Tro og kraft (2. Tess 1.11-12)

Det er mange bønner i det nye testamene, og ved siden av bønnene i salmene, så er de en kilde til inspirasjon, oppmuntring og åpenbaring. Vi bør lese, studere, meditere på og be disse bønnene. De er ladet med den salvelse og kraft som var i dem som bad dem. Vi kan med Guds hjelp virke i den samme Ånd og samme hjerte for Guds sak som de var bærere av. Jeg elsker Fader vår. Ikke som en instrumentell oppramsing, som vi ofte kan være vitne til, men som inspirasjon til et levende bønneliv. Jesus begynner: Far! Bare det ene ordet er ladet med retning og åpenbaring. Alt dette vi holder på med og er blitt involvert i dreier seg om en Far i himmelen. Er det ikke fantastisk? Det kunne ha vært en bedriftsleder, eller enda værre - en despot. Men det er ikke det. Det er en guddommelig Pappa. Han som er alle tings Skaper og har all makt, han er Pappa. Det sier noe om hvem han er; det sier noe om hans karakter og hva som driver ham: Far-sønn og Far-datter relasjoner. Også morsrollen favner Gud om. Hvor skulle den ellers komne ifra? Det handler om kjærlighet og det handler om vekst.
I denne bønnen som Paulus ber, så oppdaget jeg noe jeg ikke kan fatte at jeg har oversett etter snart 30 år som en ivrig leser av skriftene. Men det er slik det er, og det er nettopp det som gjør bibelen så spennende. Det er noe nytt å oppdage hele tiden. Bibelen er ikke en puggebok over regler og opplegg. Nei, nei! Bibelen er en relasjonær bok som omhandler og taler til livet. Og fordi livet er i vekst og utvikling og noen ganger i skikkelig krise, så er det slik at bibelen taler forskjellig til oss - fordi vi ikke er den samme hele tida. Uansett situasjon, så er bibelen relevant. Har du det bra, så er det masse gode skriftsteder for takksigelse og påminnelser om at en ikke skal tro at en selv er hele årsaken. Det kan være veldig fint å minne seg selv om, for om det går skikkelig på trynet, så er det ikke vi som nødvendigvis er hele årsaken da, heller. Vi finner veldig gode folk i bibelen som gikk igjennom veldig dårlige erfaringer, ikke fordi de var dårlige, men fordi vi lever i en verden som er syk og dårlig. Midt i det dårlige kan vi vandre med og erfare Gud, og med Guds hjelp takle det dårlige, slik at vi endrer situasjonen til det bedre og ikke lar situasjonen endre oss til det verre.
Tilbake til Paulus sin bønn. Han ber i denne bønnen som i mange andre at de med Guds hjelp skal bli verdige til det kallet de har fått. Vi har et himmelsk kall. Det er ikke lite det Gud har kalt oss til. Gitt om vi trenger hjelp. Og gitt om det er hjelp å få. Hva er verdig, slik Paulus omtaler det i denne bønnen?  Jo - en vilje til det gode, og en tro som med kraft viser seg i gjerning. I Korinterbrev så snakker Paulus om at han forkynner med tegn, under og mirakler, så troen deres ikke skal være grunnet på menneskelig visdom og kløkt, men på Guds kraft. Han sier at Guds rike ikke består i menneskelige ord, men i kraft. Det er ikke vanskelig å skjønne hva som er Guds ord, for Guds ord er virksomt i kraft. Guds ord er ikke bokstaver på et papir, Guds ord er evig og levende. Mine bibler og haugevis av teologiske oppslagsverk er "bits and bytes" i mobiltelefoner, nettbrett og PCer. Heller ikke det er Guds ord i sin natur, slik bibelen definerer det. For Guds ord er innblåst av Gud. Det er levende og virkekraftig. Guds ord er noe som kommer ut av Guds munn og som lever i hjerter, der troen også har sitt sete. Dersom vi kjenner en trygghet over å bla i spesielle bøker med spesielt papir med gullbelagte ark og fint skinn utenpå, så er vi havnet på avveie. Da trenger vi å høre det Jesus sa: Dere studere skriftene fordi dere tror dere har evig liv gjennom dem, og disse er det som taler om meg. Det er ikke all bibelstudie som er av det gode. Dersom bibelstudie erstatter å la livet bli forvandlet, så vi selv blir brevet ifra Gud, skrevet i hjertene og sendt til verden, så bedrar vi oss selv. En apostel som jeg har dyp respekt for, har sagt: "Du kan aldri virkelig kjenne Skriftene, inntil du er villig til å bli forvandlet av dem" (Broder Yun). De første kristne hadde ikke det vi kaller bibelen. De fleste hadde ikke personlig det gamle testamente engang. Men de hadde den hellige Ånd, og de var trent opp til å leve et enkelt disippelliv i etterfølgelse av Jesus. Kanskje var de ikke i stand til å sitere like mange bibelvers som oss. Men det var ikke mindre Guds ord for det, for Ordet om korset - det enkle evangeliet som alle kan lære, bodde i hjertene, sammen med den Ånd som tente hjertene i brann for Jesus. Hva dyrker vi? Den levende, oppstandne Guds salvede (=Messias?). Eller intellektualisme og teologisk forfengelighet? Paulus snakker om en tro som med kraft viser seg i gjerning. Og jo, det er det. Det er dynamis som er brukt. Tenkt at jeg kunne overse det etter så mange år med daglig bibellesning. Dynamis. Dynamitt. Rå kraft. Det er noe med bibelsk tro som er så fascinerende - den er rå, vill og heltemodig. At man har fått den idéen om at kristenliv er noe kjedelig, er ene og alene fordi kristenheten har sviktet totalt. Dette er action, folkens. Og selv om vi skal være godhjertet og ta oss av de svake og ikke setter oss til dommer over noen, så er det også slik at det er slik rik anledning til virkelig å bli satt på prøve. Å leve som en kristen handler om å dyrke det menneskelig sett umulige. Hvorfor? Fordi ingenting er umulig med Gud. Derfor er ingenting umulig for den som tror. Gud har sluppet oss så langt inn i hans eget vesen, karakter og allmakt, at han gir oss del i denne muligheten, og idet vi utforsker det - utforsker Gud selv. Når under skjer, får vi en dypere forståelse av hvem han er, så stor, så mektig, så strålende, så uransakelig dyp og vid. At vi kan tenke på oss selv som modne kristne uten en kraft og mirakeldimensjon, viser bare hvor stolte og humanistiske vi er blitt.
Det er noen som har sagt at dersom du skal de det du ikke har sett før, så må du gjøre det du ikke har gjort før. Det er veldig mye riktig i dette utsagnet. Paulus snakker om en tro som med kraft viser seg i gjerning. Både kjærlighet og tro er knyttet til å være virksom og å arbeide. Bibelen har en tydelig arbeidsteologi. Loviskhet har ingenting med hvor mye du gjør. Det har alt med hvorfor du gjør det du gjør. Loviskhet har med motivasjon og drivstoff å gjøre. Med Guds tro og kjærlighet på tanken, kan du ikke bli lovisk. Loviskhet er knyttet til en farsløs ånd, hvor frykt og mangel på åpenbaring av Guds farshjerte herjer. Tro og kjærlighet, derimot er født av han som i sin store nåde skjenker disse gavene, og lar disse Åndens frukter vokse frem hos oss. Vi er blitt like redde for gode gjerninger som mange lutheranerne. De fordi de er redde for å bli stolte og begynne å stole på noe annet enn den nåden man trenger når man har syndet. Vi "rettroende" karismatikere, fordi vi er redde for å bli loviske. Tenk om vi gjør noe ut av oss sjøl. Men om vi aldri gjør noe av frykt for ett eller annet, så er det ikke mye rom for en tro som med kraft viser seg i gjerning. Hvordan skal du finne ut av som er Gud og hva som er dine påfunn dersom du aldri forsøker noe som helst? Og dessuten er det sammenheng mellom tro og håp, og utholdenhet. Kanskje derfor gr. pistos er oversatt trofasthet som en Åndens frukt i Gal 5.22, mens det i 98% av tilfellene i NT er oversatt tro - disse henger sammen. En gir ikke opp, for en har sett inn i det usynlige,  og vet hva som kommer, bare vi ikke gir opp.
Paulus avslutter med at dersom vi lever i en slik tros og kraftdimensjon som det nye testamente beskriver, da skal Jesu navn bli æret imellom oss, og vi få ære av ham. Har Gud tenkt å gi oss ære? Ja! Herlighet, også. Gjennom nåden ifra Gud og Herren Jesus hans Salvede. Så hva gjør vi når vi ser nåden han har gitt oss. Vi tar kronene han ærer oss med og kaster dem ned for hans føtter, og så følger vi med etter. Men den som ikke vil ha noe med kronene, med æren, med kraften, med nåden til et erobrende kristenliv å gjøre, har ikke kroner å kaste ned for hans føtter. Dette handler dypest sett om Guds vilje for oss, mer om det vi synes passer. Og han har planlagt at vi skal plage fienden akkurat så mye at vi får så mye bråk og trøbbel at vi stadig er i behov av mer nåde. Et intenst liv, men du verden for en reise. Herre, tenn våre hjerter i brann for ditt rike og dine lengsler. Herre, må du få deg et folk som demonstrerer hvem du er. Herre, rens oss fra bedagelighet og vantro, og send oss ut i oppdraget, der vi kan oppdage hvor mye du kan gjøre igjennom mennesker som gir seg helt til deg. Herre, vi er ynkelige og små. Men din nåde og din kraft er dertil stor. La oss se hva du har gjort oss til i Kristus, og det som mer er: Hvem du ønsker å være i oss: Kristus i oss - håpet om herlighet.

Jakten etter den dype problemforståelsen (1. Tess 2.17-18; 3.11)

Helt siden mennesket ble skapt har det vært istand til å og utrustet til å løse problemer. Med en mental kapasitet til å analysere problemer og finne dertil mulige løsnigner, har mennesket kommet veldig langt i sin oppdagelser og oppfinnelser. Profeten Daniel sier at kunnskapen skal bli stor, og det har jommen bibelen rett i. En viktig del av tilnærmingen har vært at man må forstå problemet ordentlig, før man kan finne en løsning. Finn først riktig diagnose, så kan man gi riktig medisin. Dersom diagnosen er synd, så er syndsbekjennelse, omvendelse og forsoning løsningen. Dersom en har en karaktersvakhet på noen område, så må denne løses, og ressurser blir satt inn på å gjøre akkurat dette.

Det å være kreativ og finne løsninger, oppdage nye ting og gjøre oppfinnelser, er lagt ned oss i mennesker fordi vi er skapt i Guds bilde. Det har ikke noe med syndige drifter å gjøre, tvert imot. Men når vi analyserer og tenker, er tilnærmingen preget av treet til kunnskap og godt og vondt og ikke livets tre, slik Gud hadde tenkt. Vi analyserer problemet. Frem og tilbake. Hvorfor er det slik? Hvorfor går dette galt? Hva om jeg gjør sånn? Fremdeles galt... Hmmm. Om tilnærmingen hadde vært livets tre, så hadde vi heller dyrket fellesskapet med Pappa Gud, og i det fellesskapet hadde løsningene blitt åpenbart. Vi hadde spurt Gud og han hadde fortalt oss; Han hadde spurt oss, og vi hadde undret oss - hvordan kan jeg vel vite dette? Hele fokuset hadde vært på fellesskap og på løsninger. Hvorfor dette evige fokuset på problemer?

Som kristne så vi fått inn med teskje at uten syndserkjennelse - ingen tilgivelse og ingen frelse. Hvorfor behov for frelse dersom alt er i orden? Og det er et viktig poeng. En blir ikke gammel før synd og skam kommer inn i bildet. Paulus sier at menneskets samvittighet - som er en del av Gud bilde i oss - anklager og forsvarer oss. Selv om mennesker har en ateistisk tilnærming og ikke ser at de vil stå til ansvar overfor Gud, så vil de villig nok innrømme at de ikke alltid lykkes med å være den beste utgaven av seg selv, og begrepet forsoning mellom mennesker vil ikke være helt fremmed. De har bare fjernet den Gud ut av bildet som gav dem evne til å tenke slik fordi han skapte dem i sitt eget bilde. Så vi trenger nåde og tilgivelse. Men løsningen for synd er ikke mer synd - det er Guds rettferdighet. Se på svømmeren i bildet til høyre. Når en svømmer rundt i elendigheten, er det jammen ikke godt å analysere drit fra drit. Du kan bruke en halv evighet på det, og du blir ikke mye klokere.

Først når svømmeren blir vasket ren, vil en egentlig kunne si når en er blitt skitten. Dersom en skal la være å gjøre det som er syndig og galt, så må en gjøre det som er riktig og rett. Og hvor skal en lære det? Hvor kommer kraften til å leve rett ifra? For mange lutheranere finnes den ikke, og synd synes å være en forutsetning for nåde. Men nåde har alltid vært utgangspunktet for relasjonen mellom Gud og mennesket. Når Gud satte livets tre i hagen, så var det av nåde. Det var ikke noe Adam og Eva måtte gjøre seg fortjent til. De kunne spise av alle tre i hagen, bare ikke treet til kunnskap om god og ondt? Var livets tre tilgjengelig? Absolutt! Begrepet utfortjent av nåde begynte med at Gud skapte oss i sitt bilde - tenk for en nåde! Så hvor skal en fokusere som kristen - analysere synden: "Hvorfor gjør jeg dette? Så elendig jeg er!" Ja, for jo mere du analyserer synden, så verre blir den, og jo mer uovervinnelig synes den. Drit er drit. Punktum. Bli ferdig med den, bring den til korset; legg den under blodet, og sett fokuset på Guds ansikt. Når du ser hans smil i møte med din elendighet, så kjenner du glede over hans nåde istedet for depressivitet over egen tilkortkommenhet. Er det ikke så nøye med synd? Jo, det er veldig nøye. Det er nettopp derfor vi må velge sette blikket på Jesus, troens opphavsmann og fullender. I hans lys ser vi lys. Det er når hans Ånd opplyser vår samvittighet at vi ser skitflekker i ansiktet vi ellers hadde oversett. Det er når vi blir vasket i vannbadet i Guds ord, som gir oss rettledning når Guds Ånd opplyser vår ånd og vårt sinn gjennom det, at vi ser forskjellen, og at vi ser det med håp. Istedet for å si: "Å, nei - hvor ille!" og så straffe deg selv i tre dager med å være nedfor for den synden som bibelen sier er så langt ifra oss som fra øst er til vest, så kan du si: "Takk Pappa Gud for at du er så trofast at du viser meg dette. Takk for renselse og gjenopprettelse. Tilgi meg, og gi med tro for veien ut av det." Fokuset må være på den nåden som opphever våre svakheter. En ren samvittighet betyr at vi kan komme inn for Gud med frimodighet, og det er akkurat det Gud inviterer oss til: å dyrke fellesskapet med ham - han som er Rettferdig og Ren i all sin ferd. Når vi ser inn i hans ansikt, så forvandles vi til det samme bilde - det vi alltid har vært men til å være, som ved Herrens Ånd - fra herlighet til herlighet (2.Kor 3.18). Vent litt! Er det ikke forunderlig? Han sier ikke fra elendighet til herlighet. Nei! Du har allerede herlighet. Herlighetens Ånd bor i deg, og tar du tatt imot Åndens dåp, så hviler Han over deg, også. Helliggjørelse er å arbeide ut en ny identitet som Guds rettferdighet i Ham. Jeg gjør ikke lenger slik fordi Han for i meg. Jeg har begynt å gjøre slik fordi hans kjærlighet tvinger meg.
Hvis en først har sett det for seg at her må problemet analyseres skikkelig, etter mønster fra treet til kunnskap og godt og ondt, så tar ting ingen ende. Det er nok av elenedighet en kan gå løs på av djevelens verk, og hans demoniske hær sine herjinger. Og det er ikke det at vi ikke skal vite å sette adresselapp på det som skjer - dersom en vandrer med Gud, er det vanligvis fort gjort. I avsnittet som er utgangspunktet for de refleksjoner jeg kjenner Ånden har bedt meg om å adressere, så er Paulus klar på hvem som både splittet ham og menigheten i Thessalonika og som hindret Paulus fra å komme til dem igjen: satan. Punktum, det var det, og så går vi videre. Paulus dveler ikke ved dette. Han vet at han er i krig, og at den vonde er etter ham. Men han bruker ikke mye ressurser på å analysere djevelens neste trekk, for han vet utmerket godt at uten Gud er dette ikke mye til match for den vonde. Løsningen på djevelen er ikke djevelen, men Gud. Så Paulus ber senere i brevet sitt:

"Må Gud selv, vår Far, og vår Herre Jesus føre oss til dere!" (1. Tess 3.11)

Hvem er det som eier fasiten? Hvem er det som står over problemet? Hvem er det som har makt over den onde? Jo, det er Gud! Så hvor går Paulus med utfordringen sin? Jo, han går til Gud med det. Han kjører ikke en runde med åndelige mappinger av området for å finne ut hvorfor han ikke lykkes med å komme til Tessalonika, så han kan be mer effektivt. Det er ikke et ord om sånt, her. Paulus trenger ikke slike detaljkunnskaper om hva som er galt, så lenge han kan gå til ham som kan få det rett. Til korinterne sier Paulus at vi skal være som småbarn i det onde, men fullvoksne i det som er godt. Hvor skal fokuset være hen, da? På alt som er galt? Neppe! Det finnes menn som etter beste evne prøver å analysere konas problemer, men hvis han bare har evne til å høre aktiv og medfølende, så vil det i 90% av tilfellene løse seg selv, for det hun søker er først og fremst mdfølelse, og kan føle seg avvist dersom du kommer med et kjapt svar. Svaret ligger ikke i å analysere problemer, men i å skjønne hva en trenger å gjøre for å imøtekomme utfordringen. Jeg gikk til Gud når det rant over for kona mi og det kom ut hulter til bulter på inn og på utpust: "Herre, hjelp meg å forstå dette! Er dette bare situasjonsfrustrasjon, eller er det noe her vi skal ta tak i." Det at jeg ikke bare serverte enkle løsninger, men kunne la det ligge en stund og senere spørre henne: "Jeg prøver så godt jeg kan å forstå og ber til Gud over det du sier; er det noe av dette du selv tenker vi bør prioritere å arbeide målrettet med?" Noen tenker de må løse opp i flokene på egen hånd og blir frustrert og blir utålmodig og sur, for det er jo ikke lett å vite hva som kommer først og sist når det renner over for folk. Men Guds nåde er tilgjengelig for alle situasjoner, og kona mi og jeg har lykkes mye med "lytt, vær stille og be" strategien når temperaturen til den ene blir høy. Bønn hjelper på nervene i alt som skjer i dagliglivet og hjelper en å holde fred i huset. Mye bedre enn å fyke i tottene på hverandre.

Jeg treffer regelmessig på folk som er sånne som ifølge dem selv har gaven til å prøve ånder. Det første jeg ser etter i folk som mener å ha sånne gaver, er gudsrelasjon og fokus. Dersom fokuset er på Herren, på tronrommet, på tilbedelse, på å kjenne ham, på Guds Ånd, på de ekte gavene, på de sanne profetiene, så blir jeg beroliget. Men noen som mener å ha gaven til å prøve ånder er ikke noe annet enn kjødelige "fault-finders". Og hva gjør de når de finner noe som de mener er uekte. Jo de advarer; og gjerne offentlig. Det er stor forskjell på gaven til prøve ånder, og gaven til å kritisere alt vi ikke liker. Den første kreven en dyp relasjon til Jesus og den Ånd som er den mest ekte av de alle. Den andre fikk du gratis med syndefallet. En av grunnene til at jeg sliter med en slik tilnærming, er at det er akkurat det motsatte Paulus ber oss om å ha (1.Tess 5.19-21):

"Slukk ikke Ånden, 
forakt ikke profetord,
men prøv alt og hold fast på det gode."

Vi skal ikke prøve å være brannslukkere, heller tvert imot. Guds ord ber oss om å tenne Ånden og de åndelige gavene imellom oss. Ei heller å skape en negativ holdning mot det profetiske og det overnaturlige - det er like naturlig for en kristen som luften du puster inn. Men samtidig skal vi ikke være tomskaller som bare tar alt for god fisk. Det er et kollektivt og et personlig ansvar for å prøve alt. Men hvordan skal vi gjøre begge deler? Paulus gir oss god hjelp, her: Hold fast på det gode! Og hvordan skal en klare å holde fast på det gode dersom den grunnleggende holdningen er å leite til en finner noe en kan sette fingeren på. En som skal vite forskjellen på det som er godt og det som ikke er det, må jo ha veldig god greie på det gode og ekte - hvordan skal du ellers vite hva som ikke er ekte - du blir jo som gjørmesvømmeren om du bare kjenner til det som er feil. En som er god på skille falske og ekte pengesedler, bruker all tid på å studere de ekte. Bare slik kan han avsløre de falske. Og dersom du skal kunne holde fast på det gode, så må du jo finne det også, ikke sant? Når jeg spør enkelte som mener de har gaven til å prøve ånder om det gode og ekte, så ser de litt rart på meg? Det gode? De skal jo avsløre det uekte og falske. Og nettopp her viser de seg å være helt i utakt med Skriften, som alt skal prøves på. For det å prøve ånden er like mye å bekrefte og å løfte fram det rette som det å avsløre det uekte. Vi prøver nemlig det som er godt, også, og så løfter vi det frem, slik at det Gud gjør blir æret og får sin rette plass.
Så kanskje var ikke profetordet som kom helt på linje - ikke direkte usunnt, men på langt nær blink. Hva gjør du? Rope "fremmed ild!", eller lete etter den éne tingen du kan ta med deg som retning og oppmuntring. En sunt profetisk fellesskap er helt avhengig av ansvarliggjøring og prøving. En må snakke sammen både om det som går bra og det som ikke gjør det. Da er det veldig fint om en kan innlede med å ta frem det gode du ville holde fast på. Det hjelper bare litt i samtalen. Det å lete etter det gode, innebærer at vi kappes om å hedre hverandre istedet for å hedres om å kappe hverandre. Ofte er motivasjonen for å finne andres feil at man sliter med å forholde seg til sine egne. Begge har sin rotårsak i loviskhet og harde hjerter. Bare åpenbaring om Guds nåde og kjærlighet, hans ufortjente gunst og velvilje kan løse oss ifra den tendensen vi har til å bli religiøs, hard og egenrettferdig. Er man der, er det kort vei fra forsvar til angrep. Men Guds ord ber oss om å tale sannhet i kjærlighet. Kunnskap gjør stolt, men kjærligheten bygger opp (1.Kor 8.1). Er man motivert av kjærlighet, så faller det å finne de 10 gode tingene for den ene som må justeres ganske naturlig. En prøver å ta noen i å gjøre noe riktig, ikke omvendt.
Et godt eksempel på Paulus sitt storsinn finner vi i Filipperbrevet. Han snakker om den frimodighet folk har fått pga hans lenker. Og det gleder han seg over. Så er det slik, da, at noen er frimodige for å vise sitt mot uten å tenke forstandig og uten å bry seg om hva som er hensiktsmessig og det som bare skaper konflikter. Paulus ser ikke bort ifra det. Men han kan ikke la være å glede seg over at Kristus uansett blir forkynt. Så får det være at han kan få tøffere behandling i fengsel og rettsvesen fordi noen setter sin ære i å være "kompromissløse". Modne eller umodne motiver og holdninger er begge noe Paulus har lært å leve med. Han ser ikke seg selv om større enn at han gleder seg over at evangeliet går frem selv om han for en tid er begrenset. Han ser ikke behovet for å grave dypere i umodenheten. Gleden over det Gud gjør gir ham ikke tid til å holde på med sånt. For da ville han ha vært like umoden sjøl - der alt handler om en sjøl. Og her kommer vi inn på en fare når det kommer til å prøve ting. Vi har en tendens til å definere oss sjøl og vår egen erfaring som rammen for hva som er Gud, det gjelder både stil og innhold. Det at noe virker uvanlig og ukjent, betyr ikke at det er feil. En moden holdning leter etter Jesus - den gode - som produserer det gode. Og da har man fred, tro og tid til å se etter fruktene. Mens tegn, under og mirakler er noe som kan skje på et øyeblikk, er ikke frukter av en slik karakter. Frukter er noe som modnes og det tar tid. Paulus tar dette opp med de umodne korinterne. De trodde de visste bedre enn Paulus, men Paulus ber dem i saktmodighet ikke å være så kjappe med å dra konklusjoner - noen ting er det faktisk Gud selv som vil forbeholde seg retten til å si noe om. Og når det gjelder det andre - det vi har blitt bedt om å prøve: På fruktene skal vi kjenne gaver, ord, tjenestegaver og søsken. Elsker de Jesus selv om de er annerledes enn oss. Får de andre til å elske Jesus og vokse med ham? Og før vi går løs på andre - kanskje vi kan stille oss sjøl det spørsmålet. Og er vi kjødelige, så er det greit om vi går til Gud med det, og kanskje ikke roper så høyt.
I en menighet jeg selv var med å ledet, var vi lite fornøyd med gudstjenesten. Alle visste det. Vi trivdes ikke, og det var T Y D E L I G ! Så hva gjør man? Jeg gikk og pratet med Herren om dette på vei til jobb. Og Gud talte til meg. Han sa: Du skal bruke LØFT. Jeg skjønte hva han mente. Jeg hadde nettopp lest en bok av en psykolog som beskrev en metode som heter LØsningsFokusert Tilnærming. Jeg pratet vider med Herren om hvilke deler som kunne være nyttige. Gud pekte på skala-spørsmålet. Skala-spørsmål er slik fra 1-10 vurdering. Vi endte opp med å vurdere gudstjenestene fra 2-3. Ikke overraskende. Men istedet for å spørre: "Hvorfor er det så dårlig?" Så stiller man spørsmålet andre veien: Hvorfor 2-3 og ikke 0? Er det noe positivt å finne i det hele tatt? Er det vi fint vi kan ta med oss videre? Folk blir ofte så blinde på det som oppleves feil, at de ikke ser noe godt overhodet. Vel, det ble jo tydelig, da, for nesten alle forstod ikke spørsmålet engang. De svarte det de var fulle av: behovet for å si hvorfor det var så dårlig. Men: finner en noen løsning i slike beskrivelser? Det er nettopp det som er poenget. Problemets løsning er ikke å finne i problemet. Neste spørsmål var: Når gudstjenesten blir et høydepunkt for deg, hvor på skale plasseres du gudstjenesten da? Vi svarte 7-9. Og så et viktig spørsmål: Hva ser du at du selv og andre gjør da? Ikke: hva burde vi gjort? Men hva ser du at vi gjør. Visualisering: En ser for seg løsningen. Og det som var så fantastisk var at vi så løsninger, folk skrev med liv og lyst. Det var så oppLØFTende lesning at jeg ble rent begeistret. Men det stopper ikke der. Fordi folk hadde sett for seg og beskrevet løsningen, så begynte de å gjøre det de hadde sett. Ingen forkynnelse. Ingen gjennomgang. Ingen oppsummering. Ingen formaning. Ingen runde med faste (selv om det kan være veldig bra). Opplevelsen av gudstjenesten var en helt annen, og vi trivdes så mye bedre. Når vi kom så langt som til oppsummeringen av vårt LØFT, så gjorde vi skala spørsmålet på nytt, for å se om det var blitt forandring. Da lå vi på 6,5, altså på god vei mot det målet vi hadde uttrykt. Løsningen fantes allerede i hjertene våre. I Ordspr. 20,5 står det gode råd finnes dypt i menneskehjertet, men den som har visdom kan dra det opp. Å høre ifra Gud gir visdom. Han visste hva vi trengte. Ikke en problemanalyse som sendte oss enda lenger ned i depressiv mangel på mestring, men heller spørsmål som gjorde at vi gravde i hjertet - der vi fant viljen til å gjøre det gode, fordi han som er god bor i oss. Herre, hjelp oss å vende oss til deg. Hjelp oss Herre ikke å stole på vår egen forstand, men i ydmyk visdom vende oss til deg som kan både rettlede og hjelpe. Hjelp ditt folk ut av umodenhet og mangel på åpenbaring, Gud. Vi roter det fort slik til fordi vi tenker at vi er smartere enn du. Gi oss sann omvendelse, Gud. For det gjelder ikke bare oss, men den verden du lot din Sønn dø for. Kyrie eleieson!