onsdag 28. mai 2025

Lovprisningens plass i det kristne livet og det kristne fellesskapet (Kol 3.16; Ef 5.18-21)

Det å leve som en etterfølger, en disippel, en lærling hos Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge, er veldig praktisk. Det er ingenting umenneskelig med det. Tvert imot dreier det seg om å være et komplett og fullstendig menneske akkurat slik Jesus sjøl levde. Jesus var tømmermannen i fra Nasareth. Han hadde et yrke som han hadde blitt lært opp i av sin jordiske far, Josef. Vi har så lett for å tenke at Jesus spilte et helt annet spill enn det vi er satt til å være en del av. Det kan på mange måter være behagelig å tenke slik, for da kan vi liksom skyve evangeliene litt inn i bakgrunnen - ja, men det var Jesus og apostlene, så da så. Like greit å ta med apostelgjerningene i samme slengen, for det er jo også litt ubehagelig, og så konsentrerer vi oss om brevene, for det er der Kristusåpenbaringen finnes. Og så snakker vi mye om bibelen og bibellesing, for det er jo der - i Skriftene - Guds natur og vilje virkelig kommer til uttrykk. Det høres så veldig besnærende ut. For er Skriftene en kilde til liv og åpenbaring? Selvsagt er de det - forstått og brukt på en rett måte. Forstått og brukt på en rett måte, vil en også forstå Skriftenes klare begrensning i forholdet til begrepet Guds ord. 

❝12 For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.” (Hebr 4:12)

Skriftene er det skrevne ordet. Det består av bokstaver på papir, eller i disse dager - gjerne piksler på skjermen til en mobiltelefon, PC, eller nettbrett. Noen sier med stor klem og fylde at bibelen ikke bare inneholder Guds ord, men at det er Guds ord. Høres jo også fromt ut riktig ut, men hva betyr det, egentlig? Hva er dypest sett forskjellen på de to utsagnene - hvilke praktiske konsekvenser får det for levd liv? Det er jo ingenting som er så behagelig som å si som alle nikker til og høres fromt og hellig ut, men som egentlig ikke har noen som helst konsekvens for måten en lever på. Ofte kan det være at en markerer en forskjell mot dem som anser som liberale, i motsetning til oss konservative og bibeltroende som faktisk er villig til å betale prisen for å stå for noe - riktignok godt gjemt inne i diverse menighetshus hvor de aller fleste nikker og er enig, men dog.  

Men skal vi virkelig ta Skriftene på alvor, så blir dette fort et litt annet beskjeftigelse, som er vesentlig mer krevende, og koster vesentlig mer av oss. Jeg slutter ikke å undres over at en med Skriften i hånd så lett kan undergrave det Skriften sier om seg sjøl, og gi en helt annen vektlegging enn det Skriften sjøl gir, og også en helt annen kontekst enn det Skriftene ble skapt under. I hebreerbrevet slår Skriften fast at Guds ord er levende og virkekraftig. Ta papiret og bokstavene i bibelen din, og se hvor levende de er. Flytter de på seg? Kan de i form av molekyler og sverten er som trykt på papiret påvirke noe rundt seg? Eller er det slik at dersom du legger bibelen et sted, så blir de liggende helt i ro og gjør ikke noe ut av seg? Består bibelen din av et materiale som kommer til å overleve renselsen fra alt som er dødelig når jord og himmel går i oppløsning og Gud skaper det om til en ny himmel under en ny jord, hvor rettferdighet bor? Det er nok slik at i den grad vi skal studere Skriftene, og det bør vi gjøre, så er det på denne siden av tilværelsen vi får den muligheten. Bibelen sier at Guds ord er levende og virkekraftig. Altså er Guds ord per definisjon en annen størrelse og har en annen natur enn bokstaver trykt på et papir. Guds ord er evig, men Skriftene i form av de bibler vi omgir oss med, vil ikke være det. Det står også at Guds ord er skapere enn noe sverd med egg på begge sider og i stand til å skille det som ellers virker å være helt skjult. Det er ikke det tynne papiret som du kan skjære deg på Gud har i tankene, men den kraften som Gud har ladet sitt talte ord med, og som er skrevet ned i det vi kaller Skriftene.

❝16 Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd,17 så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning.” (2 Tim 3:16-17) 

Hva betyr det at hele Skriften er innblåst av Gud? Det betyr at det er Ånd i det ordet som er skrevet ned. Det er liv, det er bevegelse, det er kraft til å berge og sette fri, til å rense, til å utruste, til å gi åndelig innsikt - åpenbaring. Ordet åpenbaring er interessant, for ordet åpenbaring betyr at du ser noe som ellers er skult - du ser inn i det usynlige, eller har tatt bort det dekke som skjulte en hemmelighet. Noen synes å mene at det bare å lese Skriftene automatisk vil innebære at en får åpenbaring, men det motsier Skriften selv.

❝14 Likevel ble deres sinn forherdet. For helt til i dag er dette sløret blitt liggende når det leses fra den gamle pakt, og det blir ikke fjernet, for det er i Den Salvede (latin: Kristus) det blir tatt bort.15 Ja, også i dag ligger sløret over deres hjerter hver gang det blir lest fra Moseloven.16 Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort.17 Herren, det er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet.18 Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.” (2 Kor 3:14-18)

Paulus refererer her til skriftlesing uten frukt og uten forandring og uten åpenbaring. Han sier at det å få åpenbaring krever omvendelse - å få en annen måte å tenke og orientere seg på. Og nøkkelen i denne omvendelse har med Den Salvede å gjøre (der vi har kopiert fra katolsk/latinsk litterasjon: Kristus) og Herrens Ånd. Det er altså fullt mulig å lese Skriftene hele livet, og likevel ta helt grunnleggende feil; en forstår overhodet ikke hva dette dreier seg om. Hvis en tar på alvor at Skriften selv sier at bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende (2. Kor 3.6), så hadde en iallefall fått på plass en vesentlig forståelse som ligger til grunn for den åpenbaring som Jesus og de første apostlene forvaltet, og som gjør at en ikke kjører i alle grøfter som er å oppdrive og bruker vesentlig tid på det som det nye testament viser oss ikke er verdt å bruke tid på. Når hebreerbrevet sier at det ikke er tiden nå for å gå inn i alle detaljene i den gammeltestamentlige offerordningen med alle detaljene rundt tablernaklet, er det fordi det kanskje ikke er like relevant å gå i detaljene på skyggen, mens det som er interessert å ha forståelse og åpenbaring på, er hvordan Ånden virker i og igjennom Den Salvedes kropp? Når Jesus sier til de første kristne før pinsedag at det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt (Apg 1.7), hvorfor er det da kristne som bruker veldig mye tid og ressurser på å finne ut akkurat dette, mens det Jesus egentlig snakker om i Apg 1 både før og etter vers 7, det hopper de galant bukk over som irrelevant? Det finnes altså dem som med Skriften i hånd gjør irrelevant det Skriften selv sier er det viktigste, og som gjentas igjen og igjen. Og det verste? De er stolte av det og anser seg for å være mer Skriftpuritansk enn andre som de anser for å være villfarne svermere.

❝16 La Den Salvedes (latin: Kristi) ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte.” (Kol 3:16, N11BM) 

❝16  Husk hva den Salvede (eng: Christ) underviste, og la hans ord berike livene deres og gjøre dere vise; undervis hans ord til hverandre og syng dem ut salmer og hymner og åndelige sanger, idet dere synger til Herren med takknemlighet i hjertet.” (Kol 3:16, The Living Bible)

❝16 ​La ordene til den Salvede få rikelig med plass i livene deres. Med all visdom skal dere oppdra, veilede og trene hverandre. Syng salmer, lag nye hymner og sanger inspirert av Ånden, og fortsett å synge—ja syng til Gud fra hjerter full av overstrømmende takknemlighet.” (Kol 3:16, The Voice)

De fleste håndskrifter har Kristi (norsk: Den Salvedes) ord. En del har funnet det vanskelig, tydeligvis og har endret det til Guds eller Herrens. Det å skulle “begrense” gr. logos, Ordet, til Jesus kan jo virke begrensende om en ikke skjønner hvem han er. Han er det Levende Ordet, det all Skriften egentlig dreier seg om og han all Skriften finner sin oppfyllelse i. Men da må en altså løfte seg ut av Skriftens bokstav og forstå at det er Ånden i Ordet som er viktig. Hvis en blir opptatt av Skriftens bokstav, så behandler en egentlig bibelens om hvilket som helst annen lovbok. Men det med bibelen som med andre lovbøker; en kan gå seg vill i lovens bokstav, og dermed ikke forstå lovens intensjon. Det finnes nok av jurister av den typen, og det gir ikke mye mening. Men bibelen har mye mer enn lovens intensjon. Ånden i Ordet gir liv! Ånden i Ordet er oppfyllelse av loven. Ånden i Ordet er frelse og utfrielse. Ånden i Ordet er tilgivelse, gjenopprettelse og utrustning til å leve det som er den dypeste forståelsen og oppfyllelse av Ordet - ingen over og ingen ved siden. Vi har altså kommet der i vår moderne kristenhet, at vi synes Jesus er alt for radikal. Det han sier i bergprekenen - hva i all verden skal vi gjøre med det? Det han sier til disiplene sine om å helbrede de syke, kaste ut demoner, og rense de spedanlske, ja til og med reise opp de døde; hvem er det som gjør sånt? Nei, vi må lete etter en god teologisk forklaring på at dette ikke lenger gjelder. Bergprekenen og Jesu befalinger, dreier seg om Guds radikale godhet og som han vil ha demonstrert. Bryr han seg om at vi synes det blir for drøyt? Ikke så mye som en meter. Men Gud, da? Hvordan kan du forvente dette av oss? Vel, Gud har tilveiebrakt alt vi trenger i hans Salvede. Men da må vi dø bort ifra oss sjøl, heller enn å sette oss opp på en religiøs pidestall og slå oss på brystet over at vi er av de få som fremdeles mener av homofile og lebiske går lukt til helvete, mens de fleste av oss har ikke brukt en brøkdel av livet på kne innfor Gud i tårer, i faste og verkende knær og uten søvn for å se dem satt fri og forandret. Jeg har mer angst for fariseerisme og bibelisme enn å ende opp som litt skuldertrekkende til tatoveringer. Hvorfor? Fordi det var ingenting som fikk Jesus til å gå opp mer i fistel enn sånt. Og det er Jesus som er selve forklaringen og åpenbaringen av hvordan Gud tenker. Jeg har mer sorg over synd i forhold til alle kristne ekteskap som går i stykker enn at noen med samkjønnet tiltrekning holder sammen hele livet. Begge deler er utenfor Guds ordning, men det er altså fremdeles vesentlig flere der ute som tenker et heterofilt samliv enn et samkjønnet et, og hvordan i all verden skal de tenke at dette skal vare, når kristne har nesten samme skillsmisserate som ikke-troende? Den hellige ånd sa til meg en dag for en del år siden: “Hvorfor skal de homofile og lesbiske gidde å vende om, når ikke de som kaller seg kristne orker å gjøre det?” Jeg ble rystet. Gud blir ikke glad i ulik vekt, bare fordi vi som mener vi har skjønt det driver med det. 

Jeg har vært i dødsskyggens dal, så langt ned et menneske kan komme, og jeg lever bare fordi herlighetens Herre åpenbarte seg for meg på landevei utenfor en campingplass i Sverige. Men den dagen fylte han meg med en dyp, dyp gudsfrykt, og jeg må ærlig talt si: Jeg tørr ikke fortsette på den veien jeg var på før det smalt. Jeg kan ikke med bibelen i hånd anbefale den forståelsen av disippelskap under Jesu herredømme som er blitt forkynt i årevis. Det er en apostel jeg har respekt for som har sagt: “De fleste har ikke vendt nok om til å se Guds rike.” Ironisk nok anklages vedkommende for ikke å ha nok fokus på omvendelse, men bibelister har en egen evne til å snu universet på hodet. Guds rike er kraft (1. Kor 4:20). Guds rike er i den Hellige ånd (Rom 14:17). Mitt rike (N11BM: min kongsmakt) er ikke av denne verden, sa Jesus (Joh 18:36). Dersom det er ved Guds Ånd jeg driver ut de onde åndene, da er Guds rike nådd frem til dere, sa Jesus (Matt 12:28). De som gjør sånt idag, blir anklaget for å være villfarne svermere og falske profeter og en leser Matt 7:21-23 dit hen at bare en holder seg unna å profetere, kaste ut demoner og gjøre mektige gjerninger i Jesu navn, da er vi trygge. For noen tosker de første kristne var, da. De hadde nå ikke skjønt det. Men disse, som mener de vet å lese Skriftene, legger altså ikke merke til at Jesus snakker om de som sier “vi har gjort ...... i ditt navn” - men altså ikke lenger, mens Jesus snakker i nåtid: ‘Bort fra meg, dere som gjør urett!’ (Matt 7:23), ikke har gjort. Og i konteksten snakker Jesus om å gjøre underforstått fortsette å gjøre det Jesus ber oss om, og den som ikke gjør det er lik den som bygger huset sitt på sand. Hva skjer når uværet kommer? Da ramler hele huset. Vi får et problem når vi ikke klarer å ta inn over oss hva som er bibelens og ikke minst det nye testamentes kontekst: Det er skrevet av de forfulgte til de forfulgte. Jesus advarte om forfølgelse og forutsa at ikke alle kom til å håndtere det like bra. Frafall kan fort drive deg inn i større synder enn det en hadde før en vendte om. Det greske ordet for “dere som gjør urett” er anomia, å være lovløs. Da bryter en ikke loven sånn innmellom, men en gir blaffen. 

❝20 Det som ble sådd på steingrunn, det er den som straks tar imot ordet med glede når han hører det.21 Men han har ingen rot og holder ut bare en tid. Når han møter motgang eller forfølgelse for ordets skyld, faller han straks fra.” (Matt 13:20-21)

Det er søsken i verden som betaler en for oss i vesten en ufattelig pris for å følge Jesus. Det rare ironiske er: Ingen steder i verden finner vi mer bibler og bibelister enn i vesten, og ingen steder er vi dårlige på å gjøre det som står der, sjøl om vi gjør mye annet som vi er stolt av, som å bygge store menighetshus med et navn på. I andre steder i verden er bibler ikke så lett tilgjengelig, men de lever i større overgivelse til oppdraget og evangeliet, de gode seiersnyhetene om at Guds rike er nær og på vei inn, blir spredt mer effektivt. Og her er mer ironi: bibelen var ikke så tilgjengelig på de første kristne sin tid, heller. Bare en skroll av Jesaja koster 8000 norske kroner, og med skroll så menes ikke å skrolle på mobiltelefonen, i tilfelle noen lurte. Det var en litt større greie du kunne bære under armen. Men også de evnet å leve dette ut i større grad enn de fleste kristne i vesten - og derfor er evangeliet også kommet frem til oss, fordi noen betalte en høy pris for å være lydig mot sin Frelser og Herre.

Men altså: De første kristne hadde mye mindre tilgang til Skriften, og det har relevans for hvordan vi forstår Kol 3:16. Jeg vil gjøre en liten tankeøvelse med deg: Hvor mange sanger kan du utenatt? - det vil si: uten at de fikk opp teksten, enten i bok eller på vegg. Jeg vil tro at det er ikke rent få om du har vært troende noen år. Så til neste spørsmål: Hvor mange bibelvers kan du utenboks? Det vil ikke overraske meg det spor om du kan flere ord i kristne sangtekster enn du kan fra bibelen. Hvorfor er det slik? I læringsteori, så opererer vi med ulike måter å lære på, og vi er litt forskjellige som mennesker, men mye er likt også. Hvis du skriver en tekst for hånd, så er det stor sjanse for at du vil huske den bedre enn om du barer leser den. Og du vil jevnt over huske den bedre om du skriver den for hånd, enn om skriver den på PC. Hvorfor er det slik? Fordi hjernen er konkstruert slik den er, så vil håndbevegelsene du gjør når du skriver for hånd, sette spor i hukommelsen og gjøre teksten lettere å huske. Gir det mening å skrive ned bibelord? Ja, det gjør det! Men tilbake til sang. Her får vi litt det samme fenomenet. Dersom vi putter bibelord inn i en sang, så er det settes det flere sammenhengende spor i hjernen vår: både teksten og melodien. Altså blir det lettere å huske. Paulus oppfordrer oss til å synge om Den Salvede, synge det den Salvede lærte oss, synge inspirert av den Ånd vi har fått ifra Den Salvede, og slik bygge hverandre opp og utruste hverandre til å leve dette livet. Paulus bruker flere opp for denne oppbyggelsen og utrustningen, akkurat som han bruker flere ord om sang, både salme og hymne. Det er litt typisk paulinsk å bruke flere ord som overlapper hverandre litt. Det er også en måte å få folk til å huske bedre. Ganske like ord; og det gjør det lettere å huske for du gjentar ting flere ganger.

Paulus ber oss om å synge sanger inspirert av Ånden. Det er viktig at de lovsangene som lages og brukes er sanger som faktisk kan brukes slik Paulus beskriver her i Kol 3:16; å berike og oppbygge, å trene og instruere, og veilede og undervise. Bør vi synge Skriftene? Ja, absolutt. Og mange sanger vi benytter har da også sin inspirasjon fra Skriftene, og det er en god pekepinn på kvalitet. At ting sier på en annen måte, men formidler det samme budskapet, er ikke noe annet enn at vi har mange oversettelser. Men Ånden i teksten må formidle det samme som Ånden i Skriftene. Salmene er en rikdom i forhold til bønnelivet, og en finner omtrent absolutt alle livssituasjoner og sinnsstemninger beskrevet der; det er ikke behov for å føle seg utenfor på noe vis. Rikdom og variasjon er nøkkelord - og det skulle ikke forundre oss om Ånden er kreativ i bruken av språket vårt - det er i tråd med det vi finner igjen i Skriftene. 

❝18 Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden19 og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren.20 Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Den Salvedes navn navn. 21 Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge. (latin: Kristus)” (Ef 5:17-21)  

Det vi ser er at Paulus bruker nesten helt den samme teksten i Efeserbrevet (både Kolosserbrevet og Efeserbrevet er sendebrev - det vil si at de var brev som gikk mellom flere menigheter). Her tar Paulus utgangspunkt i å leve fylt av Ånden. Det er slik en kan la Den Salvedes ord få rikelig med plass. For Den Salvedes ord er mer enn noe vi leser ifra en bok. Den Salvedes ord - eller brev om du vil, er ifølge Paulus noe som “ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod.” (2 Kor 3:3). Om vi leser ifra Skriftene, hvilket er helt naturlig om en har tilgang til dem, så er det viktig at vi fokuserer på Ånden i Ordet - på det levde livet, og ikke bare på læresetninger og teologi. Det betyr at et vitnesbyrd om levd liv - om løfter oppfylt - veier tyngre og skulle få mer plass enn bare Skriftlesing isolert sett. Vi lever med en levende Jesus, ikke kun med en fortelling om det som skjedde for 2000 år siden. Han er sannelig oppstått, og han lever i oss idag! Merkelig nok møter jeg troende som blir frustert om vi gir rom for vitnesbyrd, men ikke direkte har åpnet bibelen og lest ifra på en samling. Da føler de seg mindre kristen, og det er viktig å få lest bibelen, for det sliter de ellers med å få gjort, og da får de så dårlig samvittighet. Det eneste jeg kan si med 100% sikkerhet, er at slik tenkte ikke de første kristne, for de aller aller fleste av dem hadde ikke sin egen bibel å lese i. Og derfor er det slik at dersom husmenigheten hadde tilgang til deler av Skriftene, så ble de nok lest i samlingene, for det var der en i det hele tatt kunne få dette til. Personlig synes jeg å bruke bibelen på samlinger er helt flott og naturlig, men det er min forventning til modne kristne at de i løpet av uken klarer å ta til seg føde sjøl. Det er bare småbarn og svært gamle som må mates. Om det er noen som faktisk har levd ut det som står i Skriftene, kan ikke jeg som leder en husforsamling holde dem tilbake fordi barnslige og umodne kristne skal få litt luft i sin ubibelske og umodne dårlige samvittighet. Da må vi heller hjelpe dem til å forstå budskapet om rettferdighet (Hebr 5.12) slik at de skjønner at den dårlige følelsen det er å gå tom, har lite like med dårlig samvittighet å gjøre (og enda mindre fordømmelse) som at du føler deg svak om du ikke har spist og drukket en hel dag. Det er bare ditt åndelige liv som gir deg en lyd om at: “Hallo, nå er det på tide med noe påfyll, her!” Hvis en ikke spiser og drikker sånn fysisk sett, kan en bli ganske sur og gretten. Og her kommer en hemmelighet: Det fungerer akkurat sånn i forhold til åndelige drikke og mat, også. Tomme kristne fungerer bare svært dårlig! Det er ikke noe galt med deg, om det er slik. Du er bare helt normal.

Det er interessant at Paulus instruksjon om å leve i underordning under hverandre i frykt og respekt for Den Salvede er knyttet til “bli stadig fylt av Ånden”. Gode holdninger til hverandre, der vi viser hverandre respekt, fungerer absolutt best når vi lever fylt, for da er vi mye mer bevisst på at en kristen søster eller bror, representerer Den Salvede overfor oss. Hvordan det? Fordi de er en del av kroppen til Den Salvede. Ville du tenkt på en person som bare hodet? Ikke det, nei? Vel, Paulus sier at slik er det ikke med Den Salvede, heller (1. Kor 12.11-12). Han sier også at vi ikke lenger kjenner hverandre bare på menneskelig vis. Hvordan det? Fordi Den Salvede lever i oss, og det gjør en himmelvid forskjell.

Kanskje en del ikke har tenkt på det slik, men i Paulus sin forståelse er gode kristne sanger en del av “La Den Salvedes ord får rikelig plass i og mellom dere.” Det er fremdeles slik at vi er mennesker som lettere husker en sang enn bare en tekst, selv om vi kan dekke veggene med bibler. Det er det som er i hjertet og som lever i oss, som teller. Vi jobber ikke bare med Ordet, men det Levende Ordet jobber med og i oss. Og det er i hverdagens mas og tjas, hvor en lett blir distrahert og ufokusert, at en trenger å ha sannheten i Ordet og kraften i Ordet tilgjengelig. Jeg har mange ganger gått rundt på arbeidsplassen og nynnet for meg sjøl en gammel salme: “Jeg har en Fader i det høye, som Faderomsorg for meg bær, som Faderomsorg for meg bær.” Går det an? Ja, det må jeg nå tro. Jeg har nå vært i arbeidslivet i over 30 år, og har verken fått kjeft eller blitt oppsagt. Om du er en som kan bibelordene på rams, og kan hente dem frem når det trengs, så er det veldig bra. Velsigne deg! Men om du ikke har det slik - ikke undervurder Ordet i en sang som du kanskje husker bedre. Det er ikke form og farge som er viktig, men realitetene i hvem Gud er, hvem vi er i ham, og ikke minst: hvem han ønsker å være i oss. Det handler om Jesus, som er Guds plan, Gud visdom, Guds kraft, Guds frelse, ja han er den levende Guds Ord. Han inviterer oss med på en reise i et fellesskap med ham, og det er hverdagene kan vil at vi skal gi ham, ikke bare 2 timer på en søndag. Han sier: “Hei, la oss vandre sammen. La oss gå sammen.” Hele dagen kan snus på hodet - om vi bare gir plass til en liten sang. Føler vi oss dritt? Det skjer. Men Gud er ikke redd fordi vi akkurat nå føler det slik. Han har ikke berøringsangst om følelsene våre er litt i berg og dalbane. Han ønsker å være nær da også: Hva er sannhet, akkurat nå? Følelser er nyttige, og de er en del av oss; Gud har skapt oss med dem. Men som nagivasjonsintrumenter er de sånn passelige. En pilot kan ikke nagivere ut fra følelser - det kunne blitt katastrofe. Det er noen andre instrumenter som er litt mer objektive - som må brukes, da. Bibelen presenterer sannheter som er slike instrumenter. Spørmålet er hvordan vi tar dette med oss inn i hverdagen når følelsene lager turbulens, og vi føler at nå flyr vi opp ned. Mitt råd er: dyrk de gode sangene i livet ditt. Det har aldri vært en vekkelse uten at nye sanger er født som har vært en bærende elemenet i vekkelsen. Det forteller hvilken plass sangen har i vår vandring med Herren og i Guds plan med oss. Det er født sanger i kriser som har forløst mirakler. Syng deg glad! nynn deg fri! La bare folk tenke at du er litt sprø. Jesus var ikke helt innenfor i etablissementet, heller. Til slutt skal hele jorden fylles av denne lovprisningen - den bærer sannheten og Gudsnærværet i seg, og den er med å skape om jorda til et bedre sted.


lørdag 3. mai 2025

En menighet med et oppdrag og en menighet i vekkelse - to perspektiver som forenes (Apg 3-4)

Det er dyrebart når Gud taler og gir åpenbaring. Jeg satt utenfor bønnehuset ved Bethel Church i Redding i går ettermiddag (midt på natten norsk tid). Gud talte til meg om to årer i måten Gud jobber på som fort blir ulike perspektiver som kommer i konflikt med hverandre, men som i Gud flyter sammen i perfekt harmoni. 

Det ene perspektivet er vekkelsesperspektivet. Vi søker Gud; vi bygger bønnehus; vi reiser opp lovsangstjenester for å huse de omgivelsene vi ser i Guds ord at omgir Guds trone. Vi tenker at det er en invitasjon for Gud til å bo imellom oss; og det er det. Enhver by burde ha et 24/7 bønnehus. Ikke som en greie som drives av bare en forsamling, men like gjerne av flere som deler det samme perspektivet. Et sted - et tilfluktssted hvor en kan komme og bare være innfor Herren. Hvor de kreative kan sitte og male, hvor det er papir og blyant for å skrive ned det Gud taler, eller skrive ned ord fra Gud en tenker gjelder byen, eller vitnesbyrd om bønnesvar som alle kan få del i og bli oppmuntret. Gud reiser opp bønneledere og bønnehus over hele verden. Hvorfor? Fordi det er en motor i Guds forsamling. Bønn er ikke alt, men alt skjer ved bønn. Og med bønn, så menes det bønn i bred betydning; gr. proseuchē, å søke Gud i lovprisning og overgivelse, og selvsagt: dele med ham det en har på hjertet (Fil 4.6). Å dele hjerte med hverandre er noe venner gjør, og Gud kaller oss til å være mer enn uvitende slaver - han vil dele sitt vennskap med oss, slik Jesus sier til sine disipler (Joh 15), “for jeg har gjort kjent for dere alt jeg hørt av min Far” (v. 15). Gud deler sine innerste lengsler og hensikter med oss, akkurat slik han gjorde med sin Sønn, Jesus. Det er et privilegium som er for høyt til å fatte, men likevel sant, om vi vil ta det kallet til oss og prioritere tid i bønn. Litt av utfordringen med bønn, slik en fort oppfatter det, er at vi blir så opptatt av bønnens resultater av form av bønnesvar, at vi mister helt synet av bønnens natur - å bygge fellesskap - det som er selve årsaken til at bønnesvar skjer. For Jesus sier i det samme kapittelet:
❝7 Hvis dere blir i meg og mine nå-ord (gr. rhema) blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det.8 For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og viser deres som mine disipler.” (Joh 15:7-8) 

Det å bli værende i Jesus, kan aldri skje om vi ikke setter av tid til å være med ham. Og ja, det handler om disiplin og det handler om rutiner. Du får ikke mat på bordet hver dag om du ikke bygger noen rutiner for det. Og det tar litt disiplin å sørge for at råvarer er handlet inn, så du finner dem i kjøleskap og skuffer. Det er bare slik livet er. Det er ikke slik at du har mat på bordet bare når du føler for det eller du kjente Ånden ledet deg til å gå i butikken for å kjøpe inn det som trengtes. Det krever planlegging og gjennomføringsevne. Det å bli værende i Jesus har elementer av akkurat det samme. Det er noe vi gjør hver dag og som vi bygger rutiner og vaner rundt. Vi gjør det fordi vi har forstått at Gud vil ha oss, og det har skapt en lengsel i oss; vi vil gjerne også ha Gud i livene våre. Har det med fordømmelse eller dårlig samvittighet å gjøre? For veldig mange kristne, får dette med bønn fort slike konnotasjoner. Men det er fordi vi blander begreper og følelser som ikke hører sammen. Hvis vi ikke har brukt tid med Gud på en stund, så kommer vi til å kjenne på konsekvensen av det. Hvis du ikke har spist eller drukket på en stund, så kommer du også til å kjenne på konsekvensen av det. Men du tenker ikke; nå er Gud så misfornøyd med meg at han ikke vil ha noe med meg å gjøre. Det er en absurd tanke. Men like absurd er det å tenke det samme når det har gått for lang tid siden en fikk dyrke fellesskapet og vennskapet med Herren. Du holder deg ikke unna mat og drikke ennå lenger når en er tørst og sulten og kjenner seg utmattet (med mindre en faster, da). Du gjør selvsagt det som er naturlig. Du skaffer deg mat og drikke! Oi, så komplisert! Oi, så vanskelig! Selvsagt ikke. Det er naturlig årsak-virkning. Det er slik Gud har skapt oss. Men når det kommer til det åndelige livet med Gud, så skal vi altså blande fordømmelse inn i dette. Jeg føler meg så fordømt. Det er baby-kristne som roter sammen det der; de som ikke har forstått budskapet om rettferdighet (Hebr. 5.13). Du blir ikke rettferdig på grunnlag av din perfeksjon, du blir rettferdig på grunnlav av Jesu død og oppstandelse. Det er frihet! Det betyr dog ikke at du kan gjøre som du vil og få de samme resultatene. Du er skapt til å regelmessig fellesskap med Gud akkurat som du er skapt for å spise og drikke regelmessig. Konsekvensen av å la det være, enten det er den ene eller andre sorten, vil du dermed ikke unngå. At en i det hele tatt merker at nå har jeg gått tørr, jeg trenger å komme til kilden og forfriske meg i kjærlighetsrelasjonen til min Herre og Skaper; det betyr jo bare at du har et åndelig liv. Takk heller Gud for at døren er åpen og at han tar imot deg med åpne armer. En del graver seg ned i dårlig samvittighet og lar det gå ennå dager før de slukøret kommer til Gud med en enda større følelse av gjeld - de har liksom straffet seg selv. Det som gjør Gud mest sorg i dette, er at vi ikke har forstått hva Jesus gjorde på korset. Gud blir ikke imponert av våre religiøse botsøvelser. Han vil ikke ha vårt selvmedlidende skuespill; han vil ha vårt hjerte og vår oppmerksomhet. Det vi må øve oss opp til å forstå er forskjellen på dårlige følelser og dårlig samvittighet. Er utmattelse på grunn av mangel på mat og drikke en dårlig følelse? Ja, det vil vi vel være enig om. Får vi dermed dårlig samvittighet? Neppe. Vi erkjenner bare et behov som vi må gjøre noe med, og det er på høy tid. Nyter vi måltidet desto mer? Absolutt! Er å kjenne seg tørr på grunn av mangel på fellesskap med Jesus en dårlig følelse? Jeg håper det. Men det blir en kortslutning dersom den dårlige følelsen får oss til å holde oss ennå lenger borte fra den livskilden som løser det problemet. Vi må disiplinere det religiøse kjøttet som er så higen etter å være perfekt innfor Gud og bygge vår egen rettferdighet. Den selvmedlidende hylingen må vi bare ignorere og si til vår sjel: Akkurat for dette var det Jesus døde og stod opp igjen, at jeg med frimodighet kan tre inn i helligdommen i kraft av ........... min perfeksjonisme? NEI!!! Jesu blod! Paulus snakker om en sorg som er av Gud og som fører til omvendelse, og en sorg som er av verden og som bare fører til død (2. Kor 7.9-10). En moden kristen - en som har øvd sine sanser til å skille mellom godt og ondt, vil skjønne forskjellen. Det kan se likt ut på utsiden, men det er en himmelvid forskjell. Det er derfor David, som syndet verre enn Saul, fikk nåde, mens Saul ikke fikk nåde. Saul søkte en ytre anerkjennelse - der nåden hadde en funksjon for “appearance” - bare liksom. David søkte Gud av hjertet, og det var dette fellesskapet som var mest dyrebart for ham. Hvordan det tok seg ut i det ytre brydde han seg mindre om. 

Som menighet er lovprisning og bønn et brohode for himmelen på jord. Ordet bønn har i seg tanken om at vi bringer et offer til Gud, og salmene og profetene slår fast at det er lovprisning fra lydige og overgitte hjerter, det offeret Gud vil ha (Sal 61:19, 51:18-19, Hos 6:6; Hebr 13:15). Det å bringe takk til Gud under alle forhold, er en troshandling. Vi sier at med dette trosofferet at vi vet at Gud er god og at han har gode hensikter med livene våre. Noen ganger stopper det seg til, og vi har behov for å tømme hjertene fra smerte, skuffelser og sår. Om vi leser salmene i sin helhet, så ser vi at det er full anledning til det. Gud vil ha oss og hjertene våre, ikke vårt skuespill. Han vet hvordan vi er skrudd sammen. Derfor sier han:

❝6 Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk.7 Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.” (Fil 4:5-7)  

Det er denne med takk som avgjør om du har hatt et møte med Gud idet du har tømt hjertet ditt for ham. Det er ikke alt vi forstår i denne verden. Derfor er det også at Guds fred overgår all forstand. Om du absolutt vil forstå alt, så har du dermed ikke Guds fred, for den beveger seg langt inn i det som er utforståelig for et menneskesinn i en fallen verden.

Som i GT er det slik at Guds ild faller på offeret som ligger på alteret. Gud har behag i vårt lovprisningsoffer, og om vi vil prioritere å bygge slike bønnehus på jord, så vil Gud ta bolig og trone på vår lovsang. Gud svarer på vår søken etter ham med fornyelse og forsfriskning, ytgytelse av hans Ånd. Det er forsamlinger som har hatt denne prioriteringen, og har lært seg å vente på og forvalte Gud nærvær når de kommer sammen. Men de muligheter det er til å reise i vår moderne tid, har det hendt at folk fra hele verden har stimlet til når Gud gjør noe spesielt mellom sitt folk på et sted. Ja, det har vært så gjennomgripende, at myndigheter har måttet gripe inn fordi byer har fått hele logistikken kollapset av pilgrimmer som kommer strømmende. Det forteller meg bare at tilstanden mellom Guds folk generelt er i dårlig forfatning. Slike steder hvor en bare merker at Gud er nær, er standarden, ikke unntaket. Da slipper vi for det første svære reiseregninger bare for å oppleve det som skulle vært helt naturlig, og det er et sted også dem som er ukjent med dette vet at her er det mulig å oppleve det umulige: Gud bor i huset! Det er underlig å lese i apostlenes gjerninger 5 at det nye Gudsfolket i Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge holdt til i Salomos søylehall og at “ingen andre våget å slå seg sammen med dem, men folket satte dem høyt.” (Apg 5:13) Så de hadde en respekt for de kristne, men de holdt seg på god avstand. Går man inn der, så blir man som dem. Ting har ikke forandret seg så veldig, altså. For hvem besøker vel et vekkelsesmøte sånn uten videre? - Det skjer ikke så ofte. Og likevel: i neste vers står det: “Stadig flere trodde på Herren og ble lagt til dem, både menn og kvinner i stort antall.” (Apg 5:14). Så hvordan henger dette sammen? Hvis folk generelt holdt seg på trygg avstand fra der de kristne samlet seg, hvordan kunne da budskapet spre seg til stadig flere?

Dette spørsmålet er nøkkelen i det Gud talte til meg. Når Gud begynte det hele på pinsedag ved å øse ut av sin Ånd, så ser vi et vekkelsesfolk som er samlet for å søke Herren. Han hadde befalt dem å gjøre akkurat dette, så det var ikke bare fordi de var redde for de religiøse lederne. Gud hadde noe han ville de skulle få del i; en utrustning ifra himmelen; en vesentlig del av bønnen Jesus lærte dem å be: La ditt rike komme. Men så snart Guds Ånd fylte dem, så befant de seg raskt ute blant folk, som hadde stimlet sammen fordi de hørte at det skjedde noe. De visste bare ikke hva. Og det er her himmelen møter jord; de himmelske møter de jordiske. De som ennå kun er av denne verden, vet jo ikke hva de søker. De som har fått del i himmelen, vet derimot hva det er på jakt etter: de oppsøker de fortapte, så de fortapte kan få del i frelse (Luk 10.1ff, 19.10). Jesus hadde bedt dem be om arbeidere. Det var ikke bare en bønn: “Kom hellig Ånd”, men det var en bønn om at Gud skulle drive ut arbeidere til sin høst. Og når Ånden kom på pinsedag, så fikk de bønnen oppfylt, og de var en viktig del av bønnesvaret.

❝Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.” Acts 1:8 

I en nytestamentlig forståelse er ikke bønnehus og vekkelse mellom Guds folk noen motsetning til å være en misjonerende menighet med en veldig tydelig oppdragsforståelse. Nei! Dette henger veldig godt sammen. Så det første som skjer etter at Ånden var utgytt på pinsedag, var at de fikk vitne for folkemengden som ikke var på vei til et kristent møte. De visste ikke hvorfor de var kommet sammen, annet enn ren og skjær nysgjerrighet. Det medførte 3000 nye disipler lagt til menigheten på pinsedag. I det videre leser vi i Apostelgjerningene 3 at Peter og Johannes var på vei til et bønnemøte. En som hadde vært lam fra fødselen fanget deres oppmerksomhet. Og det er tydelig at for Peter og Johannes var ikke 5-10 minutter forsinkelse til bønnemøte noen katastrofe. For de hadde tid både til denne mannen og den folkemengden som fikk sikringene sprengt av et mirakel som hadde skjedd rett foran øyene på dem, og som nå fulgte dem helt til der bønnemøtene ble holdt. Og samtidig: De var på vei til bønnemøte. Så bønnemøter var en prioritet for apostlene. Nå ble bønnemøtet slash vekkelsesmøtet avbrutt av noen som likte dårlig at apostlene og disiplene hadde fylt hele Jerusalem med denne nye livsstilen, og de satte apostlene i fengsel, så noen andre fikk nå lede det bønnemøtet, da. Når de ble løslatt tok de opp igjen tråden; bønnemøte. Og bønnen de sammen bad oppsummeres på denne måten:

❝29 ‘Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere tale ditt ord med frimodighet.30 Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved navnet til Jesus, din hellige tjener.’
  31 Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.” (Apg 4:29-31)

Det var ikke på kristne møter, bare, det var snakk om å forkynne Guds ord. For Skriften sier: “Både i tempelet og i hjemmene underviste de dag etter dag og forkynte evangeliet om at Jesus er Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge.” (Apg 5:42). Apostlene var tro mot den treningen Jesus sjøl hadde gitt dem  (Luk 10). Der folket ikke kommer til oss, der går vi til folket med seiersbudskapet om oppstandelsen og livet i Jesus. For apostlene var ikke dette enten eller. Det levde i begge deler, og det var ikke motsetninger; tvert imot. Tenk hva en lam som har blitt bedt for ute på gaten og er blitt helbredet gjør med en bønnemøte? Og hva om bønnemøter plutselig blir rent ned av folk som lurer på - hva i all verden?! Ikke dårlig start på et bønnemøte det, er det vel? Og så er de hva bønnemøter fokuserer på. Den bønnen Jesus lærte dem å be - la ditt rike komme - får du aldri uten at du også ber om at Gud skal drive arbeidere ut til sin høst. Det er en vesentlig del av bønnen som Jesus lærte dem å be - det var en integrert del av hele det apostoliske evangeliet. Og det som ikke følger denne Jesus-modellen er heller ikke apostolisk. Om det kan vi mente så mangt, men ingen av oss har fått myndighet til å endre på Skriftene, og Jesus er den absolutte autoritet for korrekt bibelforståelse. Det er ingen over, og ingen ved siden. Han er Ordet. 

I det Gud gjør, reiser han opp tjenester og sammenhenger som uttrykker dette med litt forskjellig balanse og betoninger. Det skal ikke bekymre oss, for vi er som Guds folk på en reise imot gjenreisning. Sjøl har jeg blitt kjent med Bethel Church i Redding, og gjennom dem tjenester som Randy Clark. Begge miljøer har både et fokus på å huse Guds nærvær i møter, og også å gå ut og kraftevangelisere og demonstrere Jesu oppstandelse der folk gjør sine vanlige liv. En hovedleder i Bethel Church har sagt: Om ikke evangeliet fungerer der folk gjør sine vanlige liv, så fungerer det ikke i det hele tatt. Underforstått: Det fungerer der folk gjør sine vanlige liv. Vi må bare begynne å tro på et apostolisk evangelium. Randy Clark er kjent for den som Gud brukte i Torontovekkelsen, som det hersker veldig mange ulike meninger om. Men nå har jeg lest flere bøker av Randy selv - kan være greit å undersøke hva personer sjøl forstår og tenker om det som skjer før en lar øksen falle. Det er dem som prøver alt for å finne feil, mens bibelen tvert om befaler oss å prøve alt for å ta vare på det gode (1. Tess 5:21). For Randy var utgytelsen av Ånden i Toronto en forberedelse til misjon og evangelisering. Det er det han lever sjøl. Det er slik tjenesteskolen de driver fokuserer, og det var dette perspektivet han sjøl brakte inn i den vekkelsen. Det er slik apostler tenker; de er oppdragsfokusert - fordi Jesus var det. Skal en forstå hva en vekkelse betyr, er det ikke nok å henge seg opp i enkelte manifestasjoner som vi finner støtende eller ubibelske. Vi må undersøke de langsiktige fruktene, slik Jesus har befalt. De som henger seg opp i manifestasjoner, enten for eller imot, mister hele poenget. Dersom en leser hele bibelen, vil en finne at Gud gjorde mye rart med og gjennom profetene sine. Det er derfor en må ha gaven til å prøve ånder - ytre manifestasjoner kan ha ulike kilder, selv om det ser ganske så likt ut. Men hvis den overordnede frukten er at folk blir mer glad i Jesus og blir mer involvert som arbeidere som Gud kan drive ut til høsten, så er frukten bibelsk. At vi kan ha ulike meninger om enkelte manifestasjoner er bare helt naturlig. Vi ser stykkevis og profeterer stykkevis (1. Kor 13), så uenigheter vil oppstå. Men de må håndteres på rett måte, ellers kan vi komme i skade for å rive i stykker det Gud vil samle.

En annen veldig interessant figur jeg har blitt kjent med, er Torben Søndergaard; en danske som Gud har reist opp. Han har en annen betoning, fordi han kommer ifra en annen vinkel; nemlig fokus på oppdraget. Gjennom bønn og faste har han revet til seg et gjennombrudd i dette, og han har et veldig tydelig fokus på å trene kristne konkret og spesifikt inni dette. Det kan være enkelte deler av vekkelsesdimensjonen han ikke har like mye fokus på, eller kanskje ikke helt ser, men vi er alle på en reise. Det som ingen av oss som tar bibelen på alvor kan underslå, er at Torben lever budskapet til Jesus (Luk 10). Han har betalt en veldig høy pris for tro og leve ut et bibelsk verdensbilde, hvor onde ånder er en realitet, og ikke bare noe som kanskje finnes i Afrika. Jeg kjenner personlig flere som er blitt befridd og fått livene sine totalforvandlet i positiv forstand enten direkte eller indirekte gjennom hans tjeneste. Fruktene av tjenesten er det vi må fokusere på, ikke alt vi kan henge oss opp i. Vi kan være uenige om hva som er per se demonisk eller ikke, men det er her vi må være forsiktig med å trekke forhastede beslutninger, den ene eller den andre veien. En grøft løses ikke ved å hoppe over i en annen. Torbens fokus på lidelsesaspektet ved å være en disippel av Jesus, er unektelig helt bibelsk, selv om det ikke klinger like godt i våre vestlige og bedagelig anlagte ører. Han tar et radikalt oppgjør med rikdommens bedrag, og jeg kjenner for min del en sanksjon i hjertet mitt. Gud har delt akkurat det samme med meg personlig. Folk har ikke tid til disippelliv, lenger. De jager etter vind, etter å skaffe nok penger til det de knapt nok har tid til å nyte, og iallefall ikke dele raust med folk som ikke ennå tror. Trenger vi som Guds folk personer som Torben? Om vi gjør! Jeg bekymrer meg ikke så mye over at Torben kanskje i for stor grad har vært negative til karismatisk kristendom, som over at karismatisk kristendom står i fare for å dø hen i sjølfokus i stedet for å tømme det vi får fra Gud ut i verden for å se den forvandlet. Derfor må vi både tåle slike støpninger som Torben, og heller idet vi tar imot, ha en forventning til Gud om at han forener det som nå ser mer ut som to forskjellige ting som ikke vil være venner. Det er ingen av disse sammenhengene eller tjeneste som Gud har reist opp som er perfekte eller har hele perspektivet. Balanse er en kunst, og en har alltid styrker og svakheter. En styrke kan fort bli en svakhet om den ikke balanseres ut, og i den utfordringen står vi alle sammen. Det var ikke noe annerledes i menighetens første tid. Paulus sier:

❝2 Melk ga jeg dere, ikke fast føde, for det tålte dere ikke. Ja, dere tåler det ennå ikke,3 for det er jo fremdeles kjøtt og blod som rår i dere. Når det hersker misunnelse og strid blant dere, er dere ikke da styrt av kjøttet og går fram på menneskers vis?4 Når én sier: «Jeg holder meg til Paulus» og en annen: «Jeg til Apollos», er dere ikke da som alle andre mennesker?

5 Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til.6 Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.7 Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst....

....21 Derfor må ingen skryte av å være tilhenger av mennesker. For alt hører dere til,22 enten det er Paulus, Apollos eller Kefas, enten det er verden, livet eller døden, det som er nå, eller det som skal komme. Alt hører dere til,23 men dere hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.” (1 Kor 3:2-7;21-23) 

Umodne kristne vil alltid henge seg opp i hva de synes smaker best for sin egen del, istedet for å se at de trenger å ta til seg hele menyen om de skal vokse opp. Noen blir Hagin'itter. Andre blir Torben'itter, eller Bill Johnson'itter eller iallefall-ikke-Johson'itter. Andre er lutheranere, metodister eller baptister, osv. Men Paulus forklarer de umodne kristne i Korint, at slikt er en ikke-apostolisk holdning. Slutt med dette barnslige og voks opp! er hans befaling. Prøv alt og ta vare på det gode (1. Tess 5:21). Mangler det noe, synes du? Få tak i det også! Og ikke minst? Hva er egentlig vitsen med å bruke tid på å diskutere hva som er rett og galt, dersom vi ikke har til hensikt å leve ut noe av det? Da er vi de ynkeligste av alle mennesker; en religiøs klubb for rett-troende som ikke løfter en finger for å bære noens byrde, og Jesus hadde sitt heftige oppgjør med slike folk. Det undrer meg mange ganger at folk som roper som høyt og dømmer mennesker som elsker Jesus nordom og hjem, ikke synes å ha i nærheten samme frukt i eget liv; jeg lurer på: Hvor blir det av gudsfrykten? For Jesus er tydelig: Den grenen som ikke bærer frukt havner i ilden. For min del, så driver gudsfrykten meg til å ville lære av alle som det er mulig å lære noe av. Svelger jeg alt alle steder? Nei. På ingen måte. Men en kan i det minste ha en ydmyk innstilling og se på sitt eget liv. For med den dom en dømmer, skal en sjøl dømmes, sier Jesus. Jammen har vi mye å svare for de fleste av oss. Måtte Gud gi oss omvendelse og rense oss og gjøre oss istand til å være arbeidere som han kan drive ut til sin høst. For velsignet er den som han finner i arbeid når han kommer tilbake. Ja, Herre! Må du ha nåde med oss, og måtte du føre oss sammen som ditt vekkelsesfolk - dine arbeidere som er drevet ut til høsten.