Høydepunkter ifra Jesaja - Del 18 - Det store vendepunktet (Jes 35)

❝​¹ Ørken og tørt land skal glede seg,
ødemarken skal juble og blomstre.
Som liljen² skal den blomstre
og juble, ja, rope av fryd.
Libanons herlighet har den fått,
Karmels og Sarons glans.
De skal få se
HERRENS herlighet,
vår Guds glans.
³ Styrk de slappe hender,
gjør de ustøe knærne sterke!
⁴ Si til de urolige hjerter:
Vær sterke, ikke redde!
Se, deres Gud!
Han kommer med hevn,
med gjengjeld fra Gud.
Selv kommer han og frelser dere.

⁵ Da skal blindes øyne åpnes
og døves ører lukkes opp.
⁶ Da skal den lamme springe som en hjort,
og den stummes tunge skal juble.
For vann bryter fram i ørkenen
og bekker i ødemarken.
⁷ Glødende sand blir til innsjø,
det tørste land til kilder med vann.
Sjakalers boplass blir et hvilested
hvor gresset gror mellom rør og siv.
⁸ Og der skal det være en vei,
Den hellige vei skal den kalles.
På den skal ingen uren ferdes.
Den skal være der for dem.
Ingen som går på veien,
selv ikke dårer, skal gå seg vill.
⁹ Men der skal det ikke være noen løve,
rovdyr skal ikke gå på den,
de skal ikke finnes mer.
Men de som er løst ut, skal gå der,
¹⁰ de som HERREN har fridd ut,
skal vende tilbake.
De kommer til Sion med jubel,
med evig glede om sin panne.
Fryd og glede griper dem,
sorg og sukk må flykte.” Jes 35:1-19

Det som ofte er kalt “den annen Jesaja” - fordi fokuset skifter såpass kraftig, begynner med kapittel 40. Men egentlig er dette et fast mønster i profetene. Gud forkynner omvendelse og dom over dem som har harde hjerter og ikke vil høre, etterfulgt av et budskap om gjenopprettelse. En kan finne flere slike i de større profetiske bøkene i bibelen, for de er ofte en samling av flere budskap over en lengre perioder. Også i Esekiel finner en et lengre avsnitt om gjenopprettelse mot slutten, men det lengste budskapet hans om gjenopprettelse finner vi her i Jesaja. Kapittel 35 innleder på mange måter skiftet - men historien om Hiskia som et mellomspill og på flere måter en oppsummering av Israels sirkelaktige historie, der Gud gang på gang berget Israelsfolket, men hvor de enorme bønnesvarene ikke skapte en varig takknemlighet og en drøm om å se Guds gode plan fullført. Gud berget måte Jerusalem og Hiskia personlig. Men når Gud røpte at dom var forestående for Israel etter Hiskia sin tid var over, var Hiskia sin reaksjon likegyldighet: “Det vil jo være fred og trygghet så lenge jeg lever! (Jes 39:8). For en likegyldighet og arroganse! Her hadde Gud manipulert med hele solsystemet som et tegn på at Hiskia hadde blitt bønnhørt når han var dødssyk, og så er dette Gud får tilbake: “Whatever..... Gjesp!”. Det viser også en syn på det profetiske som ikke er grunnleggende bibelsk, men heller demonisk. I en bibelsk forståelse er det forutsetninger knyttet til profetiene. Det var derfor Jona profeterte noe som ikke gikk i oppfyllelse, og det var helt i tråd med Guds hjerte bak profetien.

For Guds lengsel er å vise nåde (Jes 30.18). Han har ikke behag i den ugudeliges død , men heller i at den ugudelige vender om og får leve (Esek 18.23). Det verste Gud vet er en egenrettferdig og fariseeristisk holdning. Han hater det verre enn den verste synder. Når Paulus slår fast at han er den største synderen Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge kom til verden for å frelse, så er det dette bakgrunnen. Egentlig var jo han en rettskaffen mann. Det er bare at egenrettferdigheten og nidkjærheten på vegne av den - i bunn og grunn sin egen stolthet over en sjøl - er en så fryktelig stank i Guds nase. Da kommer syndere som egentlig har en drøm om et bedre liv, lenger opp på listen. Vi ser det i hvem Jesus brukte mest tid med, og hvem han refsest hardest. Dersom en virkelig får del i Jesu hjertelag, så er ikke fellesskap med syndere der de pleier å møtes noe form for kompromiss. Tvert imot, er det en del av oppdraget. Er det dermed ingen utfordringer for en kristen i møtet med verden? Jo, det er det absolutt, men løsningen er aldri isolasjon. Vi går ikke ut av verden, vi hjelper bare hverandre å være korsfestet for verden og holde verden korsfestet for oss. Det skjer i et søskenfellesskap hvor vi bekjenner utfordringer og fall, så vi kan bli legt og forbli hele (Jak 5.16). Slike ydmykende foreteelser er garantien mot store og varige fall. For “Gud gir den ydmyke nåde, men han står de stolte imot.” (Jak 4.6). Vi er kalt til å vaske føttene til hverandre. Ydmykende å oppleve, og ydmykende å gjøre - hvis man er åndelig, rett nok. Derfor:

❝Mine søsken, hvis en av dere blir grepet i et feiltrinn, må dere som har Ånden, hjelpe ham til rette. Men gjør det med et ydmykt sinn og pass deg selv, så ikke du også blir fristet.” (Gal 6:1)

Ydmykhet og stolthet er Guds vekt, og den fungerer med pinlig nøyaktighet. Gud veier nemlig hjertene; det skjulte i mennesket. Hvis andres utfordringer og fall fórer ditt ego, så er ditt eget fall ikke langt unna. Kjærligheten gleder seg ikke over urett, men over det som er sant, rett og godt. Den krenker ikke og søker ikke sitt eget (1. Kor 13). Det har gått en dokumentar på TV2 - under Guds øyne, hvor en og samme person har krevd innsyn i og kontroll over en rekke mennesker i kraft å være en profetinne. Det har ingenting med gudelighet eller kristen tankegang å gjøre - tvert imot. Det er vondt, usunt og rett ut demonisk. Forutsetningen for å være til hjelp for hverandre som søsken er 1) Du har Ånden og 2) du er ydmyk. Det er ikke egenskaper som et lederskap er alene om, på noe vis, og får du feile folk i lederskap, så slett ikke. Det handler derimot om tillit og vennskap som bygges på kryss og på tvers, mann til mann og kvinne til kvinne, og ikke om maktstrukturer. Du får ikke makt over folk ved å vaske andres føtter. Hvorfor? Fordi den personen har også vasket dine føtter. Det oppstår tillit der behovet for hjelp er gjensidig. Det er ikke Jørgen Hattemaker eller Kong Salomo i dette. Begge parter representerer begge disse. Vi er enkle mennesker med et gudommelig og kongelig kall. I oss sjøl er vi en ørken og tørt land, som en ødemark. Men det er nettopp den som skal glede seg, juble og blomstre, ja rope av fryd sier Jesaja avsnittet vårt (Jes 35). Hvorfor? Fordi Herrens herlighet går oss over oss (v. 2).

❝Se for deg villmarken som roper av glede,
ørkenens uhemmede lykke med vårblomstene.
Det vil skje! Ørkenene vil bli levende med ny vekst som spirer og blomstrer,
synger og feirer med ren glede.
Herligheten til Libanons sedertre og majesteten til Karmel og Sharon
vil smitte over til ørkenene.
Herligheten til Den Evige vil være på full utstilling der,
og de skal glede seg over vår Guds majestetiske prakt.” (Jes 35.1-2, The Voice)

Som mennesker har vi et kall til å reflektere Guds herlighet (Sal 8.5-8). Når vi feilet, sendte Gud Jesus for å ta oss inn på sporet igjen, og hebreerbrevets forfatter siteterer Salme 8 og knytter det til Jesus. Det er i ham herligheten til Gud, Den Evige “Jeg Er” kommer på full utstilling. Akkurat det kan være greit å akseptere. Jo, da. Jesus, han var noe for seg sjøl. Det som fort blir mer krevende, er når Jesus vil inkludere oss, barna sine i utstillingen av Guds herlighet. Hvordan i all verden skal han nå få det til? Vel, hvordan blir en ørken noe annet enn en ørken?

❝Vann vil strømme gjennom ørkenene;
bekker vil flyte i gudsforlatte land.
Brennende sand og herdede ødemarker vil bli bassenger, skimrende av liv;
den tørste bakken vil drikke dypt fra forfriskende kilder.
Forlatte landsbyer der rovdyr en gang lurte vil bli gresskledde lekeplasser.
Tørt, tørt land vil bli frodig og grønt.” (Jes 35:7, The Voice)

Det må vann til! Vann er et bilde på både Ordet og Ånden; for når disse samvirker så blir det nytt liv. Det som gjør Guds ord til noe annet enn alt annet, er at det er innblåst av Gud (2. Tim 3:16). Altså er det innblåsningen - Ånden i Ordet - som er hele poenget. Derfor sier Skriften: Bokstaven slår ihjel, men Ånden gir liv (2. Kor 3:6). Det er når Ånden får blåse i hjertene våre så vi skjønner fra Skriftene faktisk betyr, at livet spirer. Paulus beskriver i 2. Kor 3:13-14 hvordan Skriftene leses hver sabbat, men at de som får dem lest opp likevel ikke får liv og åpenbaring av det. Det er mulig å lese Skriftene hver dag og ha doktorgrad i teologi, men ikke engang være født på ny. Paulus sier at det kun er i Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge at slører som ligger over hjertene blir tatt bort. Det å forstå Skriftene er ikke først og fremst en intellektuell øvelse; det handler om åpenbaring i vårt innerste menneske, i hjertet. Og det handler om Den Salvede, om å være salvet av ham som er Salvet fremfor noen (Hebr 1:9; 2. Kor 1:21-22)

❝Gud er den som grunnfester både oss og dere i Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge, og som har salvet oss.²² Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter.” (2 Corinthians 1:21-22)

❝Men dere er alle salvet av Den hellige og kjenner sannheten.” (1 Joh 2:20) 

Når vi er salvet av ham kjenner vi sannheten; ja, det som er mer: ham som er Sannheten, Veien og Livet. Det finnes det som utgir seg for å være sannhet, men uten noen tydelig tegn til salvelse. Det blir fort en fordreining av sannheten, for ham som er Sannheten, han kommer med nåde og sannhet, og denne så viktige nådekomponenten, har med salvelse å gjøre, for denne nåden er Den Salvedes (lat. Kristi) nåde. Det er så vesentlige ting en forstår når en leser den opprinnelige teksten apostlene skrev, g ikke fordreie oversettelser. Ham som den katolske kirka endte opp med å kalle Kristus, kalte hele den apostoliske tradisjonen Den Salvede. Det som i den greske teksten er åpenbart, har en klart å gjøre dulgt. Men Gud sendte ikke Jesus for å skodde til Sannheten, men for åpenbare den.

❝⁵ Da skal blindes øyne åpnes
og døves ører lukkes opp.
⁶ Da skal den lamme springe som en hjort,
og den stummes tunge skal juble.” (Jes 35.5-6)

❝⁴ Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser:
⁵ Blinde ser, og lamme går,
spedalske renses, og døve hører,
døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.
⁶ Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.» ” (Matt 11:4-6)

❝¹⁸ Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
¹⁹ og rope ut et nådens år fra Herren.” (Luke 4:17-19)

Hvordan ser dette nåde og sannhet ut? Skal vi være så drøy å si at evangeliene og hvordan apostlene uttrykte dette, er fasiten? Eller skal vi være fri til å definere det akkurat etter eget forgodtbefinnende? For ironien er at en del biblisme-ister jeg møter på, er opptatt av å finne ut om det skjer helbredelser og miraker på en måte som en ikke finner beskrevet akkurat på samme i detalj i Skriftene, i detalj selvsagt. De samme lever altså helt greit med at det knapt skjer noen helbredelser i det hele tatt, og frikjenner selvsagt seg sjøl helt og holdent for vranglære, men er altså meget dyktige til å finne dette hos andre. Det ligner skremmende mye på dem som vår Mester beskrev på denne måten: “Dere siler mygge, men svelger kamelen.” En ting er at vi i vår åndsfattigdom ikke ser et gjennombrudd på disse tingene som Jesus og de første apostlene frontet så tydelig. Mange lever med en slik tilstand, men med stor lengsel, sorg og fortvilelse - en lært hjelpeløshet. En annen ting er det å fornekte det en mener er sitt opphav. Om en hadde oversatt Den Salvede alle steder det i våre bibler står Kristus, så hadde det vært vanskeligere å kutte livsnerven mellom evangeliene og apostelgjerningene på den ene siden og brevene på den andre. Men til og med slik det står, er man uten skyld:

❝¹⁸ For jeg våger ikke å snakke om noe annet enn det som Kristus har virket ved meg i ord og i gjerning, for å føre hedningefolkene til lydighet,
¹⁹ i kraftige tegn og under, i Guds Ånds kraft, slik at jeg fra Jerusalem og rundt om like til Illyria fullt ut har forkynt Kristi evangelium.” (Rom 15:18-19)  

Vi kan og burde ikke forkynne et halvt evangelium, uten kraft som i sannhet setter mennesker i frihet. Og så er det slik, altså, at vi er helt avhengig av Gud for å forkynne disse vidunderlige gode nyhetene slik Gud vil, så vi kan si med Jesus: “Hva er enklest å si? Dine synder er deg tilgitt eller gå ut av rullestolen, klapp dem sammen og ta den tilbake til hjelpemiddelsentralen?” Jesus brukte et under til å bevise at der var tilgivelse for synd i hans navn. Vi trenger også å bevise det denne tilgivelsen hviler på: At Jesus i sannhet er oppstått ifra de døde. Det var de første apostlenes fokus - de forkynte oppstandelsen. Det er det som ligger i ordet vitnesbyrd - bevisførsel. Det er når vi har et kristenliv som i bunn og grunn er helt lik en rekke andre mennesker vi omgås med, at stolthet står like rundt hjørnet og venter på oss. Du røyker ikke? Det er det mange ikke-troende som heller ikke gjør. Du drikker ikke alkohol? Det er det mange ikke-troende som heller ikke gjør. Du banner ikke? Det finnes fremdeles ikke-troende som heller ikke engang gjør det. Og sånn kan vi fortsette. Men det som den ikke-troende vil slite med å forklare er en overnaturlig fred og glede, en overnaturlig raushet og kjærlighet som også demonstrerer seg i det mirakuløse, men samtidig et totalt fravær av en nesen-i-sky-nedlatenhet overfor andre. Det skaper noe av den samme forundring som Jesus ble møtt med. Hva er dette? Jeg har selv sett det så mange ganger når folk som ikke tror blir helbredet ved vår bønn og håndspåleggelse - der og da. De blir rystet helt inntil grunnvollene. “Hvem er det som har gitt mennesker slik makt?” lurer de på. Veldig godt spørsmål som vi selvsagt er glade for å kunne svare på. Andre igjen bare takker og går sin vei; de virker nesten upårørte. Jesus møtte også mange av dem; og han var ikke bekymret, for han så en høst klar til innhøstning som bygget seg opp. Han ble ikke å høste det inn, men disiplene hans kom til å få den gleden (Joh 4). Jesu befalinger er så enkle, og likevel helt umulig for et vanlig menneske å utføre dersom ikke Gud får komme til med sin overnaturlig kraft. Dessverre har vi forlatt denne veien og funnet ut av vi klarer oss uten det bare Gud kan gjøre. Vi samler oss i små og store forsamlingshus, alt ettersom. Men vi forblir i stor grad en uinteressant religiøs klubb for spesielt interesserte hvor kristenliv er noe som i stor grad leves ut på kristne samlinger og gjemmes bort ellers. Og likevel sier profeten Jesaja: 

^❝8 Og veien til denne glade renoveringen vil være tydelig skiltet.
Folk vil erklære selve veien for å være hellig – ruten: «hellig».
Bare de som har rett med Gud
vil kunne gå på denne velvillige stien,
Og ingen - ingen besøkende, ikke engang en rotekopp - vil gå seg vill langs den.
⁹ Det vil ikke være løver som ligger på lur, ingen rovdyr eller farer i sikte.
Bare de som er rett med Gud vil reise dit.
¹⁰ De som den Evige har tilbakekalt fra et straffende landflyktighet,
de vil følge med så lett. De vil gå denne veien,
valsende til Sion, syngende på deres vei
til dette stedet med rett forhold til Gud.
En aura av glede uten ende vil overvære dem;
de skal gripe glede og fryd i sine hjerter,
Mens tristhet og fortvilelse fordamper i løse luften.” (Jesaja 35:8-10, The Voice)

Å, hvor vi har rotet oss bort fra den oppriktige og rene hengivenheten til Den Salvede, din frigjørende frelserkonge! Herre, du som har sagt at vi skal være opptatt av det som er der oppe, der du kan satt din konge på ditt hellige fjell; la din ild på nytt brenne i hjertene våre. Åpne øynene våre, så vi ser inn i din verden. Hjelp vår blindhet og svaksynthet, Gud. Du har sagt at de rene av hjertet skal se deg. Rens våre hjerter, så vi med hjertes øyne kan se deg. Hjelp oss å fjerne all støyen som verden rundt oss truer med å kvele vårt liv med deg. Herre, måtte du få all vår oppmerksomhet, vår uavbrutte oppmerksomhet. Måtte våre hjerter virkelig gripes av deg, så dine befalinger ikke lenger virker uoppnåelige og tunge, men så vi med glede bringer ut de gode nyhetene om den oppstandne og herliggjorte frelserkongen. Ha nåde med oss, og slutt ikke å kalle oss til omvendelse og helhjertethet. Rens oss fra en bortskjemt rettighetsmentalitet - hvor vi tar det du har gjort for oss som en selvfølge - som om det var noe vi fortjente. Gud, du som opprettholder alle ting ved ditt krafts ord; la meg i min generasjon få se en generasjon som reiser seg i overgivelse til deg. La meg mens jeg ennå lever få se sant apostolisk kristenliv. Og la meg få leve slik, Gud, og bidra til den generasjonen som kommer etter meg. Hjelp meg idag å se hva som tjener frelse og gjenopprettelse. Ja, kom, Herre Jesus. Ja, kom! 

Høydepunkter fra Jesaja - del 17 - en bønn om frelse - en visjon om gjenopprettelse (Jes 33)

^❝17 Dine øyne skal få se
kongen i hans skjønnhet,
de skal få se et vidstrakt land.
Isaiah” (Jes 33.17)

Det er et løfte i bibelen til den som vil leve med Gud og i det fellesskapet med ham lære hva som er rett og galt og stå rakrygget i det. Hvis en skal forstå hva det egentlig betyr, kommer en ikke forbi Jesus - evangelienes Jesus. Hvis vi skal forstå rett hva det er Gud er nidkjær for, så må vi forstå hvor mye Gud er imot død religion - det er like urent for ham som den verste synd. Er det ikke underlig at dem Jesus kom i størst konflikt med og dem han refset hardest var det mest religiøse i hans samtid? De som egentlig skulle forstå hva dette gikk i, de skjønte ikke et kvekk, og de avviste Jesus med datidens bibel i hånd og dømte ham til døden for blasfemi. Det skrekkelige er at ting ikke har forandret seg stort. Det er fremdeles slik at de religiøse åndsmaktene elsker å binde folk til ritualer og tankesett som ikke har kraft til å sette fri og frelse, og går amok når levende vekkelseskristendom kommer til overflaten. Det falne og vantro, religiøse og egenrettferdige menneske (gr. sarx) elsker også religion. For i religion er det alltid snakk om å gjøre en innsats for å fortjene Guds gunst. Det religiøse vesen har en hang til å kunne skryte av sin overgivelse og offer, og derfor også se ned på alle andre som ikke er like overgitt. I bunn av denne tendensen ligger det i ekkel kombinasjon av selvmedlidenhet og stolthet. Ja, det er nå ingen som ser hvor mye jeg har ofret og hvor prektig jeg er. Selv i takk til Gud kommer egenrettferdigheten og stoltheten tytende frem: 

❝...Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den homofile mannen der borte.¹² Jeg går på møter to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.” (Luk 18.11, min parafrase)

Tollere er ikke de som foraktes i vårt vestlige samfunn idag; det er andre som har tatt den rollen, og faste er noe de færreste kristne i vesten gjør. Men det som mangler i faste, tar de igjen i kristen møteaktivitet. Hva en vi nå gjør eller ikke gjør - det er holdningen Gud er på jakt etter, for det handler om hjertet vårt. Er vi på lag med anklageren eller er vi på lag med en Gud som vil frelse mennesker fordi han elsker dem og gi dem del i sin rettferdighet. Hva er det første folk som ikke tror møter når de møter oss? Er det en anklagende pekefinger, eller er det Guds miskunn som flyter over i et liv av takknemlighet for fellesskapet med den gode Gud vi tjener? Når Jesus sendte ut de 12 og senere de 72, så hadde han instruert dem til å ha følgende budskap:

1) Dra til et sted hvor du finner mennesker der vi lever sine vanlige liv
2) Helbred de syke
3) Forkynn: Guds rike er nær!

Evangeliet betyr gode seiersnyheter. De gode nyhetene er at Jesus har overvunnet synd, død, traumer, sykdom og dommen som henger over oss. Det hjelper folk å forstå at denne seieren er reell dersom vi kan demonstrere Jesu herredømme over ting folk ellers ikke rår over. Jesus sier at evangeliet skal forkynnes som et vitnesbyrd - som om det var en bevisføring i et rettsak. Paulus tar opp denne tråden når han sier at ikke forkynte sitt budskap med menneskelig kløkt og visdom, men med Ånd og kraft som bevis. (1. Kor 2:4). Han ville at de skulle ha en tro som var basert på en erfaring med Guds kraft, ikke det mennesker definerer som smart og velfundert. (1. Kor 2:5).

Spørsmålet er jo, om du har samme lengsel som meg; hvordan kommer vi oss inn i dette? Langs veien har kristenheten mistet denne åndskraften, og i åndsfattigdommen så erstatter vi en levende Jesus - Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge med alt mulig annet. Vi begynner å snakke om Kristus-åpenbaring og Kristus-forståelse, men hvis dette ikke innebærer en salvet, oppstanden og herliggjort Jesus i himmelen som hode for en like salvet kropp her på jord som har det samme kall til å gjøre det Jesus gjorde når han vandret her nede, så er vår åpenbaring og forståelse noe helt annet enn det de første apostlene trodde og levde ut. Det første steget til å komme inn i det Gud har for oss, er en uavkortet erkjennelse av hvor langt bort vi har rotet oss fra originalen - fra Guds plan med oss som troende, og hans plan for vår rolle på denne planeten. Hvis vi er såre fornøyde og tenker at alt er greit, fordi vi er nå iallefall på vei til himmelens land, så er det svært liten sjanse for at vi vil ta de stegene som er nødvendig for å rive Guds rike til oss, slik Jesus snakker om (Matt 11:12). Det er en som har sagt at de færreste troende har vendt om nok til å se Guds rike som en realitet her på jord. Vi ber: “La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden,” men er mer opptatt av at han skal ta oss ut herifra inn i himmelen, enn at himmelen ved vår tro og vårt liv skal komme ned hit. Det er en grusom dom Jesus taler ut over fariseerne:

^❝13 Men ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere stenger Himlenes rike for menneskene. For ikke går dere inn selv, og dem som er på vei inn, hindrer dere i å gå inn.”

Dersom det var slik at det å gå inn i himlenes rike var en umulighet for dem; med mindre de da døde, hvorfor denne harde kritikken? I en evangelikal forståelse, dreier det seg om å få sine synder tilgitt, få fred med Gud og bli født på ny. Alt dette er goder som er en vesentlig del av Guds rike. En kan aldri komme inn i Guds rike uten disse erfaringene. Men om vi parkerer der, rett innenfor døren, kan det være en fare for at står i veien for andres oppdagelse av dette riket. Vi lever da bare helt vanlige liv; lager en forståelse av hva som er “synd til døden” som er greit tilpasset til oss; og lar resten av verden seile sin egen sjø. Guds hensikt med å åpenbare dette for oss, kan ha vært så mye mer. Hva om han ser på oss som en førstefrukt som skal rive Guds rike til oss med makt (Matt 11.12). Jesus bruker så underlige begreper på og historier om både bønn og Guds rike. Et sted bruker han ordet “skamløs pågåenhet”  (Luk 11.8, gr. anaideia), og historien om enken som den urettferdige dommeren er redd skal bli direkte voldelig, og derfor gir han etter, er jo også en underlig måte å undervise om bønn på, synes du ikke? Hvis vi forstår disse historiene i lys av Guds kjærlighet, så er iveren etter bønnesvar ikke knyttet til hva vi kan få for oss selv, men hva vi kan få på vegne av andre.

^❝7 Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det.⁸ For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og dere viser dere som mine disipler.” (Joh 15:7-8)

Det er umulig å bære frukt for Gud uten en overnaturlig dimensjon, hvor bønnesvar som er utover det et menneske kan få til, er en sentral del av det livet vi lever med Gud. Det er umulig å være full av Åndens frukt; tro og kjærlighet i den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge, uten at det innebærer en lengsel etter at Ånden skal gi den gaver som du kan gi til andre, så de kan oppdage hvem Jesus er. For Paulus er det ikke kjærligheten eller gavene, men kjærligheten som dikterer den rette motivasjonen for gavene (1. Kor 14:1ff). Poenget er ikke at folk skal få øye på oss, og så stopper det der. Oppmerksomhet på oss i media rundt tegn, under og mirakler, kan like gjerne være en trussel og en felle som en gave for oss. Det krever en enorm karakter å stå i en slik storm av både positiv og negativ oppmerksomhet. Poenget er at folk gjennom oss skal oppdage hvem Jesus er, og bli stilt på valg: Hva gjør du med denne oppstandne Jesus som døde for dine synder, og ble oppreist så du kan få del i evig liv? Men da har de allerede fått demonstrert Jesu oppstandelseskraft i en positiv forstand, og det er ikke bare å avvise oss som mørkemenn. Valget kan gå i begge retninger, og for noen så skjer det ikke noe før de er eksponert for enda flere under, om ikke i sitt eget liv, så i livene til andre de kjenner. Men evangeliene og apostelgjerningene og vekkelseshistorien for øvrig dokumenterer enn sammenheng mellom tegn, under og mirakler og mennesker inn i Guds rike. Hvis ikke det var slik, hvorfor la Jesus og de første apostlene holde på med dette i det hele tatt? Hvorfor ikke bare la en bibel dale ned ifra himmelen, dersom det var det perfekte som gjorde alle Åndens gaver unødvendige? Til syvende og sist handler om hvordan Gud liker å demonstrere sin miskunn og sin kjærlighet til mennesker, og han er ikke det minste interessert i hva vi synes passer og hva vi i vår menneskelige kraft kan få til. For det handler ikke om oss. Det handler om ham og hans herlighet i sin Sønn, Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge. Spørsmålet er: Lar vi ham få gripe oss? Løftet ifra Jesaja er at våre øyne skal se kongen i hans skjønnhet, og se et vidstrakt land. Dersom vi blir i ham og hans kjærlighet, og slik skuer han i hans skjønnhet, så vil han dele sine ord med oss; han vil vise oss dette vidstrakte landet som er Guds rike, der alt er mulig for den som tror. Denne troen kommer ifra å høre ferskt ifra Gud. Det er Guds rhema - nå ordet ifra Gud, som trenger å bli boende i oss. Hva betyr det? Bibelen viser oss hva som er mulig, hvordan Gud ønsker å bruke oss. Hans nå-ord, vil gi oss tro, instruksjon og detaljer om hvordan dette kan skje i vår hverdag. Det kan være en enkel tilskyndelse. Det kan være at du bare kjenner at medynk fyller hjertet ditt i møte med mennesker, eller for den slags skyld når du bare ser dem. For noen kan det fungere slik at de plutselig merker smerter i kroppen når de passerer mennesker de møter, eller at Ånden visker noe i hjertene deres. Det er så mange måter Gud taler til oss på, fordi han har en personlig relasjon med oss, og fordi han er så kreativ. Men skal det bli noe annet enn en rar opplevelse, så må vi komme dit at vi handler i tro. Jeg var en gang ute på det vi kaller skattejakt, og jeg skulle ha noen på mitt team som hadde fått forbønn for å fungere i kunnskapsord. Det tok ikke lang tid før denne unge kvinnen kjente på smerter i brystet når vi passerte en som var yngre enn oss. Utfordringen var at den unge jenta var på vei inn i en butikk, så da vår min gode venn på vei til å trekke konklusjonen at da var det nok ikke Gud. Så jeg gjorde det jeg gjør i slike situasjoner. Jeg sa: Nei, vi holder ikke på slik. Det er bare en måte å finne ut om det du opplevede er Gud. Vi må vente til denne unge jenta kommer ut og så må vi spørre henne. Så vi gjorde, og ganske riktig. Den unge jenta var plaget med smerter i brystet, og hun hadde det faktisk her og nå. Så til forklarte hva som var utgangspunktet for vårt noe underlige spørsmål og fikk lov til å be for henne, og smertene forsvant. Hva var forskjellen på et under og bare en “rar” erfaring? Det er å oppdage at tro staves 

R I S I K O 

Du er faktisk nødt til å ta sjansen på å ta feil. Om du faktisk tar feil har du bare fått bekreftet det Jesus sier om det; at du er en lærling under opplæring; en disippel. Dersom du aldri tar feil, så er du blitt oppgradert. Da er du mester, for ifølge Jesus er du da ferdig opplært (Luk 6:40). Jeg har ikke møtt noen av den varianten som vandrer her nede på jord, iallefall. Det finnes ingen annen vei for at vi skal lære å la hans myke stemme bli værende i oss. Og vi kan ikke diktere hvordan han skal tale til oss, vi må ta utgangspunkt i de hintene vi får. For så lenge vi er her, så vil vi profetere stykkevis og forstå stykkevis (1. Kor 13:9). Du får en puslespillbit og du lurer på hvor den passer inn. Der ute blant folk må en noen ganger rett og slett spørre folk. “Hei, Gud har gitt meg denne puslespillbiten. Jeg lurer på om den kan passe på deg. Hva tenker du om det?” Ironisk nok, så møter vi svært få personer som er veldig negative. Jo, de er absolutt undrende, og det er ikke så rart, for det er jo sant og si vi også, og det er jo fint å være enig om noe som en start, eller hva? De opplever seg så litt lost når noen kommer bort og stiller dem rare spørsmål som virker å være tatt ut av luften, og om vi ser litt lost ut, også, så har en i det minste noe å ha fellesskap rundt. Men om dette viser seg å være en puslespillbit som faller på plass, så er det en stor sjanse for at puslespillbitene ifra Gud ramler på plass både for dem og for oss. Utfordringen med en kristenhet som foregår mest opp i hodet, er at det er så lite vi undrer oss over. Når du begynner å bevege deg inn i Guds rike realiteter, et rike som Paulus sier består i kraft, ikke i ord (1. Kor 4:20), så skal jeg love deg for at du kommer til å undre deg. For en vet sant å si ikke hva som kommer rundt neste hjørne. Det er en usikkerhet som en er nødt til å lære å leve med, hvis en faktisk skal lære Gud å kjenne, for han har et overblikk vi ikke har. Stoler vi på ham? Stoler vi nok på hans løfte at han vil tale til oss og lede oss, til at vi er villig til å ta sjansen? Jeg har lært meg å snu “det er sikkert bare meg” til “det er sikkert Gud”. Det er en del av det å ta opp korset og følge Jesus, at vi ikke holder Gud som gissel i det fangehullet som kalles menneskelig og religiøs perfeksjonisme. At Gud bruker oss, betyr ikke at vi er bare helt fantastisk; det betyr at Gud er bare helt fantastisk. Vi derimot, forsøker bare å følge ham og finne ut hva han har på planen denne dagen; og noen ganger kan vi sant å si fremstå som en smule forvirra. Men en ærlig og ydmyk disippel av Jesus blir tross alt sjeldnere avvist enn en som prøver å være noe. Om Guds Ånd kommer over deg og gir deg overnaturlig frimodighet og plutselig står du og sier ting som får nakkehårene til å reise seg, vel, så er det slike øyeblikk der Gud tar kontrollen og da er du “good”, uansett. Om jeg har opplevd det? Ja, opptil flere ganger, og det er sånt man kan bli litt svett av, for å være ærlig, men man blir vant til det, også.

^❝20 Se på Sion,
våre høytiders by!
Dine øyne skal se Jerusalem,
en trygg boplass,
et telt som ikke skal flyttes,
med plugger som aldri skal rykkes opp,
og snorer som ikke skal slites av.
²¹ For der er HERREN, den mektige, med oss,
et sted med brede elver og strømmer.
Men der skal ingen båt bli rodd
og ingen mektig skute seile.
²² For HERREN er vår dommer,
HERREN er vår lovgiver,
HERREN er vår konge,
han skal frelse oss.
²³ Selv om tauene dine nå er slakke,
og de ikke holder stangen på plass
og ikke folder ut banneret;
på den tid skal byttet som blir fordelt være stort,
ja, selv lamme raner og røver.
²⁴ Ingen innbygger skal si: «Jeg er syk.»
Folket som bor der, har fått sine synder tilgitt.” (Jes 33:20-24, vers 23 følger New English Translation)

Jesaja har sånne rike løfter om dette livet i Guds rike. Det handler opp gjenreisning. Det handler om å leve i Edens hage, hvor Gud kommer i den svale kveldsbrisen for å ha fellesskap med oss, så vi kan oppdage livets tre og daglig spise av det. Gud plan er at Edens hage - den kvaliteten som er der, skal fylle jorda og legge den under seg. Hagen må voktes. Det betyr at det er en fiende der ute som ikke vil at dette skal skje. Adam hadde allerede kunnskap og godt og vondt. Han trengte ikke treet til kunnskap og godt og vondt for å få tak i det. Gud vil ikke at vi skal undersøke hans verden uten ham. Det er jo så logisk at å ønske noe annet er jo komplett tullete idiotisk. Hvem er bedre på å sette oss inn i Guds verden enn Gud sjøl? Hvis jeg skulle undersøke Amazonas-jungelen helt alene eller i lag med noen indianere som har bodd der en mannsalder, så vet jeg hva jeg hadde valgt. Og med en slu, løgnaktig og morderisk djevel herjende rundt, så finnes det verre ting enn skumle dyr i Amazonas. Djevelen stolte ikke på Guds gode intensjoner, og han vil ikke at noen andre skal tro på dem heller. Og der står tros-kampen. Om Gud er god, og har gode intensjoner med vår ille-beredte verden. Jesajas budskap er klart: Gud vil oss vel, og han kaller til fellesskap med seg.

 

Høydepunkter fra Jesaja - del 16 - en bønn om frelse - en visjon om gjenopprettelse (Jes 33)

 ❝Vær oss nådig, HERRE,
til deg setter vi vårt håp!
Vær vår styrke morgen etter morgen,
vår frelse i nødens tid!” (Jes 33:2)

Dette er en bønn som vi alle kan ta del i. Vi lever i en urolig verden og hvor “kjedelig”, regelstyrt demokrati i stadig større grad erstattes av stormannsgalskap og autokrati - fåmannsvelde. Det som en trodde for 10 år siden, at verden var på vei mot mer demokrati og frihet, har fått noen solide skudd for baugen. Det som da var utenkelig, er blitt realiteten. Som en kristen bør det ikke fortelle deg noe annet enn at Jesus har helt rett: maktkonsolidering er av det onde:

❝²⁴ Nå ble det også en strid mellom dem om hvem som skulle regnes som den største.²⁵ Da sa han til dem: «Kongene hersker over sine folk, og de som har makten, lar seg kalle velgjørere.²⁶ Men slik er det ikke blant dere. Den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener.²⁷ For hvem er størst, den som er gjest ved bordet, eller den som er tjener? Er det ikke gjesten? Men jeg er som en tjener blant dere.” (Luk 22:24-27) 

❝⁸ Men dere skal ikke la noen kalle dere rabbi, for én er mesteren deres, og dere er alle søsken.⁹ Og dere skal ikke kalle noen her på jorden far, for én er deres Far, han som er i himmelen.¹⁰ La heller ikke noen kalle dere lærere, for dere har én lærer: Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (latinsk Kristus).¹¹ Den største blant dere skal være tjeneren deres.¹² Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.” (Matt 23:8-12)

Guds rike er helt omvendt av verdens verdier. I verden dreier det seg om de 3 G'ene: Gold - Glory - Girls eller Gold - Glory - Guys. I Guds rike betyr slike ting svært lite. Det som har verdi er hva du kan gi av det du har - hvordan du kan løfte andre opp - og hvordan du kan holde seg trofast til den du er gift med, ikke hvor mange du kan få til å falle for deg. Menighet og Guds rike skal være Guds utstillingsvindu - et annerledes rike - et annerledes fellesskap; noe som kan vise vei. Da er det trist at en erstatter en levende og brennende kristenliv med politisk makt som virkemiddel, og hvor en er mer enn villig til å selge maktfordelingsprinsipper for å få gjennomslag. Historien har vist at det er en farlig vei å gå. Med maktkonsolidering kommer stormannsgalskap og krig. Guds rike er ikke av denne verden, men det er mange prinsipper som ligger til grunn for Guds rike som absolutt har en god effekt i en fallen verden; og en av disse er skepsis mot makt og maktmisbruk. Dessverre er også menighetslivet, og da særlig i vesten, et godt eksempel på akkurat det motsatte av hva Jesus ber oss om å gjøre. Gigantiske menighetsbygg og så svære parkering at en må ha flere ansatte bare for å styre logistikken. Peterskirken ligger der som et monument av frafall fra Den Salvedes bud. Han lar seg ikke imponere over hvor store bygg vi liksom skal ha dedikert til ham. Han er ikke interessert i et eneste av dem. Det han bryr seg om er et byggverk i Ånden - hans egen kropp - hans egen brud - et hus til hans Far - et bønnens hus for alle folkeslag - til glede for hele jorden. Men som mennesker, så har vi denne hangen til å samle mennesker rundt oss sjøl; det som Jesus rømte ifra så godt han kunne; det legger vi vår elsk på. Når det ene bygget er fylt opp, så river vi det og bygger et større. For en dårskap! Jo større menighetshus, jo færre sanne disipler, jo færre nye inn i Guds rike. Det kan oppstå ansamling av mennesker og nær kaos når Guds rikes kraft demonstreres. Vi kommer ikke rundt det; spørsmålet er mer hva det egentlig vi ser på som en stor verdi. Og her tenker Jesus veldig annerledes enn der kristne får størst mulighet til å utfolde seg. Det virker som om den eneste veien ut av dette utføret er destabilisering, utfrihet og krig. For så lenge vi kan samles i gudshusene våre og få “maten” servert, så er lojalitet og offer for misjonsbefalingen for hele forsamlingen fort en saga blott; noen få gjør det alle skulle ha gjort. 

Jesus hadde denne utfordringen i flere omganger - rivalisering mellom disiplene om hvem som var den største. Johannes og Jakob kom ved en anledning, inspirert av deres egen mor - og bad Jesus om noen spesielle posisjoner i Guds rike. De ti andre ble provosert. Hva forteller det? Selvsagt at de også var interessert i posisjoner. Å styre med undertrykkelse og hard hånd, er ikke et uttrykk for Guds rike - det var Jesus veldig tydelig på (Matt 20:25-27; Markus 10.42-44). Så denne problemstillingen og Jesu svar tas med i 3 av 4 evangelier. Kanskje fordi det er viktig? Kanskje fordi dette er en utfordring som er veldig aktuell?

^❝7 Se, folket i Ariel klager på gaten,
de som forhandlet om fred, gråter bittert.
⁸ Veiene ligger øde,
ingen ferdes på stiene mer.
Pakten brytes, vitner foraktes,
et menneske regnes ikke for noe.” (Jes 33:7-8) 

Det som skjer når det åndelige frafallet får fortsette, er at mennesket kommer frem i all sin ondskap og egoisme, og folket som Gud har kalt ved navn lider også under det. For det er ingen regler som gjelder, lenger. Ting en har lovt, enten som enkeltpersoner, som forretning eller som nasjon, betyr ingenting. Det er den sterkestes rett som gjelder, og bøllete og brutal opptreden vinner frem, fordi ingen av dem blir stoppet og holdt til ansvar. Når et samfunn opplever press på forskjellig vis, kommer testen. Enheten, tilliten og fokus på verdiskapning for sunn fordeling av velstand vil fort gå i oppløsning og erstattes med krav og harde, nedverdigende ord. I et samfunn i en fallen verden, vil det alltid være konflikter og uenigheter - og til tider harde ord. Det er når samfunnet preges mer og mer fra topp til bunn av mistillit, unnskyldninger og selvforherligelse, at vi er på ville veier. Da er det ikke mange som ber den bønnen som Jesaja begynte med i dette kapittelet. Vi ber ikke til Gud - vi forlanger av Storting og regjering. Går det bra er det vår fortjeneste, nærmest mot spillets gang. Går det dårlig er det andres skyld. Selvsagt!  

Men Gud lar seg ikke spotte. Frafall er frafall. Og det fikk det gamle Israel erfare gang på gang, og ropet ifra folket i deres nød får uttrykk gjennom profeten. Tror vi som kristenhet i vesten at vi skal komme bedre ut av det? Virkelig? Tror vi at vi liksom er Guds egne kjæledegger mer enn det var og er? Paulus advarer oss mot en slik holdning;

^❝17 Noen av greinene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant greinene og har fått sevje fra roten sammen med dem.¹⁸ Men innbill deg ikke at du er bedre enn greinene! Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg.¹⁹ Kanskje du vil si: «Greinene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.»²⁰ Ja vel, men det var deres vantro som gjorde at de ble brukket av, og det er din tro som gjør at du blir stående. Vær ikke overmodig, men frykt Gud!²¹ Sparte han ikke de naturlige greinene, skal han heller ikke spare deg.” (Rom 11:17-21)

Dette handler ikke om å spre frykt. Det handler som å forstå historien, både historien generelt, men også vekkelseshistorien, og så lære av den. Det som hindrer folk i å se hva som i realitet er i ferd med å skje, er bortskjemhet - på engelsk entitlement som kommer til uttrykk i en holdning som sier: “Jeg har det så bra som jeg har det fordi jeg har fortjent det; det er først og fremst min fortjeneste, fordi jeg er så innmari smart og god.” I en kristen sfære, så lurer idéen seg inn at jeg har valgt å tro fordi jeg var smart nok til å ta det valget. De andre derimot var ikke så smarte at det tok det valget. Så synd for dem. I hvor stor grad en slik tankegang har fått fotfeste hos oss, vil vise seg i hvor stor grad vi tar på oss byrden av å se vekkelse - ikke bare en lite mindretall som tror, men den store hopen av mennesker. Vil vi ydmyke oss innfor Gud på vegne av disse? Vil vi bruke timer på kne innfor Herren og ydmyke oss i faste for å se en forandring? Hvis svaret er “ja” på disse spørsmålene, så har vi forstått det ansvaret det følger med at Gud valgte oss ut som en førstefrukt. Og da er idéen om at vi valgte å tro fordi vi har smart ikke-eksisterende, fordi vi forstår at Gud valgte oss ut i en tidlig fase med en hensikt: At vi skulle lide for evangeliet for å bringe det ut til de andre. At det kan oppleves urettferdig, det er ikke en problemstilling som var Jesus ukjent, så han forteller om en lignelse om arbeidere som får tilbud om samme lønn; noen fra begynnelsen av arbeidsdagen og noen ifra slutten. De som meldte seg på fra begynnelsen av arbeidsdagen ble da sur fordi de siste fikk det samme som dem, selv om de fikk alle det som var avtalt. De første hadde jo lidd seg igjennom hele dagens hete og hatt en helt annen belastning; alle fikk de frelse som lønn. Er Gud da urettferdig? Vel, Jesus imøtegår den tanken med å si at Gud er bare så god, og hvem i all verden skal kunne anklage ham for det? For når alt kommer til alt, så er jo alternativet til frelse så grusomt, at vi bør jo bare glede oss over at enda en slapp unna det - eller hva? Men her er det vårt menneskelige kjøtt og blod - vårt falne, vantro, religiøse og egenrettferdige menneske (gr. sarxs) er på total kollisjonskurs med en Gud så full av kjærlighet det at det går over alle grenser. Vi tenker at Gud er en streng dommer, men realiteten er at om vi mennesker skulle tatt hans plass, så hadde enormt mange flere endt i fortapelse, for vi hadde ikke hatt i nærheten av den tålmodigheten som han har. Vi hadde trykt på den rød knappen alt for tidlig i raseri over menneskets dårskap. Den som derimot er fylt av Åndens kjærlighet, ser det som et privilegium å lide for Jesus, for at Jesus skal få lønn. Kommer vi til å stå uten lønn for slitet? Selvsagt ikke! Gud kommer aldri til å stå i gjeld til noen. Vi kommer alle til å rødme i møte med hans uendelige raushet: “Gud, det var det alt for meget!”

 ❝⁵ Opphøyd er HERREN, han bor i det høye.
Han fyller Sion med rett og rettferd.
⁶ Da skal trygge tider komme til deg,
rikdom av frelse, visdom og kunnskap,
frykt for HERREN, det er hans skatt.” (Jes 33:5-6)

Ulike oversetteler tolker siste setning forskjellig. Noen sier at frykt for Herren er Sions skatt. At det er en skatt han svært gjerne ønsker at hans folk skal ha, kan det ikke være mye tvil om. Men det er like fullt Gud egen skatt for oss. Det er Gud som han gi oss denne kombinasjonen av dyp kjærlighet og dyp respekt for ham, som gjør at vi søker ham og trekker inn til ham, samme hva som møter oss. Og når vi lever i en grunnvoll av omvendelse, av ydmykhet og gudsfrykt, da kommer fruktene av dette og til oss: trygghet med rikdom av frelse, visdom og kunnskap. Men uten dette møtet med Gud der vi lærer å frykte ham, så kommer vi til å rote det til for oss sjøl og andre, og vi får den ene strafferunden etter den andre. 

❝¹¹ Dere unnfanger høy
og føder halm,
pusten deres er en ild
som fortærer dere.
¹² Folkene blir brent til kalk,
satt fyr på som nedhugget tornekratt.” (Isaiah. 33:11-12)

Den som er godt kjent i Skriftene drar sikkert kjensel på Paulus sin bruk av dette bildet i sin omtale av lønn vi vil få på dommens dag. Han snakker om tre, halm og høy som noe som vil brenne opp på Herren dag, for Gud prøver vårt livsverk med sin ild. Det som profeten Jesaja her får frem, er at det i mange tilfeller ikke er behov for Guds ild, fordi en ild som ikke har Gud som kilde vil fort kunne brenne det opp lenge før dommens dag. Guds rettferdige dom er bygget inn i hele universet, og selv om det er mye i verden som virker så innmari urettferdig, så vil urett og mange tilfeller innhente den som begår den. Jakob snakker om tungen som en lem som blir tent opp av helvetes ild (Jak 3.6). Hvis først stolthet, likegyldighet og ondskap får tak i oss, så er det fort utrolig hva som kommer ut av munnen, og med den besegler en fort sin egen undergang. Det er derfor denne bønnen i begynnelsen av dette kapitlet i Jesaja er så viktig for oss; vær oss nådig, HERRE! For vi trenger hans nåde om vi skal få dette til å bli rett. Nåde for synd? Jo, da. Det trenger vi også. Men om vi stopper der, så bli det som om vi står ved inngangsdøren til Guds rike, men vi går aldri inn og erfarer Guds rikes realiteter. Da forblir vi umodne og kjødelige og forstår fint lite av det som hører Ånden til. Vi må ta på alvor det som Paulus sier i Rom 8 dersom vi lever i Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (lat. Kristus), så er vi ikke styrt av vårt kjøtt og blod, våre menneskelige tendenser. Tvert imot er vi under Ånden, og vi er styrt av Åndens tilbøyeligheter. Derfor er vi opptatt av det som hører Ånden til, ikke bare det som er rent menneskelig. Hører Åndens gaver Ånden til? Ja, det gjør dem. Skal vi være opptatt av dem? Ja, det skal vi. Hører Åndens frukter Ånden til? Ja, det gjør dem. Skal vi være opptatt av dem? Ja, det skal vi. 

❝«Hvem av oss kan bo ved en fortærende ild,
hvem av oss kan bo ved evige flammer?»
¹⁵ «Den som går rettferdig fram,
taler det som er rett,
forakter fortjeneste av utpressing,
vinker bestikkelse bort,
lukker ørene for rykter om drap
og lukker øynene for det som er ondt,
¹⁶ han får bo på høye steder
og ta tilflukt i klippeborger,
han får sitt brød og har alltid vann.»
¹⁷ Dine øyne skal få se
kongen i hans skjønnhet,
de skal få se et vidstrakt land.” (Jes 33:14-17)

Det er to reaksjoner en kan gi i møte med den 3 ganger hellige Gud. For dette er den siden av Gud - hans nidkjærhet - som vi mennesker sliter med å forstår, fordi det er så mye større enn oss. Hvis det var sånn at Gud var noe som kunne rommes i vår menneskelige hjerne, vel, så var Gud et menneske som oss, og ikke en evig skaper som stod bak hele universet. Men når vi ser på hans nidkjærhet, en brennende ild som fortærer, så må vi ta inn over oss at denne egenskaper farger alle andre egenskaper Gud har i sin natur. Hans kjærlighet for oss er som en brennende ild. Og det betyr at han hater intenst det som ødelegger vil oss. Men enten kan vi flykte i redsel og holde oss på god avstand, slik Israelsfolket gjorde når Gud åpenbarte seg på Sinai; og de forstod seg derfor aldri på Guds veier - Guds hensikter. Ellers så kan vi be denne bønnen som profeten begynner kapittelet med: “Vær oss nådig, HERRE! For til deg setter vi vårt håp.” Abraham trådte nærmere Herren når det var tid for oppgjør og dom over Sodoma og Gomorra. Ble han ødelagt? Nei! For Abraham skjønte at Gud er HERRE - den evige Jeg Er. Han forstod hvem som avgjorde saken - det var aldri en diskusjon. Og likevel: “Jeg prøver å forstå hvordan du resonnerer, Herre. Ta det for det som det er: Du tar vel ikke bort den rettferdige sammen med synderen. Eller er det noe jeg ikke helt har skjønt, her.” Prøver han å diktere Gud? På ingen måte. Han prøver å forstå Gud, og Gud kommer ham i møte, og han berger en Lot som egentlig knapt nok var interessert i å berge seg sjøl, kjødelig og vantro som han var. 

Men om vi slipper Guds nåde til i livene våre, så får det et uttrykk. For denne nåden oppdrar oss til å si ifra oss “ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er” (Tit 2:12). Dette er mer enn nåde for synder i form av tilgivelse. Det holder ikke å komme i kirka en gang i uka og mer eller mindre hodeløs deltakelse i en felles syndsbekjennelse uten refleksjon, omvendelse og ansvarliggjøring. Da forblir nåden forgjeves, men det liker vi ikke å snakke om, for så lenge en ikke er homofil eller lesbisk, skal det jo være enklest mulig å være en kristen. Når en vestlig kristenhet ikke forkynner bibelens faktiske budskap om omvendelse og helliggjørelse, så står den helt uten troverdighet. Når skillsmissestatistikken viser at kristne skiller seg like mye som resten; da har vi dokumentert at lystene lever i beste velgående, og vi burde egentlig konsentrere oss om å feie for egen dør. Men dersom tiendeinngang som skal dekke husleie og pastorlønn styrer forkynnelsen, så får en en konkurranse om å senke terkselen mest mulig, og homofili og lesbiskhet det ryker til det også på et tidspunkt. Men bibelen er ikke en ensidig fokus på det. Det er ikke disse tingene som er hovedutfordringen. Spørsmålet er: Er vi fri til å leve etter lystene, eller handler evangeliet om å ta opp korset og følge Jesus? Og hvordan ser dette ut? Når 99% av menigheten har funnet ut at trening på å forkynne evangeliet ute der folk gjør sine liv ikke er for dem, mens dette er det mest sentrale i Jesus sin disippeltrening, hvor er vi hen, da? Vi er en frafallen menighet - det er det vi er. Og vi har null relevans for den verden som er der ute. De gir blaffen i oss, og vi får egentlig bare som fortjent. Religion har aldri gitt noe verdi annet enn for dem som vil manipulere andre. Å følge en oppstanden Jesus er noe helt annet. Det kan se likt ut, men det er helt inntil du møter en takknemlig, ydmyk, rakrygget, Åndsfylt kristen som Gud virker mirakler igjennom og som snakker utelukkende positivt om ektefellen sin, og som endatil ikke er redd for å snakke om sex og samliv fordi alt er rent for den rene. Da blir reaksjonen. Oi! Dette var annerledes! Jepp! “Get used to different!” (mitt favorittsitat av Jesus i The Chosen).

Men i avsnittet her i Jesaja, så taler profeten om noen som er villig til å ofre livet for det som er rett. Så selv om det går rykter om at en vil bli drept om en ikke innfinner seg, så lukker en bare ørene. Det som er ondt er ikke det som en slipper til og gir plass i livet. Det som er på den andre enden er en rekke privilegier. En får bo på høye steder, sier profeten. Hva er det han mener? De som er god kjent i Skriftene vet at Gud har en forkjærlighet for fjell. Gud liker perspektiv og utsikt. Han har sansen for langsiktighet og visjon. Hvorfor? Fordi det er det som preger ham sjøl. Gud er ikke en kortsiktig Gud; han er evig og ser ting i et evighetsperspektiv. Hans mål er å løfte mennesket opp til å begynne å resonnere slik han sjøl gjør, slik at hans tanker ikke forblir høyere enn våre tanker, men at vi begynner å tenke slik han gjør. Da betyr livet her på jorden ikke alt, for det er bare en innledning til evigheten. Det betyr at vi kan gjøre en investering her for fremtiden. Vi gjør en hel del for å forberede oss til en lykkelig pensjonsalder. Hvem hva gjør vi for å investere i evigheten? 

^❝19 Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler.²⁰ Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler.²¹ For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.” (Matt 6:19-21)

Om en forstår verdien av å investere for evigheten, så er det å ofre livet her på jorda for troen og for det å gjøre det som er rett, ikke en stor greie. Den som mister livet her, vil berge, sier Jesus, men det som absolutt vil berge livet her, vil miste det evige livet. Den som vil overgi livet sitt i Guds hender, får et løfte, ifølge Jesaja, at vi får vårt brød og alltid vil ha vann. Jesus snakker i Joh 4 om det vannet som veller frem og gir evig liv. Og Jesus siterer 5. Mos når han sier at menneske ikke lever av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. I sum blir det slik profeten proklamerer at vi skal få se kongen i hans skjønnhet og skue ut over et vidstrakt land. Vi er arvinger til Guds rike og vi er arvinger til verden (Rom 4:13), ikke en verden som forgår, men en verden som gjennom ildens renselse er blitt fri fra forgjengelighet: en ny jord under en ny himmel hvor rettferdighet bor (2. Pet 3.13).

Herre, vær nådig mot oss. For om ikke du er vårt håp, hvilket håp har vi da? Vær vår styrke hver eneste morgen; la oss våkne til ditt underfulle smil - din ufortjente velvilje imot oss. Herre, kanskje er vi for åndelig sløv til å forstå det, men vi lever i en nødens tid. Åndsfattigdommen har grepet vårt samfunn og blinde veiledere hjelper de blinde i grøften. Herre, vi som ditt folk har forlatt pakten og oppdraget og er blitt opptatte med å opprettholde en fasade - en kristelig aktivitet uten fokus på liv og gjennombrudd. Herre, vi preges av rikdommens bedrag og lysten til alle andre ting. Må du være nådig mot oss, Herre, og gi oss sann omvendelse, så du kan drive oss ut som arbeidere til din høst. Sannelig, Gud, har vi ikke mye å være stolte av, der vi løfter nesen fordi vi er trofaste møteslitere. Måtte ditt ord treffe oss i hjertet og virke frem et sant disippelliv i forsakelse, lidelse og lydighet. Da vil også den intense gleden som din Ånd gir bli oss til del, når vi ser at vi kan be om det du legger oss på hjerte, og du svarer oss; et sant profetisk folk, som er som et lys i mørket, en by på et fjell som ikke kan skjules. Da vil folkeslagene kunne vandre i vårt lys; det lyset vi har fått ifra deg. Herre, la nidkjærhet for ditt hus fortære oss. Det er ikke vårt hus, men ditt hus, Herre, og det er ikke menighetshus, for du bor ikke i hus som er laget av menneskehender. Når skal vi skjønne dette, Gud? Når skal vi slutte å bygge herlighet som er her idag, men er borte i morgen? La hjertet vårt være i ditt himmelske rike, så vi med besluttsomhet river det til oss, slik du har sagt. Kom, Herre Jesus, ja kom!

(fortsettelse følger...)