Gjør det igjen, Herre! (Salme 40)

David minner seg sjøl på hvordan Gud har grepet inn i livet hans, tidligere. Nå som livet er tøft og motstand står ham tett inn på livet, gjør han det han kan for å mate sitt indre med håp. Han har vært i hardt vær før og sett døden i hvitøyet en rekke ganger. Men Gud har berget ham, dratt ham opp av gjørmen og gjort livet hans stødig og trygt. David vet hvor hans rettferd kommer ifra. Den er ikke hans egen fortjeneste. Det er Gud som har virket i ham og hjulpet ham til å ta rette valg. Men han minner Gud om at han i lys av denne hjelpen, har valgt å se Guds vei og hans vilje som den ypperste form for glede. Lovsangen i hjertet har fått fritt utløp. Han har spredd de gode nyhetene om Guds underverk og hans inngripen midt på markedsplassen, midt i den store forsamlingen. Guds under er blitt forkynt. Hans godhet blitt løftet fram. David vet effekten av et levende vitnesbyrd. Han vet hvordan de nedbøyde, gjeldstyngde og misfornøyde kom til ham i ørkenen, og hvordan han delte med dem hvordan Gud gjør under for dem som er helt med ham. Der ute i ørkenen ble en gjeng misfornøyde tapere forvandlet til den mest tapre og fryktinngytende hær verden har sett gjennom en manns salvede hjerte og munn. Dem som var med Saul, var en gjeng med pyser. De som var med David var en gjeng med helter. Hvorfor? If you want to kill giants, stay with giant killers. David trener hjerte og sinn til å holde fast på håpet. Han har vært en del av en mirakelkultur hvor de har feiret det Gud gjør. Han har skrevet og sunget mange salmer. Salvesen som hviler over ham har lært ham å sette sin lit til Gud som gjør storverk. Den har lært ham å si ting akkurat slik det er og fri hjertet for byrden. I salmene finner vi utløp for alle mulige sinnsstemninger, men midt i alt dette, er de gjennomsyret av håp til Gud. Dette har flere sider. På den ene siden er det godt å trene seg til å se Guds godhet i de små ting. Et takknemlig hjerte vil stå seg mye bedre i motgang og skuffelse. På den andre siden ønsker Gud virkelig å gi oss noe å snakke om. David hadde virkelig opplevd det han gav vitnesbyrd om. Gud liker en kultur hvor de gode nyhetene om det han gjør går på ryktebørsen. En kultur som høylytt feirer det han gjør og sprer det overalt - på arbeidsplass og på dagligvarehandelen, på skoler og universiteter. Vitnesbyrdet har en evne til å reprodusere - det profeterer gjentakelse. Vitnesbyrdet om det Jesus gjør er Ånden i profetordet. Bibelen er historien om Guds storverk. Vi leser ordet fordi det gir oss tro og håp. Det gir forventninger. David er i nød. Han kjenner seg fattig, svak og liten. Han vet hva Gud har gjort og hans bønn er: Herre, gjør det igjen! Jeg kjenner meg igjen i Davids bønn og lengsel, både på det personlige plan, men også på vegne av Guds menighet i Vesten. Det er langt fra det vi lever og erfarer til det vi ser i bibelen. Kristne menigheter er uinteressante, irrelevante og ufarlige for de fleste i samfunnet. Min bønn er at Gud skal reise opp folk som David. Som gjennom liv og vitnesbyrd kan vende en gjeng med tapere til helter for Guds rike. Jeg drømmer om nytestamentlig kristendom, slik vi ser det i evangeliene og apostelgjerningene. Ikke bare nytestamentlig i teologi og lære, men i erfaring av kraft og gjennombrudd. Herre, du har gjort det før. Gjør det igjen, Herre.