fredag 29. mars 2024

Rettferdigheten er at jeg går til Far (Joh 16)

❝7 Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere.8 Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er:9 Synden er at de ikke tror på meg.10 Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger.11 Dommen er at denne verdens fyrste er dømt.” (Joh 16:7-11)

Det er påske og langfredag. Folk i Norge flagger på halv stang. I en del land som er preget av katolisisme, er det noen som korsfester seg, bokstavelig talt. Korfestelse var en romersk henrettelse som kun ble brukt mot mordere og opprørere. Henrettelsesmetoden bar preg av tortur, og døden inntraff ved kvelning fordi den korsfestede ble så svekket at de ikke lenger klarte å puste. Hvert åndedrag var ekstremt smertefullt for det forutsatte vertikal bevegelse. Vi leser også at de ville bryte beina på de som ble korsfestet. Da ville muligheten til den vertikale bevegelsen som gjorde pusting mulig, ikke lenger være til stede, og den korsfestede ville da umiddelbart dø ved kvelning. Men om Jesus står det at dette ikke ble gjort, fordi Jesus allerede var død. For å være sikker, stakk soldaten Jesus i siden, og blod og vann fløt ut (Joh 19:34). Katolikker beskriver dette som et mirakel og knytter blod og vann til det de kaller nådemilder (sakramenter), mens leger har sine mer naturlige forklaringer på at det også kom ut blod, og ikke bare vann. Ifølge disse skyldtes dette oppsamling av blod i lungene til en ganske så mørbanket kropp - og angir da også en naturlig forklaring på at Jesus døde raskere enn de som hang ved siden av ham. Johannes var vitne til dette, og han knytter det til oppfyllelse av Skriftene (Joh 19:36), så jeg velger Johannes og bibelen sitt sitt eget perspektiv og forklaring. Og når det kommer til Jesu død, så er Jesus veldig tydelig på at ingen kunne ta livet hans, han valgte å gi det (Joh 10:18). Det er både en naturlig og en ikke-naturlig side av Jesu død på korset. Dersom hans død bare hadde vært naturlig, så hadde den manglet en vesentlig dimensjon. Det mest smertefulle for Jesus var ikke selve korsfestelsen, så rart som det kan høres ut. Det verste var å bli gjenstand for Guds vrede over all verdens synd. Det er så ufattelig at det ikke er til å fatte. Jeg mener - vi bærer jo ikke engang byrden av egen synd fordi Gud er så langmodig og barmhjertig med oss. Men to ganger under korsfestelsen ropte Jesus høyt, og om enn blod og vann kan forklares naturlig - er dette et noe den romerske offiseren og folkene hans som holdt vakt under korsfestelsen, aldri hadde vært vitne til før, og de ble overbevist om at Jesus ikke bare var en helt vanlig mann: 

❝Da offiseren som sto rett foran ham, så hvordan han utåndet, sa han: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!» ” (Mark 15:39)

Jesu høye rop må ha kostet enormt med krefter og vært ekstremt smertefullt, og fra et menneskelig ståsted antakelig ha fremskyndet hans død. Ut fra romernes reaksjon - mennesker som hadde sett mange korsfestelser - må vi anta at det Jesus gjorde knapt nok var gjennomførbart med menneskelig styrke. Første gang Jesus roper er når landet legges i mørket, og Jesus roper ut konsekvensen av min og din synd idet han blir gjort til synd for oss: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Matt 27:46; Mark 15:34). Den andre gangen roper Jesus - på tross av mørke som fulgte av hele satans hær som fikk fri tilgang til å forsøke å ødelegge Jesus i det Far vendte sitt ansikt bort - denne forløsende trosproklamasjonen: “Det er fullbrakt!” (Joh 19:30), og deretter: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” (Luk 23:45). For en tro! For en overgivelse - i møte med det utenkelige. Han holdt fast på befalingen i fra Far, selv når det var som mørkest: Du skal legge ned livet ditt, og du skal ta det opp igjen (Joh 10:17-18).

Når Jesus snakker om det kan skal fullføre i Jerusalem med sine disipler idet det nærmer seg, så omtaler han dette som at han går tilbake til sin Far som hadde sendt ham. Dette var Jesus sitt fokus, og han mistet det aldri av syne. Det var her belønningen og gleden lå, som Jesus så fram til (Hebr 12:2). For det første: 

❝Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig.” (Hebr 9:12)

Rettferdigheten er at jeg går til Far, sa Jesus. I våre hoder så er det fort slik at rettferdigheten er at jeg går til korset. Men det er ikke det Jesus sier, for “Den Salvede Jesus, Guds frigjørende frelserkonge er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss.” (Rom 8:34-35)

Dette “mer enn det” er ganske vesentlig. Den som tror på ham, som Joh 3.16 sier, skal ikke bare få dekket over sin synd - det var allerede tilgjengelig i den gamle pakt. Men gjennom hans liv, får vi det i det livet som er frigjort fra synd: derfor sier Joh i 3:16; “men ha evig liv.” Om vi tenker at dette evige livet er noe som bare kommer en gang, så vitner det om hvor langt vi har rotet oss bort fra bibelens budskap. Jesus snakker om en kilde som veller frem og gir evig liv. Ikke en vakker gang, eia var jeg der, men her og nå! 

❝Han ble opphøyd til Guds høyre hånd og mottok fra sin Far Den hellige ånd som var lovet oss, og den har han nå øst ut, slik dere ser og hører.” (Apg 2:33)

Hvordan vi forstår dette verset, er det som avgjør i hvor stor grad vi forkynner et apostolisk evangelium, slik de første apostlene forstod det. Det Peter proklamerer her, var det Jesus så frem til og som gjorde at han holdt ut korsets og Guds vredes lidelse. Det var dette han hadde drømt om: Alle begrensninger til side: Han er ikke lenger begrenset til en fysisk kropp som Ånden hviler over. Nå skal dette bre seg til jordens ender! Et evangelium hvor Ånden blir utgytt på en måte som både kan ses og høres! Han skal få være hode på en kropp som er salvet slik hodet er salvet (1. Kor 12.11-13). Hvis vi skal bli oppfyllelsen av Jesus sin lengsel og glede - det som gjorde at han holdt ut korset, så kan vi ikke stoppe med korset, kjære venner. Og slett ikke stoppe med fokuset: Hva korset gjorde for oss? Men fortsette med å spørre: Hva gjør korset for Gud? 

❝Jeg er korsfestet med Den Salvede; jeg lever ikke lenger selv, men Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.” (Gal 2:19-20)

Når vi sier at Jesus gav livet sitt for oss, hva mener vi da? For det er så mye mer enn at han døde for oss. Hans hensikt er at vi skal få del i hans liv, i hans herlighet, i hans type tro, i hans identitet, ikke bare som tjener, men som sønner og døtre: “Far jeg takker deg fordi du alltid hører meg.” Det er så grensesprengende som det kan forbli! Det finnes ingen Guds rettferdighet uten Guds liv, uten evig liv. De to henger uløselig sammen. Det er derfor Jesus sier til Nikodemus: “Du må bli født på ny!” (Joh 3). Og det er dette livet han vil vi skal utforske i fellesskap med ham og hverandre. 

❝Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og viser dere som mine disipler.” (Joh 15:7-8, se oversettelse NET, NASB, NLT, HCSB, BSB, etc).

Disippel er ikke noe du bare er; det er noe du forblir hver dag. Og ifølge Jesus er det mye frukt som kommer av bønnesvar som gir ære til Far, og som gir en slik usigelig glede til Jesu hjerte. At han kan utrykke seg fritt som Den Salvede gjennom disipler som vet hvem de er i ham, og det som er mer: vet hvem han har til hensikt å være i sine disipler. Det er en glede som han ønsker vi skal ta del i, for han sier: “Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen.” (Joh 16:24).

Guds raushet er ubegripelig, og hans tro på oss, likeså. Det som er like utfordrende for oss å forstå, er i hvor stor grad å fullføre oppdraget han har gitt oss, innebærer lidelse. På den ene siden led Jesus en død ingen av oss kunne lide, for at vi skulle slippe å lide slik som ham. Men da kan vi ikke se på en korsfestelse i seg sjøl som uhørt, for det er kristne som oppigjennom er blitt korsfestet for sin tro. Vi må forstå hva det var som egentlig gjorde Jesu korsfestelse spesiell; det var så mye mer enn å bli korsfestet. Om vi tenker at det er urimelig eller uhørt om vi må lide døden for troen, selv om vi ikke sier det direkte, så er det en ikke-apostolisk tro vi forkynner, en type tro og manglende overgivelse som Jesus ikke går god for. Når Paulus sier at han er korsfestet med Den Salvede, så nærmer vi oss det som korset gjør for Gud. Det er mer enn bare tilgivelse for synd og en billett til himmelen. For når Paulus fortsetter med å si: jeg lever ikke lenger selv, men Den Salvede lever i meg, så berører vi kjernen i Guds lengsel som kommer til uttrykk så mange steder i Skriften:

❝Se, Guds bolig er hos menneskene.
Han skal bo hos dem,
og de skal være hans folk,
og Gud selv skal være hos dem.” (Åp 21:3)

Guds mål er at vi skal bli ham lik, og det er prosess som pågår så lenge vi lever her, og som fullføres på den siste dag. Prosessen her kaller bibelen helliggjørelse - bli det du er. Sagt på en annen måte: “Arbeid på den frelsen du har fått med respekt og ærefrykt.” (Fil 2:12). Oversettelsen New English Translation (NET), sier “arbeid ut deres frelse.” Det greske ordet kan også betyr å fullføre. Vel, sier du, jeg trodde frelsen av en ferdig pakke. Og det stemmer. Men det som er ferdig levert i posten til deg får ingen effekt om du ikke pakker det ut og tar det i bruk. Sånn er det også med Guds frelse. På den ene siden vil Gud at alle mennesker skal bli frelst, og på den andre siden, så vet vi like fullt at det ikke blir slik. Er det fordi Gud svikter? Nei, det er fordi kjærlighet fordrer et fritt valg, og Gud har slik respekt for vårt valg at han elsker oss like inn i fortapelsen heller enn å overprøve vår frie vilje. Noen tenker på Gud som en despot fordi han lar folk gå fortapt. Men det er nettopp fordi han ikke er en despot at han lar det skje. At han er Gud og kilden til alt liv, og at tilværelsen uten Gud derfor er en grusom affære, er en konsekvens. At Gud er dommer betyr også at han er frelser. Det er de som ikke vil ha verken Guds dom eller Guds frelse, som får dom i en form Gud ikke ønsker for sine skapninger: han lar oss da få det vi ber om. Men Guds drøm er det annerledes med. Den handler om en vandring hvor vi oppdager mer og mer av hvem Gud er, og idet vi oppdager og ser, så blir vi mer lik ham, slik bibelen sier: fra herlighet til herlighet (2.Kor 3.18). Vi kan oppleve at Guds drømmer er så fjernt fra vår virkelighet at det er utopisk. Men det er bare fordi vi har sett så lite av hvem han er, og da blir det er så mye av oss, og så lite av Jesus. Bibelen er ikke en utopisk tøysebok, hvor vi dermed kan ta ut det vi liker og som føles godt og la resten ligge. Gud mener virkelig at vi skal være i en levende prosess der vi blir mer lik ham, i tjeneste, i kjærlighet, i tro, i kraft, i renhet, og det innebærer i aller høyeste grad å lide med og for ham: 

❝I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge er, slik er vi i denne verden.” (1 Joh 4:17) 

Påske innebærer noen dager fri - en pust i bakken - til ettertanke. Det er favoritthøytiden til mange. I den grad Jesus har en favoritt blant disse: hans mål med å gjøre oss lik seg sjøl, fikk sitt høydepunkt på pinsedag. Fra den dagen brant ilden han så lenge hadde sett frem til; en ild som helliggjør og brenner bort verdslighet og urene og selviske lyster. Gjør det vondt? Det kan det absolutt gjøre. Evangeliet er ikke mye likt et vestlig easy going feel good - gospel. La oss feire vår død og oppstandelse med ham, og ikke bare hans død og oppstandelse for oss. Det er når vi tar med begge deler, at Jesus får din drøm oppfylt og at han får lønn fra strevet. God påske! 

 

mandag 4. mars 2024

Høydepunkter ifra Jesaja - del 8 (Jes 12)

❝Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder.” (Jes 12:3)

Ofte kan kontekst i de profetiske skriftene skifte fort, så en kan nesten bli litt svimmel, men her henger Jes 12 nøye sammen med Jes 11 som handler om Israels samling fra alle landene som Gud i sin harme hadde drevet dem bort til. Guds plan med Israel og de øvrige folkeslagene er en gjenganger i profetene. Først dom over Israel, og så dom over folkeslagene rundt. I Jes 11 kommer forsoning og frelse først til folkeslagene (Jes 11.10) og så til Israel (Jes 11.11ff). Andre steder er budskapet at frelse for Guds paktsfolk kommer de andre folkeslagene til gode. Begge deler er på Guds agenda, for Rom 11 rommer både at frelsen ble folkeslagene til del fordi jødene var så hardnakket at det måtte en demonstrasjon av Guds rike mellom folkeslagene til for å gjøre dem nok nidkjær til sjøl å vende om. (Rom 11). Og når dette skjer, så vil Israel ta sin plass i Guds frelseshistorie og fullføre kallet sitt som de som bringer “liv av død” (Rom 11.15). Det virker ikke som den vestlige kristenheten har evnet å få dette til å skje, så langt. Personlig tror jeg det må til noe så usannsynlig som en gjennomgripende vekkelse blant muslimer til for å vekke jødene til å gripe sin egen profetiske rot: Åndsutgytelse over alle mennesker, og oppdage at Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge er oppfyllelsen av den. Ingen tror egentlig på fred i MidtØsten. Det virker for fastlåst. Rivaliseringen mellom Isak og Ismael kan kun få sin ende med Jesus, for det er han som evner å lede oss alle som “én flokk” (Joh 10:16). Men når en på apostelmøtet (Apg 15) konkluderte med at ikke-jødiske folkeslag var inkludert i Guds plan, så var dette god fundert i Skriftene, og Jakob henviser til Amos 9:11 som Skriftbevis.

❝Deretter vil jeg komme tilbake
og gjenreise Davids falne hytte.
Det som er revet ned, skal jeg bygge opp,
jeg reiser det på ny,
17 for at resten av menneskene skal søke Herren,
alle folkeslag som navnet mitt er nevnt over.
Så sier Herren, han som gjør dette
18 kjent fra evighet av.” (Apg 15:15-18)

For det første er det interessant å se av Jakob viser til Septuaginta (LXX), den greske oversettelsen av GT. I den opprinnelige hebraiske teksten er det Israel som inntar de øvrige folkeslagene, mens det i LXX er Gud lagt sitt navn på dem og de søker ham. Vi trenger også tå forstå hva David hytte er for noe. David revolusjonerte måten en dyrket og tilbad Gud, og det var på mange måter i seg sjøl en forutsigelse av en nytestamentlig tilbedelse i Ånd og sannhet (Joh 4). David hadde åpenbaring om at Gud egentlig ikke ville ha dyreofringer. Det offeret han egentlig er på jakt etter, er lovprisning fra takknemlige og sønderknuste hjerter som forstår hvor avhengige vi som hans skapninger er av ham som er Skaperen. Overfladisk syndsbekjennelse uten et forandret hjerte er ikke noe Gud bryr seg om, og det hjelper ikke at en lager hundreårets største blodpøl og grillparty av ofrede dyr. Guds ordning var for å minne om synd inntil den tid kom hvor synd ikke bare ble dekket over, men faktisk fjernet (Hebr. 10). Du kan ikke fjerne synd dersom du ikke fjerner synderen. Du kan ikke lege såret dersom du ikke fjerner infeksjonen. Du kan ikke fjerne ugresset, men mindre du tar bort roten. Friheten vi nyter i Guds Salvede, der vi ikke skal vasse rundt i “bevissthet om synd,” (Hebr 10.2-3), men snarere i bevissthet om Guds løsning - hans rettferdighet som er vunnet ved hans eget blod. Det Jesus vant for oss, som alle dyreoffer i historien ikke kunne vinne for oss, var rensete hjerter med adgang til det aller helligste ved hans Ånd (Ef 2.18). David grep det i tro allerede før Jesus kom som Guds sonoffer, og hele gudstjenesten under David bar preg av det. Hva var det som gjorde at apostlene, som på den tida apostelmøtet foregikk, alle var jøder, forstod og tok inn over seg at Gud hadde inkludert ikke-jøder i denne nye Messianske bevegelsen? Jo, at Gud døpte dem i Ånden og Peter og de som fulgte ham kunne høre dem tale i tunger og lovprise Gud (Apg 10.46). Det var et så sterkt tegn at Peter ikke turde å gjøre noe annet enn å befale dem til å la dem døpe (v. 48). Peter forstod hva som var David falne hytte, som Gud nå hadde gjenreist, akkurat slik de nå forstod at det templet Jesus skulle reise på 3 dager, ikke var et fysisk tempel, men en bolig for Gud i Ånden (Ef 2:22). Kristus betyr Den Salvede, og tar du bort salvesen - Åndens utrustning til å tilbe i Ånd og sannhet, virkeliggjørelsen av å tre inn i det aller helligste, så har en fjernet det vesentligste ved Gud plan i sin Salvede, ja, det vesentligste ved hvem Jesus er. En kan redusere kristendom til gammeltestamentlig lovreligion med en masse forordninger som erstatter den Jesus egentlig er - Den Salvede. Det som gjør kristendommen annerledes enn noen annet livssyn, er det faktum at Jesus er reist opp fra de døde. Alle religioner er startet av noen som ligger i en grav. Er Jesus stått opp fra de døde, snakker vi om noe annet: nemlig at han av sin Far fikk den Den hellige Ånd i den hensikt at han skulle øse det ut over alle mennesker og se sitt eget liv og tjeneste bli reprodusert og fylle jorda. Det var dette som var Peter sitt budskap på pinsedag, og som var oppfyllelsen av Moses sin bønn:

❝Men Moses svarte: «Er du sjalu på mine vegne? Om bare alt HERRENS folk var profeter! Måtte HERREN gi dem alle sin Ånd!» ” (4. Mos 11:29)

❝Men her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel:
17 I de siste dager skal det skje, sier Gud,
at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.
Deres sønner og døtre skal profetere,
de unge skal se syn,
og de gamle skal drømme drømmer.
18 Selv over mine slaver og slavekvinner
vil jeg i de dager øse ut min Ånd,
og de skal tale profetisk.” (Apg 2:16-18) 

Jesus lærte oss å be: “Komme ditt rike! La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden”. Institusjonalisert kristendom har endret det til: “Bortrykk oss inn i ditt rike. For din vilje skjer i himmelen, men ikke på jorden.” Det siste ene er en fluktplan, mens det Jesus har planlagt er en invasjonsplan. Ja, vel. Så vi skal ikke tro på bortrykkelsen? Jo, det skal vi. Men vi må forstå den i rett perspektiv. Når Jesus profeterer om endetida, så snakker han om to hendelser på samme tid (Matt 24; Mark 13). Han sier at de som er Judea må flykte opp i fjellene. Ifølge kirkefredene Eusebius og Epiphanius skjedde dette i år 66 i forkant av den romerske beleiringen av Jerusalem som fulgte det jødiske opprøret. De kristne ble advart på forhånd og flyktet til byen Pella. Jesus hadde forutsagt at det ikke skulle bli igjen “stein på stein” av templet. Jesus forutsa også Jerusalems fall når han sa: 

❝Da tok Jesus til orde: «Mener dere at disse galileerne var større syndere enn alle andre i Galilea, siden det gikk så ille med dem? 3Nei, sier jeg dere. Men dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de. 4Eller de atten som ble drept da Siloa-tårnet styrtet sammen over dem, mener dere at de var mer skyldige enn alle de andre som bor i Jerusalem? 5Slett ikke! Jeg sier dere: Dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de.» ” (Luk 13:2-5)

Begivenheten er beskrevet i detalj i den jødiske historikeren Josephus verk “Den jødiske krigen”. Katastrofen ble ifølge Josephus om mulig enda verre fordi ekstremistiske nasjonalister endte opp med å brenne opp det som var igjen av reserver av mat. Så hva er poenget med alt dette? Jo, flykten fra Jerusalem før dommen traff er bilde på det som vil skje når Jesus kommer igjen. I slutten av 1. Tess 4 står at det vi skal rykkes opp i sky for å møte Herren. Det ordet for å møte på gresk, apantēsis, benyttes både om et vennlig møte og om å møte noen i konflikt og krig, og ordet er flittig brukt i den greske oversettelsen av GT i begge betydninger. I den vennlige betydningen av ordet, er konteksten å komme noen i møte, å ønske noen velkommen. Det antyder at det ikke er Jesus som snur, men snarere vi som snur. Så om det er vi som ønsker Jesus velkommen, hva skjer da etterpå? Mitt forslag er at en leser bibelen i dens egen kontekst og ikke putter noe inn der som ikke umiddelbart kan leses ut. 

❝Men om tider og tidspunkt trenger vi ikke skrive til dere, søsken. 2For dere vet godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. 3Når de sier: «Fred og ingen fare», da kommer plutselig undergangen over dem, brått som riene over en kvinne som skal føde. Og de kan ikke slippe unna.4 Men dere, søsken, er ikke i mørket, så dagen skulle komme uventet på dere som en tyv. 5For dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørket til. 6Så la oss ikke sove som de andre, men være våkne og edru!” (1 Thess 5:1-6)

Som en kan se, bruker Paulus samme type språk som Jesus - livet går sin gang, og så plutselig, og med dette oppfordringen om å være våken. Jesus tar oss bort fra jorda, før den ødeleggende dommen tar plass. Akkurat hvor langt tid det er mellom vi ikke er der lenger til dommen begynner, sier ikke bibelen noe spesifikt om - det blir mer spekulasjoner. En skal være litt forsiktig med å komme med veldig konkrete tidsangivelser på Guds vegne; siden han er den evige “Jeg Er”, litt bevegelig på akkurat det og Peter minner oss på det når han snakker om dommen og en ny jord under en ny himmel (2. Pet 3.8).

Det er de som mener at Israel - det jødiske folket - er et bilde på hva Gud vil gjøre gjennom Jesus og sin menighet, og jeg tror de har helt rett. Jerusalems fall er et bilde på dommen som kommer, og de kristnes flykt på bortrykkelsen. Når vi nå ser at staten Israel er opprettet og Gud samler dem i et lite land omgitt av fiender, så har Gud en plan med dette. Hans plan er å pode dem inn på sin egen profetiske rot - som er Den Salvede (gresk Kristus, se. 1. Kor 10.1-4). Vi trenger å se det jødiske folket på plass for å se Guds plan om å disippelgjøre nasjonene fullført. De er og har alltid vært en del av den planen. Vi klarer oss ikke uten dem og de klarer seg ikke uten oss - vi hører sammen i den Salvede. Tiden nærmer seg for Gud til å fullføre sin plan; det er en spennende tid å være i live!

La oss da lese dette avsnittet i Jes 12 sammen. Det involverer oss, vi har alle opplevd gleden av at Guds vrede har vendt seg bort ifra oss, og Gud trøstet oss og satte mot i oss. Men det er noe som mangler. Paulus beskriver dette i Rom 15.8-12, når han henviser blant annet til Jes 11. Det var meningen at vi skulle glede oss sammen med det jødiske folket over Guds trofasthet i Sin Salvede. Og det er en sorg at vi ikke i større grad har maktet å oppfylle vår del av kallet: å egge dem til misunnelse og omvendelse (Rom 11.11). Vi har ikke mottatt nåden for at vi skal drive vår egen godtebutikk, men for at vi skal tjene andre med den nåden vi har fått; den inkluderer et folk vi står i gjeld til. Så jeg gleder meg til den dagen jeg sammen med dem kan si:

❝Den dagen skal du si:
Jeg takker deg, HERRE!
For du var harm på meg,
men harmen snudde,
og du trøstet meg.
2 Se, Gud er min frelse,
jeg er trygg og frykter ikke.
For HERREN er min styrke og min sang,
og han er blitt min frelse.
3 Med glede skal dere øse vann
av frelsens kilder.
4 Den dagen skal dere si:
Lovpris HERREN, påkall hans navn!
Gjør hans gjerninger kjent blant folkene,
forkynn at hans navn er opphøyd!
5 Syng for HERREN, for han har gjort storverk,
gjør dette kjent over hele jorden!
6 Rop høyt i jubel,
dere som bor på Sion!
For Israels Hellige er stor,
han er midt iblant dere.” (Jes 12)