Korset, Ordet og Ånden

Jeg har hatt en periode hvor jeg har våknet tidlig og istedenfor å bare døse,  så har jeg kjøpt tiden fri til å være sammen med Herren. Vi har installert et lite musikkanlegg på kjøkkenet for det er den delen i huset som er lengst unna soverommene. Da kan vi sette på lovsangsmusikk uten at vi vekker resten av huset. Den som har et viktig oppdrag står alltid tidlig opp for å forberede seg. Vi ser det når Abraham skal ofre Isak og flere andre steder i Skriften. Den late forblir sulten, står det i ordspråkene, og det er sant åndelig, også. For vi trenger å spise frokost med tid i lovprisning, bønn (vann) og ordet (mat). Dersom vi slurver med dette, så sier kroppen ifra. Vår ånd er derimot mer stille og er lettere å overse; effekten uteblir ikke for det. Vi kan bli utilpass og irritable. Livet er ikke ment å leves uten å være full av den hellige Ånd og det levende Ordet. Hvis det går på trynet, så har du egentlig bare gitt Gud rett.

Nå er det ikke alle som spiser frokost, og vi har ulik døgnrytme, så viktigere enn tidspunktet på dagen er at det blir gjort. Men for oss som må ha frokost før vi starter dagen, så fungerer dette bildet. Mitt mål er å ha en stund på morgenen og på kvelden slik at jeg starter og slutter dagen med å være med Herren. Jeg jobber ennå med å få det etablert som en vane. Det er mye som kan fange oppmerksomheten i løpet av en dag, og som kronisk nysgjerrig, så må jeg arbeide med meg selv så jeg ikke ender opp med å studere alt mulig. Mye er nyttig, men én ting er nødvendig.

I denne morgenstuden jeg hadde med Herren, så talte Gud til meg denne setningen:

"Åndens verk i deg er korset i praksis"

Jeg måtte tygge litt på den en stund. Bibelen snakker jo om å ta opp korset og om å bære sitt kors, og vi har korsfestet menneskenaturen med dens lyster og begjær. Dåp i vann er denne identifiseringen med Jesus i hans død og oppstandelse. Vi blir begravet med ham og oppstår med ham. Men hvor kommer Ånden inn i bildet her? Gud ledet meg til det verset vi leser i Rom 8:

"Derfor, søsken, skylder vi ikke vårt kjøtt og blod noe, så vi skulle leve slik det vil. For hvis dere lever slik kjøttet vil, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal dere leve. Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn." (Rom 8.12-14)

Et annet sted står det:

 "Ved loven døde jeg bort fra loven, så jeg kan leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg." (Gal 2.19-20)

Hvordan lever den Salvede (gr. Kristus) i meg? Jo, ved Ånden! Og hvordan kan jeg i praksis la korset være aktivt i livet mitt, så jeg tar opp korset hver dag og følger Jesus? Ved at jeg ved Ånden dreper kroppens (onde) gjerninger, og ved at jeg ved Ånden blir ledet inn i hans ferdiglagte gjerninger. Gud talte videre til meg om korset:

"Bibelens kors innebærer oppstandelse. Der hvor oppstandelse mangler, er korset uvirksomt"

Ai! Litt av en uttalelse! Men jeg ser logikken. For vi klarer ikke å implementere korset i oss med vår menneskelige styrke, gjør vi vel? Vi har vel prøvd en og hver av oss, og blitt rimelig bra skuffet på oss sjøl, eller hva? Men det har aldri vært Guds vei for oss. Guds vei er at vi ved tro lever rettferdig, for Skriften sier: "Ved tro skal den rettferdige leve". Så vi blir gjort rettferdige ved tro. Den biten skjønner vi. Der vi sliter er når vi skal sette denne rettferdigheten ut i livet. For Skriften sier:

"Mine barn, la ikke noen føre dere vill! Den som gjør det som er rett, er rettferdig, slik Kristus er rettferdig" (1. Joh 3.7)

Altså er du ikke bare å ture på og så gå i kirken på søndagen og fornekte korset kraft og bekjenne sine synder og seg selv som "arme, syndige menneske". Hvor er det blitt av oppstandelsen og kraften til forandring, da? Og det er her tro kommer inn. Ikke bare er vi gjort rettferdige ved tro, men vi må leve rettferdig ved tro. Og den troen viser seg i en forståelse som sier oss at i oss selv er vi sjanseløse, så derfor vandrer vi med Gud og derfor søker vi ham for hjelp; hver dag! Å prøve å sette dette ut i livet sjøl, er praktisk ateisme og fornektelse av Guds gave og frelsesplan. Og det leder til enten stolthet når vi føler at vi får det til (sjøl om selvrettferdighet stinker i Guds nese), og absolutt mismot og selvmedlidenhet når vi feiler (lukter ikke stort bedre). Det er her korsets radikalitet kommer inn og er så utrolig frigjørende. For det kommer ikke an på den som vil eller den som løper, men på Gud som gir nåde. Og så er det med denne nåden at den gjør ikke innbrudd. Vi er nødt til å ta imot den i tro og arbeide den ut i livene våre. Det står noe om å arbeide på sin frelse med frykt og beven. Frelsen er Guds verk - et ferdig verk fullkomment i alle ender. Det er ingenting galt med gaven. Der problemet oppstår, er når vi tar imot gaven og istedet for å pakke den opp og se hvordan den fungerer, så setter vi den på hylla som om ingenting var skjedd. Gud vil at vi skal undersøke, studere og ta gaven i bruk.

Guds fantastiske gave til oss er hans kjære Sønn, Messias, Guds Salvede. Han formidler dette i Ordet og Ånden. Vi har fått Ånden som er livet i oss og som har alle Ordets gener; som også leder oss til å studere Skriftene som gir oss veiledning i hvordan dette nye livet fungerer. Det er jo i Skriftene vi ser hvor viktig det er at vi samarbeider med Ånden, ikke sant vel? Så Ånden leder oss til Ordet, og Ordet til Ånden. Når Gud talte til meg i morgenstunden så var dette hans oppfordring:

"Ånden er din hjelper. Lev i ham - snakk med ham - samarbeid med ham." 

Vi er kalt til å ta opp korset, bære det og slik følge Jesus. Dette livet der selvlivet er dødt og hans oppstandelsesliv tar plass istedetfor er så fantastisk. Det er ikke noe som navlebeskuende og drepende på sann livsglede som selvmedlidenhet; en ren forbannelse fra undergrunnen. De av oss som har opplevd klinisk depresjon kan undertegne den påstanden: en endeløs mengde av selvfokusert elendighet som aldri synes å ta slutt. En klarer ikke å ta inn noe annet, og derfor så blir alt kullsvart. Men i denne morgenstuden viste Gud meg noe jeg ikke har tenkt på før: Ikke engang Jesus bar korset sitt helt frem sjøl. Han segnet om. Og Gud sa dette om det:

"Han gjorde det for deg, så du skulle se at uten en hjelper, kan du ikke ta opp og bære ditt kors."

Jeg trenger en hjelper for å bære korset. Gud har aldri ment at jeg skal gjøre det for egen maskin. Dette viktige; dette som ikke kan være ugjort om vi skal være en disippel av Jesus (om vi skal tro det Jesus sier om det sjøl); det kan vi ikke gjøre uten Åndens hjelp. Ånden i oss er korset i praksis. Så vi kan stå opp hver dag og si til den hellige Ånd: "Hei, hvordan har du tenkt å hjelpe meg å ta opp korset i dag?" Det dreier seg helt klart om valg vi gjør, men det viktigste er hvordan vi velger å leve med ham og involvere Gud i hverdagen vår. Jeg har for min del sluttet å bli mismodig når jeg går på trynet. Jeg går heller til Gud og spør: "Herre, kan du vise meg hva som skjedde nå?" Jeg vet at svaret ikke finnes hos meg selv og iallefall ikke i min mismot og selvmedlidenhet. Og når Gud viser meg, så blir jeg takknemlig. Tilgivelse og renselse! Absolutt! Men det er hva korset gjør for meg. Jeg er også opptatt av hva korset kan gjøre for Gud. Jesu død og oppstandelse åpnet veien til at jeg kunne få denne gaven som det nye livet i Ånden er. Det å kunne leve dette nye livet er noe Ånden åpner opp for meg. Korset er mer enn at jeg blir tilgitt og får satt foten innenfor perleporten. Korset dreier seg om å bli formet lik ham, slik at flere mennesker finner veien. Det er Guds plan for oss. Er det mulig? For mennesker er det umulig, men ingenting er umulig med Gud.

Gud holdt morgenandakt for meg denne morgenen, og jeg gleder meg over at evangeliet virker mer og mer logisk for meg. Det dreier seg også om å gjøre noe erfaringer.

"Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv." (Joh 7,17)

Det er når vi setter evangeliet ut i praksis, slik Ordet og Ånden veileder oss, at vi får en erfaring som gjør at vi skjønner det - det virker logisk for oss. Slik har vi verifisert ved praktisk erfaring at ting henger sammen. Bibelen er ikke en bok som dem som elsker virkelighetsflukt. Det dreier seg ikke om en-gang-da. Det dreier seg om hvordan en-gang-da har betydning for hvordan jeg lever idag. Bibelen er en bok for dem som er opptatt av livet som skal leves - der hvor gummien treffer asfalten, slik at en får veigrep og kan styre etter den visjon Gud har gitt oss om en ny jord under en ny himmel.

Takk, Herre for din usigelige gave. Herre, jeg drømmer om et fellesskap hvor vi i ydmykhet og takknemlighet hjelper hverandre til å leve slik du vil og slik vi egentlig ønsker å leve. Ikke med pekefingre, men med oppmuntring og erfaringsdeling. Vi har hørt så mange prekener, Gud, at vi kunne ha fylt hele verden med ord vi ikke engang kan huske. Herre, jeg drømmer om et hverdagsfellesskap hvor vi snakker om hvordan vi lever ut ordet, ikke bare sitter i en benkerad, setter opp en religiøs mine, i beste fall sier et "amen" eller to, og så går vi hjem som om ingenting var sagt. Herre, ordet ditt fortjener enn annen behandling enn det. Ditt ord, ladet med Åndens liv og kraft, betyr stadig forandring og nye ting å lære og oppdage; nye gjennombrudd, nye mennesker som blir berørt og frelst og lagt til. Det er dette livet jeg lengter etter å få leve ut i et fellesskap med andre søsken, Gud. Ja, kom Herre Jesus! Kom!

Skriften og Ordet. Retning og beskyttelse eller skyttergrav og splittelse (Joh 21.25)

Mens Jesus og jeg var på treningstudio idag, så opplevde jeg at han talte til meg om det siste verset i Johannes evangelium. Det kan virke tendensiøst at jeg sier at Jesus jeg går på treningsstudio, men disse stundene på treningsstudio er på alle måter en gudstjeneste for meg. For det første er kroppen blitt såpass gammel og stiv at den virkelig trenger å beveges på, og for det andre benytter jeg anledningen jeg ikke har i mitt type arbeid: å kunne høre på lovsangsmusikk mens jeg gjør manuelt arbeid. Jeg opplever ofte at når jeg nyter fellesskapet, sangen, proklamasjonen og nærværet i disse stundene at Gud taler til meg. Lovsang åpner opp gudsrealiteter for meg. Jeg erkjenner at jeg er Guds skapning og at hele min tilværelse handler om ham og har ham som sentrum.

“Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias (gr. Kristus), Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.” (Joh 20,30, N11BM) 

“Det er denne disippelen som vitner om alt dette og som har skrevet dette, og vi vet at hans vitneutsagn er sant. Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives.” (Joh 21,24-25, N11BM)

Så mange ganger kan vi stå i fare for å avvise hverandre og det med Skriften i hånd. Og så mange ganger står vi i fare for å avvise hverandre for det vi mener ikke står i Skriften. Tankegangen er at Gud aldri vil gjøre noe som vi ikke kan finne igjen i boka, så skjer det noe ekstrabibelsk, så er det per definisjon falskt, demonisk, forførende og ondt. Men før vi trykker på avtrekkeren og eksekverer dødsdommen, så kan det være lurt å reflektere over hvor vidt ekstrabibelsk nødvendigvis er det samme som ubibelsk. For det er veldig mange ting som ikke er nevnt i bibelen med et ord. Det står ingenting om internett og sosiale medier. Det står ingenting om biler, fly, tog. Ord som teologi, tusenårsrike (millenianisme), "New Age", demokrati, diktatur, sosialisme og kapitalisme er alle begreper du ikke finner direkte i bibelen. Men synes ikke å plage oss det minste, og det må egentlig bare være slik. Dersom vi skulle tenke på ny teknologi som iboende ond bare fordi vi ikke befinner det beskrevet i bibelen, så hadde vi bare meldt oss helt ut av samfunnet og levd i et parallellsamfunn, ala Amish. Så fordi vi aksepterer ting rundt oss som vi ikke finner i bibelen, ender vi opp med at vi som mennesker er fri til å finne på en hel masse i menighetene våre som ikke er beskrevet konkret i bibelen, og det fungerer helt fint for oss - vi tenker ikke på det som frafall. Men Gud må for all del ikke finne på å gjøre noe som vi ikke befinner beskrevet konkret i bibelen, få da får vi noia. Så Gud er mer bundet til Skriftene enn vi? For vi kan fint introdusere store parkeringsplasser, store, flotte menighetshus med strøm, vann og kloakk, god isolasjon og strømdrevet belysning, P/A anlegg og projektor, samt stolrekker, talerstol og ikke minst: kirkeorgel. Ingenting av det er beskrevet i bibelen? Men om det skjer et manifestasjon eller et under som vi ikke finner beskrevet i bibelen, så går vi helt av hektene og roper frafall og forførelse.

“Da jeg dro til Makedonia, ba jeg deg bli igjen i Efesos så du kunne forby enkelte å komme med en annen lære eller være opptatt av myter og endeløse slektstavler. For slikt fører bare til spekulasjoner og tjener ikke Guds frelsesplan, der det dreier seg om tro. Men målet for ditt oppdrag er kjærlighet av et rent hjerte, av en god samvittighet og av en oppriktig tro. Noen har forvillet seg bort fra dette og har havnet i tomt snakk. De vil være lovlærere, men forstår verken det de selv sier eller det de uttaler seg så selvsikkert om. Men vi vet at loven er god når vi bruker den rett...” (1. Tim 1.3-8)

Paulus har ikke noe problem med loven. Det er feil bruk av loven som fører til spekulasjoner og ikke tjener Guds frelsesplan. Altså er det ut fra Skriftene det som ikke er kjærlighet av et rent hjerte, av en god samvittighet og av en oppriktig tro; det er dette som Paulus advarer imot. Det er en bruk av Skriftene som er rett; fordi det tjener Guds frelsesplan, og dermed er det også en bruk av Skriftene som derimot står direkte i motsetning til Ånden i Ordet; den egentlig hensikten med det som står der. Forståelsen av loven kan bryte med lovens intensjon; frelse, utfrielse og et fruktbart liv med Jesus. Det er altså ikke all bruk av Skriftene som er Jesus, og derfor ikke Ordet med stor O; for når det gjelder Ordet med stor O, så har Jesus monopol (Joh 1.1-3). Det er ikke noe i Skriftene som ikke dreier seg om og oppfylles i Jesus Den Salvede, men den Salvede er mye større enn Skriftene, for Gud rommes ikke en i bok av papir og blekk, like lite som han rommes i et gudshus laget av hender (Apg 7.48-50). Og her er vi med noe av kjernen av vår utfordring. Fariseerne avviste Jesus med Skriften i hånd. De var så sikker på at deres teologi var korrekt at de med stor trygghet avviste den Messias Gud sendte. Med Skriften i hånd avviste de Ordet med stor O. Kan vi være så drøy å si at det var en villfarelse? I så fall er vi bare enig med Jesus;

“Jesus svarte og sa til dem: «Dere farer vill fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.» ” (Matt 22.28, BGO)

Så vi må forstå at hva som er villfarelse og ikke, det avgjøres helt og holdent i møte med Jesus. Ikke teorien om en Jesus som er redusert til flanollegram-historier. Nei, nei! Den oppstandne, levende, for alltid herliggjorte og nærværende Guds Salvede.

“Jesus Den Salvede er i går idag den samme, ja til evig tid.” (Hebr 13.8)

Kristen filosofi frelser ingen. Kun en ny fødsel, en fødsel i fra oven, et universets største mirakel virket fram ved kraften i Ordet og Ånden, gir frelse og inngang i Guds rike. Det vil og skal medføre en ny kurs og et forandret liv. Vi kan prøve å devaluere den Gud som Skriftene vitner om ned til noe som vi mennesker kan få til. Vi kan devaluere den nye fødsel til det som skjer i kirken når presten skvetter vann på et barn og sier noen ord som vist nok skal være en trylleformel som gjør at barnet blir født på ny. Vi kan redusere den levende Gud til noe som ikke er annet enn fjusk og fanteri og i prinsippet er lik regler og besvergelser som preger spiritisme og og død religion. For det er et totalt fravær av Gud, fravær av kraft og forandring. Den Gud som Skriftene vitner om, kan en ikke gjømme bort, for når han holder vitnemøte, så ser det slik ut:

“Derfor må vi gi desto større akt på det vi har hørt, så vi ikke driver bort. For om det ord som var talt ved engler, viste seg å stå fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk en rettferdig straff, hvordan skal da vi slippe unna om vi forakter en så stor frelse? I begynnelsen ble den først forkynt av Herren, og den ble stadfestet for oss av dem som hadde hørt Ham.
Gud ga jo også vitnesbyrd både med tegn og under, med forskjellige kraftige undergjerninger og Den Hellige Ånds gaver, etter sin egen vilje." (Hebr. 2.1-4)

Det som er så forunderlig, er at vi kan leve så greit med at det er nesten kjemisk fritt for det Skriftene vitner om: Guds virke imellom oss troende. Men dersom det skjer et mirakel som vi ikke finner beskrevet i Skriften, så finner vi grunn til å rope varsko. At det ikke skjer det som Jesus og apostlene kaller Guds rike; nei det er så fint, så. Det er ingen som snakker om villfarelse, da. Men kommer du med mirakler, så må du værsågod holde deg millimeternøyaktig innenfor “Skriftens” rammer, eller så ropes det advarende både her og der.

Er det virkelig da slik at Jesus den Salvede (gr. Kristus) er større enn Skriftene? Vel, mitt poeng, og som den hellige Ånd påpekte for meg idag, er at nettopp Skriftene sier dette. Jesus gjorde mye mer enn det Johannes og de andre apostlene skrev ned, og Jesus sjøl sa at den som tror på ham skal gjøre større gjerninger enn det han gjorde (Joh 14). Vi må forstå Skriftene ut fra Skriftenes omtale av seg sjøl, ellers får den en annen rolle en tiltenkt. Det er dersom vi er fri til å forstå Skriftenes Jesus på en annen måte en Skriftene forstår ham, så er det først da at vi virkelig er på ville veier. For Johannes sier vitterlig at dersom alt Jesus hadde gjort skulle vært skrevet ned, så ville ikke ikke verden romme de bøker som da måtte skrives (Joh 21.25). Du kan jo prøve å få bibelen din til å fylle hele verden. Mine 100-vis av bibler og teologiske oppslagsverk kan jeg romme i en mobiltelefon. Men hva er det Johannes snakker om? Snakker han om hva Jesus gjorde fra han ble døpt til han døde på korset og stod opp igjen? Det kan klart skje mye på 3,5 år, men det sprenger nok ikke rammen for alle verdens bøker. Poenget til Johannes, og som Lukas også poengterer i Apostlenes gjerninger er dette: Jesus stopper ikke å gjøre mirakler etter at han ble tatt opp til himmelen, gjorde han?

“Det første skriftet skrev jeg,Teofilus, om alt det Jesus begynte både å gjøre og lære...” (Apg 1.1)

“Der traff han på en mann som het Æneas. Han var lam og hadde ligget til sengs i åtte år. Peter sa til ham: «Æneas, Jesus Den Salvede (gr. Kristus) helbreder deg. Stå opp og re sengen din!»  ” (Apg 9.34)

Så når Johannes skriver om det Jesus har gjort, så innebærer det også det som skjer etter oppstandelsen og himmelfarten. Sånn grunnleggende sett er ikke Jesus ferdig med å gjøre ting som ikke hele verden hadde rommet om vi skulle skrive det ned enkeltvis.

Vi er opptatt av å holde evangeliet rent og klart, og det med rette. Det er i dette evangeliet at frihet og frelse finnes; både nå og for evigheten. Vi gransker Skriftene og vi gjør det med rette. Som du sikkert har lagt merke til, så er Skriftene benyttet titt og ofte i denne bloggen. Jeg snakker ikke ned Skriftene, men jeg vil snakke om Skriftene slik Skriftene selv gjør det. For hva er det som fortjener begrepet et “annet evangelium”? For Paulus dreier det seg om feil forhold til Skriftene og dermed en utslukking av Ånden som virker mirakler og forandrer mennesker fra innsiden ut (Gal 3.1-5). Hva er det vi tenker på når vi bruker begrepet et “annet evangelium”? Er det mangel på Åndens kraft til forandring og mirakler som bekymrer oss, slik det var for Paulus? Eller er det at noen opplever at de får gullstøv i hendene på møter, og at det ikke er noe vi finner beskrevet i bibelen?

Litt av utfordringen er at det fort blir et de og vi. Jeg møter gamle pinsevenner som er veldig skeptiske til alt dette “nye”. Gullstøv er fælt. Veldig fælt. Og gullfyllinger i tenner; hvor står det om det? Men samtidig kan de med våte øyne fortelle om hvordan folk i den tidlige pinsevekkelsen danset i Ånden så de fløy over stolene. Ja, ha. Hvor står det om det? Jeg har opplevd dans i Ånden jeg, hvor Ånden tok tak i beina og ikke vet jeg hvordan det så ut. Men om det hadde blitt godkjent av gamle pinsevenner, det spørs. I Azuza Street hvor pinsevekkelsen begynte, så har folk vært vitner til armer som manglet og som bare vokste ut. Jeg har selv hørt vitnesbyrd ifra et menneske som ble bombet til døde, reist opp igjen fra de døde, og som Gud mirakuløst vis grodde hud på igjen. Hvor står det om det? Og når føtter vokser ut og blir like lange. Hvor står det om det? Og når en tommel vokser ut fordi en ønsker å ha den lengre; ja da er det iallefall utenfor. Eller som jeg har hørt om: en tegnet en ring rundt folk som ville ha forbønn, og så ble de friske. Hallo?! Hvor står nå det i bibelen?

Men jeg har lagt merke til dette: Når det er noe som skjer imellom oss - i vår egen forsamling, så har vi en annen toleransegrense enn hvis det skjer hos noen andre. Det er noen som har sagt at det bare er misunnelsen som er sterke enn kjønnsdriften. Hvor kommer denne viljen og trangen til å snakke hverandre ned bare fordi Gud gjør noe mellom andre som han ikke gjør imellom oss? Det står ingenting om at Jesus skapte lemmer på folk, selv om det er noen som mener at Jesus skapte nye øyne på han blinde som Jesus smurte gjørme på og bad om å vaske seg i Siloadammen. Men det er bare antakelse, og denne Skrift-“puritanismen” som vi pålegger Gud i Skriftens navn har en lei tendens til å advare folk om andre enn oss sjøl.

“Vår Gud er i himmelen, alt han vil, det gjør han.” (Sal 115,3)

Forkynnes evangeliet om Jesus Den Salvedes død og oppstandelse? Forkynnes omvendelse og tro med påfølgende dåp og disippelliv? Er det en forkynnelse bekreftet med tegn, under og mirakler, slik bibelen befaler (Matt 24.14)? Blir liv forandret til det bedre med Åndens frukter og Åndens gaver og kraft? Vitner mennesker om hva Jesus har gjort for dem for de rundt seg? Blir Jesu navn prist for alt det gode han gjør med en takknemlighet som bibelen både anbefaler og befaler? Lever folk i daglig bønn og bibellesning (så sant bibler er tilgjengelige; det er jo ikke slik alle steder i verden)? Blir stadig nye mennesker berørt med Guds godhet, overbevist om synd og omvendelse, døpt og lagt til menigheten? Hvis du kan svare ja på dette, så kan har du svart mer “ja” enn det som tilfelle i de fleste menigheter rundt om i landet, og da er det altså ganske menigsløst å henge seg opp i detaljer som ikke har noe med kjernen i evangeliet å gjøre. Det er da en får en bibelbruk som ikke tjener Guds frelsesplan, men leder til spekulasjoner, slik Paulus advarer imot. Jeg har vært på en konferanse der mennesker fikk gullfyllinger, og der gullstøv viste seg i himlingen sånn rundt midnatt midt under lovsangen. Ble det et stort fokus? Nei. De som ledet menigheten sa bare at dette var noe en ikke hadde noen gode forklaringer på og at det la seg inn i rekken av slike hendelser. “Men Herren får gjøre som han vil; vi fokuserer på det han har bedt oss om å gjøre”. Ja, det virker å være en grei tilnærming. Ikke gi det mye oppmerksomhet verken den ene eller andre veien, for det er ikke kjernen i det vi holder på med, og det er heller ikke noe problem at Gud Skaperen morer seg litt.

Et konkret eksempel på hvor galt det kan gå i vår nidkjærhet: Et innlegg fra dansk TV2 slått opp på sosiale medier nylig. En god bror mente at siden TV2 dokumentaren viste en kristen leder som “forsøkte å drive ut demoner av små barn”, så kunne denne sammenhengen umulig være spesielt sunn. Jesus drev jo aldri demoner ut av små barn! Og dessuten: denne sykdommen hadde jo ikke noe med demoner å gjøre: den var rent nevrologisk! Godt mulig, men ikke dermed bevist. Man får ikke inn demoner på MR. Man reagerte også på hvor fælt dette tok seg ut. Selvsagt! Når Jesus drev ut demoner, så var det innhyllet i rosa skyer, for det står det om i bibelen, ikke sant?

“De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.”

Vår gode bror mente at Guds rike hører barna til og at det å drive ut demoner av småbarn ikke hørte noe sted hjemme. Vel, han får ta oppgjøret med Jesus, som både mente at dersom det var ved Guds Ånd han drev ut de onde ånder, så var Guds rike kommet til dem (Matt 12.28) og også drev ut onde ånder av barn. Vår venn repliserte at en ikke måtte lese ting inn i Skriftene, og at det ikke stod noe om alder på gutten. Nå er det et godt prinsipp som jeg er enig i, men når Jesus spør faren om hvor lenge dette hadde vært slik med gutten, så fikk han til svar: “fra han var liten gutt”. Det greske ordet som brukes her er akkurat det samme som brukes om de barna som ble båret til Jesus og som Jesus tok på fanget og velsignet og hvor han sa dette velkjente at Guds rike hører dem til. Dersom Jesus hadde møtt faren og gutten mens gutten ennå var et småbarn; hadde han da latt være å sette gutten fri til han ble eldre, så ingen skulle bli støtt? Neppe! Og det anfallet som er beskrevet i dette avsnittet; er ikke det bare epilepsi og kun nevrologisk? Det at vi med ateistisk tankegods og med Skriften i hånd angriper søsken som faktisk gjør det mesteren befaler og som jeg vet Gud har brukt til å forandre mange menneskers liv til det bedre, blir liksom litt surrealistisk.

Vi må gjerne ha en diskusjon rundt dette med utfrielse fra demoner og sunn praksis. Svært gjerne! Det er faktisk helt nødvendig. Men da må vi altså klare å ha fokus på det som er kjernen: Jesus setter mennesker i frihet. Det som blir usunt, er dersom vi dikter opp en hel demoner, som vi dermed ikke setter mennesker fri ifra, men som gjør at vår "utfrielsestjeneste" heller blir stein til byrden. Det er ikke slik at dette med demoner er helt problemfri sone. Barn kan bli skremt av å se at demoner manifesterer seg og blir drevet ut, og uten god veiledning kan det føre til traumer og frykt. Derfor er viktig med dialog, forklaring og forsikring om trygghet. Men det samtidig ikke slik at vi alltid styre det slik at barn ikke blir eksponert for slikt. I en gudstjeneste i en menighet hvor jeg hadde lederansvar, var det en som manifesterte demoner under lovsangen. De som var vant til dette, fikk henne ut av møtet og gjorde det nødvendige, for at ikke det skulle fange mer oppmerksomhet enn nødvendig. Resten så ut som de hadde sett et spøkelse eller to. Men i bilen hjem fra gudstjenesten hadde en samtale med mine to døtre og spurte dem om episoden for å sikre meg at de ikke hadde blitt skremt av det, og få dem til å fortelle hva de tenkte om det. Debriefing med andre ord.

Men at noen blir fri demoner kan vel ikke være et problem, eller hva? Og når vi leser avsnittet over hvor Jesus driver ut en demon av en gutt; hadde det tatt seg bra ut på TV? Selvsagt ikke! Det hadde sett grotesk ut, og en hel kristne hadde vært i mediene og advart både høyt og tydelig. Hvordan kan jeg si det? Jo, det er jo bare å se hva dem foretar seg når slikt skjer idag. Men vi har altså klart å ta på oss noen religiøse briller som gjør at vi ikke klarer å se for oss det Skriftene beskriver og lager oss noen romantiske forestillinger som sikkert er fine i evigheten, men som ikke passer plagsomt godt inn i den krigssonen som heter en “verden som ligger i det onde”. Det som forundrer meg slik er at man har fokus på hvordan dette tok seg ut på TV og alderen til disse barna som ble betjent. Ikke om de ble friske eller vesentlig bedre. For dersom dette faktisk var demoner, så skulle en jo se ganske så øyeblikkelige forandringer - for det kan vi lese ut av Skriftene, ikke sant vel? Det er noen ganger Jesus tar med seg folk bort fra mengden når han gjør sine mest sprøe stunt, og som helt sikkert hadde blitt kritisert av forståsegpåere om det hadde hendt i vår tid. Men det lot seg ikke gjøre i situasjonen vi leser om med den unge gutten, for demonen hadde allerede begynt å manifestere seg, så Jesus måtte håndtere det mitt i en folkemengden. Ikke en gang Jesus kunne diktere alt som foregikk rundt ham; ikke alt var bare ideelt, ikke da heller. Det så ikke mindre pent ut, og folk sin konklusjon var at gutten var død. Mishandling av barn, Jesus! Skjerp deg!

Dersom vi kan unngå å få demonutdrivelse på TV, enten det går stille eller voldsomt for seg, så er det absolutt en fordel. Det er en eksponering av mennesker i en veldig sårbar situasjon som jeg på ingen måte kan anbefale å kjøre på noen som helst medier. Men det var ikke kritikken her: man burde unngått å ha dette på TV. Nei, da. Dansk TV2 ble i kommentarene tiljublet som hadde filmet dette og “avslørt” elendigheten. Ja, ha? Jeg har personlig ikke sett dokumentaren, men jeg vil gjerne møte ham som dokumentaren omhandlet. Jeg vil gjerne høre hans tanker rundt dette med demoner og en sunn praksis. Jeg vil gjerne snakke med flere folk som har blitt betjent og høre deres opplevelse av det. Først da kan jeg avgjøre om dette som skjer er sunt eller ikke, og vil da også ha en anledning til en samtale med en kristen bror om viktige spørsmål: hvordan vi håndterer dette på en best mulig måte? For om vi ender opp med aldri å drive ut demoner, er vi vel neppe bibelske, eller hva? Det er en fare for at ateismen og materialismens sløve ånd har forført oss til å røyke fredspipe med vår største fiende; og at vi i sløvhetens rus ikke ser klart og ikke har et bibelsk verdensbilde, fordi vi i bunn og grunn dyrker ateistguden mer enn Herren. Løsningen er ikke å gå på demonjakt. Løsningen er å ha en omvendelse som er slik at vi ser Guds rike og erfarer realitetene i det rike vi mener vi representerer; det riket som består i kraft og ikke i ord (1.Kor 4).

Herre, vi roter det så fort til i vår umodenhet. Gud, du må hjelpe oss så vi vokser til modenhet, opp til ham som er hodet, din Salvede. Må du hjelpe oss ut av barnslig sandkassekasting og pekeleken og heller invitere til dialog om og søken etter det som for alltid vil være den beste teologien: din Sønn, hans liv og hans tjeneste. Herre, det er så mange som lider og plages og aldri synes å bli fri. Herre om det er indre helbredelse, utfrielse, omvendelse, eller alt på en gang, så hjelp oss å holde fokus på frukt og resultat, mer en stil og form. Hjelp oss ikke å forveksle nidkjærhet for ditt hus med nidkjærhet for oss sjøl og våre meninger, som så fort farges av våre erfaringer. Gi oss en lærevilig og ydmyk ånd, Herre, et sant disippelhjerte. Gud, din menighet har beveget seg så langt bort fra evangelienes Jesus. Ja, kom Herre Jesus! Kom!

Den nye pakt - frihet og ansvar

Gud har ført oss inn i en vidunderlig pakt, en pakt som er grunnfestet på bedre løfter, en Åndens pakt som gir liv, ikke en bokstavens pakt som slår ihjel. Vi har en pakt som er sikret med et menneskes blod båret frem i et åndelig tempel, i kraft av en evig Ånd (Hebr 9.14). Hvordan kan det gå til - det forgjengelige i det uforgjengelige til vår evige utfrielse? Vi vet ikke helt. Det er et mysterium, og noen hemmeligheter får vi ikke full innsikt i før vi selv er forvandlet fra dødelighet til udødelighet. Men like fullt er det et faktum: det blodet som taler sterkere enn Abels blod er der - i det nye Jerusalem. Blodet til Gud-mennesket Jesus Den Salvede. Det er nok et mysterium.

"Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod." (Apg 20.28)

"For Gud er én
og én mellommann er det mellom Gud og mennesker,
mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle." (1. Tim 2.5)

Blodet som rant fra sårene til mennesket Den Salvede Jesus, var fra det mennesket som var Gud i et mennesket skikkelse. Johannes sier at det Ordet som var og er Gud - ble menneske og tok bolig iblant oss - og Gud regner det som sitt eget blod (Apg 20.28). Guds mysterie - Guds hemmelighet - er Den Salvede (Kol 2.2). Men også Den Salvede (gr. Kristus) har en hemmelighet, og Paulus legger ut om det i Ef 3: Den Salvedes kropp, hvor både Guds paktsfolk i den gamle pakt og de som stod utenfor pakten blir forent og blir ett i ham.

Oppigjennom kirkehistorien har vi som kirke og menighet slitt litt med å finne balansen i dette som har med Jesu kropp å gjøre. Det har blitt alt fra katolisismens "ingen frelse uten kirken" til den moderne protestantismens "Jeg og Jesus". Midt i kjernen av disse har vi menneskets vilje til å være enehersker, og begge varienter av denne viljen til å kontrollere og styre er en fornektelse av Jesu Herredømme. For eneherskeren kan komme til uttrykk, enten igjennom pastor- og pavevelde, som i en slags falliterklæring gjerne løses gjennom menighetsdemokrati på den ene siden. På den andre siden har vi dem som egentlig ikke vil at andre skal ha noe innsyn i deres trosliv i det hele tatt, samt har vi dem som enten bare ikke orker mer av menighetsaktiviteter, partier og konflikter fordi de er blitt såret og skuffet. Menighetslivet, slik vi typisk gjør ting, ender dessverre ofte opp med fokus på makt, posisjon og penger; alt det Jesus advarte imot. Makt er fint; om vi bruker hans autoritet til å sette mennesker i frihet og utruste dem til tjeneste. Posisjon er fint, hvis fungerer slik at de som har størst ansvar bærer de tyngste byrdene og tar mest risiko for evangeliets skyld; Paulus sier at det for ham så ut som apostlene var satt nederst. Pidestall og prekestol er noe mennesker har funnet på; det er ikke Jesus sine påfunn. Penger er fint; om vi bruker dem til å hjelpe de nødlidende og frigjøre dem som bruker autoritet slik Jesus brukte den: å forløse, utruste og frigjøre.  Da vil de vi velger å lønne gi Guds folk enda større gjennomslag og utvide teltpluggene. Det er ikke fint om vi egentlig ønsker å binde mennesker til å gjøre det vi sjøl egentlig er satt til gjøre. Det er maktmisbruk gjennom penger. Det er ikke fint dersom en har til hensikt å la andre bygge opp under min tjeneste heller enn å frigjøre andre i sin tjeneste. Det er maktmisbruk gjennom posisjon. Eldste i den lokale menighet bør alltid ha minst deltidsstilling i en "vanlig" jobb. Det er reising som gjør det vanskelig å oppretteholde et vanlig arbeidsforhold for de fleste, mens noen, som Paulus, får det til også da. Men vi må for enhver pris unngå skille mellom "de geistlige" og "almuen". I Jesu kropp finnes ikke slike skiller, for Jesu hemmelighet er at vi er hverandres lemmer på hans legeme. (Rom 12; Ef 4). Vi er først og fremst søsken. Den nye pakt å regulerer relasjonene igjennom Den Salvedes lov (Kristi lov), og det har med å gjøre at vi er søsken i Herren. For vi har det samme ansvaret for hverandre som søsken. Hvilken rolle vi har er likegyldig. Vi har et ansvar å tilgi hverandre, og vi har et ansvar for å dele hjerte med hverandre når vi opplever oss såret og behandlet utilbørlig. Det er ikke noe vi kan velge å gjøre dersom vi kjenner at vi har lyst. Det er en befaling fra ham som er hode for kroppen (Matt 18).

I den ene ytterfløyen - "meg og Jesus" fløyen - løser en utfordringene ved å la være å ha fellesskap. Hvordan en da kan være et lem på hans kropp og hverandres lemmer, forblir en gåte. Mye av ikke-apostolisk menighetsliv kan nok ta en del av skylden for at folk er blitt såret og skuffet, men den største byrden bærer man uansett sjøl. Spørsmålet er hvor godt dette "meg og Jesus" fellesskapet er når det ikke bringer legedom og en egentlig knuser Jesus sin drøm - en kropp i funksjon, en brud som har gjort seg klar. Noen tenker at alt var så mye enklere var ting var som de det skulle være, slik det var helt i starten - Guds kraft i aksjon og fokus på oppgraget. Men er det ikke mye i bibelen som understøtter den "rosa-sky-vekkelse-er-bare-herlig" greia som vi i Vesten ofte forfekter. Vekkelse betyr mye arbeid og økende motstand og forfølgelse. Hvem tør utfordre den mektige ateistiske åndsmakten i Europa? Den såkalte liberale ateismen kommer til å vise et ansikt som ikke akkurat ser pent ut. Jesu oppstandelse demonstrert betyr oppstandelse i form av mobilisert bråk ifra fienden. Det var sant fra pinsedag og utover, og det vil være like sant idag. Spørsmålet er til syvende og sist hvor mye lidelse vi er villig til å ta på oss for å vandre med Jesus. For Jesus sjøl snakket en hel del om det - og "nåden til å la det være" snakket han ikke om i det hele tatt. Er du en disippel av Jesus Den Salvede så forholder du deg til fellesskap med andre søsken i en eller annen form. At det må være et bygg med stor parkeringsplass, seter i rekker og prosjektor står det ingenting om. Et enkelt husfellesskap er fellesskap - hvilken form det har, dikterer ikke det nye testamente. Det den dikterer er en kjærlighet som bryr seg, en tro som viser seg i handling, og en åndelighet som bygger opp andre (1.Kor 8.1;14.26). Ender du ikke opp med å bygge opp noen, så er det en del av en obligatorisk tjeneste som en ikke tar del i; Jesus ønsker å reise sitt legeme, og den byggeprosessen kan vi ikke hoppe ut av om Jesus er Herre. Sykdom kan selvsagt sette begrensninger; og Jesus snakker om dem som ser til de syke. Menighetsfellesskap som tar form som en en kropp finner måter å ha fellesskap som er langt mer enn det som foregår i et menighetsbygg.

I den andre fløyen har vi "du må komme på møte, så jeg har noen å betjene med min brilliante gave". En ting er å glede seg over å se hverandre; det er alltid en god ting. En annen ting er det å bruke møter som en slags kontroll. Sunnheten i et menighetsfellesskap viser seg i fellesskap på helt andre arenaer enn en gudstjeneste, som uansett hvordan vi organiserer den, er en form med klare begrensninger. Disippelfellesskap der vi lever i ansvarlighet og bekjenner syndene for hverandre, så vi kan bli legt (Jak 5), er helt vesentlig og obligatorisk. Mange steder i verden er man ikke fri til å samles mange om gangen, så gudstjenester forblir en utopi. Dersom en skal legge enkeltes menighetsforståelse til grunn, så er  menigheten disse stedene dermed nedlagt eller ikke-eksisterende. Som menighetsleder fikk jeg engang et spørsmål om hvorfor vi la ned menigheten om sommeren. Jeg forstod ganske ikke enkelt spørsmålet, så jeg spurte tilbake om hva det var vi la ned. Hun svarte: "Vi har jo ikke møter om sommeren!" Jeg så på henne og svarte: "Du har akkurat lagt ned hele undergrunnsmenigheten i Kina. Menighet er ikke møter; det er fellesskap. Finn noen å bry deg om og bygge opp, så har du menighet. Vi legger ikke ned noe som helst."

Jeg brukte syv år i en menighet hvor jeg var menighetsleder for å få flokken til å forstå at jeg var der for å utruste dem til tjeneste, ikke for å være en deadlock (les: Pastor med stor P), hvis hovedoppgave var en hel masse ting jeg ikke var i nærheten så god til å gjøre som en hel av de andre. I fortvilelsen over at de ikke trodde på meg, så forkynte jeg i et møte "Pastoren er død; leve menigheten", og ble refset for det etterpå. Først når vi, min kjære og jeg kjente at vi ikke orket mer og lot være å holde i alt som skulle gjøres og rett og slett bare så hva som da skjedde; først da trodde folk på oss. Når jeg sa at min prioritering nr. 1 var å sørge for at min kjære hadde det bra og at jeg derfor var nødt til å tre ut av "noen-må-gjøre-ett-eller-annet-rollen", bar det som ellers var investert av tid, oppmuntring, formaning og forkynnelse, endelig frukt. Jeg gjorde sikkert mye feil og som sørget for at det dessverre ble dobbeltkommunikasjon - som var noe av grunnen til at de ikke trodde på oss. Det var nok ikke bare flokken som var umoden i forståelsen av hvordan vi kommer oss ut av pastorvelde. Men vi lyktes til slutt. I en samling med brødrene, tok jeg bladet fra munnen og delte hvordan jeg hadde det, som en ensom figur som egentlig lengtet etter en familie hvor vi stod reelt sammen og gav hverandre reelle og konkrete tilbakemeldinger og ikke kom med stemplende uttalelser uten veiledning til bedring. Det rare var at flere kjente seg igjen. Det var ikke bare jeg som følte det slik. Vi delte brød og vin sammen den kvelden, og gav hverandre et løfte om å stå sammen og bryte den drepende tausheten og avstanden som hadde oppstått. Et mektig nærvær ifra Gud falt over oss. Det er noe med det fellesskapet der søsken bor fredelig sammen. Ikke fred i form av usagt og taushet. Men fred i form av åpenhet og respekt for hverandre. Salme 133 sier at der vil salvesen flyte og Gud har befalt liv til evig tid. Min drøm om å oppleve som Paulus; at det til slutt ikke var behov for meg lenger, nærmet seg dratisk den kvelden. Det betyr ikke at tjenesten tar slutt, men at den tar en annen karakter, for dem som finner glede i å forløse andre, er det alltid muligheter. For min del har veien gått i retning av den samme drømmen: hvordan være og skape en kultur som forløser nytestamentlig kristendom. Det som gjorde at jeg brukte 7 år; de manglene jeg så i egen funksjon; Herre, vi kan ikke holde på sånn; du må lære meg og gi meg det jeg ikke hadde disse 7 årene, så jeg nesten endte opp med ødelegge både meg selv, familien og menigheten.

Vi er hverandres lemmer. Det betyr at vi er i samme storfamilie. Noen lemmer er vi nærmere enn andre. For å være en lem så må en faktisk samvirke med andre lemmer. Ellers blir det ikke noen fungerende kropp. I storfamilien, så betyr vår slektskap gjennom en oppstanden Jesus, at vi er bundet av den nye pakt i forhold til hvordan vi omtaler hverandre og hvordan vi behandler hverandre. Det vil si: Jeg er ikke fri til å sette ut rykter om en bror eller en søster. Jeg er bundet av den nye pakt til å undersøke saken med dem det gjelder. Jeg ser en rekke troende som setter ut rykter og setter seg om dommer over navngitte menighetsledere på Facebook og i leserinnlegg; gjerne med utgangspunkt i videoklipp eller bøker som er skrevet. Men de har ikke spurt dem det gjelder og de trekker konklusjoner som dem det gjelder kanskje aldri ville ha trukket. Man bruker ord som "ulv i fåreklær" og kritiserer folk for å sette egne erfaringer over bibelen, men er selv fri til å bruke ekstra-bibelske uttrykk som "New Age", som en slags tåkete fellesbetegnelse på Østlig nyreligiøsitet og religionsblanding som man mener foregår. En er ikke konkret med hva disse som kritiseres mener og hvilke konsekvenser de selv vil dra av ting som en konkret praksis og ikke minst langsiktige frukter som er slik er at en må advare så sterkt imot dem. Nei, nei. La oss heller bruke ord og begreper, gjerne akronymer, som er såpass dårlig definert at det blir akkurat så blørete og lite presist at en sjøl ikke står til ansvar for noe. Brukes ordet meditasjon, så tolkes det i verste mening, selv om meditate og meditation er ord som brukes i bibelen og som en benyttes i en rekke engelske oversettelser. Det fins en kristen meditasjon; det dreier seg ikke om å tømme hodet eller sjelen, men å bli fylt av Ordet og Ånden. Men bibelen snakker like fullt om å legge av det gamle, og om å vente på Herren. Det å blir ferdig med seg selv i det vi tar opp korset og følger Jesus, er så bibelsk som en kan få det; det er selve kjernen i evangeliet. Når vi er oppmuntret til å kaste alle våre bekymringer på Gud (1.Pet 5.7), så innebærer vandringen med Herren også at en tømmer seg for det hodet og følelser er fylt med av bekymringer, så en kan ha plass til alternative tanker og følelser. Altså kan en ikke trekke konklusjoner ut fra ordbruk i bøker, forkynnelse eller intervjuer, bare, for ord kan inneholde så mangt. Men dersom selve motivasjonen er å finne feil og å advare, så forsvinner interessen for å undersøke saken nøye og etterrettelig. Mens bibelen sier at vi skal prøve alt og ta vare på det gode, så er det noen som har fått dette til å bli å prøve å finne så mange feil som mulig for så å forkaste alt. Hvilken varig frukt som faktisk følger folk, og hvilken frukt det tilsvarende er i folk sitt eget liv, disse som bruker mye av tiden på å advare, synes ikke være noe fokus; heller ikke når en utfordrer dem konkret på det. Dette er en praksis som bryter med den nye pakt. Det er grove paktsbrudd, og Gud ser veldig alvorlig på det. Vi har et løfte ifra Jesus og det er at vi skal dømmes med den målestokk vi selv dømmer med.

Jeg er ikke fri til å la være å godta søsken eller å tilgi dem. Det er også en grov synd. Dersom jeg tenker at en bror eller søster lever feil eller lærer noe som er skadelig, så har jeg et ansvar å tale dem til rettes: ansikt til ansikt. Ikke på Facebook. Ikke i pressen. I generelle vendinger kan en selvsagt både skrive om og drøfte teologiske spørsmål. Men her det folk som navngir troende søsken som vranglærere, og uten engang å konkretisere hva dette gjelder annet enn i dårlig definerte og stemplende samlebetegnelser. Jeg skjønner ikke at de tør. Hvem tror vi at vi er? Hvem har satt oss til dommer? Til og med Paulus sier om seg sjøl at han ikke er sin egen dommer (1.Kor 4.3).  Når folk dømmer mennesker som har ført mange mennesker til tro og inn i et nært og intimt fellesskap med Jesus nedenom og hjem, men sjøl frikjenner de glatt, så blir jeg trist og engstelig. Bibelen advarer oss mot å sette oss til dommere. Å være mer nidkjær for læremessige spørsmål enn levd liv er ikke en tilnærming det nye testamente gir det beste skussmål. For min egen del, så kjenner jeg på et så stort behov for Guds nåde til forandring, at jeg knapt har overskudd til å lete opp alt mulig som er "skummelt". Hva med å sette Guds klare ord ut i livet, heller? Da ender jeg opp sammen med dem som faktisk setter det ut i livet. Har de svakheter? Helt sikkert. Men har ikke du? Er det noe som er umodent og usunt? Helt sikkert. Men det har ikke du? Jeg kommer ikke rundt dette: en form for kristenliv som synes tømt for oppstandelseskraft og demonstrasjon av Jesu herredømme slik vi ser det beskrevet i det nye testamente, og hvor vi sitter på vår egenoppevnte en-manns-profet-tue og dømmer alle som faktisk tar dette på alvor, nord og ned og roper vranglære; er det slike Jesus setter høyest? Herre, frels!

Vi hører sammen i en kropp, men vi eier ikke hverandre. Jeg har sett mye dårlig frukt ut av en paktsteologi som skaper en forståelse av eierskap, og hvor en snakker om paktsbrudd ut fra menighetstilhørighet og arbeidslag, mer enn de basale tingene som det nye testamente setter opp som absolutter: respekt, ydmykhet, vilje til å tilgi, vilje til å møtes og skvære opp, og vilje til etterpå å la det ligge det som en ikke blir enige om og la historie være historie. Tro, tjeneste og visjon er så vidt i Guds rike at det til tider er krevende å arbeide tett sammen - for ting kan se så annerledes ut. Og selv om en kan bruke dette som unnskyldning for ikke å se utover egen tjeneste og selv om mangfold sammen gir vekst, så er det også slik at vi har våre begrensninger; vi jobber ikke like tett med alle. Og pastor- og pavevelde er like ødeleggende som oppsplitting og sterke uenigheter. Paulus sier at det må være litt uenigheter, så det kan bli tydelig hva som har gudslivet i seg; det som er ekte vare. Noen ganger oppfatter vi nemlig situasjoner helt forskjellig. Vi er subjektive. Den objektive dommen hører Gud til. I slike rivninger er det så lett å forveksle nidkjærhet for Gud med nidkjærhet for egen forståelse og egen tjeneste. Jeg har hørt både begreper som "Absalom" og "Judas" bli brukt. Hvis man snakker Judas, så er det ingen Judas uten en Jesus. For det første så snakker vi om en perfekt og syndfri Jesus som ble forrådt av en frafallen, demonisert og vantroende Judas. Kanskje vi bør tenke litt på det før en tar ordet "Judas" i din munn om noen. Hvis man snakker om Absalom, så er det ingen Absalom uten en David som sjøl falt i grovere synd enn Absalom. David drepte en uskyldig for å dekke over eget horliv. Absalom drepte en skyldig for å straffe en annens hor i egen familie. David sviktet i denne rollen som dommer i Israel. Hvorfor? Fordi han var mer enn skyldig, sjøl, og det hindret ham i å rydde opp. Var det rett av Absalom å ta saken i egne hender? Selvsagt ikke. Men det forsvarer heller ikke Davids unnfallenhet. Var det rett av Absalom å gjøre opprør mot David? Selvsagt ikke. Men måten David håndterte Absalom på gav ikke akkurat grunn for respekt - heller avvisning, avstand og fremmedgjøring. Tror du David var klar over sin skyld? Gjett om! Det var nettopp derfor han sørget så sårt over sin sønn og ønsket seg død i hans sted. For han fortjente straffen mer enn ham som fikk den. Kanskje en kan tenke litt på det før en tar ordet "Absalom" i sin munn om noen. Å bruke slike ord som søsken er i seg selv et paktsbrudd, for en har satt deg sjøl til dommer over andres motiver. og satt seg i en dommerstol som ikke er ens egen, men bare Guds. Paulus formaner korinterne - til å ta oppgjør med klar og tydelig synd - konkret atferd - men å la andre ting ligge til dommens dag (1.Kor 4). Det finnes bare en pakt i den nye pakt som gjelder for livet, og det er den pakt som inngås mellom mann og kvinne i et ekteskap. Ingen, heller ikke Gud, nekter andre vennskap å vare livet ut, og om det betyr at en står sammen i et arbeidslag livet ut, så er det mye med det som er vakkert og edelt. Men ingen kan kreve det av en annen, og da er paktsbrudd ikke korrekt bruk av ordet i den sammenhengen. Er det sårt om nære vennskap tar slutt og en annen og mer underordnet form? Selvsagt! Men det er en nåde til å stå i det på en ærefull måte uten å vanære søsken og den Herre som har kalt dem og vasket dem rene med sitt eget blod. Hans ære og rykte er viktigere enn våre sår enn så reelle de oppleves for oss. Ingen som nekter å stå i noen slags forpliktende relasjoner over tid vil lykkes; når Jesus har kalt oss til en kropp, så er det fordi det er i slike "Jesu kropp"-relasjoner vi kan se hans plan og oppdrag fullført. Men nære og forpliktende relasjoner og livslange nære relasjoner er ikke nødvendigvis det samme.

Utenom ekteskap, så eies vi kun av Jesus, og det er til ham vi til syvende og sist står til ansvar for. Om han leder oss til andre paktsrelasjoner hvor vi lever ut den nye pakt i ansvarliggjøring og ydmykhet, så kan ingen sette seg til dommer over det. Alle troende har en frihet til å vandre i Guds ledelse, og alle troende kommer til å stå ansikt til ansikt med vår Herre og svare for livet sitt, til lønn eller til tap. Det er frihet under ansvar. Vi tar ikke lettvint på det å stå i et arbeidslag og på vennskap som kristne. Vi er glade i hverandre, og det er rett av oss å tenke og føle slik. Men faktisk kan Gud kalle oss videre og det kan bety nye arbeidslag og nye paktsrelasjoner; andre ledere og fedre som vil hjelpe oss videre. Det kan gjøre vondt; ingen trenger å underslå det. Men vekst i Guds rike innebærer ikke noe pavevelde og maktstrukturer; det er ikke det som gir det største veksten i lengden, selv om det kan gi mer synlig vekst i form av størrelse på bygg og parkeringsplasser - sånn verden tenker vekst.

Herre, vi roter det så fort til fordi vi ender opp med å tro at vi er så viktige at hvis vi ikke tar grep og forsvarer vår rolle, så blir det rene katastrofen. Klart, du er jo ikke i stand til å forsvare vår uerstattelige rolle, er du vel? Men den som ender opp med å opphøye seg sjøl, vil bli fornedret for nåden du gir vil strupes, og den som heller vil legge sin sak i dine hender, vil du opphøye, for den ydmyke vil vi ha tilgang på din nåde som gir ha en fremgang som ikke kan skjules. Herre, hjelp oss å leve slik. Der ditt kors er styrende, så bevis på din oppstandelse kan vokse frem! Hjelp oss Gud å bruke din målestokk på suksess så midlertidig suksess ikke går til hode på oss. Herre, vi ender så fort opp med en menneskelig kalkulator, mens din er så omvendt for vårt naturlige sinn. Lær oss Herre, så vi kan vandre i gudsfrykt og ærbarhet og slik at vi ikke står uten frukt! Herre kom! Kom, Herre Jesus!