Om du skulle ha en periode i livet hvor du syns kristenlivet er tørt og du kjemper med å kjenne frelsesfryd - så finnes det god medisin: les 3. mosebok. Det er en av de bøkene som skaper mest takk i hjertet hos meg. Hvordan det? Tenk all den innsatsen folk la ned for det som likevel aldri kunne gjøre en forskjell - ytre renhet. Alle ritualene som man gjorde i GT gikk på ytre renhet. Den indre renheten kunne man ikke gjøre noe med - til det krevdes det fullkomne offer som enda ikke var gitt. GT handler om å streve etter å bli noe man aldri kunne bli - fullkommen. NT handler om å oppdage og leve ut det man allerede er blitt - ufortjent av nåde - fullkommen (Hebr 10). I GT vasket man ting på utsiden, i NT handler det om å være vasket og ren på innsiden. Er man ren på innsiden, vil man se hva som er urent. Er man uren på innsiden skjønner man ikke forskjell på noen ting. Dette var Jesu klare og revolusjonerende budskap som vi ser når han blir utfordret på at disiplene og han selv ikke fulgte de gamle forskriftene.
Hva så? Vel, dypest sett handler det om en veldig dyp lengsel i menneskehjertet av å bli akseptert, og dypest sett å bli akseptert av Gud, og dernest en selv. Det utgjør den himmelvide forskjellen mellom å gjøre ting for å bli akseptert og å gjøre ting fordi en er akseptert. Det ene er en motivasjon av usikkerhet og en blir helt avhengig av tilbakemeldinger på alt mulig. Det andre er en motivasjon av glede, trygghet og takknemlighet - tilbakemeldinger er ikke uten betydning, men blir mye mindre avgjørende. For gleden av å være akseptert av Gud og få nye hans velvilje er en stadig kilde som ikke går tom. Det er en kilde som er så sterkt at selv om en blir avvist av mennesker som en bare prøver å formidle Guds kjærlighet til, så blir en ikke såret og usikker for det. Man tenker heller "så trist for deg", og: "hadde du visst hvem jeg var og hvem som bor i meg, så hadde du tenkt at det var et privilegium for deg å treffe meg." Nå, det gjøres jo veldig selvsikkert ut, gjør det ikke? Men selvsikkerhet som har en ydmyk takknemlighet og glede som kilde er ikke nedlatende, slik loviske og religiøse mennesker kan være. Om du hadde fått en million kroner av banken for å dele ut på gaten, hvilken framtoning hadde du hatt, da? Nedlatende? Neppe! Det hadde vært så kjekt å få lov å være "julenisse" for en dag at du hadde strålt som en sol, og nettopp det hadde gjort det så mye enklere for folk å ta imot. Så snill du er, da! hadde folk sagt, og du hadde svart: Nja, snill og snill. Det er den der banken som bare har gitt meg dette for å dele ut, er ikke de kul? Sånn blir det med dem som av Jesus tar imot liv og liv i overflod. Det er overflod av fred, glede, takknemlighet, smil og varme blikk. Jeg fikk en gang spørsmål av en elev på en skole hvor jobbet som fast vikar en 3/4 år: "Hei, hva er det som gjør at du er så blid når du kommer her hver morgen?" Jenta undret seg virkelig, for jeg var ny og uerfaren vikar, og skal si at jeg fikk gjennomgå av elevene som visste hvordan de skulle teste meg ut. Men hver dag fikk jeg legge det på Gud og trene meg selv til å tenke. Jeg er en disippel. En disippel er en som lærer. At jeg lærer betyr nødvendigvis at alt ikke er på plass. Var alt på plass så var jeg ikke disippel. Da var jeg mester. Der er jeg ikke kommet, og Gud forventer ikke at jeg skal være kommet der. Det er derfor han kaller meg disippel.
Åpenbaring av rettferdighet av tro er så grunnleggende for den kristne vandringen. Og her er flere grøfter å ramle i. Den ene grøften er den lutherske "meg syndige arme menneske som kjenner lysten til de onde i mitt hjerte" tilnærmingen, som reduserer Jesu offer til GT nivå. Du blir akseptert om du bare bekjenner og ber om tilgivelse hver dag. Om vi først skal tenke slik, så blir spørsmålet - hvorfor bare hver dag? Skal vi være uren i mellomtiden. Er du først uren på innsiden, så er du uren sekundet etterpå at du har bekjent. Men dersom å vende om og bli en disippel av Jesus betyr at det indre blir renset, så betyr det at du er ren. Og når du er ren, så vet du å kjenne forskjellen på ren og uren. For urene er alt urent, sier bibelen. Så mye som tilgivelse er viktig, så utgjør det bare 2% av nåden. Resten av nåden er der for at du skal leve i Guds vilje ut fra hans aksept og hans ressurser. For en god lutheraner er det skremmende å si farvel til synderen, for hva trenger vi da Jesus til? Å leve som Jesus! Og det er akkurat det som aldri blir tilgjengelig for deg når du ikke tør å gi slipp på synderen som identitet. For Jesuslignende liv begynner slik det begynte for Jesus: Dette er min sønn. Dette er min datter. I deg har jeg velbehag, og som gjør at vi frimodig kan be: Jeg takker deg Gud for at du alltid hører meg.
Den andre grøften er det litt ungdommelige overmotet som fort trer inn når vi oppdager at vi er rettferdige. Vi kan begynne å tro at vi får det til, og bli litt stolt. På den ene siden er det jo nettopp dette lutheranere er så redde for. Men Gud blir ikke redd. Det er så mange utfordringer vi møter i livet at vi blir fort satt på plass og ydmyket om vi beveger oss i den retningen. Jeg har pleid å si til unge menn som er full av pågangsmot: hvis du tror at du ikke har noen kjødelige sider, bare få en kone og barn, så snakkes vi. Det er enkelt å lykkes når prøvelsen er liten, men det er sjelden livet forblir slik. Peter snakker om de som er nærsynte å har glemt renselsen fra sine tidligere synder. Skal vi huske gamle synder og dvele ved dem? Nei. Synder er ingen kilde til frihet og glede. Men renselsen fra dem, er det til gjengjeld i massevis. Og det hjelper oss samtidig å holde oss sunne og nøkterne. For det er nemlig slik at det er mulig for et rettferdig menneske å synde. Dersom det ikke var slik, vil konsekvensen av det være at Adam og Eva var syndere før han syndet. For dersom "syndfri" betyr at du aldri kan synde, så kunne jo Adam og Eva ikke være syndfrie, kunne kan vel? Eller alle englene som syndet? Når vi skjønner at en rettferdig kan synde, så skjønner vi også hvorfor Jesus ville vaske disiplenes føtter selv om Jesus selv sa at de var rene og oppfordret oss til å vaske hverandres føtter. Jakobs brev snakker om å stå ansvarlig overfor hverandre og ikke bare Gud når det kommer til synd. Ikke fordi vi skal ha fellesskap rundt felles elendighet, men fordi vi skal hjelpe hverandre til å bli "helbredet" og hel slik Jakob sier det. Og akkurat slik Johannes i sitt første brev sier at poenget med bekjennelse er "for at dere ikke skal synde."
Og her er det forståelse av nåde som er så mye mer enn tilgivelse for synd kommer inn. Å bli rettferdiggjort er bare av nåde. Å leve rettferdig er bare av nåde - og mulig. Å ta imot nåde gjør ikke stolt, for Gud gir den ydmyke nåde, men står den stolte imot. Slipper du inn stolthet så stenger du nådekilden og synd er neste post på programmet. Men om du har rettferdighet og hans velvilje som identitet, så har du en grunnleggende tro på at den nåden er tilgjengelig. Den nåden skaper trygghet og glede og lyst til det gode i ditt hjerte. Om alt du ser er "lysten til det onde", så er ikke nåden til et rett liv tilgjengelig, og det blir ikke erfaringen, heller. Gleden blir da begrenset til "himmelen en dag" og neste gang en synder, så en kan få tilgivelse. Å lykkes er farlig, for det har ikke noe med Guds nåde å gjøre, men er i beste fall den onde som prøver å lure deg. Når du har lært at du er helt avhengig av Guds nåde for å leve rett, og at kristen identitet innebærer den samme avhengig av Far som det Jesus hadde, så er ikke det å lykkes noe vi tilskriver vår egen fortreffelighet. At vi får lønn for det som bare er Guds fortjeneste, sier bare noe om hvor raus og god Gud vi har.
Oppsummert: I GT slåss dem for det som vi idag kan ta imot av nåde ved tro. Troens hemmelighet var tilgjengelig da også, men bare få oppdaget det som Abraham og David og de andre profetene. Nåden er en obligatorisk del av kristen identitet, og en stadig kilde til glede. Vi sier ikke: Se hva vi fikk til, men "se hva Guds nåde har gjort i livet mitt!". Ydmyk glede over Guds godhet er aldri farlig og veldig smittsomt. Hans liv er virkelig liv og liv i overflod.
