Det å leve som en etterfølger, en disippel, en lærling hos Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge, er veldig praktisk. Det er ingenting umenneskelig med det. Tvert imot dreier det seg om å være et komplett og fullstendig menneske akkurat slik Jesus sjøl levde. Jesus var tømmermannen i fra Nasareth. Han hadde et yrke som han hadde blitt lært opp i av sin jordiske far, Josef. Vi har så lett for å tenke at Jesus spilte et helt annet spill enn det vi er satt til å være en del av. Det kan på mange måter være behagelig å tenke slik, for da kan vi liksom skyve evangeliene litt inn i bakgrunnen - ja, men det var Jesus og apostlene, så da så. Like greit å ta med apostelgjerningene i samme slengen, for det er jo også litt ubehagelig, og så konsentrerer vi oss om brevene, for det er der Kristusåpenbaringen finnes. Og så snakker vi mye om bibelen og bibellesing, for det er jo der - i Skriftene - Guds natur og vilje virkelig kommer til uttrykk. Det høres så veldig besnærende ut. For er Skriftene en kilde til liv og åpenbaring? Selvsagt er de det - forstått og brukt på en rett måte. Forstått og brukt på en rett måte, vil en også forstå Skriftenes klare begrensning i forholdet til begrepet Guds ord.
❝12 For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.” (Hebr 4:12)
Skriftene er det skrevne ordet. Det består av bokstaver på papir, eller i disse dager - gjerne piksler på skjermen til en mobiltelefon, PC, eller nettbrett. Noen sier med stor klem og fylde at bibelen ikke bare inneholder Guds ord, men at det er Guds ord. Høres jo også fromt ut riktig ut, men hva betyr det, egentlig? Hva er dypest sett forskjellen på de to utsagnene - hvilke praktiske konsekvenser får det for levd liv? Det er jo ingenting som er så behagelig som å si som alle nikker til og høres fromt og hellig ut, men som egentlig ikke har noen som helst konsekvens for måten en lever på. Ofte kan det være at en markerer en forskjell mot dem som anser som liberale, i motsetning til oss konservative og bibeltroende som faktisk er villig til å betale prisen for å stå for noe - riktignok godt gjemt inne i diverse menighetshus hvor de aller fleste nikker og er enig, men dog.
Men skal vi virkelig ta Skriftene på alvor, så blir dette fort et litt annet beskjeftigelse, som er vesentlig mer krevende, og koster vesentlig mer av oss. Jeg slutter ikke å undres over at en med Skriften i hånd så lett kan undergrave det Skriften sier om seg sjøl, og gi en helt annen vektlegging enn det Skriften sjøl gir, og også en helt annen kontekst enn det Skriftene ble skapt under. I hebreerbrevet slår Skriften fast at Guds ord er levende og virkekraftig. Ta papiret og bokstavene i bibelen din, og se hvor levende de er. Flytter de på seg? Kan de i form av molekyler og sverten er som trykt på papiret påvirke noe rundt seg? Eller er det slik at dersom du legger bibelen et sted, så blir de liggende helt i ro og gjør ikke noe ut av seg? Består bibelen din av et materiale som kommer til å overleve renselsen fra alt som er dødelig når jord og himmel går i oppløsning og Gud skaper det om til en ny himmel under en ny jord, hvor rettferdighet bor? Det er nok slik at i den grad vi skal studere Skriftene, og det bør vi gjøre, så er det på denne siden av tilværelsen vi får den muligheten. Bibelen sier at Guds ord er levende og virkekraftig. Altså er Guds ord per definisjon en annen størrelse og har en annen natur enn bokstaver trykt på et papir. Guds ord er evig, men Skriftene i form av de bibler vi omgir oss med, vil ikke være det. Det står også at Guds ord er skapere enn noe sverd med egg på begge sider og i stand til å skille det som ellers virker å være helt skjult. Det er ikke det tynne papiret som du kan skjære deg på Gud har i tankene, men den kraften som Gud har ladet sitt talte ord med, og som er skrevet ned i det vi kaller Skriftene.
❝16 Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd,17 så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning.” (2 Tim 3:16-17)
Hva betyr det at hele Skriften er innblåst av Gud? Det betyr at det er Ånd i det ordet som er skrevet ned. Det er liv, det er bevegelse, det er kraft til å berge og sette fri, til å rense, til å utruste, til å gi åndelig innsikt - åpenbaring. Ordet åpenbaring er interessant, for ordet åpenbaring betyr at du ser noe som ellers er skult - du ser inn i det usynlige, eller har tatt bort det dekke som skjulte en hemmelighet. Noen synes å mene at det bare å lese Skriftene automatisk vil innebære at en får åpenbaring, men det motsier Skriften selv.
❝14 Likevel ble deres sinn forherdet. For helt til i dag er dette sløret blitt liggende når det leses fra den gamle pakt, og det blir ikke fjernet, for det er i Den Salvede (latin: Kristus) det blir tatt bort.15 Ja, også i dag ligger sløret over deres hjerter hver gang det blir lest fra Moseloven.16 Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort.17 Herren, det er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet.18 Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.” (2 Kor 3:14-18)
Paulus refererer her til skriftlesing uten frukt og uten forandring og uten åpenbaring. Han sier at det å få åpenbaring krever omvendelse - å få en annen måte å tenke og orientere seg på. Og nøkkelen i denne omvendelse har med Den Salvede å gjøre (der vi har kopiert fra katolsk/latinsk litterasjon: Kristus) og Herrens Ånd. Det er altså fullt mulig å lese Skriftene hele livet, og likevel ta helt grunnleggende feil; en forstår overhodet ikke hva dette dreier seg om. Hvis en tar på alvor at Skriften selv sier at bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende (2. Kor 3.6), så hadde en iallefall fått på plass en vesentlig forståelse som ligger til grunn for den åpenbaring som Jesus og de første apostlene forvaltet, og som gjør at en ikke kjører i alle grøfter som er å oppdrive og bruker vesentlig tid på det som det nye testament viser oss ikke er verdt å bruke tid på. Når hebreerbrevet sier at det ikke er tiden nå for å gå inn i alle detaljene i den gammeltestamentlige offerordningen med alle detaljene rundt tablernaklet, er det fordi det kanskje ikke er like relevant å gå i detaljene på skyggen, mens det som er interessert å ha forståelse og åpenbaring på, er hvordan Ånden virker i og igjennom Den Salvedes kropp? Når Jesus sier til de første kristne før pinsedag at det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt (Apg 1.7), hvorfor er det da kristne som bruker veldig mye tid og ressurser på å finne ut akkurat dette, mens det Jesus egentlig snakker om i Apg 1 både før og etter vers 7, det hopper de galant bukk over som irrelevant? Det finnes altså dem som med Skriften i hånd gjør irrelevant det Skriften selv sier er det viktigste, og som gjentas igjen og igjen. Og det verste? De er stolte av det og anser seg for å være mer Skriftpuritansk enn andre som de anser for å være villfarne svermere.
❝16 La Den Salvedes (latin: Kristi) ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte.” (Kol 3:16, N11BM)
❝16 Husk hva den Salvede (eng: Christ) underviste, og la hans ord berike livene deres og gjøre dere vise; undervis hans ord til hverandre og syng dem ut salmer og hymner og åndelige sanger, idet dere synger til Herren med takknemlighet i hjertet.” (Kol 3:16, The Living Bible)
❝16 La ordene til den Salvede få rikelig med plass i livene deres. Med all visdom skal dere oppdra, veilede og trene hverandre. Syng salmer, lag nye hymner og sanger inspirert av Ånden, og fortsett å synge—ja syng til Gud fra hjerter full av overstrømmende takknemlighet.” (Kol 3:16, The Voice)
De fleste håndskrifter har Kristi (norsk: Den Salvedes) ord. En del har funnet det vanskelig, tydeligvis og har endret det til Guds eller Herrens. Det å skulle “begrense” gr. logos, Ordet, til Jesus kan jo virke begrensende om en ikke skjønner hvem han er. Han er det Levende Ordet, det all Skriften egentlig dreier seg om og han all Skriften finner sin oppfyllelse i. Men da må en altså løfte seg ut av Skriftens bokstav og forstå at det er Ånden i Ordet som er viktig. Hvis en blir opptatt av Skriftens bokstav, så behandler en egentlig bibelens om hvilket som helst annen lovbok. Men det med bibelen som med andre lovbøker; en kan gå seg vill i lovens bokstav, og dermed ikke forstå lovens intensjon. Det finnes nok av jurister av den typen, og det gir ikke mye mening. Men bibelen har mye mer enn lovens intensjon. Ånden i Ordet gir liv! Ånden i Ordet er oppfyllelse av loven. Ånden i Ordet er frelse og utfrielse. Ånden i Ordet er tilgivelse, gjenopprettelse og utrustning til å leve det som er den dypeste forståelsen og oppfyllelse av Ordet - ingen over og ingen ved siden. Vi har altså kommet der i vår moderne kristenhet, at vi synes Jesus er alt for radikal. Det han sier i bergprekenen - hva i all verden skal vi gjøre med det? Det han sier til disiplene sine om å helbrede de syke, kaste ut demoner, og rense de spedanlske, ja til og med reise opp de døde; hvem er det som gjør sånt? Nei, vi må lete etter en god teologisk forklaring på at dette ikke lenger gjelder. Bergprekenen og Jesu befalinger, dreier seg om Guds radikale godhet og som han vil ha demonstrert. Bryr han seg om at vi synes det blir for drøyt? Ikke så mye som en meter. Men Gud, da? Hvordan kan du forvente dette av oss? Vel, Gud har tilveiebrakt alt vi trenger i hans Salvede. Men da må vi dø bort ifra oss sjøl, heller enn å sette oss opp på en religiøs pidestall og slå oss på brystet over at vi er av de få som fremdeles mener av homofile og lebiske går lukt til helvete, mens de fleste av oss har ikke brukt en brøkdel av livet på kne innfor Gud i tårer, i faste og verkende knær og uten søvn for å se dem satt fri og forandret. Jeg har mer angst for fariseerisme og bibelisme enn å ende opp som litt skuldertrekkende til tatoveringer. Hvorfor? Fordi det var ingenting som fikk Jesus til å gå opp mer i fistel enn sånt. Og det er Jesus som er selve forklaringen og åpenbaringen av hvordan Gud tenker. Jeg har mer sorg over synd i forhold til alle kristne ekteskap som går i stykker enn at noen med samkjønnet tiltrekning holder sammen hele livet. Begge deler er utenfor Guds ordning, men det er altså fremdeles vesentlig flere der ute som tenker et heterofilt samliv enn et samkjønnet et, og hvordan i all verden skal de tenke at dette skal vare, når kristne har nesten samme skillsmisserate som ikke-troende? Den hellige ånd sa til meg en dag for en del år siden: “Hvorfor skal de homofile og lesbiske gidde å vende om, når ikke de som kaller seg kristne orker å gjøre det?” Jeg ble rystet. Gud blir ikke glad i ulik vekt, bare fordi vi som mener vi har skjønt det driver med det.
Jeg har vært i dødsskyggens dal, så langt ned et menneske kan komme, og jeg lever bare fordi herlighetens Herre åpenbarte seg for meg på landevei utenfor en campingplass i Sverige. Men den dagen fylte han meg med en dyp, dyp gudsfrykt, og jeg må ærlig talt si: Jeg tørr ikke fortsette på den veien jeg var på før det smalt. Jeg kan ikke med bibelen i hånd anbefale den forståelsen av disippelskap under Jesu herredømme som er blitt forkynt i årevis. Det er en apostel jeg har respekt for som har sagt: “De fleste har ikke vendt nok om til å se Guds rike.” Ironisk nok anklages vedkommende for ikke å ha nok fokus på omvendelse, men bibelister har en egen evne til å snu universet på hodet. Guds rike er kraft (1. Kor 4:20). Guds rike er i den Hellige ånd (Rom 14:17). Mitt rike (N11BM: min kongsmakt) er ikke av denne verden, sa Jesus (Joh 18:36). Dersom det er ved Guds Ånd jeg driver ut de onde åndene, da er Guds rike nådd frem til dere, sa Jesus (Matt 12:28). De som gjør sånt idag, blir anklaget for å være villfarne svermere og falske profeter og en leser Matt 7:21-23 dit hen at bare en holder seg unna å profetere, kaste ut demoner og gjøre mektige gjerninger i Jesu navn, da er vi trygge. For noen tosker de første kristne var, da. De hadde nå ikke skjønt det. Men disse, som mener de vet å lese Skriftene, legger altså ikke merke til at Jesus snakker om de som sier “vi har gjort ...... i ditt navn” - men altså ikke lenger, mens Jesus snakker i nåtid: ‘Bort fra meg, dere som gjør urett!’ (Matt 7:23), ikke har gjort. Og i konteksten snakker Jesus om å gjøre underforstått fortsette å gjøre det Jesus ber oss om, og den som ikke gjør det er lik den som bygger huset sitt på sand. Hva skjer når uværet kommer? Da ramler hele huset. Vi får et problem når vi ikke klarer å ta inn over oss hva som er bibelens og ikke minst det nye testamentes kontekst: Det er skrevet av de forfulgte til de forfulgte. Jesus advarte om forfølgelse og forutsa at ikke alle kom til å håndtere det like bra. Frafall kan fort drive deg inn i større synder enn det en hadde før en vendte om. Det greske ordet for “dere som gjør urett” er anomia, å være lovløs. Da bryter en ikke loven sånn innmellom, men en gir blaffen.
❝20 Det som ble sådd på steingrunn, det er den som straks tar imot ordet med glede når han hører det.21 Men han har ingen rot og holder ut bare en tid. Når han møter motgang eller forfølgelse for ordets skyld, faller han straks fra.” (Matt 13:20-21)
Det er søsken i verden som betaler en for oss i vesten en ufattelig pris for å følge Jesus. Det rare ironiske er: Ingen steder i verden finner vi mer bibler og bibelister enn i vesten, og ingen steder er vi dårlige på å gjøre det som står der, sjøl om vi gjør mye annet som vi er stolt av, som å bygge store menighetshus med et navn på. I andre steder i verden er bibler ikke så lett tilgjengelig, men de lever i større overgivelse til oppdraget og evangeliet, de gode seiersnyhetene om at Guds rike er nær og på vei inn, blir spredt mer effektivt. Og her er mer ironi: bibelen var ikke så tilgjengelig på de første kristne sin tid, heller. Bare en skroll av Jesaja koster 8000 norske kroner, og med skroll så menes ikke å skrolle på mobiltelefonen, i tilfelle noen lurte. Det var en litt større greie du kunne bære under armen. Men også de evnet å leve dette ut i større grad enn de fleste kristne i vesten - og derfor er evangeliet også kommet frem til oss, fordi noen betalte en høy pris for å være lydig mot sin Frelser og Herre.
Men altså: De første kristne hadde mye mindre tilgang til Skriften, og det har relevans for hvordan vi forstår Kol 3:16. Jeg vil gjøre en liten tankeøvelse med deg: Hvor mange sanger kan du utenatt? - det vil si: uten at de fikk opp teksten, enten i bok eller på vegg. Jeg vil tro at det er ikke rent få om du har vært troende noen år. Så til neste spørsmål: Hvor mange bibelvers kan du utenboks? Det vil ikke overraske meg det spor om du kan flere ord i kristne sangtekster enn du kan fra bibelen. Hvorfor er det slik? I læringsteori, så opererer vi med ulike måter å lære på, og vi er litt forskjellige som mennesker, men mye er likt også. Hvis du skriver en tekst for hånd, så er det stor sjanse for at du vil huske den bedre enn om du barer leser den. Og du vil jevnt over huske den bedre om du skriver den for hånd, enn om skriver den på PC. Hvorfor er det slik? Fordi hjernen er konkstruert slik den er, så vil håndbevegelsene du gjør når du skriver for hånd, sette spor i hukommelsen og gjøre teksten lettere å huske. Gir det mening å skrive ned bibelord? Ja, det gjør det! Men tilbake til sang. Her får vi litt det samme fenomenet. Dersom vi putter bibelord inn i en sang, så er det settes det flere sammenhengende spor i hjernen vår: både teksten og melodien. Altså blir det lettere å huske. Paulus oppfordrer oss til å synge om Den Salvede, synge det den Salvede lærte oss, synge inspirert av den Ånd vi har fått ifra Den Salvede, og slik bygge hverandre opp og utruste hverandre til å leve dette livet. Paulus bruker flere opp for denne oppbyggelsen og utrustningen, akkurat som han bruker flere ord om sang, både salme og hymne. Det er litt typisk paulinsk å bruke flere ord som overlapper hverandre litt. Det er også en måte å få folk til å huske bedre. Ganske like ord; og det gjør det lettere å huske for du gjentar ting flere ganger.
Paulus ber oss om å synge sanger inspirert av Ånden. Det er viktig at de lovsangene som lages og brukes er sanger som faktisk kan brukes slik Paulus beskriver her i Kol 3:16; å berike og oppbygge, å trene og instruere, og veilede og undervise. Bør vi synge Skriftene? Ja, absolutt. Og mange sanger vi benytter har da også sin inspirasjon fra Skriftene, og det er en god pekepinn på kvalitet. At ting sier på en annen måte, men formidler det samme budskapet, er ikke noe annet enn at vi har mange oversettelser. Men Ånden i teksten må formidle det samme som Ånden i Skriftene. Salmene er en rikdom i forhold til bønnelivet, og en finner omtrent absolutt alle livssituasjoner og sinnsstemninger beskrevet der; det er ikke behov for å føle seg utenfor på noe vis. Rikdom og variasjon er nøkkelord - og det skulle ikke forundre oss om Ånden er kreativ i bruken av språket vårt - det er i tråd med det vi finner igjen i Skriftene.
❝18 Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden19 og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren.20 Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Den Salvedes navn navn. 21 Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge. (latin: Kristus)” (Ef 5:17-21)
Det vi ser er at Paulus bruker nesten helt den samme teksten i Efeserbrevet (både Kolosserbrevet og Efeserbrevet er sendebrev - det vil si at de var brev som gikk mellom flere menigheter). Her tar Paulus utgangspunkt i å leve fylt av Ånden. Det er slik en kan la Den Salvedes ord få rikelig med plass. For Den Salvedes ord er mer enn noe vi leser ifra en bok. Den Salvedes ord - eller brev om du vil, er ifølge Paulus noe som “ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod.” (2 Kor 3:3). Om vi leser ifra Skriftene, hvilket er helt naturlig om en har tilgang til dem, så er det viktig at vi fokuserer på Ånden i Ordet - på det levde livet, og ikke bare på læresetninger og teologi. Det betyr at et vitnesbyrd om levd liv - om løfter oppfylt - veier tyngre og skulle få mer plass enn bare Skriftlesing isolert sett. Vi lever med en levende Jesus, ikke kun med en fortelling om det som skjedde for 2000 år siden. Han er sannelig oppstått, og han lever i oss idag! Merkelig nok møter jeg troende som blir frustert om vi gir rom for vitnesbyrd, men ikke direkte har åpnet bibelen og lest ifra på en samling. Da føler de seg mindre kristen, og det er viktig å få lest bibelen, for det sliter de ellers med å få gjort, og da får de så dårlig samvittighet. Det eneste jeg kan si med 100% sikkerhet, er at slik tenkte ikke de første kristne, for de aller aller fleste av dem hadde ikke sin egen bibel å lese i. Og derfor er det slik at dersom husmenigheten hadde tilgang til deler av Skriftene, så ble de nok lest i samlingene, for det var der en i det hele tatt kunne få dette til. Personlig synes jeg å bruke bibelen på samlinger er helt flott og naturlig, men det er min forventning til modne kristne at de i løpet av uken klarer å ta til seg føde sjøl. Det er bare småbarn og svært gamle som må mates. Om det er noen som faktisk har levd ut det som står i Skriftene, kan ikke jeg som leder en husforsamling holde dem tilbake fordi barnslige og umodne kristne skal få litt luft i sin ubibelske og umodne dårlige samvittighet. Da må vi heller hjelpe dem til å forstå budskapet om rettferdighet (Hebr 5.12) slik at de skjønner at den dårlige følelsen det er å gå tom, har lite like med dårlig samvittighet å gjøre (og enda mindre fordømmelse) som at du føler deg svak om du ikke har spist og drukket en hel dag. Det er bare ditt åndelige liv som gir deg en lyd om at: “Hallo, nå er det på tide med noe påfyll, her!” Hvis en ikke spiser og drikker sånn fysisk sett, kan en bli ganske sur og gretten. Og her kommer en hemmelighet: Det fungerer akkurat sånn i forhold til åndelige drikke og mat, også. Tomme kristne fungerer bare svært dårlig! Det er ikke noe galt med deg, om det er slik. Du er bare helt normal.
Det er interessant at Paulus instruksjon om å leve i underordning under hverandre i frykt og respekt for Den Salvede er knyttet til “bli stadig fylt av Ånden”. Gode holdninger til hverandre, der vi viser hverandre respekt, fungerer absolutt best når vi lever fylt, for da er vi mye mer bevisst på at en kristen søster eller bror, representerer Den Salvede overfor oss. Hvordan det? Fordi de er en del av kroppen til Den Salvede. Ville du tenkt på en person som bare hodet? Ikke det, nei? Vel, Paulus sier at slik er det ikke med Den Salvede, heller (1. Kor 12.11-12). Han sier også at vi ikke lenger kjenner hverandre bare på menneskelig vis. Hvordan det? Fordi Den Salvede lever i oss, og det gjør en himmelvid forskjell.
Kanskje en del ikke har tenkt på det slik, men i Paulus sin forståelse er gode kristne sanger en del av “La Den Salvedes ord får rikelig plass i og mellom dere.” Det er fremdeles slik at vi er mennesker som lettere husker en sang enn bare en tekst, selv om vi kan dekke veggene med bibler. Det er det som er i hjertet og som lever i oss, som teller. Vi jobber ikke bare med Ordet, men det Levende Ordet jobber med og i oss. Og det er i hverdagens mas og tjas, hvor en lett blir distrahert og ufokusert, at en trenger å ha sannheten i Ordet og kraften i Ordet tilgjengelig. Jeg har mange ganger gått rundt på arbeidsplassen og nynnet for meg sjøl en gammel salme: “Jeg har en Fader i det høye, som Faderomsorg for meg bær, som Faderomsorg for meg bær.” Går det an? Ja, det må jeg nå tro. Jeg har nå vært i arbeidslivet i over 30 år, og har verken fått kjeft eller blitt oppsagt. Om du er en som kan bibelordene på rams, og kan hente dem frem når det trengs, så er det veldig bra. Velsigne deg! Men om du ikke har det slik - ikke undervurder Ordet i en sang som du kanskje husker bedre. Det er ikke form og farge som er viktig, men realitetene i hvem Gud er, hvem vi er i ham, og ikke minst: hvem han ønsker å være i oss. Det handler om Jesus, som er Guds plan, Gud visdom, Guds kraft, Guds frelse, ja han er den levende Guds Ord. Han inviterer oss med på en reise i et fellesskap med ham, og det er hverdagene kan vil at vi skal gi ham, ikke bare 2 timer på en søndag. Han sier: “Hei, la oss vandre sammen. La oss gå sammen.” Hele dagen kan snus på hodet - om vi bare gir plass til en liten sang. Føler vi oss dritt? Det skjer. Men Gud er ikke redd fordi vi akkurat nå føler det slik. Han har ikke berøringsangst om følelsene våre er litt i berg og dalbane. Han ønsker å være nær da også: Hva er sannhet, akkurat nå? Følelser er nyttige, og de er en del av oss; Gud har skapt oss med dem. Men som nagivasjonsintrumenter er de sånn passelige. En pilot kan ikke nagivere ut fra følelser - det kunne blitt katastrofe. Det er noen andre instrumenter som er litt mer objektive - som må brukes, da. Bibelen presenterer sannheter som er slike instrumenter. Spørmålet er hvordan vi tar dette med oss inn i hverdagen når følelsene lager turbulens, og vi føler at nå flyr vi opp ned. Mitt råd er: dyrk de gode sangene i livet ditt. Det har aldri vært en vekkelse uten at nye sanger er født som har vært en bærende elemenet i vekkelsen. Det forteller hvilken plass sangen har i vår vandring med Herren og i Guds plan med oss. Det er født sanger i kriser som har forløst mirakler. Syng deg glad! nynn deg fri! La bare folk tenke at du er litt sprø. Jesus var ikke helt innenfor i etablissementet, heller. Til slutt skal hele jorden fylles av denne lovprisningen - den bærer sannheten og Gudsnærværet i seg, og den er med å skape om jorda til et bedre sted.
