Velsignelse og fremgang - men for hva? (Salme 69, VOICE)

Når vi møter motgang i livet, så kjenner vi byrden av motgangen og vi kjenner en lengsel etter frihet og fremgang. Det er naturlig og jeg tror det er noe Gud har vevd inn i vårt menneskelige vesen. Mennesket var ment for å vandre og leve i velsignelse og herlighet. Det vi opplever av syndens konsekvenser er konsekvenser av det som er utenfor Guds opprinnelige plan og hensikt med oss, men som han likevel velger å tillate. Det kan være vanskelig å holde fast i at livet her tross alt er kort når det stormer som verst. Opplevelse av kvelende nederlag, bekymring og i verste fall depresjon og angst gjør det krevende å stå rakrygget og tale fienden mitt imot med tro og overbevisning. I beste fall vil mange av oss bare klare å rope om hjelp. 

“Reach down for me, True God; deliver me.
The waters have risen to my neck; I am going down!
My feet are swallowed in this murky bog;
I am sinking - there is no sturdy ground.
I am in the deep; the floods are crashing in!
I am wearing of howling; my throat is scracthed dry.
I still look for my God though my eyes fail.” (Sal 69.1-3, VOICE, 1-4 norske bibler)

Er det riktig ille, så bli også slike rop tause. David sier at strupen er hes og tørr. Han klarer ikke å holde øyene åpne, for nattevåk har tært på dem. Men selv om han er så sliten at verken stemme eller øyne orker mer, så er det et indre stemme og en indre øye som fremdeles er festet på Herren. Hvor ellers skulle han gå? Hvor ellers skulle han få hjelp? Han blir som disiplene som får spørsmålet fra Jesus: “Vil dere også gå ifra meg?” og de svarer: “Hvor skal vi gå?”. Livet kan virke uutholdelig, men et for dem som har lært Gud å kjenne, så vennes hjertet likevel i retning av et lite håp om nåde og miskunn. 

Det rare er at midt i det største mørket, så kan Gud være til stede og gi deg inspirasjon som rekker langt inn i evigheten. 

“Don't let Your hopeful followers face disgrace because of me,
O Lord, Eternal One, Commander of heaven's armies;

Don't let Your seekers be shamed on account of me,
O True God of Israel.” (Sal 69.6, VOICE, 7 norske bibler)

David har midt i elendigheten en bønn som når lenger enn ham selv. Han tenker på alle dem han som konge er satt til å lede på Guds veier. David og hans ve og vel har en betydning utover ham selv. Han har en visjon om en by som ligger på et fjell som ikke kan skjules. Han vet at han er ment å være hode, og ikke hale (5. Mos 28), men ikke bare fordi at han skal ha et greit liv for sin egen del. Jesus bygger en menighet som ikke dødsrikets porter skal stå seg imot. Det er litt av noen løfter, er det ikke? Jesus sier i i misjonsbefalingen at han skal være med oss, inntil verdens ende. Det at Gud er med oss - et navn Jesus bærer - Immanuel - det er større enn noen av oss kan fatte. Men dersom det er nok for oss at vi har det greit sjøl, så er det mye av det vi ikke kommer til å føle behov for, med mindre vi havner i en ordentlig knipe sjøl, og da er vi hjelpeløse. Hvorfor? For vi har ikke som menighet brukt tida til å gå dypere med Gud - for andres skyld, og derfor ender vi opp med å stå der naken sjøl. Ikke fordi Gud har noe imot oss, men fordi vi lever i en verden som ligger i det onde, og vi står i en krig, enten vi nå liker det eller ikke.

Om vi havner der vi erfarer at vi er hale og ikke hode, og vi ender opp med å rope stemmen tør og hes og øynene slukner for det er ikke overskudd igjen, så har ikke Gud forlatt oss, men det er en anledning til å gjøre det som vi kanskje ikke gjorde når livet gikk så greit. David fant i sitt mørke å si ting som var uttrykk for Jesu hjerte:

“And here's why: I am consumed with You, completely devoted to protecting Your house;
when they insult You, they insult me.” (Sal 69.9, VOICE, vers 10 i norske bibler, Joh 2.17; Rom 15.3)

“Brennende iver for ditt hus fortærer meg”. Disiplene husket disse ordene når Jesus renset ut templet for fremmedelementer som ikke hadde noe der å gjøre. De hadde gjort tempeltjenesten til “big business” for seg sjøl, heller enn til det som det var ment å være “big blessing” for alle folkeslag. Begge var Big B, men med helt forskjellig fortegn. David hadde en brann i hjerte for å bygge et sted hvor Gud kunne trives og slå beina på bordet og slå seg løs. Tanken om et tempel hadde ikke Gud sagt noe direkte om - bare noe om et hvilested sitt navn. Men David lærte Guds hemmelige tanker og drømmer å kjenne gjennom en hjertenær vandring med ham - gjennom mange år med forfølgelse og problemer. Nå er det som før var hemmeligheter, skrevet ut i klartekst gjennom en apostolisk/profetisk åpenbaring vi kan lese ut av det nye testamentet (Ef 3.3-6; 2.17-22). Men brenner vi for det huset/den kroppen som Jesus vil bygge? Det tok ham tre dager å bygge fundamentet - oppstandelsen ifra de døde, som beseglet vår rettferdiggjørelse, frelse og seier ifra alt de onde (Rom 1.1-4; 4.25). Han drømmer om et hus som vil være en bolig for ham i Ånden, et salvet legeme som reiser seg og når modenhet og kan uttrykke hele den Salvedes fylde (Ef 4.13). Det er en menighet som tåler forfølgelse og motgang. Som ser det som er en ære å prise Gud midt i det som virker meningløst.

“The name of the True God will be my song,
an uplifting tune of praise and thanksgiving!

My praise will please the Eternal more than if I were to

sacrifice an ox or the finest bull (horns, hooves and all!)

Those who humbly serve will see and rejoice!

All you seekers-after-God will revive your souls!

The Eternal listens to the prayers of the poor and has

regard for His people held in bondage.

All God's creation: join together in His praise! All heaven,

earth, all seas, all creatures of the oceans deep!

The True God will save Zion and rebuild the cities of Judah

so that His servants may own it and live there once again.” (Sal 69.30-35, VOICE, 31-36 i norske bibler).

Ja, Herre, må du bygge opp ditt himmelske Sion her på jord! Vil du se i nåde til ditt folk som har rotet seg bort ifra det som virkelig betyr noe og gitt seg over til ateistisk og demonisk tankegang, hvor mennesket og det de kan få til står i sentrum, heller enn din kraft og ditt velde. Gud vil du komme med din ild å rense oss, så vi kan stå rakrygget i kjennskapen til deg, ikke hodekunnskap, men hjertekjennskap, og utfordre de vantro med de tegn og under som følger med dem som har en sann tro og ikke bare en tro i navnet. Herre, det er en tro vi bare kan få ifra deg, og derfor er det hjertet vårt roper! Herre, jeg ber om at du skal finne et folk som tåler å stå i den motstanden som da vil komme; der latterliggjøring bare blir forbokstaven. Herre, må du finne et folk som priser seg midt i motgang og vanskeligheter. Det skal være for deg mye mer dyrebart enn alle offer. Kom, Herre Jesus. Ja, kom!

Taushet og loviskhet er vantroens språk (Sal 39, VOICE)

“I promised, «I’ll be careful on life’s journey

not to sin with my words;
I’ll seal my lips
when wicked people are around.»
I kept my mouth shut;
I had nothing to say—not even anything good—
which came to grieve me more and more.

I felt my heart become hot inside me
as I thought on these things; a fire ignited and burned.
Then I said,
«Eternal One, let me understand my end
and how brief my earthly existence is;
help me realize my life is fleeting.
 You have determined the length of my days,
and my life is nothing compared to You.
Even the longest life is only a breath.»

[pause]
In truth, each of us journeys through life like a shadow.
We busy ourselves accomplishing nothing, piling up assets we can never keep;
We can’t even know who will end up with those things.

In light of all this, Lord, what am I really waiting for?
You are my hope.

Keep me from all the wrong I would do;
don’t let the foolish laugh at me.
 I am quiet; I keep my mouth closed
because this has come from You.
 Take Your curse from me;
I can’t endure Your punishment.
You discipline us for our sins.
Like a moth, You consume everything we treasure;
it’s evident we are merely a breath.
[pause]
Hear me, O Eternal One;
listen to my pleading,
and don’t ignore my tears
Because I am estranged from You—
a wanderer like my fathers before me.

Look away from me so I might have a chance to recover my joy and smile again
before I lay this life down and am no more.” (Sal 39, VOICE)

David hadde rikelig erfaring med å stå under stort press og så døden i hvitøyet flere ganger. Press over lang tid gjør noe med det indre livet. En opplever at til og med små feil, kan føre riktig galt av sted. Det kommer en forsiktighet og taushet over en som ikke er gudelig og som gjør smerten bare større. Da er det bedre å si som David, som appellerer til Herren: “Det er du Herre som kan gjøre noe med det presset jeg opplever. Det er ditt verk, for du står over alle ting.” Det kan høres ut som om David anklager Gud, men så lenge hjertet er å lære Gud å kjenne, så lever Far i himmelen godt med det. Også Job utfordret Gud og kom godt ifra det. Perfekt teologi betyr niks og nadas for Gud om hjertet roper i smerte. Davids taushet som han beskriver i denne salmen var motivert av redsel for at de lovløse rundt skulle ha noe å utsette på ham. Det er en lovisk tilnærming som ikke fører noe godt med seg. Du kan ha et perfekt ytre, og være langt borte fra Gud. For det er hjertekontakten Gud vil ha, også når vi strever med å se den “faderlige fornuften” og både sier og gjør ting som er utenfor det vi tenker er korrekt. Stort press over tid kan føre til depresjon og angst, hvor en handler irrasjonelt. David smakte også noe av dette, vi kan lese det ut av noen av salmene han skrev og av bibelhistorien. Men som gjorde David til den Guds mann han var, var nettopp det vi leser her i Salmene. Han delte hjertet sitt med Herren i alle situasjoner og alle sinnsstemninger. Det at Gud kaller David en mann etter Guds hjerte skulle gi oss stor trygghet og frimodighet når vi ser alle de “rare” bekjennelsene i salmene. Noen ganger opplever vi problemer og press fordi har har syndet, og vi bærer konsekvensen av det. Mens andre ganger kommer vi i livssituasjoner hvor vi ikke har syndet, men sinnstemningen vår gjør at det er vanskelig ikke å tenke at Gud er langt borte og at han ikke liker oss spesielt godt, lenger, og at det nok er en meget alvorlig synd vi har gjort oss skyldige i som er årsaken. David setter ord på det her: “I am enstranged from you”. Han opplever at Gud er langt borte, og han roper om nåde og lengsel etter å se Guds smil igjen. VOICE oversettelsen velger denne forståelsen her, mens de fleste andre velger å forstå det som at David sier han er en fremmed her på jord, som jo også er helt riktig. Men til og med The Passion Translation (TPT) - så positiv og trosfrisk den ellers pleier å være - velger samme forståelse som VOICE. Jeg finner en trøst og glede i at bibelen har en bedre måte å møte folk som er mentalt plaget enn det systematisk teologi har en tendens til å gjøre. Livet er ikke firkantet, og det er ikke gudslivet, heller. Ikke engang Gud er firkantet, men snarere ren, hellig og god.

Nå er ikke gode bekjennelsene uviktig, vi er den forkynneren vi hører mest, men gudsforholdet rekker mye lenger enn korrekt bekjennelse. Veien ut av avstand, sinne, opprørthet og bitterhet over livet, går gjennom å legge alt fram for Gud, slik Paulus oppfordrer oss til i Fil 4. Gi det til Ham! Ikke pynt på det. Om du vil si det som det er, så vil Gud også si det som det er. Du får de vonde tankene og følelsene ut, og det gir rom for Guds alternative tanker om situasjonen. Å be i tunger er effektivt når vi kjenner det brenner der inne, men vi sliter med å finne ord. Da lar vi hjerte og ånden tale til Gud. Bibelen sier at sinnet ikke har nytte det. Det rare er at det gir en effekt. Når hjertet får slå seg til ro fordi en har øst det ut for Gud i et språk sinnet ikke forstår, så klarner tankene også. For vi er ånd, sjel og legeme. Dette hører sammen og påvirker hverandre. Noen ganger når ting er ille, har jeg satt på lovsangsmusikk og bare latt meg betjene. Det er vår tids salmer, hymner og åndelige viser av folk som synger og spiller av hjerte for Herren. Så kommer en sang som uttrykker akkurat det jeg kjenner på, og jeg kjenner en forløsning i ånd og sinn. Det er alltid en salme i bibelen som uttrykker det du opplever. Er du en samler av lovsangsmusikk, så vil du ha et repertoar av nye salmer, med mange forskjellige uttrykk, og som er i samme profetiske strøm som salmene. For salmene er opprinnelig sang og musikk, ikke bare tekst. En kan profetere på instrumenter, ifølge bibelen. Flere steder kom Ånden over profetene når det ble spilt på instrumenter. Livet og livet med Gud er så dynamisk. Det er perioder og faser, og ingen av dem er bortkastet. En kan tjene Gud og takke Gud under alle forhold. Også når presset truer med å gjøre oss tause, eller når skriker i smerte, har Gud sitt nådige smil og hans velvilje i møte med oss. Ikke blir gleden mindre og hengivenheten større når Guds løsning og mirakler kommer vår vei. Jeg ropte til Herren, og han svarte meg. Han dro meg opp av de veldige vannmassene og satte min fot på fast grunn. Herren har vært god mot meg, og nådig alle mine dager. Hva kan jeg annet enn å prise ham med min munn og med mitt liv.

Vi trenger noen pauser, hvor vi legger livet vårt frem for ham, slik det er - ikke slik vi skulle ønske at det var. Pause er et ord i bibelen, og det forekommer regelmessig i salmene. Ordet er det hebraiske Selah. Det er egentlig ingen som vet helt hva det betyr; det blir oversatt alt fra selah (som ikke er en oversettelse, men transkripsjon, akkurat som Kristus, er, til “tenk på det” eller ”gjenta”.  I VOICE oversettelsen har de brukt “pause”. I en fotnote i VOICE fant jeg at ordet er beslektet, har en rot som betyr å løfte. Jeg opplevde at det gav mening og aldri så liten åpenbaring. Når jeg ser ordet pause, så ser jeg for meg salmisten, om ofte er David, løfte hjerte sitt til Gud i søken etter Guds ansikt. Er det noe vi trenger i livene våre, så er det hans ansikts lys. Derfor sier Skriften:

“Tal til Aron og sønnene hans og si:
Slik skal dere velsigne israelittene. Dere skal si til dem:

Herren velsigne deg

og bevare deg!

Herren la sitt ansikt lyse over deg

og være deg nådig!

Herren løfte sitt ansikt mot deg

og gi deg fred! 

De skal sette mitt navn på israelittene, og jeg vil velsigne dem.” (4. Mos 6.22-27)

Min kjære har gjort et ordstudium på fred, hebr. Shalom. Det er et slikt fantastisk ord som inneholder så mye. Det betyr å være velsignet, hel og sunn, uten frykt og uro for dagen idag eller for framtida. Vi er nytestamentlige prester og vi kan bruke denne velsignelsen og lyse velsignelsen over mennesker å se at lagnaden deres snur. Gud sier at velsignelsen svarer til navnet hans. Vi kan sette Guds navn på mennesker idet vi velsigner dem. Den største velsignelsen de kan få er frelse i Guds Salvede, for først da vil de oppleve shalom til det fulle. Vi skal på ingen måte være flau over å ønske dette for mennesker. Vi gjør det ikke fordi vi ønsker suksess, men fordi Jesu kjærlighet driver oss. Klart vi ønsker at folk skal få oppleve frelse og shalom. Vi er da ikke egoistiske og selvopptatte, heller, eller hva? Når jeg tilbyr mennesker jeg ikke kjenner forbønn, som den unge jenta på treningstudiet i går, så sier jeg det slik: “og jeg tenkte at jeg ikke ville være så kjip og ikke gi deg muligheten.” Jeg understreker med dette to ting. 1) Jeg tilbyr dem forbønn fordi noe annet ville være dårlig gjort av meg, og 2) at det betyr at jeg faktisk har så mye tro på dette at det ikke er bare forbønn jeg tilbyr. Sjansen er stor at det kommer legedom ut av det. Jeg har opplevd at de fleste gangene så er folk enige med meg, at det hadde vært kjipt gjort av meg ikke å tilby dem forbønn, enten de nå takker ja eller nei. Så da går vi ifra hverandre og er iallefall enig om at jeg ikke har gjort noe dumt imot dem. Å vinne mennesker er å bygge bro - å finne noe som er rett å være enige om. Ordspråkene sier: “Den vise ganger sjeler”. En venn av meg som ennå ikke er blitt en troende, men som er nysgjerrig, fortalte meg at han hadde sett noen som stod med et stort skilt og forkynte at folk gikk til helvete. Han pekte blant annet ut kjæresten hans som hadde farget håret rødt. Jeg finner ikke noe i bibelen om at rødt hår fortjener helvete noe mer enn noe annen hårfarge. Uansett, noe særlig vis fremgangsmåte er ikke dette, helt uavhengig hvilket syn vi har på fortapelse. Dersom vi hadde stått på en vei som ledet på en bro som hadde kollapset og vi fant ut at ved å stå å rope og advare, ikke var måten å få folk til å snu; hadde vi ikke begynt med en annen strategi? Og uansett: Dersom fortapelse er evig borte fra Herrens nærvær (2. Tess 1), så betyr altså det motsatte av fortapelse å være i Herrens nærvær, at en blir kjent med ham. Å introdusere Gud som en som vil sende deg til helvete er ikke den beste invitasjonen jeg har hørt om til å innlede en relasjon til noen, eller hva? Da er å tilby forbønn for sykdom og plager mye bedre, og dessuten mer bibelsk. Når de har fått Guds kraft demonstrert og de gode nyhetene forklart, så de skjønner at Gud er noe som faktisk finnes og at han er god; da kan det også være rom for å forklare mennesker at det ikke å velge Gud, faktisk har konsekvenser, for han ærer valget ditt, samme hva konsekvenser det får.

Herre, jeg ber for alle dem som føler seg fremmedgjort overfor deg, slik David gjør det i denne salmen. Jeg ber for alle dem som motiveres av ytre perfekthet mer enn indre glede fordi du har valgt å elske oss til det bedre, at du skal åpenbare din enorme kjærlighet til dem. Herre, må du åpenbare din kjærlighet for oss alle, slik at det blir en indre drivkraft i oss til å gjøre denne kjærligheten kjent for andre mennesker, også. Gi oss visdom til å vinne mennesker. Herre, din kjærlighet er veien til visdom. Gud, la oss få elske mennesker inn i ditt rike med den kraft som du gir. La oss få demonstrere evangeliet som i sannhet gode nyheter. Kom til ditt folk, og sett oss i stand, Herre. Ja, kom, Herre Jesus!

Å håndtere skuffelser - en refleksjon

Skuffelser og nederlag - bare for de uheldige?
Jeg har de siste 10 årene besøkt en menighet flere ganger som ser flere mirakler enn de fleste andre på den vestlige halvkule av kloden. En sted hvor utrolige ting skjer som ingen av dem egentlig prøver å forklare på noen annen måte enn at Gud er i himmelen, og at han gjør alt han vil på i himmel og på jord (Sal 115.3; Sal 135.6). En gang vi var der fikk folk som trengte tannbehandling gullfyllinger i tennene, og rundt midnatt viste det seg en svær støvsky av gull i det samme området der disse som fikk gullfyllinger hadde sittet. Skikkelig corny. Hvem har vel hørt om slikt? Kan dette være Gud? Vel, det sa de om Jesus, også. Vi har hørt utrolige vitnesbyrd om alt fra folk som mistet buksene fordi kreftsvulstene som holdt buksa oppe forsvant til folk som er satt fri fra MS, autisme, ADHD og søvnproblemer. Noen av disse har vi møtt selv, og de har selv fortalt oss hva de har opplevd. Vi har også sett folk som har lidd under intense smerter gjøre bevegelser de ikke har kunnet gjøre alle disse årene, rett foran øynene på oss. Når du hører om alt som skjer, så begynner du å tenke: Her kan jo alt skje!

Og samtidig har jeg sjelden møtt noen som har planta beina så godt på jorda midt opp i alt dette fantastiske. Han som er ledende hyrde i denne flokken sier det slik: 

“Det er ikke det at vi ikke har hatt vår del av skuffelser og nederlag. Jeg har mistet både far og sekretær til kreft, og vi har mistet unge mennesker til både sykdom og ulykker. Men forskjellen er mer hvordan vi har håndtert skuffelsene. For hvert nederlag har vi vendt oss til Herren for hevn og fienden: «hvordan vil du hevne dette, Herre?»” 

Når vi snubler i egne bein like foran målstreken

Noen av de skuffelsene som er er verst å håndtere, er skuffelsen over egne dumheter, særlig når de får litt konsekvenser. Jeg har nylig opplevd en slik skuffelse sjøl. Ting jeg har fasta i ukesvis for var innen rekkevidde. Ja, jeg hadde det i lomma - jeg erfarte det, og jeg gledet meg. Så er det slik at det som regel kommer en prøvelse når en har inntatt et nytt område, og så er spørsmålet om en håndterer det riktig. I mitt tilfelle har jeg har rikelig anledning på å trene akkurat på det, så hvorfor jeg da gjør det på gærn måte, er jo bare ikke til å forstå. Og når konsekvensen blir at en tar 1 steg frem og 2-3 steg tilbake, så føler en seg passe dum og ille til mote. 

Det som har overrasket meg opp i dette, er hvor lite bekymra min himmelske Far synes å være. Han har kommet med så mange oppmuntringer, men også formaninger. Det er jo klart: En skal jo helst lære av sine feiltrinn, også. For min del har både oppmuntringer og formaninger vært til oppmuntring, for jeg elsker å lære noe, og finner stor glede i det. Noe av formaningene er ting jeg vet fra før, men det kom også nye elementer inn. Og Far viste meg at dersom jeg håndterer skuffelsen og konsekvensene av egne dumheter på rett måte, så kan jeg oppnå noe som jeg ellers vanskelig kunne ha oppnådd. Det er relasjoner jeg kan pleie i de vanskelighetene jeg nå har stæsja begge beina opp i, som jeg nok ikke hadde hadde den innfallsvinkelen til, som Gud har utfordra meg til å ha nå. Hva så? Var nederlaget noe Gud hadde planlagt og villet? Nei, nei! På ingen måte. Gud planlegger ikke problemer for oss. Det har han ikke behov for å gjøre. Den biten fikser vi fint sjøl. Men Gud er så god at når vi først har kløna det til, så har han en helt egen evne til å snu det negative til noe posititivt. Den ledende hyrden jeg nevnte har et visdomsord:

“Gud vinner uansett hvor dårlige kort vi har på hånden”

Jeg har før opplevd at Gud har snudd angst og uro til en fred så dyp at jeg egentlig ikke helst forstår det sjøl hvordan det kan gå an. Å kjøpe nytt hus til nesten 5 millioner uten å ha så mye som et slag i ekstra puls høres ikke normalt ut. Særlig ikke når du ennå ikke har solgt ditt og markedet var i limbo etter finanskrisen. Men jeg møtte bare Guds smil når jeg spurte: “Vil du gi meg dette huset?”. Så da var det avgjort. Huset har vært bedre egnet som base for å tjene Gud, så da er ikke prisen så avskrekkende, heller. Vår himmelske Far har veldig god råd, og han har ikke noe imot å utruste oss til tjeneste. Og det du eier, er ikke et problem om du eier det og tjener Gud med det du eier. Problemet oppstår først når noe eier deg. For det er ikke meningen. Det eierskapet er det Herren, og Herren alene som skal ha.

Salmene - en bønnebok for gode og onde dager

Når livet går litt baklengs inn i tyttebæråkeren, så kommer jeg alltid tilbake til salmene. Det er en fantastisk bønnebok. Det er så mange bønner der du kan gi deg til og som legger ordene rett i munnen på deg. David hadde trøbbel så store deler av livet og han har vrengt sjelen sin både 2 og 3 ganger i salmene. Det er ikke bare en “feel-good-when-everything-is-so-smooth” bok. Dette er en bok hvor gummien treffer asfalten, enten er en på høyden eller nede i den dype dalen. Artig nok setter David ord på akkurat hvordan det kan være å være på høyden og i neste øyeblikk være i dalen:

“Et øyeblikk varer hans vrede,
hele livet varer hans nåde.
Om kvelden kommer gråt som gjest,
om morgenen blir det frydesang.
Jeg kjente meg trygg og sa:
«Aldri skal jeg vakle!» Herre, i din velvilje
satte du meg på fast fjell;
men så skjulte du ditt ansikt,
jeg ble grepet av redsel.

Til deg, Herre, ropte jeg,
jeg ba til Herren om nåde:
«Hva tjener det til at blodet renner,
at jeg går i graven?
Kan vel støvet prise deg?
Kan det forkynne din troskap?” (Sal 30.6-10)

Vi ser at David i den ene øyeblikket, tenker at han ikke skal se noe til problemer, for alt virker så trygt og å gå hans vei, og i neste øyeblikk roper han til Herren i dødsangst. Vi kan kjenne oss igjen iallefall i noe av det, for min del, er dette en dyp, dyp trøst. Jeg er ikke så unormal. Jeg er bare et menneske, og så sårbart og skrøpelig som jeg er, så har Herren regnet med at sånn kommer det til å være. Det er derfor han har tatt seg bryet med å skrive om det i boka si. 

Så midt i nederlag og slitsomme problemer, så har jeg funnet oppmunting, trøst og retning. Det som fienden planla som en stygg, usynlig og hemmelig felle for å gi deg en lang omvei, det kan Gud korte ned til en snarvei. En av de tingene som Gud har utfordret meg på, er dietten. Det jeg tar til meg av Guds ord. Han sa: “Hvorfor er det bare når du er i vanskeligheter du leser i salmene hver dag. Er bønnaboka mi bare for de tunge periodene?” 

- Eh......?

Du ser - jeg ble svar skyldig. Jeg leser jo i boka, forstås. Men jeg kan ofte bli opptatt av andre ting enn det som hjelper meg i bønnelivet. Jeg er skriftlærd, ser du, og akkurat nå holder jeg på med en ny engelsk oversettelse som heter “The Voice”. Den ligner litt på New Living Translation eller The Passion Translation, og er kanskje en mellomting mellom de to. I motsetning til The Passion Translation finner du her hele bibelen, mens en the Passion Translation, så har en ordspråkene, salmene og Jesaja, foreløpig. Men jeg har skjønt at salmene og ordspråkene er slike hverdagsbøker, som hører hverdagene til. Hva en ellers tar til seg av Guds gode ord, blir slike gode tillegg. Så jeg har tenkt å gjøre om på dietten litt. Jeg skal ha en salme til frokost og en salme til kvelds. Kanskje et ordspråk midt på dagen, og noe annet til middag? 

Gud stikker ikke av når vi dummer oss ut

I det som går igjennom akkurat nå, så er det nok en gang en erfaring av at Gud ikke stikker av når jeg har dummet meg ut. Han er trofast og god. Han gir oppmuntring og veiledning. Han taler direkte til meg, og han bruker søsken til å tale inn i livet mitt. David sier det slik:

“La en rettferdig slå meg, det er kjærlighet. La ham refse meg, det er olje på mitt hode, jeg avviser den ikke. Men min bønn står stadig mot deres ondskap.” (Sal 141.5)

Folk som er så glad i deg at de også tar belastning med å utfordre deg i kjærlighet, slike mennesker er til uvurdelig hjelp. Ja, David anså det som like viktig som salvelsen som fløt i livet hans. Han visste godt at han på langt nær var ufeilbarlig. Han hadde både temperament og svakheter som kunne ødelegge livet hans. Og slik er det for oss også. Noen har mer temperament og andre har mer andre svakheter, men vår sjelefiende vet å utnytte dem begge. Om den vonde vet hva jeg tenker, vet jeg ikke, men jeg vet at han kan sende tanker inn i sinnet, og han ser hvordan jeg oppfører meg. Det burde gi ham en stor nok angrepsvektor, som vi kaller i IKT faget. Dersom vi ikke er påpasselig, så kan vi gi ham en landingsplass. Ordet formaner oss:

“Legg derfor av løgnen og snakk sant til hverandre! For vi er hverandres lemmer.
Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede. Gi ikke djevelen rom.

Den som har stjålet, skal ikke lenger stjele, men arbeide og gjøre noe nyttig med sine egne hender, så han kan ha noe å gi til dem som trenger det.” (Ef 4.25-28)

Det står ikke mye om djevelen i bibelen. Det er ikke verdt å bruke mye tid på ham. Men det som står der, er verdt å legge merke til. Rundt dette verset: gi ikke djevelen rom, så er det tre elementer som Paulus trekker frem som er typiske svake punkter for oss.

• Å være sannferdig og snakke sant, rett og godt.
• Å styre temperamentet, så vi ikke lar sinnet overta til det som ikke bygger opp.
• Å være sann med verdier og penger, så vi ikke røver til oss noe som heller Gud vil lønne oss gjennom hardt arbeid, så vi kan sluttføre velsignelsessirkelen ved å være raus og å gi.

Det er særlig punkt nr. 2 hvor jeg ser at jeg har gitt fienden rom i det siste. Ting kan være urett og urimelig. Men trenger vi å la temperamentet få ta overhånd og å la det få utløp over leppene og si ting som ikke passer seg? I den grad noen faktisk ikke ønsker deg godt, så er det jo dumt å la dem få lov å skade deg, eller hva? Og mest sannsynlig er det ingen som vil skade oss, men bare forskjellige perspektiver og tendenser hos oss mennesker som gjør at vi reagerer med frustrasjon og sinne over andres synspunkter og handlinger. Ordspråkene taler om hvordan det å ha temperamentet i tømme, er en ære og en dyd for et menneske. Til og med en mann som Smith Wigglesworth, en apostel i pinsevekkelsen, hadde utfordringer med temperamentet på en slik måte at Gud utfordret ham på det. Gud kan salve oss og bruke oss, men utfordringene med å være menneske forsvinner ikke for det.

Men midt i lærdom som synes å innmari unødvendig, fordi vi egentlig vet bedre, så kommer Gud og gir oss perler som på en snor. For en tålmodig og god Pappa! Når fienden anklager og ler av oss, så sier Gud: “Den som ler sist, ler best”. Han er på vår side, slik han var på Job sin side. Jeg vil dele meg deg det jeg fikk hos Herren idag:

“Herre, til himmelen rekker din miskunn,
din trofasthet når til skyene.
Din rettferd er som mektige fjell,
som det store havdyp er dine dommer.
Herre, du berger både mennesker og dyr.

Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud!
I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly.
De får nyte overfloden i ditt hus,
du lar dem drikke av din gledes bekk.

For hos deg er livets kilde,
i ditt lys ser vi lys.” (Sal 36.6-10)

Han talte til meg om det som har med ham å gjøre. Han som er sentrum i universet og sentrum i livet mitt. Hans seier er større enn mine overmodige dumheter. Det er hans miskunn som skal få regnestykket til å gå opp, for hans trofasthet, står fast uansett om jeg har tabbet meg ut. Det er hans rettferd jeg har fått, og den kommer ingen forbi, det store fjellet som heter Golgata som gjør opp for all verdens synd og elendighet. Hans dommer, hans veiledning til meg, bringer et nådehav, med visdom så dypt som havdyp, og det bringer frelse og berging. For hvor finner jeg vel en kjærlighet som Guds kjærlighet, hvor finner jeg ly, som under Guds vinger? Her kan jeg nyte av overfloden i Guds hus, og drikke av hans gledes bekk - visste du forresten at ordet glede er Eden, det samme som i 1.Mos er Edens hage? -  Og hos han er livets kilde, for livets tre står midt i den hagen, og i hans ansikts lys, i hans nærvær ser vi lys.  

Pappa. Det gjør vondt akkurat nå. Jeg må bære konsekvensen av en del dumme valg. Men midt i dette, kan jeg glede meg over at du er større enn alt det. Takk skal du har for at du er så uendelig god, nådig og barmhjertig, at jeg midt i dette, kan kjenne glede og håp.