❝7 Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere.8 Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er:9 Synden er at de ikke tror på meg.10 Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger.11 Dommen er at denne verdens fyrste er dømt.” (Joh 16:7-11)
Det er påske og langfredag. Folk i Norge flagger på halv stang. I en del land som er preget av katolisisme, er det noen som korsfester seg, bokstavelig talt. Korfestelse var en romersk henrettelse som kun ble brukt mot mordere og opprørere. Henrettelsesmetoden bar preg av tortur, og døden inntraff ved kvelning fordi den korsfestede ble så svekket at de ikke lenger klarte å puste. Hvert åndedrag var ekstremt smertefullt for det forutsatte vertikal bevegelse. Vi leser også at de ville bryte beina på de som ble korsfestet. Da ville muligheten til den vertikale bevegelsen som gjorde pusting mulig, ikke lenger være til stede, og den korsfestede ville da umiddelbart dø ved kvelning. Men om Jesus står det at dette ikke ble gjort, fordi Jesus allerede var død. For å være sikker, stakk soldaten Jesus i siden, og blod og vann fløt ut (Joh 19:34). Katolikker beskriver dette som et mirakel og knytter blod og vann til det de kaller nådemilder (sakramenter), mens leger har sine mer naturlige forklaringer på at det også kom ut blod, og ikke bare vann. Ifølge disse skyldtes dette oppsamling av blod i lungene til en ganske så mørbanket kropp - og angir da også en naturlig forklaring på at Jesus døde raskere enn de som hang ved siden av ham. Johannes var vitne til dette, og han knytter det til oppfyllelse av Skriftene (Joh 19:36), så jeg velger Johannes og bibelen sitt sitt eget perspektiv og forklaring. Og når det kommer til Jesu død, så er Jesus veldig tydelig på at ingen kunne ta livet hans, han valgte å gi det (Joh 10:18). Det er både en naturlig og en ikke-naturlig side av Jesu død på korset. Dersom hans død bare hadde vært naturlig, så hadde den manglet en vesentlig dimensjon. Det mest smertefulle for Jesus var ikke selve korsfestelsen, så rart som det kan høres ut. Det verste var å bli gjenstand for Guds vrede over all verdens synd. Det er så ufattelig at det ikke er til å fatte. Jeg mener - vi bærer jo ikke engang byrden av egen synd fordi Gud er så langmodig og barmhjertig med oss. Men to ganger under korsfestelsen ropte Jesus høyt, og om enn blod og vann kan forklares naturlig - er dette et noe den romerske offiseren og folkene hans som holdt vakt under korsfestelsen, aldri hadde vært vitne til før, og de ble overbevist om at Jesus ikke bare var en helt vanlig mann:
❝Da offiseren som sto rett foran ham, så hvordan han utåndet, sa han: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!» ” (Mark 15:39)
Jesu høye rop må ha kostet enormt med krefter og vært ekstremt smertefullt, og fra et menneskelig ståsted antakelig ha fremskyndet hans død. Ut fra romernes reaksjon - mennesker som hadde sett mange korsfestelser - må vi anta at det Jesus gjorde knapt nok var gjennomførbart med menneskelig styrke. Første gang Jesus roper er når landet legges i mørket, og Jesus roper ut konsekvensen av min og din synd idet han blir gjort til synd for oss: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Matt 27:46; Mark 15:34). Den andre gangen roper Jesus - på tross av mørke som fulgte av hele satans hær som fikk fri tilgang til å forsøke å ødelegge Jesus i det Far vendte sitt ansikt bort - denne forløsende trosproklamasjonen: “Det er fullbrakt!” (Joh 19:30), og deretter: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” (Luk 23:45). For en tro! For en overgivelse - i møte med det utenkelige. Han holdt fast på befalingen i fra Far, selv når det var som mørkest: Du skal legge ned livet ditt, og du skal ta det opp igjen (Joh 10:17-18).
Når Jesus snakker om det kan skal fullføre i Jerusalem med sine disipler idet det nærmer seg, så omtaler han dette som at han går tilbake til sin Far som hadde sendt ham. Dette var Jesus sitt fokus, og han mistet det aldri av syne. Det var her belønningen og gleden lå, som Jesus så fram til (Hebr 12:2). For det første:
❝Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig.” (Hebr 9:12)
Rettferdigheten er at jeg går til Far, sa Jesus. I våre hoder så er det fort slik at rettferdigheten er at jeg går til korset. Men det er ikke det Jesus sier, for “Den Salvede Jesus, Guds frigjørende frelserkonge er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss.” (Rom 8:34-35)
Dette “mer enn det” er ganske vesentlig. Den som tror på ham, som Joh 3.16 sier, skal ikke bare få dekket over sin synd - det var allerede tilgjengelig i den gamle pakt. Men gjennom hans liv, får vi det i det livet som er frigjort fra synd: derfor sier Joh i 3:16; “men ha evig liv.” Om vi tenker at dette evige livet er noe som bare kommer en gang, så vitner det om hvor langt vi har rotet oss bort fra bibelens budskap. Jesus snakker om en kilde som veller frem og gir evig liv. Ikke en vakker gang, eia var jeg der, men her og nå!
❝Han ble opphøyd til Guds høyre hånd og mottok fra sin Far Den hellige ånd som var lovet oss, og den har han nå øst ut, slik dere ser og hører.” (Apg 2:33)
Hvordan vi forstår dette verset, er det som avgjør i hvor stor grad vi forkynner et apostolisk evangelium, slik de første apostlene forstod det. Det Peter proklamerer her, var det Jesus så frem til og som gjorde at han holdt ut korsets og Guds vredes lidelse. Det var dette han hadde drømt om: Alle begrensninger til side: Han er ikke lenger begrenset til en fysisk kropp som Ånden hviler over. Nå skal dette bre seg til jordens ender! Et evangelium hvor Ånden blir utgytt på en måte som både kan ses og høres! Han skal få være hode på en kropp som er salvet slik hodet er salvet (1. Kor 12.11-13). Hvis vi skal bli oppfyllelsen av Jesus sin lengsel og glede - det som gjorde at han holdt ut korset, så kan vi ikke stoppe med korset, kjære venner. Og slett ikke stoppe med fokuset: Hva korset gjorde for oss? Men fortsette med å spørre: Hva gjør korset for Gud?
❝Jeg er korsfestet med Den Salvede; jeg lever ikke lenger selv, men Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.” (Gal 2:19-20)
Når vi sier at Jesus gav livet sitt for oss, hva mener vi da? For det er så mye mer enn at han døde for oss. Hans hensikt er at vi skal få del i hans liv, i hans herlighet, i hans type tro, i hans identitet, ikke bare som tjener, men som sønner og døtre: “Far jeg takker deg fordi du alltid hører meg.” Det er så grensesprengende som det kan forbli! Det finnes ingen Guds rettferdighet uten Guds liv, uten evig liv. De to henger uløselig sammen. Det er derfor Jesus sier til Nikodemus: “Du må bli født på ny!” (Joh 3). Og det er dette livet han vil vi skal utforske i fellesskap med ham og hverandre.
❝Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og viser dere som mine disipler.” (Joh 15:7-8, se oversettelse NET, NASB, NLT, HCSB, BSB, etc).
Disippel er ikke noe du bare er; det er noe du forblir hver dag. Og ifølge Jesus er det mye frukt som kommer av bønnesvar som gir ære til Far, og som gir en slik usigelig glede til Jesu hjerte. At han kan utrykke seg fritt som Den Salvede gjennom disipler som vet hvem de er i ham, og det som er mer: vet hvem han har til hensikt å være i sine disipler. Det er en glede som han ønsker vi skal ta del i, for han sier: “Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen.” (Joh 16:24).
Guds raushet er ubegripelig, og hans tro på oss, likeså. Det som er like utfordrende for oss å forstå, er i hvor stor grad å fullføre oppdraget han har gitt oss, innebærer lidelse. På den ene siden led Jesus en død ingen av oss kunne lide, for at vi skulle slippe å lide slik som ham. Men da kan vi ikke se på en korsfestelse i seg sjøl som uhørt, for det er kristne som oppigjennom er blitt korsfestet for sin tro. Vi må forstå hva det var som egentlig gjorde Jesu korsfestelse spesiell; det var så mye mer enn å bli korsfestet. Om vi tenker at det er urimelig eller uhørt om vi må lide døden for troen, selv om vi ikke sier det direkte, så er det en ikke-apostolisk tro vi forkynner, en type tro og manglende overgivelse som Jesus ikke går god for. Når Paulus sier at han er korsfestet med Den Salvede, så nærmer vi oss det som korset gjør for Gud. Det er mer enn bare tilgivelse for synd og en billett til himmelen. For når Paulus fortsetter med å si: jeg lever ikke lenger selv, men Den Salvede lever i meg, så berører vi kjernen i Guds lengsel som kommer til uttrykk så mange steder i Skriften:
❝Se, Guds bolig er hos menneskene.
Han skal bo hos dem,
og de skal være hans folk,
og Gud selv skal være hos dem.” (Åp 21:3)
Guds mål er at vi skal bli ham lik, og det er prosess som pågår så lenge vi lever her, og som fullføres på den siste dag. Prosessen her kaller bibelen helliggjørelse - bli det du er. Sagt på en annen måte: “Arbeid på den frelsen du har fått med respekt og ærefrykt.” (Fil 2:12). Oversettelsen New English Translation (NET), sier “arbeid ut deres frelse.” Det greske ordet kan også betyr å fullføre. Vel, sier du, jeg trodde frelsen av en ferdig pakke. Og det stemmer. Men det som er ferdig levert i posten til deg får ingen effekt om du ikke pakker det ut og tar det i bruk. Sånn er det også med Guds frelse. På den ene siden vil Gud at alle mennesker skal bli frelst, og på den andre siden, så vet vi like fullt at det ikke blir slik. Er det fordi Gud svikter? Nei, det er fordi kjærlighet fordrer et fritt valg, og Gud har slik respekt for vårt valg at han elsker oss like inn i fortapelsen heller enn å overprøve vår frie vilje. Noen tenker på Gud som en despot fordi han lar folk gå fortapt. Men det er nettopp fordi han ikke er en despot at han lar det skje. At han er Gud og kilden til alt liv, og at tilværelsen uten Gud derfor er en grusom affære, er en konsekvens. At Gud er dommer betyr også at han er frelser. Det er de som ikke vil ha verken Guds dom eller Guds frelse, som får dom i en form Gud ikke ønsker for sine skapninger: han lar oss da få det vi ber om. Men Guds drøm er det annerledes med. Den handler om en vandring hvor vi oppdager mer og mer av hvem Gud er, og idet vi oppdager og ser, så blir vi mer lik ham, slik bibelen sier: fra herlighet til herlighet (2.Kor 3.18). Vi kan oppleve at Guds drømmer er så fjernt fra vår virkelighet at det er utopisk. Men det er bare fordi vi har sett så lite av hvem han er, og da blir det er så mye av oss, og så lite av Jesus. Bibelen er ikke en utopisk tøysebok, hvor vi dermed kan ta ut det vi liker og som føles godt og la resten ligge. Gud mener virkelig at vi skal være i en levende prosess der vi blir mer lik ham, i tjeneste, i kjærlighet, i tro, i kraft, i renhet, og det innebærer i aller høyeste grad å lide med og for ham:
❝I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge er, slik er vi i denne verden.” (1 Joh 4:17)
Påske innebærer noen dager fri - en pust i bakken - til ettertanke. Det er favoritthøytiden til mange. I den grad Jesus har en favoritt blant disse: hans mål med å gjøre oss lik seg sjøl, fikk sitt høydepunkt på pinsedag. Fra den dagen brant ilden han så lenge hadde sett frem til; en ild som helliggjør og brenner bort verdslighet og urene og selviske lyster. Gjør det vondt? Det kan det absolutt gjøre. Evangeliet er ikke mye likt et vestlig easy going feel good - gospel. La oss feire vår død og oppstandelse med ham, og ikke bare hans død og oppstandelse for oss. Det er når vi tar med begge deler, at Jesus får din drøm oppfylt og at han får lønn fra strevet. God påske!
