Medarbeider, ikke Herrer (2.Kor 1.24)

Referanse: 2. Kor 1.24
Paulus prøver å forklare hjertet sitt til de umodne korinterne. Det er tider hvor kommunikasjonen blir utfordrende mellom søsken. Paulus var en profetisk type - skarp og klar. Noen i Korint ville ha det til at han var skarp i brevene, men myk og føyelig når han var til stede. Men Paulus visste at han kunne være djerv. Det var denne djervheten som førte ham i trøbbel stadig vekk. Men han ville ikke eksponere denne djervheten overfor korinterne på et for tidlig stadie. Han ville la budskapet som var sådd få gro, og la det vise seg hvilken jord det var sådd i. Luker en for tidlig vil en kunne luke bort kornet med ugresset. De var umodne. Det har vi alle vår del av. Spørsmålet var om de ville modnes og legge bort synd og dumheter. Paulus var opptatt av at de skulle vokse opp og stå på egne bein. Han sier: gid var dere alt konger, så vi kunne herske *sammen med* dere. Når barna er små, må foreldrene gjøre en del valg for barna. Men ettersom de blir større, vil barna mer og mer ta valg for seg sjøl. Det er en naturlig utvikling, og det gjelder også på det åndelige området. Paulus vegrer seg altså for å gå inn for sterkt i flokken i Korint på dette stadiet. Det blir dialog, men litt mer på avstand. Motivasjonen hans er at han ikke ønsker å bli herre over troen - han ønsker ikke å bli en dominerende far som styrer barna i alle detaljer. De må få vokse opp og ta egne valg - ikke helt uten veiledning, men uten nærgående innblanding. Håpet hans er at de skal ta mer og mer del i arbeidet for evangeliet, så de sammen kan nå områdene utenfor Korint. At de skal komplettere tjenesten som Paulus selv har, og bre ut Guds rike, enda om Paulus ikke lenger var til stede. Den endelige frukten av et arbeid viser seg først når vi ikke er der lenger. Da vil det vise seg om visjonen, iveren og verdiene er tatt imot på en slik måte at det er blitt deres eget - noe hjertet brenner og lever for.

Bønnesvar som ærer Far (Johannes 15.7-8)

Jesus synes nesten å gi oss en blankosjekk. Be om hva dere vil, og dere skal få det. Oh, Lord would you give me a Mercedes Benz, synges det i en kjent sang. Selvsagt bør også dette leses i sammenheng. Jesus sier at dersom mitt ord blir i dere. Ordet vil styre hva vi vil ønske og be om. Kan være en Mercedes, men den vil ikke stå langt opp på lista. For disipler er det andre ting som teller langt mer, nemlig hva som ærer Far. Det er dette som gir fullkommen glede. Jesus demonstrerer den han sier til disiplene i sitt eget liv. Når han står utenfor graven til Lasarus, sier han frimodig: Far, jeg takker deg for at du ALLTID hører meg. For en frihet. For en trygghet! Som disipler, vil vi alltid ha noe å strekke oss etter når Jesus er målestokken. En av de mest destruktive aktivitetene kristne kan gi seg selv kast med, er å sammenligne seg med andre, og ikke bruke Kristus som målestokk. Det er bra å ha søsken som forbilder i positiv forstand, å la oss utfordre av andres tro. Men så lenge Jesus er målestokken vil du alltid være så opptatt med å strekke deg og ta imot nåde for ditt eget liv, at du ikke har tid til å snakke nedsettende om andre. Det er bare dem som har seg selv som målestokk som finner rom for å riste på hodet av kristne som de mener ikke har kommet like langt som dem sjøl. Tenk om folk bare hadde ville lære av oss. Da hadde ting blitt så mye bedre. Kan du be om alt du vil, og få det? Ikke det? Da har du enda mye å lære. Konsentrer vi oss om det, betyr det fortsatt vekst, og da vil vi best være til hjelp for andre. Vi kan fort begynne å snakke om nye kristne som "ikke disippelgjort" med den implikasjonen at vi selv selvsagt er det. Jesus sier at den som er disippelgjort er blitt som sin Mester. Da tror jeg vi fort vil tenke at "Oi, her er jeg underveis, ja. Arbeid pågår!" Det at vi er i ydmyk erkjennelse av at vi er på vei, er den beste forutsetning for å disippelgjøre hverandre, fordi det blir nettopp hverandre og ikke andre. Det er det som gjør at du kan være i forpliktende disippelrelasjon med hvem som helst, det har ingenting å si hvor lenge de har vært på veien, eller hvor langt de har kommet. Du kan be om forbønn fra hvem som helst. For du har et inderlig ønske om å komme videre for din egen del. Det at folk ser din lengsel og tørst etter å komme videre, vil tenne dem til å vokse for sin del. Sjølfornøyde folk gjør ikke det på samme måten. Herre, gjør deg et folk som ikke parkerer i sin vandring med deg, men som alltid lengter etter mer. Gjør meg tørst, Herre! Lær meg å be med tro som Jesus gjør!

Gudsfrykt vs. redsel (2. Sam 6.8-15)

Vi finner i dette avsnittet en god illustrasjon på forskjellen mellom gudsfrykt og redsel. Den ene er koblet med kjærlighet og dyp respekt, det andre er koblet med avsky og avstand. David ble opprørt og sint når Ussa døde, og deretter redd. Frykten er forståelig. Reaksjonen mot Ussa virker hard. Det vi skal legge merke til er at Ussa døde i Guds nærvær. Jeg vil heller dø i Guds nærvær enn borte fra Gud. Vi tenker ofte bare i lys av dette livet, men dette livet er bare en kort introduksjon. David kom etter hvert på andre tanker. Gud slo Ussa, men velsignet like etterpå. Det er Guds pedagogikk. Han gir mer velsignelse og trøst enn oppstrammere og disiplinering. Han vil ikke la oss prøve over evne, så vi mister motet. Vi ser en avspeiling av dette Gudsbilde i Paulus formaning til fedrene, hvor han oppfordrer de til ikke å være hard med barna, så de blir bitre eller gir opp. David hadde søkt Guds ansikt om råd for hvordan paktsarken skulle bæres hjem. Han skjønte når sinnet og redselen hadde lagt seg at her var sider han ikke hadde innsikt i. Gudsfrykt drar deg nærmere Gud. Redsel skaper avstand. Vi ser dette i det at David av redsel lar være å ta paktsarken hjem. Et annet eksempel finner vi i Mosebøkene, hvor Gud taler til folket. Opplevelsen av Guds nærvær var så fryktinngytende at folket bad om at Moses skulle stå i Guds nærvær og høre fra Gud og formidle det videre. Dette var stikk i strid med Guds plan om å gjøre dem til konger og prester for seg for å bre Guds styre ut over jorden. Guds respons var at om dette hadde vært uttrykk for sann gudsfrykt, så hadde det vært bra. Men det var nettopp ikke det det var. Israelsfolket gjorde opprør gang på gang og skjønte nadas av Guds plan. En gang gjorde de opprør mot Moses, og sa: er det bare deg Gud taler til? Ja, faktisk, for det var slik israelittene ville ha det. Tenk å trekke seg unna Gud, og så klage på resultatet etterpå. Ikke plagsomt smart, men redsel gjør deg ikke smart. Det får deg til å ta gale valg, og hindrer deg å se klart. Derfor er denne oppfordringen en av de mest gjentatte i bibelen: frykt ikke! Kjærligheten har en sunn frykt. Når vi er glad i folk, passer vi på relasjonen og har dyp respekt for dem. Vi ønsker ikke å støte eller såre dem, og tar de ekstra rundene for å sikre oss at vi er ok med hverandre. Når vi elsker Gud, vil vi på samme måte være opptatt av å være ham til behag. Derfor snakker vi med ham ofte. Vi bruker tid i Guds nærvær og stiller hjertet åpent for ham, for vi vet at han gir nåde til den ydmyke. Herre, lær oss å vandre med deg på denne måten. Du har sagt at i pakten med deg, skal vi få veiledning. La vår største verdi være et rent og helt hjerte for deg, Gud, så vi kan se deg og lære dine veier.