud har nok en plan med det” - kristentro redusert til skjebnetro. Fordi vi vet at alt som skjer ikke er det Gud har tenkt, så blir det også enklere å takke Gud under alle forhold, fordi vi vet at han ikke er adressen. Når Gud samvirker alt til det gode for dem som elsker ham (Rom 8.28), så er det fordi Gud lar oss vinne seier over det som var tiltenkt oss til det onde. Derfor: “Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.” (Rom 8.37). Det er en som har sagt: Gud lar oss vinne uansett hvor dårlige kort vi har på hendene. Guds herlighet er helt grunnleggende for en sann og sunn kristen identitet. Om vi ikke virkelig har smakt den kommende verdens krefter, så vil vår forståelse av Gud være veldig begrenset. Han er den Gud som gjør det som i menneskelig forstand er umulig. Det umulige er kristnes naturlige sfære. Vi har en Ånd som vitner med vår Ånd er at vi er Guds barn, og da er vi arvinger. Vi lever i spenningen mellom allerede nå og ikke ennå, for Guds rike er ikke åpenbart i all sin fylde, men dersom vi ikke lever i det som bibelen viser oss er allerede nå, så hvordan skal vi nå frem til oppfyllelsen av ikke ennå? For det er den kommende verdens krefter vi har smakt. Hva betyr det? Jo, det betyr at det som kommer til å skje, er ikke helt grunnleggende annerledes enn det vi allerede har fått del i; det er bare enda mer av det samme. 

“Han reiste Jesus opp fra de døde, og dersom hans Ånd bor i dere, skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også gi deres dødelige kropp liv ved sin Ånd, som bor i dere.” (Rom 8.11)

Den Ånd som skal gi oss nye kropper bor allerede i oss. Og det det er den samme Ånd som har gitt oss nytt liv på innsiden og som utruster oss til å leve et salvet disippelliv i sin kraft, som ved sin kraft skal forvandle våre dødelige kropper til udødelige, åndelige kropper. Peter sier at vi kan leve slik at vi framskynder Jesu gjenkomst (2. Pet 3.12). Det er da vi lever profetisk; ikke når vi leser avisene og så prøver å putte det avisene skriver inn i Åpenbaringsboka. Nei, nei! Det er når vi forstår at Åpenbaringsboka er Jesu åpenbaring om en lidende menighet som vinner seier ved han som alt har seiret, og dermed ser løftene oppfylt. Jesus har lært oss sin måte å be på. Da er riket på vei ned hit, og ikke omvendt. En apostolisk kristendom vil tro på, leve og vokse i det Jesus og de første apostlene levde i og demonstrerte. Det innebærer herlighet - ikke allskens karismatiske krumspring i alle retninger uten mennesker satt fri og helligjort til et liv i gudsfrykt. Guds herlighet har vist seg på ulike vis i ulike vekkelser, men skal ikke henge oss opp i det ytre. Fellesnevneren for alle vekkelser er at mennesker blir dratt til Jesus og får en dyp og personlig erfaring av ham som er livsforvandlende. Det er dette vi trenger og det vi lengter etter; at Gud skal manifestere seg som Herre og Frelser i sitt hus, som er menigheten. Hvor vi samles? Overalt hvor en kan kalle det for Sion - det Guds folk samles. For der 2 eller 3 er samlet i hans navn, det er han - Jesus, Guds Salvede - midt iblant oss. Jesus sendte ut 2 og 2 og sa at han sendte dem der han selv hadde tenkt å dra. Lite visste de da at det faktum at de dro var oppfyllelsen av nettopp det. For han virket med dem og i dem.

Bønn
Herre, vi vil ha hele deg. Din hellighet, ditt liv, din herlighet, din renhet, din ild, ditt alt sammen. For du har gjort oss til arvinger til et rike som ikke kan rokkes. Det er så mye med oss som kan rokkes, Gud. Vi er skrøpelige og svake, og vakler fort i motgang. Herre, bare din herlighet kan gjøre oss sterke. Bare din herlighet kan skape sann enhet imellom oss. Når vi styrer på, Gud, så roter vi det sånn til at en kan lure på hvilken bok vi har lest. Herre, skammen står i vårt ansikt dag ut og dag inn, og de vantro spotter og rister på hodet og bare ler. Men vi vet, Herre, at det vi har fått del i ikke er noe fjernt eventyr. Ditt rike og din makt er realiteter. Kom og rens oss fra vår bedagelighet og vår vantro, Gud! Herre, vår lunkenhet er en stankt i nasen din, og kvalmende i din munn. Herre, vi vil tjene deg og være deg til behag. Kom, Herre Jesus! Ja, kom!

Antitradisjonalisme - fra grøft til grøft vs. apostolisk visdom - alt er vårt

Om en vil dele opp lesing av innlegget:

Synderens bønn vs Peterspakken (hvordan en blir en disippel - og hvor kommer ny fødsel inn i bildet) 

Konferansekristendom vs. disippelliv (kommer utrustning ved forbønn og håndspåleggelse eller ved at en praktiserer)

Ingenting er demoner vs alt er demoner (demoner og sykdom og demoner og ulike manifestasjoner når Guds virker med sin kraft)

Innledning - hvordan møte noe er litt nytt og ukjent

Nylig hadde jeg gleden av å delta på en såkalt kickstart i regi av “The Last Reformation”. Det var til dels glitrende undervisning (særlig den basert på Luk 10), veldig behagelige og hyggelige bidragsytere og deltakere. De som ledet helga hadde en ydmyk og flott framtoning. For min del ble også praksis ut fra Luk 10 en veldig kjekk erfaring - vi stoppet en hel del folk og

1) fikk bedt for en 4-5 personer og
2 ) så iallefall 3 klare helbredelser og
3) delt de gode nyhetene om Jesu oppstandelse med enda flere.

Å høre undervisning fra Luk 10 om å helbrede de syke og finne fredens person/hjem blir jo unektelig litt mer håndpågripelig når de som underviser lever det de underviser og forteller om sine erfaringer, enkelt, usminket og ærlig. Det bygger opp under at dette ikke er en optional extra, men faktisk er Jesu befaling. 

Det er en kunst å møte noe som er nytt og til dels annerledes enn det en er vant med uten å ville misforstå eller gå i forsvar i forhold til det ståstedet en har. Folk må få lov til å trekke konklusjoner ut av sin egen forståelse og undervisning, og jeg er ganske sikker på at også innen denne relativt nye bevegelsen, så er det ulike betoninger og praksis i forhold til det som undervises. Det er krevende å pionere og pløye ny mark, og det vil til tider i seg sjøl innebære en form for ubalanse for en fokuserer så mye på det området Gud virker frem i en. Spørsmålet er mer hvordan en i en slik pionersituasjon forholder seg til andre hvor Gud likeens virker frem andre sider av sitt gode rike.

Det er med en viss beven jeg gjør noen refleksjoner rundt deler av undervisning og praksis, som strekker seg litt ut over erfaring fra kun en dags kickstart, som i sum var en positiv erfaring. Det er ikke første gang jeg møter mennesker som vil ut av det tradisjonelle og vende tilbake til nytestamentlig kristenliv og praksis. I all hovedsak er det en drøm jeg fullt ut deler. Mistenkeliggjørende skitkasting som jeg merker meg i enkelte kristne aviser og hvor det nærmest er om å gjøre å lage nye akronymer - JDS, NAR, LTR og så klassikeren fra 90-tallet: herlighetsteologi, er ikke noe jeg ønsker å ta del i. Hva enn det er som er innholdet i disse fortkortelsene, så må alle bare skjønne at det virkelig er grusom vranglære. En bare slenger frem begrepet og nærmest forventer at alle holder seg for sin kristeliøse nese. Jeg har prøvd å spørre en del av disse kritikerne hvordan deres liv med Jesus egentlig fortoner i praksis, men det virker nesten som om identiteten spinner rundt det en er imot og vil advare mot. Og typisk er det bevegelser og personer som Gud bruker utover det grå gjennomsnittet. Jesus advarer mot at ikke engang å ha vært brukt i tegn, under og mirakler er nok i seg sjøl - men det store forskjellen er at Jesus  da vitterlig fungerte i dette sjøl og trente andre til det gjøre det samme. For en del som gjør en sport å advare mot alt som stikker nesen sin frem, synes å tenke at dette ikke er en del av Guds rike i det hele tatt. Jeg kjenner personlig folk som har fått livene sine snudd opp ned i positiv forstand gjennom Torben Søndergaard. De er mer ivrige for Jesus enn noen gang. Vi har alle får feil og svakheter; som enkeltpersoner, som menigheter og som bevegelser. De jeg lytter minst til er dem som kritiserer, men som ikke synes å bry seg en døyt om de radikale budskapet Jesus har om et disippelliv hvor den som blir utlært, blir som sin mester (Luk 6.40); tegn, under og mirakler inkludert. Det er lett å bare kritisere alle som faktisk forsøker å ta Jesu ord på alvor, mens en sjøl ikke løfter en finger for at evangeliet faktisk skal være gode nyheter for vanlige folk. Det skremmende med en slik tilnærming er at det ligner på noe vi ikke skulle ønske å sammenligne oss med. Jeg er så ferdig med “vi har skjønt det, vi”-klubben. Realiteten er at vi egentlig har skjønt ganske lite. 

Noe av smerten en opplever i å gå i denne drømmen om nytestamentlig kristenliv er til dels knyttet til i hvor stor grad kristenheten har rotet seg bort i instituasjonalisme. En instutisjon preges av tradisjoner og faste former. I kristen sammenheng innebærer det også fort sentralisering og passivisering, hvor liv og vekst erstattes med åndsfattigdom og tilskuermentalitet. Til dels kjennes smerten gjennom at en er på vei i retning av det en drømmer om; det skjer ikke sånn pang over natta og det er langt igjen før en når en sann apostolisk standard. Og i den prosessen er faren der for at en stivner i det samme som en opprinnelig ville bort fra - det har bare andre farger og former. Selvsagt hadde de sine utfordringer når Peter og Paulus gikk her på planeten. Men hvis vi i det hele tatt skal tro det nye testamente, så er det likevel ingen tvil om at de levde og tjente Gud på et annet nivå enn det store deler av kristenheten gjør idag. Medienes muligheter og eksponering gir også en helt annet kontekst å operere i og som er en stor utfordring å håndtere. De filmet ikke på Peter og Paulus sin tid, og de la det iallefall ikke ut på YouTube. Skulle evangeliet spre seg, så var det ikke i Hollywood-modus, hvor berømmelse fort overgikk realitetene, men kun gjennom hardt arbeid og faktisk multiplikasjon. Paulus kunne ikke streame møter til Spania; han måtte faktisk dra dit, og skulle han bli frigjort til å dra dit, så måtte andre ta ansvar der han før hadde virket; så reell ledertrening var helt grunnleggende. Muligheten for pavevelde var vesentlig mindre den gang enn nå.

Balanse er en kunst, og min erfaring med nye bevegelser, inklusive den jeg sjøl er en del av, er at en kan bli veldig opptatt av det en ser sjøl og arbeider med å leve ut. Det er så lett for at når en reagerer på en ubalanse, så fører reaksjonen til en ny ubalanse, bare på den andre siden av veien. Men grøft er grøft; ubalanse er ubalanse. Umodne reaksjoner gjør at lett tar den ene tjenestegaven og åpenbaringen til inntekt for å angripe andre tjenestergaven og andre åpenbaringer. Istedet for at vi inntar Paulus sin apostoliske tilnærming: 

“Derfor må ingen skryte av å være tilhenger av mennesker. For alt hører dere til, enten det er Paulus, Apollos eller Kefas, enten det er verden, livet eller døden, det som er nå, eller det som skal komme. Alt hører dere til, men dere hører Den Salvede (gr. Kristus) til, og Den Salvede (gr. Kristus) hører Gud til.” (1 Kor 3.21-23) 

Når en reagerer på en ubalanse i forståelse og praksis, er det fort gjort å havne i motsatt grøft

Synderens bønn vs Peterspakken
Evangelikal kristenforståelse har et veldig fokus på “billett” til himmelen. Billetten sikres gjennom tro på Jesus og bekjennelse og har ført til en praksis hvor kristne eller evangelisten i et møte vil ha en respons i form av å gjenta en bønn - det som kalles populært kalles synderens bønn. I et møte kommer dette gjerne i etterkant at den som ønsker å ta imot frelse, har rukket opp en hånd for å tilkjennegi sitt ønske. Nå er det ikke slik at bibelen gir noen detaljer om hvordan de organiserte “de som nå tok imot hans ord, ble døpt” på pinsedag. Det var tross alt hele 3000 mennesker fordelt på maks 500 disipler som kunne følge opp, kanskje bare de 120 som var på øvresalen for det vi vet. Var det veiledning? Var det bønn? Bibelen sier ikke noe konkret om det. Men den store utfordringen her, er ikke hva vi gjør av bønn i forbindelse med omvendelse og dåp, for bibelen viser oss at å “påkalle Herrens navn” er en del av denne prosessen (Apg 22.16). Det som blir helt galt, blir når vi bruker røveren på korset som modell for alle som ikke er i samme situasjon som røveren, nemlig å være døende. Dersom noen ligger for døden på et sykehjem, så er ikke nødvendigvis dåp med fullneddykkelse noe en klarer å gjennomføre. En god måte å forstå bibelen på er å forstå den i sin egen kontekst. Når vi tar en fremgangsmåte eller et utsagn helt ut av den opprinnelige sammenhengen, så kommer vi helt galt av sted. For folk som ikke ligger for døden eller om en henger på et kors (da dør de relativt fort), så er det

1) omvendelse,

2) dåp i vann og

3) å ta imot den hellige Ånds gave 

som er modellen bibelen gir oss med ulike variasjoner i rekkefølgen på de to siste. Noen kan da hevde at at ingen kan være trygg på at de født på ny og ha del i evig liv uten dåpsvann tilstrekkelig for full neddykkelse og en erfaring av Åndens utrustning til å leve et overnaturlig naturlig disippelliv. Et slikt disippelliv er jo helt klart dit vi skal, men hjelper det oss å være mer firkantet i forståelsen av den nye fødsel enn bibelen? De som ble døpt i Samaria, var døpt til Den Salvede (gr. Kristus). Om de hadde tatt imot Den Salvede som Herre og bekjent ham som Herre når de ble døpt, så sier bibelen at: “Den som påkaller Herrens navn skal bli frelst”. Kan vi anta at de er frelst, da? Bibelen sier at “den som ikke har Den Salvedes Ånd, hører ikke den Salvede til” (Rom 8.9). Hvis en tenker at de ikke var da var født på ny og hadde Guds Ånd boende i seg før apostlene kom ned å la hendene på dem, så får en da den absurde situasjonen at de var døpt til Den Salvede, men hørte ennå ikke Den Salvede til. Det er interessant at Lukas poengterer at de hadde ikke tatt imot Ånden i den forstand at den hadde ennå ikke falt på, kommet over noen av dem (Apg 8.16). I en apostolisk forståelse har du ikke fått Ånden sånn Gud har tenkt at du skal få Ånden, før Ånden både bor i deg og hviler over deg. Ånden bor i oss for vår del. Han er over oss for andres del. Et normalt disippelliv har nettopp fokus på de andre og da må vi ta imot Ånden også slik at vi blir utrustet til å være vitner om Jesu oppstandelse, så også andre kan få del i det (Apg 1.8). Poenget med et disippelliv er ikke at bare vi er født på ny og har del i evig liv. Å ta imot Ånden innebærer både Åndens vitnesbyrd i oss og Åndens vitnesbyrd gjennom oss.

I oldkirken la en hendene på folk for at de skulle få Åndens fylde og det var det en opprinnelig kalte konfirmasjon. Det ble synlig for alle at nyomvendte hadde fått Ånden, akkurat slik trollmannen Simon kunne se at Ånden ble gitt ved apostlenes håndpåleggelse (Apg 8). Så er det jo sant å si en konfirmasjonen som like mye en bekreftelse på et menighetsliv som opererer på et apostolisk nivå som en bekreftelse på om omvendelsen til en nyomvendt er ekte eller ikke. Er vi ikke der at vi har et gjennombrudd på å se folk døpt i Ånden slik de første apostlene gjorde, så må vi plassere ansvaret der det hører hjemme. Dette er jo krevende for dåp i Ånden er jo ikke bare en optional second blessing i den forstand at vi bare kan droppe det om vi ikke ser at fungerer slik Gud har tenkt. Om bønn og faste er nødvendig, så må vi se at folk får hele pakken så de kan leve hele disippelliv. Bare slik vil evangeliet spre seg og flest mulig få del i det. 

Når vi altså presenterer evangeliet for folk som ikke er døden nær og derfor kan relateres til røveren på korset, så må vi være tydelige på at frelsespakken innebærer mer enn bare en bønn. Det innbærer at Jesus er Herre og Jesus sin befaling er: 1) bli døpt 2) ta imot den hellige Ånds gave 3) lev et liv som er omvendelsen verdig. Det innebærer blant annet ikke bare relasjon til Jesus som hode, men også til noen andre lemmer på Jesus sin kropp. Vi kan ikke ta lett på dette ved å si: “Nå er du blitt et Guds barn og fått billett til himmelen,” når alt som har skjedd bare er “synderes bønn” i en slik kontekst. Hvorfor ikke? Fordi personen har et disippelliv å leve, og det er dette som skiller en døende fra en som har flere 10-år igjen å leve. Hvis det var slik at det bare var å gjenta noen ord i form av en bønn og så var en sikret for evigheten, så er det vanskelig å forstå det nye testamentes alvorlige advarsler mot et liv uten helliggjørelse, som ifølge apostlene forståelse ikke leder til frelse. For den som er døende, så er det ikke så mye personen kan gjøre annet enn å ta imot forsoning og la seg forsone med Gud og mennesker, og der starter jo reisen for alle. Om omvendelsen er ekte, vil selvsagt Gud selv avgjøre, men personlig har jeg sett mennesker med psykisk lidelse slite med dyp angst få fred i sine siste dager etter bønn og samtale; en forskjell som ikke kan forklares på noen annen måte enn Guds inngripen. Jeg har like vanskelig for å underkjenne Guds verk i mennesker som Peter når Guds Ånd falt på hedningene i Kornelius' sitt hus (Apg 10.44-48). En del vil avvise Guds verk i røveren på korset ved å si at dette var under den gamle pakt, og vi har ikke noen historie i bibelen som bekrefter dette som vei til frelse etter at Jesus hadde stått opp ifra de døde. Men Jesus introduserte ikke bare den nye pakt. Han er den nye pakt in persona.

“Jeg, HERREN, har kalt deg i rettferd
og grepet din hånd.
Jeg har formet deg
og gjort deg til en pakt for folket,
til et lys for folkeslagene” (Jes 42.6)

Jesus startet en dåpspraksis før han gikk til korset (Joh 4.1). Han introduserte nattverden og sa: “Dette er den nye pakt i mitt blod” før han gikk til korset (Luk 22.20). Jesus sa at loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra da av var den en ny æra, og Jesus representerte denne nye fasen, den messianske tidsalder, hvor Guds salvelse og nærvær ble alment tilgjengelig. Vi vet at livet i Ånden ble mer alment tilgjengelig etter at Jesus døde og stod opp igjen, men samtidig så snakker bibelen om erfaring av å få et nytt hjerte også i GT (1.Sam 10.9). Gud har nok en oversikt vi ikke har når det kommer til stykke når det kommer til det verket han gjør. Toppen av kaka får en når det oppstår et behov for å redusere handlingen til den oppstandne Guds Salvede til bare en tørrøvelse når Jesus puster på disiplene med befalingen: “ta imot den hellige Ånd” (Joh 20.22), fordi å ta imot Ånden bare kan under enhver omstendighet være det som senere skjedde på pinsedag. Vi må unngå å sette alt inn i et system hvor vi ender opp med å direkte motsi bibelen, samtidig som vi beholder fokuset på det bibelen beskriver som den normale erfaringen i prosessen av å bli en Jesu disippel. Det er uansett ikke alltid Gud synes det er nødvendig å holde seg innenfor vår trange teologi. Se bare på dette verset:

“Alle som bor på jorden, skal tilbe ham, de som ikke har navnene sine skrevet i Livets Bok hos Lammet som ble slaktet fra verdens grunnleggelse.” (Åp 13.8, BGO, NB-88)

Hvis ikke bare å få Åndens kraft og utrustning, men også neddykkelse (dåp) i vann skulle være helt obligatorisk for frelse i form av ny fødsel i enhver sammenheng, så blir Peter sitt resonnement rundt det Gud gjorde i Kornelius sitt hjem en smule merkelig:

“Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene skulle få høre evangeliets ord av min munn og komme til tro. Og Gud, som kjenner menneskets hjerte, ga dem sitt vitnemål ved at de fikk Den hellige ånd slik som vi. Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset han hjertene deres.” (Apg 15.7-9)

Gud gav dem altså sin Ånd og på denne måten gav ham dem et synlig vitnesbyrd på et renset hjerte. Det er Ånden som føder på ny idet vi tar imot Guds ord (Joh 3.6-8, 1.Pet 1.23, Apg 10.44-46). Så hvordan kunne de få den hellige Ånd på samme måte som apostlene på pinsedag uten å være født på ny? Dåp i vann er obligatorisk for et disippelliv under Jesu Herredømme slik Gud ønsker at det skal være, så de ble selvsagt døpt i vann umiddelbart. Ingen ønsker vel å ha dårlige forutsetninger for denne reisen enn det en optimalt kan få. Men en kan være radikal og tydelig på dåp i vann uten at en dermed går i en ny grøft og gjør dåp og tilstrekkelig med dåpsvann instrumentalt for ny fødsel. Når Jesus bruker “født av vann og Ånd” i Joh 3.5 i møte med en nysgjerrig fariseer så bruker han elementene for å illustrere at det er snakk om noe som er i bevegelse. Verset kunne like gjerne ha vært oversatt “født av vann og vind”, for gr. pneuma, Ånd, oversettes vind i vers 8 når Jesus sier: “Vinden blåser dit den vil..”. Hva er det Jesus vil formidle? “Kjære Nikodemus: Dere har loven, som dere håndterer som en hard, firkantet sak, som ikke flytter på seg. Den kan uansett ikke kan gi liv. Det jeg snakker om er noe helt annet.” Det bli mer enn søkt å si at vann i Joh 3.5 ikke er ment som levende vann fordi levende ikke står der. Hvordan er det med det som blir født? Det lever. Hele konteksten i Joh 3.5 er nytt liv. Når Jesus snakker om det levende vannet vannet i Joh 4, så er det fordi han setter en motsetning mot brønnvannet som står i ro, og det vannet han vil gi, som veller fram og gir evig liv. Jesus bruker stillestående vann som bakgrunn for å snakke om en annet vann. Hvorfor er det selvsagt at Jesus ikke snakker om levende vann også i Joh 3.5 når å gi nytt liv er selve konteksten i Jesu samtale med Nikodemus. Men det er altså som som får det for seg at det må være dåpsvannet Jesus sikter til, for levende vann kan det visst ikke være. Da er kanskje ikke vinden levende heller, da, for er jo da heller ikke spesifisert som livets vind? Om en absolutt vil tolke vann i Joh 3.5 som dåpsvannet, fysisk vann, så blir et ikke annet enn en tolkning, en antakelse. Og denne tolkningen har etter mitt syn har flere svakheter ved seg og skaper flere utfordringer enn det løser. Hva om vi ikke har dåpsvann tilgjengelig? Blir folk ikke født på ny, da, med mindre Gud gjør et miraklet og vannet fosser ut av fjellet? Det hjelper ikke at de taler i tunger engang? Jeg tror ikke Gud har gjort seg så avhengig av fysisk materie, uavhengig av hvordan vi tolker Joh 3.5. Personlig tror jeg Jesus snakker om levende vann og vind - elementer i bevegelse som Jesus bruker for å forklare det som skjer i den nye fødsel - slik den egne sammenhengen understreker (v.8). Det er Ordet og Ånden som er livgiverne. Både Ordet og Ånden er levende og beskrives i bibelen som Gud sjøl, og derfor er denne forståelsen også i samsvar med utrykket født av Gud som en også finne i Johannes evangeliet, og det er i samsvar med Paulus “renset i vannbadet i ordet” (Ef 5.26). Det er også litt underlig at en må tolke “av vann” som bokstavelig vann i denne forståelsen, men “av vann” er ikke bokstavelig slik at dåpsvannet er å forstås som det som faktisk føder deg på nytt (og dermed er guddommelig og livgivende). Da skal en tolke dette som at det er handlingen å la seg døpe i vann som den rette responsen på evangeliet. Rett respons på evangeliet er det lett å være enig i, men det er en angriper noe en oppfatter som en inkonsekvent tolkning og introduserer noe som er minst like inkonsekvent. Det noen ganger vi uansett kommer til ulike konklusjoner, uten at det trenger å være av kritisk betydning; for hvordan en anvender sin egen tolkning blir til syvende og sist mer avgjørende. 

Å tenke at dåp i vann er instrumentalt for ny fødsel er en til dels reaksjon på at en har redusert dåp til et symbol for det en alt har tatt imot. Et slikt syn er igjen en reaksjon på spedsbarnsdåp hvor dåp blir instrumentalt for ny fødsel. Men finnes det en annen vei i dette? Jeg tror det. Det som tilstrekkelig med dåpsvann derimot er instrumentalt for, er det Peter kaller å “væpne dere med denne tanken: Den som har lidd i kroppen, har gjort seg ferdig med synden.” (1. Pet 4.1). Hvordan har vi lidd? Jo når Jesus døde, så døde vi. Det var vår synd han dømte på korset, og derfor uttaler Paulus en en utført dødsdom over våre dødelige kropper: “Men om Den Salvede (gr. Kristus) bor i dere, er nok kroppen død på grunn av synden.” (Rom 8.10). Tidligere i Romerbrevet har Paulus slått fast: 

“Hvordan kan vi som døde bort fra synden, fremdeles leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Den Salvede (gr. Kristus) Jesus, ble døpt med henblikk på (gr. eis) hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen med henblikk på (gr. eis) døden.” (Rom 6.2-4). 

Tilstrekkelig dåpsvann betyr at vi erfarer at vi blir begravd i vannet. Vann er sånn sett bare en praktisk sak fordi en fort kan dukke folk under og få dem opp igjen. En kunne brukt sand hvis en var i en ørken, eller annen materie enn kunne begravd folk i, men det hadde fort blitt mer omfattende, og en skal helst få folk opp igjen i live. Begravelse er uansett det endelige farvel med den som er død. Vi graver ikke opp folk som er begravd og sjekker om de fremdeles er i live. It's finito. End of story. Det gjør at vi kan væpne oss med følge tanke: I og med at vi er død med Jesus, så er vi ferdig med synden, fordi vi døde bort fra den. Har man ikke denne konkrete og fysiske erfaringen? Vel, da blir væpningen av tanken fort svakere. Er dåp dermed bare et symbol, eller en mental greie? Nei! Paulus kaller dåpen Den Salvedes omskjærelse hvor vi ble kvitt kroppen som synden/kjøttet hadde makt over; og det er et verk av Ånden (Kol 2.11-12; Rom 6.6; Rom 2.29). Peter sier at på samme måte som vannet frelste ham fra den syndige verden omkring ham, så vil vannet skille oss fra en syndig verden, slik at det frelser (legg merke til nåtid) oss i vår vandring her på jord. Er det positivt? Helt klart! Er det reelt! Absolutt! Akkurat slik nattverd er en reell velsignelse i vår vandring med Herren. Men om vi skal si noe sikkert om hva dåp i vann gjør for oss, så er det en stor fordel å bruke bibelavsnitt hvor ordet dåp (gr. baptisma) faktisk er konkret brukt og ikke vers som bare kan tolkes i retning av dåp i vann, om det gir aldri så mye mening for noen. Ellers kan en ende opp med samme sannsynlighetsberegning som de som forkynner spedbarnsdåp gjør bruk av når de antar at det må være spedbarn i en familie (Apg 16), selvsagt under enhver omstendighet. Det er jo det eneste logiske, selv om det tydeligvis ikke trenger å være det i Samaria by, for der står det konkret at det var menn og kvinner som ble døpt, men ingenting om spedbarn (Apg 8.12). Entydig og skråsikker kan vi være der bibelen gjør gir oss det skråsikre og entydige grunnlaget.

Vi er kalt til å gjøre disipler. Det innebære omvendelse, tro, dåp i vann og Ånd og et disippelliv i et fellesskap av disipler hvor vi utforsker hva det vil si å være Jesu kropp hvor Jesus er hode. For alle har vi et budskap som innebærer kall til endring i den retningen. Johannes sier at det er noe som kan gjøre oss trygge i forhold til dommens dag: “For slik Den Salvede (gr. Kristus) er, slik er vi i denne verden.” (1. Joh 4.17). Og da har vi fokus på det disippelsskap dreier seg om: ikke en billig billett til himmelen, for det ble betalt en ubeskrivelig pris for tilgivelse og muligheten til evig liv, både nå og for evigheten. Gud fortjener derfor en bedre respons. Den som virkelig gripes av Guds frelsende nåde gir med samme raushet som Gud gir. Det er slik Gud har planlagt at mange skal få del i frelsen. “Dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til et vitnesbyrd (som et bevis) for alle folkeslag, og så skal endes komme.” (Matt 24.14).

Konferansekristendom vs. disippelliv
Det er ingen tvil om at det i den karismatiske kristenheten i den rikere delen av verden har oppstått en (u)kultur med overdrevet vektlegging av håndspåleggelse som vei til å bli utrustet fremfor helt enkelt å praktisere det Jesus befaler sine disipler å gjøre. En kan dra på konferanse til konferanse, men det er flere hverdager enn det er konferansedager, og hva en da gjør på disse hverdagene avgjør i veldig stor grad hvilken vekst en ser i sitt eget liv og tjeneste og i Guds rike. Men det må være mulig å påpeke denne ubalansen og ta et oppgjør med den uten at en dermed slår helt beina under bibelens undervisning om håndspåleggelse og gjøre den irrelevant:

“Derfor vil jeg minne deg om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg.” (2 Tim 1.6) 

“Forsøm ikke den nådegaven du har, den du fikk på grunnlag av profetiske ord da eldsterådet la sine hender på deg. Legg vekt på dette, lev i det, så alle kan se at du gjør fremskritt.” (1 Tim 4.14-15) 

Profetiske ord og håndspåleggelse kan frigjøre ny dimensjon av nådegaveutrustning i oss, lenge etter at vi først ble døpt i Ånden. Men det er ikke slik at realiseringen av den nådegaveutrustningen skjer helt av seg sjøl. Derfor er bibelen tydelig, også i disse versene, på at må noe mer til enn bare håndspåleggelse. Timoteus får beskjed om å ikke forsømme gaven, men snarer legge vekt på å leve i den, så alle kan se at han gjorde fremskritt; og slik holde flammen i live; stadig tenne dem opp på nytt. Det er mulig å ta imot og så begrave talentet; begrave nåden og la den være uvirksom. Da er det ingen som legger merke til noe fremgang og ingen får glede av det Gud har investert. Men jeg vet fra eget liv at det har vært et før og etter håndspåleggelse, og det er nok av eksempler på at tjenester har fått en helt annen dimensjon og gjennomslagskraft som følge av dette bibelske fenomenet. Det som synes å gå igjen er at det over tid har vært en vilje til å gå med Gud med det en allerede har. For den som er trofast i lite, skal settes over større ting. Men hvis en går i den andre grøfta, og helt avviser at håndspåleggelse kan være en måte Gud arbeider på for å utruste folket sitt, så kan en både praktisere, faste og be uten at et gjennombrudd Gud hadde planlagt for deg, faktisk blir å skje. Du smittes av dem du omgås. Noen vil si: Men Gud kan jo gi deg det uten at en oppsøker folk som åpenbart har en gave. Jo, da. Gud kan alt, han. Så da kan jeg flytte til Antarktisk og sette meg der å vente. Forhåpentligvis dukker Gud opp eller så fryser jeg ihjel. Litt drastisk og noe spissformulert. Poenget er at Gud må lede hver enkelt av oss i dette. Du trenger like mye å høre fra Gud for å bli værende der du er, som du trenger for å flytte på deg. For du trenger at Gud taler til deg og konkretiserer din del av et felles oppdrag. Og uten overgivelse og innvielse kommer en uansett ingen vei. Ser en et gjennombrudd gjennom enkel innvielse og lydighet der en likevel lever og bor, så er det jo det helt råflott. Men når jeg leser Skriftene, så er det ikke slik at det ene utelukker det andre; tvert imot! Det henger sammen. Gode eksempler på dette er Elisja og Josva. Begge tjente trofast i det små. Men var det helt tilfeldig at akkurat disse ble “arvinger” i profettjenesten? Gud kunne jo ha gitt det til noen helt andre, som ikke hadde hatt noe med Moses og Elia og gjøre i det hele tatt. Hvis det er slik at Gud bare gir det sånn helt ut av luften, så finner jeg undervisningen i Ef 4.11ff noe underlig. Tjenestegavene skal utruste de hellige til tjenestegjerning. Det er slik Gud jobber i sin menighet. Men hvis alle setter seg på bakbeina og tenker, men Gud kan jo bare gi meg det; hvorfor trenger jeg disse folkene, så kortslutter vi et vekstpotensiale som Gud har lagt ned. Den store utfordringen i Vesten er at vi har lagt opp menighetslivet slik at det er tusen feile motiver for å bli utrustet: Store møter med mye folk. Flotte talerstoler. Massiv annonsering. Jesus holdt ikke på sånn; ei heller apostlene. Paulus sier sågar at han opplever at Gud har ordnet det slik at apostlene syntes å være nederst - de som alltid havna i størst trøbbel. Å praktisere i enkelthet og stillhet er mitt. Å bli lagt hendene på for ny dimensjon av salvelse og nådegaveutrustning er mitt. Å lide for evangeliet er mitt. I reaksjon mot umodenhet og ubalanse, kan vi fort gå fra grøft til grøft og så viser vi oss som umodne sjøl. Men det nye testatmentet viser oss en annen vei.

Ingenting er demoner vs alt er demoner
Dette med urene ånder kan fort bli et minefelt å bevege seg i - særlig dersom en legger seg til en vane å filme og publisere film av mennesker i veldig sårbare situasjoner. Om vi kristne kan ha utfordringer oss imellom på å håndtere dette området på en balansert og umoden måte, så må vi ikke innbille oss at samfunnet rundt oss er noe bedre. Det hadde faktisk ikke vært så dumt å bruke noen eufeismer på et område hvor vi uansett ikke har full oversikt. Det vi snakker om er sykdom og plager. I kategorien plager kan vi putte tankekjør og faste mønster i forhold til fristelser, uten at det nødvendigvis er psykiske plager. Folk kan ellers være velfungerende. En veldig forenklet og kanskje ikke så dum tilnærming er å stille spørsmålet: Er sykdommer og plager et gode eller et onde? Jeg tror alle - også folk som ikke tror, vil være enig i at det er et onde. Så mye innsats som vi legger i å kurere sykdom og så mange selvhjelpsbøker som er skrevet om det gode liv, så virker det som om at vi har en drøm om å være friske og hele. Drømmen om paradis slipper likdom ikke tak i folk. Om vi da tar inn tanken om at det finnes en god side og en ond side i universet, og at disse er personifisert som Gud på den gode siden, og djevelen på den onde siden, kan vi ta si at sykdom og plager kommer ifra den onde? Som kristne vet vi at synd og menneskets valg er en del av dette, og samtidig vet vi at det onde noen ganger rammer dem som lever helhjertede, overgitte og gudfryktige liv fordi denne verden ligger i det onde. Synd er like fullt et redskap djevelen bruker for å introdusere nettopp sykdom og plager. Det er nyttig å gi sykdom og plager en avsenderadresse. Ikke for vi skal la oss imponere av hva djevelen kan få til, men for at vi skal vite at dette er noe Gud har til hensikt å fri oss ifra, og han kommer uansett til å vinne til slutt. Dersom vi tenker at sykdom og plager har med syndefallet å gjøre, selv om det ikke nødvendigvis indikerer personlig synd, så kan vi tenke på sykdom og plager og det faktum at vi er forgjengelige mennesker som er sårbare for slikt som noe urent som Gud har til hensikt å rense helt bort. Poenget er hvordan vi møter mennesker som opplever hele det kristne verdensbildet som fremmed, samtidig som vi som ser at det er noe bak scenen som styrer begivenhetene, kan ha friheten til å ha hele verktøykassen tilgjengelig når vi betjener folk. I en kultur gjennomsyret at et ateitisk tankesett, ville jeg ha frontet folk sitt vitnesbyrd om hvordan de er blitt fri fra sykdom og plager gjennom forbønn, ikke detaljer om demoniske manifestasjoner som kan inkludere risting, bjeffing, fråding, spying, etc. I forhold til offentligheten hadde jeg egentlig latt det så langt som mulig forbli en djup bevart hemmelighet (så ser vi av evangeliene at det ikke alltid er mulig dersom vi betjener folk i offentlighet). Det har noe å si om vi ber på denne måten: “Kom ut, du svarte demondjevel!” eller om vi ber: “Jeg går imot denne plagen og alt urent fra den onde!” Om det siste er like effektivt i forhold til befrielse er det langt å foretrekke. Personlig har jeg noe erfaring med utfrielse, men antakeligvis for lite i forhold til i hvor stor grad dette er en reell del av de sykdommene og plagene folk sliter med. For meg var det oppmuntrende på TLR- kickstart å høre om en slik lite åpenlys og “vulgær” måte å utfordre og kaste ut åndsmakter på. Hva som da skjer, vet en jo ikke, men min erfaring er at det vet en uansett ikke i denne tjenesten. Til det har jeg sett for mye av det som puttes i kategorien “rart”, og jeg bare takknemlig når det hele går rolig for seg.
I en del tilfeller er det veldig klart om folk plages av åndsmakter, og i den del tilfeller er det ikke like klart. Jeg har vært med på å rense et hus, som egentlig viste seg å være å rense den som bodde der. Det interessante i dette tilfellet var at personen som ble befridd egentlig ikke trodde på noen åndelig dimensjon i det hele tatt, men her hadde det skjedd så mye merkelig, at nå hadde hun virkelig fått nok. For at vi ikke skulle ringe etter folk i hvite frakker med det samme, så hadde hun en venninne til stede for å bevitne “galskapen”. Vi ba og satte henne fri og velsignet hele huset med Guds fred, og plageånden forsvant. Jesus helbredet en kvinne som hadde vært krumbøyd. Bibelen sier spesifikt at hun hadde vært plaget av en sykdomsånd. Men Jesus ber like fullt på denne måten: “Kvinne, du er løst fra sykdommen din.” (Luk 13.10-13). Så la han hendene på henne, og hun reiste seg opp. Her står det ingenting om demoniske manifestasjoner i form av rop og skrik, fråding, falle om eller bli kastet rundt eller noe sånt. Det hele synes å gå rolig for seg. Men dette viser oss at fysisk sykdom kan ha like mye med sykdomsånder som psykiske plager. Materie og det åndelige henger sammen, og i vår moderne verden vet vi litt mer om hvordan hjernen som materie og det sjeliske henger sammen. Dersom folk lider av demens kan en faktisk se fysiske endringer i hjernen, demens kan føre til personlighetsforandringer/-forstyrrelser. Er dette av fysisk karakter eller åndelig karakter. Svaret er antakeligvis “ja”. Det jeg er mer skeptisk til, er når en kobler alle former for psykiske plager og sykdommer utelukkende til det demoniske. En kan slå noen så hardt i hodet at de kan få funksjonshemming og personlighetsforandring. Får folk dermed en demon hvis de blir slått i hodet? Vi beveger oss fort ut i et farlig langsskap. Ikke minst er det slik at dersom folk virkelig sliter psykisk med angst, depresjon og suicidalitet, så skal en helst operere rimelig presist. Jeg tror ikke folk som plages sånt vil bry seg det minste om den åndelige diagnosen om det bare hadde blitt frisk. Så har en 100% success rate, så betyr det ikke så mye. Men vi har et stykke igjen før vi når Jesus og de første apostlene sitt nivå. Jeg må innrømme at jeg tenker slik at dersom jeg var plaget av angst, så var det ikke av veldig helbredende karakter om jeg fikk servert idéen om en et par demoner i tillegg, gitt at jeg fremdeles hadde plagene etter forbønn og betjening. Det kan rett og slett virke traumatiserende, og jeg kjenner til et par slike tilfeller. Også her finnes det åpenbart flere grøfter, for dersom vi aldri opplever at det er åndskrefter involvert og vi aldri snakker sammen om kristne om erfaring på dette området og hvordan vi mest effektivt kan la oss lede av Guds Ånd i forhold til å se folk frisk og fri, så henger ikke vårt verdensbilde helt sammen med det vi finner i det nye testamente. Jeg leste en artikkel om en prest som selv hadde en funkjonshemming som mente at det nytestamentlige forholdet til slik sykdom var gammeldags og utdatert. Jeg er derimot helt sikker på at dersom han kunne ha tatt en pille som fjernet funksjonshemningen, så hadde han garantert tatt den. Så det er nok mer møtet med sykdommen og det han oppfatter som et veldig begrenset mulighetsrommet, som gjør at en kommer til slike konklusjoner. Så jeg kan på mange måter forstå ham slik kristenheten har endt opp med å fungere, eller rettere sagt; ikke fungere. Men for de av oss som ønsker å holde fast på at det er bibelen som har rett og vi tar feil med våre mangelfulle erfaring, så er det ikke en løsning å si at Jesus sitt forhold til sykdom er gammeldags og utdatert, bare fordi han er så frekk å helbrede de blinde og de døve og det passer blinde- og døveforbundet dårlig. Vi må bli bedre kjent med den Jesus som gjør akkurat sånt, så det igjen blir normalen imellom oss. Det er vi som må få tak i en nytestamentlig virkelighet, og å se folk fri fra sykdomsånder og andre urene ånder, og tyngdepunktet i lengsel og oppmerksomhet er på fri. Det blir vanskelig for omgivelsene å hevde at dette ikke er gode nyheter. Det er bare å la mennekser satt fri få vitne om sine erfaringer. Jeg har personlig opplevd å bli forsvart av en som tidligere hadde blitt helbredet i møte med en svær kar som fant sin glede i å skjelle oss ut etter noter. Selvforsvar kan fungere dårlig. Men når mennesker som er takknemlig for frihet tar oss i forsvar, mennesker som ikke er vokst opp med det verden oppfatter som religiøs indoktrinering forteller sin historie - vel, da blir dem brakt til taushet akkurat som de religiøse lederne i Jerusalem. Hva skal en si?

Det er ulike årsaker til at vi kan havne i trøbbel. Noen ganger skjer det bare fordi vi representerer Jesus og det er ikke noe vi kunne ha gjort for å unngå det. Andre ganger handler det om dårlige valg og egne dumheter. Det er interessant å se Jesus sin strategi. Han stilte seg ikke opp på templet i Jerusalem før tiden var inne. Det var en grunn for det, og han viser et eksempel til etterfølgelse. Etter at Peter ble satt fri fra fengslet, forsvant han ut av scenen i Jerusalem. Også Paulus var borte den fra den scenen i hele 14 år. Vi kan ha en praksis rundt dette med utfrielse og å kaste ut demoner som vil bli lett å identifisere og lett å kritisere. Hvis en inviterer inn folk til å filme og hvis en selv filmer og publiserer prosessen, så er det motorvei til å terge ekstrem-ateistene til å rope om overgrep og det som verre er. I iveren etter å få andre søsken i troen til å skjønne at dette er realiteter og en del av det å være en disippel, så kan en unødig sette seg sjøl under press. Det finnes en rekke kristne ateister som ikke tror på et bibelsk verdensbilde, ikke minst på den høykirkelige siden som er det myndigheter kommer til å låne øre til. Og det er nok av folk i presse og politikk som deler slike tanker. Argumentasjonen for å hindre oss i å gjøre det Jesus har befalt, vil være sårbare grupper som barn og folk som sliter psykisk. Om vi viser så lite forståelse for folk sine sårbarhet at vi finner det for godt å publisere film av folk som vrir seg, spyr, fråder, rister og sier: “Se! Demoner!!!!” - hvilket Jesus aldri gjorde, tvert imot - så har vi ikke store troverdigheten om vi hevder at vi har til hensikt å ta vare på folk opp i dette. Og så kan en ta forfølgelse til inntekt for at gjør det rette, selvsagt, men det kan bli både selvoppfyllende profeti og en kortslutning. Forfølgelse er uungåelig om er en sann disippel. Jesus oppfordrer oss derimot ikke til å maksimere dette. Han sier:

“Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!
Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine.” (Matt 10.16-17)

En annen side ved dette med urene ånder er manifestasjoner. Fokuset på manifestasjoner kan bli overdrevent, enten en mener at det er Ånden som manifesterer seg eller urene ånder som gjør det. Jesus har ikke dette fokuset. Han sier ikke: “Se her!!! Guds kraft!!!” Det er underholdningsbransjen og vårt syndige higen etter billig underholdning som ligger til grunn for det. Gud nærvær kan manifestere seg på mange ulike vis, og noe av det som manifesterer seg når Gud er nær, er urene ånder. Samtidig er ikke djevelen kreativ, han er bare en usannsynlig dårlig kopi-ist, han forvrenger og etterligner. Og her trengs det lave skuldre og visdom. Vekkelsen på Auza Street ble kritisert for ikke å skille godt nok mellom urene ånder og Ånden. I midt opp i dette skjedde det utrolige mirakler, som at det vokste ut kroppsdeler som folk mangler mens folk så på. Jeg har venner som fort vil hevde at manifestasjoner som kristne søsken har opplevd, som å falle under Ånden, er demonisk, når erfaringen forløste disse kjærene søskene inn i en helt ny dimensjon av i fungere i det som det nye testamente beskriver, og frukten av det har vært 10-tusener av nye disipler i Guds rike. Da befinner vi oss helt åpenbart i to ulike grøfter. Vi kan erfare at det som noen oppfattet som Åndens manifestasjoner, egentlig var noe de trengte å bli fri ifra - enten det er demonisk eller en mental låsning (jeg har hørt om begge). Det Jesus ber oss om er å undersøke langsiktig frukt, og det er årsaken til at en trenger å ha skuldrene senket en del ganger.

“Det finnes ikke noe godt tre som bærer dårlig frukt, heller ikke noe dårlig tre som bærer god frukt. Et tre kjennes på frukten. En plukker ikke fiken av tistler og høster ikke druer av tornekratt.” (Luk 6.43-44)

Frukt er noe som tar tid å vokse frem. Jesus advarer mot å dømme for raskt. Og særlig er dette dersom noe av motivasjonen blir å advare mot andre troende som Gud åpenbart bruker. Vekkelseshistorien har nok av grelle eksempler på akkurat det hvor en bevarer sitt snevre forståelse av hvordan Gud virker heller enn å bli utvidet. Gud har aldri definert seg ut fra én tjeneste. Han er så mye større enn det. Hans kreative evner er utømmelig. Det som avgjør, er hvilken frukt en bærer. Og så er det andre enn en sjøl som skal bedømme akkurat det. Det er en lei tendens til å fremheve egne frukter og snakke ned andres. Alt det demonstrerer, er hvor umoden er en. Om en dømmer og veier ut alt fra egen tjeneste og gaver, så setter man seg i en posisjon for fall. Det er nok at dem som vil skape blest om seg sjøl ved store avsløringsåpenbaringer. Gud forventer at vi tar en mer ydmyk innstilling og anerkjenner at hans verk er større enn oss, og at det ikke er alt vi forstår, og at vi alle kan trø feil; ikke bare de andre. Det er en ærlig sak at det er sider ved det Gud gjør vi sliter med å forstå. Sånn var det for de første disiplene til Jesus, også. At en kan se ulikt på ting er ikke noe nytt, men det er finnes fremgang som er synlig for alle (1. Tim 4.15): Modenhet i karakter, frukt i form av nye disipler for Guds rike og nye menigheter som plantes. 

“Det er ikke den som gir seg selv anbefaling, som består prøven, men den som Herren anbefaler.” (2. Kor 10.18)

Det finnes de som kritiserer alt og alle og aldri har ledet noen til Herren sjøl. Det de skryter av, er deres evne til å avsløre det som er falskt. Men dersom du ikke har det som er ekte, kan du aldri avsløre det som er falskt. Det som derimot er enda mer trist, er når folk som sjøl har frukt i tjenesten, kritiserer det de ikke forstår, fordi det ser annerledes ut. Ulike vekkelser har hatt ulik preg fordi Gud har brukt ulike tjenester. 

“Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme. Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som er virksom og gjør alt i alle. Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode.” (1. Kor 12.4-7)

Konklusjon
Jesus bad om enhet mellom sitt folk. For at den enheten skal være noe annet enn en økumenisk og religionsblandende suppe, så er åndsfylt vekkelseskristendom en nøkkel for sann kristen enhet. Jesus sa i Joh 17 at Guds herlighet er det som skaper enhet etter Guds hjerte. Det er en enhet mellom åndsfylte som er unik. Når Jesus likevel bad om enhet, så er det fordi det er en reell utfordring. Disiplene hadde en diskusjon om hvem som var den største av dem, og den diskusjonen har dessverre ikke opphørt. Media og sosiale medier gjør at en har en enorm mulighet for en kontaktflate som i beste fall kan være overfladisk. Det gjør det enda mer krevende ikke å bli “høy på pæra”. Jesus sin målestokk for suksess er ikke akkurat “The American Dream” med samling av finansiell og organisatorisk makt. Det finnes dem som tenker annerledes - og som klarer å favne det som er forskjellig fra dem sjøl uten at det truer deres egenart i Herren og som er raus og velsignende. Min bønn til Gud er at vi som Guds folk, Jesu kropp på jord - en kropp salvet av den Salvede skal komme videre og legge barnslighetene bak oss. Det betyr ikke uenigheter, forskjelligheter, ulik prioritering og betoning, men en ydmyk erkjennelse av at det er ting vi kan synes er rart og fremmed, men at Gud er større enn det lille vi har fått del i. En guddommelig raushet som ikke sier: Jeg holder meg til den (men ikke den), og jeg holder meg til den (men ikke den), men som sier: “Ok, her er mye jeg ikke forstår. Men alt er mitt!”. Herre, kom og led folket ditt! Du ser hvor vi lider av umodenhet, kjødelig og barnslig oppførsel, og hvor fort vi blir oppblåste og tror vi er noe stort den ene mot den andre. Gud, må du hjelpe oss å beholde den barnlige undringen over hvor stor du er, at du ikke kan rommes i det du lar oss være involvert i, uansett hvor fantastisk det måtte være. Herre, måtte du gi oss å ære det du gjør i andre, selv om det veldig forskjellig fra det du gjør i oss.